14 feriedager på Mallorca er brakt til en ende. Og denne analytiker går umiddelbart i gang med å analysere juli-målingene... Søndagen skal brukes til å skrive en analyse for Minerva.
Hvis det finnes noen lesere igjen der ute - har du et tips til vinkel?
lørdag 31. juli 2010
mandag 12. juli 2010
Ap lekker til Høyre
Jeg hadde en samtale med Klassekampen i går vedrørende deres siste måling. Det resulterte i denne saken. OK artikkel, men overskriften og inngangen er nok noe misvisende. Høyres store framgang har også rammet Ap direkte ved at partiet nå lekker mange velgere til konkurrenten. Men akkurat hvor mange, er ikke helt enkelt å si noe om. Respons sine tall tyder på at hele 100 000 velgere har gått direkte fra Ap til Høyre. Selv tror jeg at "sannheten" ligger et sted i mellom Klassekampens (Norfakta) og Aftenpostens tall.
Tradisjonelt sett er velgerovergangene begrensede mellom disse to partiene. Mye tyder imidlertid nå på at overgangene mellom to av hovedkonkurretene i norsk politikk det siste halvåret har vært langt sterkere enn normalt. Hvor disse lyseblå/lyserøde velgerne tar veien ved både kommunevalget 2011 og stortingsvalget 2013 blir høyinteressant og helt avgjørende for hvem som vil vinne valgene.
Tradisjonelt sett er velgerovergangene begrensede mellom disse to partiene. Mye tyder imidlertid nå på at overgangene mellom to av hovedkonkurretene i norsk politikk det siste halvåret har vært langt sterkere enn normalt. Hvor disse lyseblå/lyserøde velgerne tar veien ved både kommunevalget 2011 og stortingsvalget 2013 blir høyinteressant og helt avgjørende for hvem som vil vinne valgene.
torsdag 8. juli 2010
Høyre bikker 30 i Akershus
På oppdrag for Romerikes Blad har jeg laget en fylkesprognose for Akershus. Mine beregninger viser at Høyre nå har over 30 prosent av velgerne bak seg i sitt beste fylke.
søndag 4. juli 2010
Kommunevalget
Nå er det ett drøyt år igjen til kommunevalget (og fylkestingsvalget..om det er noen som bryr seg om det..). Høyre-medlemmene Johan Giersten og Lars Øy har utviklet et interessant konsept (poll of polls) der de forsøker å estimere det nasjonale valgresultatet på basis av lokale målinger.
Min metode er omvendt. Jeg lager mine estimat ut i fra snittet av de siste nasjonale målingene. Det er styrker og svakheter ved begge metodene. "Poll og polls" kan slite med at det er få lokale og sporadiske målinger noe som gjør at de dermed henger etter de reelle velgerpreferansene. Jeg må på min side må forsøke å regne om fra nasjonale stortingsmålinger til preferanser ved kommunevalg.
Etter å ha studert historisk valgstatistikk de siste årene, synes det som om det er et klart mønter at Høyre, Sp og Rødt gjør det bedre ved kommunevalg enn stortingsvalg. Mens KrF, SV, Ap og Frp gjør det svakere. For Venstres del synes det å være omtrent hipp som happ.
Valget neste år blir neppe noe særlig annerledes i så måte. Foreløpig er mitt estimat over valgutfallet neste år slik (avrundet til nærmeste prosent):
Rødt 2
SV 5
Ap 27
Sp 7
KrF 5
V 4
H 27
Frp 18
Andre 5
Jeg har altså Høyre og Andre litt høyere enn Poll of polls. Mens Ap og Sp ligger litt lavere hos meg. For øyeblikket kjemper Høyre og Ap faktisk en knallhard kamp om å være Norges største lokalparti. I så fall blir valget neste år et brakvalg for Høyre.
Men det er resulatene i de enkelte kommunene som er det mest spennende. Av forståelige grunner så kommer jeg ikke til å legge ut estimater over alle landets kommuner. Jeg vil konsentrere meg om de største. Kommer mer tilbake til dette senere, men det lukter helblått i Bergen og Stavanger. I Oslo har de røde bedre muligheter, men også her har de borgerlige fortsatt et klart favorittstempel. I Trondheim er det ting som tyder på at den rødgrønne bastionen kommer til å bli mye mindre bastion. Fortsatt holder jeg de rødgrønne som favoritter her, men de borgerlige har knappet solid innpå.
Min metode er omvendt. Jeg lager mine estimat ut i fra snittet av de siste nasjonale målingene. Det er styrker og svakheter ved begge metodene. "Poll og polls" kan slite med at det er få lokale og sporadiske målinger noe som gjør at de dermed henger etter de reelle velgerpreferansene. Jeg må på min side må forsøke å regne om fra nasjonale stortingsmålinger til preferanser ved kommunevalg.
Etter å ha studert historisk valgstatistikk de siste årene, synes det som om det er et klart mønter at Høyre, Sp og Rødt gjør det bedre ved kommunevalg enn stortingsvalg. Mens KrF, SV, Ap og Frp gjør det svakere. For Venstres del synes det å være omtrent hipp som happ.
Valget neste år blir neppe noe særlig annerledes i så måte. Foreløpig er mitt estimat over valgutfallet neste år slik (avrundet til nærmeste prosent):
Rødt 2
SV 5
Ap 27
Sp 7
KrF 5
V 4
H 27
Frp 18
Andre 5
Jeg har altså Høyre og Andre litt høyere enn Poll of polls. Mens Ap og Sp ligger litt lavere hos meg. For øyeblikket kjemper Høyre og Ap faktisk en knallhard kamp om å være Norges største lokalparti. I så fall blir valget neste år et brakvalg for Høyre.
Men det er resulatene i de enkelte kommunene som er det mest spennende. Av forståelige grunner så kommer jeg ikke til å legge ut estimater over alle landets kommuner. Jeg vil konsentrere meg om de største. Kommer mer tilbake til dette senere, men det lukter helblått i Bergen og Stavanger. I Oslo har de røde bedre muligheter, men også her har de borgerlige fortsatt et klart favorittstempel. I Trondheim er det ting som tyder på at den rødgrønne bastionen kommer til å bli mye mindre bastion. Fortsatt holder jeg de rødgrønne som favoritter her, men de borgerlige har knappet solid innpå.
tirsdag 29. juni 2010
Frp fester grepet om Nord-Norge
I den siste bloggposten i serien om partienes geografiske variasjoner knyttet til 09-valget, skal jeg ta en titt på Frp. Partiet har den jevneste geografiske profilen av alle. Frp-oppslutningen svinger mao. mindre fra fylke til fylke og landsdel til landsdel enn for de andre partiene. En forklaring på dette, er at Frp (av stortingsspartiene) er det nyeste tilskuddet i partifloraen og således i mindre grad har sin forankring i de gamle skillelinjene (sentrum-periferi, kultur osv), men i stedet målbærer motsetningene langs nye dimensjoner som særlig innvandringsspørsmålet.
Dette betyr ikke at ikke også Frp har sine geografiske styrker og svakheter. Tradisjonelt har partiet stått sterkt i Oslo og fylkene rundt Oslo, på Sørlandet og Sørvestlandet. Ved de senere valgene har imidlertid Oslo gått fra å være ett av de beste Frp-fylkene til å bli ett av de dårligste. Underliggende velgerstrukturer i Oslo som klart økende innvandrerandel og sterk utdanningsvekst er en stor ulempe for Frp. Også Vest-Agder gjorde partiet en kraftig dipp ved 01-valget, trolig knyttet til at Frp-utrenskningene (med Vidar Kleppe i front) slo særlig sterkt inn her. Men nå har man hentet seg inn og endog vokst så mye at kretsen ved 09-valget ble landets sterkeste Frp-fylke. En topplassering som Vest-Agder deler med Møre og Romsdal, ett annet fylke som har vist en bemerkelsesverdig Frp-styrke ved de tre siste valgene.
Dette betyr at Vestfold, som har vært Frps beste krets siden 1993, ved fjorårets valg måtte ta til takke med tredjeplassen. Fylket har vært noe preget av et sterkt bompengefokus, noe som nok har gagnet Frp ekstra. Når bompengespørsmålet nå er er mer avklart, så har trolig Frp også mistet noen "bompengestemmer". En tilbakegang fra 29,3 i 2005 til 27,2 i 2009 var likevel mer enn ventet ved et valg der Frp på landsplan gikk fra med 0,8 pp.
Frp gikk ellers fram i samtlige andre fylker, med ett unntak. Og det unntaket var Østfold. En titt på lokatallene viser at det sviktet særlig i Fredrikstad med en tilbakegang på godt over tre prosentpoeng. En forklaring på dette kan være at noen velgere har valgt å straffe Frp for lokale forhold som dundrende budsjettunderskudd og Frp-ordfører i pinlige seanser.
Det mest interessante geografiske Frp-trekket er imidlertid at partiet tok noen store jafs i Nord-Norge. Det har tidligere vært sagt og skrevet en hel del om Frps økende styrke i nord, men faktum er at dette stort sett har vært et meningsmålingsfenomen. Ved selve valgene har nordlendingene stemt Frp i mindre grad enn resten av landet. Men ved dette valget gjorde Frp det klart bedre i både Troms og Nordland sammenlignet med landssnittet. Og også i Finnmark er partiet nå like ved sitt gjennomsnitt.
Jeg tror Kystpartiets kollaps ved 09-valget særlig har kommet Frp til gode. De hadde en protestvelgerprofil som lignet Frps og en del av deres velgere har trolig havnet her. Frp har sannsynligvis også utnyttet KrFs voldsomme nedtur i nord til sin fordel. I tillegg må Frp denne gang ha greid å mobilisere noen av dem som tidligere har kunne tenke seg å stemme på partiet, men som har latt være fordi de ikke helt turde når det kom til stykket.
I så måte er noen barrierer brutt for Frp i nord.
Dette betyr ikke at ikke også Frp har sine geografiske styrker og svakheter. Tradisjonelt har partiet stått sterkt i Oslo og fylkene rundt Oslo, på Sørlandet og Sørvestlandet. Ved de senere valgene har imidlertid Oslo gått fra å være ett av de beste Frp-fylkene til å bli ett av de dårligste. Underliggende velgerstrukturer i Oslo som klart økende innvandrerandel og sterk utdanningsvekst er en stor ulempe for Frp. Også Vest-Agder gjorde partiet en kraftig dipp ved 01-valget, trolig knyttet til at Frp-utrenskningene (med Vidar Kleppe i front) slo særlig sterkt inn her. Men nå har man hentet seg inn og endog vokst så mye at kretsen ved 09-valget ble landets sterkeste Frp-fylke. En topplassering som Vest-Agder deler med Møre og Romsdal, ett annet fylke som har vist en bemerkelsesverdig Frp-styrke ved de tre siste valgene.
Dette betyr at Vestfold, som har vært Frps beste krets siden 1993, ved fjorårets valg måtte ta til takke med tredjeplassen. Fylket har vært noe preget av et sterkt bompengefokus, noe som nok har gagnet Frp ekstra. Når bompengespørsmålet nå er er mer avklart, så har trolig Frp også mistet noen "bompengestemmer". En tilbakegang fra 29,3 i 2005 til 27,2 i 2009 var likevel mer enn ventet ved et valg der Frp på landsplan gikk fra med 0,8 pp.
Frp gikk ellers fram i samtlige andre fylker, med ett unntak. Og det unntaket var Østfold. En titt på lokatallene viser at det sviktet særlig i Fredrikstad med en tilbakegang på godt over tre prosentpoeng. En forklaring på dette kan være at noen velgere har valgt å straffe Frp for lokale forhold som dundrende budsjettunderskudd og Frp-ordfører i pinlige seanser.
Det mest interessante geografiske Frp-trekket er imidlertid at partiet tok noen store jafs i Nord-Norge. Det har tidligere vært sagt og skrevet en hel del om Frps økende styrke i nord, men faktum er at dette stort sett har vært et meningsmålingsfenomen. Ved selve valgene har nordlendingene stemt Frp i mindre grad enn resten av landet. Men ved dette valget gjorde Frp det klart bedre i både Troms og Nordland sammenlignet med landssnittet. Og også i Finnmark er partiet nå like ved sitt gjennomsnitt.
Jeg tror Kystpartiets kollaps ved 09-valget særlig har kommet Frp til gode. De hadde en protestvelgerprofil som lignet Frps og en del av deres velgere har trolig havnet her. Frp har sannsynligvis også utnyttet KrFs voldsomme nedtur i nord til sin fordel. I tillegg må Frp denne gang ha greid å mobilisere noen av dem som tidligere har kunne tenke seg å stemme på partiet, men som har latt være fordi de ikke helt turde når det kom til stykket.
I så måte er noen barrierer brutt for Frp i nord.
fredag 25. juni 2010
Sommerintervju med Liberaleren
Nettstedet Liberaleren har intervjuet meg om bøker, markedskultur og sånt. Blant spørsmålene var hvilken ene bok jeg ville beholde resten av livet. Jeg endte opp med å svare Bibelen.
Hva ville du svart?
Hva ville du svart?
onsdag 23. juni 2010
Høyre bedrer distriktsprofilen
I min lille bloggserie om partienes geografiske variasjoner, er det nå Høyre sin tur. Et parti som har hatt en bemerkelsesverdig sterk utvikling det siste året. Oppturen startet så smått i valgkampen i fjor og har senere bare ballet på seg i en slik grad at partiet nå endog har passert Frp på gjennomsnittet av målingene.
Jeg fant klare tegn til geografisk nedsliping hva gjelder Aps oppslutning. Og etter å ha studert Høyres valgresultat 2009 synes jeg dette er en bra konklusjon også for vårt nest eldste parti. Det betyr ikke at de geografiske svingningene er små. Tradisjonen tro ble Nord-Trøndelag landets svakeste Høyre-fylke med en oppslutning på 8,9 prossent. Etterfulgt av Hedmark og Finnmark. Mens Akershus for fjerde stortingsvalg på rad ble Høyres beste krets med en oppslutning på 23,1 prosent. Etterfulgt av Oslo og Hordaland.
Men den prosentvise Høyre-framgangen i Akershus og Oslo var mindre enn i mange andre fylker. Hordaland puster nå Oslo Høyre i nakken og kan være forbi i 2013. Også Buskerud, Rogaland og Vestfold fortsetter å være gode kretser for Høyre.
Den geografiske nedslipingen handler ikke bare om at Høyre, relativt sett, gjør det noe svakere i sine to beste kretser. Det dreier seg også om at partiet er i ferd med å redusere sine svakheter i "distriktsfylker" som særlig Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland og Troms. Det er således tegn som tyder på at Høyres framgang er denne gang er bredere enn ved det gode valget i 2001 da framgangen var særlig sterk i Høyres beste fylker.
I sum tolker jeg dette som et tegn på at "bypartiet" Høyre nå er i ferd med å feste et bedre grep på distriktene.
Jeg fant klare tegn til geografisk nedsliping hva gjelder Aps oppslutning. Og etter å ha studert Høyres valgresultat 2009 synes jeg dette er en bra konklusjon også for vårt nest eldste parti. Det betyr ikke at de geografiske svingningene er små. Tradisjonen tro ble Nord-Trøndelag landets svakeste Høyre-fylke med en oppslutning på 8,9 prossent. Etterfulgt av Hedmark og Finnmark. Mens Akershus for fjerde stortingsvalg på rad ble Høyres beste krets med en oppslutning på 23,1 prosent. Etterfulgt av Oslo og Hordaland.
Men den prosentvise Høyre-framgangen i Akershus og Oslo var mindre enn i mange andre fylker. Hordaland puster nå Oslo Høyre i nakken og kan være forbi i 2013. Også Buskerud, Rogaland og Vestfold fortsetter å være gode kretser for Høyre.
Den geografiske nedslipingen handler ikke bare om at Høyre, relativt sett, gjør det noe svakere i sine to beste kretser. Det dreier seg også om at partiet er i ferd med å redusere sine svakheter i "distriktsfylker" som særlig Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland og Troms. Det er således tegn som tyder på at Høyres framgang er denne gang er bredere enn ved det gode valget i 2001 da framgangen var særlig sterk i Høyres beste fylker.
I sum tolker jeg dette som et tegn på at "bypartiet" Høyre nå er i ferd med å feste et bedre grep på distriktene.
mandag 14. juni 2010
Er parlamentarisme veien å gå?
Lørdag foredro jeg for Hordaland Frp om parlamentarisme. Etter at Frps koalisjonspartnere i fylket, KrF og Høyre, synes å gå inn for å bytte dagens formannskapsmodell, så blir det trolig avgjørende hva Frp vil havne på (både Ap, SV, V, Sp og Rødt er i mot å skifte styringsmodell). Trolig derfor var det også litt interessant for Frp-erne å høre hva en ekstern fyr som meg har å si om dette.
Jeg åpnet med å peke på noen hovedelementer ved hver av de to modellene.
Formannskapsmodellen kjennetegnes av at formannskapet i kommunen/fylket velges etter et forholdstallsprinsipp. Dvs. at partiene blir representert etter sin styrke i kommunestyret/fylkestinget. Formannskapet består av om lag en firedel av de folkevalgte representatene og er uavsettelig.
Hva slags folk sitter i formannskapet? Jo, det er stort sett den lokalpolitiske eliten. Partiene plasserer sine beste menn og kvinner her fordi formannskapet har en meget viktig funksjon som forberedende organ og ofte fattes også sentrale politiske beslutninger reelt sett her. I et formannskapsystem spiller både ordføreren og rådmannen en meget viktig rolle. Ordføreren som den viktigste politikeren - ofte også den eneste i kommunen som har politikk som en heltidsjobb. Rådmannen (eller administrasjonssjefen som det vel formelt rett heter i disse kjønnsnøytrale tider...) som øverste sjef for byråkratiet. I kommuner der rådmannen har blitt litt vel sterk, snakkes det ofte om et "rådmannsvelde".
Slik jeg vurderer det, er konsensusorientering mye av den bærende ideen bak et formannskapssystem.
Alle skal, via forholdsholdstallsmetoden, få noe gjennomslag, og alle skal ansvarliggjøres for den politikken som føres. Politikerne er stort sett "glade amatører".
