Traust Støre-regjering

Traust og god eller traust og grå? 

Vi har lagt bak oss en meget begivenhetsrik uke i norsk politikk. Mandag møtte de 169 nyvalgte representantene som skal sitte på Stortinget fram til 2025. Tirsdag la den avtroppende regjeringen fram statsbudsjettet for 2022. Etterpå søkte statsminister Erna Solberg og hennes borgerlige regjering avskjed. Valgresultatet ga ikke grunnlag for en ny periode. Onsdag la Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum fram regjeringsplattformen som danner utgangpunkt for den nye Ap+Sp-regjeringen. Torsdag ble regjeringens medlemmer presentert. 

Krise-regjering
Tre momenter peker seg ut til å bli Solberg-regjeringens ettermæle:
1. Skattelettelser
2. Strukturreformer
3. Krisehåndtering 

Særlig i starten av den første regjeringsperioden med H+Frp ble det, i norsk målestokk, gitt betydelige lettelser i beskatningen. Ikke minst var fjerning av arveavgiften et viktig symbol. Politisk sett var imidlertid sammenslåingene innen kommuner, fylker, politi, sykehus og høyrere utdanning vel så viktig. Likevel er det nok håndteringen av flyktningekrisen i 2015-16 og Koronaen 2020-21 som på mange måter definerer regjeringens innsats og Erna Solbergs lederskap. Krisehåndteringer som de i hovedsak kom meget godt ut av i opinionen. Det bidro til gjenvalget i 2017, men var ikke nok til å gjenskape flertallet enda en gang i 2021. Betegnende nok var en pressekonferanse onsdag kveld om Kongsberg-drapene det siste Erna Solberg gjorde før hun gikk av.    

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 45 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Runde utjevnings-formuleringer
De to nevnte blå satsingsområdene skatt og struktur, beredet grunnen for en opposisjon der Ap, SV og R kunne angripe utjevningspolitikken. Mens Sp fikk et rom for å angripe sentralisering. Dette bidro til den rødgrønne valgseieren. Derfor var det første jeg så etter i den nye regjeringsplattformen hvilken politikk man vil føre på disse punktene.   

Når det gjelder utjevning og skatt, merker jeg meg at den nye regjeringen vil «holde det samlede skatte- og avgiftsnivået uendret». Samtidig som skattesystemet skal bli «mer sosialt og geografisk omfordelende». Det signaliseres at de vil redusere inntektsskatten for folk som tjener under 750 000 kr og øke den for de øvrige. Hvor mye, står det intet om – men det kommer nok noen konkretiseringer i budsjettet som de raskt skal i gang med å endre. Det er også en formulering om at de vil gjøre formueskatten «mer rettferdig» og samtidig øke bunnfradraget. Det er også andre utjevnende forslag i plattformen, men mye er runde formuleringer. Der redusert pris i barnehage og SFO er av det mest konkrete. I sum representerer dette en kurs-justering, men noen kraftig omlegging er det vanskelig å karakterisere det om. Noe som nok bidro til at SV trakk seg ut.      

Farvel til Viken
På struktur-siden står det at «Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges, og det skal i løpet av 2021 settes i gang en prosess for å gjenopprette Akershus, Buskerud og Østfold basert på en søknad fra fylkestinget i Viken». Både Troms og Finnmark og Viken ligger altså an til å bli oppløst. Men det står ikke noe om andre sammenslåtte fylker, som f. eks. Vestland.  
 
Når det gjelder kommunene peker det på at regjeringen vil «oppløse tvangssammenslåtte kommuner som sender søknad etter vedtak i kommunestyret innen 1. juli 2022». Om politiet står det at man vil «Opprette polititenestestader i dialog med kommunane og politidistrikta på stader der det er eit lokalt ønske om det, og geografiske faktorar eller kriminalitetsbildet tilseier at det bør opprettast. Det skal opprettast 20 nye tenestestader, og arbeidet skal starte i 2022». Nedleggelsene av Ullevål sykehus og forsvarets flystasjon på Andøya blir ikke stoppet.

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 45 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Motstridende miljøpolitikk
Miljøpolitikken virker å gå i ulike retninger. Det slås fast at man skal «utvikle, ikke avvikle» oljeproduksjonen». De vil også redusere drivstoffavgiften. Samtidig mener man at «den menneskeskapte klima- og naturkrisen er vår tids største utfordring». Hurdalsplattformen har nedfelt en økning av CO2-avgiften med 2 000 kr inn mot 2030. Det overordnede målet er å «kutte norske utslipp med 55 prosent mot 2030 sammenlignet med 1990, som et delmål på veien mot netto nullutslipp i 2050». Hvordan man skal nå dette målet, framstår for meg høyst uklart etter å ha lest plattformen. 

Mye blir videreført
Det står mye om distriktspolitikk i plattformen og lite om bypolitikk. Flere lærere og mer vekt på praktisk læring er hovedelementer i punktet om kunnskap. En restriktiv innvandringspolitikk synes å ligge fast. Også på helsepolitikken virker hovedlinjene fra den avgåtte regjeringen i stor grad å bli videreført. På arbeidslivsområdet skal det gjennomføres et «heltidsløft».    

11-8
Ap får 11 statsråder og Sp får 8. Ap ble omtrent dobbelt så stort ved valget, så Sp blir altså overrepresentert i regjeringen. Hvilket føyer seg inn i en norsk tradisjon der mindre partier tilgodeses i koalisjonsregjeringer. Det gjøres lite med departementsstrukturen, men man fjerner distriktsministeren. Ap får statsminister, utenriks, helse, kunnskap, arbeid, samferdsel, miljø, olje, næring, kultur og fisk. Mens Sp får finans, kommunal, justis, forsvar, forskning, landbruk, utvikling og familie.  Dette er om lag som ventet, jeg finner ingen store overraskelser i områdefordelingen.   
 

Trygge statsrådsvalg
Ser vi på den statsrådskabalen som Støre og Vedum har lagt, så har de i stor grad satset på trygghet og erfaring. Men ispedd noen spennende, nye navn. Seks av de 19 ministerne har ingen stortingserfaring. Det kan by på utfordringer i en mindretallssituasjon der man er avhengig av godt samarbeid med Stortinget.

    Tegning: Egil Nyhus

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap, 61 år, Oslo). En lang, utholdende og kronglete ferd som Ap-leder har omsider blitt kronet med topposisjonen for Støre. Jeg tror statsminister vil passe hans egenskaper langt bedre enn opposisjonsleder. Her får han brukt sine diplomatiske, lyttende og statsmannsaktige evner mer. Så får vi se hvilket lederskap han vil utføre.        

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp, 42 år, Hedmark). Velger-strategisk var neppe Kristin Halvorsen (SV) og Siv Jensen (FrP) sine roller som finansministere det smarteste i sin tid. Fordi det reduserte deres muligheter for å være partiledere. Gjentar nå Vedum og Sp dette feiltrinnet? Hvis det er slik at Vedum i utgangspunktet ønsket å bli kommunalminister, men ble bedt om å «tenke seg om» av Støre og falt ned på finans etterpå, så er det oppsiktsvekkende. Maktmessig er imidlertid finans et meget tungt verv som vil gi ham og Sp strålende muligheter for politikk-påvirkning.       


 Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 45 i 2021. Dagens brev inneholder også en vurdering av de øvrige 17 statsråder. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Erna Solberg på leirføtter

Leirraset i Gjerdrum preget inngangen til 2021 her til lands. Mange av oss som bor på Romerike, og i andre kvikkleireutsatte områder av landet, har nok vært klar over faren, men man tenker heldigvis ikke over den i hverdagen. Raset var en grusom påminnelse om at både hus og mennesker blir små i møtet med naturkreftene. 

Redningsmannskaper har gjort en formidabel innsats med å gjøre tapet av menneskeliv så få som mulig. Krisehåndteringen både lokalt og nasjonalt virker å være god. Gjerdrum-ordfører Anders Østensen (Ap) framstår preget, men utviser samtidig fin ro i sin kommunikasjon med omgivelsene. Statsminister Erna Solberg og justisminister Monica Mæland var raskt på pletten med forsikringer om at nasjonen stiller opp for et lokalsamfunn i en fortvilet situasjon.            


Dette er analysebrev nr 2 i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.


Gjerdrum-modellen
Den lille vekstkommunen Gjerdrum er for øvrig en av stedene i landet der valgresultatet ofte ligger ganske nær det nasjonale resultatet, et aldri så lite politisk Norge i miniatyr. Ved 2019-valget ble Ap, H og Sp jevnstore her. Ettervalgsforhandlingene munnet ut i posisjonssamarbeid mellom Ap og Sp. Også KrF og MDG er en del av samarbeidet. Tilliten til Østensen som ordfører ble fornyet, med en varaordfører fra Sp (Leif Haugland). «Gjerdrum-modellen» kan være et rikspolitisk frampek: Ap, H og Sp jevnstore, en statsminister fra Ap og en «visestatsminister» fra Sp – det er slett ikke noe utenkelig utfall etter valget den 13. september. MDG og KrF som støtte sitter nok lenger inne.              

Nytt kriseløft?
Korona-pandemien har ellers igjen vært i forgrunnen i januar-starten. I alle fall inntil USA-tristessen utartet til det uvirkelige onsdag. Økende smittetall, nye mutasjoner og hverdagen etter jul- og nyttårsfeiringen, har medført at regjeringen har sett seg nødt til å stramme inn – etter råd fra både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. I nyttårstalen holdt statsministeren optimistisk fram at «snart kommer vår dag». Et par dager senere oppfordrer hun folk til ikke å ha noen besøk hjemme. Det er inngripende og sterkt. Opposisjonskritikken mot håndteringen kommer raskere og er krassere enn før. Ap kritiserer at det går for tregt med vaksineringen. Frp kritiserer at studentene fikk beskjed om å utsette reise til studiestedene sent. Rødt kritiserer at arbeidere fra Polen og Litauen får lov til å reise inn i landet. For å nevne noe.

Summen av raset i Gjerdrum og økt oppmerksomhet rundt nye Korona-restriksjoner, kan tale til Høyres gunst i opinionen. I alle fall på kort sikt. Partiet nøt godt av samlingen bak de styrende i krisetid i fjor vår, men det var avmattingstendenser å se i velgermassen i høst. Det har vært publisert to målinger til nå i år. En av Norstat for NRK/Aftenposten og en av Respons for VG. Norstat-målingen, som i hovedsak ble tatt opp i dagene rundt Gjerdrum-skrevet, tyder ikke på noen «krise-effekt». Derimot antyder Respons-målingen, som er ferskere, at et nytt H-løft kan være på gang.

Høyres lojalitet
Særlig interessant blir det å følge med på Høyres lojalitetstall på målingene i dagene som kommer. Altså andelen H-velgere fra 2017 som sier de vil stemme H igjen. Øker andelen, så er det tegn på en ny mobiliseringseffekt. Ligger den på status quo eller dårligere, så er det tegn på at disse hendelsene ikke har gitt noen utslag. Jeg har fått opplyst at Hs lojalitet ligger på 66 prosent i Norstat-målingen for NRK/Aftenposten. Det er på linje med lojalitetssnittet for H i desember. Hos Respons er andelen derimot 72 prosent, hvilket er på linje med det partiet hadde i sine beste stunder i fjor vår. I grafen under ser du Høyres gjennomsnittlige lojalitetstall det siste året, samt nivået man i følge valgundersøkelsen lå på ved 2017-valget.     

          

Hvis 66 prosent av Høyres 730 000 velgere fra 2017 velger å stemme H igjen i år, så utgjør det ca 480 000 velgere. Er derimot lojalitetsandelen 72 prosent, så vil det innebære at det største regjeringspartiet holder på ca 530 000 av velgerne sine. Et pluss på 50 000 velgere vil gi partiet en helt annen inngang til årets valgkamp. Samtidig bør vi huske at dette kun er to enkeltmålinger. Vi må ha flere måletall i januar for å kunne si noe sikrere om hvor både Hs oppslutning og lojalitetsnivå nå ligger.      

Alle borgerlige sliter med Sp
Uansett om bortfallet av tidligere H-velgere er en av tre eller en av fire, så har man to hovedkilder for å kompensere bortfallet: Velgerne som ikke stemte sist, og de som stemte på andre partier. Problemet til Høyre i høst har vært både fallende lojalitet og at man ikke har klart å rekruttere nok nye velgere til å utligne frafallet. Partiet har ligget både i netto tap mot gjerdet og mot andre partier. Riktignok har H pene plusstall i sine velgeroverganger til både Frp og V, men de har ligget med stygt minus mot Sp. Ved starten av valgåret har derfor Høyre to hovedutfordringer:
1. Få flere av sine velgere ned fra gjerdet.
2. Hente velgere tilbake fra Sp.     
  
Et valgresultat i sjiktet 22-23 prosent, som Norstat-målingen indikerer, vil ikke være dårlig historisk sett. Men det vil være svakere enn valgene i både 2013 og 2017. Et resultat som neppe vil holde for å beholde makten. Med et slikt nivå vil partiet trolig slite med å holde på sitt femtemandat i Hordaland, tredjemandatet i både Vestfold og Møre og Romsdal og sitt ene distriktsmandat i Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag. Et resultat rundt 26-27 prosent som Respons-målingen antyder, vil derimot være en økning fra 2017 og gi partiet muligheter for å holde på alle sine utsatte mandater i de ovennevnte kretsene. I tillegg kan det da åpne seg angrepsmuligheter for nye H-mandater i kretser som Østfold, Oslo og Akershus.   

Stor rasfare
Høyres borgerlige partnere har omtrent de samme utfordringene: For lave lojalitetstall og netto minus mot Sp. Særlig Frp har enorme lekkasjer til Sp, men også KrF og V ligger i klart minus. V har også en tilleggsutfordring med MDG, samt H. H, Frp, KrF og V vant samlet sett 88 mandater i 2017. Nå ligger de samme fire partiene an til å kunne miste 15-20 av disse. De har åtte måneder på seg for å unngå et borgerlig ras.

Erna Solberg har gått inn i 2021 på leirføtter. Men hennes eget parti kan være i ferd med å finne fastere lojalitetsgrunn.   

Dette er analysebrev nr 2 i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved åVippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Tid for lederskap. Og dugnad.

