Navarsetes utskjelling

Statsråd og Sp-leder Liv Signe Navarsete fyrte i går av en stygg salve rettet mot en velger som hadde innvendinger mot at hun var med på å legge ned fødetilbudet på Nordfjordeid. Jeg har blogget om dette hos Aftenposten.

Hard anger

Regjeringen angrer. Eller rettere sagt Sp og Ap angrer. Personifisert ved Liv Signe Navarsete, Terje Riis Johansen og Jens Stoltennberg. De angrer på timingen (sommeren) for vedtaket om å bygge kraftlinje gjennom Hardanger. De angrer på arrogansen. De angrer på at de ikke i større grad klarte å forutse de sterke protestene. Men angrer de på selve beslutningen?

I dag gjorde regjeringen retrett i "monstermastesaken". Sjøkabler kan visst likevel være en god løsning. Det må i alle fall utredes bedre. Selv om vi til nå har hørt fra regjeringshold igjen og igjen at alle alternativer var blitt vurdert og at master var den sikreste og klart beste løsningen. Det må være særlig pinlig for olje- og energiministeren å bli tatt ned på denne måten. Hvor lenge kan han fortsette? Han minner stygt om en "lame duck".

Det er vanskelig å tolke retretten på særlig annen måte enn at de store folkelige prostestene mot dette har gitt regjeringen kalde føtter. Så kall det gjerne populisme. I en situasjon der det er ett år igjen til lokalvalget, og der planen er at "byer skal farges røde" og at "Ap skal ta Vestlandet", så ble dette standpunktet altfor kostbart å fronte.

Likevel sitter jeg igjen med et klart inntrykk av at både Johansen, Stoltenberg og Navarsete fortsatt mener at "monstermaster" er det beste. Og hvis de mener det, så betyr det at de snur kappa etter vinden. Fornuftig og klokt at "folkeviljen" følges, vil noen hevde. Feigt, vil jeg si.

For bør man ikke stå opp for og argumentere for det man tror er den beste politikken?       

Senterpartiet er nest størst..

..i Sogn og Fjordane. Partiet er her om lag like stort som Høyre og Frp til sammen. Dessverre for Sp sin del så er Sogn og Fjordane et heller sært fylke i valgsammenheng (og kanskje i andre sammenhenger også..?). Partiets nest beste fylke er Nord-Trøndelag. Lenge var det omvendt. Fram til 01-valget var Nord-Trøndelag nr 1 og Sogn og Fjordane nr 2 for Sp. Generelt er jeg skeptisk til å tillegge personeffekter stor betydning ved riksvalg, men jeg gjør her et unntak og ser slett ikke bort i fra at partiet her kan ha nytt godt av en Navarsete-effekt de senere årene.

Jeg kan ikke annet enn å trekke litt på smilebåndene over variasjonene i Sps oppslutning i vårt ganske land. De som tror sentrum-periferi-dimensjonen har utspilt sin rolle i norsk politikk, anbefales herved å ta en titt på Sps geografiske profil. For her svinger det fra over 25 prosent i Sogn og Fjordane til 1 fattig prosent i Oslo. Fra 15,6 i Nord-Trøndelag til 3,1 i Akershus. Fra 12,4 i Oppland til 3,2 i Vestfold  - for å ta de seks mest ekstreme fylkene.

Sp er dermed det partiet som desidert har de største geografiske svingningene. Partiets rolle som ivaretaker av produsentinteressene innenfor den konfliktlinjen som Stein Rokkan omtalte som motsetningen på varemarkedet (produsenter vs. konsumenter) er en hovedforklaring på det. Eller noe mer folkelig sagt; Sp er og blir et bondeparti - eller et distriktsparti om du heller vil. Et parti som dermed har heller liten appell i urbane strøk. I så måte er den klare urbaniseringstrenden i velgermassen et meget bekymringsfullt trekk - med tanke på partiets framtid.

