TV-kanal!

En av mine analyse-abonnenter, Stefan Oure, er vel det som i dag kalles innholdsprodusent. Og driver bl.a. den Mogreina-baserte Østli-TV. Han tok kontakt og lurte på om jeg kunne være interessert i et samarbeid. Jeg var litt usikker, men tok en kaffeprat. Vi fant ut at vi kunne gi det en sjanse, prøve og se. 

Og nå har vi prøvd. Og sett. Sett at dette er gøy og kan funke!

Vi har vært på landsmøtene til INP  og bl.a. snakket med den nyvalgte lederen, Ann Jorun Hillersøy. På landsmøtet til MDG og bl.a. snakket med Lan Marie Berg

På landsmøtet til Rødt og snakket med nyvalgt leder Marie Sneve Martinussen

Og de to nestlederne Sofie Marhaug og Charlotte Therkelsen

Vi har snakket med Venstre-leder Guri Melby 

Jeg har snakket om opinionsbildet på direktesending

Og vi er bare såvidt i gang! For det kommer flere partiledere. Andre politikere. Forskere, velgere m.m Vi ønsker å kjøre debatter, rolige samtaler og analyser. 

Dette kommer til å bli kjempegøy, og jeg håper du vil finne glede og verdi av en TV/video-kanal som du neppe finner noe annet sted. Trykker du "Abonner" på Youtube, så er det gratis støtte som vil gi oss muligheter for bedre live-sendinger hvis vi passerer 50.

Ønsker du å abonnere og få tilgang til alt TV-innhold, så koster det kun 500 kr for et helt år. Du kan bruke Vipps 92237487 eller konto 97101646878. Alle bidrag vil gå til utvikling av mer og bedre innhold.    

  
 

Sterk venstreopposisjon

Rødt og SV ligger nå historisk høyt på målingene.


Med ordene «Nå er det alvor», innledet statsminister Jonas Gahr Støre en uke preget av forsterkede Korona-tiltak. Uken ble avrundet med tiltak for å møte en annen krise; strøm. En fellesnevner på deler av kritikken som har kommet for denne krisehåndteringen kan oppsummeres med Støres egne opposisjonsord rettet mot Solberg-regjeringen i sin tid: «For lite, for sent».

På den annen side er det også en del som mener tiltakene mot Korona går for langt. Så det er ikke på noen som helst måte enkelt å gjøre alle til lags, ja, bent fram er det vel dønn umulig. Men fester det seg et generelt inntrykk av at regjeringen er bakpå på begge fronter, så er det ikke bra med tanke på velgertillit.

Dette er mitt analysebrev nr 54 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere


 Høyre er landets største
Målingene har fortsatt å gå i feil retning for regjeringen denne uken. Ap og Sp har samlet sett nå har under 35 prosents oppslutning i snitt på desember-målingene, en tilbakegang på over fem prosentpoeng siden valget. H er tilbake som landets største parti. Vi må tilbake til mars i år for å finne siste tidspunkt H hadde den tittelen. Frp og Sp kjemper om å være tredje størst, i øyeblikket ligger de side om side på rundt 11 prosent. V og «Andre» ligger stabilt rundt sitt valgresultat, mens MDG og KrF sliter og virker å ha nok med å holde seg over tre prosent. 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Des 21	5,6	9,6	23,6	11,2	3,2	3,3	4,7	24,0	11,2	3,4
Valg 21	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9	3,8	4,6	20,4	11,6	3,6
Differanse	+0,9	+2,0	-2,7	-2,3	-0,7	-0,5	+0,1	+3,6	-0,4	-0,2

SV og Rødt flyr høyt
Noe av det mest interessante nå, er at opposisjonen til venstre for regjeringen rører på seg. SV ser nesten tosifret. Jeg måtte bla helt tilbake til desember 2005 i målearkivet for å finne en måned som var sterkere enn nivået de akkurat nå har inne. Rødt er på sin side i ferd med å få los på 6-tallet, aldri har vi hatt et sterkere parti til venstre for SV her til lands.

Både R og SV har kruttsterke lojalitetstall. Begge har lojalitet tett opp mot 80 prosent. Til SV å være er dette helt eksepsjonelt. Rødt er mer vant til høy lojalitet, men også for dem er dette glitrende. For øvrig drives SVs vekst særlig av overganger fra Ap. Det er nærmest en «velgerlov» som sier at når AP faller så stiger SV og vice versa. Rødts vekst ser ut til å være mer sammensatt. De plukker litt fra mange andre partier: Sp, Ap, H og MDG. I så måte virker SVs framgang, ut i fra bakgrunnstallene å bedømme, skjørere. SV er mer avhengig av at Ap fortsetter å slite. SVs framgang er først og fremst drevet fram av by-velgerne, mens Rødt går jevnere fram i hele landet.  