Nå er det tid for lederskap. Av helseledere som har kunnskap og evner å formidle den. Av politiske ledere som har lyttet til folk som kan mer enn dem selv, deretter tar beslutninger der de peker ut en retning og klarer å sette ord på retningen slik at vi som lytter forstår hvorfor.

Vi lytter til fastlegene nå, vi lytter til kommuneoverlegen, vi lytter til helsedirektøren, vi lytter til lederen av Folkehelseinstituttet, vi lytter til ordføreren, vi lytter til helseministeren og vi lytter til statsministeren. Det er nå lederne viser oss hva de er lagd av. Det er nå de kan vise hva som bor i dem av klokskap, evne til å fatte gode beslutninger og kommunisere på en måte som skaper trygghet i befolkningen. Det er dette de er valgt for å gjøre. Nå gjelder det. Informasjonsbehovet vårt er enormt. Frykten og usikkerheten brer om seg.

Overraskende mange folk har nå tilsynelatende betydelig viruskompetanse. Feedene mine på Facebook og Twitter har de siste dagene kokt over av folk som mener mye om Korona. Fellesnevneren er at de tydeligvis vet best hva som bør gjøres og ikke gjøres. Jeg har også lyst til å kaste meg på og mene noe, skrive i denne kommentaren hva som virker lurt. Men jeg har kommet til en erkjennelse av at jeg slett ikke har helsekompetanse nok til å si noe som helst om hva som er smartest. Jeg aner ikke om den kinesiske, koreanske, danske eller svenske løsningen kan være bedre eller verre enn den norske. Så derfor velger jeg heller å tro at de som sitter på helsekompetansen i kommunen min og i landet mitt, har bedre forutsetninger til å ta de beslutninger som bør tas, og si det som bør sies. Kanskje er det en tid for flere av oss til å erkjenne dette, og gjøre det som vi blir oppfordret til å gjøre. Enten det er å droppe turen til Sverige, turen på hytta, russefesten eller lekingen i parken med naboungene. Selv om motviljen mot autoriteter sitter dypt i den norske folkesjelen, inklusive min.  

Lederne våre har tatt radikale grep: Samfunnet stenges i stor grad ned for å redusere smitten. Noen hevder det er for hysterisk. Andre mener tiltakene kom for sent. Men tiden for å slå politisk mynt er elendig. Det kan godt hende at dagene og ukene vi nå er inne i, vil definere det lederskapet som helsemyndigheter, lokal og sentral politisk ledelse utøver for mange år framover. En statsminister Solberg som fatter de riktige beslutningene da det gjaldt som mest, kan oppleve at et usannsynlig gjenvalg i 2021 med ett blir langt mer sannsynlig. En handlingslammet statsminister som bommet katastrofalt, kan oppleve at en opposisjonsleder, som for eksempel en ellers hardt prøvet Støre, plutselig framstår som den statslederen landet burde hatt.

Dette ser jeg fram til å analysere om en stund. Men ikke nå. Nå håper jeg at folk som har best kompetanse på helsefeltet, sitter i posisjoner der de bruker sin kompetanse til å styre oss i den retningen som det er fornuftig å styre. Og jeg håper at de av oss, som slett ikke har denne kompetansen, lytter til de rådene som gis. Det er kanskje kjedelig, men å lytte til det lederskapet vi faktisk har, og følge de faglige rådene som gis, er det beste vi kan gjøre nå. Tror jeg.

For det er ikke bare en tid for lederskap nå. Det er også en tid for dugnad. Og her kan vi alle bidra.

Dette er en litt bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 16. mars.

Opplever du verdi av denne kommentaren og ønsker støtte min virksomhet, så kan du vippse et valgfritt beløp på 92237487. Alle bidrag går til produksjon av mer innhold. 

Partier i sosiale medier del 5: Høyre

Det snudde for Høyre i valgkampen 2009. Fra et nivå som så ut til å bli partiets dårligste valg noensinne, løftet man seg opp til anstendige 17,2 prosent. Deretter har alle piler pekt i riktig retning for partiet, høstens lokalvalg endte med hele 28 prosent, tett bak bestenoteringen fra 1979. Enkelte målinger i det siste antyder sågar at partiet har visse muligheter til å utfordre Ap som landets største.

Høyres framgang kommer på bred front i alle velgergrupper over hele landet. Årsakene til framgangen er flere, men jeg skal la de ligge i denne omgang og konsentrere meg om partiets opptreden i sosiale medier (les gjerne også Cecilie Staude sin analyse av Erna Solberg). Tilfører godtgående Høyre oss noe særlig av verdi på Twitter, Facebook og på sin nettside? Inviterer partiet til innspill, og deltar man i samtalene man inviterer til?


Brøt Twitteretiketten

@Hoyre view full profile →

Norge

Politikkens hovedoppgave er å sikre enkeltmenneskets grunnleggende frihet, ikke å begrense den. http://www.hoyre.no

• 665Tweets
• 1,606Following
• 4,571Followers
• 170Listed

Høyres twitterkonto ble etablert 22.september 2009. Det var nest sist av stortingspartiene. Partiet har skaffet seg 4 571 følgere og sendt ut 665 tweets på disse drøye to årene som har gått, noe som tilsvarer i underkant av en tweet pr dag. Men tweetene kommer alt annet enn jevnlig. Og den 6. juli i år tok det helt av. Da skulle Erna Solberg legge fram rapporten "Norsk skole - hvor er vi, og hvor vil vi?". I kjapp rekkefølge kom 25 tweets fra Høyres konto under denne framleggelsen, innenfor et tidsintervall som kvitreren @HegeTunstad klokket inn på 20 minutter:

  

HegeTunstad Hege Tunstad 

Kjære @Hoyre ....25 tweets på under 20 minutter ER FOR MYE

6 Jul Favorite Retweet Reply

Også @voxpopulinor syntes dette ble aldeles for mye av det gode:

voxpopulinor Knut Johannessen 

@ 

@Hoyre Dere ligger helt på grensen til å bli avfulgt pga spamming. Håper ikke dette er nivået dere har tenkt å legge for valgkampen.

Begge ga klar beskjed om at @hoyre her hadde brutt noen uskrevne regler for god twitteretikette. Og etikette er jo noe som Høyre-folk normalt interesserer seg for..
Partiet kom kjapt med denne innrømmelsen:

Dette er et eksempel som kan gå rett inn i enhver skolebok om opptreden i sosiale medier, i den grad slike bøker finnes. For her er det minst tre ting å lære på en gang:
1. Mange tweets på kort tid kan oppfattes som støy og søppel av andre, og dermed virke mot sin hensikt.
2. På Twitter finnes det folk som kan gi deg korrigering og klare tilbakemeldinger - kanskje klarere enn i noen andre sosiale mediesammenhenger.
3. Gjøres slike blemmer som Høyre her gjorde, så kan mye rettes opp ved raskt å legge seg flat og beklage, som Høyre også gjorde, og vise gjennom handling senere at man har funnet en mer passende form.

Dette var et ekstremeksempel. Like fullt illustrerer det noe sentralt ved Høyres kvitring. For kvitringen  bærer preg av litt tilfeldige skippertak. Kontinuiteten mangler, noe som gjør at partiets twitterkonto framstår som nedprioritert.

