Kontinuitet

«Endring og kontinuitet». Det var overskriften som valgforskerne Henry Valen og Bernt Aardal valgte på sin bok etter stortingsvalget i 1989. Tittelen kunne vært bare «Endring».  For endringene ved 89-valget var store: Innvandringssaken gjorde seg virkelig gjeldende for første gang og bidro til at Frp fikk sitt endelige gjennombrudd og stormet fram fra 4 til 13 prosent på bekostning av Høyre. På venstresiden gjorde SV store innhugg i Aps velgermasse, båret fram av økende oppmerksomhet om miljøsaken.

Selv om nye konfliktlinjer kom til, så fant forskerne ut at de gamle aksene fortsatt bestod: Sentrum-periferi, bykultur-motkultur og høyre-venstre. Den gamle konfliktlinjemodellen måtte suppleres, men ikke skrotes. Ap var fortsatt vårt største parti slik det har vært ved alle valg etter 1927. Høyre var fremdeles nest størst, slik det stort sett har vært gjennom hele sin partihistorie. KrF og Sp hadde stabil oppslutning i sentrum.

Også ved høstens valg kan det skje store endringer. Tenk om bare fire partier kommer over sperregrensen! Både KrF, SV og Venstre står i fare for å ramle under. Eller blir det snarere slik, for første gang i historien, at hele ni partier kommer seg over? MDG, og til dels Rødt, har en viss mulighet til å klare det, og dermed få sine nasjonale gjennombrudd.

Skal Sp fortsette framgangen, passere Frp og innta posisjonen som vårt tredje største parti fordi sentrum-periferi-aksen får sin store renessanse og nasjonale valgvinder blåser partiet til værs? Blir det et historisk gjenvalg av en blå regjering der Høyre for aller første gang får ha statsministeren i to perioder? Eller feier snarere en sterk, rødgrønn vind over Norge og gir sentrum-venstre en parlamentarisk posisjon som vi må gå langt tilbake for å finne maken til?

Spørsmålene er mange, og de mest ekstreme utfallene vil gi oss et nytt politisk landskap når vi våkner opp 12. september. Men i valgkampens hete, der mediene gjør det de kan for å piske opp alt som kan smake av drama, så bør vi huske lærdommen fra Valen og Aardal: Endring og kontinuitet. Og kanskje er, når alt kommer til alt, det stabile egentlig det mest oppsiktsvekkende ved vårt politiske landskap. For i grunn er det jo ganske utrolig at såpass mange velgere stemmer på de samme partiene nå som velgerne stemte på for 100 år siden.

Riktignok er ikke Venstre i nærheten av hva de den gang var, men selv de klorer seg fast. Ap og Høyre lever i beste velgående, det samme gjør Sp. KrFs trofaste grunnfjell berger nok partiet denne gangen også. De «nye» partiene SV og Frp har blitt veletablerte, sågar med flere års regjeringserfaring. «Ferskingene» MDG og Rødt er strengt tatt ikke akkurat nyfødte de heller.

Gamle partier har godt av å bli utfordret av nye, ellers stivner de. Det politiske systemet må speile strømninger i befolkningen. Historien viser at partiene våre er seige og lengelevende. Antagelig fordi de er ganske gode til å fornye seg. I en omskiftelig verden er det en egenskap vel verdt å ta med seg.

Det skaper kontinuitet.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 29. mai 

Når grunnfjellet svikter

Ingen kan tas for gitt. Det er sunt.

For noen dager siden var det lille julaften. For meg. Og noen få andre «valgnerder». Da var vi samlet i Institutt for samfunnsforskning sine lokaler på Majorstua for å høre og se valgforskernestor Bernt Aardal og «nykommeren» Johannes Bergh legge fram en «teaser» om velgerbevegelsene fra valget i fjor høst. På basis av notatet med den ikke spesielt tabloide tittelen «Velgervandringer og valgdeltakelse ved stortingsvalget 2013» ble noen grafer og tall fra den store valgundersøkelsen lagt fram (boka om valget kommer neste år).

Mange av mønstrene var velkjente: Menn stemmer mer høyreorientert enn kvinner, 47 prosent av mennene stemte blått, mot bare 36 prosent av kvinnene. Valgdeltakelsen øker med utdanningsnivå. Over 90 prosent av velgere med høy utdanning stemte, mot bare 65 prosent av velgere med grunnskole. 

SViktende velgerpleie
Men to tall fikk selv oss «nerder» til å sperre opp øynene. Det ene var 46. Kun 46 prosent av Frps velgere fra 2009 holdt fast ved sitt partivalg i 2013. Frp har ikke hatt lavere lojalitet siden 1993, sa Aardal.

Det andre tallet var 22. SV maktet å beholde bare fattige 22 prosent av sine velgere fra 2009. Jeg har aldri sett så lave lojalitetstall i de 30 årene jeg har holdt på med valgundersøkelser, sa Aardal.

Frps grunnfjell sviktet noe. SVs grunnfjell sviktet helt. Eller rettere sagt, grunnfjellet man håpet var der, viste seg ikke å være der. Klarer et parti ikke å pleie velgerne som stemte på det sist, så klarer man heller ikke å gjøre et godt valg. Frp har ikke vært gode nok på velgerpleie de senere årene. SV har vært katastrofalt dårlige. Mange partier har tidligere bittert erfart hvor viktig dette er.

