Viser innlegg med etiketten thomas havro hansen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten thomas havro hansen. Vis alle innlegg

onsdag 23. november 2011

Partier i sosiale medier: Venstre

Venstre måtte nøye seg med 3,9 prosent og fattige to mandater ved stortingsvalget i 2009. Bl.a. fordi daværende partileder Lars Sponheim bommet på strategien. Denne høstens lokalvalg ble derimot en opptur for Norges eldste parti; 6,3 prosent var Venstres beste kommunevalgsresultat siden 1971.
Fordi den nye partilederen Trine Skei Grande er den første Venstre-lederen som har forstått sosiale medier og Venstre som parti har utviklet seg kraftig i sosiale medier de siste par årene? Nei, så enkelt er det definitivt ikke. Hovedforklaringene ligger andre steder.

Det er imidlertid ingen ulempe å beherske sosiale medier og betydningen vil øke mot valgene i 2013 og 2015. Kollega Cecilie Staude vurderte Skei Grandes bruk av sosiale medier i går. I dag skal jeg ta partiet hun leder i nærmere sosialt medieøyesyn.


Fin dialog på Twitter


VenstreAbout @Venstre



Venstre opprettet en konto allerede 3. juni 2008 og var med det nest først ute på Twitter av norske partier. I løpet av de drøye tre årene som har gått, har partiet i skrivende stund sendt ut 3413 tweets, fått 8362 følgere og havnet på 303 lister. Antallet følgere trenger ikke si allverdens, og vi bør huske at blant Twitters kvarte million registrerte norske brukere, så kan mikrobloggtjenestens elitistiske form føre med seg at Venstres velgere er noe overrepresentert der. Like fullt er det grunn til å tro at det faktum at lille Venstre er Twitters nest største parti målt i antall følgere, også er et produkt av at partiet tilfører de av oss som velger å følge det, noe.

Venstre, som oppdateres av @kjartana, @havrohansen og @venstrejck, har reell dialog med Twitter-folket. Spør man @venstre, så får man som regel svar. Og ofte også gode svar, samtidig som det framvises respekt for de som spør, tidvis ispedd en dose humor og selvironi. Vissheten om at det faktisk er mulig å få skikkelige svar fra partiet på Twitter, gjør det mer interessant å ha dem i twitterstrømmen. Ønsket om og viljen til å delta i samtaler, gjør at verdien av tilstedeværelsen øker fordi Venstre både tilfører og blir tilført noe på Twitter.
   
Venstre
 Nå har han jo fått seg en jobb, men ja, vi mener fortsatt at han bør klippe seg.

Når det gjelder de "vanlige" tweetene der partiet ikke besvarer henvendelser, så er omtrent halvparten av dem viet Trine Skei Grandes politiske virksomhet. De resterende handler om partiets og andre Venstre-politikers gjøren og laden. Informasjonen handler primært om hva som er partiets politikk på ulike områder, og det lenkes opp til både egne nettsider, til blogger og ulike medieoppslag. Denne type informasjon, spørsmål og diskusjon rundt partiets politikk bør være et kjerneelement i all politisk kommunikasjon. Venstres twitterkonto bidrar til realisering dette.

Samtidig kan det være grunn til å stille spørsmålstegn ved om såpass mange av de "ordinære" tweetene bør kobles til partilederen. Og Venstre kan også bli langt bedre på å invitere oss andre inn til diskusjon om Venstres politikk ved f.eks. å henge på et "Enig/uenig?" i slutten av noen av tweetene. Å "by litt mer på partiet" i form av en og annen tweet som kan gi oss små glimt inn i de indre prosessene i partiet, ville heller ikke vært av veien.


På det jevne på Facebook

Venstre har 6310 "likere" på Facebook. Det er flest av de fire små partiene på Stortinget (KrF, SV, Sp og V), men langt bak de tre store (Ap, H og Frp). "Vil du kommunisere direkte med Trine Skei Grande? Følg henne på Facebook!" Det var det første som møtte meg på Venstres "Vegg". En oppfordring som i følge Cecilie Staudes vurderinger, er noe misvisende all den tid Trine Skei Grande faktisk har heller liten direkte kommunikasjon med andre på Facebook, men kommuniserer primært ut i form av statusoppdateringer.



