Mektige meningsmålinger

I siste utgave (nr. 3 2010) av Tidsskrift for samfunnsforskning, har førsteamanuensis i statsvitenskap Toril Aalberg ved NTNU, skrevet en interessant artikkel om politiske meningsmålinger og deres innflytelse i media og politikk. Hun referer helt i starten bl.a. til en debatt om sprikende målinger i forkant av fjorårets stortingsvalg som jeg bidro til å initiere i ulike medier (NRK, P4, Minerva, Dagbladet).

Hun stiller i artikkelen opp tre forventninger:
1. Journalister og politikere har høy tiltro til målinger.
2. Journalister og politikere lar seg påvirke av målinger.
3. Det er forskjell mellom de to gruppene når det gjelder
  a) hvordan mediene bruker målinger.
  b) hvordan politikere bruker målinger.
Hennes empiriske funn, som springer ut i fra en spørreundersøkelse blant stortingspolitikere og politiske journalister i 2007, innfrir i stor grad disse forventningene. Begge grupper har (for?) stor tillit til målingene (journalister mest), og begge grupper tror målinger er viktige og at det legger føringer på valgkampstrategi og politiske avgjørelser. Og hun konkluderer med at målinger indirekte kan ha innvirkning på valgresultatet fordi både partier og medier lar seg påvirke.

Det ligger en form for selvoppfyllende profeti i dette. Når "alle" sentrale aktører tror noe er viktig, så blir det viktig. Derfor kan det være et visst grunnlag for å svare ja på spørsmålet om målingene er mektige. Men målingene er ikke mektigere enn det man gjør dem til. Derfor er det grunn til spørre seg om målingene har blitt for viktige og mektige fordi politikere og journalister gjør dem viktige og mektige.

Samtidig er det et faktum at målinger åpenbart har kommet for å bli. I så måte er det essensielt at mediene presenterer viktige måleforutsetninger for leserne. Som feilmarginer, spørsmålsstilling, utvalg og metode.

Men det er vel for mye å håpe på. 

Interessant läge i Sverige

På min Aftenposten-blogg har jeg nå lagt ut noen tanker om gårsdagens svenske valg. Sverigedemokratenes frammarsj vekker avsky hos mange. Jeg tror den type reaksjoner bare styrker dem.

I all beskjedenhet synes jeg at jeg traff brukbart på mine valgtips på fredag. Selv om jeg bommet på Allianse-flertall. I tillegg er det selvsagt en ekstra bonus å slå Jan Arild Snoen...

Oppdatert: P4-nyhetene gjorde et intervju med meg om høyrepartiers frammarsj i lys av Sverige-valget.

Høyre størst i Buskerud

Hovedoppslaget i Drammens Tidende (papir) i går var basert på min prognoseberegning av Buskerud valgkrets. Prognosen bygger på snittet av de nasjonale augustmålingene, omregnet til Buskerud-forhold etter en fylkesfaktor.

Tallene ser slik ut (endring fra valg 09 i parentes):

Rødt 0,8 (+0,2)
SV 4,1 (-0,5)
Ap 27,6 (-9,5)
Sp  5,0 (-1,2)
KrF 2,9 (-0,3)
V 3,5 (+0,5)
H 30,7 (+11,3)
Frp 25,1 (0)
Andre 0,3 (-0,5)

Mine mandatberegninger viser nå at Høyre, Ap og Frp ligger inne med tre mandater hver. Frps tredje mandat er ujevningsmandatet i fylket. Vippepunktet for et fast mandat i Buskerud synes å ligge i ovekant av sju prosent. Hverken SV, Sp, KrF eller Venstre er i nærheten av dette nivået.

Jeg hadde fredag også en telefonsamtale med DT-journalisten Ragnhild Ask Connell. Her kan du lese artikkelen. Vil dog føye til et par ting. Jeg er ikke forsker, men analytiker. I sitatet
– Ap reiser seg alltid til valget, ville jeg nok ha byttet ut "alltid" med "ofte".
 

Valgtips Sverige

I et blogginnlegg hos Minerva går jeg i dag i gjennom situasjonen i Sverige, to dager før valget. Det kommer sikkert flere målinger både i dag og i morgen. Men jeg tar sjansen på et aldri så lite valgtips allerede nå. Jeg tror utfallet søndag kveld/natt til mandag, vil se om lag slik ut:

V 5,9
S 30,5
Mp 6,8
C 6,6
Kd 6,4
Fp 7,9
M 28,7
Sd 5,1
Andre 2,1

Alliansen får 177 mandater og beholder flertallet.

Kommunevalget

For en måned siden laget jeg en landsprognose for kommunevalget, basert på augustmålingene og omregnet til kommunetall. Nå har Landslaget for lokalaviser publisert en kommunemåling, utført av Norfakta. Jeg måtte nesten gni meg i øynene da jeg så tallene. For de er så godt som prikk like mine tall. Det betyr ikke at disse nivåene er "fasiten" på hvor lokalvelgerpreferansene ligger hen pt. Men det betyr at vi nok er inne på noe.

La oss tenke oss at dette ble valgresultatet om ett år. Hvordan ville det bli tolket?

Rødt: Et resultat i sjiktet 1,5-2 kan ikke det tidligere RV si seg fornøyd med. Målet må være å bikke 2-tallet slik at det kan vises til framgang fra 07-valget (1,9).

