Høyre snudde velgerstrømmen til Ap og sikret borgerlig seier

Våre fremste valgforskere, Bernt Aardal og Johannes Bergh, har levert den første (foreløpige) analysen av høstens stortingsvalg. Jeg har lyst til å knytte noen egne kommentarer til disse interessante tallene som er lagt fram.

De framlagte tallene bygger på to kilder: En valgkampundersøkelse der 1509 personer er intervjuet både i juni og etter valget. Samt et panel av 517 personer som er fulgt både i 2013-valget og i 2017. Undersøkelsene gir et bra grunnlag for å forstå velgervandringene som foregikk mellom valgene, men må, som alle undersøkelser, tolkes i lys av feilmarginer. Jeg registrerer også at Frp er underrepresentert i materialet, mens SV er overrepresentert.

Færre endrer partivalg
Totalt sett endret ca en av tre velgere sitt partivalg i år. I 2005 endret nesten halvparten av velgerne sin preferanse. Det er altså klare tendenser til mer stabilitet i velgermassen nå enn på 90-tallet og starten av 2000-tallet, selv om endringene forstatt er betydelige. En tydeligere blokkorientering i norsk politikk kan være en mulig forklaring.     

Ser vi først på lojalitetstallene, altså andelen velgere som har stemt på samme parti både i 2013 og 2017 (markert i uthevet skrift i tabellen), så ser vi at Sp og Rødt hadde de mest lojale velgerne med et nivå godt oppe på 80-tallet, mens MDG og Venstre hadde de minst lojale med hhv. 44 og 34 prosent. Høy lojalitet er ofte en forutsetning for et godt valg, og både Sp og Rødt var da også blant valgets klare vinnere. MDG klarte å gå litt fram, til tross for sin labre lojalitet, mens Venstre måtte tåle tilbakegang, men tilbakegangen ble mindre enn målingene antydet. Begge partiene med lavest lojalitet klarte altså å kompensere for dette ved å tiltrekke seg andre velgere enn i 2013.

De øvrige partiene har lojalitetstall på det jevne (mellom 60 og 70 prosent). Jeg merker meg imidlertid at SVs 60 er klart bedre enn den lave loaliteten partiet har slitt med ved de siste valgene (i 2013 var den helt nede i 22). Også Frp dro opp sitt lojalitetstall fra lave 46 i 2013 til 67 i år.
 Ap ligger med sine 67 prosent litt høyere enn i 2013, men lavere enn det gode valget i 2009 da de noterte en lojalitet på 73 prosent. Høyre oppnådde 70 blank, som er litt lavere enn de to foregående valgene. Mens KrFs 64 er på et klart lavere nivå enn i 2013 da de kunne notere hele 88 prosent.

Hvordan vandret velgerne mellom partiene? Ser vi først på den store valgvinneren, Sp, så henter de særlig (over 60 000) velgere fra Ap. Men også Høyre, Venstre og KrF lekket mange velgere netto til Sp. Også Frp, MDG og SV hadde netto tap til partiet. I tilegg tiltrakk Sp seg en del velgere som ikke stemte sist. Sp hadde altså både en meget høy lojalitet og netto gevinst fra alle andre partier - der har du oppskriften på valgsuksess og det alle partier drømmer om.

Lilla velgere gikk til Høyre
Den klare valgtaperen ved årets valg, Ap, hadde en ok lojalitet, men slet med lekkasjer særlig til Sp og SV. Men også Rødt og MDG plukket bra med velgere fra Ap. Aller mest interessant i mine øyne er imidlertid Aps netto tap til Høyre. I følge forskernes tall er tapet på ca 20 000 velgere. Isolert sett høres ikke det mye ut, men sett i lys av at Ap før valget lenge lå i solid pluss mot Høyre, så innebærer dette at Høyre gjennom valgkampen maktet å snu velgerstrømmen og i stor grad tiltrekke seg de viktige lilla velgerne (som står mellom Ap og H). Dette bidro til å avgjøre valget i borgerlig favør. Mulige årsakshypoteser her kan være at mange kan ha ansett Høyre for et tryggere regjeringsvalg enn en mer uklar allianse av Ap+Sp+SV+kanskje MDG og Rødt. En viss "reverseringsfrykt" for et fremmadstormende Sp som vil strukturreformene til livs og en uro for rødgrønn økning av skattenivået, kan være andre momenter som gjorde at en del velgere havnet på Høyre og ikke Ap når de stod i valglokalene.