Aps høyredreining under Stoltenberg1-regjeringen (2000-01) gjorde partiet ugjenkjennelig for mange, noe som resulterte i velgerflukt både til Høyre og SV. Høyres kalde kalkulatorpreg sendte mange velgere tilbake til Ap i 2005, mens andre flyktet til Frp. Venstre røk under sperregrensen i 2009 fordi mange tidligere velgere ikke kjente seg igjen i et parti som framstod mer opptatt av regjeringsspill enn politikk.   

Fra friskt til grått
Gjennom åtte år i regjering gikk SV fra å være et friskt og grønt venstrealternativ, til å bli et grått og kjedelig styringsparti. Grunnene til å stemme SV ble færre og færre, og mange fant ut at man heller kunne stemme på det originale styringspartiet Ap, eller det grønnere Miljøpartiet. Resultatet er nå et SV som står i fare for å bli radert bort i en rekke kommuner ved valget neste år.

Å pleie sine velgere er avgjørende i politikken. Å pleie sine kunder er avgjørende i næringslivet. Å ta vare på dama di eller typen din, er avgjørende i et forhold.

Ingen kan tas for gitt. Og det er vel i grunn veldig bra?


Kommentaren ble publisert i Romerikes Blad 31. mars     

Kampen om utjevningsmandatene

I går trykket Drammens Tidende min kronikk om utjevningsmandater. Teksten, som du finner under, er et forsøk på å forklare dette elementet i vår valgordning på en noenlunde lettfattelig måte. Den er Buskerud-vinklet, men bør ha interesse for alle som er interessert i tematikken. For de som vil ha en mer teknisk og matematisk redegjørelse av hvordan utjevningsmandatene fordeles, kan jeg anbefale Bernt Aardals nettartikkel  Se gjerne også Pollofpolls sin beregning over hvordan utjevningsmandatene ligger an til å bli fordelt neste gang, gitt femti landsmålinger februar - juni. Under kronikken finner du forvørig prognosetallene for Buskerud valgkrets som jeg utarbeidet på oppdrag for Drammens Tidende sist torsdag.



I forrige uke laget jeg en beregning for Drammens Tidende som viste antatt mandatfordeling i Buskerud hvis det var stortingsvalg nå. Beregningen ga tre mandater til Høyre, tre til Ap og to til Frp, mens Sp lå inne med utjevningsmandatet i fylket. Avisen valgte å vinkle tallene mot utjevningsmandatet og en form for duell mellom Venstres trolige toppkandidat Rebekka Borsch (som jeg hadde inne på forrige prognose og som jeg av Borsch har blitt gjort oppmerksom på allerede er nominert på topplassen - takk!) og Sps Buskerud-topp PerOlaf Lundteigen. Det er en forenkling av virkeligheten for det er flere om utjevningsbeinet. I øyeblikket har også SV, Høyre og Ap realistiske muligheter for et slikt mandat. KrF og Frp er for tiden lenger unna, men kan ikke avskrives helt hvis velgerpreferansene endrer seg noe.

Denne dama (Rebekka Borsch) kan danke ut Per Olaf Lundteigen
fra "utjevningstronen" i Buskerud. Men det er flere om utjevningsbeinet..

Hva er disse utjevningsmandatene egentlig for noe? Det spørsmålet får jeg ofte, særlig i forbindelse med valgene. Og det er forståelig at folk lurer, for det er en vrien oppgave å forklare på en lettfattelig måte. Den letteste pedagogiske delen av svaret er å si at for at et parti skal ha sjans på utjevningsmandat, så må partiet oppnå fire prosent eller mer nasjonalt. Faller partiet under denne sperregrensen, som Venstre gjorde ved forrige stortingsvalg, så faller også partiet og alle deres kandidater ut av kampen om utjevningsmandatene. Både SV, Venstre, KrF og Sp kjemper for tiden en kamp mot sperregrensen.


En vanlig misforståelse er å tro at sperregrensen gjelder for tildeling av samtlige stortingsmandater. Men det er utelukkende for tildeling av de 19 utjevningsmandatene at denne grensen har betydning. For tildeling av de andre 150 distriktsmandatene er det oppslutningen i hvert fylke isolert som bestemmer fordelingen. Selv om Venstre kom under sperregrensen sist, så hadde partiet styrke nok for å plukke et mandat i både Oslo og Akershus, slik at man likevel fikk to representanter på Stortinget i inneværende periode. Kystpartiet hadde minimal oppslutning nasjonalt, men partiet og toppkandidaten Steinar Bastesen var så populære i Nordland at det sikret ham stortingsplass i to perioder; 1997-2005.

I Buskerud ligger grensen for et direkte distriktsmandat på drøyt sju prosent. Klarer f.eks Buskerud Sp og Lundteigen å nyte godt av en lokalsykehuseffekt i fylket som sender partiet et stykke over sju prosent, så vil det gi Lundteigen en stortingsplass selv om Sp skulle havne på 3,9 prosent eller lavere nasjonalt. I praksis er dette imidlertid et lite trolig scenario; Buskerud Sp pleier å gjøre det omtrent som landsgjennomsnittet. Buskerud Venstre, SV og KrF ligger alltid lavere enn deres respektive landssnitt. Slik det der ut nå, så er dermed utjevningsmandatet det samtlige småpartier her må håpe på, ett år før valget.