SV: Med resultat langt nede på 5-tallet, vil kritikerne av SVs regjeringsdeltakelse få mer vann på mølla. Det kan være nok til at partiet finner det for godt å trekke seg ut av regjeringen, slikke sår og bygge seg opp mot 2013 i opposisjon. Samtidig virker Kristin Halvorsen og co så maktsugne at det ikke kan utelukkes at de vil sitte bundet til regjeringsmasten uansett lokalvalgsresultat. Men et mulig nært forestående lederskifte fra Halvorsen til Lysbakken vil gjøre en regjeringsretrett lettere.

Ap: Oppnår det dominerende regjeringspartiet et lokalvalg i sjiktet 26-28, så vil det være tilbakegang fra 07 (29,6). Men vær oppmerksom på at vi må helt tilbake til 1995 for å finne et lokalvalg der Ap var over 30. I det perspektivet kan partiets politikere trøste seg med at "vi ligger ganske stabilt". Men uansett: Godt under 30 er svakt til Ap å være.  

Sp: 6 prosent vil være en veritabel skuffelse for "ordførerpartiet". Det kan også skape mer intern misnøye med det regjeringsprosjektet man deltar i. Det vil likevel overraske meg om Sp er det første partiet som bryter ut.

KrF: Oppnår KrF et valg rundt 5+, så tror jeg faktisk at en hel del i partiet vil være brukbart fornøyd. Enda så rart det kan høres ut. Fordi det vil være et tegn på at man har stabilisert oppslutningen fra bunnvalget i 2009. Men 5 vil være partiets svakeste lokalvalg noensinne. 

Venstre: Jeg tror partiet kommer til å være meget fornnøyd med 5-5,5. Selv om det vil være en liten  tilbakegang fra 07 (5,6). Et slikt resultat vil være en inspirasjon i arbeidet med å komme seg over sperregrensen i 2013.

Høyre: Får Norges nest eldste parti et resulatet på 27-28 prosent, så vil jubelen stå i taket i Høyres hus. Selv ikke i glansdagene på 80-tallet, oppnådde partiet mer enn 25,9 på det beste ved lokalvalg (1983). (Derimot fikk partiet hele 29,2 i 1979). Partiet er nok nå noe i nærheten av fullt mobilisert, så det neste året vil bli et forsøk på å forsvare de velgerskansene man tilsynelatende har erobret.

Frp: 18-19 prosent vil være partiets beste lokalvalg noensinne. Slik sett vil nok en del i Frp si seg ok fornøyd. Men samtidig risikerer man med et slikt valg å bli stilt enda mer i skyggen av Høyre, noe som kan gjøre det vanskelig å bli jevnbyrdige inn mot 2013. Og noenlunde jevnbyrdighet kan nok bli en viktig forustetning for en blå regjering. Skulle H bli markant større, så kan regjeringsutfallet i 2013 fort bli en ren H-regjering.  

    

         

Lav valgdeltakelse

I en kronikk i Adresseavisen i går bekymret jeg meg over sviktende deltakelse ved lokalvalg. Og jeg pekte på reformer som å slå sammen lokal- og riksvalg og innføre e-valg som bidrag å øke deltakelsen. Dessuten vil bedre lokale medier, klarere skillelinjer og mer kommunemakt virke stimulerende.

Hva synes du - er det grunn til bekymring? Og hvis ja, er mine forslag veien å gå eller er det andre veier som er mer farbare?

Derfor fosser Høyre fram

Jeg analyserer Høyre-framgangen for Drammens Tidenes lesere på kronikkplass i dag:



Trenden blant norske velgere er klar. Et valg nå ville gitt oss et blått storting og en blå regjering. Hvorfor flykter velgerne fra Ap i hopetall, mens de flokker seg om Høyre?

Jeg har laget gjennomsnittsberegninger og prognoser på basis av alle registrerte nasjonale partimålinger som utføres fra måned til måned en god stund. Aldri før har den samlede oppslutningen om Høyre og Frp vært så høy som nå. Over 50 prosent av norske velgere oppga i snitt på augustmålingene at de ville stemt på ett av de to blå partiene hvis det var valg nå. Det ville gitt dem rent flertall på Stortinget og trolig ført til en helblå regjering.


Denne oppsiktsvekkende opinionsdreiningen i blå retning skyldes primært at Høyre har dundret fram over ti prosentpoeng siden valget i fjor. Partiet går massivt fram i alle velgergrupper og i alle deler av landet. Buskerud er slett ikke noe unntak. Her viser mine beregninger nå at partiet har en oppslutning på over 30 prosent, noe som ville gitt dem tre Buskerud-mandater med god margin. Høyre er nå både landets og Buskeruds største parti. Ap er dermed passert, og en rekke Ap-representanter som i dag sitter på Tinget, skal være meget glade for at valget var i fjor. Deriblant Laila Gustavsen som ville vært sjanseløs på stortingsplass med dagens tall. Ja, til og med Aps tredje mandat, Torgeir Michaelsen, hadde vært i fare.


Ap og de rødgrønne regjeringspartiene har nå ett år på å redde neste års kommunevalg fra å bli en ren katastrofe. Husk at Ap tradisjonelt sett gjør det svakere ved lokalvalg enn riksvalg. Det betyr at dagens elendige Ap-tall faktisk kan bli enda dårligere når velgerne nå etter hvert kommer til å bli spurt om sine lokalpolitiske preferanser. For Høyre er det omvendt – det partiet gjør gjerne bedre lokalvalg. Høyre har derfor festet et grep om førsteplassen. Skulle Høyre bli større enn Ap ved valget neste år, så må vi helt tilbake til 1924 siden noe tilsvarende skjedde.