Faktorer som forklarer venstresideframgangen
Disse historisk sterke venstreside-tallene er vel verdt noen refleksjoner rundt mulige årsaker. Her må vi nok lete etter faktorer både av grunnleggende og temporær karakter. Underliggende tror jeg begge nyter godt av:
1.  Blå regjering i åtte år har skapt rom for en tydelig venstreopposisjon.
2. Sosial utjevning har seilt opp som viktig sak for velgerne. Det gagner begge partier.  
3. Aps problemer de senere årene har skapt vekstmuligheter til venstre.
4. Begge partier har jobbet godt med organisasjon, politikk og profilbygging de siste årene.
5. Strategiene deres fungerer.

Utfyller hverandre  
Er det virkelig plass til to partier på Tinget til venstre for Ap på sikt? Ta en titt på grafene under. De viser opinionsutviklingen de siste 16 årene. Framgangen for begge partier særlig de siste fem årene har kommet samtidig. Både SV og R har gått klart fram. Det kan tyde på at svaret er ja. Velgerne sendte begge inn med grupper av bra størrelse på Tinget i høst.   

 

SV og R utfyller hverandre. Faktisk ikke helt ulikt H og Frp på motsatt opposisjonsside. SV er på mange måter venstreopposisjonens ansvarlige storebror. Som har sittet med regjeringsmakt med Ap i åtte år, som var i nærheten av å ende opp i regjering igjen, men som nå i stedet er budsjettpartneren som Støre-regjeringen tyr til. Røde velgere som står mellom Ap og SV, som synes R blir for drøyt, men som synes Ap kan være for grått og kjedelig, har SV som et naturlig alternativ. Grønne velgere, ikke minst i storbyene, med venstresidepreferanser som anser V som for borgerlige og MDG som for ensaksorienterte og radikale, kan også finne SV som naturlige.

Vaktbikkja      
Rødt er SVs rampete lillebror. Og Stortingets vaktbikkje. Som taler makten i mot, driver systemkritikk, klinker til i duellene, drar på med de spenstige budsjettforslagene og den sterkeste retorikken. Enten det nå er snakk om billigere strøm til folket, fjerne frynsegoder til politikere eller hvordan rikingene bør tas hardere. Aller best personifisert av Mìmìr Kristjànsson som er høyt og lavt på de fleste debatt-fronter for tiden. Og i tillegg deltar i Farmen og gjør suksess som forfatter med ferske bøker av både egen mor og Jon Michelet.

 

Samtidig har Rødt opparbeidet seg en profil som peker ut over det opprørske. Der partileder Bjørnar Moxnes har gått foran og fått med seg dyktige folk inn på Tinget som Marie Sneve Martinussen, Seher Aydar, Tobias Lund og Sofie Marhaug. De skaper i sum en seriøs bredde som er et tegn på at R-oppturen de siste årene er noe langt mer enn et blaff. Også SV har en potent stortingsgruppe som setter sitt preg på samfunnsdebatten. Bak Audun Lysbakken finner vi sterke «kort» som Torgeir Fylkesnes, Kari Kaski, Kiristi Bergstø og Ingrid Fiskaa.  

Plass til begge
Solberg-regjeringen hadde i det meste av sin åtte-årsperiode lite opposisjon til høyre for seg. Støre-regjeringen har to partier i opposisjon til venstre for seg. Det er nok ett for mye, er det lett å tenke. Men slik tenker ikke velgerne nå. Tvert i mot.

Hvilket betyr at det kan være bra med plass til dem begge.   

  

 
Dette er mitt analysebrev nr 54 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Bred Rødt-framgang

                             

Rødts opptur kommer bredt over hele landet. Også Sps frammarsj, særlig i halvurbane strøk, er imponerende.


Valget er avholdt. H og Frp gikk markert tilbake. Ap og KrF mer beskjedent tilbake. R og Sp gikk markert fram. SV, V og MDG mer beskjedent fram. Jeg har tatt et første dykk ned i tallene på valgkrets-, kommune- og bydelsnivå for å se om denne nasjonale tendensen gjennomsyrer alle kriker og kroker av det fine landet vårt. Samt koblet det til mandatuttellingen.

