Tidenes blåeste valg?

Eller kan de rødgrønne komme seg i land med et anstendig resultat? Jeg analyserer og spekulerer i en kronikk i Dagsavisen. Hiv gjerne inn dine betrakninger.

Lav valgdeltakelse

I en kronikk i Adresseavisen i går bekymret jeg meg over sviktende deltakelse ved lokalvalg. Og jeg pekte på reformer som å slå sammen lokal- og riksvalg og innføre e-valg som bidrag å øke deltakelsen. Dessuten vil bedre lokale medier, klarere skillelinjer og mer kommunemakt virke stimulerende.

Hva synes du - er det grunn til bekymring? Og hvis ja, er mine forslag veien å gå eller er det andre veier som er mer farbare?

Derfor fosser Høyre fram

Jeg analyserer Høyre-framgangen for Drammens Tidenes lesere på kronikkplass i dag:



Trenden blant norske velgere er klar. Et valg nå ville gitt oss et blått storting og en blå regjering. Hvorfor flykter velgerne fra Ap i hopetall, mens de flokker seg om Høyre?

Jeg har laget gjennomsnittsberegninger og prognoser på basis av alle registrerte nasjonale partimålinger som utføres fra måned til måned en god stund. Aldri før har den samlede oppslutningen om Høyre og Frp vært så høy som nå. Over 50 prosent av norske velgere oppga i snitt på augustmålingene at de ville stemt på ett av de to blå partiene hvis det var valg nå. Det ville gitt dem rent flertall på Stortinget og trolig ført til en helblå regjering.


Denne oppsiktsvekkende opinionsdreiningen i blå retning skyldes primært at Høyre har dundret fram over ti prosentpoeng siden valget i fjor. Partiet går massivt fram i alle velgergrupper og i alle deler av landet. Buskerud er slett ikke noe unntak. Her viser mine beregninger nå at partiet har en oppslutning på over 30 prosent, noe som ville gitt dem tre Buskerud-mandater med god margin. Høyre er nå både landets og Buskeruds største parti. Ap er dermed passert, og en rekke Ap-representanter som i dag sitter på Tinget, skal være meget glade for at valget var i fjor. Deriblant Laila Gustavsen som ville vært sjanseløs på stortingsplass med dagens tall. Ja, til og med Aps tredje mandat, Torgeir Michaelsen, hadde vært i fare.


Ap og de rødgrønne regjeringspartiene har nå ett år på å redde neste års kommunevalg fra å bli en ren katastrofe. Husk at Ap tradisjonelt sett gjør det svakere ved lokalvalg enn riksvalg. Det betyr at dagens elendige Ap-tall faktisk kan bli enda dårligere når velgerne nå etter hvert kommer til å bli spurt om sine lokalpolitiske preferanser. For Høyre er det omvendt – det partiet gjør gjerne bedre lokalvalg. Høyre har derfor festet et grep om førsteplassen. Skulle Høyre bli større enn Ap ved valget neste år, så må vi helt tilbake til 1924 siden noe tilsvarende skjedde.


Ap har netto mistet om lag en kvart million velgere siden fjorårets stortingsvalg. Mange av dem har hoppet opp på gjerdet. Men mange har også gått direkte til Høyre. Høyre har den senere tid hatt en appell hos Ap-velgerne som de tidligere stort sett bare har kunnet drømme om. Hvorfor spretter så mange Ap-velgere opp på gjerdet og direkte til hovedmotstanderen Høyre? Misnøye er et hovedstikkord. Misnøye med regjeringen. Styringsslitasjen i regjeringen har slått inn for fullt. Det er en regjering på tomgang vi nå ser. Styringen er blitt grå og kjedelig, de rødgrønne mangler Prosjektet. Kristin Halvorsen har rett i sin analyse av at de mangler den spruten som skal til for å skape entusiasme som kan smitte over på velgerne. I tillegg har det, i dag for dag, etter uke, måned etter måned, gjennom en rekke dårlige saker i media, festet seg et inntrykk av at mye av det som regjeringen for tiden tar i, blir til møkk. De gode sakene (lav ledighet, delelinje, lav rente) har druknet i de dårlige (biodiesel, strømkrise, helseskandaler, månelandingsflopp, monstermaster, gavebommerter osv). Et spørsmål som kan reises i den forbindelse er om opposisjonen slipper for lett unna kritisk journalistikk i perioder mellom valg.