Ap har netto mistet om lag en kvart million velgere siden fjorårets stortingsvalg. Mange av dem har hoppet opp på gjerdet. Men mange har også gått direkte til Høyre. Høyre har den senere tid hatt en appell hos Ap-velgerne som de tidligere stort sett bare har kunnet drømme om. Hvorfor spretter så mange Ap-velgere opp på gjerdet og direkte til hovedmotstanderen Høyre? Misnøye er et hovedstikkord. Misnøye med regjeringen. Styringsslitasjen i regjeringen har slått inn for fullt. Det er en regjering på tomgang vi nå ser. Styringen er blitt grå og kjedelig, de rødgrønne mangler Prosjektet. Kristin Halvorsen har rett i sin analyse av at de mangler den spruten som skal til for å skape entusiasme som kan smitte over på velgerne. I tillegg har det, i dag for dag, etter uke, måned etter måned, gjennom en rekke dårlige saker i media, festet seg et inntrykk av at mye av det som regjeringen for tiden tar i, blir til møkk. De gode sakene (lav ledighet, delelinje, lav rente) har druknet i de dårlige (biodiesel, strømkrise, helseskandaler, månelandingsflopp, monstermaster, gavebommerter osv). Et spørsmål som kan reises i den forbindelse er om opposisjonen slipper for lett unna kritisk journalistikk i perioder mellom valg.


Hvorfor går misfornøyde Ap-velgere til Høyre og ikke til Frp? Jeg tror det handler om tre forhold. For det første har Frp vært tammere enn vanlig det siste året. Man har tydeligvis brukt lang tid på å døyve valgskuffelsen i fjor, konstituere stortingsgruppen sin og flytte på folk. Det har gitt Høyre et friere opposisjonelt spillerom enn før. Dessuten har Høyre vært bra. Ikke glitrende, men solide. Partiet fikk valgt inn flere nye og friske fjes (som Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen) i fjor høst, som markerer partiet på en bra måte. Høyre er konstruktive i sin kritikk og viser til egne løsninger, framfor å rakke for mye ned på andre. Partiet vil også gjerne samarbeide med alle på borgerlig side hva gjelder å få stablet et regjeringsalternativ på beina.

Men det aller viktigste er sannsynligvis at Høyre er det partiet som har mest styringstroverdighet i velgernes øyne på blå side. Partiet har vist at det kan styre landet, det har ikke Frp vist. I en tid som fortsatt er preget av en smule uro i kjølvannet av finanskrisen, så er dette et trygghetselement som en ikke bør kimse av. Rødgrønn regjeringsslitasje og finanskrisen har i sum skapt et velgerklima for et moderat alternativ.

Det alternativet heter i mange velgeres øyne nå Høyre.

Kan sossarna redde valget?

Tirsdag og onsdag laget jeg denne forhåndanalysen av det svenske valget. Et valg som finner sted om nøyaktig en uke. Siden da har bildet forverret seg ytterligere for den rødgrønne blokken. Tallene ser skremmende lave ut, særlig sett med Sosialdemokratiske øyne. Det viktigste spørsmålet i valgkampinnspurten i Sverige nå er derfor: Hvor mye klarer Sosialdemokratene å mobilisere i sluttfasen?

Det som kan tale for at de kan klare en sluttspurt som kan skape ny spenning for valgutfallet, er at partiet har det beste valgkampapparatet. Et apparat som kommer til sin rett akkurat nå. Nå ringes og bankes det på i hundretusener av svenske hjem. Hjem der sossarne vet det bor folk hvor mange potensielt kan tenke seg å stemme på dem, men som er i tvil. Ikke mist gjelder det folk med lav utdanning, lav inntekt og ikke-vestlige innvandrere.

Det er helt avgjørende at S lykkes med å få mobilisert så mange som av disse, hvis ikke kommer dette valget til å ende med fullstendig fiasko for partiet som gjennom sin historie stort sett har gått fra valgsuksess til suksess. Kommer det noen målinger tidlig den kommende uken som kan vise til en liten framgang for S, så kan mediebildet de siste dagene komme til å snu fra "taper" til "comeback" både hva partileder Mona Sahlin og hele hennes parti gjelder. I motsatt fall vil taperstempelet som nå er i ferd med å festne seg, ytterligere aksellerere inn mot valgdagen.

Mitt tips er at S vil klare å snu dette noe og at de drar seg over 30-streken på valgdagen - kanskje opp mot 32-33. Men trolig må de helt opp mot ca 35 (selvsagt avhengig av de andre partienes oppslutning) for å ha håp om flertall sammen med sine koalisjonspartnere (35 trenger ikke være nok). Det tror jeg blir for langt fram.

Fremdeles holder jeg som mest sannsynlig at Sverigedemokratene kommer inn i Riksdagen og at den borgerlige Alliansen blir størst, men at de ikke klarer flertallet. Men et flertall kan også være innen rekkevidde.

Sverige går sju meget interessante, politiske dager i møte.   

Alliansen leder i Sverige

Litt mellom alle bleieskift, trilleturer, av- og påkledninger, men mest etter at søvnen har innhentet min lille sønn på kveldstid, har jeg brukt store deler av denne uken på å skaffe meg oversikt over situasjonen i Sverige - en drøy uke igjen før valget. Min forhåndsanalyse av valget kan du nå lese her. Til min store forskrekkelse ser jeg at noen har svart at de ikke vet hva sperregrensen er i Sverige i pollen til høyre. Dette, og en hel del annet, vil du få svar på hvis du bruker et par minutter av dagen på å lese dette.