Dette er mitt analysebrev nr 41 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

 Her er noen av de mest interessante geo-trekkene som jeg fant: 

Sp mye fram i Østfold-byene
Østfold-resultatet er stort sett i pakt med den nasjonale valgvinden. Men jeg merker meg to interessante unntak: Sp har en kraftigere framgang og KrF en sterkere tilbakegang. Sps vekst medførte Kjerstin Funderud sikret seg sistemandatet i kamp med SVs Freddy Øvstegård. Han tok til gjengjeld utjevningen, som i 2017. Sps framgang kommer bredt i hele valgkretsen, men veksten i by-kommunene Sarpsborg, Moss og Fredrikstad er særlig bemerkelsesverdig. Her har partiet bortimot doblet stemmeandelen sin. Dette tyder på at Sp-budskapet om desentralisering har klangbunn også i helt andre strøk enn grisgrendte. Mandatfordelingen ga Ap 3, H 2, Sp 2 (+1), Frp 1 (-1) og SV 1 u. I sum 6-3 rødgrønt mot 5-4 i 2017.

Rødt og MDG øker nok til mandat i Akershus
Også i Akershus blåste valgvinden omtrent på samme viset som nasjonalt. Men MDG har en sterkere vekst her. Og Frp et sterkere fall. Også H faller, men står bedre i mot i sin beste valgkrets enn mange andre steder. Som ventet er det pen framgang for MDG i Asker og Bærum, men ikke oppsiktsvekkende sterk. De går, i motsetning til mange andre steder, ganske jevnt fram i hele valgdistriktet. Dette sikrer partileder Bratholm stortingsplassen.

Det samme gjelder Rødt. Særlig interessant synes jeg Rødts framgang er der partiet tidligere har stått svakest. Rødt får f. eks. over fem prosent i hjemkommunen til stortingspresident Tone Trøen; grunnlovbygda Eidsvoll. Ved valget i 2017 fikk de kun to prosent her. Dette bidro til at Marie Sneve Martinussen kunne ta siste distriktsmandat og kanskje lage litt vei i vellinga på Tinget de kommende fire årene.

Mandatfordelingen ga Ap 5, H 6 (1 u), Frp 2 (-1), Sp 2 (+1) SV 1, MDG 1 (+1), V 1 og R 1 (+1). De rødgrønne flippet dermed valgkretsen fra tap 10-7 i 2017 til seier 10-9 nå. Dette var landets sterkeste sving målt i antall mandater.  

 

Ap tungt tilbake i Groruddalen   
Oslo Venstre går markert fram og leverer sitt beste valg i hovedstaden på denne siden av krigen. V går jevnt fram i de aller fleste bydeler. Også SV er en stor valgvinner i Oslo, selv om partiet havnet i mål litt svakere enn de siste målingene tydet på. Her er det særlig veksten i Oslo Øst som imponerer. MDG blir litt større enn R i Oslo. Likevel er det altså R som bryter sperren med grei margin og ikke MDG.

Ap gikk tilbake hele fem prosentpoeng i hovedstaden. En kikk på tallene på bydelsnivå, gir oss noe av forklaringen på dette relativt sett svake Oslo-valget for Ap. Partiet mister svært mange velgere i Groruddalen. Verst er det i Alna der Ap går i minus med hele 11 prosentpoeng. Men også i bydelene Grorud og Stovner, samt Søndre Nordstrand, er det en voldsom tilbakegang. Dette er tradisjonelt meget sterke Ap-kretser, men vi så samme tendens ved lokalvalget i 2019. Den gangen var det særlig «Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger» som var en betydelig velgerkonkurrent for Ap i dette området. Nå ser det ut til at velgere som har forlatt Ap her, både har gått til Sp, SV og Rødt. Det blir viktig både for Støre og Raymond Johansen å gjenreise Groruddalen som en velgerbastion med tanke på å gjenskape det rødgrønne flertallet ved valgene i 2023 og 2025. Frafallet i Groruddalen bidro til at Ap mistet sitt 5. mandat.

Mandatfordelingen ble H 5 (-1), Ap 4 (-1), SV 3 (+1), V 3 (1u, +1), MDG 2 (+1), R 2 (+1) og Frp 1 (-1). Det ga rødgrønn mandatseier 11-9 mot 10-9 borgerlig i 2017.       

Dette er mitt analysebrev nr 41 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Frp-Johnsen jevnet ut Karin Andersen i Hedmark
Høyre presterte godt under pari i Hedmark. Verst gikk det i Odalen der partiet netto mistet mer enn hver tredje velger. Ap hentet ett distriktsmandat fra Frp. Men Frp og Tor Andre Johnsen, kompenserte ved å vinne utjevningsmandatet fra SV. Det betydde at veteranen Karin Andersen må ut, etter å ha sittet innvalgt på Tinget siden 1997.  Mandatfordelingen ble Ap 3 (+1), Sp 2, H 1 og Frp 1u. Det ga blokkfordelingen 5-2 rødgrønt i kretsen, akkurat som i 2017.

