Coverpolitikk

Jonas Gahr Støre har ledet et utvalg som i dag la fram forslag til integreringspolitikk. Forslag som går i restriktiv retning og som på mange punkt er omtrent det som Frp foreslo for 20-30 år siden. Frps Per Willy Amundsen kalte det coverpolitikk på Politisk kvarter i dag. Det synes jeg er et godt begrep. Band som bare spiller coverlåter kan gjøre det bra en kveld. Men i lengden går lytterne lei.

Ap slåss om mange av de samme velgerne som Frp. Frps innvandringspolitikk har appell langt utenfor partirekkene - ikke minst hos en del Ap-velgere. Frp har på mange måter fått innvandrings- og integreringsdebatten over på sin banehalvdel. Ap og Høyre har kommet diltende etter i kampen om å framstå som tøffest og strengest.

All den valgforskning jeg har lest til nå, tyder imidlertid på at velgere flest ikke legger helt avgjørende vekt på innvandringsspørsmålet når de stemmer. Unntaket er Frps velgere - der legger mange vekt på det. Det betyr ikke at innvandrings- og integreringsspørsmål er uviktig. Min påstand er at dette er et felt som kommer til å bli viktigere i tiden som kommer. Men det betyr at partier som Ap og Høyre ikke bør overvurdere hva de har å tjene på å nærme seg Frp her. Ap og Høyre har også en stor utfordring når det gjelder å tekkes de av sine velgere som synes Frps standpunkter og retorikk i innvandrings- og integreringsspørsmål både lukter og smaker vondt.

Å være liberal og streng på en gang er ikke lett. Spagat er fort en posisjon man da havner i.
  

Frps innvandringskort

På Frps strategiseminar i dag gikk partileder Siv Jensen til angrep på Erna Solberg og Høyre i innvandringspolitikken. Frp spiller derfor nå ut sitt best kort i kampen for å ta tilbake posisjonen som storebror på borgerlig side. En strategi som ikke akkurat er av helt ny dato. Dilemmaet er imidlertid at Frp er nødt til å samarbeide med Høyre for å komme i regjeringsposisjon. Og man bygger ikke allianser ved å rakke ned på de som man skal gå i allianse med.

Når det er sagt, så er det liten tvil om at dette er alvor fra Frp sin side. Partiet er nødt til å få godt med  gjennomslag for sitt restriktive syn, all den tid mye av partiets suksess er tuftet på denne saken. Høyre er m.a.o. nødt til å gi noen konsesjoner til Frp på dette feltet. Hvordan et evenutelt kompromiss mellom dem skal utformes, blir høyinteressant å se. Ikke minst hvis man også er avhengig av å ha med Venstre og/eller KrF på lasset.

I tillegg til innvandring, kommer Frp til å kjøre fram at vi må bruke mer oljepenger, senke skatter og rette opp mangler i helse- og eldreomsorg i tiden som nå kommer. Alt er meget gjennkjennelig Frp-politikk. Så blir det et spørsmål i hvilken grad partiet klarer å utvide velgerappellen til også å gjelde andre politikkområder. Som f.eks. skole. Et felt som partiet fullstendig har forsømt å forsøke og bygge opp velgertrovedighet på.

Men det er og blir innvandring som er Frps store vinnersak blant velgerne. Derfor er det helt avgjørende at man får dette temaet høyt opp på agendaen med jevne mellomrom. Gjerne i tider når partiet er presset.

Slik som nå.   

 

KrFs tre dilemmaer og Frps islamkort

En av de nominerte i min kåring av "Norges beste politiske blogg 2010" Emil Andre Erstad (husk å stemme på en av kandidatene i høyrefeltet - nedenfor mine twitringer), inviterte meg til å gjesteblogge med KrF som tema. Jeg takket ja til den invitasjonen, og i dag kan du lese min analyse av partiets dilemmaer som de nå  står oppi med begge beina.

I min blogg hos Aftenposten fokuserer jeg i dag på et parti som KrF har lekket mange velgere til de siste årene, nemlig Frp. Bl.a. p.g.a. innvandringsspørsmålet. Et spørsmål som igjen er høyaktuelt i disse karikaturstridtider.