Og takk for innspill på bloggen og tips til vinklinger!

Det nye Arbeiderpartiet

For et par dager siden tok tidligere leder i Rød Ungdom, nå journalist i Klassekampen, Mimir Kristjánsson, kontakt for å snakke med meg om at høyrepartier både i Sverige (M) og Norge (Frp) framstiller seg selv om "Det nye arbeiderpartiet". Saken stod på trykk i dag.

I artikkelen er også Magnus Marsdal intervjuet. Den ligger ikke på nett, og av opphavsmessige årsaker har jeg neppe lov til å gjengi artikkelen i sin helhet her. Så jeg nøyer meg med å lime inn biten med mine ytringer under her.  Hva synes du - er det betimelig eller litt for drøyt at M og Frp kaller seg nye arbeiderpartier?

Valganalytiker og statsviter Svein Tore Marthinsen, som er tilknyttet høyretidsskriftet Minerva, sier han er usikker på hvor nytt fenomenet med «nye arbeiderpartier» på høyresiden egentlig er.
- Det er ikke noe nytt at høyrepartier vender seg inn mot sentrum for å vinne nye velgere. Men det er nytt at man forsøker å appellere direkte til Aps gamle velgere, sier Marthinsen.

Finnes det noen grense for hva man kan mene og likevel kalle seg «det nye Arbeiderpartiet»?
- Nå må partier få lov til å kalle seg hva de vil, men personlig har jeg alltid synes at parallellen mellom for eksempel Ap og Frp har haltet litt. Selv om de til en viss grad har lykkes med å dra arbeidervelgere, er Ap fortsatt det suverent største partiet i arbeiderklassen, sier Marthinsen.

Når det gjelder Nya Moderatarna, mener Marthinsen strategien med å profilere seg som «Sveriges nya Arbetarparti» først og fremst er en retorisk øvelse.
- Jeg har inntrykk av at dette er en retorisk øvelse for å tiltrekke seg litt andre velgere enn de man tradisjonelt har hatt. Samtidig er det en substans i at Moderatarna til en viss grad også politisk har beveget seg inn mot sentrum. Men at de skal være et nytt arbeiderparti blir for drøyt, sier han.
På sikt er det bare resultatene som avgjør om de «nye arbeiderpartiene» kan overta rollen til sosialdemokratiet, mener Marthinsen.
- Retorikk er en ting, men over tid er det resultatene du leverer som betyr noe. Retorikken kan ha vært avgjørende da Reinfeldt ble statsminister i 2006, men etter fire år det politikken regjeringen har levert som avgjør.

Hvis resultatene er på plass, slik Marthinsen mener de er i Sverige, kan det fort bli farlig for de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene.
- Sosialdemokratiet kan ikke tillate at de borgerlige får like god eller bedre troverdighet når det gjelder å skape arbeiderplasser. Dette er et felt der sosialdemokratene er avhengig av å ha den beste velgerstandingen, og i Sverige kan det se ut som om de har tapt sitt hegemoni, sier Marthinsen

Høyrebølge eller boble?

Stavanger Aftenblad-journalisten Hanne Tenfjord Skodje ringte meg i går. Hun hadde bl.a. lest min augustanalyse og ønsket mine synspunkter på om det vi nå ser er en høyrebølge eller en boble. Saken står på trykk i avisen i dag. Min tidligere foreleser, Hanne Marthe Narud, er også intervjuet. Nedenfor kan du lese hva jeg er sitert på.
Hva tror du - er det snakk om en bølge eller en boble? Skriv gjerne din mening i kommentarfeltet.



Statsviter og valganalytiker, Svein Tore Marthinsen, mener resultatet av kommunevalget neste år kan bli
blåere enn på lenge.
– Oppgangen må vare lenger enn ett år for å kunne kalles en bølge, men tegnene er absolutt til
stede. Høyre og Frp har aldri vært større sammen enn de er i dag.
– Hvis vi legger nasjonale tall til grunn, og ser mot kommunevalget, ligger det an til å bli et katastrofevalg for de rød-grønne og et brakvalg for Høyre. Høyre har historisk sett gjort det bedre i kommunevalg enn i stortingsvalg. Dermed ser det enda lysere ut, sier Marthinsen.

BEDRE I DISTRIKTENE: Svein Tore Marthinsen har sett på partienes distriktsoppslutning ved valget i
2009, og fant at Høyre økte mest i sine tradisjonelt svakeste områder – distriktene.
– Høyre gikk relativt sett mest fram i fylker der partiet historisk sett har vært dårligst, som i Oppland,
Telemark, Nordland og Troms. Det kan tolkes som et tegn på at framgangen er bred, og dermed mer en bølge enn en boble.

Ifølge Marthinsens analyser, som bygger på meningsmålinger og valghistorikk, kan åtte av de ti største byene bli blå etter kommunevalget.
- Sandnes, Stavanger, Drammen, Kristiansand og Bergen er rimelig sikre, mener han. Også i Oslo og Fredrikstad har de borgerlige et godt tak. Tromsø og Sarpsborg ser røde ut, mens Trondheim akkurat nå er på vippen.
– Det kan bli en utfordring for Høyre i Stavanger å erstatte Leif Johan Sevland. Men uansett hvem som blir ordførerkandidat, tror jeg Stavanger forblir blå.

Hurra for deltid!

Jeg slår et slag for deltidsarbeidende på kronikkplass i VG i dag. VG har dessverre ikke kronikker på nett, så jeg limer den inn under her:

Hurra for deltid!