MDG-stillstand i Oppland
Rødt mer enn dobler seg, mens MDG står helt stille i Oppland. Og her er vi ved et kjernepunkt for å forstå hvorfor Rødt klarte bryte sperregrensen nasjonalt, mens MDG så vidt mislyktes: Rødts framgang er mye bredere geografisk forankret. Deres budskap har nådd ut og fram også til distriktsvelgere. MDG har, med noen unntak, primært nådd urbane strøk.  
For øvrig legger jeg merke til at Ap gjør det bedre i Oppland enn i Hedmark. Det har tradisjonelt vært motsatt.

Sp går fram i begge kretser, men framgangen er ganske beskjeden i Oppland. Dette tyder på at Ap har stått bedre i mot Sp-angrepet her. Som ventet ble det Ap 2, Sp 2 og H 1 i mandater. Frp mistet sitt distriktsmandat, men akkurat som i Oppland, så kompenserer man ved å vinne utjevningen – her fra V. Det sikret Carl I. Hagens comeback på Tinget, hele 47 år etter at han møtte som fast vara for Anders Lange.      

Ap holder stangen i Buskerud
Ap går kun marginalt tilbake i Buskerud. Det er til og med noen sjeldne pluss å spore i kommuner som Kongsberg, Nes, Gol og Flesberg. Rødt godt over dobler oppslutningen sin. Mens SV går mindre fram her enn landssnitt. Frp går derimot mer tilbake enn snitt, det gjør at de er lenger unna å forsvare sine to mandater enn jeg antok og må nøye seg med ett. For øvrig fordeles mandatene med Ap 3, H 2, Sp 1 og SV får utjevningen, som sist. Det gir i sum rødgrønn mandatseier på 5-3. Det ble 5-4 sist.  

Frp mister grepet om Vestfold
Ap går litt tilbake også i Vestfold, men sikrer seg tittelen som valgkretsens største siden Hs tilbakegang er vesentlig sterkere. Jeg registrer at Frp faller relativt mye også her slik at partiet nå omtrent bare ligger på sitt landsnivå. Vestfold har ved flere tidligere valg, ikke minst rundt årtusen-skiftet, vært Frps aller beste krets. Den har utviklet seg til bare å bli en middels krets for partiet. Sp gjør et meget godt valg i Vestfold og sikrer seg det siste distriktsmandatet med god margin, på bekostning av H. Når SV i tillegg plukker opp utjevningen fra V, så fører det til at normalt blå Vestfold denne gang ender 4-3 i rødgrønn mandatfavør. (Ap 2, H 2 (-1), Sp 1 (+1), Frp 1, SV 1u (+1)       

V tilbake i Telemark
Også Telemark følger landstendensen ganske så slavisk. Med ett unntak: Venstre går tilbake. Siljan utgjør her et bunnpunkt for partiet der man oppnådde skarve 8 stemmer og kun 0,6 prosent, tilbake fra 2,1 sist. For øvrig som ventet status quo på mandatfronten med Ap 2, Sp 1, H 1 og Frp 1. Sistemandatet til Frp her var ikke truet. Rødts Tobias Drevland Lund tar utjevningsmandatet hvis ikke fintellingen gir endringer, men han var i overkant tidlig ute med seiersintervjuene.

KrF tilbake i Aust-Agder
Sterk framgang for Sp i Aust-Agder sikrer dem ett distriktsmandat i knallhard kamp med Frp med en margin på kun 179 stemmer. Omtrent en dobling i bykommunene Arendal og Lillesand er blant de mest imponerende tall på kommune-nivå for Sp. KrF gikk tilbake over ett prosentpoeng. Dette var en krets der de nok måtte minst ha holdt 2017-nivået for å klare sperregrensen. KrF ble redusert i nesten alle kommuner i kretsen, der tilbakegangen i Risør og Tvedestrand var blant de klareste. Ap 1, H 1 og Sp 1 ble mandatene her. Frp tar trolig antagelig tatt utjevningen, det er første gang et annet parti enn KrF vinner dette her. 3-1 borgerlig i 2017 ble til uavgjort 2-2.  

KrF fram i Vest-Agder
Derimot klarte KrF å gå fram hos naboen i Vest. Det er faktisk pluss for KrF i nesten alle kommuner i kretsen. Vest-Agder er dermed meget atypisk. H har derimot gått kraftigere tilbake her enn snitt. En hypotese er at en del velgere som har stått mellom H og KrF, som det er flere av her enn andre steder, kan ha valgt KrF i håp om å hjelpe partiet over sperren. Med tanke på at Hs andrekandidat, Anne Margrethe Horrigmo, kun manglet 914 stemmer på å ta mandatet fra Sp, så kan effekten har vært den motsatte av ønskelig. Noe som viser at det slett ikke er lett å stemme taktisk. På den annen side kan det også ha vært andre grunner til dette interessante V-A-avviket.