 Etter at de 150 distriktsmandatene er fordelt, deriblant Buskeruds åtte, så skal utjevningsmandatene fordeles. Tidligere var det åtte utjevningsmandater til fordeling, men ved valget i 2005 ble kvoten økt til 19. Nå har alle fylker ett utjevningsmandat hver. Først finner man ut hvor mange utjevningsmandater hvert parti skal ha. Poenget med ordningen ligger i ordet; den skal jevne ut. Partier som kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene, skal komme bedre ut etter fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. Ved valget i 2009 kom KrF skjevt ut og fikk kun fire distriktsmandater. Utjevningsordningen jevnet dette ut ved at partiet ble tildelt hele seksutjevningsmandater. SV fikk den gang fem utjevningsmandater, Høyre og Frp tre hver og Sp to. Når man har funnet ut hvor mange utjevningsmandater partiene skal ha, gjelder det å finne i hvilke fylker partiene skal ha disse. Dette er en nervepirrende valgkveldaffære for alle kandidater som er aktuelle for utjevningsmandat, livene deres kan bli snudd på hodet – avhengig av om marginene går stang inn eller ut. For noen kan drømmen om en politisk rikskarriere bli knust av ørlite for små kvotienter, for andre blir den virkelig.

 Under den gamle valgordningen fikk Buskerud utjevningsmandat kun en gang, i 1993, da det gikk til Frp og Roy Wetterstad. Wetterstad meldte seg for øvrig ut av Frp kort tid etter og fullførte sin stortingsperiode som uavhengig representant. Mens under den nye ordningen har utjevningsmandatet i Buskerud tilfalt Sp og Lundteigen både i 2005 og 2009. Han har hatt marginene med seg. Det kan skje igjen. Eller Rebekka Borsch kan bli historisk. Eller skal virkelig Ap få sitt livs første utjevningsmandat? Eller kanskje.. Heldigvis kan ikke valgutfallet forutses nøyaktig. Det betyr at de som nå snart nomineres, har mye å kjempe for.

Utjevningsmandatet bør bidra til økt kamplyst.            

Prognosetallene for Buskerud er basert på gjennomsnittet av fem nasjonale meningsmålinger fra ulike byråer tatt opp i perioden 17.06 – 29.07., regnet om til Buskerud valgkrets v.h.a. en fylkesfaktor som primært baserer seg på valgstatistikk i fylket. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de åtte distriktsmandatene. Frp holder det siste distriktsmandatet i fylket på denne prognosen. Høyre er nærmest å kapre dette.

Valgkvelden

Å stemme er ingen plikt, men en rett. En rett som jeg synes det er en strålende idè at man bruker. Jeg brukte min rett i går, og jeg håper at du har brukt din rett - eller bruker den i løpet av dagen (valglokalene stenger allerede kl 20 noen steder  - så vær obs).

I kveld får jeg en slags ilddåp på TV ved at jeg skal kommentere valget for NRK Østlandssendingen, sammen med en hel del andre kompente folk. Vi går på luften etter kl 20 en gang, og så blir det vekselsendinger mellom NRK med Bernt Aardal og co sentralt og Disktriktskontorene lokalt hele kvelden og litt utpå natten.

Bor du i Oslo og Akershus, så er det altså bare å skru på NRK hvis du vil høre mine vurderinger av årets valg og resultatene, etter hvert som de kommer. Bor du utenfor Oslo og Akershus, så er det alltids en mulighet å gå inn på Nett-TV og følge med der.

Har du tips til viktige poenger i Oslo og Akershus, kommentarer, spørsmål, påpekninger av eventuelle feil eller andre innspill - så er det bare å kjøre dem inn i kommentarfeltet under. Kan ikke love å få svart alle i kveld, har en travel dag.., men er takknemlig for alt av tilbakemeldinger.

I mellomtiden får jeg vel sjekke ut dagens "outfit" og passe på at skjorta er sånn noenlunde i orden..

Godt valg!  

 

Valgkampen uke 1

Valgkampens noe nølende uke 1 er tilbakelagt. Mye har handlet om Frp og ulike utspill og beklagelser fra diverse representanter for partiet. Men det har da blitt diskutert politikk også - uten at det foreløpig er mulig å se noen klar retning på temaene. Det er imidlertid først i neste uke at man kommer skikkelig i gang. Partilederdebatten til tirsdag, som blir en samsending mellom NRK og TV2, blir en meget interessant affære som kan sette tonen for mye. Særlig interessant blir det å se hvordan statsminister Jens Stoltenberg velger å opptre. Og det blir interessant hvordan de andre partilederne velger å forholde seg til ham.

Slik jeg tidligere har antatt, er det nå tegn som tyder på at Aps sympatieffekt er på hell. De siste målingene viser en tendens i retning avmatning. Effekten har også åpenbart slått inn ulikt fra kommune til kommune, selv om tendensen er klar overalt.

Storbyene Oslo og Bergen er blant de kommuner der effekten har vært relativt moderat. Et poeng i Oslo kan være at en viss "Fabian-effekt" har dempet Høyres fall der noe. Men vel så viktig; Aps framgang går til dels på bekostning av SV. Og Ap er helt avhengig av at SV holder et bra nivå oppe hvis ambisjonene om å ta Oslo skal ha realistiske sjanser. Jeg trodde Ap-sympatien ville så godt som utligne det borgerlige forspranget i Oslo, men det har kun redusert forspranget noe. Derfor har de borgerlige beholdt sitt favorittstempel her.

Derimot bærer det mot fire nye år med Rita Ottervik og co i Trondheim. Løpet er ikke kjørt for de borgerlige der, men de rødgrønne har nå skaffet seg et forsprang som det skal bli vrient å hente inn i løpet av de tre ukene som gjenstår.

Over halvparten av de velgerne som vil delta har nå bestemt seg for sitt valg. Men mange bestemmer seg sent, om lag en av tre bestemmer seg den siste uken. Og ca en av ti på selve valgdagen. Det er disse stemmene som på mange måter avgjør hvilken vei det vil blåse i år. Hvilke partier vil lykkes best med mobiliseringen de siste ukene og dagene?

