KrF - det er servert!

Den mest interessante hendelsen i valgkampens uke 3 fant sted i går. Da fant den rødgrønne regjeringen, med familieminister Audun Lysbakken i front, det for godt å lekke fra neste års budsjett. Og lekkasjen omhandlet at regjeringen fjerner kontantstøtten for 2-åringer fra og med august neste år.

SV sliter tungt på meningsmålingene  og en vurdering kan ha vært at dette kan bidra til å få oppmerksomhet rundt partiet på en politisk sak, i stedet for at partiets representanter stadig må forklare hvorfor det går skeis i denne valgkampen. Å få dreid fokuset over på politikk er bra tenkt, men saken er heller dårlig.

For motstand mot kontantstøtten har aldri vært noen vinnersak for SV. Derimot er det en utmerket sak for KrF. Da partiet fløy høyt mot slutten av 90-tallet, var innføringen av ordningen en av hovedårsakene til framgangen. At kontantstøtte igjen kommer høyt opp på den politiske agendaen er bra for partiet, selv om en diskusjon rundt reduksjon av ordningen ikke kan bli den opinionsdriveren som det i sin tid var.

Den siste uka har det vært tendenser til KrF-framgang i opinionen. Nå får partiet servert en gavepakke av SV som de greit bør kunne åpne i valgkampens sluttfase. Er de opinionstendensene vi har sett de siste dagene holdbare, så kan det gi partiet det siste puffet i ryggen som det trenger for å gå forbi valgresultatet fra 2007 på 6,4 og kanskje sågar passere 7-tallet på valgnatten.

I tillegg har partiet fått en god sak å gå til stortingsvalget 2013 på.      

Kontantstøtten

KrFs Kjell Ingolf Ropstad har i dag foreslått å tredoble kontantstøtten for ettåringer. Han får full støtte fra meg. Enig eller uenig?

Vi som velger feil

Jeg har en kronikk om valgfrihet i familielivet på trykk i Stavanger Aftenblad i dag. Det er et viktig tema! Et tema som jeg brenner for.


Vi som velger feil

Tiden er inne for å skape et samfunn der vi legger til rette for at vi foreldre tar ulike valg av omsorgsløsinger for våre barn.

- Vi kan ikke premiere de som har valgt feil, sa Jens Stoltenberg under presentasjonen av sitt partis program for perioden 2005-2009. ”De” han siktet til er de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna våre. Altså vi som ikke sender barna i barnehagen fra de er ett år. Denne oppsiktsvekkende uttalelsen ble, tross fulltallig pressekorps, kun sitert av Vårt Lands samfunnsredaktør Erling Rimehaug (5. februar 2005). Antagelig fordi de mange journalistene og kommentatorene som var til stede under seansen, er helt enige med Stoltenberg. SV-leder Kristin Halvorsen er også helt på linje med sin regjeringssjef. Til Dagbladet 11. august 2008 uttalte hun om den vesle kontantstøtten at ”det er meningsløst at vi har en ordning som belønner det motsatte av hva vi som samfunn og enkeltpersoner er tjent med”. Vi/samfunnet er altså tjent med at alle ”velger” barnehage.


Barnehage er best, i følge politikerne som nå styrer landet vårt. Det gjennomsyrer den politikken som føres. Den massive barnehageutbyggingen de senere årene er vår tids største reform. Barndommen blir dermed i økende grad institusjonalisert. Flere og flere barn tilbringer mer og mer av tiden i barnehage. I følge Statistisk sentralbyrå er nå 217 000 av de i alt 260 000 barnehagebarna i barnehagen i 40 timer eller mer i uka. Og barnehageansatte blir det flere og flere av. Det er nå over 80 000 barnehageansatte her i landet - kun en snau tredel av dem har godkjent førskoleutdanning.