For å få fram hva som i hovedsak skiller parlamentarisme fra formannskapsmodellen, nøyde jeg meg med å peke på fire kjernepunkter. For det første så utgår det utøvende organet, kommunerådet (eller fylkesrådet) fra kommunestyret/fylkestinget. Har et parti rent flertall, så danner også dette partiet som regel "regjering". Etter Aps glanstid på 50-tallet, er det i norsk sammenheng heller sjelden at et parti får rent flertall - både i kommunal, fylkeskommunal og nasjonal sammenheng. Da blir det et spørsmål om forhandlinger og samarbeid mellom to eller flere partier hva gjelder å få stablet et styringsdyktig flertall på beina. Lykkes ikke det, så blir det eventuelt en mindretallskonstellasjon. Det er imidlertid i utgangspunktet et flertallsprinsipp gjennomsyrer parlamentarismen, altså at det er en eller annen form for flertall som bør ligge til grunn for styringsmakten. I Norge har vi nasjonalt dog ingen tradisjon for å ha tillitsvotering når en regjering tiltrår, således trenger dette flertallet ikke være positivt og eksplisitt uttrykt (negativ parlamentarisme). I Bergen har man imidlertid en slik votering, men ikke i Oslo.
Kommunerådet/fylkesrådet står også ansvarlig overfor kommunestyret/fylkesstyret. Dette betyr bl.a. at de utøvende har en plikt til å komme med korrekt informasjon til de folkevalgte. Brudd på infoplikten kan, i siste instans, medføre mistillitsforslag fra opposisjonen (opposisjonen kan formelt imidlertid reise mistillit på ethvert grunnlag - gjerne også misnøye med sveisen til fylkesården). Får et mistillitsforslag flertall, så må kommunerådet/fylkesrådet gå av. De styrendes sterkeste maktmiddel, er kabinettspørsmålet. Får de et flertall i mot seg på dette, så må de også gå av (her er det en viss akademisk debatt knyttet til hvorvidt de styrende har en plikt eller bare en rett til å gå av, men den debatten skal jeg ikke trøtte dere med i denne omgang..)
Ordføreren har en mye mer symbolsk rolle i et parlamentarisk system. Han eller hun framstår som vingeklippet og blir mest av alt et ansikt utad. Rådmannen er borte fordi den utøvende, styrende makten av byråkratiet overføres fra administrasjon til posisjonspolitikere. I bunn for parlamentarisme ligger det således en bærende ide om en politisiering i den forstand at byråkratenes makt dempes og utøvende politikeres makt styrkes. Dette innebærer også en profesjonalisering av lokalpolitikken der det blir noen flere heltidspolitikere. Ønsket om å synliggjøre de politiske forskjellene mellom partiene er også en sentral ide.
Etter noen faktiske opplysninger knyttet til parlamentarismens inntreden både nasjonalt (1884-1910, vi hadde ikke noe fullt utviklet parlamentarisk system før også Høyre aksepterte dette fullt ut), kommunalt (Oslo innførte i 1986, Bergen fulgte etter i 2000 og Trondheim har nylig vedtatt å innføre det i neste periode) og fylkeskommunalt (Nordland var først ute i 1999, deretter har Hedmark, Nord-Trøndelag og Troms fulgt på (alle fra 2003), så kom jeg over i den mest morsomme delen av foredraget. Nemlig å diskutere modellene opp i mot hverandre. I diskusjonen forutsatte jeg at modellene er "idealtypiske" - altså at de i praksis fungerer omtrent slik de er tenkt i teorien.
Her er (som vanlig) ståsted avgjørende for hvilke argumentene som man synes er de beste for og imot, men jeg trakk like fullt fram fire hovedmomenter som kan tale for begge modellene. For formannskap først:
1. Samarbeid: Sier man at tverrpolitisk samarbeid og ansvarliggjøring av alle politikere og partier er en god ting, så er nok foramnnskap å foretrekke.
2. Stabilitet: Et formannskap sitter for fire år av gangen. Punktum. Et fylkesråd kan avsettes hver eneste dag.
3. Gjenspeiling av valgresultatet: Et formannskapssystem med forholdsmessighet gjenspeiler velgernes preferanser på en bedre måte. I et parlamentarisk system risikerer f.eks. det største partiet å bli uten utøvende innflytelse.
4. Tradisjon. Vi har en nesten 200 år lang tradisjon for formannskap. Mange steder har det fungert bra. Hvorfor da endre modell? ("vi vet hva vi har, ikke hva vi får")
Deretter trakk jeg fram fire hovedgevinster ved å eventuelt bytte til parlamentarisme.
1. Politiske ansvaret tydeliggjøres. De styrende kan ikke løpe fra sitt politiske ansvar - både hva gjelder utøvende politikk og det byråkratiet de leder.
2. Rådmannsveldet elimineres. Makt flyttes fra sterke og ikke demokratisk valgte byråkrater, til folkevalgte politikere.
3. Effektivitet. Et politisk system der to-tre styrende partier ikke trenger ta hensyn til alle de andre partiene i samme grad, blir et mer effektivt system fordi beslutningsprosessene blir raskere og linjene kortere.
4. Overordnet og finansiell styring. I et formannskapssystem der alle skal få noe gjennomslag, er det en fare for svakere økonomistyring. I et parlamentarisk system burde politiske prioriteringer være lettere å gjøre og dermed økonomien lettere å styre.
På dette siste punktet bør det føyes til at parlamentarisme, isolert sett, på kort sikt trolig er et noe mer kostbart system i den forstand at flere politikere må frikjøpes. Men det trenger ikke være mye dyrere, det er f.eks. mulig å redusere antallet fylkestingsreprsentanter eller gjøre andre grep (i tillegg til å fjerne rådmannen) på byåkratisiden.
På blogg og twitter fikk jeg, i forberedelsene til foredraget mitt, andre momenter som bør tillegges vekt (takk til Synnøve Handeland, Torbjørn Sølsnes, Fredrik Mellem, Morten Elster, Andreas Halse Jarle Heitmann og Kristina Torbergsen for gode innspill). Jeg valgte å plukke fram tre av dem:
- Det kan være en fare for at flere avgjørelser tas i lukkede rom i et parlamentarisk system der posisjonspolitikere og partier styrer og steller veldig mye.
- Opposisjonen gis dårlige rammebetingelser i parlamentarismen. De styrende får ofte heltidsjobber og har et byråkrati å støtte seg på. Opposisjonen er amatørpolitikere og er i stor grad overlatt til seg selv.
- Velgerne kan lettere belønne eller straffe partier og politikere i et parlamentarisk system der ansvarsforholdene er klarere.
Det skapte en viss humring i salen da jeg sa at det på spinnesiden ofte uttrykkes at størrelse ikke teller og at jeg tidvis er i tvil om dette bare er noe de sier.. Men i parlamentarisk sammenheng så synes det som om størrelsen entydig har noe å si. For det er vel neppe tilfeldig at det på kommunalt plan kun er de største byene våre som har innført systemet? Når det er sagt, så ser jeg ikke noe i veien for at parlamentarisme kan fungere også i mindre kommuner. Men neppe i de aller minste. På fylkesplan er etter mitt skjønn alle fylker store nok til å ha dette systemet.
Men så er det et klart "men" ved de overnevnte idealargumentene. For hva er praksisen i kommunene? Jo, praksis fra Oslo og Bergen er at det ofte er mindretallsparlamentarisme. Hva er praksis fra mange kommuner med formannskapssystem? Jo, praksis er at det ofte dannes faste flertallskonstellasjoner som reelt sett sitter med makten. Hva betyr dette for argumentene for de to modellene? Det betyr at argumentene blir mer uklare. Fordi praksis går i retning av en modelltilnærming. Derfor er det helt essensielt å være klar over at styringssystemet i seg selv ikke er avgjørende for hvordan kommunen eller fylket styres. Men det er de som utfører styringen, politikerne, partiene og byråkratene, og hvordan de utfører sine roller, som er det viktigste. Eller sagt på en annen måte: Det er fullt mulig å kjøre økonomien i grøfta om styringssystemet er sånn eller slik.
Når det gjelder erfaringspraksisen fra fylkene, så er den annerledes. For her har flertallsparlamentarisme vært totalt dominerende. Det synes altså å være langt lettere å bygge flertallskoalisjoner på fylkesplan enn på kommunalt plan, noe som nok henger sammen med at de politiske motsetningene og stridsspørsmålene er langt sterkere i kommunene enn i fylkene. I så måte får de nevnte argumentene igjen mer gyldighet. Men også på fylkesplanet er det et klart men. For her har det ikke bare vært flertalltallskoalisjoner, men sågar mange "overtallige" flerall. Dvs. at flere partier enn nødvendig for å bygge flertall, trekkes inn i den utøvende styringen. Og jo flere partier som trekkes inn i den utøvende makten, jo mer nærmer man seg formannskapsystemet om å ansvarliggjøre flest mulig.
Deretter sa jeg litt mer om erfaringspraksisen og evalueringen fra kommuner og fylker som har hatt parlamentarisme. Noen trekk fra Oslo først:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Mer helhetlig styring
- Konsensuspreg både før og etter parlamentarisme.
- Høy legimitet. De fleste politikere i Oslo vil videreføre systemet.
Bakteppet for innføring av parlamentarisme i Oslo var økonomiske problemer. Økonomien forverret seg på kort sikt etter parlamentarismeinnføringen, men har bedret seg senere.
Hva gjaldt konsensuspreg, så er det nok noen modifaksjoner. Jeg snakket nylig med Oslos byrådsleder Stian Berger Røsland. Han sa at mange Oslo-politikere, selv om de er grunnleggende positive til parlamentarisme, til tider er litt oppgitt over at parlamentarismen på mange måter bidrar til å konstruere uenighet (opposisjon vs posisjon) som egentlig ikke finnes.
Bergen hadde ikke det samme økonomiske bakteppet som Oslo for å innføre nytt styringssystem. Her handlet det mer om ønsket om bedre og mer helhetlig politiske styring. Erfaringene fra Bergen viser:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Konfliktorienteringen er langt sterkere enn i Oslo. Noe som bl.a.a vises ved at mistillit er mer brukt i Bergen.
- Ordføreren er (som ventet) klart svekket.
- Politikerne er klart mer splittet i synet på om parlamentarisme er bra.
Når det gjelder fylkene, så nøyde jeg med å peke på noen fellestrekk (selv om det er forskjeller på de fire fylkene som har innført dette til nå):
- Flertallsparlamentarisme dominerer
- Fylkesrådene blir meget sterke, fylkestingene svake.
- Posisjonspolitikere er generelt langt mer fornøyd enn opposisjonspolitikerne med systemet.
- Byråkratene er generelt mer misfornøyd enn politikerne.
- Politiske skillelinjene har blitt noe mer markerte.
- Det politiske ansvaret har blitt klarere.
- Valgdeltakelsen har ikke økt.
- Media har ikke blitt mer interessert i å skrive om fylkespolitikk.
- "Hestehandlingen" har blitt mer lukket.
Slik sett har erfaringene i fylkene på mange måter vært i tråd med hva man kunne forvente.
Avlsutningsvis dro jeg fram noen av hovedunktene i mitt foredrag:
* Formannskap dominerer, men parlamentarisme er på vei inn.
* Det er gode argumenter for begge modeller
* Praksis på kommunalt plan synes å gi en modelltilnærming
* Styringsmodell av underordnet betydning?
* Erfaringene med parlamentarisme er generelt delte, men jeg tolker hovedbildet dithen at det er er noen flere positive enn negative erfaringer. Og det beste argumentet er kanskje at ikke en eneste kommune eller fylkeskommune som har innført parlamentarisme, har byttet tilbake.
Selv er jeg nok en svak (og ingen entusiastisk) tilhenger av parlamentarisme på kommunalt og fylkeskommunalt plan.
Etterpå var det duket for en spørsmålsrunde. Flere var opptatt økonomi og hva en overgang til parlamentarisme ville koste. En ville vite hva innbyggerne syntes om parlamentarisme, hvorpå jeg repliserte at "folk flest" ikke vet eller gir blaffen i hva slags styringssystem som kommunen eller fylkeskommunen har.
Så fulgte en meget velsmakende lunsj hvor jeg satte meg ned blant noen "på gulvet"-politikere. Her fikk jeg både en dose skepsis mot statsvitere og en tirade mot norske avgifter og medier, servert som attåtnæring. Jeg har vært borti noen fylkesmøter i andre partier dette året, og jeg kan konstatere at Frp fremdeles har politikere som skiller seg en hel del fra andre politikere.
I den etterfølgende debatten, hadde først toppolitikerne, med Terje Søviknes, Gunnar Bakke, Arne Sortevik, og Gjermund Hagesæther i spiss, ordet (jeg savnet noen damer.). Siden dette var et lukket møte, så har jeg ikke til hensikt å referere hva de sa om sitt ståsted i saken. Men jeg røper vel neppe noen særlig stor hemmelighet når jeg viderebringer at taktikk, i Frp som i andre partier, er et element som også debatteres og vektlegges når standpunkter skal fattes.
Jeg åpnet med å peke på noen hovedelementer ved hver av de to modellene.
Formannskapsmodellen kjennetegnes av at formannskapet i kommunen/fylket velges etter et forholdstallsprinsipp. Dvs. at partiene blir representert etter sin styrke i kommunestyret/fylkestinget. Formannskapet består av om lag en firedel av de folkevalgte representatene og er uavsettelig.
Hva slags folk sitter i formannskapet? Jo, det er stort sett den lokalpolitiske eliten. Partiene plasserer sine beste menn og kvinner her fordi formannskapet har en meget viktig funksjon som forberedende organ og ofte fattes også sentrale politiske beslutninger reelt sett her. I et formannskapsystem spiller både ordføreren og rådmannen en meget viktig rolle. Ordføreren som den viktigste politikeren - ofte også den eneste i kommunen som har politikk som en heltidsjobb. Rådmannen (eller administrasjonssjefen som det vel formelt rett heter i disse kjønnsnøytrale tider...) som øverste sjef for byråkratiet. I kommuner der rådmannen har blitt litt vel sterk, snakkes det ofte om et "rådmannsvelde".
Slik jeg vurderer det, er konsensusorientering mye av den bærende ideen bak et formannskapssystem.
Alle skal, via forholdsholdstallsmetoden, få noe gjennomslag, og alle skal ansvarliggjøres for den politikken som føres. Politikerne er stort sett "glade amatører".
For å få fram hva som i hovedsak skiller parlamentarisme fra formannskapsmodellen, nøyde jeg meg med å peke på fire kjernepunkter. For det første så utgår det utøvende organet, kommunerådet (eller fylkesrådet) fra kommunestyret/fylkestinget. Har et parti rent flertall, så danner også dette partiet som regel "regjering". Etter Aps glanstid på 50-tallet, er det i norsk sammenheng heller sjelden at et parti får rent flertall - både i kommunal, fylkeskommunal og nasjonal sammenheng. Da blir det et spørsmål om forhandlinger og samarbeid mellom to eller flere partier hva gjelder å få stablet et styringsdyktig flertall på beina. Lykkes ikke det, så blir det eventuelt en mindretallskonstellasjon. Det er imidlertid i utgangspunktet et flertallsprinsipp gjennomsyrer parlamentarismen, altså at det er en eller annen form for flertall som bør ligge til grunn for styringsmakten. I Norge har vi nasjonalt dog ingen tradisjon for å ha tillitsvotering når en regjering tiltrår, således trenger dette flertallet ikke være positivt og eksplisitt uttrykt (negativ parlamentarisme). I Bergen har man imidlertid en slik votering, men ikke i Oslo.
Kommunerådet/fylkesrådet står også ansvarlig overfor kommunestyret/fylkesstyret. Dette betyr bl.a. at de utøvende har en plikt til å komme med korrekt informasjon til de folkevalgte. Brudd på infoplikten kan, i siste instans, medføre mistillitsforslag fra opposisjonen (opposisjonen kan formelt imidlertid reise mistillit på ethvert grunnlag - gjerne også misnøye med sveisen til fylkesården). Får et mistillitsforslag flertall, så må kommunerådet/fylkesrådet gå av. De styrendes sterkeste maktmiddel, er kabinettspørsmålet. Får de et flertall i mot seg på dette, så må de også gå av (her er det en viss akademisk debatt knyttet til hvorvidt de styrende har en plikt eller bare en rett til å gå av, men den debatten skal jeg ikke trøtte dere med i denne omgang..)
Ordføreren har en mye mer symbolsk rolle i et parlamentarisk system. Han eller hun framstår som vingeklippet og blir mest av alt et ansikt utad. Rådmannen er borte fordi den utøvende, styrende makten av byråkratiet overføres fra administrasjon til posisjonspolitikere. I bunn for parlamentarisme ligger det således en bærende ide om en politisiering i den forstand at byråkratenes makt dempes og utøvende politikeres makt styrkes. Dette innebærer også en profesjonalisering av lokalpolitikken der det blir noen flere heltidspolitikere. Ønsket om å synliggjøre de politiske forskjellene mellom partiene er også en sentral ide.
Etter noen faktiske opplysninger knyttet til parlamentarismens inntreden både nasjonalt (1884-1910, vi hadde ikke noe fullt utviklet parlamentarisk system før også Høyre aksepterte dette fullt ut), kommunalt (Oslo innførte i 1986, Bergen fulgte etter i 2000 og Trondheim har nylig vedtatt å innføre det i neste periode) og fylkeskommunalt (Nordland var først ute i 1999, deretter har Hedmark, Nord-Trøndelag og Troms fulgt på (alle fra 2003), så kom jeg over i den mest morsomme delen av foredraget. Nemlig å diskutere modellene opp i mot hverandre. I diskusjonen forutsatte jeg at modellene er "idealtypiske" - altså at de i praksis fungerer omtrent slik de er tenkt i teorien.
Her er (som vanlig) ståsted avgjørende for hvilke argumentene som man synes er de beste for og imot, men jeg trakk like fullt fram fire hovedmomenter som kan tale for begge modellene. For formannskap først:
1. Samarbeid: Sier man at tverrpolitisk samarbeid og ansvarliggjøring av alle politikere og partier er en god ting, så er nok foramnnskap å foretrekke.
2. Stabilitet: Et formannskap sitter for fire år av gangen. Punktum. Et fylkesråd kan avsettes hver eneste dag.
3. Gjenspeiling av valgresultatet: Et formannskapssystem med forholdsmessighet gjenspeiler velgernes preferanser på en bedre måte. I et parlamentarisk system risikerer f.eks. det største partiet å bli uten utøvende innflytelse.