Ap var altså lekk i omtrent alle retninger, med ett markert unntak: Venstre. For Ap hadde et pluss på 40 000 velgere til Venstre, hvis tallene stemmer bra. Tilstrømningen fra Venstre bryter dermed markert med tendensen ellers og bidro til å bremse Aps fall noe. Her er det nærliggende å anta at en del tidligere Venstre-velgere mislikte partiets regjeringskobling til Frp og tydeliggjøringen av et borgerlig Venstre. Men overgangen bør også ses i lys av at Venstre hadde et klart positivt bytteforhold til Ap i 2013 og at noen av disse kan ha gått tilbake til Ap igjen.

Venstre hadde også klare tap til både MDG, Sp og SV, men Venstres tilbakegang ble redusert via klar tilstrømning fra Høyre. Netto er gevinsten fra Høyre på over 30 000 velgere. Uten disse ville Venstre ramlet under sperregrensen. Det er grunn til å tro at taktiske vurderinger kan ha spilt en rolle for en del av disse, men vi kan ikke vite det eksakte omfanget av taktisk stemmegivning før velgerne spørres konkret om dette. Dette ble gjort i forbindelse med 2013-valget, og forskerne Bjørn Erik Rasch og Aardal konkluderte den gang med at ca en av ti velgere generelt stemmer taktisk i Norge og at taktisk stemmegivning foregår på ulike sider av blokkene - i 2013 ble f eks taktisk stemmegivning på SV (fra tidligere Ap-velgere) utslagsgivende for at partiet holdt seg over sperregensen.

SV var ikke avhengig av taktiske stemmer for å havne på riktig side av sperregrensen i år. Den klare framgangen ved årets valg bunnet særlig i overganger fra Ap, men man hentet også bra med velgere fra Venstre. I tillegg oppnådde SV et fint tilsig av velgere som ikke stemte sist. I sum ble dette et pent pluss, selv om partiet lekket noen til Rødt. Når det gjelder Rødt, så er overgangstallene basert på kun 25 respondenter, så her må det utvises forsiktighet i tolkningene. Men materialet antyder at partiets framgang, ikke helt overraskende, er tuftet på overganger fra Ap og SV. I tillegg fikk partiet et solid pluss blant de som satt hjemme sitt.       

Begge regjeringspartiene Høyre og Frp gikk tilbake ved årets valg. Men tilbakegangen var begrenset, og med unntak av at Høyre lekket en del til Venstre og Sp, så var de netto tapene til andre partier beskjedne. Høyres pluss mot Ap var som nevnt særlig viktig, men også Frp gjorde åpenbart sin del av jobben ved at også de kunne notere et lite pluss mot Ap. Som vanlig var det en del utveksling av velgere mellom de to blå partiene, og i sum var det denne gang Frp som best ut av det, men her bør vi ha i mente at Frp mistet svært mange velgere til Høyre i 2013.

KrFs tilbakegang skyldes lavere lojalitet og lekkasjer til Sp, H og Frp. Partiets tilbakegang ble bremset av at man maktet å dra en del hjemmesittere fra 2013 ut av sofaen, dette kan ha berget dem over sperregrensen. MDGs (beskjedne) framgang ved årets valg kan tilskrives overganger fra Venstre, Ap og Høyre - i den rekkefølgen.     
 
Blokkovergangene 
Det var en bevegelse i rødgrønn retning ved årets valg, men bevegelsen ble ikke sterk nok for å endre flertallet. Primært var det Sp som bidro til å redusere det borgerlige flertallet ved å hente velgere både fra H, Frp, KrF og V. Ap tiltrakk seg en del V-velgere, mens MDG plukket opp noen fra V og H. Aps tap til Høyre og Frp dempet den netto blokkovergangen fra borgerlig til rødgrønt og forhindret rødgrønn valgseier.   

Aps dilemma

Arbeiderpartiet har lenge ligget an til å bli vinneren av høstens stortingvalg. 2016 ble avsluttet med nasjonale gjennomsnittstall i sjiktet 36-37 prosent. Starten på valgåret 2017 har vært svakere, snittet er nå nede i rundt 33 og pilene peker ytterligere ned.