Det var i Vest-Agder som Demokratene og Vidar Kleppe evt. kunne gjøre det store. De ender på 2,6 prosent – hvilket slett ikke er dårlig, men som er langt unna noe representasjon. 3 prosent i Kristiansand er deres beste. Mandatfordelingen endte Ap 1, H 1 (-1), KrF 1, Sp 1 (+1) og Frp 1. V vant utjevningen. Dermed ble dette den eneste valgkretsen med borgerlig flertall; 4-2. Men redusert fra 5-1 sist.  

Lite oljeskatt-effekt i Rogaland
Ap går marginalt fram i Rogaland. Frp stod relativt bedre i mot nedgangen her enn de fleste andre steder. Det samme gjelder KrF som kun gikk et lite tidel tilbake. Rødt imponerte også her og kunne notere omtrent tredobbel oppslutning.  Hvordan «olje-skatten» ville slå ut, var et særlig interessant spørsmål her. H går omtrent like mye tilbake her som generell tendens, faktisk litt mindre, så det er lite utslag å spore. Hard kamp mellom H og Frp her om sistemandatet, en kamp som Hs Stokkebø avgjorde til sin fordel. Det ga mandatfordelingen H 4, Ap 3, Frp 2 (-1), Sp 2 (+1), KrF 1, SV 1 og R 1 u (+1). Ergo uavgjort 7-7.      

Ingen Erna-effekt i Hordaland
Det er ingen «Erna-effekt» å spore i hennes hjemkrets Hordaland. MDG gikk bare få tideler fram i en krets med Norges nest største by. De fikk drøyt fem prosent i Bergen, det er nesten kun halvparten av oppslutningen i Oslo. Venstre klarte ikke gå fram i Hordaland, men ble stående på stedet hvil. Dette medførte at hverken MDG eller V klarte å kapre et direkte mandat i Vestlandets mest folkerike valgkrets. Men Rotevatn kom seg i stedet inn på utjevning.

KrF gikk tilbake seks tideler i en krets de minst burde ha blitt stående på samme oppslutning med tanke på sperregrensen, selv om det holdt til mandat. R kapret også et direkte mandat, et historisk sådan. En oppslutning på linje med eget landsresultat var tilstrekkelig. SV var i nærheten av å få to mandater, men framgangen ble i minste laget til at det holdt.

Mandat-fordelingen endte H 4 (-1), Ap 4, Frp 2, Sp 2, SV 1, KrF 1, Rødt 1 (+1) og V 1u. I sum 8-8 mot 9-7 borgerlig i 2017.   

Sp tilbake i Sogn og Fjordane
Sp gikk faktisk tilbake i sin beste krets Sogn og Fjordane. Verst var tilbakegangen i Fjaler med åtte prosent. Men også i kommuner som Bremanger, Sogndal og Sunnfjord var det relativt klar nedgang. Sps nedgang medførte at Høyre, litt overraskende, tok med seg sistemandatet. Dermed fikk Sp, Ap og H ett mandat hver. Utjevningen gikk til Venstres Alfred Bjørlo. Det ga uavgjort 2-2 i kretsen, det samme som sist.

Frp sterke i Møre og Romsdal
Frp ble Møres og Romsdals største parti med 22,1 prosent. Det var kun tre tideler tilbakegang. Møre og Romsdal ble dermed partiets klart beste krets. Høyre gikk på sin side vesentlig mer tilbake her enn sitt snitt. Dette førte til at partiet her, som det eneste ved årets valg, mistet to mandater og ble stående igjen kun med ett. Frp, Ap og Sp fikk to mandater hver, mens SV plukket opp utjevningen. Dette ga rødgrønn seier 5-3, mens de borgerlig vant 6-3 sist.  

Giske ødela for Ap i Sør-Trøndelag
Det var knyttet en viss spenning rundt Ap i Sør-Trøndelag. Ville Giske-sakene, sortien og striden påvirke valgresultatet negativt? Med fasit i hånd på tre prosentpoeng i minus, så må en kunne svare delvis ja på det. Ap går i alle fall mer tilbake her enn både snitt og nabokretser, men likevel er nok resultatet bedre enn man fryktet for få måneder siden. Ett mandat ryker som et produkt av tilbakegangen. MDG oppnår pene 6,5 prosent i Trondheim og legger seg dermed i mellom Oslo og Bergen i oppslutning. Men sliter vesentlig mer i de mer grisgrendte delene av valgkretsen som medfører at det ikke holder til mandat. Sp øker nok til å kapre to mandater.  Det gir Ap 3 (-1), Sp 2 (+1), H 2, SV 1, Frp 1 og R 1u (+1).
   