Valgkampens agenda blir avgjørende. Kanskje ligger det an til at valgkampen blir mer lokal enn vanlig i år? I så fall burde det gavne Høyre og Sp som begge står sterkt ute i kommunene. Kanskje får Ap og Stoltenberg vist fram enda flere av sine beste lederegenskaper hvis en ny global økonomisk krise nå er under oppseiling? Det kan få usikre velgere til i enda grad slutte opp om Ap. Eller kanskje blir innvandring og integrering et vel så viktig spørsmål som noe annet? Det kan gavne Frp.

Samtidig viser tall fra den ferske boken til valgforsker Bernt Aardal og co fra valget i 2009 at det er vel så viktig for partiene at man har saksbredde som sakseierskap. Altså at partiene har bred velgertillit på flere  politikkfelt enn på bare ett eller to. Derfor er det viktig for Høyre at de gjør noe med sin akillleshæl; eldreomsorgen. Derfor er det viktig for Frp at de gjør noe med sin store svakhet i velgerøyne; skole. Derfor er det viktig for SV at de er noe mer enn et miljøparti og bl.a. henter tilbake noe av tilliten på skole. Osv.

Det partiet som lykkes med agendaen og har den beste bredden, vil vinne valget. Men en viktig utfordring er å balansere mellom å søke bredde og spisse sine sterkeste områder.

Gode og dårlige kommunepartier

Stortingsvalg og kommunevalg er to forskjellige ting. Noen partier gjør det best ved stortingsvalg, mens andre partier har sin styrke ved kommunevalg. Tror mange. Men det finnes ikke noe entydig mønster over tid for de fleste partier, i følge valgforsker Bernt Aardal (bildet).

Han har satt opp en interessant oversikt på sin hjemmeside over historiske valgresultater og sammenlignet kommunevalgene mot de foregående stortingsvalgene. En oversikt som forøvrig ble gjengitt i flere medier i går. Bortsett fra at Ap og KrF konsekvent gjør det det svakere ved kommunevalg enn ved stortingsvalg, så er mønsteret sprikende. Både Frp, H, V, Sp og SV varierer. Noen ganger presterer de best ved kommunevalg, andre ganger ved  stortingsvalg.




Jeg har supplert Aardals metode for å gå noe dypere inn i denne tematikken. Å sammenligne kommunevalgene med de forrige stortingsvalgene har noe for seg, men har svakheter (som alle metoder). Den politiske situasjonen, som ligger til grunn for velgernes stemmegivning, kan f.eks. forandre seg mye på to år, slik at sammenligningen ikke blir helt rimelig.

La meg ta ett eksempel: Ved stortingsvalget i 1993 var EU-saken totalt dominerende og stemmegivningen må ses i lys av dette. Det påfølgende lokalvalget i 1995, hvor EU-saken var avgjort og lite på agendaen, kan derfor i liten grad sammenlignes direkte med 1993. Bl.a. gir slik sammenligning et misvisende forhold for Sps vedkommende. Partiet "overpresterte" i 93 pga. EU. Dette er Aardal også selv inne på. Men dette gjelder også andre partier, særlig for Frps del, som "underpresterte" i 93 grunnet splittelse på EU-sak - i tillegg kraftig intern uro og avskallinger. Også ved stortingsvalget i 2001 underpresterte Frp etter mitt skjønn (delvis) som et produkt av intern uro (utrenskninger, sex-skandaler osv), noe som gjør at sammenligningen mellom 01 og 03 blir misvisende (en sammenligning mellom 03 og 05 hadde vært noe riktigere).

For å skape et mer utfyllende og nøyaktig bilde bør vi stille spørsmålet: Hva hadde velgerne stemt hvis det var stortingsvalg og kommunevalg på SAMME TID? Et slikt spørsmål får vi aldri svar på. Men vi kan muligens få en liten pekepinn. For det foregår jo faktisk to separate valg på samme tid her til lands hvert fjerde år; kommunevalget og fylkestingsvalget. Fylkestingsvalget har en viss "rikseffekt" innbakt i seg, selv om effekten selvsagt ikke er like sterk som ved et stortingsvalg.

De fleste velgere stemmer likt ved begge valgene, men slett ikke alle. La oss derfor ta en kikk på hvordan velgerne har fordelt sine stemmer ved disse to valgene siden fylkestingsvalget ble innført i 1975:


Aps kommune- og fylkesresultater er så godt som identiske ved de fem første valgene. Men f.o.m. 95-valget er det en viss stemmedifferanse. I 1999 og 2003 gjorde Ap bedre kommunevalg enn fylkestingsvalg, mens i 1995 og 2007 gjorde partiet bedre fylkestingsvalg. Mest markert var differansen i 2007 (1,2 prosentpoeng er markert i denne sammenheng..).

Forventningen om at Ap gjør bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg, slår totalt sett ikke helt helt til. Bildet spriker.

Ved alle valg fra og med 1975 til og med 1987 gjorde Høyre bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Men i de fem siste valgene fra og med 1991 har Høyre gjort bedre kommunevalg. Differansene er dog ikke all verdens store, men størst ved valget i 2007.
De siste valgene skaper en viss forventning om at Høyre også i 2011 kommer til å gjøre det litt bedre på kommuneplan enn på fylkesplan.  