4. Tradisjon. Vi har en nesten 200 år lang tradisjon for formannskap. Mange steder har det fungert bra. Hvorfor da endre modell? ("vi vet hva vi har, ikke hva vi får")
Deretter trakk jeg fram fire hovedgevinster ved å eventuelt bytte til parlamentarisme.
1. Politiske ansvaret tydeliggjøres. De styrende kan ikke løpe fra sitt politiske ansvar - både hva gjelder utøvende politikk og det byråkratiet de leder.
2. Rådmannsveldet elimineres. Makt flyttes fra sterke og ikke demokratisk valgte byråkrater, til folkevalgte politikere.
3. Effektivitet. Et politisk system der to-tre styrende partier ikke trenger ta hensyn til alle de andre partiene i samme grad, blir et mer effektivt system fordi beslutningsprosessene blir raskere og linjene kortere.
4. Overordnet og finansiell styring. I et formannskapssystem der alle skal få noe gjennomslag, er det en fare for svakere økonomistyring. I et parlamentarisk system burde politiske prioriteringer være lettere å gjøre og dermed økonomien lettere å styre.
På dette siste punktet bør det føyes til at parlamentarisme, isolert sett, på kort sikt trolig er et noe mer kostbart system i den forstand at flere politikere må frikjøpes. Men det trenger ikke være mye dyrere, det er f.eks. mulig å redusere antallet fylkestingsreprsentanter eller gjøre andre grep (i tillegg til å fjerne rådmannen) på byåkratisiden.
På blogg og twitter fikk jeg, i forberedelsene til foredraget mitt, andre momenter som bør tillegges vekt (takk til Synnøve Handeland, Torbjørn Sølsnes, Fredrik Mellem, Morten Elster, Andreas Halse Jarle Heitmann og Kristina Torbergsen for gode innspill). Jeg valgte å plukke fram tre av dem:
- Det kan være en fare for at flere avgjørelser tas i lukkede rom i et parlamentarisk system der posisjonspolitikere og partier styrer og steller veldig mye.
- Opposisjonen gis dårlige rammebetingelser i parlamentarismen. De styrende får ofte heltidsjobber og har et byråkrati å støtte seg på. Opposisjonen er amatørpolitikere og er i stor grad overlatt til seg selv.
- Velgerne kan lettere belønne eller straffe partier og politikere i et parlamentarisk system der ansvarsforholdene er klarere.
Det skapte en viss humring i salen da jeg sa at det på spinnesiden ofte uttrykkes at størrelse ikke teller og at jeg tidvis er i tvil om dette bare er noe de sier.. Men i parlamentarisk sammenheng så synes det som om størrelsen entydig har noe å si. For det er vel neppe tilfeldig at det på kommunalt plan kun er de største byene våre som har innført systemet? Når det er sagt, så ser jeg ikke noe i veien for at parlamentarisme kan fungere også i mindre kommuner. Men neppe i de aller minste. På fylkesplan er etter mitt skjønn alle fylker store nok til å ha dette systemet.
Men så er det et klart "men" ved de overnevnte idealargumentene. For hva er praksisen i kommunene? Jo, praksis fra Oslo og Bergen er at det ofte er mindretallsparlamentarisme. Hva er praksis fra mange kommuner med formannskapssystem? Jo, praksis er at det ofte dannes faste flertallskonstellasjoner som reelt sett sitter med makten. Hva betyr dette for argumentene for de to modellene? Det betyr at argumentene blir mer uklare. Fordi praksis går i retning av en modelltilnærming. Derfor er det helt essensielt å være klar over at styringssystemet i seg selv ikke er avgjørende for hvordan kommunen eller fylket styres. Men det er de som utfører styringen, politikerne, partiene og byråkratene, og hvordan de utfører sine roller, som er det viktigste. Eller sagt på en annen måte: Det er fullt mulig å kjøre økonomien i grøfta om styringssystemet er sånn eller slik.
Når det gjelder erfaringspraksisen fra fylkene, så er den annerledes. For her har flertallsparlamentarisme vært totalt dominerende. Det synes altså å være langt lettere å bygge flertallskoalisjoner på fylkesplan enn på kommunalt plan, noe som nok henger sammen med at de politiske motsetningene og stridsspørsmålene er langt sterkere i kommunene enn i fylkene. I så måte får de nevnte argumentene igjen mer gyldighet. Men også på fylkesplanet er det et klart men. For her har det ikke bare vært flertalltallskoalisjoner, men sågar mange "overtallige" flerall. Dvs. at flere partier enn nødvendig for å bygge flertall, trekkes inn i den utøvende styringen. Og jo flere partier som trekkes inn i den utøvende makten, jo mer nærmer man seg formannskapsystemet om å ansvarliggjøre flest mulig.
Deretter sa jeg litt mer om erfaringspraksisen og evalueringen fra kommuner og fylker som har hatt parlamentarisme. Noen trekk fra Oslo først:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Mer helhetlig styring
- Konsensuspreg både før og etter parlamentarisme.
- Høy legimitet. De fleste politikere i Oslo vil videreføre systemet.
Bakteppet for innføring av parlamentarisme i Oslo var økonomiske problemer. Økonomien forverret seg på kort sikt etter parlamentarismeinnføringen, men har bedret seg senere.
Hva gjaldt konsensuspreg, så er det nok noen modifaksjoner. Jeg snakket nylig med Oslos byrådsleder Stian Berger Røsland. Han sa at mange Oslo-politikere, selv om de er grunnleggende positive til parlamentarisme, til tider er litt oppgitt over at parlamentarismen på mange måter bidrar til å konstruere uenighet (opposisjon vs posisjon) som egentlig ikke finnes.
Bergen hadde ikke det samme økonomiske bakteppet som Oslo for å innføre nytt styringssystem. Her handlet det mer om ønsket om bedre og mer helhetlig politiske styring. Erfaringene fra Bergen viser:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Konfliktorienteringen er langt sterkere enn i Oslo. Noe som bl.a.a vises ved at mistillit er mer brukt i Bergen.
- Ordføreren er (som ventet) klart svekket.
- Politikerne er klart mer splittet i synet på om parlamentarisme er bra.
Når det gjelder fylkene, så nøyde jeg med å peke på noen fellestrekk (selv om det er forskjeller på de fire fylkene som har innført dette til nå):
- Flertallsparlamentarisme dominerer
- Fylkesrådene blir meget sterke, fylkestingene svake.
- Posisjonspolitikere er generelt langt mer fornøyd enn opposisjonspolitikerne med systemet.
- Byråkratene er generelt mer misfornøyd enn politikerne.
- Politiske skillelinjene har blitt noe mer markerte.
- Det politiske ansvaret har blitt klarere.
- Valgdeltakelsen har ikke økt.
- Media har ikke blitt mer interessert i å skrive om fylkespolitikk.
- "Hestehandlingen" har blitt mer lukket.
Slik sett har erfaringene i fylkene på mange måter vært i tråd med hva man kunne forvente.
Avlsutningsvis dro jeg fram noen av hovedunktene i mitt foredrag:
* Formannskap dominerer, men parlamentarisme er på vei inn.
* Det er gode argumenter for begge modeller
* Praksis på kommunalt plan synes å gi en modelltilnærming
* Styringsmodell av underordnet betydning?
* Erfaringene med parlamentarisme er generelt delte, men jeg tolker hovedbildet dithen at det er er noen flere positive enn negative erfaringer. Og det beste argumentet er kanskje at ikke en eneste kommune eller fylkeskommune som har innført parlamentarisme, har byttet tilbake.
Selv er jeg nok en svak (og ingen entusiastisk) tilhenger av parlamentarisme på kommunalt og fylkeskommunalt plan.
Etterpå var det duket for en spørsmålsrunde. Flere var opptatt økonomi og hva en overgang til parlamentarisme ville koste. En ville vite hva innbyggerne syntes om parlamentarisme, hvorpå jeg repliserte at "folk flest" ikke vet eller gir blaffen i hva slags styringssystem som kommunen eller fylkeskommunen har.
Så fulgte en meget velsmakende lunsj hvor jeg satte meg ned blant noen "på gulvet"-politikere. Her fikk jeg både en dose skepsis mot statsvitere og en tirade mot norske avgifter og medier, servert som attåtnæring. Jeg har vært borti noen fylkesmøter i andre partier dette året, og jeg kan konstatere at Frp fremdeles har politikere som skiller seg en hel del fra andre politikere.
I den etterfølgende debatten, hadde først toppolitikerne, med Terje Søviknes, Gunnar Bakke, Arne Sortevik, og Gjermund Hagesæther i spiss, ordet (jeg savnet noen damer.). Siden dette var et lukket møte, så har jeg ikke til hensikt å referere hva de sa om sitt ståsted i saken. Men jeg røper vel neppe noen særlig stor hemmelighet når jeg viderebringer at taktikk, i Frp som i andre partier, er et element som også debatteres og vektlegges når standpunkter skal fattes.
torsdag 10. juni 2010
Oslo og Akershus er Venstres livsforsikring
Torsdag er en fin dag å bruke på å ta en titt på Venstres geografiske profil. Vårt eldste parti var tidligere Norges fremste bygde- og motkulturparti. Men det var den gang da. For nå har partiet sin største styrke på det mest sentrale Østlandsområdet.
Ved valget i 1945 var Oslo og Akershus blant Venstres desidert svakeste valgkretser. Ved valget i fjor var Oslo og Akershus partiets to beste kretser. Det sier noe om den oppsiktsvekkende utviklingen som partiet har vært igjennom.
Valget i fjor ble som kjent en katastrofe for Venstre, i den grad man bør bruke slike begrep om et partis tilbakegang. Venstre-elendigheten ble imdilertid noe mindre elendig enn den ellers kunne vært, takket være at styrken i Oslo og Akershus medførte at partiet tross alt ble representert på Stortinget med to representanter.
Når vi går litt bak tallene, så viser det seg at Venstres resultat på 6,4 i Oslo faktisk var hakket bedre, relativt sett, enn resulatet i 2005. Eller sagt på en annen måte: Venstre gikk litt mindre tilbake i Oslo enn på landsbasis. Men for all del: Venstre gikk solid tilbake også i Oslo, som i alle andre fylker. Med et eneste unntak, og det var Finnmark hvor partiet faktisk kunne notere et lite tidel i pluss (en aldri så liten Vera Lysklætt-effekt..?)
I Akershus beholdt partiet sitt ene mandat. Partiet hadde OK margin ned, men heller ikke mer da det tross alt var det siste faste mandatet man kapret i fylket. Like fullt; skulle partiet ei heller ved valget i 2013 klare å karre seg over sperregrensen, så vil Oslo og Akershus trolig nok en gang sikre partiet stortingsrepresentasjon fram mot 2017 slik at man også i neste periode i alle fall har en liten parlamentarisk plattform å jobbe videre på. For husk at Oslo trolig vil få to mandater mer, mens Akershus ligger an til ett mandat mer sammenlignet med dagens mandatfordeling - noe som gjør det litt lettere for et Venstre under sperregrensen å henge med videre. Slik sett utgjør Oslo og Akershus partiets livsforsikring p.t.
Derfor er det med en viss grad av undring jeg leser den autoriserte Sponheim-biografien. Der sier den avgåtte partilederen bl.a. at:
- Dette akademiske, borgerlige Venstre har skaffet seg velgere i Oslo og i de andre byene, men det representerer etter min mening ikke det genuine sentrum. Det går an å argumentere for at det er det partiet Venstre bør være, men det er ikke et parti som fyller en sentrumsrolle i politikken, og etter mitt syn er det døden for Venstre å få en slik todeling av norsk politikk. Hele kyst-Venstre med den store sosiale samvittigheten, kombinert med troen på småbedrifter, på at folk må kunne tjene penger, det har blitt svekket med all Oslo-dominansen vi har fått i dette partiet. Her har det vært en utvikling i Venstre som jeg ikke har klart å demme opp for.
Jeg finner Sponheims analyse meget snodig. Fordi jeg er av den oppfatning av Venstres delvise suksess under Sponheim, nettopp skyldes at partiet under hans ledelse plasserte seg klarere på borgerlig side enn hva forgjenger Odd Einar "giftet seg med Gro" Dørum gjorde. I så måte burde Sponheim glede seg over den sterke framgangen i Oslo og Akershus i stedet for å nærmest gremmes.
Sponheim manglet drøyt 300 stemmer på stortingsplass. Hadde Hordaland hatt det ene mandatet ekstra som de kommer til å få ved neste valg, så ville han i dag vært stortingsmann i stedet for fylkesmann. Dette betyr at også i Hordaland er det brukbare muligheter for Venstre-representasjon i 2013, selv om partiet nok en gang skulle havne under sperren. For fremdeles så gjør partiet det bedre enn landsgjennomsnittet i Hordaland. Det samme gjelder i Rogaland. Venstres fire beste fylker, er dermed også landets fire mest folkerike fylker.
Venstre har derimot nesten kollapset i Møre og Romsdal. Partiet ble ganske nøyaktig halvert fra 2005 til 2009 her. Også i nabofylket Sogn og Fjordane går det brattere utforbakke enn i resten av landet.
Generelt fortsetter Østfold, Hedmark, Telemark og våre fire nordligste fylker å være Venstres største problemfylker - selv om Finnmark som nevnt ble et lite Venstre-lyspunkt.
Ved valget i 1945 var Oslo og Akershus blant Venstres desidert svakeste valgkretser. Ved valget i fjor var Oslo og Akershus partiets to beste kretser. Det sier noe om den oppsiktsvekkende utviklingen som partiet har vært igjennom.
Valget i fjor ble som kjent en katastrofe for Venstre, i den grad man bør bruke slike begrep om et partis tilbakegang. Venstre-elendigheten ble imdilertid noe mindre elendig enn den ellers kunne vært, takket være at styrken i Oslo og Akershus medførte at partiet tross alt ble representert på Stortinget med to representanter.
Når vi går litt bak tallene, så viser det seg at Venstres resultat på 6,4 i Oslo faktisk var hakket bedre, relativt sett, enn resulatet i 2005. Eller sagt på en annen måte: Venstre gikk litt mindre tilbake i Oslo enn på landsbasis. Men for all del: Venstre gikk solid tilbake også i Oslo, som i alle andre fylker. Med et eneste unntak, og det var Finnmark hvor partiet faktisk kunne notere et lite tidel i pluss (en aldri så liten Vera Lysklætt-effekt..?)
I Akershus beholdt partiet sitt ene mandat. Partiet hadde OK margin ned, men heller ikke mer da det tross alt var det siste faste mandatet man kapret i fylket. Like fullt; skulle partiet ei heller ved valget i 2013 klare å karre seg over sperregrensen, så vil Oslo og Akershus trolig nok en gang sikre partiet stortingsrepresentasjon fram mot 2017 slik at man også i neste periode i alle fall har en liten parlamentarisk plattform å jobbe videre på. For husk at Oslo trolig vil få to mandater mer, mens Akershus ligger an til ett mandat mer sammenlignet med dagens mandatfordeling - noe som gjør det litt lettere for et Venstre under sperregrensen å henge med videre. Slik sett utgjør Oslo og Akershus partiets livsforsikring p.t.
Derfor er det med en viss grad av undring jeg leser den autoriserte Sponheim-biografien. Der sier den avgåtte partilederen bl.a. at:
- Dette akademiske, borgerlige Venstre har skaffet seg velgere i Oslo og i de andre byene, men det representerer etter min mening ikke det genuine sentrum. Det går an å argumentere for at det er det partiet Venstre bør være, men det er ikke et parti som fyller en sentrumsrolle i politikken, og etter mitt syn er det døden for Venstre å få en slik todeling av norsk politikk. Hele kyst-Venstre med den store sosiale samvittigheten, kombinert med troen på småbedrifter, på at folk må kunne tjene penger, det har blitt svekket med all Oslo-dominansen vi har fått i dette partiet. Her har det vært en utvikling i Venstre som jeg ikke har klart å demme opp for.
Jeg finner Sponheims analyse meget snodig. Fordi jeg er av den oppfatning av Venstres delvise suksess under Sponheim, nettopp skyldes at partiet under hans ledelse plasserte seg klarere på borgerlig side enn hva forgjenger Odd Einar "giftet seg med Gro" Dørum gjorde. I så måte burde Sponheim glede seg over den sterke framgangen i Oslo og Akershus i stedet for å nærmest gremmes.
Sponheim manglet drøyt 300 stemmer på stortingsplass. Hadde Hordaland hatt det ene mandatet ekstra som de kommer til å få ved neste valg, så ville han i dag vært stortingsmann i stedet for fylkesmann. Dette betyr at også i Hordaland er det brukbare muligheter for Venstre-representasjon i 2013, selv om partiet nok en gang skulle havne under sperren. For fremdeles så gjør partiet det bedre enn landsgjennomsnittet i Hordaland. Det samme gjelder i Rogaland. Venstres fire beste fylker, er dermed også landets fire mest folkerike fylker.
Venstre har derimot nesten kollapset i Møre og Romsdal. Partiet ble ganske nøyaktig halvert fra 2005 til 2009 her. Også i nabofylket Sogn og Fjordane går det brattere utforbakke enn i resten av landet.
Generelt fortsetter Østfold, Hedmark, Telemark og våre fire nordligste fylker å være Venstres største problemfylker - selv om Finnmark som nevnt ble et lite Venstre-lyspunkt.
tirsdag 8. juni 2010
Sør- og Vestlandet redder KrF
I mine ettervalgsanalyser har jeg tatt for meg de geografiske profilene til Rødt, SV, Ap og Sp. Turen er nå kommet til KrF. Den tradisjonelle kunnskapen om partiets velgere tilsier at KrF har sin styrke på Sør- og Vestlandet, mens man - litt enkelt sagt- står svakt i resten av landet.
Er det slik fortsatt? Ja. Som i 2005, ble partiet ved fjorårets valg stående igjen med fire faste mandater: Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. I landets øvrige valgkretser har ikke KrF pt. styrke nok til å kapre rene distriktsmandater. Slik sett utgjør Sør- og Vestlandet partiets livsforsikring. For selv om KrF skulle falle under sperregresen ved neste valg, så vil partiet trolig bli representatert fra i alle fall 2-3 av disse fylkene. Jeg holder Rogaland som det sikreste KrF-mandatet, etterfulgt av Hordaland og Vest-Agder, mens Møre og Romsdal er det mest usikre "kortet".