Dette er mitt analysebrev nr 41 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


 Utjevningskongen Skjelstad rider igjen
Sp går fram i sin nest beste krets, men ikke mye. Framgangen medfører at Nord-Trøndelag bare hårfint ble slått av Sogn og Fjordane som partiets beste krets. Ellers er det også R som utmerker seg på endringsfronten her med en meget sterk framgang også relativt sett.

Utjevningskongen, Andre Skjelstad (V), ser ut til å på meget finurlig vis og for tredje gang på rappen, å holde samtlige utjevningskonkurrenter borte, tross svært laber oppslutning på to prosent. I et senere analysebrev skal jeg forklare nøyaktig hvordan dette kunne gå til. Mandatfordelingen ender med to distriktsmandater hver til Ap og Sp dermed 4-1 rødgrønt. Det ble 3-2 i 2017. 

Jevneste kampen i Nordland
Ap går fram i Nordland. Fem prosent pluss i Bodø bidrar godt til dette. Det fører til at partiet klarer tre mandater overraskende greit. I Nordland finner også den jevneste kampen om sistemandatet sted. Høyres andrekandidat Marianne Dobak Kvensjø lå lenge inne med det dette. Men etter fintelling så ser Mona Fagerås (SV) ut til å dytte henne ut med bortimot minste mulige margin; 46 stemmer.

Mandatfordeling blir Ap 3 (+1), Sp 2, SV 1, H 1 (-1), Frp 1 (-1) og R 1 u (+1). Dette gir 6-3 rødgrønt totalt, mot 5-4 i 2017.  

Stygt H-fall i Troms
Også i Troms har Ap en pen framgang. Sterkest er frammarsjen i Målselv der det kommende regjeringspartiet ser tosifret pluss. Ellers er Høyres sterke fall i Troms påfallende. Det er stort sett stygge minustall i hele kretsen, verst er det i Lyngen og Kåfjord der partiet er halvert. SV gjør det bra, men går mindre fram enn ventet. Kombinert med Aps framgang, fører det til at det antatte distriktsmandatet til Torgeir Fylkesnes ryker. I stedet vinner han utjevningsmandatet, som sist.

Tross kraftig tilbakegang berger Høyre sitt sistemandatet. Sp og Frp plukker også hvert sitt. Det gir 4-2 rødgrønt, nøyaktig som i 2017.

Alta sender Ojala på Tinget
I Finnmark er det først og fremst Pasientfokus som skaper furore. Med 14 prosent og nesten 5000 stemmer sikrer de seg sistemandatet i kretsen og dermed er Irene Ojala stortingsrepresentant i fire år. Det er først og fremst Alta som sender henne inn på Tinget med utrolige 40 prosents oppslutning i byen og 4 400 stemmer. Men også i Kautokeino blir partiet størst med 28,6 prosent- hårfint foran Sp. Motposten til Pasientfokus sin framferd er H og Frps markante fall. Verst er det for H som mer enn halveres. Jeg biter meg også merke i at SV går klart tilbake her, stikk i mot landstendensen. Det samme gjelder V. R fyker derimot fram og ser 5- tallet. Dette gir fordelingen Ap 2, Sp 1 og PF 1. Frp tar utjevningen. Det gir totalt 3-1 rødgrønt mot 3-2 sist. 

 

Yngste og mest kvinnerike Tinget noensinne
Våre 169 nye folkevalgte består av 91 menn og 78 kvinner. Mennene hadde stang-inn på utjevningsfronten, noe som medførte av kvinneandelen ble litt lavere enn forhåndsprognosen antydet. Det er likevel en andel på 46 prosent og solid rekord. Vi får også det yngste Stortinget noensinne med en snittalder på under 46 år. 71 er nyvalgte.

100 har en rødgrønn preferanse, og 68 en borgerlig. Det danner et grunnlag for et maktskifte.

  

Manglende geo-bredde feller MDG og KrF
Min gjennomgang har avdekket noen interessante geografiske trekk ved årets stortingsvalg.  MDG og R står omtrent like sterkt i sin beste krets, Oslo. Men R gjør det vesentlig bedre i resten av landet og går solid fram overalt, mens MDG trøbler med å få skikkelig gjennomslag utenfor de største byene. Det sender R over, mens MDG akkurat ikke klarer det. Både V og KrF gjør det meget godt i sine beste kretser; hhv. Oslo og Vest-Agder. Men folkerike Oslo er av langt større betydning for totalt stemmeantall. Og der V omtrent ligger på status quo i øvrige deler av landet, så går KrF jevnt over litt tilbake. Det blir banen for KrF, mens V berger seg med brukbar margin.

