Velgeroverganger 2009

I dag er det julaften, 17. mai og bursdag på en gang. Eller forresten - stryk 17. mai. Det er en dag jeg ikke er allverdens begeistret for. Og bursdagene er ei heller helt hva de en gang var. Men uansett; dere skjønner hvor jeg vil. Dette er en god dag. Hva har skjedd? Jo, jeg studerer velgerovergangene fra valget i 2005 til 2009...

Dette er de første publiserte resultatene fra valgundersøkelsen i regi av Bernt Aardal. Foreløpig har vi kun hatt valgdagsmålingene å forholde oss til, men nå får vi omsider mer kjøtt på beina. Denne valgundersøkelsen bygger på velgere som er intervjuet både i 2005 og 2009, i motsetning til valgdagsmålingene som bygger på respondentenes erindring av hva de stemte i 2005. Slike erindringsspørsmål har den svakhet at mange "husker feil", noe som kan gi store feilkilder.

Derfor er det grunn til å holde en knapp på undersøkelsen til Aardal og co for å finne ut hva som egentlig skjedde ved valget i fjor. Jeg er imidlertid noe kritisk til også Aardals undersøkelse fordi bare 690 personer er fulgt fra 2005 til 2009. Jeg ville helst hatt 1000 personer eller mer; 690 er for snaut - særlig for de minste partiene. Dette betyr at vi også må være sunt kritiske til Aardals tall. Og av disse 690, så var det 77 som ikke stemte i 2009. Dvs at utvalgstallet stemmegivere er på lave 613.

Er partifordelingen representativ i utvalget?
Fordelingen ser slik ut (avvik fra valgres. parantes):
Rødt 1,3 (-)
SV 9,6 (+3,4)
Ap 33,6 (-1,8)
Sp 7,0 (+0,8)
KrF 4,9 (-0,6)
V 4,4 (+0,5)
H 20,7 (+3,5)
Frp 17,8 (-5,1)

Vi legger merke til at SV og Høyre er klart overrepresentert i utvalget, mens Frp er solid underrepresentert. Dette må vi ha i mente når vi skal tolke tallene

La oss gå igjennom noen av hovedtallene i ro og mak.

Det første tallet som påkaller interesse er at velgervandringene totalt sett er klart lavere enn i 2005. "Bare" 39 prosent av velgerne byttet standpunkt mellom 2005 og 2009 - mot 47 prosent mellom 2001 og 2005. Dermed brytes en oppadgående trend på den fronten. Jeg må tenke litt mer på mulige årsaker, men en hypotese er at toblokkspolitikkens renessanse 2005-2009 via todelingen rødgrønn regjering vs opposisjon, har bidratt til å semtentere velgerpreferansene i noe større grad.

Så til partiene:

Rødt: Valget 2009 var en stor skuffelse for dem. Med tanke på at SV sitter i regjering og rommet til venstre ligger åpent, burde resulatet vært noe helt annet enn stusselige 1,3. Valgundersøkelsen gir oss dessverre ingen svar - det er alt for få Rødt-velgere i undersøkelsen til å gi noen god empirsk analyse. Men tallene antyder at SV faktisk har en netto gevinst til Rødt - noe som i så fall ville vært meget oppsiktsvekkende. Valget 2009 er uansett et solid tankekors for Rødt - når skal partiet noen gang lykkes når de ikke lykkes selv med  SV i regjering?

SV: SV gjorde nok et elendig valg og endte på traurige 6,2. Hvor gikk SVs veglere fra 2005? Som ventet lekket partiet kraftig til Ap. Hele 16 prosent av SVs 05-velgerne gikk direkte til storebror Ap, i følge undersøkelsen, mens ytterst få gikk andre veien. Dermed led SV et betydelig netto tap til Ap. Også regjeringskollega Sp hentet en del velgere fra SV, mens Høyre faktisk også vokste seg større på SVs bekostning. SV hadde en lojalitetsandel på svake 57. 12 prosent av førstegangsvelgerne stemte SV - det er dobbelt så mye som ellers i befolkningen, men like fullt et svakt tall til SV å være. Husk også at dette tallet trolig er for høyt pga SVs overrepresentasjon i utvalget, jeg tipper at den reelle andelen førstegangsvelgere som stemte SV ligger i sjiktet 9-10.