Hvorfor går misfornøyde Ap-velgere til Høyre og ikke til Frp? Jeg tror det handler om tre forhold. For det første har Frp vært tammere enn vanlig det siste året. Man har tydeligvis brukt lang tid på å døyve valgskuffelsen i fjor, konstituere stortingsgruppen sin og flytte på folk. Det har gitt Høyre et friere opposisjonelt spillerom enn før. Dessuten har Høyre vært bra. Ikke glitrende, men solide. Partiet fikk valgt inn flere nye og friske fjes (som Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen) i fjor høst, som markerer partiet på en bra måte. Høyre er konstruktive i sin kritikk og viser til egne løsninger, framfor å rakke for mye ned på andre. Partiet vil også gjerne samarbeide med alle på borgerlig side hva gjelder å få stablet et regjeringsalternativ på beina.

Men det aller viktigste er sannsynligvis at Høyre er det partiet som har mest styringstroverdighet i velgernes øyne på blå side. Partiet har vist at det kan styre landet, det har ikke Frp vist. I en tid som fortsatt er preget av en smule uro i kjølvannet av finanskrisen, så er dette et trygghetselement som en ikke bør kimse av. Rødgrønn regjeringsslitasje og finanskrisen har i sum skapt et velgerklima for et moderat alternativ.

Det alternativet heter i mange velgeres øyne nå Høyre.

Hurra for deltid!

Jeg slår et slag for deltidsarbeidende på kronikkplass i VG i dag. VG har dessverre ikke kronikker på nett, så jeg limer den inn under her:

Hurra for deltid!


Deltid omtales ofte som et problem. Nå er tiden inne for å gi deltidsarbeidende applaus.


Deltid er et kvinneproblem. Deltid er et likestillingsproblem. Deltid er et problem for arbeidsgiverne. Deltid er et problem for brukerne. Deltid er et problem for velferdsstaten. Slik kan mange uttalelser fra ulike politikere og forskere i diverse fora oppsummeres. Uttalelser som mediene bringer videre med stor iver. Problem og deltid er to begreper som ofte nevnes i samme åndedrag. En av fire sysselsatte nordmenn jobber deltid, skal vi tro den siste arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå. Det er nesten 700 000 mennesker, det. Hvorfor velger alle disse å skaffe seg, og landet vårt, så mange problemer?


De fleste velger deltid for å frigjøre tid til annet arbeid. Som å ha mer daglig omsorg for egne barn og få hverdagskabalen til å gå opp. Eller man tar seg av gamle foreldre i livets siste fase. Andre igjen velger å prioritere egen helse. Selv om man går ned til for eksempel 80 eller 60 prosent stilling, så har mange en reell følelse av at de omtrent gjør like mye på jobben som før. Derfor er mange slett ikke deltidsarbeidende, men dobbeltarbeidende.


I begrepsoppklarende øyemed bør vi også skille mellom frivillig og ufrivillig deltid. For det er stor forskjell på om man virkelig ønsker deltid eller om man er tvunget til det fordi arbeidsgiver ikke har annet å tilby. Ut i fra all oppmerksomhet knyttet til deltid som problem, er det lett å tro at ufrivillig deltid er i klart overtall. Slik er det ikke. I en fersk FAFO-rapport kommer det fram at under en av fem deltidsarbeidende ønsker mer arbeid. Ergo er deltidsarbeidet som utføres her til lands, stort sett villet og ønsket. Det betyr ikke at utfordringene knyttet til ufrivillig deltid bør bagatelliseres. Men det betyr at virkelighetsbildet er et helt annet enn det vi ofte får tegnet i media.