Ap holder status quo i de fleste kretser, selv om det er en liten tilbakegang mange steder. Men partiet går fram i Nord-Norge, noe som tyder på at de i mindre grad rammes av «distriktsopprøret» denne gang. Aps hovedproblem er nå Oslo der de har stor tilbakegang.    
Høyre går markert tilbake overalt, men tilbakegangen er særlig stor i Nord. Også Frp har tilbakegang over hele linja, men står vesentlig bedre i mot på Vestlandet der særlig Rogaland og Møre og Romsdal peker seg ut som gode kretser for partiet.

Sp går stort sett ganske så mye fram overalt, men særlig synes jeg framveksten i mellomstore bykommuner på Østlandet er interessant. Resultatene i Østfold og Vestfold er blant de mest imponerende. Partiet har nå åpenbart vunnet fotfeste i halvurbane strøk.
SV har også framgang over omtrent hele linja, men framgangen er noe ujevn og sterkest i Oslo.     

Av de øvrige partiene, så er det interessant å observere at enorm oppslutning i Alta, er nok til å sende en representant fra Pasientfokus inn på Tinget.  


Gjenkjennelig og nytt kart 
De rødgrønne vinner terreng overalt og får uttelling i form av mandatgevinst i så godt som alle valgkretser. I sum gir det en massiv valgseier som de borgerlige kan få trøbbel med å hente inn i 2025, selv om dette selvsagt er fullt mulig.   

Stortingsvalget 2021 har gitt oss et geografisk velgerkart som på mange områder er gjenkjennelig. Men også med noen nye trekk og nyanser som er spennende.

Rødts brede framgang i hele landet, og Sps innpass blant halvurbane velgere, er blant dem.


Dette er mitt analysebrev nr 41 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Rødt vokser

Rødt nærmer seg seks prosent. Mens det ser helsvart ut for de borgerlige.

Juli og ferietid er en stille måle-periode. Men det er likevel publisert tre juli-målinger. Det er nok til at jeg finner det empirisk forsvarlig å beregne et gjennomsnitt på basis av. Ipsos-målingen på kun 7,2 til Frp er såpass avvikende at den dog kan bidra til at snittet for partiet gir et noe lavere nivå enn reelt.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 29 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post


 I tabellen nedenfor finner du partienes snittnivåer i juli, sammenlignet med juni og valgresultatet i 2017.

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Juli	5,6	7,6	23,4	18,4	4,6	3,2	3,4	20,2	9,4	4,3
Juni	5,2	7,8	24,5	17,5	4,1	3,3	2,9	21,5	10,2	3,0
Valg 17	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2	1,8

Fem velgerfaktorer som forklarer Rødt-veksten
Jeg merker meg at Rødt er i ferd med å nærme seg 6-tallet. Bakgrunnstallene fra de siste målingene viser at veksten drives av fem faktorer:
1. Økende velgerlojalitet
2. Økende pluss mot Ap
3. Økende pluss mot SV
4. Et lite pluss mot alle andre partier. Selv Sp ligger nå i minus mot R.
5. Solid pluss blant de som ikke stemte sist.      

Overgangsmatrisene for Rødt ser solide ut, men en utfordring er at partiets tidligere gjerdesittere i stor grad allerede er mobilisert. Og den delen av framgangen som er basert på velgere som satt hjemme sist, er neppe av den sikreste sorten. Men både Ap og SV har åpenbart en jobb å gjøre mht. å forsøke snu velgerstrømmen til partiet til venstre for seg. Dette kan skape trøbbel for valgkampstrategien deres fordi de må drive innbyrdes velgerkamp på venstresiden parallelt med «hovedkampen» mot H og Solberg-regjeringen.      

Fire underliggende elementer
Mer underliggende tror jeg Rødts historisk sterke posisjon nå handler om:
1.  Blå regjering i åtte år har skapt rom for en tydelig venstreopposisjon.
2. Sosial utjevning, Rødts beste sak, seiler opp som en sentral sak ved årets valg.
3. Aps problemer har skapt vekstmuligheter til venstre.
4. Rødt har jobbet godt over tid og blitt mer «spiselig» for flere.

Partiet mønstrer sitt desidert sterkeste lag noensinne i år med folk som Bjørnar Moxnes, Seher Aydar, Marie Sneve Martinussen, Mimir Kristjansson og Sofie Marhaug i front i de største valgkretsene. Skulle partiet like før valgdagen fortsatt ligge an til å klare sperregrensen, så kan frykten for å «kaste bort stemmen» også forsvinne for potensielle R-velgere og gjøre terskelen for stemmegiving enda lavere.     

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 29 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

Slik vokser SV, MDG, Rødt og "Andre"

 Misnøye med sitt gamle parti og mer attraktiv politikk hos et annet parti er hovedårsaker til hvorfor velgerne vandrer.