Ap: Hentet de 2-3 prosentpoengene i valgkampens sluttfase som var tvingende nødvendig for at de rødtgrønne skulle beholde makten. Ap forsynte seg grovt av SVs og Sps 2005-velgere. Men Venstre avga også noen velgere til Ap. Jeg merker meg at Ap imidlertid led netto tap til både Frp og Høyre. En trend som har forsterket seg etter valget særlig hva gjelder overganger til Høyre. En lojalitetsandel på 73 prosent er solid og viser at Ap evnet å mobilisere. Det må også være oppløftende for partiet at hver tredje førstegangsvelger stemte på Ap. Det er en aldersgruppe som Ap tradisjonelt har slitt veldig i.

Sp: Valgresultatet på 6,2 var ikke all verdens, men det kunne gått verre. For nettotapet til Ap er bekyringsfullt stort, sett med Sp-øyne. Gevinsten fra SV kompenserer imidlertid en god del, slik at partiet holdt stangen fra 05 sånn noenlunde. Valgundersøkslen viser at hele ti prosent av kvinnene i alderen 18-29 stemte på partiet. Det er et overraskende høyt tall. Hyggelig for partiet hvis det stemmer, men min antagelse er at et ensifret tall nok er mer korrekt.

KrF: Gjorde tidenes svakeste valg med sine 5,5. Til tross for at så mange som 69 prosent av partiets 05-velgere stemte på partiet igjen. Den høye lojalitetsandelen illustrerer både partiets styrke og svakhet på en gang. Styrken er at man har en kjerne som er stor nok til å holde partiet over sperregrensen med ok margin selv i dårlige tider. Svakheten er at KrF for tiden ikke evner å tiltrekke seg nye velgere. KrF lekket primært til Høyre.

Venstre: Kollapset i sluttfasen av valgkampen og måtte ta til takke med forsmedelige 3,9 prosent og skarve 2 representanter. Sponheims analyse var at mange Venstre-velgere fra 05 ikke stolte på hans forsikringer om å holde Frp ute fra regjeringskontorene og endte opp med å stemme Ap i stedet. Det er riktig at Venstre lekket noen velgere til Ap. Men Venstre lekket i følge valgundersøkelsen fire ganger så mange velgere til Høyre som til Ap. Det viser at Sponheims analyse ikke holder. Det var nok snarere slik at mange borgerlig orienterte Venstre-velgere så på Sponheim som en sabotør hva gjelder å få stablet et borgerlig alternativ på beina og gikk til mer konstruktive Høyre i stedet. I tillegg hentet nok også Høyre tilbake en del velgere som stemte taktisk på Venstre sist. Venstres lojalitetsandel i 2009 var fryktelig lave 30 prosent. Det er et grusomt tall for partiet.

Høyre: Kom i mål på brukbare 17,2. Ikke mer enn sånn passe i et historisk perspektiv, men ut i fra hvor langt nede partiet lå bare uker før valget, så hadde man god grunn til å være bra fornøyd med valget. Bytteforholdet til Venstre og Frp var særlig positivt for Høyres del. Men partiet dro også bra med velgere fra KrF, Ap og SV. En lojalitetsandel på 73 prosent lar seg også definitvt høre.

Frp: Gjorde historiens beste valg med sine 22,9. Men målingene kort tid før valget bar bud om noe mer. Nettoovergangene indikerer at noe av forklaringen ligger i at Frp nok lekket en del velgere direkte til Høyre mot slutten. Dessuten er jeg overrasket over at lojalitetsandelen er på lave 58 prosent. Mulig at dette reelt sett ligger noe høyere, men uansett ikke i nærheten av de rundt 80 prosentene som mange målinger før valget indikerte. Dette viser at Frps valgkamp ikke var det helt store.