Det er flere diskusjoner av substansiell karakter på Venstres vegg. Diskusjonene bærer preg av at det stort sett er Venstre-folk som diskuterer med hverandre. Nå er Venstre riktignok kjent for å være et lite parti med usedvanlig mange ulike meninger under samme tak (Fritt etter Halfdan Hegtuns alter ego Even Brattbakken: "Jeg stemmer Venstre. Det samme gjør naboen. Så politisk sett står vi langt i fra hverandre"), men meningsytringene er like fullt ofte "heiing" på partiet eller representerer små nyanseforskjeller. At Venstre selv av og til deltar i diskusjonene i kommentarfeltene, bidrar til å heve diskusjonskvaliteten. Deltakelsen kunne gjerne vært oftere, og jeg savner at Venstre i enda større grad inviterer sine "likere" til innspill og deltakelse.

I likhet med de fleste FB-sider, så er oppdateringer på "Veggen" hovedaktiviteten. Venstre tar i liten eller ingen grad i bruk andre publiseringsverktøyer som spørreundersøkelser, bilder og videoer. Det gjør at Venstres side framstår noe ensidig i formen. Aktivitetsnivået er ellers noe ujevnt. Med fire sideadministratorer burde det være mulig å få til et jevnere og noe høyere nivå enn det som foreløpig eksisterer.


God digital møteplass. Informativ, men litt kjedelig nettside

Hva står Venstre for? Hvordan kan man delta i, og diskutere med, Venstre? Disse to spørsmåplene hadde jeg i bakhodet da jeg klikket meg inn på partiets nettside venstre.no. Spørsmål som jeg tror mange som søker inn på den siden også ønsker å få svar på. Venstres slagord "Folk først" er det første som møter oss. Og de fire temaene skole, miljø, småbedrifter og velferd er plukket ut som hovedsaker i headingen. Klikker man seg inn der, så får man en kort innføring i partiets synspunkter på disse temaene, samt videre lenker til partiets stortingsvalgprogram 2009-2013 for de som er interessert i ytterligere fordypning. Jeg synes dette er et oppsett som fungerer bra og som gir oss et godt svar på spørsmål en.
    

Deretter er saker under "Aktuelt" det største blikkfanget. Siste sak er fra 16.11 så oppdateringshyppigheten er ikke høy siste måned. Klikker man seg inn på sakene, så er de korte og handler stort sett om utspill som sentrale Venstre-folk kommer med. Disse nettsakene er kjedelige og telegramaktige å lese. De mangler gode vinkler og snert, og jeg tviler på om særlig mange lar seg friste til å lese dem. Når dette elementet utgjør en kjerne på partiets nettside, så synes behovet for oppspriting påtrengende.

"Diskuter på liberal.no" var en fane som fanget min interesse nesten øverst til høyre. Honnør til partiet for å invitere oss til diskusjon, men bør ikke denne invitasjonen utgjøre en mer framtredende plass på nettsiden? Liberal.no er Venstres digitale møteplass, og en rask titt sier meg at det fungerer bra som nettopp det.
 


   

Det vil føre for langt å vurdere bloggkvaliteten fra de ulike bidragsyterne. Men her ligger det åpenbart en god plan i bunn for nettstedet med partilederens blogg på toppen, deretter de mest kommenterte bloggene, så de mest anbefalte og de sist oppdaterte. I så måte belønnes de som skaper mest engasjement med økt synlighet. I følge partiets infosjef Steinar Haugsvær er målet med liberal.no å skape et "møtested for debatt og dialog og trekke inn egne medlemmer i kommunikasjon mot nye velgere"
. Venstre har her lykkes med å skape en slik møteplass, men det synes som om kommunikasjonen primært foregår mellom og inn mot medlemmene/kjernevelgerne, og i liten grad inn/ut til mulige nye velgere. Kanskje egner blogg seg best til nettopp å bygge interne relasjoner, men jeg tror likevel at politikere og partier bør evne å kommunisere også til andre enn "fansen" i alle kanaler - også i bloggene. I så måte har  liberal.no sitt største forbedringspotensial her.


Venstre er langt framme
Noen konkluderende poenger til slutt: Venstre er et lite parti med begrensende ressurser. Likevel ligger partiet langt framme i bruken av sosiale medier. Venstre er Norges beste parti på Twitter, og man har maktet å skape en digital møteplass i liberal.no som fungerer bra. Forbedringspotensialet er, etter min vurdering, størst på Facebook og nettsiden. Nettsiden er litt kjedelig, og aktivitetsnivået på Facebook til tider svakt.