Flere går og jobber i barnehager fordi barnehagene definitivt har kommet for å bli. Foreldre får tid til å realisere seg selv utenfor hjemmet. Barnehagene hjelper til med å få satt i gang den sosialiseringsprosessen som ethvert menneske skal igjennom. Å lære seg og leve i samkvem med andre mennesker er nesten en nødvendig betingelse for et godt liv i dagens samfunn. Egenskaper som samarbeid, toleranse og forståelse er noe som gode barnehager bidrar til å utvikle. Dessuten kan barnehager bidra positivt til språkopplæring og integrering for minoritetsbarn. En god barnehage kan også være en fin motvekt til hjem som fungerer dårlig og er ustabile. Barn fra slike hjem får dermed en bedre ballast enn de ellers ville fått. Dette er noen av hovedargumentene for mer tid i barnehager.

Disse argumentene er da også mye fokusert. Kanskje overfokusert? For faren kan være at vi glemmer de betenkelige sidene av denne utviklingen. De finnes, men man snakker gjerne ikke så mye om dem. Det er jo ikke politisk korrekt å si slike ting. Men barnehager er ikke bare bra. Den velkjente danske familieterapeuten Jesper Juul, sa det slik i et intervju med Simen Tveitereid, forfatteren av boka ”Hva skal vi med barn”:
- Jeg tviler på at åtte timer tvunget samvær med 40 barn man ikke kan velge, er godt for særlig mye. Det er naivt å tro at barnehager er til for barns skyld. Det har de aldri vært.

Gjennomtrekken av barnehageansatte er generelt altfor stor og bidrar neppe til å skape den kontinuiteten og tryggheten som små barn er helt avhengige av. Sykefraværet hos de ansatte er altfor høyt. Og barnehagebarn er oftere sykere enn andre barn. Fordi de smitter hverandre - for eksempel i disse svineinfluaensatider. En til en-kontakten mellom voksne og barn er kanskje ikke det den burde være. Støynivået er ofte for høyt. Barnehagearealene burde ha vært større. Frakting til og fra barnehage i bil er ikke bra for miljøet. Kvalitetstiden for barn og foreldre mellom kl 17 og leggetid kan nok sikkert bli så som så etter at alle kommer slitne hjem.

Er poenget dermed å gi alle som velger barnehage dårlig samvittighet for det valget? Nei. Like lite som det (forhåpentligvis) er et poeng for de som mener at barnehage er best, å gi andre som velger noe annet dårlig samvittighet. Men det må gå an å reise denne debatten og disse problemstillingene uten å trekke hverandres motiver i tvil. For det er nå en gang slik at mange foreldre velger barnehage rett og slett fordi de mener at det er det beste for dem selv og for barna. Og det er slik at mange foreldre velger å være hjemmearbeidende og ta den daglige omsorgen selv fordi de mener at det er det beste. De som velger det første, blir subsidiert av staten med flere hundre tusen kroner fram til skolestart. De som velger det andre blir avspist med tre tusenlapper i måneden i et par år, en støtte som endog sterke politiske krefter jobber for å ta bort. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal noens valg favoriseres så til de grader, mens andres valg skal diskrimineres? Bl.a. fordi det anses som arbeid når andre tar seg av barnet vårt om dagen, men når vi selv gjør det da er det ikke arbeid. For egenomsorgen kan jo ikke måles i kroner og dermed ikke i det ”flotte” Brutto nasjonalproduktet. Det er dumt. For verdiskapningen i samfunnet skjer vel så mye i hjemmene som utenfor. Derfor trenger vi et bedre mål enn BNP på verdiskapningen. Husk at ca 40 prosent av alt arbeid i dette landet ikke er lønnet.

Hva med heller å begynne å anerkjenne og endog applaudere at vi tar ulike valg som mennesker? Vi tar ulike valg fordi vi er ulike som mennesker, vi er i ulike livssituasjoner og vi har ulike oppfatninger av hva som er til det beste for oss. Jeg drømmer om et samfunn der ensrettingen trenges til side. Et samfunn der det er mulig å velge annerledes enn A4. Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som overstyrer og hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg vil ikke at politikerne skal blande seg inn i familielivet vårt. Jeg ønsker derfor et samfunn der dette valget virkelig er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien. Er et slikt samfunn mulig?