Deltid omtales ofte som et problem. Nå er tiden inne for å gi deltidsarbeidende applaus.


Deltid er et kvinneproblem. Deltid er et likestillingsproblem. Deltid er et problem for arbeidsgiverne. Deltid er et problem for brukerne. Deltid er et problem for velferdsstaten. Slik kan mange uttalelser fra ulike politikere og forskere i diverse fora oppsummeres. Uttalelser som mediene bringer videre med stor iver. Problem og deltid er to begreper som ofte nevnes i samme åndedrag. En av fire sysselsatte nordmenn jobber deltid, skal vi tro den siste arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå. Det er nesten 700 000 mennesker, det. Hvorfor velger alle disse å skaffe seg, og landet vårt, så mange problemer?


De fleste velger deltid for å frigjøre tid til annet arbeid. Som å ha mer daglig omsorg for egne barn og få hverdagskabalen til å gå opp. Eller man tar seg av gamle foreldre i livets siste fase. Andre igjen velger å prioritere egen helse. Selv om man går ned til for eksempel 80 eller 60 prosent stilling, så har mange en reell følelse av at de omtrent gjør like mye på jobben som før. Derfor er mange slett ikke deltidsarbeidende, men dobbeltarbeidende.


I begrepsoppklarende øyemed bør vi også skille mellom frivillig og ufrivillig deltid. For det er stor forskjell på om man virkelig ønsker deltid eller om man er tvunget til det fordi arbeidsgiver ikke har annet å tilby. Ut i fra all oppmerksomhet knyttet til deltid som problem, er det lett å tro at ufrivillig deltid er i klart overtall. Slik er det ikke. I en fersk FAFO-rapport kommer det fram at under en av fem deltidsarbeidende ønsker mer arbeid. Ergo er deltidsarbeidet som utføres her til lands, stort sett villet og ønsket. Det betyr ikke at utfordringene knyttet til ufrivillig deltid bør bagatelliseres. Men det betyr at virkelighetsbildet er et helt annet enn det vi ofte får tegnet i media.


En undersøkelse som TNS Gallup utførte i 2008, viste at over en av tre ønsker å bruke mindre tid på utearbeid. Derfor bør vi henlede oppmerksomheten mer mot dette. For er det ikke et tap for både enkeltmennesker, familie og land at unger vokser opp med mindre foreldrekontakt enn det både foreldre og barn ønsker? Er det ikke et tap at mange er på jobb og lever store deler av livene sine der, uten å egentlig ville det?


La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Sett nå at FAFOs tall stemmer sånn noenlunde og at alle 600 000 som ønsker mer lønnet arbeid, får oppfylt sitt ønske. Og sett nå at Gallup er inne på noe og at alle de 900 000 som ønsker å arbeide mindre ute, får gjøre det. Hvilke konsekvenser ville det få? Det ville blitt utført noen færre lønnede arbeidstimer. I så fall en utvikling som går på tvers av politikermantraet om at vi må jobbe mer og ”stå lenger i arbeid”. Men må vi egentlig jobbe mer? Mitt svar er nei. Tvert i mot kan det være meget fornuftig om vi i sum bruker noe mindre tid på jobb og noe mer tid sammen med familie og venner. Du skal heller ikke se bort i fra at samfunnet vårt vil ha godt av at flere mennesker fikk gjøre flere noenlunde frie valg.

I et slikt samfunn må vi nok akseptere kutt i noen av velferdsordningene for å møte redusert skatteinngang og demografiske endringer av typen ”eldrebølge”. Flere vil trolig også måtte gå ned på sitt forbruk. I en tid der dramatiske klimaendringer reiser betimelige spørsmål om økt forbruk og vekst lar seg forene med klodens eksistens slik vi kjenner den, kan mer deltid og lavere lønnsinntekter være noe av løsningen. I det perspektivet fortoner økende incentiver fra bl.a. pensjonsreform om å jobbe mer, som feilslått politikk.


Hvordan skal flere mennesker gjøre friere arbeidslivsvalg? En start er at flere arbeidsgivere evner å gi mennesker heltidsarbeid. Parallelt med at arbeidstakerne viser vilje til å møte arbeidsgiveres etterspørsel. I minst like stor grad trenger vi også flere arbeidsgivere som gir folk mulighet til å bidra i yrkeslivet i den grad de vil. Om det nå er 20 eller 80 prosent. Og vi trenger klarere holdninger i retning av respekt for at folk har vidt forskjellige behov og ønsker i ulike livsfaser.


Det betyr at mennesker som velger å gå fra heltid til deltid, bør høste like mye anerkjennelse for sitt valg, som de som velger å gå andre veien. Hvilket kjønn det er på den som ønsker å jobbe deltid, bør ikke spille noen rolle. Likestillingen bør ha kommet såpass langt i 2010 at kvinners deltidsvalg anerkjennes i samme grad som mennenes. Derfor vil jeg, om du er kvinne eller mann, rope et høyt hurra for deg som jobber deltid (eller ofte rettere sagt; dobbelt). Og jeg vil oppfordre alle mine lesere til å gi samtlige deltidsarbeidende høy og lang applaus.

Gjerne så høyt at klappsalvene høres ut over hele landet.

Valget i Sverige

På oppdrag fra nettutgaven av tidsskriftet Minerva skal jeg denne uken lage en forhåndsanalyse av valget i Sverige som avholdes 19. september. Hva synes du kan være (mest) spennende å lese om i den forbindelse?