Samtidig er det sider ved @hoyre sin form på Twitter som det er grunn til å rose. Tweetene sett under ett har informasjonsverdi i seg nok til at flere av de som har valgt å følge partiet, trolig finner det interessant å fortsatt ha Høyre i sin feed. Det informeres om representanters utspill, arrangementer, medieartikler og blogger på måte som gir bra variasjon. Selv om jeg gjerne ville sett langt flere unike tweets fra Høyre, altså  tilby følgerne informasjon som man må være på Twitter for å få med seg.
Partiet svarer også av og til på spørsmål, som i eksempelet til venstre. Hovedstrømmen av H-tweets ser imidlertid slett ikke slik ut, mye kommunikasjon går en vei, så totalt sett representerer dette dessverre unntaket enn regelen.

I sum er det derfor heller liten grunn til å bli imponert over @hoyre på Twitter. Partiet kan forbedre seg både på kontinuitet, verditilføring og respons.


Høyre snur seg bort
Det første som møter en på Høyres Facebook-side er dette:

Trykker man på det unge paret som er inni det blå hjertet, så kommer man inn til et skjema for å melde seg inn i partiet. Dette kommuniserer at Høyre primært henvender seg til de som allerede er Høyre-velgere. Det er et kjent fenomen at de som har et høyt politisk aktivitetsnivå offline, har det samme online. Altså at sosiale medier er ekstra kanaler som de allerede mest politisk aktive, boltrer seg på. I det perspektivet kan det være en god ide at man viser tydelig at partiet vil holde forholdet varmt til sine gamle velgere fordi trolig de fleste som vanker her, er folk som har stemt og vil stemme på, Høyre.

På den annen side bør Høyre også huske på at det er mange som besøker Høyres Facebookside, som befinner seg i "randsonen". Dvs. mennesker som er nysjerrige på partiet og som vurderer å stemme Høyre, blant to eller flere andre partier (statsvitere kaller det "partisett"), men som ikke gjorde det sist. En slik klar melding som dette kan virke ekskluderende på dem. Fordi partiet så åpenbart ikke snakker til dem, men til noen andre.

Når man tusler inn til Høyres Vegg, så har også det partiet valgt å sette egen informasjon som standardoppsett, mens man må klikke videre for å se den informasjonen som sidens brukere velger å legge ut. Høyre har ca 15 000 "Likes". Det er klart minst av de tre store partiene. Nå må jeg avvente hva vurderingene av Ap og Frp vil vise, for å kunne sammenligne og eventuelt si noe om at årsaken til det kanskje kan være et uttrykk for at Høyres side er dårligere og oppfattes som mindre interessant enn de andre to partiene.

Høyres oppdateringer handler noe mer om selve partiet enn om personene i partiet, sammenlignet med de andre Facebook-sidene jeg til nå har sjekket ut. Det sies at sosiale medier er personlige. Samtidig vet vi at velgere flest stemmer mer på parti enn på person. Derfor tror jeg ikke det er noen dum strategi å la selve partiet være hovedfokuset på partiets Facebookside, mens personifiseringen mer kan foregå på de respektive representatenes sider.

Den informasjonen som Høyre legger ut, er ikke av den mest spennende sorten. Før, rundt og rett etter høstens valg, så var det veldig mye skryt om hvor godt det går for Høyre og hvor sterkt valg partiet gjorde. Ønsker man at siden primært skal være for "fansen", så kan dette sikkert fungere. Og bygging av intern entusiasme er pr. i dag det som helt klart synes å være hovedmålet for alle partiers tilstedeværelse i sosiale medier. Høyre får da også en del tomler opp og heiing fra de mest ihuga patriotene i kommentarfeltene under denne informasjonen, men uten at volumet er så veldig imponerende for et parti som er så stort.

Skuer vi litt framover i tid, så tror jeg at partier imidlertid bør utvide denne målsettingen til også å treffe folk som ikke tilhører kjernen. All politisk kommunikasjon handler (bl.a.) om å få til denne balansegangen mellom å kommunisere med kjernen og de i randsonen. Det gjelder både i sosiale medier og alle andre steder. De partiene som får det til, vil ha en fordel fram mot det neste valget.    

I tiden etter valget har den partinitierte informasjonsfrekvensen på siden blitt langt lavere - med opptil to uker mellom hver oppdatering. Det blir i snaueste laget, selv om det er en stund til neste valg. Relasjoner bør bygges over tid og kontinuerlig - om det er valg eller ei.

Når jeg klikker meg over til den informasjonen som brukerne selv legger ut, så er det ett mønster som går igjen: Høyre svarer ikke! På mandag stilte f.eks. Stian dette spørsmålet, til og med to ganger:        
       

Men han fikk ikke noe svar. Og han er slett ikke den eneste. Hvorfor svarer ikke Høyre? Svarer vi ikke så "blir det som å stå i en valgbod, men snu oss bort når noen stiller spørsmål", hevdet Venstres kommunikasjonssjef Steinar Haugsvær i diskusjonen vi hadde i kommentarfeltet under min analyse av Venstre.  Det er en god formulering.

Høyre snur seg bort i valgboden sin på Facebook. Det er knapt til å tro.


Gjør en forskjell! (gi penger til Høyre..)

Partiets nettside ser slik ut:

Tre saker ligger på toppen og blinker: Høyres alternative budsjett, Kunnskap i skolen og Kvalitet i omsorgen. Går man inn der og kikker, så ligger det en artikkel for hvert område som informerer om essensen i partiets politikk på disse feltene. Det er informativt og får fram partiets prioritering, men blir det i overkant tørt? I bunn av hver artikkel har man lagt til noe som er kalt "Lokale suksesshistorier". Her er det historier fra kommuner rundt omkring i landet som partiet mener er eksempler på god H-politikk. Å knytte det lokalpolitiske og rikspolitiske sammen på en slik måte er slett ikke ueffent.

Høyre har tre hovedsaker i sin nyhetsstrøm. Sakenes innhold ligner mye på det andre partier gjør på sine nettsider: Telegramaktig partipropaganda. Må det være slik? Tja, jeg tror det er fullt mulig å produsere langt bedre og spenstigere saker på nett i alle partier, men det fordrer vilje og evne til av og til å gjøre ting på en litt annerledes måte. Kanskje bør den rene partipropaganda-tanken, som ellers ser ut til å gjennomsyre måten å arbeide på, innimellom vike for noen friere og litt mindre programmerte tanker?
             

Høyre ønsker å profilere sine bloggere. Det er bra! Under vignetten "Blogger" velger Høyre å dytte fram tre utvalgte som får sitt innlegg frontet. Mens det i underkategorien blogginnlegg pt. befinner seg 13 utvalgte - trolig ut i fra en viss redaksjonell vurdering. Ut over dette er det en liste med 74 Høyreblogger som det virker som man bare kan registrere seg, for å komme med på.