For Frps del er bildet helt klart: Partiet har konsekvent gjort bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Slik sett er det grunn til å tro at Frp ville scoret enda høyere ved disse valgene hvis det hadde vært snakk om Stortingvalg. Her må det imidlertid føyes til at velgere i mange kommuner ikke har hatt mulighet til å stemme på partiet ved kommunevalg fordi det ikke har kunnet stille liste. Dermed er nok differansen noe større enn hva den reelt sett ville vært hvis en slik mulighet fantes.
 

Også for SVs vedkommende er mønsteret helt klart; partiet gjør alltid bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Imidlertid gjelder samme forbehold som for Frps vedkommende; i en del kommuner har ikke SV maktet å stille liste i årenes løp - noe som gjør at det er svakheter også ved denne type sammenligning.

KrF gjør det bedre ved riksvalg enn ved lokalvalg. Ergo er forventningen at partiet gjør fylkestingsvalg enn kommunevalg. Den forventningen slår til for fullt. Som det framgår av tabellen til venstre, så har KrF gjort bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg ved samtlige ni valg. KrFs mønster er således så entydig som det får blitt.

I Aardals oversikt framgår det at Sp har gjort bedre kommunevalg enn stortingsvalg de siste 20 årene. Dermed kan en også forvente at partiet vil gjøre litt svakere fylkestingsvalg enn kommunevalg. Men dette slår ikke helt til. Ved fire av ni valg har Sp faktisk gjort det best i fylkestingsvalget. To av valgene; 91 og 95, kan imidlertid kanskje forklares med at EU-effekten ga en viss fylkesgevinst til partiet. Uansett er ikke mønsteret så klart som det en skulle tro.

Venstre har gjort bedre kommunevalg enn fylkestingsvalg i hele perioden 1983-2007. Mønsteret er således ganske klart, selv om differansene ikke er all verdens store.







Jeg har en sammenligningsmetode til på lager. I disse dager lager målebyråene både stortingsmålinger og kommunemålinger. Derfor kan det være verdt å benytte anledningen til å se om det er noen forskjeller i tilslutning for de respektive partiene avhengig av om det er kommunevalg eller stortingsvalg. Nedenfor har jeg beregnet gjennomsnittet av både kommunemålingene og stortingsmålingene som er publisert i juni.













Både Frp og Ap har klart høyere nivåer inne på stortingsmålingene enn kommunemålingene. Mens for Høyre og Sps del er det omvendt. Når det gjelder SV, KrF og V så er det heller små forskjeller å spore.


Har vi nå et ok empirisk grunnlag for å konkludere? Vel, det kan alltids bli bedre, men ut i fra en totalvurdering drister jeg meg frampå med å si at når du ser tallene tikke inn på valgkvelden og valgnatten den 12. september, så er det grunn til å tro at tallene for Ap, Frp, KrF og SV sin del hadde vært noe bedre hvis det var snakk om stortingsvalg den dagen. Og at tallene for H, Sp, V og Rødt sitt vedkommende hadde vært et hakk eller to svakere.

Men fasiten får vi aldri.

Velgeroverganger 2009

I dag er det julaften, 17. mai og bursdag på en gang. Eller forresten - stryk 17. mai. Det er en dag jeg ikke er allverdens begeistret for. Og bursdagene er ei heller helt hva de en gang var. Men uansett; dere skjønner hvor jeg vil. Dette er en god dag. Hva har skjedd? Jo, jeg studerer velgerovergangene fra valget i 2005 til 2009...

Dette er de første publiserte resultatene fra valgundersøkelsen i regi av Bernt Aardal. Foreløpig har vi kun hatt valgdagsmålingene å forholde oss til, men nå får vi omsider mer kjøtt på beina. Denne valgundersøkelsen bygger på velgere som er intervjuet både i 2005 og 2009, i motsetning til valgdagsmålingene som bygger på respondentenes erindring av hva de stemte i 2005. Slike erindringsspørsmål har den svakhet at mange "husker feil", noe som kan gi store feilkilder.

Derfor er det grunn til å holde en knapp på undersøkelsen til Aardal og co for å finne ut hva som egentlig skjedde ved valget i fjor. Jeg er imidlertid noe kritisk til også Aardals undersøkelse fordi bare 690 personer er fulgt fra 2005 til 2009. Jeg ville helst hatt 1000 personer eller mer; 690 er for snaut - særlig for de minste partiene. Dette betyr at vi også må være sunt kritiske til Aardals tall. Og av disse 690, så var det 77 som ikke stemte i 2009. Dvs at utvalgstallet stemmegivere er på lave 613.

Er partifordelingen representativ i utvalget?
Fordelingen ser slik ut (avvik fra valgres. parantes):
Rødt 1,3 (-)
SV 9,6 (+3,4)
Ap 33,6 (-1,8)
Sp 7,0 (+0,8)
KrF 4,9 (-0,6)
V 4,4 (+0,5)
H 20,7 (+3,5)
Frp 17,8 (-5,1)

Vi legger merke til at SV og Høyre er klart overrepresentert i utvalget, mens Frp er solid underrepresentert. Dette må vi ha i mente når vi skal tolke tallene

La oss gå igjennom noen av hovedtallene i ro og mak.

Det første tallet som påkaller interesse er at velgervandringene totalt sett er klart lavere enn i 2005. "Bare" 39 prosent av velgerne byttet standpunkt mellom 2005 og 2009 - mot 47 prosent mellom 2001 og 2005. Dermed brytes en oppadgående trend på den fronten. Jeg må tenke litt mer på mulige årsaker, men en hypotese er at toblokkspolitikkens renessanse 2005-2009 via todelingen rødgrønn regjering vs opposisjon, har bidratt til å semtentere velgerpreferansene i noe større grad.