Presser Solberg igjennom DLD?

Trolig stemmer Arbeiderpartiets 64 stortingsrepresentanter samlet for datalagringsdirektivet. I så fall trengs ytterligere 21 stemmer for at dette skal bli vedtatt. Høyres gruppe består av 30 medlemmer. Forutsetter vi at alle de andre partiene stemmer samlet i mot, hvilket det pr. i dag tyder på, så betyr det at Høyre vil avgjøre saken og at ti Høyre-folk kan blokkere et Ja-vedtak.

Ni av partiets lokallag har sagt Nei til direktivet. To har sagt Ja. De resterende åtte vil visst ikke mene noe om en av denne høstens viktigste politiske debatter. Det er feigt.

Nei-vinden i Høyre er noe sterkere enn jeg på forhånd trodde. Jeg trodde at det faktum at partiledelsens (minus Bent Høie) standpunkt for, og EU-elementet i saken, skulle dra Høyre i Ja-retning.

Dette betyr at Erna Solberg og co nå har en deilikat sak i fanget. Skal hun forsøke å få igjennom sitt syn ved å søke og få på plass noen mindre direktivendringer i forhandlinger med Ap, som kan tekkes tvilerne i partiet og bikke flertallet slik at det kan fettes et bindende vedtak der alle partiets representanter piskes på plass? Eller skal hun bøye av og gå på et stygt prestisjenederlag?

Jeg tror hun kommer til å velge det første. Å gå i mot EU, sitter meget langt inne. Men posisjonen hennes er sterk nå, og er det noen gang  hun kan gjøre noe slikt, så er det nå. I så fall blir det meget interessant hva profilerte Nei-folk som Michael Tetzchner, Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen vil gjøre. Vil de bryte ut? Og får de med seg flere Høyre-utbrytere?  

Hva tror du Høyre vil ende opp med i dld-saken?  

Frps innvandringskort

På Frps strategiseminar i dag gikk partileder Siv Jensen til angrep på Erna Solberg og Høyre i innvandringspolitikken. Frp spiller derfor nå ut sitt best kort i kampen for å ta tilbake posisjonen som storebror på borgerlig side. En strategi som ikke akkurat er av helt ny dato. Dilemmaet er imidlertid at Frp er nødt til å samarbeide med Høyre for å komme i regjeringsposisjon. Og man bygger ikke allianser ved å rakke ned på de som man skal gå i allianse med.

Når det er sagt, så er det liten tvil om at dette er alvor fra Frp sin side. Partiet er nødt til å få godt med  gjennomslag for sitt restriktive syn, all den tid mye av partiets suksess er tuftet på denne saken. Høyre er m.a.o. nødt til å gi noen konsesjoner til Frp på dette feltet. Hvordan et evenutelt kompromiss mellom dem skal utformes, blir høyinteressant å se. Ikke minst hvis man også er avhengig av å ha med Venstre og/eller KrF på lasset.

I tillegg til innvandring, kommer Frp til å kjøre fram at vi må bruke mer oljepenger, senke skatter og rette opp mangler i helse- og eldreomsorg i tiden som nå kommer. Alt er meget gjennkjennelig Frp-politikk. Så blir det et spørsmål i hvilken grad partiet klarer å utvide velgerappellen til også å gjelde andre politikkområder. Som f.eks. skole. Et felt som partiet fullstendig har forsømt å forsøke og bygge opp velgertrovedighet på.

Men det er og blir innvandring som er Frps store vinnersak blant velgerne. Derfor er det helt avgjørende at man får dette temaet høyt opp på agendaen med jevne mellomrom. Gjerne i tider når partiet er presset.

Slik som nå.   

 

103 borgerlige mandater

Jeg har akkurat lagt ut en rykende fersk analyse av velgerbevelgesene i august på min Aftenposten-blogg. Snittberegningene viser at opposisjonspartiene KrF, V, H og Frp ville fått intet mindre enn 103 mandater hvis augusttallene var valgresultatet.

Hva nå, Frp?

Høyre har i skrivende stund et snitt på augustmålingene på hele 26,8 og er dermed landets største parti. Frp ligger på 22,9 - noe som er identisk med valgresultatet i fjor. Dette betyr at Frp nå står overfor en utfordring som det er lenge siden de har stått overfor. Nemlig takle å være lillebror på opposisjonssiden.

Neste år er det lokalvalg. Frp gjør tradisjonelt langt svakere lokalvalg enn riksvalg. For Høyre er stiuasjonen omvendt. Etterhvert som det lokalpolitiske aspektet vil komme sterkere i ukene og månedene som kommer, og Høyre i byer som Oslo, Bergen og Stavanger framstår den klart ledende drivkraften på borgerlig side, vil dette kunne bety at avstanden opp til Høyre kan øke ytterligere.

Hvordan skal Frp greie å markere seg ved siden av et stort og godtgående Høyre? Dette spørsmålet grubler partiets strateger nå over. Innvandringskortet er da et velkjent Frp-grep å ty til. Trolig var Tybring-Gjeddes sterkt innvandringsfiendtlige kronikk på torsdag, klarert med partiledelsen. Og han, og partiet, må sies å ha lyktes godt med å sette agendaen de siste dagene. Det skal bli interessant om Frp vil lykkes med å holde innvandringsdebatten varm framover.

