Høyre har i skrivende stund et snitt på augustmålingene på hele 26,8 og er dermed landets største parti. Frp ligger på 22,9 - noe som er identisk med valgresultatet i fjor. Dette betyr at Frp nå står overfor en utfordring som det er lenge siden de har stått overfor. Nemlig takle å være lillebror på opposisjonssiden.
Neste år er det lokalvalg. Frp gjør tradisjonelt langt svakere lokalvalg enn riksvalg. For Høyre er stiuasjonen omvendt. Etterhvert som det lokalpolitiske aspektet vil komme sterkere i ukene og månedene som kommer, og Høyre i byer som Oslo, Bergen og Stavanger framstår den klart ledende drivkraften på borgerlig side, vil dette kunne bety at avstanden opp til Høyre kan øke ytterligere.
Hvordan skal Frp greie å markere seg ved siden av et stort og godtgående Høyre? Dette spørsmålet grubler partiets strateger nå over. Innvandringskortet er da et velkjent Frp-grep å ty til. Trolig var Tybring-Gjeddes sterkt innvandringsfiendtlige kronikk på torsdag, klarert med partiledelsen. Og han, og partiet, må sies å ha lyktes godt med å sette agendaen de siste dagene. Det skal bli interessant om Frp vil lykkes med å holde innvandringsdebatten varm framover.
All valgforskning tyder på at innvandring er Frps klart beste sak i velgernes øyne. Derfor er det smart velgerstrategisk å få dette høyt opp på agendaen for Frp. Men noe av problemet for Frp nå, er at velgerne i økende grad etterspør et styringsdyktig alternativ til de rødgrønne og strømmer til Høyre i stedet for Frp. For Høyre har vist tidligere at de kan styre landet, det har ikke Frp vist. Inn mot stortingsvalget i 2013, må Frp etablere et enda bedre forhold til Høyre for å kunne regjerere sammen med dem. Det betyr at Frp ikke lenger bare kan la alle sine løse kanoner fyre løs.
Dermed ser vi nå klarere og klarere at en intern konfliktlinje er i ferd med å ta fyr. En konfliktlinje mellom de som mener at Frp fortsatt skal være det politisk ukorrekte, frittalende og populistiske alternativet i norsk politikk og de som mener at Frp i enda større grad bør strømlinjeformes for å klargjøres for regjeringsmakt.
Jeg tolker valget av Bård Hoksrud som sentralstyremedlem i stedet for Terje Søviknes tidligere i år, som et utrykk for at den første grupperingen står meget sterkt i partiet. Og jeg utelukker heller ikke at det på landsmøtet neste år vil bli full strid om nestlederne Per Sandberg og Per Arne Olsen.
Siv Jensen sitter trolig trygt til og med valget i 2013. Men skulle både valgene i både 2011 og 2013 ende skuffende, så vil også ledervervet kunne komme i spill. Det er imidlertid pr. i dag vanskelig å se hvem som eventuelt reelt sett skulle kunne utfordre henne. Det er ikke akkurat flust med gode lederkandidater i partiet.
Enda viktigere enn persongalleri, er de politiske veivalgene Frp nå står overfor. Skulle det bli et borgerlig flertall i 2013, men med et stort Høyre og et langt mindre Frp, så vil nok Frp-lysten på regjeringsmakt også dempes mer enn en smule. For juniorpartnerskap i regjering er ikke det som kler Frp. Partiet bør komme inn i regjering med stor styrke og fynd og klem. Se derfor ikke bort i fra at en ren Høyre-regjering kan vise seg å bli et mer og mer realitisk regjeringsalternativ.
Tiden som nå kommer, blir derfor uhyre viktig for Frp. Vil Frp slå knallhartd tilbake eller er partiet i ferd med å rote bort sitt livs sjanse til å styre Norge?
Oppdatert: Nettavisen har laget en sak på dette blogginnlegget, paret med noen uttalelser fra Anders Todal Jenssen.
Frp har holdt posisjonen blant velgerne i en situasjon der Høyre har hentet en ti prosentpoengs økning. Det er en bragd som Høyre IKKE klarte den gang FrP gikk opp fra 15-20 % til 25-30%.
SvarSlettSelvsagt har FrP utfordringer - slik er det hele tiden i politikken. Men det partiet som i dag sliter er AP. AP nådde 35% for ett år siden. På dagens måling ligger de på 25%. En slik nedgang er like ekstrem som Høyres økning.
I tiden fram mot valget neste år er det AP som må jobbe for å hente troverdighet og støtte blant velgerne som de har tapt det siste året. For å gjøre dette må de konsentrere seg om Høyre både fordi Høyre nå er hovedmotstander og fordi Høyre har sterk økning i troverdigheten blant velgerne. Dette må AP bygge ned samtidig som de bygger sin egen troverdighet opp.