Høyre er et parti som man kanskje kunne forvente ville ha mange gode bloggere i sin midte. Men den forventningen slår i så fall ikke til når det gjelder stortingsgruppen. Med unntak for Torbjørn Røe Isaksen, Peter Gitmark og et par andre, så finner jeg få blogger blant de riksvalgte som har noe ved seg som gjør dem interessante. Et generelt trekk er lav frekvens, lite personlighet og lavt leserengasjement (noen av dem kan plukke opp ett og annet fra bl.a. lokalpolitikeren John-Arne Nyland).

Inviteres det til innspill? Det var et av spørsmålene som Cecilie og jeg ble enige om burde være viktig å se etter når vi skulle saumfare partienes og partiledernes bruk av sosiale medier. Og med dette i bakhodet, ser jeg "Ditt bidrag utgjør en forskjell!" godt synlig på partinettsidens første side. Se det, Høyre har jo forstått det, tenker jeg og klikker meg videre - klar for å se nærmere på hvor og hvordan partiet har lagt det opp slik at folk kan komme med innspill til saker og poenger som faktisk kan gjøre en forskjell. Stor blir den negative overraskelsen da det er dette her som åpenbarer seg:

Ditt bidrag gjør en forskjell!

Høyre er avhengig av deg og meg for å finansiere valgkampen.

Ved å støtte oss med penger bidrar du til at Høyre kan videreutvikle organisasjonen og drive gode valgkamper. Private bidrag er en viktig inntektskilde i arbeidet for god Høyrepolitikk der du bor.

Så bidrag i Høyres øyne er altså = pengene våre. Ikke tankene våre, meningene våre, spørsmålene våre.

Overraskende svakt
Dette siste eksempelet kan godt oppsummere mye av Høyres framferd i sosiale medier. Partiets twitterkonto, Facebook-side og nettside signaliserer minimal interesse for å invitere oss andre til samtaler og til å spille inn våre synspunkt. Høyre snakker primært til "fansen" sin i alle disse kanalene, og bidrar dermed trolig kanskje til økt intern entusiasme - men lite til eksternt engasjement.

Det finnes imidlertid sider ved Høyres sosiale mediebruk på alle disse tre plattformene som partiet kan foredle og videreutvikle. Det gjør at situasjonen kan se nokså annerledes ut når vi nærmer oss valget i 2013. Men foreløpig synes jeg Høyre er svakt i sosiale medier.

Overraskende svakt.

Presser Solberg igjennom DLD?

Trolig stemmer Arbeiderpartiets 64 stortingsrepresentanter samlet for datalagringsdirektivet. I så fall trengs ytterligere 21 stemmer for at dette skal bli vedtatt. Høyres gruppe består av 30 medlemmer. Forutsetter vi at alle de andre partiene stemmer samlet i mot, hvilket det pr. i dag tyder på, så betyr det at Høyre vil avgjøre saken og at ti Høyre-folk kan blokkere et Ja-vedtak.

Ni av partiets lokallag har sagt Nei til direktivet. To har sagt Ja. De resterende åtte vil visst ikke mene noe om en av denne høstens viktigste politiske debatter. Det er feigt.

Nei-vinden i Høyre er noe sterkere enn jeg på forhånd trodde. Jeg trodde at det faktum at partiledelsens (minus Bent Høie) standpunkt for, og EU-elementet i saken, skulle dra Høyre i Ja-retning.

Dette betyr at Erna Solberg og co nå har en deilikat sak i fanget. Skal hun forsøke å få igjennom sitt syn ved å søke og få på plass noen mindre direktivendringer i forhandlinger med Ap, som kan tekkes tvilerne i partiet og bikke flertallet slik at det kan fettes et bindende vedtak der alle partiets representanter piskes på plass? Eller skal hun bøye av og gå på et stygt prestisjenederlag?

Jeg tror hun kommer til å velge det første. Å gå i mot EU, sitter meget langt inne. Men posisjonen hennes er sterk nå, og er det noen gang  hun kan gjøre noe slikt, så er det nå. I så fall blir det meget interessant hva profilerte Nei-folk som Michael Tetzchner, Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen vil gjøre. Vil de bryte ut? Og får de med seg flere Høyre-utbrytere?  

Hva tror du Høyre vil ende opp med i dld-saken?  

Frps innvandringskort

På Frps strategiseminar i dag gikk partileder Siv Jensen til angrep på Erna Solberg og Høyre i innvandringspolitikken. Frp spiller derfor nå ut sitt best kort i kampen for å ta tilbake posisjonen som storebror på borgerlig side. En strategi som ikke akkurat er av helt ny dato. Dilemmaet er imidlertid at Frp er nødt til å samarbeide med Høyre for å komme i regjeringsposisjon. Og man bygger ikke allianser ved å rakke ned på de som man skal gå i allianse med.

Når det er sagt, så er det liten tvil om at dette er alvor fra Frp sin side. Partiet er nødt til å få godt med  gjennomslag for sitt restriktive syn, all den tid mye av partiets suksess er tuftet på denne saken. Høyre er m.a.o. nødt til å gi noen konsesjoner til Frp på dette feltet. Hvordan et evenutelt kompromiss mellom dem skal utformes, blir høyinteressant å se. Ikke minst hvis man også er avhengig av å ha med Venstre og/eller KrF på lasset.

I tillegg til innvandring, kommer Frp til å kjøre fram at vi må bruke mer oljepenger, senke skatter og rette opp mangler i helse- og eldreomsorg i tiden som nå kommer. Alt er meget gjennkjennelig Frp-politikk. Så blir det et spørsmål i hvilken grad partiet klarer å utvide velgerappellen til også å gjelde andre politikkområder. Som f.eks. skole. Et felt som partiet fullstendig har forsømt å forsøke og bygge opp velgertrovedighet på.

Men det er og blir innvandring som er Frps store vinnersak blant velgerne. Derfor er det helt avgjørende at man får dette temaet høyt opp på agendaen med jevne mellomrom. Gjerne i tider når partiet er presset.

Slik som nå.   

 

Full u-sving om alkohol

Det ble tittelen på min kronikk som VG i dag trykker og som jeg limer inn under. Min opprinnelige tittel var "Det nye alkoholklimaet". Uansett: Den drukner vel i Erna-kliningen. Sukk....
Takk for alle inspill!

Skjenketidene reduseres og Frp synes norsk avgiftsnivå på alkohol er ok. Hva har skjedd?

Før var det et kraftig press mot Polet. Vin i butikkene virket nært forestående. Svenskehandelen vakte stigende bekymring, og spritavgiften ble sågar senket kraftig av Kjell Magne Bondevik og KrF. De kontinentale drikkevanene à la Frankrike ble tiljublet, og stadig leste vi avisartikler om forskning som konkluderte med at alkohol var sunt.

Men nå reduseres skjenketidene fra kl 3 til 2. Polet står som en påle. Svenskehandelen hører vi ikke så mye om. Og franskmenn lærer forsyne meg av norsk alkoholpolitikk. Mens Frp, som alltid har argumentert kraftfullt for store senkinger i alkoholavgiftene, i 2010-budsjettet ikke foretar et eneste kutt. Frp synes nå at de norske avgiftene er fornuftige. Hvordan er et slikt klimaskifte mulig på så kort tid?