Hva er forklaringen på dette fenomenet? I korte trekk handler det om tradisjon, kultur og verdier. De såkalte motkulturene (avholdsbevegelse, legmannsbevegelse og målsak) har stått, og står fortsatt, sterkere her enn andre steder i landet. Verdikonsevaratismen står sterkere og det samme gjør familieverdiene. Dette er en fordel for motkulturpartiet framfor noe i norsk politikk; KrF. Men vær oppmerksom på at motkulturen på Sør- og Vestlandet (også) er svekket.
Valgresultatet på 5,5 prosent var elendig for KrF. Det var partiets svakeste valg siden partiet ble landsomfattende i 1945. KrF gikk tilbake i samtlige fylker, sammenlignet med 05-valget. Relativt sett var tilbakegangen minst i Aust-Agder og Rogaland. Vest-Agder ble, for niende stortingsvalg på rad, partiets beste krets med en oppslutning på 15,5 prosent. Mens Hedmark var svakest for KrF med stusselige 2,5 prosent. De geografiske variasjonene er dermed meget store for partiet, dog noe mindre enn for Senterpartiets del.
Det er sikkert noen KrF-ere som hadde håpet på diverse personeffekter av at kjente politikere toppet listene. Jeg kan ikke finne spor av noen Hareide-effekt i Akershus. Det er ingen Tørresdal-effekt å spore i Nord-Trøndelag. Og jeg kan ei heller se tegn til noen Hansen-effekt i Vestfold. Dette forsterker mine stadige tilbakevendene påstander om at personeffekter i rikspolitikken i stor grad er overdrevet.
Jeg merker meg likevel at Rogaland, igjen sånn relativt sett, trender klart positivt for KrF. Eller sagt på kanskje noe mer forståelig måte: KrF-tilbakegangen i Rogaland har vært liten sammenlignet med andre steder. Jeg vil derfor strekke meg til å si at det er mulig at dette kan tolkes som å være en aldri så liten fjær i den hatten som listetoppen Dagfinn Høybråten trolig ikke bruker.
Ellers er det interessant å se hvordan KrF totalt har mistet grepet på Nord-Norge sammenlignet med glansperioden ved valgene i 1997 og 2001. Tilbakegangen har her vært kolossal. Denne trenden har falt sammen med at Ap i stor grad har gjenvunnet mye av den styrken som gikk tapt i nord rundt tusenårsskiftet.
Således er det grunn til å tro at KrF har lekket mer velgere til Ap i nord enn de har gjort andre steder.
Er det slik fortsatt? Ja. Som i 2005, ble partiet ved fjorårets valg stående igjen med fire faste mandater: Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. I landets øvrige valgkretser har ikke KrF pt. styrke nok til å kapre rene distriktsmandater. Slik sett utgjør Sør- og Vestlandet partiets livsforsikring. For selv om KrF skulle falle under sperregresen ved neste valg, så vil partiet trolig bli representatert fra i alle fall 2-3 av disse fylkene. Jeg holder Rogaland som det sikreste KrF-mandatet, etterfulgt av Hordaland og Vest-Agder, mens Møre og Romsdal er det mest usikre "kortet".
Hva er forklaringen på dette fenomenet? I korte trekk handler det om tradisjon, kultur og verdier. De såkalte motkulturene (avholdsbevegelse, legmannsbevegelse og målsak) har stått, og står fortsatt, sterkere her enn andre steder i landet. Verdikonsevaratismen står sterkere og det samme gjør familieverdiene. Dette er en fordel for motkulturpartiet framfor noe i norsk politikk; KrF. Men vær oppmerksom på at motkulturen på Sør- og Vestlandet (også) er svekket.
Valgresultatet på 5,5 prosent var elendig for KrF. Det var partiets svakeste valg siden partiet ble landsomfattende i 1945. KrF gikk tilbake i samtlige fylker, sammenlignet med 05-valget. Relativt sett var tilbakegangen minst i Aust-Agder og Rogaland. Vest-Agder ble, for niende stortingsvalg på rad, partiets beste krets med en oppslutning på 15,5 prosent. Mens Hedmark var svakest for KrF med stusselige 2,5 prosent. De geografiske variasjonene er dermed meget store for partiet, dog noe mindre enn for Senterpartiets del.
Det er sikkert noen KrF-ere som hadde håpet på diverse personeffekter av at kjente politikere toppet listene. Jeg kan ikke finne spor av noen Hareide-effekt i Akershus. Det er ingen Tørresdal-effekt å spore i Nord-Trøndelag. Og jeg kan ei heller se tegn til noen Hansen-effekt i Vestfold. Dette forsterker mine stadige tilbakevendene påstander om at personeffekter i rikspolitikken i stor grad er overdrevet.
Jeg merker meg likevel at Rogaland, igjen sånn relativt sett, trender klart positivt for KrF. Eller sagt på kanskje noe mer forståelig måte: KrF-tilbakegangen i Rogaland har vært liten sammenlignet med andre steder. Jeg vil derfor strekke meg til å si at det er mulig at dette kan tolkes som å være en aldri så liten fjær i den hatten som listetoppen Dagfinn Høybråten trolig ikke bruker.
Ellers er det interessant å se hvordan KrF totalt har mistet grepet på Nord-Norge sammenlignet med glansperioden ved valgene i 1997 og 2001. Tilbakegangen har her vært kolossal. Denne trenden har falt sammen med at Ap i stor grad har gjenvunnet mye av den styrken som gikk tapt i nord rundt tusenårsskiftet.
Således er det grunn til å tro at KrF har lekket mer velgere til Ap i nord enn de har gjort andre steder.
fredag 4. juni 2010
Formannskap eller parlamentarisme?
For tiden jobber jeg med et foredrag som skal holdes for Hordaland Frp neste helg. Temaet er parlamentarisme. For det er nå snakk om at Hordaland fylkeskommune kanskje skal bytte styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Nordland, Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark har parlamentarisme allerede. I tillegg til kommunene Oslo og Bergen. Og parlamentarisme er på gang i Trondheim. Jeg vet også at parlamentarisme diskuteres innført i Stavanger.
Formannskap er fortsatt dominerende. Men parlamentarisme er altså på vei inn flere steder. Er det bra?
Flere hoder tenker bedre enn ett. Har du erfaringer fra arbeid i en eller begge disse modellene? Eller synspunkter på fordeler og ulemper?
Spill inn i kommentarfeltet!
Formannskap er fortsatt dominerende. Men parlamentarisme er altså på vei inn flere steder. Er det bra?
Flere hoder tenker bedre enn ett. Har du erfaringer fra arbeid i en eller begge disse modellene? Eller synspunkter på fordeler og ulemper?
Spill inn i kommentarfeltet!
tirsdag 1. juni 2010
Mai-analyse
Min analyse av velgerbevegelsene ligger nå ute hos Minerva. Sjekk ut bloggposten nedenfor for tilleggssnadder.
mandag 31. mai 2010
Ferske tall fra Oslo, Bergen og Trondheim
Min analyse av velgerbevegelsene i mai kommer på Minervas nettsider i morgen. Der får du også helt ferske mandatprognoser for våre tre største byer. Jeg skal her lage en aldri så liten teaser og komme med litt bakgrunnsstoff.
Oslo først. Mine utregninger er basert på kommunefaktorer for Oslo som ser slik ut:
Rødt 3,90
SV 1,67
Ap 0,96
Sp 0,13
KrF 0,40
V 1,63
H 1,25
Frp 0,64
Andre 1,3
Valgstatistikk fra Oslo ved de siste valgene, samt informasjon fra siste lokale målinger, er lagt inn for å komme fram til disse faktorene. Faktor over 1 innebærer at partiet ligger over sitt landssnitt. Under 1 innebærer det motsatte.
Når disse faktorene og gjennomsnittet av de nasjonale mai-målingene legges til grunn, kommer jeg ut med følgende tall for Oslo pr. i dag (endringer fra 07-valget i parantes):
Rødt 5,5 (+0,3)
SV 10,0 (-0,6)
Ap 28,8 (-1,1)
Sp 0,7 (-0,1)
KrF 2,0 (-1,1)
V 6,7 (-2,0)
H 30,4 (+5,2)
Frp 14,3 (0)
Andre 1,6 (-0,5)
Summeres Frp, H, KrF og Venstres tall sammen, så ser vi at de har 53,4 prosent av de antatte frammøtte inne. Mens den rødgrønne blokken må nøye seg med 45 prosent.
Bergen måles langt oftere. Jeg bruker her derfor i stedet et gjennomsnitt av de siste tre lokale målingene i mitt beregningsgrunnlag. Disse snittallene for Bergen ser slik ut:
Rødt 4,3 (-0,2)
SV 6,2 (-0,9)
Ap 29,3 (+5,4)
Sp 2,2 (-0,6)
KrF 4,5 (-1,8)
V 5,0 (-0,8)
H 29,5 (+3,2)
Frp 16,7 (-3,5)
Andre 2,3 (-0,9)
Er Ap målt noe for høyt og Frp litt for lavt på Bergens-målingene? Det er et spørsmål som melder seg all den tid tallene bryter med de nasjonale trendene pt. Jeg tror at svaret kan være ja. Men ikke så mye at det ikke er grunn til å tro at Ap nå ligger på et høyere nivå i Bergen enn ved 07-valget, mens det er motsatt for Frp.
Blokkstillingen er markante 55,7 - 42 i borgerlig favør.
Så til Trondheim til slutt. Her har jeg null og niks av lokale målinger å støtte meg på og må derfor bruke samme metode som på Oslo. Mine kommunefaktorer for Trondheim ser for øyeblikket slik ut:
Rødt 2,50
SV 1,30
Ap 1,30
Sp 0,45
KrF 0,54
V 0,96
H 0,87
Frp 0,70
Andre 3,2
Regnes nasjonale snittnviåer om til Trondheim når disse faktorene bakes inn, så ser velgerpreferansene i Norges tredje største by slik ut:
R 3,5 (+0,1)
SV 7,8 (-0,4)
Ap 39,0 (-4,9)
Sp 2,4 (-0,3)
KrF 2,7 (-0,8)
V 3,9 (-0,1)
H 21,2 (+6,2)
Frp 15,7 (+1,0)
Andre 3,8 (-0,7)
De rødgrønne har, i følge mine tall, her overtaket med 52,7 mot 43,5.
Oslo først. Mine utregninger er basert på kommunefaktorer for Oslo som ser slik ut:
Rødt 3,90
SV 1,67
Ap 0,96
Sp 0,13
KrF 0,40
V 1,63
H 1,25
Frp 0,64
Andre 1,3
Valgstatistikk fra Oslo ved de siste valgene, samt informasjon fra siste lokale målinger, er lagt inn for å komme fram til disse faktorene. Faktor over 1 innebærer at partiet ligger over sitt landssnitt. Under 1 innebærer det motsatte.
Når disse faktorene og gjennomsnittet av de nasjonale mai-målingene legges til grunn, kommer jeg ut med følgende tall for Oslo pr. i dag (endringer fra 07-valget i parantes):
Rødt 5,5 (+0,3)
SV 10,0 (-0,6)
Ap 28,8 (-1,1)
Sp 0,7 (-0,1)
KrF 2,0 (-1,1)
V 6,7 (-2,0)
H 30,4 (+5,2)
Frp 14,3 (0)
Andre 1,6 (-0,5)
Summeres Frp, H, KrF og Venstres tall sammen, så ser vi at de har 53,4 prosent av de antatte frammøtte inne. Mens den rødgrønne blokken må nøye seg med 45 prosent.
Bergen måles langt oftere. Jeg bruker her derfor i stedet et gjennomsnitt av de siste tre lokale målingene i mitt beregningsgrunnlag. Disse snittallene for Bergen ser slik ut:
Rødt 4,3 (-0,2)
SV 6,2 (-0,9)
Ap 29,3 (+5,4)
Sp 2,2 (-0,6)
KrF 4,5 (-1,8)
V 5,0 (-0,8)
H 29,5 (+3,2)
Frp 16,7 (-3,5)
Andre 2,3 (-0,9)
Er Ap målt noe for høyt og Frp litt for lavt på Bergens-målingene? Det er et spørsmål som melder seg all den tid tallene bryter med de nasjonale trendene pt. Jeg tror at svaret kan være ja. Men ikke så mye at det ikke er grunn til å tro at Ap nå ligger på et høyere nivå i Bergen enn ved 07-valget, mens det er motsatt for Frp.
Blokkstillingen er markante 55,7 - 42 i borgerlig favør.
Så til Trondheim til slutt. Her har jeg null og niks av lokale målinger å støtte meg på og må derfor bruke samme metode som på Oslo. Mine kommunefaktorer for Trondheim ser for øyeblikket slik ut:
Rødt 2,50
SV 1,30
Ap 1,30
Sp 0,45
KrF 0,54
V 0,96
H 0,87
Frp 0,70
Andre 3,2
Regnes nasjonale snittnviåer om til Trondheim når disse faktorene bakes inn, så ser velgerpreferansene i Norges tredje største by slik ut:
R 3,5 (+0,1)
SV 7,8 (-0,4)
Ap 39,0 (-4,9)
Sp 2,4 (-0,3)
KrF 2,7 (-0,8)
V 3,9 (-0,1)
H 21,2 (+6,2)
Frp 15,7 (+1,0)
Andre 3,8 (-0,7)
De rødgrønne har, i følge mine tall, her overtaket med 52,7 mot 43,5.
torsdag 27. mai 2010
Senterpartiet er nest størst..
..i Sogn og Fjordane. Partiet er her om lag like stort som Høyre og Frp til sammen. Dessverre for Sp sin del så er Sogn og Fjordane et heller sært fylke i valgsammenheng (og kanskje i andre sammenhenger også..?). Partiets nest beste fylke er Nord-Trøndelag. Lenge var det omvendt. Fram til 01-valget var Nord-Trøndelag nr 1 og Sogn og Fjordane nr 2 for Sp. Generelt er jeg skeptisk til å tillegge personeffekter stor betydning ved riksvalg, men jeg gjør her et unntak og ser slett ikke bort i fra at partiet her kan ha nytt godt av en Navarsete-effekt de senere årene.
Jeg kan ikke annet enn å trekke litt på smilebåndene over variasjonene i Sps oppslutning i vårt ganske land. De som tror sentrum-periferi-dimensjonen har utspilt sin rolle i norsk politikk, anbefales herved å ta en titt på Sps geografiske profil. For her svinger det fra over 25 prosent i Sogn og Fjordane til 1 fattig prosent i Oslo. Fra 15,6 i Nord-Trøndelag til 3,1 i Akershus. Fra 12,4 i Oppland til 3,2 i Vestfold - for å ta de seks mest ekstreme fylkene.
Sp er dermed det partiet som desidert har de største geografiske svingningene. Partiets rolle som ivaretaker av produsentinteressene innenfor den konfliktlinjen som Stein Rokkan omtalte som motsetningen på varemarkedet (produsenter vs. konsumenter) er en hovedforklaring på det. Eller noe mer folkelig sagt; Sp er og blir et bondeparti - eller et distriktsparti om du heller vil. Et parti som dermed har heller liten appell i urbane strøk. I så måte er den klare urbaniseringstrenden i velgermassen et meget bekymringsfullt trekk - med tanke på partiets framtid.
Sp gikk beskjedent tilbake på landsplan ved valget i fjor. 6,2 var et minus på 0,3 pp sammenlignet med 05-valget. Historisk sett er det meget svakt, faktisk partiets nest dårligste valg noensinne (bare 2001-valget er svakere). Like fullt var det et resultat som er til å leve med for partiet - man holdt da stangen sånn noenlunde til tross for at man er minipartner i en rødgrønn koalisjonsregjering. Partiet klarte seg langt bedre enn kollega SV.
Sp gikk fram i fire fylker: Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Troms. Mens man stod på stedet hvil eller gikk tilbake i de øvrige 15 valgkretsene. Tilbakegangen var verst i Telemark, Finnmark og Sør-Trøndelag med over ett prosenpoeng i minus.
Jeg må fundere litt mer over hva Sp-framgangen på hele Vestlandet (minus Rogaland) kan skyldes - bortsett fra Navarsete (har du forslag?). I Troms kan en delforklaring være at Kystpartiets fiasko (-7,5 pp) sendte en del av deres tidligere velgere i fanget på Sp.
Konklusjon: Senterpatiets skarpe geografiske profil består. Og Sogn og Fjordane blir mer og mer ekstremt...
Jeg kan ikke annet enn å trekke litt på smilebåndene over variasjonene i Sps oppslutning i vårt ganske land. De som tror sentrum-periferi-dimensjonen har utspilt sin rolle i norsk politikk, anbefales herved å ta en titt på Sps geografiske profil. For her svinger det fra over 25 prosent i Sogn og Fjordane til 1 fattig prosent i Oslo. Fra 15,6 i Nord-Trøndelag til 3,1 i Akershus. Fra 12,4 i Oppland til 3,2 i Vestfold - for å ta de seks mest ekstreme fylkene.
Sp er dermed det partiet som desidert har de største geografiske svingningene. Partiets rolle som ivaretaker av produsentinteressene innenfor den konfliktlinjen som Stein Rokkan omtalte som motsetningen på varemarkedet (produsenter vs. konsumenter) er en hovedforklaring på det. Eller noe mer folkelig sagt; Sp er og blir et bondeparti - eller et distriktsparti om du heller vil. Et parti som dermed har heller liten appell i urbane strøk. I så måte er den klare urbaniseringstrenden i velgermassen et meget bekymringsfullt trekk - med tanke på partiets framtid.
Sp gikk beskjedent tilbake på landsplan ved valget i fjor. 6,2 var et minus på 0,3 pp sammenlignet med 05-valget. Historisk sett er det meget svakt, faktisk partiets nest dårligste valg noensinne (bare 2001-valget er svakere). Like fullt var det et resultat som er til å leve med for partiet - man holdt da stangen sånn noenlunde til tross for at man er minipartner i en rødgrønn koalisjonsregjering. Partiet klarte seg langt bedre enn kollega SV.