Hva har skjedd? Svaret er Senterpartiet. Sps framvekst skaper rystelser inn i Ap. Jeg har studert bakgrunnstallene fra ulike målinger den siste måneden, og alle peker i retning av at Sp appellerer sterkt til stadig flere av Aps tidligere velgere, det er snakk om velgeroverganger på flere titusener. Sp vokser på distriktmisnøyen og framstår som en stadig tydeligere velgerkonkurrent for Ap. Dermed har Jonas Gahr Støre og co fått et dilemma å hanskes med i tiden som kommer: Skal Ap gjøre alt man kan for å demme opp for lekkasjene til Sp? Eller skal Ap «spille Sp gode» fordi de vet at Sp også appellerer til tidligere Høyre- og Frp-velgere, noe som øker sjansen for et nytt rødgrønt flertall.

Det er full fyr på sentrum-periferi-aksen i norsk politikk. Forslaget til ny region- og kommunestruktur som H, Frp, V og til dels KrF la fram i forrige uke, bidrar ikke akkurat til å dempe motsetningene. Tvert i mot serveres Sp en valgkampgavepakke av de helt sjeldne. Sps politikere kan gni seg i hendene over å kunne drive en valgkamp for å reversere tvangssammenslåingene av fylker og kommuner. Men hvor skal Ap plassere seg? Ap er jo egentlig for. Man har også vært for bruk av tvang, men har snudd og er nå i mot. Antagelig vingles det av velgertaktiske hensyn: Bruk av tvang er så upopulært at det kan ødelegge valget. Ap kan ikke være en så ivrig reformtilhenger som Høyre, men ei heller så avvisende som Sp. Dermed havner Ap i en slags mellomposisjon, en posisjon som ikke er særlig gunstig velgermessig sett. Partiet er derfor, i tiden som kommer, avhengig av å få vridd agendaen mer over på sine beste velgersaker: Helse og eldre, arbeid og trygg styring.

«By og land – hand i hand» var Aps slagord allerede i 1933. Brobygging over sentrum-periferi-motsetningen i norsk politikk har vært en grunnpilar for partiets suksess. Til forskjell fra mange andre partier, har Ap en jevnere oppslutning i både by og land. Ap tåler at det er liv i sentrum-periferi-aksen, men saker knyttet til denne aksen kan ikke bli altfor dominerende i valgkampen - da vil Sp vokse ytterligere på Aps bekostning og senke partiet ned mot det svake valgresultatet i 2013. I tillegg kan Ap få økende problemer med å tiltrekke seg velgerne som står mellom Høyre og Ap. Klistrer Ap seg for mye opp til Sp, og strukturdebatten fortsetter å dominere, så kan Høyre-retorikken om behovet for "reverseringsminister" i en evt. regjering Støre vinne klangbunn blant urbane lillavelgere. Bakgrunnstallene viser at Høyre har stoppet lekkasjene til Ap de siste månedene, og også vunnet tilbake en del av dem man har mistet etter 2013-valget. 

Fremdeles ligger Ap an til å gjøre et godt valg til høsten. Og fortsatt kan man sette sin lit til sitt velsmurte valgkampmaskineri. Men utviklingen de siste to månedene har skapt større usikkerhet om valget vil bli den store Ap-seieren som det lenge har ligget an til.

Hvordan Ap håndterer den økte konkurransen fra Sp, kan avgjøre partiets valgresultat.


Kommentaren er en omarbeidet versjon av min artikkel i Romerikes Blad 27. februar             

Her har jeg laget en videoanalyse som handler om velgeroverganger og graden av lojalitet til partiene.



Har du noe forslag til hva neste analyse bør handle om?

Aps lille mulighet

Denne skribent debuterer som forfatter i disse dager. Så det aller meste av tiden har gått med til å konsentrere seg om det i det siste (vil du ha boka tilsendt, så send meg en mail på svein.tore.marthinsen@sosialkommunikasjon.no). 

Men jeg gjør forsyne meg en debut til i dag. Nei, ikke seksuelt, men som fast spaltist i min lokalavis Romerikes Blad. Skjønt, det er vel riktigere å kalle den for en regionavis. Under kan du lese de ordene jeg valgte å debutere med.   

Det meste tyder i dag på et regjeringsskifte. Er valgløpet kjørt for Ap og de rødgrønne?

Sola skinner på Høyre og Erna Solberg om dagen. I Høyres beste fylke, Akershus, ville et valg i dag trolig gitt partiet over 40 prosent og halve Akershus-benken, i følge mine beregninger. Høyres frammarsj er så bred og massiv at vi som forsøker å forstå og forklare partiets opptur, må lete etter et bredt spekt av årsaker.