En sentral del av svaret handler om at de ruspolitiske organisasjonene, med Actis og generalsekretær Anne-Karin Kolstad i spissen, har vært dyktige til å drive lobbyvirksomhet. Problemet for disse organisasjonene har tidligere vært at de ble sett på som ”mørkemenn” som ville frata folk gleder i livet. Selv om de lenge har hatt all verdens forskning på sin side som dokumenterer sammenhengen mellom pris og tilgjengelighet på den ene side og vold og helseskader på den annen, så har budskapet druknet i innpakningen.

Et meget smart, nytt trekk var at de klarte å flytte fokuset fra alkoholmisbrukeren og over på alle som utsettes for andres fyll. De fikk med seg politiet som bekreftet problemene og som var lei av å bruke store ressurser på å passe på fulle folk i helgene. Politimestrene i de største byene skrev et brev til Storberget og Stoltenberg hvor de krevde at åpningstidene på utestedene måtte innskjerpes over hele landet. Legeforeningen støttet forslaget. Mens legevaktene framholdt at fylla var hovedårsaken til fulle venterom. Dermed ble det mye mer tyngde og schwung over argumentasjonen. I tillegg førte redusert skjenking i de første forsøksbyene til så sterk voldsnedgang at det vekket oppsikt. Voldsreduksjoner på 30-50 prosent i byer som Hamar og Trondheim overgikk selv det politi og de ruspolitiske organisasjonene håpet på.

Dessuten ble det etablert en allianse av politikere som har engasjement for en restriktiv alkoholpolitikk til felles, på tvers av partigrenser. Verdt å nevne er storkoalisjonen av Ap og Høyre med Knut Storberget, Bjarne Håkon Hanssen, Jan Bøhler (Ap), Bent Høie og Inge Lønning (H) i front. Også innføringen av røykeloven har bidratt til økt forståelse i opinionen for at begrensninger på noen områder faktisk kan skape mer frihet for enkeltmennesket - i stedet for det motsatte. Røykelovens ”far”, Dagfinn Høybråten, skriver i boken ”Pengene eller livet” om hvordan han fikk Jan Petersen og Høyre med seg på dette historiske vedtaket – en lov som har vært en dundrende suksess og som flere land nå tar etter.

Mange trodde nok at en finansminister fra Sveriges Høyre, Anders Borg, skulle senke alkoholavgiftene i vårt naboland og dermed legge ytterligere press på den restriktive norske alkoholpolitikken. For Borg og hans parti gikk til valg på sterke avgiftssenkinger. Men de gjorde det motsatte da de kom i posisjon. Med uttalelsen ”Jag vil heller at folk skal jobba enn supa” satte Borg standarden da han la fram sitt første statsbudsjett. Sverige hadde nylig formannskapet i EU og så på alkoholpolitikk som sitt viktigste arbeid. De vektla mindre innførselskvoter, mindre alkoholreklame og mer oppmerksomhet rettet mot alle som rammes av andres alkobruk – særlig barn og unge.

I de senere årene er det parallelt skapt sterkere bevissthet i andre land om sammenhengen mellom alkohol, vold og helseskader. Det har underbygget den norske linjen. Når land som Frankrike, Portugal og Italia begynner å bli kritiske til den liberale alkoholpolitikken de har forfektet, så gjør det inntrykk. I Frankrike ble eksempelvis alkohol nylig utropt som landets største helseproblem. Promillegrensen er strammet inn, det er innført et delvis reklameforbud og avgift på rusbrus.

Like fullt er alkoholkonsumet i Norge på vei opp. Dette er en konsekvens av flere og mer kundevennlige pol, samt at den sterke kjøpekraftsøkningen som de fleste av oss har opplevd, gjør alkoholen relativt sett billigere. I så måte har de som kjemper for å videreføre og styrke den restriktive norske linjen, mer å kjempe mot. Men de kjemper nå i et klima som de for få år siden bare drømte om.

Klimaendringen er oppsiktsvekkende.

Oppdatert: Til og med Bjørn Stærk innrømmer å ha blitt mer moderat i sin motstand mot mer restriktivitet. Men han har fortsatt såpass motstandskraft at han etterspør empiri vedrørende klimaskiftet. Nå var det egentlig endringen på toppnivå som var mitt utgangspunkt for kronikken. Men alle disse tre målingene tyder på at kortere skjenketider har høy legitimitet i befolkningen. Og denne (slide 23) dokumenterer økende oppslutning om Vinmonopolet.

Høyrebølge

Denne analysen min stod på trykk i Drammens Tidende for et par uker siden:

Høyrebølge



I sommer lå Høyre langt nede. Nå er partiet i fint slag. Hva har skjedd?


For et halvt år siden ble det her i avisen publisert en meningsmåling som viste stusselige 12 prosent til Høyre i Buskerud – ett av partiets beste fylker. I valgkampen vokste partiet, og valgresultatet ble småpene 19,4 prosent og to Buskerud-mandater med god margin. Deretter har framgangen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger viser at Høyre nå har et Buskerud-nivå på 22-23 prosent inne. Det smaker det, om enn ikke akkurat 80-tall av, så i alle fall en smule fjærkre. Vi snakker altså om noe bortimot en Høyre-dobling på få måneder. Hva har skjedd?

Svaret er sammensatt. Men framgangen henger, slik jeg ser det, i hovedsak sammen med to forhold:

1. Høyre er gode.
2. De andre opposisjonspartiene roter og sliter.


For å ta det første først: Partileder Erna Solberg gjorde flere sterke TV-opptredener, den aller beste i Kristiansand i starten av valgkampen. Det bidro til å snu medievinklingen fra ”nedtur-Erna” til ”comeback-Erna”. Enda viktigere; trygghet og skole ble to sentrale elementer ved dette valget. Det profilerte Høyre på siden partiet nyter stor velgertroverdighet på begge felt. I tillegg ble Høyre for mange borgerlig orienterte velgere det beste håpet i.f.t. å stable et regjeringsalternativ på bena. Etter valget har Høyre, representert gjennom flere ferske, sterke stortingsnavn, framstått ryddige og gode til å få fram egen politikk.


Høyre har også fått god drahjelp fra sentrum. Venstre og Lars Sponheim rotet det til for seg selv ved å snakke altfor mye om regjeringsspill og garantier framfor å fokusere på egen politikk. Det førte til store lekkasjer til Høyre. Dessuten mistet Venstre en del av de velgerne som stemte taktisk i 2005 for å dra partiet over sperregrensen. Også til KrF har Høyre hatt et positivt bytteforhold de siste månedene. Høybråtens (og Sponheims) utpeking av Solberg som deres felles statsministerkandidat, hjalp godt på Høyres oppslutning.

Frp, med Siv Jensen i front, gjorde en tam valgkamp. Partiet kom i forsvarsposisjon og man ble kraftig kjørt på sammenhengene i politikken sin. Da er ikke partiet like godt. Frp fikk ikke godt nok fram partiets tre klart beste velgersaker; innvandring, eldreomsorg og skatt. Det sterke regjeringsfokuset ble også et dårlig tema for Frp. Etter valget har Frp slett ikke greid å komme på offensiven. Man er i stedet blitt stilt i skyggen av Høyre. På forunderlig vis er Frp, satt noe på spissen, nesten blitt redusert til Mette Hanekamhaug.