Sp gikk fram i fire fylker: Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Troms. Mens man stod på stedet hvil eller gikk tilbake i de øvrige 15 valgkretsene. Tilbakegangen var verst i Telemark, Finnmark og Sør-Trøndelag med over ett prosenpoeng i minus.
Jeg må fundere litt mer over hva Sp-framgangen på hele Vestlandet (minus Rogaland) kan skyldes - bortsett fra Navarsete (har du forslag?). I Troms kan en delforklaring være at Kystpartiets fiasko (-7,5 pp) sendte en del av deres tidligere velgere i fanget på Sp.
Konklusjon: Senterpatiets skarpe geografiske profil består. Og Sogn og Fjordane blir mer og mer ekstremt...
Historisk i Hurdal?
I går ble jeg oppringt av en journalist i Eidsvoll Ullensaker Blad. Hun ville ha en kommentar til en meget spesiell sak. Der har hele kommunestyret, minus Frps representant, vedtatt å sende et krasst brev til en av kommunens innybyggere med klar beskjed om at han bør slutte med å sende krasse brev til kommunen....
I likhet med Per Edgar Kokkvold, har jeg ikke hørt om noe tilsvarende. Jeg er sitert på følgende (bare i papirutgaven):
- Dette var en ukjent reaksjonsmåte. Det er litt spesielt at et kommunestyre bruker tid på å skrive slike brev. Jeg synes et annet alternativ hadde vært å ignorere saken, og blir det for grovt og sjikanerende kan man eventuelt gå til politiet med slike ting.
Har du hørt om noe tilsvarende?
I likhet med Per Edgar Kokkvold, har jeg ikke hørt om noe tilsvarende. Jeg er sitert på følgende (bare i papirutgaven):
- Dette var en ukjent reaksjonsmåte. Det er litt spesielt at et kommunestyre bruker tid på å skrive slike brev. Jeg synes et annet alternativ hadde vært å ignorere saken, og blir det for grovt og sjikanerende kan man eventuelt gå til politiet med slike ting.
Har du hørt om noe tilsvarende?
onsdag 26. mai 2010
Kommenterer Høyres framgang
Da jeg var på Høyres landsmøte for et par uker siden, ble jeg intervjuet av Eirik Løkke om Høyres situasjon. Siden partiet fortsatt er i godt driv, burde de kommentarene jeg kom med fremdeles være høyaktuelle.
Må dog tilstå at jeg ikke er særlig glad i å hverken se eller høre meg selv, men kan jo håpe at en håndfull andre kan ha glede av det..
Må dog tilstå at jeg ikke er særlig glad i å hverken se eller høre meg selv, men kan jo håpe at en håndfull andre kan ha glede av det..
tirsdag 25. mai 2010
Rødts problemer
I dag er jeg for andre gang sitert i Klassekampen fra samme telefonsamtale med en av avisens journalister. Vinklingen denne gang er på Rødts problemer med å appellere til velgerne. Partiet avholder forvørig landsmøte til helgen. Der blir trolig relativt ukjente Turid Thomassen valgt som ny partileder etter Torstein Dahle.
Mine uttalelser har forvoldt lederen i Rødt Sør-Trøndelag, Ronny Kjelsberg, et visst besvær. Han gir meg pepper for ikke å ha avvist journalistens spørsmål med henvisning til at statistikken er for tynn. Jeg er enig i at det statistiske materialet i Valgundersøkelsen er altfor snaut til å danne et godt bilde av Rødts velgeroverganger, noe jeg også har blogget om tidligere.
Mitt hovedpoeng, som jeg synes kommer ganske så godt fram i dagens KK, er at det likevel er god grunn til å fastslå at Rødt mislyktes med å utnytte SVs regjeringsdeltakelse og høyresving. Det viser jo det svake valgresultatet på 1,3 og null mandater. For første gang i historien satt SV i regjering ved et stortingsvalg. Rødt hadde dermed en historisk mulighet ved dette valget til å framstå som det eneste venstreopposisjonelle partiet i landet med muligheter for Stortingsplass. Potensialet hva gjelder å fange opp tusenvis av SV-velgere som syntes sitt parti var blitt altfor pregløst og regjeringsgrått, burde ha vært stort.
Dette potensialet burde Rødt greid å hente ut, men partiet rotet vekk sjansen. Trolig fordi mange velgere fortsatt ser på partiet som altfor sært, noe som åpenbart gjør terskelen for å gi det sin stemme meget høy. Noe som gjorde at en del potensielle Rødt-velgere faktisk i stedet gikk til Ap eller satt seg på gjerdet.
Hvordan Rødt skal senke denne høye terskelen noe, bør være et hovedanliggende på det kommende landsmøtet.
Mitt tips: Kvitt dere med det kommunistiske åket - en gang for alle!
Mine uttalelser har forvoldt lederen i Rødt Sør-Trøndelag, Ronny Kjelsberg, et visst besvær. Han gir meg pepper for ikke å ha avvist journalistens spørsmål med henvisning til at statistikken er for tynn. Jeg er enig i at det statistiske materialet i Valgundersøkelsen er altfor snaut til å danne et godt bilde av Rødts velgeroverganger, noe jeg også har blogget om tidligere.
Mitt hovedpoeng, som jeg synes kommer ganske så godt fram i dagens KK, er at det likevel er god grunn til å fastslå at Rødt mislyktes med å utnytte SVs regjeringsdeltakelse og høyresving. Det viser jo det svake valgresultatet på 1,3 og null mandater. For første gang i historien satt SV i regjering ved et stortingsvalg. Rødt hadde dermed en historisk mulighet ved dette valget til å framstå som det eneste venstreopposisjonelle partiet i landet med muligheter for Stortingsplass. Potensialet hva gjelder å fange opp tusenvis av SV-velgere som syntes sitt parti var blitt altfor pregløst og regjeringsgrått, burde ha vært stort.
Dette potensialet burde Rødt greid å hente ut, men partiet rotet vekk sjansen. Trolig fordi mange velgere fortsatt ser på partiet som altfor sært, noe som åpenbart gjør terskelen for å gi det sin stemme meget høy. Noe som gjorde at en del potensielle Rødt-velgere faktisk i stedet gikk til Ap eller satt seg på gjerdet.
Hvordan Rødt skal senke denne høye terskelen noe, bør være et hovedanliggende på det kommende landsmøtet.
Mitt tips: Kvitt dere med det kommunistiske åket - en gang for alle!
mandag 24. mai 2010
Aps geoprofil slipes noe ned
I del 3 av min gjennomgang av forskjeller i partienes geografiske oppslutning, er turen nå kommet til Ap. Partiet gjorde et godt valg på landsbasis i fjor høst med sine 35,4. I et historisk perspektiv er dog ikke midt på 30-tallet så mye å skryte av til Ap å være. Husk at f.eks. valget i 1973 ble omtalt som et katastrofevalg for partiet. Resultatet den gang? 35,3..
Like fullt har Ap, med den økende partikonkurransen fra særlig Frp, grunn til å være godt førnøyd med hva man fikk til av velgermobilisering i fjor høst. Partiet gikk fram i alle fylker sammenlignet med 05-valget. Minst var framgangen i Sogn og Fjordane med en stusselig tidel i pluss. Ei heller i Buskerud ble framgangen det helt store (+0,9 pp). Derimot klinte Ap bl.a. til i Finnmark med en framgang på hele 5,1 prosentpoeng - stikk i strid med lokale målinger og mine førvalgsantagelser. Finnmarksframgangen var faktisk så sterk at til og med Oppland bare såvidt klarte å holde unna som Aps nest beste krets.
Fortsatt troner Hedmark på toppen som Aps beste valgkrets. Jeg legger imidlertid merke til at hverken Hedmark eller Oppland er så suverene som de var. I 2001 kom partiet ut med en fylkesfaktor (fylkesoppslutning dividert på landsresultat) på hhv. 1,6 og 1,5 i de to fylkene. Deretter gikk det ned til 1,4 i 2005 før Ap har havnet nede på 1,3 i 2009. For all del: Hedmark og Oppland er fremdeles blodrøde. Men den relative Ap-dominansen er mindre markant nå, noe som gir grunnlag for min overskriften om en viss nedsliping av profilen.
Hvordan står det til i Aps svakeste kretser? Ap fortsetter å slite meget tungt på Sør- og Vestlandet - tradisjonen tro. Og av grunner jeg tidligere har analysert. Tre små lysglimt for partiet er imidlertid Aust-Agder, Hordaland, Møre og Romsdal. Alle kretsene er hakket mindre Ap-svake nå, relativt sett, enn for noen år siden. Også i Vest-Agder er det en marginal relativ framgang å spore. Mens i Rogaland er det jevnt mørkt - hvordan Raymond Johansen og co skal greie å farge dette fylket rødt ved valget om et drøyt år, er for meg en gåte. Frp ble større enn Ap i både Vest-Agder og Rogaland ved 05-valget og beholdt ledertrøya begge steder i fjor - det var nok et visst skår i Ap-gleden.
Jeg merker meg også at Ap har en litt oppadgående tendens i Oslo. Denne kretsen er nå så godt som lik landssnittet (35,0 vs 35,4). Ap beholder også det sterke grepet på Trøndelag og man har tatt Nord-Norge tilbake etter fiaskoen i 01. På mange måter framstår (offentlig) sysselsatte fra Trondheim og oppover som vinnerne gjennom finanskrisen - jeg ser ikke bort i fra at kriseeffekten i Ap-favør kan ha virket litt sterkere her enn ellers i landet.
Konklusjonen er at Ap fortsetter å ha sin styrke på Indre Østlandet (inkl. Telemark), Trøndelag og Nord-Norge. Partiet er på det jevne i Oslo og Oslo-fjordområdet, mens Sør-og Vestlandet er svakheten. Samtidig synes det som om de geografiske Ap-motsetningene er hakket svakere nå enn før.
Like fullt har Ap, med den økende partikonkurransen fra særlig Frp, grunn til å være godt førnøyd med hva man fikk til av velgermobilisering i fjor høst. Partiet gikk fram i alle fylker sammenlignet med 05-valget. Minst var framgangen i Sogn og Fjordane med en stusselig tidel i pluss. Ei heller i Buskerud ble framgangen det helt store (+0,9 pp). Derimot klinte Ap bl.a. til i Finnmark med en framgang på hele 5,1 prosentpoeng - stikk i strid med lokale målinger og mine førvalgsantagelser. Finnmarksframgangen var faktisk så sterk at til og med Oppland bare såvidt klarte å holde unna som Aps nest beste krets.
Fortsatt troner Hedmark på toppen som Aps beste valgkrets. Jeg legger imidlertid merke til at hverken Hedmark eller Oppland er så suverene som de var. I 2001 kom partiet ut med en fylkesfaktor (fylkesoppslutning dividert på landsresultat) på hhv. 1,6 og 1,5 i de to fylkene. Deretter gikk det ned til 1,4 i 2005 før Ap har havnet nede på 1,3 i 2009. For all del: Hedmark og Oppland er fremdeles blodrøde. Men den relative Ap-dominansen er mindre markant nå, noe som gir grunnlag for min overskriften om en viss nedsliping av profilen.
Hvordan står det til i Aps svakeste kretser? Ap fortsetter å slite meget tungt på Sør- og Vestlandet - tradisjonen tro. Og av grunner jeg tidligere har analysert. Tre små lysglimt for partiet er imidlertid Aust-Agder, Hordaland, Møre og Romsdal. Alle kretsene er hakket mindre Ap-svake nå, relativt sett, enn for noen år siden. Også i Vest-Agder er det en marginal relativ framgang å spore. Mens i Rogaland er det jevnt mørkt - hvordan Raymond Johansen og co skal greie å farge dette fylket rødt ved valget om et drøyt år, er for meg en gåte. Frp ble større enn Ap i både Vest-Agder og Rogaland ved 05-valget og beholdt ledertrøya begge steder i fjor - det var nok et visst skår i Ap-gleden.
Jeg merker meg også at Ap har en litt oppadgående tendens i Oslo. Denne kretsen er nå så godt som lik landssnittet (35,0 vs 35,4). Ap beholder også det sterke grepet på Trøndelag og man har tatt Nord-Norge tilbake etter fiaskoen i 01. På mange måter framstår (offentlig) sysselsatte fra Trondheim og oppover som vinnerne gjennom finanskrisen - jeg ser ikke bort i fra at kriseeffekten i Ap-favør kan ha virket litt sterkere her enn ellers i landet.
Konklusjonen er at Ap fortsetter å ha sin styrke på Indre Østlandet (inkl. Telemark), Trøndelag og Nord-Norge. Partiet er på det jevne i Oslo og Oslo-fjordområdet, mens Sør-og Vestlandet er svakheten. Samtidig synes det som om de geografiske Ap-motsetningene er hakket svakere nå enn før.
torsdag 20. mai 2010
SVs geografiske profil
Del 2 i min gjennomgang av partienes geografiske profiler tar for seg SV. Det er et parti som tradisjonelt sett har hatt et bra tak på Nord-Norge, Oslo og til dels indre Østlandet og Trøndelag. Mens man har slitt på Sør- og Vestlandet og til dels Oslofjord-regionen (minus Oslo).
Valget i fjor bekreftet denne SV-profilen. Det er likevel verdt å merke seg noen ferske endringstrekk: Oslo har nå blitt den klart beste valgkretsen for partiet. Tidligere vekslet Finnmark og Nordland på å inneha førsteplassen hva SVs oppslutning angår. Nå er det hele 2,2 prosentpoeng ned fra Oslo på førsteplass (10,3 prosent) til Finnmark på andreplass (8,1).
Som i 2005 ble Møre og Romsdal SVs verste valgkrets. Hadde Norge stemt som velgerne i Møre og Romsdal, ville partiet havnet under sperregrensen. Også i Vest-Agder måtte partiet se det stygge 3-tallet i øynene.
Jeg merker meg at de geografiske forskjellene hva gjelder SVs oppslutning, er økende. I Oslo kommer partiet ut med en fylkesfaktor på 1,66. I Møre og Romsdal med en faktor på 0,61. Mens sprikene i 2005 var 1,5 for beste valgkrets og 0,7 for verste.
Det er også grunn til å bite seg merke i at når et parti går såpass mye tilbake som det SV gjorde ved forrige valg (fra 8,8 til 6,2), så går partiet tilbake i alle valgkretser. Hovedtrekket er derfor at valgvinden blåser i samme retning over hele landet. Men samtidig er det også slik at den blåser sterkere noen steder og svakere andre steder.
Den relative tilbakegangen var sterkest i Aust-Agder. Men også i Kristin Halvorsens gamle hjemfylke, Telemark, gikk det på dunken. Fra å ha vært et fylke der oppslutningen lå godt over landssnittet i 2001, har Telemark SV nå havnet et stykke under snittet (5,3 prosent). Den relative trenden de senere årene er også bekymringsfull, sett med SV-øyne, i fylker som Østfold, Buskerud, Vest-Agder, Oppland, Nord-Trøndelag og Finnmark. Mens det, i alt SV-mørke, er små relative lysglimt å hente i Rogaland, Sør-Trøndelag og Vestfold - i tillegg til Oslo.
SV har, kanskje overraskende for noen, best tak på velgere med høy utdanning og inntekt. I og med at det blir flere velgere med høyere og høyere inntekt og utdanning, burde framtiden, velgerstrukturelt sett, se ganske bra ut for partiet. Likevel bør det klarere Oslo-stempelet etter valget i fjor vekke bekymring. Fordi SV nå er i ferd med å pådra seg et stempel som eliteparti.
Det kan også bidra til å kaste lys over det faktum at velgerne ikke lenger protesterer mot Ap ved å gå til SV.
Valget i fjor bekreftet denne SV-profilen. Det er likevel verdt å merke seg noen ferske endringstrekk: Oslo har nå blitt den klart beste valgkretsen for partiet. Tidligere vekslet Finnmark og Nordland på å inneha førsteplassen hva SVs oppslutning angår. Nå er det hele 2,2 prosentpoeng ned fra Oslo på førsteplass (10,3 prosent) til Finnmark på andreplass (8,1).
Som i 2005 ble Møre og Romsdal SVs verste valgkrets. Hadde Norge stemt som velgerne i Møre og Romsdal, ville partiet havnet under sperregrensen. Også i Vest-Agder måtte partiet se det stygge 3-tallet i øynene.
Jeg merker meg at de geografiske forskjellene hva gjelder SVs oppslutning, er økende. I Oslo kommer partiet ut med en fylkesfaktor på 1,66. I Møre og Romsdal med en faktor på 0,61. Mens sprikene i 2005 var 1,5 for beste valgkrets og 0,7 for verste.
Det er også grunn til å bite seg merke i at når et parti går såpass mye tilbake som det SV gjorde ved forrige valg (fra 8,8 til 6,2), så går partiet tilbake i alle valgkretser. Hovedtrekket er derfor at valgvinden blåser i samme retning over hele landet. Men samtidig er det også slik at den blåser sterkere noen steder og svakere andre steder.
Den relative tilbakegangen var sterkest i Aust-Agder. Men også i Kristin Halvorsens gamle hjemfylke, Telemark, gikk det på dunken. Fra å ha vært et fylke der oppslutningen lå godt over landssnittet i 2001, har Telemark SV nå havnet et stykke under snittet (5,3 prosent). Den relative trenden de senere årene er også bekymringsfull, sett med SV-øyne, i fylker som Østfold, Buskerud, Vest-Agder, Oppland, Nord-Trøndelag og Finnmark. Mens det, i alt SV-mørke, er små relative lysglimt å hente i Rogaland, Sør-Trøndelag og Vestfold - i tillegg til Oslo.
SV har, kanskje overraskende for noen, best tak på velgere med høy utdanning og inntekt. I og med at det blir flere velgere med høyere og høyere inntekt og utdanning, burde framtiden, velgerstrukturelt sett, se ganske bra ut for partiet. Likevel bør det klarere Oslo-stempelet etter valget i fjor vekke bekymring. Fordi SV nå er i ferd med å pådra seg et stempel som eliteparti.
Det kan også bidra til å kaste lys over det faktum at velgerne ikke lenger protesterer mot Ap ved å gå til SV.
onsdag 19. mai 2010
Rødt trender opp i Oslo
Jeg fortsetter med mine ettervalgsanalyser. Nå synes jeg tiden er inne for å se noe nærmere på de geografiske variasjonene i oppslutning om de ulike partiene ved stortingsvalget. Jeg begynner med Rødt i dag, og skal senere ta for meg de andre partiene i tur og orden.