Den største og viktigste grunnen er trolig at mange velgere nå ønsker et skifte. De rødgrønne, med Jens Stoltenberg i front, har styrt i snart åtte år. Det er lang tid, og suget etter noe annet har økt i velgermassen. Mange velgere ser på Høyre som den klart beste garantisten for å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Dernest har Høyre lyktes til de grader med sin retoriske omlegging i retning av å snakke mer om mennesker og mindre ommilliarder. Kalkulatorpartiet har blitt varmere, det har appell til velgere som vipper mellom Ap og Høyre. I tillegg har Høyre nytt godt av at velgerkonkurrentene på borgerlig side har slitt. KrF har hatt indre problemer, Venstre og Lars Sponheim rotet det til i forrige valgkamp og Frp har trøblet med både skandaler og velgerkonjunkturer som etterspør trygghet framfor systemkritikk.

Bakgrunnstall fra meningsmålingene tyder på at over 100 000 velgere har gått direkte fra Ap til Høyre siden valget i 2009. Det er oppsiktsvekkende mange. Med slike overganger på valgdagen, er Ap og de rødgrønne sjanseløse på å beholde makten. Skal Stoltenberg og co ha nubbesjans, så må de hente tilbake veldig mange av de som har meldt overgang til Høyre. Det er en krevende oppgave. I tillegg må Ap klare to ting til. For det første så må mange av de som i dag svarer «vet ikke» når meningsmålerne spør om partipreferanse, mobiliseres inn mot valget. Høyre har i dag en velgerlojalitet på opp i mot 90 prosent, mens Aps ligger nede på 60-tallet. I tillegg er Ap avhengig av å hente en del frafalne Frp-velgere slik at det netto tapet til Høyre kan kompenseres og blokkbalansen holdes stabil.

Det er de matematiske forutsetningene for at høstens valg skal bli jevnt. Hva skal til politisk? «Vi hadde dårlige målinger også før valget i 2009» har vært trøsten blant de rødgrønne toppene. Men realiteten er at målingene var langt bedre for dem på samme tidspunkt for fire år siden. Den gang lå de rødgrønne på ca. 47 prosent i februar. Nå ligger de på rundt 37. Altså hele ti prosentpoeng bak «09-skjemaet». Det borgerlige forspranget er så stort at en «game-changer» nok er nødvendig. Altså noe som kan virkelig kan snu velgerbildet. Finanskrisen 2008/09 ble en slik ved forrige stortingsvalg. 22. juli-terroren ga Ap en sympatieffekt som raskt avtok, men som like fullt bidro til at partiet gjorde et bedre lokalvalg 2011 enn de ellers ville gjort. En ny krise eller katastrofe kan inntreffe og gi de styrende et «styringstillegg». La oss håpe det ikke skjer.

Da står Ap igjen med to muligheter: Enten at de borgerlige roter det til for seg selv ved at uenigheten mellom de fire opposisjonspartiene blir så synlig fram mot valget at troverdigheten i regjeringsalternativet smuldrer bort. Eller at Ap lykkes med strategien om å ta ned Høyres «varme-retorikk» og redusere partiets nyvunne velfredstillit såpass mye at mange av «flytvelgerne» kommer tilbake.

Det er ikke alltid at de som leder 2-0 til pause vinner fotballkampen. Men de har en stor fordel. Høyre har nå fordelen. Ap har en viss mulighet til å redusere og utligne, men muligheten er liten.                          

Ap lekker til Høyre

Jeg hadde en samtale med Klassekampen i går vedrørende deres siste måling. Det resulterte i denne saken. OK artikkel, men overskriften og inngangen er nok noe misvisende. Høyres store framgang har også rammet Ap direkte ved at partiet nå lekker mange velgere til konkurrenten. Men akkurat hvor mange, er ikke helt enkelt å si noe om. Respons sine tall tyder på at hele 100 000 velgere har gått direkte fra Ap til Høyre. Selv tror jeg at "sannheten" ligger et sted i mellom Klassekampens (Norfakta) og Aftenpostens tall.

Tradisjonelt sett er velgerovergangene begrensede mellom disse to partiene. Mye tyder imidlertid nå på at overgangene mellom to av hovedkonkurretene i norsk politikk det siste halvåret har vært langt sterkere enn normalt. Hvor disse lyseblå/lyserøde velgerne tar veien ved både kommunevalget 2011 og stortingsvalget 2013 blir høyinteressant og helt avgjørende for hvem som vil vinne valgene.