En undersøkelse som TNS Gallup utførte i 2008, viste at over en av tre ønsker å bruke mindre tid på utearbeid. Derfor bør vi henlede oppmerksomheten mer mot dette. For er det ikke et tap for både enkeltmennesker, familie og land at unger vokser opp med mindre foreldrekontakt enn det både foreldre og barn ønsker? Er det ikke et tap at mange er på jobb og lever store deler av livene sine der, uten å egentlig ville det?


La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Sett nå at FAFOs tall stemmer sånn noenlunde og at alle 600 000 som ønsker mer lønnet arbeid, får oppfylt sitt ønske. Og sett nå at Gallup er inne på noe og at alle de 900 000 som ønsker å arbeide mindre ute, får gjøre det. Hvilke konsekvenser ville det få? Det ville blitt utført noen færre lønnede arbeidstimer. I så fall en utvikling som går på tvers av politikermantraet om at vi må jobbe mer og ”stå lenger i arbeid”. Men må vi egentlig jobbe mer? Mitt svar er nei. Tvert i mot kan det være meget fornuftig om vi i sum bruker noe mindre tid på jobb og noe mer tid sammen med familie og venner. Du skal heller ikke se bort i fra at samfunnet vårt vil ha godt av at flere mennesker fikk gjøre flere noenlunde frie valg.

I et slikt samfunn må vi nok akseptere kutt i noen av velferdsordningene for å møte redusert skatteinngang og demografiske endringer av typen ”eldrebølge”. Flere vil trolig også måtte gå ned på sitt forbruk. I en tid der dramatiske klimaendringer reiser betimelige spørsmål om økt forbruk og vekst lar seg forene med klodens eksistens slik vi kjenner den, kan mer deltid og lavere lønnsinntekter være noe av løsningen. I det perspektivet fortoner økende incentiver fra bl.a. pensjonsreform om å jobbe mer, som feilslått politikk.


Hvordan skal flere mennesker gjøre friere arbeidslivsvalg? En start er at flere arbeidsgivere evner å gi mennesker heltidsarbeid. Parallelt med at arbeidstakerne viser vilje til å møte arbeidsgiveres etterspørsel. I minst like stor grad trenger vi også flere arbeidsgivere som gir folk mulighet til å bidra i yrkeslivet i den grad de vil. Om det nå er 20 eller 80 prosent. Og vi trenger klarere holdninger i retning av respekt for at folk har vidt forskjellige behov og ønsker i ulike livsfaser.


Det betyr at mennesker som velger å gå fra heltid til deltid, bør høste like mye anerkjennelse for sitt valg, som de som velger å gå andre veien. Hvilket kjønn det er på den som ønsker å jobbe deltid, bør ikke spille noen rolle. Likestillingen bør ha kommet såpass langt i 2010 at kvinners deltidsvalg anerkjennes i samme grad som mennenes. Derfor vil jeg, om du er kvinne eller mann, rope et høyt hurra for deg som jobber deltid (eller ofte rettere sagt; dobbelt). Og jeg vil oppfordre alle mine lesere til å gi samtlige deltidsarbeidende høy og lang applaus.

Gjerne så høyt at klappsalvene høres ut over hele landet.

Venstreopposisjonen er borte

Omsider er den avisløse uken over, og man kan normalisere morgenrutinene igjen. Har du Dagsavisen, så foreslår jeg at du tar en titt på dagens kronikk. Og har du den ikke, så anbefaler jeg at du klikker deg inn her.

Full u-sving om alkohol

Det ble tittelen på min kronikk som VG i dag trykker og som jeg limer inn under. Min opprinnelige tittel var "Det nye alkoholklimaet". Uansett: Den drukner vel i Erna-kliningen. Sukk....
Takk for alle inspill!

Skjenketidene reduseres og Frp synes norsk avgiftsnivå på alkohol er ok. Hva har skjedd?