Rødt hadde reelt sett to sjanser på mandat; Hordaland og Oslo. Av disse holdt jeg Oslo som den klart beste muligheten før valget. Og slik ble det. For Rødt oppnådde kun 2,5 i Hordaland og var dermed ikke i nærheten. 4,0 i Oslo var nære, men det holdt ikke.
Det er godt mulig at en del potensielle Rødt-velgere i de andre 17 valgkretsene ser på en stemme på Rødt som bortkastet og av den grunn vurderer Ap, SV eller blir hjemme. For Rødt gjør det noe bedre ved lokalvalg. Derfor bør en være litt forsiktig med å vurdere den geografiske oppslutningen om partiet ved riksvalg altfor bastant. Men jeg merker meg likevel at Oslo nå er i en klasse for seg hva gjelder partiets oppslutning. Partiet er her f.eks. langt større enn KrF og milevidt foran Sp. Partiet økte med et helt prosentpoeng i byen sammenlignet med 05-valget, og kom i fjor ut med en fylkesfaktor=3,1 (utregnes ved å dividere oppslutningen i fylket på landsresultatet).
Mine beregninger nå viser at Oslo vil få to flere mandater ved valget i 2013 som et produkt av at den fylkesvise fordelingen skal justeres i pakt med befolkningsutviklingen. Dette bør gir Rødt en god sjanse til å komme seg inn på Tinget ved neste korsvei. Det fordrer dog at stemmenivået fra 09 opprettholdes.
Utviklingen i Hordaland bør bekymre partistrategene (i den grad det finnes slike i Rødt..). Her har det gått utforbakke siden valget i 2001. Hordaland var partiets beste i både 2001 og 2005, men er nå solid bak Oslo. Interne problemer kan muligens ta noe av skylden. Like fullt er man nå så langt unna mandat i fylket, at det må bortimot en dobling av oppslutningen til for å ta et mandat i 2013. Selv om også Hordaland vil få ett mandat mer sammenlignet med 2009.
Finnes det noen andre fylker hvor Rødt kan ha en viss reell sjanse i 2013? Nei, er det korte og brutale svaret på det - sett med røde øyne. Man er ikke i nærheten av noe som helst noen andre steder. Da må man i så fall, på noe sikt. håpe på en endring i valgsystemet. F.eks. en senking av sperregrensen til to prosent. Likevel er det noen små lysglimt i Rødts mørke. 1,5 i Troms var relativt sett meget bra. Særlig er oppslutningen i Tromsø et lyspunkt. Også i Telemark og Nordland gjorde partiet det hakket bedre enn hva man kunne forvente, gitt at landsoppslutningen er 1,3. I Sogn og Fjordane trender også Rødt opp.
Men partiet er og blir et storbyfenomen ved riksvalg. Ellers i landet sliter man stort sett meget tungt. Det er hovedbildet.
Rødt hadde reelt sett to sjanser på mandat; Hordaland og Oslo. Av disse holdt jeg Oslo som den klart beste muligheten før valget. Og slik ble det. For Rødt oppnådde kun 2,5 i Hordaland og var dermed ikke i nærheten. 4,0 i Oslo var nære, men det holdt ikke.
Det er godt mulig at en del potensielle Rødt-velgere i de andre 17 valgkretsene ser på en stemme på Rødt som bortkastet og av den grunn vurderer Ap, SV eller blir hjemme. For Rødt gjør det noe bedre ved lokalvalg. Derfor bør en være litt forsiktig med å vurdere den geografiske oppslutningen om partiet ved riksvalg altfor bastant. Men jeg merker meg likevel at Oslo nå er i en klasse for seg hva gjelder partiets oppslutning. Partiet er her f.eks. langt større enn KrF og milevidt foran Sp. Partiet økte med et helt prosentpoeng i byen sammenlignet med 05-valget, og kom i fjor ut med en fylkesfaktor=3,1 (utregnes ved å dividere oppslutningen i fylket på landsresultatet).
Mine beregninger nå viser at Oslo vil få to flere mandater ved valget i 2013 som et produkt av at den fylkesvise fordelingen skal justeres i pakt med befolkningsutviklingen. Dette bør gir Rødt en god sjanse til å komme seg inn på Tinget ved neste korsvei. Det fordrer dog at stemmenivået fra 09 opprettholdes.
Utviklingen i Hordaland bør bekymre partistrategene (i den grad det finnes slike i Rødt..). Her har det gått utforbakke siden valget i 2001. Hordaland var partiets beste i både 2001 og 2005, men er nå solid bak Oslo. Interne problemer kan muligens ta noe av skylden. Like fullt er man nå så langt unna mandat i fylket, at det må bortimot en dobling av oppslutningen til for å ta et mandat i 2013. Selv om også Hordaland vil få ett mandat mer sammenlignet med 2009.
Finnes det noen andre fylker hvor Rødt kan ha en viss reell sjanse i 2013? Nei, er det korte og brutale svaret på det - sett med røde øyne. Man er ikke i nærheten av noe som helst noen andre steder. Da må man i så fall, på noe sikt. håpe på en endring i valgsystemet. F.eks. en senking av sperregrensen til to prosent. Likevel er det noen små lysglimt i Rødts mørke. 1,5 i Troms var relativt sett meget bra. Særlig er oppslutningen i Tromsø et lyspunkt. Også i Telemark og Nordland gjorde partiet det hakket bedre enn hva man kunne forvente, gitt at landsoppslutningen er 1,3. I Sogn og Fjordane trender også Rødt opp.
Men partiet er og blir et storbyfenomen ved riksvalg. Ellers i landet sliter man stort sett meget tungt. Det er hovedbildet.
lørdag 15. mai 2010
Velgeroverganger 2009
I dag er det julaften, 17. mai og bursdag på en gang. Eller forresten - stryk 17. mai. Det er en dag jeg ikke er allverdens begeistret for. Og bursdagene er ei heller helt hva de en gang var. Men uansett; dere skjønner hvor jeg vil. Dette er en god dag. Hva har skjedd? Jo, jeg studerer velgerovergangene fra valget i 2005 til 2009...
Dette er de første publiserte resultatene fra valgundersøkelsen i regi av Bernt Aardal. Foreløpig har vi kun hatt valgdagsmålingene å forholde oss til, men nå får vi omsider mer kjøtt på beina. Denne valgundersøkelsen bygger på velgere som er intervjuet både i 2005 og 2009, i motsetning til valgdagsmålingene som bygger på respondentenes erindring av hva de stemte i 2005. Slike erindringsspørsmål har den svakhet at mange "husker feil", noe som kan gi store feilkilder.
Derfor er det grunn til å holde en knapp på undersøkelsen til Aardal og co for å finne ut hva som egentlig skjedde ved valget i fjor. Jeg er imidlertid noe kritisk til også Aardals undersøkelse fordi bare 690 personer er fulgt fra 2005 til 2009. Jeg ville helst hatt 1000 personer eller mer; 690 er for snaut - særlig for de minste partiene. Dette betyr at vi også må være sunt kritiske til Aardals tall. Og av disse 690, så var det 77 som ikke stemte i 2009. Dvs at utvalgstallet stemmegivere er på lave 613.
Er partifordelingen representativ i utvalget?
Fordelingen ser slik ut (avvik fra valgres. parantes):
Rødt 1,3 (-)
SV 9,6 (+3,4)
Ap 33,6 (-1,8)
Sp 7,0 (+0,8)
KrF 4,9 (-0,6)
V 4,4 (+0,5)
H 20,7 (+3,5)
Frp 17,8 (-5,1)
Vi legger merke til at SV og Høyre er klart overrepresentert i utvalget, mens Frp er solid underrepresentert. Dette må vi ha i mente når vi skal tolke tallene
La oss gå igjennom noen av hovedtallene i ro og mak.
Det første tallet som påkaller interesse er at velgervandringene totalt sett er klart lavere enn i 2005. "Bare" 39 prosent av velgerne byttet standpunkt mellom 2005 og 2009 - mot 47 prosent mellom 2001 og 2005. Dermed brytes en oppadgående trend på den fronten. Jeg må tenke litt mer på mulige årsaker, men en hypotese er at toblokkspolitikkens renessanse 2005-2009 via todelingen rødgrønn regjering vs opposisjon, har bidratt til å semtentere velgerpreferansene i noe større grad.
Så til partiene:
Rødt: Valget 2009 var en stor skuffelse for dem. Med tanke på at SV sitter i regjering og rommet til venstre ligger åpent, burde resulatet vært noe helt annet enn stusselige 1,3. Valgundersøkelsen gir oss dessverre ingen svar - det er alt for få Rødt-velgere i undersøkelsen til å gi noen god empirsk analyse. Men tallene antyder at SV faktisk har en netto gevinst til Rødt - noe som i så fall ville vært meget oppsiktsvekkende. Valget 2009 er uansett et solid tankekors for Rødt - når skal partiet noen gang lykkes når de ikke lykkes selv med SV i regjering?
SV: SV gjorde nok et elendig valg og endte på traurige 6,2. Hvor gikk SVs veglere fra 2005? Som ventet lekket partiet kraftig til Ap. Hele 16 prosent av SVs 05-velgerne gikk direkte til storebror Ap, i følge undersøkelsen, mens ytterst få gikk andre veien. Dermed led SV et betydelig netto tap til Ap. Også regjeringskollega Sp hentet en del velgere fra SV, mens Høyre faktisk også vokste seg større på SVs bekostning. SV hadde en lojalitetsandel på svake 57. 12 prosent av førstegangsvelgerne stemte SV - det er dobbelt så mye som ellers i befolkningen, men like fullt et svakt tall til SV å være. Husk også at dette tallet trolig er for høyt pga SVs overrepresentasjon i utvalget, jeg tipper at den reelle andelen førstegangsvelgere som stemte SV ligger i sjiktet 9-10.
Ap: Hentet de 2-3 prosentpoengene i valgkampens sluttfase som var tvingende nødvendig for at de rødtgrønne skulle beholde makten. Ap forsynte seg grovt av SVs og Sps 2005-velgere. Men Venstre avga også noen velgere til Ap. Jeg merker meg at Ap imidlertid led netto tap til både Frp og Høyre. En trend som har forsterket seg etter valget særlig hva gjelder overganger til Høyre. En lojalitetsandel på 73 prosent er solid og viser at Ap evnet å mobilisere. Det må også være oppløftende for partiet at hver tredje førstegangsvelger stemte på Ap. Det er en aldersgruppe som Ap tradisjonelt har slitt veldig i.
Sp: Valgresultatet på 6,2 var ikke all verdens, men det kunne gått verre. For nettotapet til Ap er bekyringsfullt stort, sett med Sp-øyne. Gevinsten fra SV kompenserer imidlertid en god del, slik at partiet holdt stangen fra 05 sånn noenlunde. Valgundersøkslen viser at hele ti prosent av kvinnene i alderen 18-29 stemte på partiet. Det er et overraskende høyt tall. Hyggelig for partiet hvis det stemmer, men min antagelse er at et ensifret tall nok er mer korrekt.
KrF: Gjorde tidenes svakeste valg med sine 5,5. Til tross for at så mange som 69 prosent av partiets 05-velgere stemte på partiet igjen. Den høye lojalitetsandelen illustrerer både partiets styrke og svakhet på en gang. Styrken er at man har en kjerne som er stor nok til å holde partiet over sperregrensen med ok margin selv i dårlige tider. Svakheten er at KrF for tiden ikke evner å tiltrekke seg nye velgere. KrF lekket primært til Høyre.
Venstre: Kollapset i sluttfasen av valgkampen og måtte ta til takke med forsmedelige 3,9 prosent og skarve 2 representanter. Sponheims analyse var at mange Venstre-velgere fra 05 ikke stolte på hans forsikringer om å holde Frp ute fra regjeringskontorene og endte opp med å stemme Ap i stedet. Det er riktig at Venstre lekket noen velgere til Ap. Men Venstre lekket i følge valgundersøkelsen fire ganger så mange velgere til Høyre som til Ap. Det viser at Sponheims analyse ikke holder. Det var nok snarere slik at mange borgerlig orienterte Venstre-velgere så på Sponheim som en sabotør hva gjelder å få stablet et borgerlig alternativ på beina og gikk til mer konstruktive Høyre i stedet. I tillegg hentet nok også Høyre tilbake en del velgere som stemte taktisk på Venstre sist. Venstres lojalitetsandel i 2009 var fryktelig lave 30 prosent. Det er et grusomt tall for partiet.
Høyre: Kom i mål på brukbare 17,2. Ikke mer enn sånn passe i et historisk perspektiv, men ut i fra hvor langt nede partiet lå bare uker før valget, så hadde man god grunn til å være bra fornøyd med valget. Bytteforholdet til Venstre og Frp var særlig positivt for Høyres del. Men partiet dro også bra med velgere fra KrF, Ap og SV. En lojalitetsandel på 73 prosent lar seg også definitvt høre.
Frp: Gjorde historiens beste valg med sine 22,9. Men målingene kort tid før valget bar bud om noe mer. Nettoovergangene indikerer at noe av forklaringen ligger i at Frp nok lekket en del velgere direkte til Høyre mot slutten. Dessuten er jeg overrasket over at lojalitetsandelen er på lave 58 prosent. Mulig at dette reelt sett ligger noe høyere, men uansett ikke i nærheten av de rundt 80 prosentene som mange målinger før valget indikerte. Dette viser at Frps valgkamp ikke var det helt store.
Dette er de første publiserte resultatene fra valgundersøkelsen i regi av Bernt Aardal. Foreløpig har vi kun hatt valgdagsmålingene å forholde oss til, men nå får vi omsider mer kjøtt på beina. Denne valgundersøkelsen bygger på velgere som er intervjuet både i 2005 og 2009, i motsetning til valgdagsmålingene som bygger på respondentenes erindring av hva de stemte i 2005. Slike erindringsspørsmål har den svakhet at mange "husker feil", noe som kan gi store feilkilder.
Derfor er det grunn til å holde en knapp på undersøkelsen til Aardal og co for å finne ut hva som egentlig skjedde ved valget i fjor. Jeg er imidlertid noe kritisk til også Aardals undersøkelse fordi bare 690 personer er fulgt fra 2005 til 2009. Jeg ville helst hatt 1000 personer eller mer; 690 er for snaut - særlig for de minste partiene. Dette betyr at vi også må være sunt kritiske til Aardals tall. Og av disse 690, så var det 77 som ikke stemte i 2009. Dvs at utvalgstallet stemmegivere er på lave 613.
Er partifordelingen representativ i utvalget?
Fordelingen ser slik ut (avvik fra valgres. parantes):
Rødt 1,3 (-)
SV 9,6 (+3,4)
Ap 33,6 (-1,8)
Sp 7,0 (+0,8)
KrF 4,9 (-0,6)
V 4,4 (+0,5)
H 20,7 (+3,5)
Frp 17,8 (-5,1)
Vi legger merke til at SV og Høyre er klart overrepresentert i utvalget, mens Frp er solid underrepresentert. Dette må vi ha i mente når vi skal tolke tallene
La oss gå igjennom noen av hovedtallene i ro og mak.
Det første tallet som påkaller interesse er at velgervandringene totalt sett er klart lavere enn i 2005. "Bare" 39 prosent av velgerne byttet standpunkt mellom 2005 og 2009 - mot 47 prosent mellom 2001 og 2005. Dermed brytes en oppadgående trend på den fronten. Jeg må tenke litt mer på mulige årsaker, men en hypotese er at toblokkspolitikkens renessanse 2005-2009 via todelingen rødgrønn regjering vs opposisjon, har bidratt til å semtentere velgerpreferansene i noe større grad.
Så til partiene:
Rødt: Valget 2009 var en stor skuffelse for dem. Med tanke på at SV sitter i regjering og rommet til venstre ligger åpent, burde resulatet vært noe helt annet enn stusselige 1,3. Valgundersøkelsen gir oss dessverre ingen svar - det er alt for få Rødt-velgere i undersøkelsen til å gi noen god empirsk analyse. Men tallene antyder at SV faktisk har en netto gevinst til Rødt - noe som i så fall ville vært meget oppsiktsvekkende. Valget 2009 er uansett et solid tankekors for Rødt - når skal partiet noen gang lykkes når de ikke lykkes selv med SV i regjering?
SV: SV gjorde nok et elendig valg og endte på traurige 6,2. Hvor gikk SVs veglere fra 2005? Som ventet lekket partiet kraftig til Ap. Hele 16 prosent av SVs 05-velgerne gikk direkte til storebror Ap, i følge undersøkelsen, mens ytterst få gikk andre veien. Dermed led SV et betydelig netto tap til Ap. Også regjeringskollega Sp hentet en del velgere fra SV, mens Høyre faktisk også vokste seg større på SVs bekostning. SV hadde en lojalitetsandel på svake 57. 12 prosent av førstegangsvelgerne stemte SV - det er dobbelt så mye som ellers i befolkningen, men like fullt et svakt tall til SV å være. Husk også at dette tallet trolig er for høyt pga SVs overrepresentasjon i utvalget, jeg tipper at den reelle andelen førstegangsvelgere som stemte SV ligger i sjiktet 9-10.
Ap: Hentet de 2-3 prosentpoengene i valgkampens sluttfase som var tvingende nødvendig for at de rødtgrønne skulle beholde makten. Ap forsynte seg grovt av SVs og Sps 2005-velgere. Men Venstre avga også noen velgere til Ap. Jeg merker meg at Ap imidlertid led netto tap til både Frp og Høyre. En trend som har forsterket seg etter valget særlig hva gjelder overganger til Høyre. En lojalitetsandel på 73 prosent er solid og viser at Ap evnet å mobilisere. Det må også være oppløftende for partiet at hver tredje førstegangsvelger stemte på Ap. Det er en aldersgruppe som Ap tradisjonelt har slitt veldig i.
Sp: Valgresultatet på 6,2 var ikke all verdens, men det kunne gått verre. For nettotapet til Ap er bekyringsfullt stort, sett med Sp-øyne. Gevinsten fra SV kompenserer imidlertid en god del, slik at partiet holdt stangen fra 05 sånn noenlunde. Valgundersøkslen viser at hele ti prosent av kvinnene i alderen 18-29 stemte på partiet. Det er et overraskende høyt tall. Hyggelig for partiet hvis det stemmer, men min antagelse er at et ensifret tall nok er mer korrekt.