Innvandrere i kommunestyrene - ti på topp

Julen er bl.a. brukt til å lese "Det nære demokratiet". Dette er den fjerde boken i regi av Institutt for samfunnsforskning som tar for seg lokalvalgene.

2007-valget bød på flere spennende forskningtemaer å belyse. Dessverre tar ikke forskerne tak i det mest spennende av dem alle. Nemlig det faktum at de styrende overraskende mange steder gikk betydelig fram. For det normale er jo at de styrende blir straffet av velgerne ved valget. Hvorfor man ikke vier et kapittel for å se på mulige årsaker som kan forklare dette nye fenomenet, er for meg en gåte. Men interesserte får, i alle fall inntil videre, nøye seg med de betraktningene  jeg gjorde rundt dette temaet for et par år siden.

Dette betyr likevel ikke at boken er uinteressant. Tvert i mot. Her er det flust av interessante tall (for de av oss som liker slikt da..). Noe av det mest fengende var oversikten over kommunestyrerepresentantenes landbakgrunn som Statistisk sentralbyrå har satt sammen for forskerne Tor Bjørklund og Johannes Bergh. Den viser følgende følgende "ti på topp"-liste hva gjelder representanter med ikke-vestlig landbakgrunn:

1. Iran 20 stk (iranere utgjør 6,4 prosent av total ikke-vestlig innvandringsbefolkning)
2. Pakistan 18 (12,3)
3. India 14 (3,3)
4. Irak 8 (9,3)
5. Somalia 8 (8,5)
6. Sri Lanka 8 (5,5)
7. Tyrkia 6 (6,3)
8. Libanon 3 (0,9)
9. Tanzania 3 (0,3)
10. Argentina 2 (0,2)

Totalt har 120 kommunestyrerepresentanter ikke-vestlig bakgrunn. Det er en marginal økning fra 106 i perioden 2003-2007. Det utgjør 1,1 prosent av alle kommunestyrepresentanter i landet, og slik sett er ikke-vestlige innvandrere klart underrepresentert siden de utgjør opp i mot fire prosent av det totale antall stemmeberettigede.

Hva tror du er grunnen til at særlig iranere og indere utmerker seg positivt på statistikken?

Oppsummering av Aps landsmøte

Arbeiderpartiets landsmøte trakk jammen ut i tid. Antagelig slik at man, beleilig nok, kunne feire Gro Harlem Brundtlands 70-års dag og dermed sikre god pressedekning.

Mer interessant - hva kom egentlig ut av dette rent politisk?
Jeg har lyst til å trekke fram fire hovedpunkter:

1) Ap binder seg til den rødgrønne masten og overkommuniserer at man kun har en plan A i regjeringsspørsmålet; fortsatt SV- og Sp-samarbeid. Men selvsagt har man en plan B - en ren Ap-regjering. Sporene fra den forrige rene Ap-regjeringen burde dog skremme. Derfor tror jeg at Ap kommer å gjøre det de kan, når det rødgrønne flertallet antagelig ryker ved valget, for å trekke KrF og Venstre nærmere.

2) Partiet skyver oljeboring i nord foran seg. Som eneste parti går Ap inn i valgkampen uten å ha et standpunkt i denne meget viktige saken. Ikke-standpunktet skyldes dyp splittelse i partiet. At over en tredel av landsmøtedelegatene gikk inn for vern, var for meg overraskende mange i vekst-partiet Ap. Med tanke på at Sp og SV sier klart nei, så indikerer det at det neppe kommer til å bli oljeboring i de fiskerike feltene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Heldigvis, vil jeg tilføye.

3) Kontantstøtten skal bort. Riktignok gradvis, men retningen i familiepolitikken er helt klar: Tilliten til at foreldre kan gjøre de beste valgene for seg og sine barn er lik null. Ap vet best. Og det beste for alle er fulltids barnehage. Punktum. Det er forstemmende at Norges største parti kan ha en politikk som til de grader overkjører individuelle valg.

4) Innvandringstonen er skjerpet. Men politikken er omtrent den samme. Ap ønsker å stoppe velgerlekkasjene til Frp her, men må samtidig ikke gå for langt slik at liberalt orienterte Ap-velgere skremmes over i fanget på SV eller Venstre. Å ri to hester på en gang er slett ingen enkel oppgave!