FrPs utfordring ligger derfor i å komme fram med sine saker og sin politikk i et politisk klima som kommer til å minne mer og mer om 80-tallet.
Det er nok mange i Frp si stortingsgruppe som ser seg sjølv i stand til å styre partiet. Partiet har blitt smalare etter at først Tor Mikkel Wara og hans liberalistiske fløy forsvant, og så då partiet tok oppgjer med tullingfløyen til Vidar Kleppe. Likevel er det det nok to fløyar igjen i partiet: Ein ansvarleg og ein populistisk.
SvarSlettBlant dei mest populistiske (og uspiselege for Høgre) reknar eg Christian Tybring-Gjedde, Ulf Erik Knudsen og Per-Willy Amundsen. Det er vel kanskje blant desse Bård Hoksrud og Per Sandberg har sine varmaste tilhengarar.
På den andre sida finnest det også Frp-arar som har ein stil som til og med underteikna respekterer. For å nemne namn: Kjetil Solvik Olsen, Terje Søviknes og Tord Lien. I Høgre kryssar ein nok fingrane for at denne gjengen skal få overtaket i partiet.
Eg er like spent som deg på om Frp slår tilbake eller om Siv mister grepet og lar tullingane få friare spelerom igjen.
Jøran: Det er åpenbart en måte å se det på. Likevel; en "bragd" av Frp å stå stille når velgere i hundre tusentalls flykter fra Ap?? Frp burde jo klart å fange opp mange av dem! Normalt har Frp en langt bedre appell til Ap-velgerne enn det Høyre har. Derfor er det etter mitt skjønn betimelig å henlede oppmerksomheten på Frps stagnasjon.
SvarSlettHøyre er nok en noe mer vrien motstander for Ap enn Frp. Fordi det ikke er lite enkelt å tegne opp skremmebilder. Derfor skal partiet slite tungt med "å farge byer røde i 2011". Og gjenvalg i 2013 vil være en bragd.. Men Ap har vist tidligere at de ofte klarere å være best når det gjelder og mobilisere tungt inn mot valg, først og fremst stortingsvalg.
Anonym: Tror analysen din har mye for seg. Går det dårlig med Frp framover, så vil disse motsetningene trolig aksellerere i styrke.
Henger meg på de to siste kommentarene, dog jeg vil unngå å kalle en enkeltdel av partiet populistisk, jeg tror hele partiet er til en viss grad populistisk, uten at dette er moralsk forkastelig eller uansvarlig i seg selv (det er jo FrPs motstandere som har klart å vinne frem med at populisme = uansvarlighet).
SvarSlettDe to "fløyene" (det er vel strengt tatt ikke det heller, fordi de er ikke konsekvent uenige om politikk, kun strategi og retorikk) slik jeg ser det, er som nevnt over her "de ansvarlige" og "protest representantene". En undersøkelse rundt 2005 valget viste at 1/3 av FrPs velgere ikke trodde at FrPs politikk var mulig å gjennomføre, underforstått de stemte kun på dem av protest mot de andre partiene. Så denne delen av partiet har definitivt vesentlig støtte blant velgerne deres (dog jeg mistenker at det er denne delen av velgerne deres de sliter mest med å faktisk få til å gå til stemmelokalet med valget, men det er jo en annen sak).
Protestdelen er så puritansk at den ikke vil ha folk som er pragmatiske i ledelsen (Søviknes) eller som vil inngå store kompromisser. Sistnevnte er det interessante med regjeringssamarbeidøyne, sånn situasjonen er nå. Det kan jo faktisk godt være at de ikke vil inn i regjering med mindre de er absolutt storebror (altså vesentlig større enn Høyre) og kan dominere den (altså stikk motsatte av Siv Jensen, som ansvarlig nok vil inn så lenge de kan påvirke, og også gjøre seg stuerene for all fremtid). Det er politisk tyngdekraft som gjelder for denne gjengen, i all tydelighet.
Dette mønsteret så man etter 2001-valget, da Carl I Hagen faktisk foreslo BondevikII-regjeringen: Siden FrP kun hadde 15 % og ikke ville kunne dominere / måtte svelge store kameler, ville de ikke være med i regjeringen. Jeg vet ikke om man faktisk går for langt hvis man antar den opprinnlige grunnleggeren av denne delen av partiet faktisk var Carl I Hagen?
Selvfølgelig vil ikke Høyre ha noe å gjøre med protest-frp, ingen vil jo det, bevegelsen er så kompromissløs at "enten gjør vi det nøyaktig slik vi ønsker, ellers er vi i opposisjon". Det eneste de vil med en regjering med Høyre blir jo sånn sett at Høyre skal være stemmekveget deres i Stortinget.
Men nå er det ikke disse som styrer partiet heldigvis.