Så til partiene:

Rødt: Valget 2009 var en stor skuffelse for dem. Med tanke på at SV sitter i regjering og rommet til venstre ligger åpent, burde resulatet vært noe helt annet enn stusselige 1,3. Valgundersøkelsen gir oss dessverre ingen svar - det er alt for få Rødt-velgere i undersøkelsen til å gi noen god empirsk analyse. Men tallene antyder at SV faktisk har en netto gevinst til Rødt - noe som i så fall ville vært meget oppsiktsvekkende. Valget 2009 er uansett et solid tankekors for Rødt - når skal partiet noen gang lykkes når de ikke lykkes selv med  SV i regjering?

SV: SV gjorde nok et elendig valg og endte på traurige 6,2. Hvor gikk SVs veglere fra 2005? Som ventet lekket partiet kraftig til Ap. Hele 16 prosent av SVs 05-velgerne gikk direkte til storebror Ap, i følge undersøkelsen, mens ytterst få gikk andre veien. Dermed led SV et betydelig netto tap til Ap. Også regjeringskollega Sp hentet en del velgere fra SV, mens Høyre faktisk også vokste seg større på SVs bekostning. SV hadde en lojalitetsandel på svake 57. 12 prosent av førstegangsvelgerne stemte SV - det er dobbelt så mye som ellers i befolkningen, men like fullt et svakt tall til SV å være. Husk også at dette tallet trolig er for høyt pga SVs overrepresentasjon i utvalget, jeg tipper at den reelle andelen førstegangsvelgere som stemte SV ligger i sjiktet 9-10.

Ap: Hentet de 2-3 prosentpoengene i valgkampens sluttfase som var tvingende nødvendig for at de rødtgrønne skulle beholde makten. Ap forsynte seg grovt av SVs og Sps 2005-velgere. Men Venstre avga også noen velgere til Ap. Jeg merker meg at Ap imidlertid led netto tap til både Frp og Høyre. En trend som har forsterket seg etter valget særlig hva gjelder overganger til Høyre. En lojalitetsandel på 73 prosent er solid og viser at Ap evnet å mobilisere. Det må også være oppløftende for partiet at hver tredje førstegangsvelger stemte på Ap. Det er en aldersgruppe som Ap tradisjonelt har slitt veldig i.

Sp: Valgresultatet på 6,2 var ikke all verdens, men det kunne gått verre. For nettotapet til Ap er bekyringsfullt stort, sett med Sp-øyne. Gevinsten fra SV kompenserer imidlertid en god del, slik at partiet holdt stangen fra 05 sånn noenlunde. Valgundersøkslen viser at hele ti prosent av kvinnene i alderen 18-29 stemte på partiet. Det er et overraskende høyt tall. Hyggelig for partiet hvis det stemmer, men min antagelse er at et ensifret tall nok er mer korrekt.

KrF: Gjorde tidenes svakeste valg med sine 5,5. Til tross for at så mange som 69 prosent av partiets 05-velgere stemte på partiet igjen. Den høye lojalitetsandelen illustrerer både partiets styrke og svakhet på en gang. Styrken er at man har en kjerne som er stor nok til å holde partiet over sperregrensen med ok margin selv i dårlige tider. Svakheten er at KrF for tiden ikke evner å tiltrekke seg nye velgere. KrF lekket primært til Høyre.

Venstre: Kollapset i sluttfasen av valgkampen og måtte ta til takke med forsmedelige 3,9 prosent og skarve 2 representanter. Sponheims analyse var at mange Venstre-velgere fra 05 ikke stolte på hans forsikringer om å holde Frp ute fra regjeringskontorene og endte opp med å stemme Ap i stedet. Det er riktig at Venstre lekket noen velgere til Ap. Men Venstre lekket i følge valgundersøkelsen fire ganger så mange velgere til Høyre som til Ap. Det viser at Sponheims analyse ikke holder. Det var nok snarere slik at mange borgerlig orienterte Venstre-velgere så på Sponheim som en sabotør hva gjelder å få stablet et borgerlig alternativ på beina og gikk til mer konstruktive Høyre i stedet. I tillegg hentet nok også Høyre tilbake en del velgere som stemte taktisk på Venstre sist. Venstres lojalitetsandel i 2009 var fryktelig lave 30 prosent. Det er et grusomt tall for partiet.

Høyre: Kom i mål på brukbare 17,2. Ikke mer enn sånn passe i et historisk perspektiv, men ut i fra hvor langt nede partiet lå bare uker før valget, så hadde man god grunn til å være bra fornøyd med valget. Bytteforholdet til Venstre og Frp var særlig positivt for Høyres del. Men partiet dro også bra med velgere fra KrF, Ap og SV. En lojalitetsandel på 73 prosent lar seg også definitvt høre.

Frp: Gjorde historiens beste valg med sine 22,9. Men målingene kort tid før valget bar bud om noe mer. Nettoovergangene indikerer at noe av forklaringen ligger i at Frp nok lekket en del velgere direkte til Høyre mot slutten. Dessuten er jeg overrasket over at lojalitetsandelen er på lave 58 prosent. Mulig at dette reelt sett ligger noe høyere, men uansett ikke i nærheten av de rundt 80 prosentene som mange målinger før valget indikerte. Dette viser at Frps valgkamp ikke var det helt store.

De unge svikter SV

Jeg ble oppringt av en fyr i Klassekampen i går. Saken står på trykk i den blekka i dag. Finner den ikke på nett, så limer den inn under her:


Velgere: SV har mistet over halvparten av førstegangsvelgerne siden 2001.