KrF: Gjorde tidenes svakeste valg med sine 5,5. Til tross for at så mange som 69 prosent av partiets 05-velgere stemte på partiet igjen. Den høye lojalitetsandelen illustrerer både partiets styrke og svakhet på en gang. Styrken er at man har en kjerne som er stor nok til å holde partiet over sperregrensen med ok margin selv i dårlige tider. Svakheten er at KrF for tiden ikke evner å tiltrekke seg nye velgere. KrF lekket primært til Høyre.
Venstre: Kollapset i sluttfasen av valgkampen og måtte ta til takke med forsmedelige 3,9 prosent og skarve 2 representanter. Sponheims analyse var at mange Venstre-velgere fra 05 ikke stolte på hans forsikringer om å holde Frp ute fra regjeringskontorene og endte opp med å stemme Ap i stedet. Det er riktig at Venstre lekket noen velgere til Ap. Men Venstre lekket i følge valgundersøkelsen fire ganger så mange velgere til Høyre som til Ap. Det viser at Sponheims analyse ikke holder. Det var nok snarere slik at mange borgerlig orienterte Venstre-velgere så på Sponheim som en sabotør hva gjelder å få stablet et borgerlig alternativ på beina og gikk til mer konstruktive Høyre i stedet. I tillegg hentet nok også Høyre tilbake en del velgere som stemte taktisk på Venstre sist. Venstres lojalitetsandel i 2009 var fryktelig lave 30 prosent. Det er et grusomt tall for partiet.
Høyre: Kom i mål på brukbare 17,2. Ikke mer enn sånn passe i et historisk perspektiv, men ut i fra hvor langt nede partiet lå bare uker før valget, så hadde man god grunn til å være bra fornøyd med valget. Bytteforholdet til Venstre og Frp var særlig positivt for Høyres del. Men partiet dro også bra med velgere fra KrF, Ap og SV. En lojalitetsandel på 73 prosent lar seg også definitvt høre.
Frp: Gjorde historiens beste valg med sine 22,9. Men målingene kort tid før valget bar bud om noe mer. Nettoovergangene indikerer at noe av forklaringen ligger i at Frp nok lekket en del velgere direkte til Høyre mot slutten. Dessuten er jeg overrasket over at lojalitetsandelen er på lave 58 prosent. Mulig at dette reelt sett ligger noe høyere, men uansett ikke i nærheten av de rundt 80 prosentene som mange målinger før valget indikerte. Dette viser at Frps valgkamp ikke var det helt store.
tirsdag 11. mai 2010
De unge svikter SV
Jeg ble oppringt av en fyr i Klassekampen i går. Saken står på trykk i den blekka i dag. Finner den ikke på nett, så limer den inn under her:
Velgere: SV har mistet over halvparten av førstegangsvelgerne siden 2001.
Av Lars Unar Størdal Vegstein
De unge velgerne vender SV ryggen, viser den store velgerundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå og Institutt for samfunnsforskning.
Mens 26 prosent av førstegangsvelgerne stemte SV ved stortingsvalget i 2001, gjorde bare 12 prosent det samme i 2009. Dermed fortsetter den negative trenden 2005, da partiet fikk 15 prosent av førstegangsstemmene.
– Grått og kjedelig
– Dette sier litt om problemene SV er oppe i. Partiet blir ikke lenger betraktet som et radikalt korrektiv til Arbeiderpartiet, men som et grått og kjedelig styringsparti, sier Svein Tore Marthinsen, som dekker norsk politikk som frittstående analytiker.
Valgforsker Bernt Aardal, som har ledet arbeidet med velgerundersøkelsen, forteller at SVs velgere begynner å bli eldre.
– Vi ser at partiet klarer å holde på en del av de eldre velgerne, men at de sliter med rekrutteringen, sier Aardal.
Marthinsen tror det skyldes at mange unge har et helt annet bilde av SV enn befolkningen for øvrig:
– Noe av problemet for partiet er helt klart at mange unge ikke husker SV utenfor regjering. De ser bare på SV som et styringsparti, og det er ikke partiet tjent med.
– Lettere før
Parlamentarisk leder for SV Bård Vegard Solhjell er enig i at det var enklere å kommunisere med unge velgere da SV var i opposisjon.
– Det er ingen tvil om at det er lettere å forklare den posisjonen vi er i nå til en 48-åring enn til en 18-åring som ikke har noe minne om SV som opposisjonsparti, sier han.
Arbeiderpartiet øker
For Ap ser det imidlertid ut som om regjeringsdeltakelsen fører til økt oppslutning blant de yngste velgerne. I 2001 ga bare elleve prosent av førstegangsvelgerne sin stemme til Ap. Ved stortingsvalget i fjor stemte hele 33 prosent av førstegangsvelgerne på partiet.
– Vi må ikke lure oss selv til å tro at man automatisk blir upopulær av å sitte i regjering. Det handler om å kommunisere tydelig hvor viktig SV er for at regjeringen har en tydelig politikk på de områdene som opptar ungdom mest, sier Solhjell, som minner om at SV fremdeles gjør det bedre blant unge velgere enn i befolkningen for øvrig.
– Vi hadde dobbelt så høy oppslutning blant førstegangsvelgere som i resten av befolkningen ved forrige valg. Men dette er helt klart et varsko om at vi må ta spørsmålet om unge velgere og deres behov på alvor, avslutter han.
Tar fram suksessoppskrift
Leder i Sosialistisk Ungdom (SU), Mali Steiro Tronsmoen, er heller ikke veldig bekymret over at moderpartiet synes å miste draget på de yngste velgerne.
– Jeg synes ikke tolv prosent av førstegangsvelgerne er noe alarmerende tall. Vi sliter med oppslutningen over hele fjøla. Likevel er dette helt klart noe vi må ta på alvor, sier hun.
Hun mener SV bør bli flinkere til å fortelle unge om fordelene ved å sitte i regjeringen.
– I skoledebatter opplever vi ofte at AUF prøver å ta æren for deler av regjeringens politikk som SV i virkeligheten står bak. Vi burde nok bli litt freidigere når det gjelder å kommunisere de seirene vi har hatt, sier Tronsmoen.
Hun forteller at SU nå tar i bruk en gammel suksessoppskrift for å tekkes unge velgerne.
– Vi vil satse sterkere på fritidstilbud for unge framover. Det er en viktig sak, som også kan bidra til økt oppslutning blant unge velgere. Det viktige er å involvere seg på lokalt nivå, der utfordringene ligger. Det har gitt suksess tidligere.
Svein Tore Marthinsen tror imidlertid det bare er én ting som kan gjøre at SV igjen blir et stort parti blant de unge.
– Jeg tror ikke SV får fart på oppslutningen blant de unge før de går ut av regjeringen, sier han.
Velgere: SV har mistet over halvparten av førstegangsvelgerne siden 2001.
Av Lars Unar Størdal Vegstein
De unge velgerne vender SV ryggen, viser den store velgerundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå og Institutt for samfunnsforskning.
Mens 26 prosent av førstegangsvelgerne stemte SV ved stortingsvalget i 2001, gjorde bare 12 prosent det samme i 2009. Dermed fortsetter den negative trenden 2005, da partiet fikk 15 prosent av førstegangsstemmene.
– Grått og kjedelig
– Dette sier litt om problemene SV er oppe i. Partiet blir ikke lenger betraktet som et radikalt korrektiv til Arbeiderpartiet, men som et grått og kjedelig styringsparti, sier Svein Tore Marthinsen, som dekker norsk politikk som frittstående analytiker.
Valgforsker Bernt Aardal, som har ledet arbeidet med velgerundersøkelsen, forteller at SVs velgere begynner å bli eldre.
– Vi ser at partiet klarer å holde på en del av de eldre velgerne, men at de sliter med rekrutteringen, sier Aardal.
Marthinsen tror det skyldes at mange unge har et helt annet bilde av SV enn befolkningen for øvrig:
– Noe av problemet for partiet er helt klart at mange unge ikke husker SV utenfor regjering. De ser bare på SV som et styringsparti, og det er ikke partiet tjent med.
– Lettere før
Parlamentarisk leder for SV Bård Vegard Solhjell er enig i at det var enklere å kommunisere med unge velgere da SV var i opposisjon.
– Det er ingen tvil om at det er lettere å forklare den posisjonen vi er i nå til en 48-åring enn til en 18-åring som ikke har noe minne om SV som opposisjonsparti, sier han.
Arbeiderpartiet øker
For Ap ser det imidlertid ut som om regjeringsdeltakelsen fører til økt oppslutning blant de yngste velgerne. I 2001 ga bare elleve prosent av førstegangsvelgerne sin stemme til Ap. Ved stortingsvalget i fjor stemte hele 33 prosent av førstegangsvelgerne på partiet.
– Vi må ikke lure oss selv til å tro at man automatisk blir upopulær av å sitte i regjering. Det handler om å kommunisere tydelig hvor viktig SV er for at regjeringen har en tydelig politikk på de områdene som opptar ungdom mest, sier Solhjell, som minner om at SV fremdeles gjør det bedre blant unge velgere enn i befolkningen for øvrig.
– Vi hadde dobbelt så høy oppslutning blant førstegangsvelgere som i resten av befolkningen ved forrige valg. Men dette er helt klart et varsko om at vi må ta spørsmålet om unge velgere og deres behov på alvor, avslutter han.
Tar fram suksessoppskrift
Leder i Sosialistisk Ungdom (SU), Mali Steiro Tronsmoen, er heller ikke veldig bekymret over at moderpartiet synes å miste draget på de yngste velgerne.
– Jeg synes ikke tolv prosent av førstegangsvelgerne er noe alarmerende tall. Vi sliter med oppslutningen over hele fjøla. Likevel er dette helt klart noe vi må ta på alvor, sier hun.
Hun mener SV bør bli flinkere til å fortelle unge om fordelene ved å sitte i regjeringen.
– I skoledebatter opplever vi ofte at AUF prøver å ta æren for deler av regjeringens politikk som SV i virkeligheten står bak. Vi burde nok bli litt freidigere når det gjelder å kommunisere de seirene vi har hatt, sier Tronsmoen.
Hun forteller at SU nå tar i bruk en gammel suksessoppskrift for å tekkes unge velgerne.
– Vi vil satse sterkere på fritidstilbud for unge framover. Det er en viktig sak, som også kan bidra til økt oppslutning blant unge velgere. Det viktige er å involvere seg på lokalt nivå, der utfordringene ligger. Det har gitt suksess tidligere.
Svein Tore Marthinsen tror imidlertid det bare er én ting som kan gjøre at SV igjen blir et stort parti blant de unge.
– Jeg tror ikke SV får fart på oppslutningen blant de unge før de går ut av regjeringen, sier han.
mandag 10. mai 2010
Nye Buskerud-tall: 6-3 til de blå
Drammens Tidende ba meg lage en prognose på partioppslutning i fylket. Denne ble publisert på lørdag. Vi skal se på tallene, men først en aldri så liten oppfriskning av historikken. I 2005 hadde de rødgrønne maks uttelling i fylket. Til tross for en 50-50 fordeling i stemmer mellom rød og blå blokk, så kapret de rødgrønne hele seks av ni mandater.
Dette var en av årsakene til at jeg før stortingsvalget i fjor høst blinket ut Buskerud som et nøkkelfylke for de borgerlige hvis de skulle ha håp om å få et nytt flertall på Stortinget og dermed regjeringsmakt. Fasiten ble at Høyre tok et mandat fra SV i Buskerud, slik at de rødgrønnes forsprang skrumpet inn til 5-4. Det var ikke nok for å skape et nytt flertall - bl.a. fordi det til tross for massivt blått stemmeovertak i Vestfold fremdeles ble 4-3 til de rødgrønne i mandater.
Så til tallene. Jeg har basert meg på en kombinasjon av gjennomsnittet av åtte ulike byråer omregnet til Buskerud-tall via en fylkesfaktor som primært er lagd ut i fra statistikk fra 09-valget (men også fra valg tilbake til 1997). Mine Buskerud-tall ser nå slik ut (endring fra 09-valget i parentes):
Rødt 0,6 (-)
SV 4,8 (+0,2)
Ap 31,0 (-6,1)
Sp 5,1 (-0,9)
KrF 2,9 (-0,3)
V 2,9 (-0,1)
H 26,7 (+7,3)
Frp 25,7 (+0,6)
Andre0,4 (-0,4)
Omsatt i mandater, ser det nå slik i følge mine beregninger:
Ap 3 (-1)
Sp 0 (-1)
H 3 (+1)
Frp 3 (+1)
Frps tredje mandat er et utjevningsmandat. Minner om at beregningen av dette er beheftet med stor usikkerhet. Vi ser like fullt at Buskerud nå er helblått med en mandatovervekt på hele 6-3. Dermed er situasjonen fra 05-valget snudd på hodet. Det viser også hvor viktig valgkretsen er - hele tre mandater er i spill mellom blokkene. Både Per Olaf Lundteigen (Sps utjevningsmandat) og Laila Gustavsen (Aps 4. kandidat) bør prise seg lykkelige over at valget ikke er nå - da ville stortingsplassene deres ha røket.
Jeg skrev også en analyse av Høyres situasjon i DT på lørdag. Selv om dette da blir en lang post til blogg å være, så statser jeg på at du tåler det. Limer den derfor inn under.
Høyre surfer
Velgere etterspør et alternativ til de rødgrønne og flokker seg nå rundt Høyre.
Høyres vekst det siste året er oppsiktsvekkende. Fra nivåer på rundt 13 prosent for ett år siden, er partiet blitt nesten dobbelt så stort. Gjennomsnittet av de siste ti målingene viser 24 prosent. Omregnet til Buskerud-tall snakker vi nå om et fylkesnivå på 27 prosent. Det lukter det litt Willoch og 80-tall av. Et slikt valgresultat ville gitt Høyre hele tre stortingsmandater fra Buskerud.
Veksten er så formidabel på kort tid at den er vanskelig å forklare. Men samtidig er denne Høyre-bølgen en god illustrasjon på hvor stort velgerpotensial partiet har når de først får ballen til å rulle i riktig retning. Og Høyre har fått ballen til å rulle fordi de har vært gode. Gode på å få fram sin egen politikk på en saklig måte. Enda viktigere er det at deres konkurrenter på velgermarkedet sliter. Frp er langt tammere enn hva vi har vært vant til fra den kanten. Venstre og KrF har begge store problemer. I tillegg har Ap skyflet mange velgere rett i fanget på Høyre etter valget - som et produkt av en rekke dårlige saker; biodiesel, strømkrise, lokalsykehus, sykelønn m.m. Det aller viktigste er imidlertid at flere og flere velgere ønsker seg et reelt alternativ til det sittende rødgrønne styret. Høyre synes nå å være deres beste håp hva gjelder å få stablet et alternativ på beina nasjonalt.
Lokalt i Buskerud viser Høyre fram sin styringsevne hver eneste dag. Kommunevalget i 2007 ga Høyre et godt grunnlag for styringsmakt i en rekke sentrale kommuner. Resultater langt oppe på 30-tallet i både Drammen, Øvre Eiker og Røyken, og endog opp mot 40 prosent i Lier, medførte at partiet har kunnet veksle om velgernes stemmer til makt, posisjoner og innflytelse i en slik grad at Ap nå står og dirrer av lyst til å vippe Høyre av maktpinnen neste år. Slår den nåværende nasjonale trenden igjennom også lokalt i 2011, så ligger Høyre an til å gjøre det enda bedre i disse blå kommunene enn sist. Det er dårlig nytt for Ap. Trolig er Nedre Eiker Aps beste mulighet i det ”blå beltet” for å skape et nytt og rødere flertall. Skjønt her har jo ex-Frp-er Kaare Fredriksen nylig sørget for et nytt flertall allerede ved å melde seg inn i Ap og dermed svikte de velgere som stemte Frp i 2007.
Intet tre vokser som kjent inn i himmelen. Ei heller Høyres. Selv om det ser lyst ut for dem nå, så er ikke timingen for en toppform all verdens god. Det er over ett år igjen til valget, og det er grunn til å spørre om Høyre er i altfor tidlig form. Jeg er av den oppfatning at partiet på kort sikt kan være i ferd med å stange hodet i taket på rundt 25 prosent nasjonalt. Antagelig er Høyre bortimot fullt mobilisert nå, mens flere andre partier har vesentlig mer å gå på. Slik sett er det grunn til å tro at Norges nest eldste parti får det tøft med å holde disse skansene i tiden framover. På den annen side kan det heller ikke utelukkes at både Ap og Frp kan miste flere velgere. I motsetning til Ap og Frp, så gjør Høyre tradisjonelt sett sterkere lokalvalg enn stortingsvalg. Dette kan i sum tale for at mitt tips om stagnasjon ikke går inn og at Høyre-veksten i stedet vil videreføres ytterligere.
Høyre samles denne helgen til landsmøte. Et landsmøte som bør ha de aller beste forutsetninger for å kunne bli avholdt i en positiv stemning. Mange av de mest spennende politiske debattene i Norge foregår nå i Høyre. Både hva gjelder arbeid, familiepolitikk og forholdet offentlig-privat klarer partiet for tiden å sette agendaen. I tillegg har partiet beholdt sin høye velgertroverdighet på sine gamle favoritter skatt og skole.
I skjæringspunktet mellom det liberale og det konservative utvikler Høyre den politikken som gjør partiet unikt. Det er her Høyre er på sitt beste. Høyres verste og mest reaksjonære ansikt kommer tydeligst til uttrykk når partiet glemmer Edmund Burkes tese om ”å forandre for å bevare” og i stedet søker å bevare kun for å bevare. Framleggelsen av partiets alternative statsbudsjett for 2010 var et eksempel på det siste. Høyres alternativ bestod i å flytte på promiller av den rødgrønne regjeringens opplegg. Det er skrøpelig til alternativ! Lokalt er måten Høyre fratok Dammens velgere muligheten til å være innovative neste år og prøve ut framtidens valgsystem; e-valget, blant de verste eksemplene på hvordan Høyre noen ganger beveger seg baklengs inn i framtiden.
Skal Høyre holde sine nyvunne velgerskanser, er nok bevegelse forlengs å anbefale.