På toppen av det hele har jammen også Ap og Jens Stoltenberg de siste ukene gitt vekk noen av sine velgere til Høyre ved å komme med et sykefraværsforslag som det lukter Høyre av, samt drukne statsbudsjettet sitt i biodiesel. Er det de mildt sagt Stoltenberg-kritiske biografiene av Karita Bekkemellem, ført i pennen av DT-redaktør Odd Myklebust, og Åslaug Haga (hun kaller det rett nok en roman) som har fått vår statsminister til å kline til på begge områder samtidig?


Høyre kan imidlertid ikke forvente denne type drahjelp fra sine viktigste velgerkonkurrenter over tid. De store velgervandringene i retning Høyre de siste månedene, viser hvor fort velgertrender kan oppstå. De viser også hvor troløse mange moderne velgere er. Ting ser like fullt mye lysere ut for Høyre nå. Høyre har også den fordel at en del grunnleggende velgerstrukturer jobber i deres retning. Jeg tenker da primært på urbaniseringen, utdanningseksplosjonen og inntektsveksten. Kort sagt: Jo flere urbane mennesker med høy utdanning og høy inntekt det finnes i velgermassen, jo bedre er det for Høyre. For dette er velgergrupper der partiet som regel scorer høyt.

På kort sikt er det valget i 2011 som er neste Høyre-mål. I Buskerud skal meget sterke 07-resultater i kommuner som Øvre Eiker og Hurum forsvares. Og utstillingsvinduet Drammen vil Høyre selvsagt beholde og dermed slå tilbake Kolberg-initiativet ”Blå byer blir røde”. Deler av venstresiden peker på at Høyre har blitt store i Drammen fordi de ikke fører ”skikkelig” høyrepolitikk. De kan ha et poeng. Samtidig er det også slik at styring gjerne virker modererende. Eller sentrumsorienterende om du heller vil.

To år er imidlertid veldig lang tid i politikk. Ja, nesten en hel, liten evighet. Velgerpreferansene kan derfor endre seg både en og fem ganger innen den tid. Det gjør politikken ekstra spennende. Både for politikere, velgere og de av oss som forsøker å forklare hvorfor velgerne hopper dit de hopper.

Debatt på Litteraturhuset kl 19

Aftenposten, i samarbeid med NRK, arrangerer en interessant debatt på Litteraturhuset kl 19 i kveld om vi er i ferd med å bygge opp nye murer i Europa - på dagen 20 år etter Berlinmurens fall.

Jeg er bedt om å twitre fra debatten, sammen med bl.a. dyktige Heidi Helene Sveen og Oda Rygh . Det skal nok noe til å twittertoppe de damene der, men forhåpentligvis klarer jeg å lire av meg en og annen brukbar kommentar innimellom all deres kvalitet.

Hvis du ikke kan være til stede (blir vel stinn brakke), kan du følge debatten enten på twitter, på NRK P2 eller på nett-tv hos Aftenposten.

I panelet sitter påtroppende leder av Europbevegelsen, Trygve Nordby, Høyre-leder Erna Solberg (som kom inn i stedet for Siv Jensen som trakk seg) og NUPI-direktør Jan Egeland. Kanskje jeg kan få huket tak i noen av disse i pausen, så har du spørsmål eller innspill er det bare å slenge dem i kommentarfeltet her så skal jeg evt gjøre et forsøk på å viderebringe dem.

Trenger Europa nye murer?

Til mandag arrangerer Aftenposten og NRK en interessant innvandringsdebatt på Litteraturhuset. De har bedt meg om å twitre fra denne debatten. En aldri så liten intro følger:


Nøyaktig 20 år etter Berlinmurens fall har nye murer reist seg i Europa. Noen kaller Europa en ”festning”. Bare de siste årene har EU brukt flere hundre millioner kroner på å hindre illegal innvandring. Strømmen av mennesker som søker lykken i Europa øker.

Er det naivt å tro på et Europa uten murer?
Kan klimakrise og politisk turbulens skape nye folkevandringer som utfordrer Europas grenser?
Skal landene i verdensdelens ytterkanter være grensevakter for hele Europa?

Litteraturhuset i Oslo, mandag 9. november kl. 19. Fri entré
Debattledere: Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten og
Ellen Wesche Guttormsen, programleder i NRK.

Innledere: Erna Solberg, leder i Høyre.
Jan Egeland, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt
Trygve G. Nordby, påtroppende generalsekretær i Europabevegelsen.



Har du kommentarer og innspill til noe av dette? Fyr løs!

Pål Thore og Erna

Dagens Pål T.-utspørring fikk i det minste avklart at Pål også heter Thore..
Mine vurderinger av denne ligger nå, i Nettavisens innpakning, ute her.

Høyres dag

Dette har vært en stor dag for Høyre. 125 års jubilanten er nå i siget på målingene -to nye i dag bekreftet den trenden. I de viktige TV-debattene på NRK fikk partiet forsyne meg hele den blå banehalvdelen alene på sentrale temaer som skatt, innvandring og skole. Frp glimret helt med sitt fravær.

Skattedebatten tok Per Kristian Foss hjem, selv om jeg har sett ham bedre. Kristin Halvorsen og Knut Arild Hareide gjorde en middels figur, mens Petter Stordalen skrek så høyt at jeg ikke helt fikk med meg hva han egentlig sa.

Og jammen ble kvelden også avrundet uten Frp. Med Erna Solberg mot Jens Stoltenberg. I en duellform som man forventer at Stoltenberg greit skal ta hjem. For denne typen dueller er hans paradegren. Men han ble presset fra første stund. Kriminalitet og de økte grove innbruddene turnerte han ikke bra, mens Solberg framstod trygg og sikker. Hun gjorde imidlertid en stygg tabbe ved å stille Stoltenberg et par spørsmål som medførte at han kom over på offensiven igjen.

Temaet asyl er kinkig for begge. Fordi de begge har en delt velgermasse å ta hensyn til. Noe som betyr at begge må være litt liberale og litt strenge på en gang. Dette er imidlertid et klart hjemmebanefelt for Solberg og hun øste ut kunnskap, mens Stoltenberg noe febrilsk prøvde å vri debatten over på regjeringsalternativer. Det var ikke vellykket.

På temaet trygd så ble det jevnt i mine øyne. Mens Stoltenberg som ventet var meget god når han fikk snakke om arbeid og håndteringen av finanskrisen. Her kombinerer han engasjement og sterk kunnskap på en god retorisk måte.

Når programleder Korme ba duellantene karakterisere hverandre, så synes jeg Solberg kom best i fra det. Stoltenberg fikk egentlig bare sagt at han hadde respekt for Solberg minst fem ganger, mens Solberg framhvet at han var god på økonomi og sterk på å fortelle om de økonomiske sammenhengene.

Regjeringsalternativer burde være lett match for Stoltenberg. Men det ble det faktisk ikke. Fordi han overspilte "borgerlig rot"-kortet. Solberg valgte å fokusere på politikk i stedet for spill, og det tjente hun klart på.

Alt i alt ble det en poengseier til Solberg. Og det er overraskende. Hun har virkelig fått dreis på denne valgkampen sålangt. Også godt hjulpet av at Siv Jensen og Frp sliter. Spørsmålet er om trenden holder seg hele veien inn. Tre uker i politikk er bortimot en hel evighet....