Tiden burde være moden, ja overmoden, for å svare et rungende ja. For først da kan vi virkelig begynne å snakke om likestilte samfunn. Kontantstøtten er vår tids desidert viktigste likestillingstiltak. Men håpet om et slikt samfunn, blir dessverre bare tynnere og tynnere for hver dag som går. Fordi de styrende undergraver de ørsmå incentivene til hjemmearbeidende; barnetrygd og kontantstøtte, år for år, dag for dag. Vi er på vei mot et samfunn der politikerne tar valget, et av de aller viktigste valgene i livet vårt, for oss.

Vil vi dit?

Vi som velger feil

- Vi kan ikke premiere de som har valgt feil, sa Jens Stoltenberg under en presentasjon av sitt partis program for perioden 2005-2009. ”De” han siktet til er de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna våre.

Jeg skal i gang med en kronikk om dette og trenger innspill!

Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg ønsker å gjøre valget uten innblanding fra politikere som vil legge seg oppi familielivet vårt. Jeg ønsker et samfunn der dette valget er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien.

Er et slikt samfunn mulig?

Jeg vil!

Hvilken mann vil benytte seg av kontantstøtte, spør avtroppende Likestillingsombud Beate Gangås i dagens Aftenposten-kronikk.

Jeg vil!

Men den rødgrønne regjeringen ønsker visst ikke at jeg skal ville.

Fordi de mener at det er et feil valg?

Dette skjedde på KrFs landsmøte

KrF har avviklet sitt landsmøte. Hvilke slutninger er det mulig å trekke fra det?
Jeg velger meg følgende punkter:

1. KrF ønsker å være tydeligere på sine hjertesaker som kontantstøtte, bistand og heterofile ekteskap, men sender samtidig ut signaler som peker i retning av at KrF også skal være et folkeparti (trenger ikke være kristen, homofobisk og avholds for å stemme partiet). Men OBS KrF: Bredde og tydelighet er to størrelser som fort kan komme i konflikt med hverandre.

2. Partiet har sagt et klart nei til å samarbeide med Frp i regjering. Samtidig viste landsmøtet at det finnes understrømninger i partiet som går inn for dette. De er ikke sterke, men de er der.

3. Motstanden mot gjenvalget av Inger Lise Hansen var overraskende sterk. 27 blanke stemmer er en klar markering som må svi for partiets "kronprinsesse". Jeg synes nå at det begynner å lukte enda sterkere av at Knut Arild Hareide er mannen som kommer til å ta over ledelsen av partiet.

4. KrF kan etter dette landsmøtet, i enda sterkere grad, bli stemplet som et utgiftsparti. For hvor skal partiet hente inndekningen til alle sine løfter om penger til ulike formål? Skal alt tas fra oljefondet, eller skal skatter og avgifter økes?

Jeg ser foreløpig og fortsatt kun ett scenario som kan redde KrF fra et svakt valg. Og det er at kontantstøtte-saken kommer meget høyt opp på agendaen i valgkampen.

Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!

KrF i bratt motbakke

Jeg analyserer KrFs vekst og fall i Drammens Tidende i dag:

KrF i bratt motbakke

Etter å ha vært ledende på borgerlig side på slutten av 90-tallet, er KrF nå redusert til et miniparti.

KrF skulle åpnes opp etter valget av Valgerd Svarstad Haugland som partileder i 1995.Man trengte ikke lenger være avholds eller kristen for å stemme KrF. I valgkampen 1997 gikk partiet fram fra sitt sedvanlige nivå på åtte-ni prosent til hele 14 prosent. Drahjelpen kom fra Thorbjørn Jagland. Ultimatumet om at Ap måtte ha minst 36,9 prosent for å fortsette i regjering, medførte at sentrumsalternativet gikk fra å være et luftslott til å bli realistisk. En stemme på KrF ble en stemme på å få Ap ut av regjering, det tiltrakk borgerlige orienterte velgere.