Før var det et kraftig press mot Polet. Vin i butikkene virket nært forestående. Svenskehandelen vakte stigende bekymring, og spritavgiften ble sågar senket kraftig av Kjell Magne Bondevik og KrF. De kontinentale drikkevanene à la Frankrike ble tiljublet, og stadig leste vi avisartikler om forskning som konkluderte med at alkohol var sunt.

Men nå reduseres skjenketidene fra kl 3 til 2. Polet står som en påle. Svenskehandelen hører vi ikke så mye om. Og franskmenn lærer forsyne meg av norsk alkoholpolitikk. Mens Frp, som alltid har argumentert kraftfullt for store senkinger i alkoholavgiftene, i 2010-budsjettet ikke foretar et eneste kutt. Frp synes nå at de norske avgiftene er fornuftige. Hvordan er et slikt klimaskifte mulig på så kort tid?

En sentral del av svaret handler om at de ruspolitiske organisasjonene, med Actis og generalsekretær Anne-Karin Kolstad i spissen, har vært dyktige til å drive lobbyvirksomhet. Problemet for disse organisasjonene har tidligere vært at de ble sett på som ”mørkemenn” som ville frata folk gleder i livet. Selv om de lenge har hatt all verdens forskning på sin side som dokumenterer sammenhengen mellom pris og tilgjengelighet på den ene side og vold og helseskader på den annen, så har budskapet druknet i innpakningen.

Et meget smart, nytt trekk var at de klarte å flytte fokuset fra alkoholmisbrukeren og over på alle som utsettes for andres fyll. De fikk med seg politiet som bekreftet problemene og som var lei av å bruke store ressurser på å passe på fulle folk i helgene. Politimestrene i de største byene skrev et brev til Storberget og Stoltenberg hvor de krevde at åpningstidene på utestedene måtte innskjerpes over hele landet. Legeforeningen støttet forslaget. Mens legevaktene framholdt at fylla var hovedårsaken til fulle venterom. Dermed ble det mye mer tyngde og schwung over argumentasjonen. I tillegg førte redusert skjenking i de første forsøksbyene til så sterk voldsnedgang at det vekket oppsikt. Voldsreduksjoner på 30-50 prosent i byer som Hamar og Trondheim overgikk selv det politi og de ruspolitiske organisasjonene håpet på.

Dessuten ble det etablert en allianse av politikere som har engasjement for en restriktiv alkoholpolitikk til felles, på tvers av partigrenser. Verdt å nevne er storkoalisjonen av Ap og Høyre med Knut Storberget, Bjarne Håkon Hanssen, Jan Bøhler (Ap), Bent Høie og Inge Lønning (H) i front. Også innføringen av røykeloven har bidratt til økt forståelse i opinionen for at begrensninger på noen områder faktisk kan skape mer frihet for enkeltmennesket - i stedet for det motsatte. Røykelovens ”far”, Dagfinn Høybråten, skriver i boken ”Pengene eller livet” om hvordan han fikk Jan Petersen og Høyre med seg på dette historiske vedtaket – en lov som har vært en dundrende suksess og som flere land nå tar etter.

Mange trodde nok at en finansminister fra Sveriges Høyre, Anders Borg, skulle senke alkoholavgiftene i vårt naboland og dermed legge ytterligere press på den restriktive norske alkoholpolitikken. For Borg og hans parti gikk til valg på sterke avgiftssenkinger. Men de gjorde det motsatte da de kom i posisjon. Med uttalelsen ”Jag vil heller at folk skal jobba enn supa” satte Borg standarden da han la fram sitt første statsbudsjett. Sverige hadde nylig formannskapet i EU og så på alkoholpolitikk som sitt viktigste arbeid. De vektla mindre innførselskvoter, mindre alkoholreklame og mer oppmerksomhet rettet mot alle som rammes av andres alkobruk – særlig barn og unge.