Ernas store comeback

Det ble den tabloide tittelen på VGs ringerunde til valgekspertene Aarebrot, Skartveit og Marthinsen i går kveld (eller skal vi heller si "eksperter"..? hehe...). Min samtale ble VG-fyren ble, i sedvanlig stil, kokt ned til et par setninger. Siden jeg fulgte NRK-debatten i går litt grundigere enn ellers da jeg visste at VG skulle ha noen kommentarer, så skal jeg fylle på med litt mer her:

Stoltenberg, Solberg og Sponheim kom best ut av debatten. Høybråten, Jensen og Halvorsen var middels. Mens Navarsete var fryktelig svak - druknet helt.

Det var klart mer fart i Stoltenberg i går - viste langt mer entusiasme noe som han tjener på. Morsomt når han raljerer med Siv Jensens "TV-milliarder". Men han overspilte litt, må passe seg slik at det ikke bikker over i latterliggjøring og utdriting. Da får Jensen fort en sympatieffekt. Jensen var ikke dårlig, men skuffet noe. Solberg var den som klart overrasket mest i positiv retning. Også fordi man ikke har så høye forventninger til henne i slike debatter. Var særlig smart å fokusere på Høyres beste sak; skole og skolebarn, når hun ble spurt om visjon og gruppe man vil heise.

Halvorsen sliter med Ap/Stoltenberg i miljøsaken. Lofoten blir åpenbart den store miljøsaken i denne valgkampen og SV er klin avhengig av å få opp troverdigheten sin blant velgerne på sin kjernesak. Men SVs politikk blir stadig "skutt ned" av Ap og Sp. Sikkert skuffende for mange miljøbevisste velgere at hun ikke kan gi noen garanti mot boring i nord. Dette miljørommet som SVs kamelsluking har skapt, er Venstre store mulighet til å markere seg. Synes Sponheim var dyktig her - mye klarere enn Halvorsen.

Jeg er overrasket over at skatt er så langt framme i denne valgkampen til nå. Det er en sikker vinner for de blå (H, Frp) og en sikker tapersak for de rødgrønne. Det som synes å være litt i ferd med å skje er at sysselsetting/trygghet, som "alle" trodde skulle bli det store i denne valgkampen pga finanskrisen, blir mindre viktig pga at finanskriseeffekten er i ferd med å ebbe ut. I så fall kan Ap miste noe av det "krisetillegget" de har fått i velgernes øyne pga deres store troverdighet som styringsparti.

Synes at programleder Bjurstrøm hadde den beste replikken i går, etter at sprikene på rødgrønn side på miljø ble synliggjort:
- Er det dette dere kaller rotet på borgerlig side. (eller noe i den dur..)
Jeg synes også at Høybråten kjørte Stoltenberg godt på "skinningen i eldreomsorgen".

Totalinntrykket er at dette var jevnt mellom blokkene. Tror ikke at debatten flyttet noe særlig med stemmer noen veier. Og jevne runder holder ikke for de rødgrønne, de må ha noen klare seire skal de ta dette -siden de borgerlige nå har et klart grep på målingene. Virker som om Stoltenberg må dra litt for mye av lasset alene. Den entusiasmen som jeg så hos dem i 2005, virker å være litt borte nå. Kanskje fordi forsvarsposisjon er en langt vanskeligere rolle enn angrepsposisjon.

Når det gjelder sakene som ble tatt opp (som jeg i grunn tror er det aller viktigste ift. stemmegivning), så var det egentlig tre:

Regjeringsspørsmålet - plussak for de rødgrønne. Men som sagt - de må passe seg litt med raljereringen fordi det er store sprik på rødgrønn side også.

Oljeboring - Ap har et håpløst stanpunkt å gå inn i en valgkamp med her. Det ødelegger også for SV. Venstre kan utnytte dette, mens Frp og H drar boringstilhengere.

Skatt - Plussak for borgerlige. Men hvem av Frp og H vil tjene mest? Pt deler de "eierskapet" i velgernes øyne her. H er avhengig av at Frp ikke stikker av med "skattevelgerne" i for stor grad for å komme i mål med et anstendig resultat.

Oppdatert: Disse vurderingene ble også gitt til Nettavisen. Saken kan du nå lese her.

Er Jens Stoltenberg en robot?

Ja, i følge NRKs valgkommentator Lilla Sølhusvik. Jeg synes at dama har et godt poeng. Det kommer til å bli fryktelig mange politikere på autopilot i de kommende fem ukene.

Slike forhåndsprogrammerte politkersvar på ethvert spørsmål kan bli fryktelig kjedelig å høre på.
- Slik er valgkamp, svarte Erna Solberg meg på Twitter da jeg konfronterte henne med dette fenomenet.

Men må det egentlig være slik?

Nye partiledere - noen spekulasjoner

I forkant av stortingsvalget kan en drodle litt over hvilke partiledere som kommer til å trekke seg i neste periode. Dette er mine vurderinger:

Ap: Jens Stoltenberg har sittet en god stund nå, og jeg tipper at han vil gå av i løpet av perioden. Tidlig (2010) hvis Ap gjør det svakt, sent i perioden (2012) hvis Ap gjør det godt. Da er det antagelig duket for Jonas Gahr Støre, med Trond Giske som en mulig utfordrer. Egentlig burde det stå en kvinne for tur, men Helga Pedersen har antagelig surret vekk muligheten allerede.

SV: Et resultatat på 6-7 prosent, slik det ligger an nå, vil få det til å murre i partirekkene. Halvorsens posisjon er dog sterk, så hun velger nok helt selv tidspunktet for sin egen avgang. Men en rekke SV-ere er bitre på hennes lederstil, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er et par av dem som har fått erfare at hun ikke er fullt så trivelig intern som hun framstår på TV. Hun vil nok selv ha Solhjell, evt. Holmås som sin etterfølger, men Audun Lysbakken vil seile opp hvis SV trenger venstredreining.

SP: Liv Signe Navarsete fortsetter ut denne perioden, med mindre helsa skulle svikte mer enn den allerede gjør.

KrF: Dagfinn Høybråten tåler nok et svakt resultat til, før han må ha framgang. Dvs. at lokalvalget i 2011 må gi et annet KrF-nivå enn det svake sekstallet man ligger på nå. Jeg ser kun en mulig arvtaker - og det er Knut Arild Hariede. Hverken Dagrun Eriksen eller Inger Lise Hansen tror jeg har det formatet som skal til.

Venstre: Lars Sponheim har bidratt til å stabilisere Venstre over sperregrensen. Han sitter så lenge han vil, men tviler på om han vil noe særlig mer enn et par år til. Da er det nok antagelig duket for Trine Skei Grande, men Ola Elvestuen kan kanskje komme opp som en utfordrer.

Høyre: Tror løpet er kjørt for Erna Solberg med et resultat på 15 eller under. I så fall ligger nok Børge Brende nærmest. Kan ikke helt utelukke Kristin Clemet eller Per Kristian Foss heller. Det er nok for tidlig for Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide - de må nok gjøre opp om dette om ca ti år.

Frp: Siv Jensen sitter fjellstøtt.

Hva tror du ? Hvem er sikre og hvem ryker?