KrF-framgangen handlet likevel vel så mye om saker, ikke minst kontantstøtten. At denne saken kom så høyt opp på agendaen, godt hjulpet av fanatisk Ap-motstand, var en drøm for KrF. Lovnaden om et løft for minstepensjonistene gjorde velgerappellen enda bredere. KrF seilte fram på en stemningsbølge som sendte min onkel Finn Kristian Marthinsen inn på Tinget som partiets første Buskerud-representant på 20 år. Han var ikke alene, KrF ble faktisk representert i alle landets fylker. KrF fanget opp en verdiorientert tidsånd.

Sentrumsregjeringen greide, uvanlig nok, å bli en tidvis populær regjering. Fordi den kom overraskende, forventningene var lave og fallhøyden liten. I valgkampen 2001 kjørte KrF en kampanje tuftet på målinger som viste at Kjell Magne Bondevik nøt stor personlig popularitet. Det ble hengt opp svære plakater med bilder av Bondevik, ledsaget av slagordet ”stem på en statsminister”. Rådgivningen var elendig fordi det store flertallet av norske velgere ikke stemmer på personer, men på partier og politikk. Valgresultatet ble ikke dårlig; 12 prosent. Men det var tilbakegang og starten på nedturen. Den unorske personifiseringen bidro til nedgangen, partiet skuslet bort sitt livs sjanse til å bli hovedalternativet til Ap.
Sentrumsalternativet ble lagt dødt av velgerne, KrF kom i vippeposisjon og brukte den til å realisere sin plan B; utøvende makt med Høyre. Ekteskapet med Høyre var ikke tuftet på kjærlighet, men på fornuft. Mangelen på lidenskap stod klistret utenpå de ledende KrF-ansiktene. De fikk ikke de man elsket, men de prøvde å elske de som de fikk. Regjeringssamarbeidet gikk seg til og gode økonomiske resultater ble oppnådd. KrF fikk mer gjennomslag enn størrelsen skulle tilsi, men maktet ikke å kommunisere utad hva man fikk til.

Regjeringsslitasjen slo derfor inn for fullt. Nyvunne velgere flyktet. Representanter for KrFs venstreside ble viet bred medieoppmerksomhet for sin kritikk av ”høyredreiningen” i partiet. Kritikken ble etterfulgt av den tungt eksponerte Medhaug-saken. Voldektssaken ble meget belastende for partiet, og mer belastende enn nødvendig grunnet klønete ledelseshåndtering. Resultatet ble et mageplask ved lokalvalget i 2003. En intern havarikommisjon ble satt ned, og partiledelsen ble tillagt et hovedansvar. Partileder Haugland og nestleder Stensnæs fikk sparken. KrF skulle nå framstå som et tydeligere verdiparti. Dagfinn Høybråten ble valgt til å fronte den nye KrF-tydeligheten. ”Vi skal være tydelige uten å være smale” lød tiltredelseserklæringen. Hva man egentlig vil være tydelige på er, seks år etter, fortsatt noe uklart for denne analytiker.

Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. Min onkel ble, i likhet med halve partiets stortingsgruppe, feid ut av Tinget i 2005. Partiet ble trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet og stod igjen med stusselige fire faste mandater (pluss sju utjevningsmandater). KrF forskrevet seg i jakten på å bli større og er nå mindre enn de noen gang har vært siden partiet ble landsomfattende i 1945.

KrF ligger for tiden dønn stabilt på rundt seks prosent nasjonalt. Det betyr at KrF i Buskerud trolig må finne seg i å se det redselsfulle tre-tallet i øynene. For fylkets sekulære profil gjør at KrF sliter ekstra med oppslutningen her. Eva Høili har dermed en mer enn tung oppgave i kampen for stortingsplass. Hun må doble oppslutningen. Det er nesten umulig å se hvordan KrF skal klare det. Jeg ser i grunn kun en mulighet. Og det er at KrF makter å gjøre valget til en slags folkeavstemning om kontantstøtten. For velgerundersøkelser dokumenterer at familiepolitikken er partiets desidert beste kort. Håpet er tynt.

KrF-ere pleier dog å være sterke i troen. Det kan komme godt med i denne valgkampen.

Øk kontantstøtten!