Dette var en av årsakene til at jeg før stortingsvalget i fjor høst blinket ut Buskerud som et nøkkelfylke for de borgerlige hvis de skulle ha håp om å få et nytt flertall på Stortinget og dermed regjeringsmakt. Fasiten ble at Høyre tok et mandat fra SV i Buskerud, slik at de rødgrønnes forsprang skrumpet inn til 5-4. Det var ikke nok for å skape et nytt flertall - bl.a. fordi det til tross for massivt blått stemmeovertak i Vestfold fremdeles ble 4-3 til de rødgrønne i mandater.
Så til tallene. Jeg har basert meg på en kombinasjon av gjennomsnittet av åtte ulike byråer omregnet til Buskerud-tall via en fylkesfaktor som primært er lagd ut i fra statistikk fra 09-valget (men også fra valg tilbake til 1997). Mine Buskerud-tall ser nå slik ut (endring fra 09-valget i parentes):
Rødt 0,6 (-)
SV 4,8 (+0,2)
Ap 31,0 (-6,1)
Sp 5,1 (-0,9)
KrF 2,9 (-0,3)
V 2,9 (-0,1)
H 26,7 (+7,3)
Frp 25,7 (+0,6)
Andre0,4 (-0,4)
Omsatt i mandater, ser det nå slik i følge mine beregninger:
Ap 3 (-1)
Sp 0 (-1)
H 3 (+1)
Frp 3 (+1)
Frps tredje mandat er et utjevningsmandat. Minner om at beregningen av dette er beheftet med stor usikkerhet. Vi ser like fullt at Buskerud nå er helblått med en mandatovervekt på hele 6-3. Dermed er situasjonen fra 05-valget snudd på hodet. Det viser også hvor viktig valgkretsen er - hele tre mandater er i spill mellom blokkene. Både Per Olaf Lundteigen (Sps utjevningsmandat) og Laila Gustavsen (Aps 4. kandidat) bør prise seg lykkelige over at valget ikke er nå - da ville stortingsplassene deres ha røket.
Jeg skrev også en analyse av Høyres situasjon i DT på lørdag. Selv om dette da blir en lang post til blogg å være, så statser jeg på at du tåler det. Limer den derfor inn under.
Høyre surfer
Velgere etterspør et alternativ til de rødgrønne og flokker seg nå rundt Høyre.
Høyres vekst det siste året er oppsiktsvekkende. Fra nivåer på rundt 13 prosent for ett år siden, er partiet blitt nesten dobbelt så stort. Gjennomsnittet av de siste ti målingene viser 24 prosent. Omregnet til Buskerud-tall snakker vi nå om et fylkesnivå på 27 prosent. Det lukter det litt Willoch og 80-tall av. Et slikt valgresultat ville gitt Høyre hele tre stortingsmandater fra Buskerud.
Veksten er så formidabel på kort tid at den er vanskelig å forklare. Men samtidig er denne Høyre-bølgen en god illustrasjon på hvor stort velgerpotensial partiet har når de først får ballen til å rulle i riktig retning. Og Høyre har fått ballen til å rulle fordi de har vært gode. Gode på å få fram sin egen politikk på en saklig måte. Enda viktigere er det at deres konkurrenter på velgermarkedet sliter. Frp er langt tammere enn hva vi har vært vant til fra den kanten. Venstre og KrF har begge store problemer. I tillegg har Ap skyflet mange velgere rett i fanget på Høyre etter valget - som et produkt av en rekke dårlige saker; biodiesel, strømkrise, lokalsykehus, sykelønn m.m. Det aller viktigste er imidlertid at flere og flere velgere ønsker seg et reelt alternativ til det sittende rødgrønne styret. Høyre synes nå å være deres beste håp hva gjelder å få stablet et alternativ på beina nasjonalt.
Lokalt i Buskerud viser Høyre fram sin styringsevne hver eneste dag. Kommunevalget i 2007 ga Høyre et godt grunnlag for styringsmakt i en rekke sentrale kommuner. Resultater langt oppe på 30-tallet i både Drammen, Øvre Eiker og Røyken, og endog opp mot 40 prosent i Lier, medførte at partiet har kunnet veksle om velgernes stemmer til makt, posisjoner og innflytelse i en slik grad at Ap nå står og dirrer av lyst til å vippe Høyre av maktpinnen neste år. Slår den nåværende nasjonale trenden igjennom også lokalt i 2011, så ligger Høyre an til å gjøre det enda bedre i disse blå kommunene enn sist. Det er dårlig nytt for Ap. Trolig er Nedre Eiker Aps beste mulighet i det ”blå beltet” for å skape et nytt og rødere flertall. Skjønt her har jo ex-Frp-er Kaare Fredriksen nylig sørget for et nytt flertall allerede ved å melde seg inn i Ap og dermed svikte de velgere som stemte Frp i 2007.
Intet tre vokser som kjent inn i himmelen. Ei heller Høyres. Selv om det ser lyst ut for dem nå, så er ikke timingen for en toppform all verdens god. Det er over ett år igjen til valget, og det er grunn til å spørre om Høyre er i altfor tidlig form. Jeg er av den oppfatning at partiet på kort sikt kan være i ferd med å stange hodet i taket på rundt 25 prosent nasjonalt. Antagelig er Høyre bortimot fullt mobilisert nå, mens flere andre partier har vesentlig mer å gå på. Slik sett er det grunn til å tro at Norges nest eldste parti får det tøft med å holde disse skansene i tiden framover. På den annen side kan det heller ikke utelukkes at både Ap og Frp kan miste flere velgere. I motsetning til Ap og Frp, så gjør Høyre tradisjonelt sett sterkere lokalvalg enn stortingsvalg. Dette kan i sum tale for at mitt tips om stagnasjon ikke går inn og at Høyre-veksten i stedet vil videreføres ytterligere.
Høyre samles denne helgen til landsmøte. Et landsmøte som bør ha de aller beste forutsetninger for å kunne bli avholdt i en positiv stemning. Mange av de mest spennende politiske debattene i Norge foregår nå i Høyre. Både hva gjelder arbeid, familiepolitikk og forholdet offentlig-privat klarer partiet for tiden å sette agendaen. I tillegg har partiet beholdt sin høye velgertroverdighet på sine gamle favoritter skatt og skole.
I skjæringspunktet mellom det liberale og det konservative utvikler Høyre den politikken som gjør partiet unikt. Det er her Høyre er på sitt beste. Høyres verste og mest reaksjonære ansikt kommer tydeligst til uttrykk når partiet glemmer Edmund Burkes tese om ”å forandre for å bevare” og i stedet søker å bevare kun for å bevare. Framleggelsen av partiets alternative statsbudsjett for 2010 var et eksempel på det siste. Høyres alternativ bestod i å flytte på promiller av den rødgrønne regjeringens opplegg. Det er skrøpelig til alternativ! Lokalt er måten Høyre fratok Dammens velgere muligheten til å være innovative neste år og prøve ut framtidens valgsystem; e-valget, blant de verste eksemplene på hvordan Høyre noen ganger beveger seg baklengs inn i framtiden.
Skal Høyre holde sine nyvunne velgerskanser, er nok bevegelse forlengs å anbefale.
lørdag 8. mai 2010
Vil ikke ha et hundre prosent trygt samfunn
- Samfunnet må tåle at det finnes noe kriminialitet. Jeg vil ikke ha et overvåkingssamfunn der alt er trygt, sier kommunalråd i Trondheim, Merethe Ranum.
Merethe Ranum er en av Høyres mest profilerte datalagringsdirektivmotstandere (puh..langt ord!). Og det er vanskelig å la vær å komme inn på temaet når jeg møter henne. Ikke prøver jeg heller. For direktivet er en meget interessant politisk sak.
I morgen skal det avgjøres hva Høyre går for. Partiet er splittet. Får partiledelsen det som den vil, så skyves beslutningen fram til langt utpå høsten. Får direktivmotstanderne det som de vil, så vil det fattes et vedtak mot direktivet søndag.
- Jeg er spent på utfallet. Partiledelsen er for direktivet, og noen kan komme til å stemme i lojalitet til ledelsen, sier Ranum.
- Hvilket samfunn vil vi ha?
Hun har, som advokat (bl.a. politiadvokat) en ekstra interesse for saken. En sak som befinner seg i skjæringspunktet mellom juss og politikk.
- Direktivet handler om hvilket samfunn vi ønsker oss. Vil vi ha et samfunn der overvåking av alle enkeltmennesker skal være det grunnleggende? Eller vil vi ha et samunn hvor vi setter klare grenser for hvor langt det kan gripes inn i privatlivene våre? Jeg ønsker meg det siste, og derfor er jeg i mot datalagringsdirektivet.
Ser du ingen fordeler med direktivet? Politiet er jo klart for?
- Politiet er alltid for det som gir dem mer makt. Samtidig ser jeg at kan være et poeng at direktivet kan gi politiet mer informasjon. Informasjon som de kan benytte til å bekjempe kriminalitet. Derfor er jeg også litt oppgitt over direktivdebatten. Den er for polarisert. Begge sider burde kunne innrømme at motparten har poenger.
Ingen frihavn
Enkelte hevder at Norge vil kunne bli en frihavn for kriminelle hvis vi ikke innfører dette. Hva synes du om det?
- Det er et eksempel på polarisering som jeg ikke synes noe om. Det er bare tull. Kriminalitet kan utmerket godt bekjempes via nasjonal lovgivning. Det vet alle - også de som hevder dette.
Hva hvis Høyre, med knapt flertall, vedtar å gå inn for direktivet. Vil du kunne argumentere for dette i debatter?
- Da vil jeg vise til begrunnelsen for vedtaket og si at dette er Høyres politikk. Og at jeg argumenterte for et annet syn, men tapte kampen.
Er det problematisk å eventuelt måtte argumentere for noe du er i mot?
- Advokater har god trening i slikt, så det ser jeg ikke på som noe problem. Slik må det være i politikk. Noen saker vinner man, andre taper man. Men jeg håper at jeg er med på å vinne denne, føyer hun til.
- Ap appellerer til følelser
Jeg vil ikke bare snakke med Ranum om direktiver. For siden hun er nestleder i Trondheim Høyres kommunestyregruppe og kommunalråd, så er jeg nysgjerrig på hvordan hun ser på utsiktene til å slå sprekker i den rødgrønne bastionen Trondheim ved neste års kommunevalg. Ranum er sjenerøs i omtalen av sin politiske hovedmotstander.
- Ap har blitt så store i Trondheim fordi de har vært gode. De er særlig bra på å appellere til folks følelser.
Og dere er dårlige og kalde?
- Vi har i alle fall ikke vært dyktige nok. Den store framgangen på 90-tallet under Marvin Wiseth og Anne Kathrine Slungård ble nok dessverre en sovepute. Vi har bl.a. ikke vært gode nok til å rekruttere og bygge profiler.
Valgfrihet
Hvordan skal dere snu den røde trenden i Trondheim?
- Vi må vise fram forskjellene mellom oss og de rødgrønne bedre. Og vi må bygge opp et enda bedre team av folk, gjerne med helt forskjellige egenskaper.
Hva er de viktigste politiske forskjellene?
- Valgfrihet i f.eks. helsepolitikken. Vi har ingen ideologisk aversjon mot private løsninger og brukervalg, slik de rødgrønne har. Det gir bedre fleksibilitet og et bedre tilbud til de eldre når de i større grad kan velge selv.
I tillegg trekker hun fram kunnskap og barnevern som sentrale saker der Høyre og opposisjonen står for en helt annen kurs enn dagens styre.
- Godt borgerlig forhold
Men kan Venstre, KrF, Høyre og Frp klare å samle seg om et alternativ inn mot valget neste år?
- Ja, det har jeg stor tro på. Vi har et godt forhold oss i mellom - både politisk og personlig. Venstre og Frp har et mye bedre forhold i Trondheim enn f.eks. på nasjonalt plan.
Likevel innrømmer hun at det finnes en del motsetninger på borgerlig side som vil bli utfordrende i eventuelle koalisjonsforhandlinger hvis de skulle vinne valget.
- Særlig hva gjelder pengebruk oppfattet jeg at det er et stykke mellom Frp og oss i Høyre. De er veldig glade i å bruke penger til diverse gode formål. Også på kulturfronten er forskjellene betydelige.
Kan det blokkere et samarbeid?
- Det tror jeg ikke. Begge sider kommer trolig til å vise den vilje som er nødvendig for å få på plass en plattform som alle kan stå inne for.
Så gjenstår det å se hva som skjer både med datalagringsdirektivet og den politiske makten i Trondheim. Mitt tips er at partiledelsen får det som den vil i direktivspørsmålet. Og at de rødgrønne blir redusert, men beholder makten i Trondheim etter 2011-valget. I så fall begge deler til Ranums skuffelse.
Merethe Ranum er en av Høyres mest profilerte datalagringsdirektivmotstandere (puh..langt ord!). Og det er vanskelig å la vær å komme inn på temaet når jeg møter henne. Ikke prøver jeg heller. For direktivet er en meget interessant politisk sak.
I morgen skal det avgjøres hva Høyre går for. Partiet er splittet. Får partiledelsen det som den vil, så skyves beslutningen fram til langt utpå høsten. Får direktivmotstanderne det som de vil, så vil det fattes et vedtak mot direktivet søndag.
- Jeg er spent på utfallet. Partiledelsen er for direktivet, og noen kan komme til å stemme i lojalitet til ledelsen, sier Ranum.
- Hvilket samfunn vil vi ha?
Hun har, som advokat (bl.a. politiadvokat) en ekstra interesse for saken. En sak som befinner seg i skjæringspunktet mellom juss og politikk.
- Direktivet handler om hvilket samfunn vi ønsker oss. Vil vi ha et samfunn der overvåking av alle enkeltmennesker skal være det grunnleggende? Eller vil vi ha et samunn hvor vi setter klare grenser for hvor langt det kan gripes inn i privatlivene våre? Jeg ønsker meg det siste, og derfor er jeg i mot datalagringsdirektivet.
Ser du ingen fordeler med direktivet? Politiet er jo klart for?
- Politiet er alltid for det som gir dem mer makt. Samtidig ser jeg at kan være et poeng at direktivet kan gi politiet mer informasjon. Informasjon som de kan benytte til å bekjempe kriminalitet. Derfor er jeg også litt oppgitt over direktivdebatten. Den er for polarisert. Begge sider burde kunne innrømme at motparten har poenger.
Ingen frihavn
Enkelte hevder at Norge vil kunne bli en frihavn for kriminelle hvis vi ikke innfører dette. Hva synes du om det?
- Det er et eksempel på polarisering som jeg ikke synes noe om. Det er bare tull. Kriminalitet kan utmerket godt bekjempes via nasjonal lovgivning. Det vet alle - også de som hevder dette.
Hva hvis Høyre, med knapt flertall, vedtar å gå inn for direktivet. Vil du kunne argumentere for dette i debatter?
- Da vil jeg vise til begrunnelsen for vedtaket og si at dette er Høyres politikk. Og at jeg argumenterte for et annet syn, men tapte kampen.
Er det problematisk å eventuelt måtte argumentere for noe du er i mot?
- Advokater har god trening i slikt, så det ser jeg ikke på som noe problem. Slik må det være i politikk. Noen saker vinner man, andre taper man. Men jeg håper at jeg er med på å vinne denne, føyer hun til.
- Ap appellerer til følelser
Jeg vil ikke bare snakke med Ranum om direktiver. For siden hun er nestleder i Trondheim Høyres kommunestyregruppe og kommunalråd, så er jeg nysgjerrig på hvordan hun ser på utsiktene til å slå sprekker i den rødgrønne bastionen Trondheim ved neste års kommunevalg. Ranum er sjenerøs i omtalen av sin politiske hovedmotstander.
- Ap har blitt så store i Trondheim fordi de har vært gode. De er særlig bra på å appellere til folks følelser.
Og dere er dårlige og kalde?
- Vi har i alle fall ikke vært dyktige nok. Den store framgangen på 90-tallet under Marvin Wiseth og Anne Kathrine Slungård ble nok dessverre en sovepute. Vi har bl.a. ikke vært gode nok til å rekruttere og bygge profiler.
Valgfrihet
Hvordan skal dere snu den røde trenden i Trondheim?
- Vi må vise fram forskjellene mellom oss og de rødgrønne bedre. Og vi må bygge opp et enda bedre team av folk, gjerne med helt forskjellige egenskaper.
Hva er de viktigste politiske forskjellene?
- Valgfrihet i f.eks. helsepolitikken. Vi har ingen ideologisk aversjon mot private løsninger og brukervalg, slik de rødgrønne har. Det gir bedre fleksibilitet og et bedre tilbud til de eldre når de i større grad kan velge selv.
I tillegg trekker hun fram kunnskap og barnevern som sentrale saker der Høyre og opposisjonen står for en helt annen kurs enn dagens styre.
- Godt borgerlig forhold
Men kan Venstre, KrF, Høyre og Frp klare å samle seg om et alternativ inn mot valget neste år?
- Ja, det har jeg stor tro på. Vi har et godt forhold oss i mellom - både politisk og personlig. Venstre og Frp har et mye bedre forhold i Trondheim enn f.eks. på nasjonalt plan.
Likevel innrømmer hun at det finnes en del motsetninger på borgerlig side som vil bli utfordrende i eventuelle koalisjonsforhandlinger hvis de skulle vinne valget.
- Særlig hva gjelder pengebruk oppfattet jeg at det er et stykke mellom Frp og oss i Høyre. De er veldig glade i å bruke penger til diverse gode formål. Også på kulturfronten er forskjellene betydelige.
Kan det blokkere et samarbeid?
- Det tror jeg ikke. Begge sider kommer trolig til å vise den vilje som er nødvendig for å få på plass en plattform som alle kan stå inne for.
Så gjenstår det å se hva som skjer både med datalagringsdirektivet og den politiske makten i Trondheim. Mitt tips er at partiledelsen får det som den vil i direktivspørsmålet. Og at de rødgrønne blir redusert, men beholder makten i Trondheim etter 2011-valget. I så fall begge deler til Ranums skuffelse.
fredag 7. mai 2010
Høyres landsmøte
Jeg skal blogge fra Høyres landsmøte denne helgen. Har du tips til hvem jeg bør snakke med, og hvilke temaer jeg bør ta opp?
Abonner på:
Innlegg (Atom)