Av Lars Unar Størdal Vegstein

De unge velgerne vender SV ryggen, viser den store velgerundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå og Institutt for samfunnsforskning.

Mens 26 prosent av førstegangsvelgerne stemte SV ved stortingsvalget i 2001, gjorde bare 12 prosent det samme i 2009. Dermed fortsetter den negative trenden 2005, da partiet fikk 15 prosent av førstegangsstemmene.

– Grått og kjedelig
– Dette sier litt om problemene SV er oppe i. Partiet blir ikke lenger betraktet som et radikalt korrektiv til Arbeiderpartiet, men som et grått og kjedelig styringsparti, sier Svein Tore Marthinsen, som dekker norsk politikk som frittstående analytiker.

Valgforsker Bernt Aardal, som har ledet arbeidet med velgerundersøkelsen, forteller at SVs velgere begynner å bli eldre.
– Vi ser at partiet klarer å holde på en del av de eldre velgerne, men at de sliter med rekrutteringen, sier Aardal.

Marthinsen tror det skyldes at mange unge har et helt annet bilde av SV enn befolkningen for øvrig:
– Noe av problemet for partiet er helt klart at mange unge ikke husker SV utenfor regjering. De ser bare på SV som et styringsparti, og det er ikke partiet tjent med.

– Lettere før
Parlamentarisk leder for SV Bård Vegard Solhjell er enig i at det var enklere å kommunisere med unge velgere da SV var i opposisjon.
– Det er ingen tvil om at det er lettere å forklare den posisjonen vi er i nå til en 48-åring enn til en 18-åring som ikke har noe minne om SV som opposisjonsparti, sier han.


Arbeiderpartiet øker
For Ap ser det imidlertid ut som om regjeringsdeltakelsen fører til økt oppslutning blant de yngste velgerne. I 2001 ga bare elleve prosent av førstegangsvelgerne sin stemme til Ap. Ved stortingsvalget i fjor stemte hele 33 prosent av førstegangsvelgerne på partiet.
– Vi må ikke lure oss selv til å tro at man automatisk blir upopulær av å sitte i regjering. Det handler om å kommunisere tydelig hvor viktig SV er for at regjeringen har en tydelig politikk på de områdene som opptar ungdom mest, sier Solhjell, som minner om at SV fremdeles gjør det bedre blant unge velgere enn i befolkningen for øvrig.

– Vi hadde dobbelt så høy oppslutning blant førstegangsvelgere som i resten av befolkningen ved forrige valg. Men dette er helt klart et varsko om at vi må ta spørsmålet om unge velgere og deres behov på alvor, avslutter han.

Tar fram suksessoppskrift
Leder i Sosialistisk Ungdom (SU), Mali Steiro Tronsmoen, er heller ikke veldig bekymret over at moderpartiet synes å miste draget på de yngste velgerne.
– Jeg synes ikke tolv prosent av førstegangsvelgerne er noe alarmerende tall. Vi sliter med oppslutningen over hele fjøla. Likevel er dette helt klart noe vi må ta på alvor, sier hun.

Hun mener SV bør bli flinkere til å fortelle unge om fordelene ved å sitte i regjeringen.
– I skoledebatter opplever vi ofte at AUF prøver å ta æren for deler av regjeringens politikk som SV i virkeligheten står bak. Vi burde nok bli litt freidigere når det gjelder å kommunisere de seirene vi har hatt, sier Tronsmoen.

Hun forteller at SU nå tar i bruk en gammel suksessoppskrift for å tekkes unge velgerne.
– Vi vil satse sterkere på fritidstilbud for unge framover. Det er en viktig sak, som også kan bidra til økt oppslutning blant unge velgere. Det viktige er å involvere seg på lokalt nivå, der utfordringene ligger. Det har gitt suksess tidligere.

Svein Tore Marthinsen tror imidlertid det bare er én ting som kan gjøre at SV igjen blir et stort parti blant de unge.
– Jeg tror ikke SV får fart på oppslutningen blant de unge før de går ut av regjeringen, sier han.

SVs miljøtroverdighet

I dag ble jeg (og Aarebrot og Aardal) intervjuet av Aftenposten om SV og miljøpolitikk. Bl.a. ble jeg spurt om hvilke store miljøseiere partiet har halt i land i regjering.

Jeg ble svar skyldig, gitt...

Aardal vs. Marthinsen

Valgforsker Bernt Aardal har nå kastet seg inn i debatten om valgordningen på min Aftenposten-blogg. Her oppklarer han bl.a. at medievinklingen "rødgrønn seier uansett" gir en feilaktig framstilling av det han har sagt.

Delta gjerne i denne spennende debatten!

Oppdatert: Matematikeren Bjørn Smedstad (som også er med kåringen "Norges beste politiske blogg 2010" - husk å stemme; det er bare tre dager igjen av 1. valgomgang..) har tidligere også påvist at  framstillingen av "rødgrønn seier uansett" slett ikke holder vann.

Ikke rødgrønt flertall uansett

Valgforsker Bernt Aardal mener at jeg ikke har gjengitt hans beregninger presist. Du kan lese mitt tilsvar på Aftenposten sine nettsider. Her har jeg også gjort beregninger som viser at de tre rødgrønne regjeringspartiene kun ville oppnådd 81 mandater med et mer proporsjonalt valgsystem. Deres flertall er altså kontruert.

OSSE er enig med meg

OSSE har nå lagt fram sin rapport om det norske stortingsvalget og konkluderer, i likhet med undertegnede, med at den norske arealfaktoren på 1,8 poeng er det helt håpløst å finne en god, prinspiell begrunnelse for.