Sp gikk beskjedent tilbake på landsplan ved valget i fjor. 6,2 var et minus på 0,3 pp sammenlignet med 05-valget. Historisk sett er det meget svakt, faktisk partiets nest dårligste valg noensinne (bare 2001-valget er svakere). Like fullt var det et resultat som er til å leve med for partiet - man holdt da stangen sånn noenlunde til tross for at man er minipartner i en rødgrønn koalisjonsregjering. Partiet klarte seg langt bedre enn kollega SV.

Sp gikk fram i fire fylker: Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Troms. Mens man stod på stedet hvil eller gikk tilbake i de øvrige 15 valgkretsene. Tilbakegangen var verst i Telemark, Finnmark og Sør-Trøndelag med over ett prosenpoeng i minus.

Jeg må fundere litt mer over hva Sp-framgangen på hele Vestlandet (minus Rogaland) kan skyldes - bortsett fra Navarsete (har du forslag?). I Troms kan en delforklaring være at Kystpartiets fiasko (-7,5 pp) sendte en del av deres tidligere velgere i fanget på Sp.

Konklusjon: Senterpatiets skarpe geografiske profil består. Og Sogn og Fjordane blir mer og mer ekstremt...

Nye partiledere - noen spekulasjoner

I forkant av stortingsvalget kan en drodle litt over hvilke partiledere som kommer til å trekke seg i neste periode. Dette er mine vurderinger:

Ap: Jens Stoltenberg har sittet en god stund nå, og jeg tipper at han vil gå av i løpet av perioden. Tidlig (2010) hvis Ap gjør det svakt, sent i perioden (2012) hvis Ap gjør det godt. Da er det antagelig duket for Jonas Gahr Støre, med Trond Giske som en mulig utfordrer. Egentlig burde det stå en kvinne for tur, men Helga Pedersen har antagelig surret vekk muligheten allerede.

SV: Et resultatat på 6-7 prosent, slik det ligger an nå, vil få det til å murre i partirekkene. Halvorsens posisjon er dog sterk, så hun velger nok helt selv tidspunktet for sin egen avgang. Men en rekke SV-ere er bitre på hennes lederstil, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er et par av dem som har fått erfare at hun ikke er fullt så trivelig intern som hun framstår på TV. Hun vil nok selv ha Solhjell, evt. Holmås som sin etterfølger, men Audun Lysbakken vil seile opp hvis SV trenger venstredreining.

SP: Liv Signe Navarsete fortsetter ut denne perioden, med mindre helsa skulle svikte mer enn den allerede gjør.

KrF: Dagfinn Høybråten tåler nok et svakt resultat til, før han må ha framgang. Dvs. at lokalvalget i 2011 må gi et annet KrF-nivå enn det svake sekstallet man ligger på nå. Jeg ser kun en mulig arvtaker - og det er Knut Arild Hariede. Hverken Dagrun Eriksen eller Inger Lise Hansen tror jeg har det formatet som skal til.

Venstre: Lars Sponheim har bidratt til å stabilisere Venstre over sperregrensen. Han sitter så lenge han vil, men tviler på om han vil noe særlig mer enn et par år til. Da er det nok antagelig duket for Trine Skei Grande, men Ola Elvestuen kan kanskje komme opp som en utfordrer.

Høyre: Tror løpet er kjørt for Erna Solberg med et resultat på 15 eller under. I så fall ligger nok Børge Brende nærmest. Kan ikke helt utelukke Kristin Clemet eller Per Kristian Foss heller. Det er nok for tidlig for Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide - de må nok gjøre opp om dette om ca ti år.

Frp: Siv Jensen sitter fjellstøtt.

Hva tror du ? Hvem er sikre og hvem ryker?

Motstrømspartiet

Sentpartiet avholder landsmøte denne helgen. Foreløpig er det Ola Borten Moes kraftige oppgjør med SV i en kronikk i VG fredag som har skapt de største medieoverskriftene.

5,5 prosent er Senterpartiets gjennomsnitt av de ti uførte partimålingene i mars. Det er ett prosentpoeng lavere enn valgresultatet i 2005. Skulle det tallet bli partiets resultat ved høstens valg, så vil partiets stortingsgruppe skrumpe inn fra dagens 11 til 9. I så fall mister partiet sine utjevningmandater i Akershus (det overtas av KrF) og i Buskerud (SV tar dette). I Buskerud er det profilerte Per Olaf Lundteigen som står i fare for å ryke ut.