 

Sist fredag presenterte jeg hovedfunn fra Sentios januar-undersøkelse der velgerne ble bedt om å begrunne hvorfor de har endret partipreferanse. Analysen tok for seg bevegelsene mellom de fire største partiene Ap, H, Frp og Sp. Med et særlig fokus på begrunnelsene for Aps fall. I dag får du velgernes begrunnelser for vandringer mellom de mindre partiene SV, MDG, Rødt, KrF, V og «Andre». Men også årsakene som oppgis av de som vandrer inn eller ut av «vet ikke»-gruppen, samt noen bevegelsesmønstre mellom små og store partier.

Dette er et utdrag fra Plussanalysebrev nr 1 i 2021. Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

Når tallene fra en slik utvalgsundersøkelse brytes ned på partier, så vil antallet respondenter som har en preferanse for de mindre partiene være såpass få, at vi må ta forbehold om store feilmarginer når vi studerer disse vandringene. Derfor er det ikke gitt at begrunnelsene som er oppgitt, er tilfredsstillende representative for alle velgernes vandringer mellom partiene. Vi bør derfor se på dataene også med kvalitative øyne og tenke at begrunnelsene uansett kan ha en egenverdi fordi denne type data i stor grad ellers mangler. Undersøkelsen gir oss altså kvalitativ kunnskap om velgervandringer, selv om ikke alt nødvendigvis er like representativt.       

Sunn SV-matrise
SV har et januar-snitt på åtte prosent. Partiet ligger to prosentpoeng over sitt 2017-valg. Veksten skyldes først og fremst et ganske stort netto pluss mot Ap. De som har gått fra Ap til SV holder særlig fram to begrunnelser for dette: Politikk og en mer negativ oppfatning av Ap. «Ap har forlatt sitt grunnfjell, det passer ikke med mine meninger lenger», sier en. Det er få som beveger seg fra SV til Ap for tiden, men den som begrunner sin vandring med at «Ap har mer makt» representerer et tradisjonelt problem for lillebror SV i forholdet til storebror Ap. 

SV har noe pluss mot regjeringspartiene H og V, men dette er relativt beskjedent. Miljø-politikk oppgis som en av årsakene til vandringene fra H til SV. En tidligere blå velger utrykker, kanskje litt overraskende, at «jeg har alltid likt SV». Alle velgerne som har vandret fra SV til H oppgir Høyres gode styringsevne og bra håndtering av Korona som årsak.   

SV har mobilisert en del av de som satt hjemme sist. Deres begrunnelser dreier seg om ulike politiske spørsmål som helse, distrikt og skatt.

Kan Rødt og uklart regjeringsalternativ ødelegge for SV?
Selv om SV har et høyere lojalitetsnivå nå enn vanlig, så har partiet også en del 2017-velgere som har blitt usikre. Uklarhet på venstresiden og svakheter på miljø trekkes fram som noen av årsakene. Her kan det ligge et farepotensial.
 
SV har for tiden netto tap kun til ett parti; Rødt. «SV går feil vei, mens Rødt står på sitt», holder en av disse fram. En annen mener at Rødt gjør en bedre jobb for «oss arbeidsfolk». 

MDG henter velgere fra Ap og V
MDG balanserer for tiden på sperregrensen. Det betyr at partiet ligger noe over sitt 2017-nivå på drøyt tre prosent. Partiet har to hovedkilder for sin framgang: Klart positivt bytteforhold med både Ap og V. De som har forlatt Ap til fordel for MDG, er samstemte i sin begrunnelse om at det skyldes miljøpolitikken.

Også de som kommer fra Venstre oppgir miljø som grunn, men nevner i tillegg misnøye med Venstres arbeid og posisjon i regjeringen. «MDG er tydeligere på grønn politikk. Venstre er for praktisk rettet om regjeringssamarbeid» er en begrunnelse som på en bra måte oppsummerer overgangene fra V til MDG. Men det finnes også noen som går motsatt vei. «MDG gjorde en bra jobb i Oslo, men ikke i Bergen og Stavanger», sier en ny V-velger som stemte MDG sist.  

 Utdrag av begrunnelsene for å gå til MDG

Svak lojalitet er en fare for MDG
MDG sliter med lojaliteten blant egne velgere. Av de som har hoppet opp gjerdet, er det mye usikkerhet ute og går. Men en peker på at MDG er for ensaksorientert: «Det er andre viktige saker som MDG ikke dekker». Jeg noterer også at kritikk av MDGs jobb under pandemien er et element i begrunnelsene fra disse.  

Dette er et utdrag fra Plussanalysebrev nr 1 i 2021. Dagens brev inneholder også begrunnelser som velgerne oppgir for å gå til eller forlate Rødt, V, KrF og "Andre". Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.