NRK hanker, tradisjonen tro, inn valgforsker Bernt Aardal - en av arkitektene bak valgordningen, for å gi sitt forutsigbare forsvar for den. Mens kommunalminister Navarsete sier hun ønsker debatt, men har allerede selvsagt konkludert i retning av at diskriminineringen av velgere i små fylker skal bestå i overskuelig framtid.

Nedenfor har jeg regnet ut hvor mange stemmer som stod bak hvert mandat fra våre 19 kretser ved høstens valg. Skjevhetene er, som vi ser, massive. Det står nesten tre ganger så mange stemmer bak et mandat i Finnmark som et mandat i Oslo:

Finnmark 7 479
Sogn og F 11 790
Troms 12 095
Nord-T 12 139
Nordland 13 057
Hedmark 13 585
Aust-Agder 14 968
Oppland 14 978
Vest-Agder 15 456
Møre og R 15 483
Telemark 15 794
Buskerud 15 874
Sør-T 16 334
Østfold 16 658
Rogaland 17 538
Hordaland 17 974
Vestfold 18 826
Akershus 18 876
Oslo 19 073

Bør valgkommentatorer oppgi partipreferanse?

Jeg har fått en del pepper i det siste. Pepper for ikke å oppgi min partiprefanse. Krassest i kritikken har Sør-Trøndelags fylkesordfører Tore O Sandvik (Ap) vært. Han har bl.a. i en twitter-diskusjon framholdt:

- Du ikler deg autoritet som nøytral valganalytiker i det politiske ordskiftet, og det er du jo ikke. Det er uprofesjonelt. Du blander inn egen politisk synsing og demagogi. Når er du fagmann og når er du politiker?

Sandvik har fått støtte fra tidligere politisk rådgiver og nåværende kommunikasjonsrådgiver Jo Stein Moen (Ap):
- Du framstår som nøytral ekspert, men seiler under bekvemmelighetsflagg. Du polemiserer uten blygsel.

De konkluderer begge med at alle slike "som meg" bør fortelle hvor de hører hjemme i det politiske landskapet.

Har kritikerne rett? Bør enhver valgforsker/anlytiker/kommentator flashe eget politisk ståsted? Eller bør ordningen om hemmelige valg, som ble innført i 1885, også gjelde for oss?

Etter mitt skjønn bommer (i likhet med deres favorittlag Rosenborg i cupkampen mot Molde..) herrene fullstendig på mål. De etterspør en nøytralitet og objektivitet som man aldri vil finne hos noe menneske. Vi er alle levende subjekter som både har meninger, og som tolker og synser innenfor vårt eget bilde. Subjektivitet forhindrer ikke at man kan gi gode analyser. Tvert i mot; det er etter mitt skjønn en forutsetning.

Jeg kan ikke forstå at f.eks. Frank Aarebrots analyser er noe mer troverdige enn mine fordi han har fortalt oss at han er medlem av Ap. Og hva med folk som Bernt Aardal, Hanne Marthe Narud og Anders Todal Jenssen. Bør de også fortelle oss hva de har tenkt å stemme den 14. september?

PS: Jeg er ikke medlem av noe politisk parti (er for uenig med alle til det), men har tenkt å stemme den 14. september. Og det synes jeg at du også bør gjøre...

Oppdatert: Den gode bloggeren og læreren (for man sier vel ikke lærerinne lenger..?) Rachel Margrethe Olsen har viet en langt og bra bloggpost om dette temaet. Bør sjekkes ut! Vi er nok uenige...

SV og Sp sliter

På Minervas nettsider er nå min analyse av meningsmålingene i mai lagt ut. Jeg håper at så mange som mulig av dere kan finne tid til å lese mine månedlige analyser på Minerva - for dette er noe jeg jobber mye med. Særlig fordi denne typen analyse er et område som er helt forsømt i ordinære medier.

Riktignok gjør Dagens Næringsliv, basert på Bernt Aardals beregninger, et godt forsøk hver måned. Og TV2 har et ganske interessant valgopplegg på gang. Ukebrevet MandagMorgen kjører nå også gode, månedlige snittanalyser (men brevet koster flesk).
Men mitt anliggende er å gå enda mer i dybden.

Siste: NRKs Kulturnytt leser i alle fall Minerva. Jeg hadde besøk av reporter Kristoffer Rambøl her i dag. Han intervjuet meg om de store sprikene fra byrå til byrå. Innslaget kommer antagelig på P2 i morgen kl 8.

Er Høyre sperret inne i skyggenes dal?

I forrige uke hadde jeg en lengre samtale med journalist Sveinung Engesland i ukebrevet MandagMorgen om Høyres situasjon. Artikkelen ble publisert i dag. Her er jeg i et slett ikke helt ueffent selskap av valgeksperter som Hanne Marthe Narud, Bernt Aardal, Frank Aarebrot og Anders Todal Jensen. Ukebrevet, som forøvrig også har en interessant blogg , har nå lagt ut den gode Høyre-artikkelen her.

Analyse av velgerbevegelsene i april

Min analyse av snittbevegelsene i april, ligger nå ute på Minervas nettsider. Denne gang har jeg valgt å trekke mine egne fylkesprognoser litt tettere inn. I tillegg refererer jeg også til de lokale målingene.

Dette gjør at mine tall avviker en smule fra de snittberegningene som Bernt Aardal gjør på egen hjemmeside og for Dagens Næringsliv. Jeg er også den eneste som har med alle 11 utførte målinger i april i mitt beregningsgrunnlag.