Partiet har dog hatt noe hyggeligere tall i siste halvdel av mars, muligens som et resultat av en del positiv medieoppmerksomhet rundt framleggelsen av Nasjonal Transportplan. Senterparti-folk trøster seg ofte også med at "vi gjør det alltid bedre i valg enn på målinger".

Jeg har gått igjennom de siste fire stortingsvalgkampene for å se om den påstanden er holdbar. Jeg fant ut at den kan ha noe for seg. For både i 1993, 2001 og 2005 kom partiet ut med et bedre resultat enn det så ut til å kunne bli i forkant av valgkampene. Unntaket er 1997 hvor Sp lå på hele 10,5 prosent i juni, men måtte nøye seg med 7,9 ved valget i september.

Likevel er det neppe noen grunn til å bruke det som en sovepute for partiet. Det må jobbes knallhardt inn mot valget hvis de skal greie å karre seg opp på seks-tallet igjen. Partiet slåss motstrøms. Og velgerstrukturene, med kraftig urbanisering, jobber i mot partiet.

Jeg foretok et historisk Sp-sveip i Adresseavisen i fjor. For de spesielt interesserte av dere, så legger jeg like godt den historiske analysen ut under her.


Motstrømspartiet

Senterpartiet. Det er noe fascinerende med et parti som har påtatt seg oppgaven med å slåss mot alle samfunnets strømninger. Hvor lenge holder det ut?

Senterpartiets historie strekker seg over 88 år. Partiet ble stiftet i juni 1920 under navnet Bondepartiet. Dannelsen kom til ved et landsmøtevedtak i Norsk landsmandsforbund (senere Norges Bondelag) om å delta ved stortingsvalget i 1921. Partiet sprang ut i fra Venstre, og fødselen bunnet i misnøye med Venstres landbrukspolitikk. Helt siden starten har partiets hjertesak vært landbrukspolitikken. En politikk som i stor grad har handlet om subsidier og beskyttelse. I 1950 var det over 200 000 bønder her i landet. I dag er det under 50 000. Kjernevelgerne blir altså færre. Navnebyttet til Senterpartiet i 1959 symboliserte ønsket om å favne bredere.

I litt videre forstand har partiets hovedsak vært å skape en distriktspolitikk som skal opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk. Dette har ikke lyktes. Flyttestrømmen er i stedet sterk og aller sterkest fra kommunene der Sp selv styrer. Folk flytter fra bygdene og inn til byene p.g.a. bedre jobbmuligheter, bedre utdanningstilbud, bedre kulturtilbud osv. Det kommer folk til å fortsette med uansett om Sp liker det eller ei. Urbaniseringen av Norge tiltar i styrke og det blir færre bønder. Samfunnsutviklingen jobber i mot Sp.

Er tiden i ferd med å renne ut for partiet? Mange velgere i Sp-bastionen Nord-Trøndelag vil svare nei. Men nordtrøndere er ikke særlig representative. For langt flere velgere håper på ja - Sp virker som en rød klut for mange. Partiet er imidlertid seiglivet. Bl.a. fordi Sp har en særegen evne til hestehandling og pragmatisme. Å stemme på Sp gir politisk uttelling. Noe som gjenspeiles på lokalplanet. I perioden 2003-07 hadde partiet hele 113 ordførere rundt omkring i landet. Etter valget i 2007 ble andelen redusert til 87. Partiet har ordføreren i mange folkefattige kommuner. Men likevel. Det lille partiet har imponerende evner hva maktinnflytelse angår.

Disse evnene har opp igjennom historien kommet sterkt til uttrykk også på riksplan. Partiet flørtet med Ap på 1930-tallet, og i fellesskap felte de Venstre-regjeringen i 1935. Gjennom kriseforliket samme år, som bl.a. inneholdt tilleggsbevilgninger til primærnæringene, etablerte Bondepartiet en parlamentarisk basis som Ap kunne regjere på fram til krigen. Da Ap vant rent flertall ved valget i 1945, og beholdt det fram til 1961, ble forholdet preget av mer avstand.