I dag er det kvinnedagen (når er egentlig mannedagen?). Kontantstøtten, som ble innført i 1997, er det viktigste likestillingstiltaket siden kvinner fikk stemmerett i 1913. Den ga omsider en viss økonomisk anerkjennelse til det arbeidet kvinner (og menn) utfører hjemme.

3000 kroner er dog og selvsagt altfor puslete greier. Den må opp på samme nivå som det foreldre som mottar i barnehagesubsidier får. D.v.s. rundt 12 0000 kroner. Eller så må kontantstøtten, barnetrygd og barnehagesubsidiene slås sammen i en pott og deles ut likt til foreldrene.

Nå er det sterke, bakstreverske krefter i sving for å fjerne den progressive og framtidsrettede kontantstøtten og dermed blokkere likestillingen mellom menn og kvinner og mellom hjemmearbeidende og utearbeidene.

Derfor er det nå helt essensielt at både kvinner og menn kommer seg opp på barrikadene - enten det nå er foran tasturet (som meg), i form av aksjoner eller tog. For vi kan ikke la reaksjonære krefter sku klokken 13 år tilbake!

Parolen på 8.mars (og alle andre dager) må derfor bli: Øk kontantstøtten!

Barndommen institusjonaliseres

Dagsavisen kan i dag "avsløre" at den rødgrønne regjeringen vil ha kontantstøtten fjernet neste år. Dette er nok et ledd i venstresidens mål om å gjøre barnehagen obligatorisk.

Barndommen tilbringes på institusjoner i mye større grad enn før. Denne trenden har vært sterk de siste 30 årene. Lengre dager i barnehagene, lengre skoledag og skolefritidsordninger. Er denne utviklingen et resultat av at barns behov blir satt i sentrum, eller bunner det i foreldrenes eget behov for mer tilsyn for sine barn?

Mye kan tyde på det siste. Kanskje bør man slutte med å lete etter vikarierende argumenter som brukes til å rettferdiggjøre sine egne behov av typen "jammen, barnet vårt synes at det er så kjedelig hjemme". Da er det bedre å være dønn ærlig. For den økende institusjonaliseringen av barndommen er slett ikke så udelt positiv som mange hevder. Barnehagebarn er mer stresset enn andre barn. De er mer plaget av støy. De er sykere. Osv. Selv om det sikkert kan være tøft å gjøre en slik innrømmelse. Også våre politikere burde våge en slik innrømmelse, men den synes å sitte svært langt inne.

For utviklingen i retning mer institusjonalisering er politisk initiert i kraft av en systematisk og kraftig økonomisk favorisering av familier der begge foreldrene arbeider ute. Er det bra for barna at de tilbringer mer og mer av sin tid i institusjon? Er det bra for samfunnet? Er endestasjonen at barnehagen skal være obligatorisk, slik sterke krefter i Ap nå tar til orde for?

Den massive barnehageutbyggingen er, etter min vurdering, vår tids store politiske reform. Det synes å være lagt et løp med mål om at alle barn, ved hjelp av frivillig tvang, skal inn i barnehagene fra de er ett år. Helst 40 til 50 timer hver eneste uke. De foreldrene som ikke ønsker denne omsorgen for sine barn, blir straffet knallhardt økonomisk.

Behovet for opposisjon mot dette tvangssystemet er markant. Her burde alle borgerlige partier virkelig stå opp for både liberale og konservative verdier som valgfrihet og privat familiesfære. KrF gikk, prisverdig nok, i bresjen for kontantstøtte som et lite bidrag i å rette opp den systematiske diskrimieringen som hjemmearbeidende utsettes for. Men kontantstøtten er altfor puslete. Den bør økes massivt.

Eller enda bedre: Alle kontantytelser til familiene i form av barnehagesubsidier, kontantstøtte og barnetrygd bør slås sammen og deles likt til foreldrene, slik FrP har foreslått. Så får det bli opptil foreldrene om man ønsker å bruke pengene på barnehageplass, dagmamma eller på å ta den daglige omsorgen selv.

Da snakker vi valgfrihet!