I de senere årene er det parallelt skapt sterkere bevissthet i andre land om sammenhengen mellom alkohol, vold og helseskader. Det har underbygget den norske linjen. Når land som Frankrike, Portugal og Italia begynner å bli kritiske til den liberale alkoholpolitikken de har forfektet, så gjør det inntrykk. I Frankrike ble eksempelvis alkohol nylig utropt som landets største helseproblem. Promillegrensen er strammet inn, det er innført et delvis reklameforbud og avgift på rusbrus.

Like fullt er alkoholkonsumet i Norge på vei opp. Dette er en konsekvens av flere og mer kundevennlige pol, samt at den sterke kjøpekraftsøkningen som de fleste av oss har opplevd, gjør alkoholen relativt sett billigere. I så måte har de som kjemper for å videreføre og styrke den restriktive norske linjen, mer å kjempe mot. Men de kjemper nå i et klima som de for få år siden bare drømte om.

Klimaendringen er oppsiktsvekkende.

Oppdatert: Til og med Bjørn Stærk innrømmer å ha blitt mer moderat i sin motstand mot mer restriktivitet. Men han har fortsatt såpass motstandskraft at han etterspør empiri vedrørende klimaskiftet. Nå var det egentlig endringen på toppnivå som var mitt utgangspunkt for kronikken. Men alle disse tre målingene tyder på at kortere skjenketider har høy legitimitet i befolkningen. Og denne (slide 23) dokumenterer økende oppslutning om Vinmonopolet.

Kronikk - en teaser

Solveig Grødem Sandelson, debattleder i Stavanger Aftenblad, gir avisens lesere en aldri så liten kronikkteaser i dag... Har klippet og limt den inn nedenfor:

DU HAR NOK fått det med deg nå. Akkurat som eg. At Karita Bekkemellem har skrive bok, at faren var alkoholikar, at ho sleit med spiseforstyrringar, har prøvd å ta livet sitt, og at ho syns statsministeren var ein feig og unnvikande sjef då ho trengde han som mest. Dessutan har me vel fått nyss om at tidlegare statsråd frå same parti, Bjarne Håkon Hanssen, nå skal sko seg på alt han fekk vita og dei han lærte å kjenna som statsråd, i det nye PRfirmaet sitt. Det er forresten bare å
bla to sider lenger fram i avisa du les nå, for å bli heilt oppdatert.

At Märtha trur på englar, er vel heller ikkje noko å skriva heim om lenger – ho har nettopp skrive bok om det sjølv. Og dessutan målt auraen til Fredrik Skavlan i beste sendetid, som det heiter, og fortalt at ho trur nok på spøkjelse også.

Det var vel veka her heime. I alle fall viss me legg til svineinfluensavaksinefokuset, som alle norske mediehus var skeptiske til for litt sidan. Denne veka har me alle vore skeptiske til at den ikkje kjem fort nok, skeptiske til for få vaksinar, vaksinar til feil folk, til toppleiing i staden for operativt helsepersonell, til friske som pressar seg forbi risikosjuke, til legekontor som ikkje heilt veit korleis dei skal handtera rushet, sjølv om
dei vel må ha ant at noko var i gjære, til sjølve viruset som kanskje har utvikla både horn og hale før det inntok akkurat vårt land.

Nå kan me vel begynna på neste veke? Over helga kan du her på debattsidene i Aftenbladet lesa statsvitar og far Svein Tore Marthinsen sine tankar om barnehage
eller ikkje. For sonen sin, som snart rundar eitt år. Han skriv om sosialisering, samarbeid og språkopplæring. Om støynivå og vaksenkontakt og sjukmeldingar og
mange barn på få kvadratmeter. Statistikaren veit også kor mange
av dei 270.000 barnehagebarna i Norge som er i barnehagen 40 timar i veka eller meir. Kan du gjetta kor mange det er? Men viktigare – kva meiner du? Statsministeren
meinte i 2005 at dei som ikkje valde barnehage, valde feil. Den nye kunnskapsministeren, Kristin Halvorsen, meiner kontantstøtte er å lønna det motsette av det som er best, både for samfunnet og for enkeltmenneska. Skal staten styra
kva som er best for barna våre? Eller skal staten subsidiera alle som
er saman med barn på dagtid, anten dei er offentleg tilsette i barnehagar
eller heimeverande foreldre? Og kan me ta den debatten utan å trekkja dei andre sine motiv i tvil, eller lesa alle argument som personangrep på oss som foreldre?