I 1963 bidro Sp til å felle Gerhardsen-regjeringen noe som beredte grunnen for at partiet fikk en nøkkelposisjon i den borgerlige regjeringen i 1965, i kraft av statsminister Per Borten, og helt fram til regjeringsoppløsningen på EF-spørsmålet i 1971. Året etter feiret Sp en av sine største politiske seirer ved Nei-utfallet av EF-avstemningen. Stortingsvedtaket i 1975 om at bøndenes inntekt skulle jamstilles med industriarbeidernes, var også en betydelig seier for partiet.

Den borgerlige blokken vant på nytt flertallet i 1981. Abortsaken satte bom for en sentrum-Høyre-regjering det året, men i 1983 ble Sp og KrF innlemmet i Willoch-regjeringen. Regjeringen gikk av i 1986 grunnet nederlag på kabinettspørsmål om økt bensinavgift. Avgangen kan også ses i lys av økte indre spenninger i regjeringen, særlig mellom Høyre og Sp. Spliden ble forsterket i 1987 da Sp torpederte muligheten for en ny borgerlig regjering ved ikke å støtte det generelle mistillitsforslaget mot Brundtland-regjeringen. På tross av den økende avstanden til Høyre, gikk Sp inn i den borgerlige Syse-regjeringen i 1989. Først og fremst for å ha en hånd på rattet i Europapolitikken. Da partiet gikk ut av regjeringen året etter p.g.a. uenighet om EØS, valgte Sp å støtte en Ap-regjering framfor en H-regjering. Dette linjeskiftet preger norsk politikk den dag i dag. Skiftet falt sammen med Lahnstein-epoken i partiet. Det er ikke tilfeldig. Under Anne Enger Lahnsteins ledelse ble det utviklet nye og venstreorienterte løsninger. Det er løsninger som partiet fortsatt tror på og som videreutvikles.

Jubelvalget kom i 1993 med 16,7 prosent og hele 32 stortingsrepresentanter. Valget var et EU-valg, og året etter feiret partiet nok en EU-seier. Mange av Sps Nei-velgere var kun til låns. Blendet av framgangen innså man ikke dette. I stedet ble det blåst i basuner om selvstendighetslinje og annerledesland. I takt med fallende galluper ble vyene avløst av sentrumslinjen. Partiet skjønte omsider at veksten på begynnelsen av 90-tallet ikke var tilslutning til partiets helhetlige politikk. Selv om både KrF og Venstre egentlig foretrakk en sentrum-Høyre-regjering, valgte begge å gå for en ren sentrumsregjering grunnet isfronten mellom Sp og Høyre.

Regjeringsmakten ble servert av Thorbjørn Jagland i 1997, og sentrumsregjeringen fikk sine drøye to år. KrF høstet hele gevinsten av regjeringssamarbeidet, noe som var meget bittert for Sp. Sentrumsalternativet var jo Sps baby. Ved 2001-valget nådde Sp et lavmål med fattige 5,6 prosent. KrF overtok vippeposisjonen, og sentrumsalternativet ble lagt i grus ”for mange tiår framover”, slik Sp-veteranene Marit Arnstad og Steinar Ness valgte å formulere det i en Dagsavisen-kronikk i sommer. For første gang siden krigen ble en sentrum-Høyre-regjering dannet uten Sp. Sperregrensen truet rundt hjørnet - var Sp ute for godt?

Nei. Partiet brukte opposisjonstiden bra, reiste seg og fant i stedet sammen med SV og Ap i et historisk regjeringssamarbeid fire år senere. Lahnsteins våte venstredrøm ble realisert – som et produkt av KrF og Venstres høyrevalg og Aps erkjennelse av at de har blitt for små til å regjere alene. Sp har nå i tre år avfunnet seg med å være en minipartner i en rødgrønn regjering. Der velger man, i motsetning til SV, å feire sine små politiske seire stort.

Sp baserer sin politikk på pragmatisme og parrer det med realistiske forventninger. Det er en sterk formel. Derfor kan Sp holde ut motstrøms en god stund ennå. Til glede og forargelse.

Kanskje mest det siste.