All valgforskning tyder på at innvandring er Frps klart beste sak i velgernes øyne. Derfor er det smart velgerstrategisk å få dette høyt opp på agendaen for Frp. Men noe av problemet for Frp nå, er at velgerne i økende grad etterspør et styringsdyktig alternativ til de rødgrønne og strømmer til Høyre i stedet for Frp. For Høyre har vist tidligere at de kan styre landet, det har ikke Frp vist. Inn mot stortingsvalget i 2013, må Frp etablere et enda bedre forhold til Høyre for å kunne regjerere sammen med dem. Det betyr at Frp ikke lenger bare kan la alle sine løse kanoner fyre løs.

Dermed ser vi nå klarere og klarere at en intern konfliktlinje er i ferd med å ta fyr. En konfliktlinje mellom de som mener at Frp fortsatt skal være det politisk ukorrekte, frittalende og populistiske alternativet i norsk politikk og de som mener at Frp i enda større grad bør strømlinjeformes for å klargjøres for regjeringsmakt.

Jeg tolker valget av Bård Hoksrud som sentralstyremedlem i stedet for Terje Søviknes tidligere i år, som et utrykk for at den første grupperingen står meget sterkt i partiet. Og jeg utelukker heller ikke at det på landsmøtet neste år vil bli full strid om nestlederne Per Sandberg og Per Arne Olsen.

Siv Jensen sitter trolig trygt til og med valget i 2013. Men skulle både valgene i både 2011 og 2013 ende skuffende, så vil også ledervervet kunne komme i spill. Det er imidlertid pr. i dag vanskelig å se hvem som eventuelt reelt sett skulle kunne utfordre henne. Det er ikke akkurat flust med gode lederkandidater i partiet.

Enda viktigere enn persongalleri, er de politiske veivalgene Frp nå står overfor. Skulle det bli et borgerlig flertall i 2013, men med et stort Høyre og et langt mindre Frp, så vil nok Frp-lysten på regjeringsmakt også dempes mer enn en smule. For juniorpartnerskap i regjering er ikke det som kler Frp. Partiet bør komme inn i regjering med stor styrke og fynd og klem. Se derfor ikke bort i fra at en ren Høyre-regjering kan vise seg å bli et mer og mer realitisk regjeringsalternativ.

Tiden som nå kommer, blir derfor uhyre viktig for Frp. Vil Frp slå knallhartd tilbake eller er partiet i ferd med å rote bort sitt livs sjanse til å styre Norge? 

Oppdatert: Nettavisen har laget en sak på dette blogginnlegget, paret med noen uttalelser fra Anders Todal Jenssen.

Å skyte fra hofta

Frp er blitt forbigått av Høyre og er for tiden bare Norges tredje største parti. I Dagsavisen i går oppfordret Tord Lien folk i sitt kjære Frp til "å skyter mer fra hofta" (finner dessverre ikke saken på nett).

I dag fyrer stortingsrepresentant Christian Tybring Gjedde av det første (bom)skuddet.

Må vi mores til døde?

I en meget interessant kronikk i Aftenposten i dag hevder språkviter Eirik Vatnøy at de politiske TV-debattene har blitt så medieregissisert at selve de politiske sakene drukner i dramaturgiens krav til underholdning, personorientering og konflikt. I en analyse for den liberale tankesmien Civita har han bl.a. gått igjennom NRKs valgsendinger Velg!09 og funnet ut at om lag halvparten av programledernes spørsmål dreide seg om regjeringskonstellasjoner.

Jeg synes et nøkkelspørsmål er om programskaperne treffer blink med sine valg av vinklinger. Eller er det snarere slik at man dermed undervurderer sitt publikum? Jeg tror en slags mellomting er det beste. Dvs. at et visst underholdningselement og temperatur bør være til stede for å skape interessere og fenge seere som i utgangspunktet kanskje ikke er mer enn sånn passe interessert i politikk. Samtidig bør det være slik at vi seere ikke alltid må underholdes nærmest til døde. En saklig og god debatt der folk får snakke ut og der det er mulig å følge med på resonnementer, kan også være meget godt TV.

Hva mener du?

Prognose kommunevalget

Det er til nå i august blitt publisert fire nasjonale meningsmålinger. Når jeg legger gjennomsnittet av dem til grunn, og regner dem om til lokalvalgstall, kommer jeg ut med følgende prognose (avrundet til nærmeste prosent):
Rødt 2
SV 5
Ap 26
Sp 6
KrF 5
V 5
H 28
Frp 19
Andre 4

Som vi ser, ligger faktisk Høyre an til å bli Norges største kommuneparti. Blir dette noe i nærheten av valgresultatet om ett år, så vil det være en fullstendig fiasko for regjeringspartiene. Jeg har ikke brutt ned tallene på enkeltkommuner. Men ut i fra den nasjonale trenden, så er min vurdering nå at de rødgrønne nesten kan glemme Bergen, Stavanger, Kristiansand, Sandnes og Drammen. Også Oslo ser fryktelig tung ut å snu for dem.

Derimot burde de greie å forsvare Tromsø og Sarpsborg. Fredrikstad er også en rødgrønn mulighet, men jeg holder foreløpig en knapp på de borgerlige her. I Trondheim har de rødgrønne fremdeles et favorittstempel. Men slår den nasjonale trenden inn her, parallelt med at velgerne straffer Ottervik og co for styringen lokalt, så kan man faktisk ikke se bort i fra et maktskifte i Norges gamle hovedstad.