Kva Marthinsen vel, kan du lesa om på måndag.

Hvilket tema bør belyses?

Har brukt dagen i dag til å få ferdig en kronikk om værekraft (jeg gir meg ikke). Så får vi se om Bergens Tidende vil ha den.

Jeg starter nå uken med helt blanke ark. Hva synes du min neste artikkel bør handle om? Jeg trenger input! Er det f.eks. noe tema som du altfor sjelden ser belyst i norske medier?

Tenk om Frp lykkes

Skribenten, statsviteren og den partiløse valganalytikeren trekker opp et aldri så lite tankeeksperiment på kronikkplass i Aftenposten i dag. Vær med meg et lite øyeblikk inn i den tankeverdenen. Sånn helt fordomsfritt. Uansett hva slags partitilknytning du har eller ikke har...

Hva ser du? Fullstendig utopiske tanker - eller faktisk en viss reell mulighet?

Er lykken arbeid?

Det har blitt mye tall, valganalyser og politikk på meg i det siste. Men av og til får jeg hodet opp fra statistikken og tenker noen andre og frie tanker. Slik jeg f.eks. gjorde i vinter. Da jeg omsatte disse tankene til en kronikk som Aftenposten trykket. En kronikk som stilte spørsmålstegn ved den snevre definisjonen som vi bruker på arbeid. En kronikk som også kritiserte den arbeidslinjen og den retorikken som både Ap og flere på høyresiden forfekter.

Jeg tror at denne "snylte- og parasitt-retorikken" er helt gal og gjør det verre for folk i stedet for bedre. Kronikken avfødet mange interessante tilbakemeldinger. I et blogginnlegg på Minerva summerte jeg opp noen av dem. Ikke helt uventet var det flere der som slett ikke var enige med meg.

Debatt rundt dette meget viktige temaet er uansett meget sunt. Og for noen dager siden ringte det en fyr og ville at jeg skulle holde et foredrag om dette emnet i forbindelse med ALF-senterets tiårsjubileum i Bergen i slutten av september. Jeg sa ja. Fordi det er fint å komme seg ut av kontoret litt (og Bergen er da en fin by?). Og fordi det er befriende å formidle tanker om andre temaer enn de man vanligvis er innom.

Må bare forberede et opplegg. Men jeg må nesten vente med å begynne til etter at dette valget er overstått...

Nye Dagbladet

Jeg hadde litt sans for Dagbladets nye innpkaning i dag. For en fyr som meg som gjerne starter med å lese aviser bakfra, så var det stilig med Marie Simonsens kommentar først og deretter andre kommentarer, leder, kronikker og debattinnlegg.

Hm - så kanskje jeg skal prøve meg med noen kronikker der framover, jeg har aldri prioriert den avisen tidligere.

Tydeliggjøringen av debatt- og kommentarstoffet, er også en erkjennelse av at Dagbladet mer eller mindre har gitt opp kampen på nyheter og sport. For på de to sistenevnte områdene er avisen havnet fullstendig i bakleksa.

Grepet kommer dog neppe til å stanse det dystre opplagsfallet. Det kommer til å gå sin gang videre.

Hvor er De Grønne?

Jeg sitter og knatrer på en kronikk om grønn politikk. Og forsøker å analysere årsakene til at De Grønne har mislyktes fullstendig her i landet. Mens søsterpartiene i f.eks. Sverige, Finland, Tyskland og Tsjekkia har hatt god suksess.

Er det noen av denne bloggens lesere som har gjort seg noen refleksjoner rundt dette? Hvorfor lykkes ikke De Grønne i en tid hvor grønn politikk burde være høyt oppe på dagsorden?