Oppsmmuert innebærer dette at regjeringen nå har en kjempeutfordring hva gjelder å forsøke og redde valget. Riktignok legger om lag halvparten av velgerne mest vekt på lokale forhold når de stemmer. Like fullt er det da også om lag halvparten som i størst grad legger de nasjonale forholdene til grunn. I så måte risikerer mange lokale, rødgrønne politikere å bli feid ut av kommunestyrer og fylkesting p.g.a. misnøye med den rødgrønne regjeringen.

Skal vi gjette at det nå, på kort sikt, ligger noen budsjettlekkasjer av "godsaker" rett rundt hjørnet?  

  

Hverdagsliv

Dager som går. Dager som kommer.
Hverdagsdager.
Mat som skal handles, lages og spises.
Frokost. Lunsj. Middag. Kvelds.

Barn som skal skiftes på.
Bleier. Klær. Stell.
Barn som skal roes. Leses for.
Og synges for.

Regninger som skal betales.
Penger som skal skaffes.
Jobb som skal gjøres.
Frister som skal innfris.

Plen som skal slås.
Snø som skal måkes.
Tallerkener som skal vaskes.
Og ryddes inn.

Forhold som skal pleies.
Menstruasjoner som kommer.
Og går.
Kompromisser som skal inngås.

Hverdagsliv.
Hverdagsdager.
Meningen med livet.
Eller et forbaska styr?

Hard anger

Regjeringen angrer. Eller rettere sagt Sp og Ap angrer. Personifisert ved Liv Signe Navarsete, Terje Riis Johansen og Jens Stoltennberg. De angrer på timingen (sommeren) for vedtaket om å bygge kraftlinje gjennom Hardanger. De angrer på arrogansen. De angrer på at de ikke i større grad klarte å forutse de sterke protestene. Men angrer de på selve beslutningen?

I dag gjorde regjeringen retrett i "monstermastesaken". Sjøkabler kan visst likevel være en god løsning. Det må i alle fall utredes bedre. Selv om vi til nå har hørt fra regjeringshold igjen og igjen at alle alternativer var blitt vurdert og at master var den sikreste og klart beste løsningen. Det må være særlig pinlig for olje- og energiministeren å bli tatt ned på denne måten. Hvor lenge kan han fortsette? Han minner stygt om en "lame duck".

Det er vanskelig å tolke retretten på særlig annen måte enn at de store folkelige prostestene mot dette har gitt regjeringen kalde føtter. Så kall det gjerne populisme. I en situasjon der det er ett år igjen til lokalvalget, og der planen er at "byer skal farges røde" og at "Ap skal ta Vestlandet", så ble dette standpunktet altfor kostbart å fronte.

Likevel sitter jeg igjen med et klart inntrykk av at både Johansen, Stoltenberg og Navarsete fortsatt mener at "monstermaster" er det beste. Og hvis de mener det, så betyr det at de snur kappa etter vinden. Fornuftig og klokt at "folkeviljen" følges, vil noen hevde. Feigt, vil jeg si.

For bør man ikke stå opp for og argumentere for det man tror er den beste politikken?       

Noen spekulasjoner

Bjarne Håkon Hanssen jobber mot sin tidligere regjeringe. Bør vi øke skattene? Monstermaster i Hardanger. Det er den politiske debatten sommeren 2010. Sånn kort oppsummert. Alt er dårlige saker for den sittende rødgrønne regjeringen. Særlig den siste saken.

Målingene er elendige, sett med rødgrønne øyne. Det blåser en frisk, blå vind over landet. Først og fremst fordi mange velgere er sugne på noe annet enn Stoltenberg og co. Særlig nyter Høyre godt av dette suget. Er det råtningen av den rødgrønne roten vi nå ser?

Jeg tror Ap, SV og Sp holder sammen til lokalvalget neste år. Men blir valget en fiasko, så er det et alt annet enn utenkelig scenario at både SV og Sp trekker seg ut og at Ap fortsetter som mindretallsregjering inn mot valget i 2013. I så fall stokkes den parlamentariske kortstokken om og ut av stokkingen vil både KrF og Venstre springe ut som langt mer interessante for Ap.

For det er dette sentrum som ligger Stoltenbergs hjerte nær. SV og Sp bærer preg av mer fornuftsekteskap enn kjærlighet. Men de har begge vært nyttige idioter. Særlig SV som har latt Ap vokse på egen bekostning. Tar Stoltenberg en konfrontasjon nå for å styre dem begge ut av regjering slik at han kan regjere mer etter hjertet sitt på tampen av sin politiske karriere? Og så overlate boet til Jonas Gahr Støre som kan videreføre denne linjen?

Et slikt nært forestående taktskifte i norsk politikk kan imidlertid være å gjøre opp en regning uten vert. For hvor sugne er KrF og Venstre på å holde Ap ved makten etter flere års tiltagende maktarroganse? Neppe særlig sugne. Et kjølig sak til sak-samarbeid kan være en løsning inntil en borgerlig regjering, med Høyre i spiss (kanskje en ren H-regjering) avløser Ap.

Dermed kan Gahr Støres første prøvelse som ny partileder fort bli å være opposisjonsleder 2013-17 og bygge en ny plattform for å komme tilbake og vinne valget i 2017.    

Analyse juli

Jeg valgte en vinkling på de rødgrønnes muligheter inn mot valgene i 2011 og 2013 i min ferske analyse av julimålingene.

Tips til analysevinkel?

14 feriedager på Mallorca er brakt til en ende. Og denne analytiker går umiddelbart i gang med å analysere juli-målingene... Søndagen skal brukes til å skrive en analyse for Minerva.

Hvis det finnes noen lesere igjen der ute - har du et tips til vinkel?