Venstres hovedutfordring hva gjelder velgerne er at det er mange som liker partiet, men få som stemmer på det. Partiet har en liten kjerne, og deres velgere er generelt ikke veldig entusiastiske - de mobiliseres ofte sent ved valg. God bruk av sosiale medier kan være ett av flere midler for partiet til å møte denne hovedutfordringen ved at man bygger mer intern entusiasme og utvider kjernen, parallelt med at man bygger bedre relasjoner til mulige nye medlemmer og velgere. 


Velgermassen blir mer urban, får høyere utdanning og inntekt, og de liberale verdiene har bredere gjennomslag. Velgerstrukturelt er dette gode nyheter for Venstre fordi partiet scorer høyere her enn i andre velgergrupper. I et mer fragmentert medielandskap vil sosiale medier trolig få økt betydning inn mot valget i 2013. Det tror jeg er en fordel for partiet.

Så gjenstår det å se om Venstre klarer å ta vare på og omsette denne gode posisjonen til tellende resultat i form av et parti som legger sperregrensen på fire prosent godt bak seg. Etter mitt skjønn bør et liberalt, borgerlig sentrumsparti ha et potensial på 8-10 prosent. Kanskje mer. 


Det er opptil Venstre og partiets politikere om man klarer å utløse det potensialet.

     

torsdag 10. juni 2010

Oslo og Akershus er Venstres livsforsikring

Torsdag er en fin dag å bruke på å ta en titt på Venstres geografiske profil. Vårt eldste parti var tidligere Norges fremste bygde- og motkulturparti. Men det var den gang da. For nå har partiet sin største styrke på det mest sentrale Østlandsområdet.

Ved valget i 1945 var Oslo og Akershus blant Venstres desidert svakeste valgkretser. Ved valget i fjor var Oslo og Akershus partiets to beste kretser. Det sier noe om den oppsiktsvekkende utviklingen som partiet har vært igjennom.

Valget i fjor ble som kjent en katastrofe for Venstre, i den grad man bør bruke slike begrep om et partis tilbakegang. Venstre-elendigheten ble imdilertid noe mindre elendig enn den ellers kunne vært, takket være at styrken i Oslo og Akershus medførte at partiet tross alt ble representert på Stortinget med to representanter.

Når vi går litt bak tallene, så viser det seg at Venstres resultat på 6,4 i Oslo faktisk var hakket bedre, relativt sett, enn resulatet i 2005. Eller sagt på en annen måte: Venstre gikk litt mindre tilbake i Oslo enn på landsbasis. Men for all del: Venstre gikk solid tilbake også i Oslo, som i alle andre fylker. Med et eneste unntak, og det var Finnmark hvor partiet faktisk kunne notere et lite tidel i pluss (en aldri så liten Vera Lysklætt-effekt..?)

I Akershus beholdt partiet sitt ene mandat. Partiet hadde OK margin ned, men heller ikke mer da det tross alt var det siste faste mandatet man kapret i fylket. Like fullt; skulle partiet ei heller ved valget i 2013 klare å karre seg over sperregrensen, så vil Oslo og Akershus trolig nok en gang sikre partiet stortingsrepresentasjon fram mot 2017 slik at man også i neste periode i alle fall har en liten parlamentarisk plattform å jobbe videre på. For husk at Oslo trolig vil få to mandater mer, mens Akershus ligger an til ett mandat mer sammenlignet med dagens mandatfordeling - noe som gjør det litt lettere for et Venstre under sperregrensen å henge med videre. Slik sett utgjør Oslo og Akershus partiets livsforsikring p.t.

Derfor er det med en viss grad av undring jeg leser den autoriserte Sponheim-biografien. Der sier den avgåtte partilederen bl.a. at:
- Dette akademiske, borgerlige Venstre har skaffet seg velgere i Oslo og i de andre byene, men det representerer etter min mening ikke det genuine sentrum. Det går an å argumentere for at det er det partiet Venstre bør være, men det er ikke et parti som fyller en sentrumsrolle i politikken, og etter mitt syn er det døden for Venstre å få en slik todeling av norsk politikk. Hele kyst-Venstre med den store sosiale samvittigheten, kombinert med troen på småbedrifter, på at folk må kunne tjene penger, det har blitt svekket med all Oslo-dominansen vi har fått i dette partiet. Her har det vært en utvikling i Venstre som jeg ikke har klart å demme opp for.

Jeg finner Sponheims analyse meget snodig. Fordi jeg er av den oppfatning av Venstres delvise suksess under Sponheim, nettopp skyldes at partiet under hans ledelse plasserte seg klarere på borgerlig side enn hva forgjenger Odd Einar "giftet seg med Gro" Dørum gjorde. I så måte burde Sponheim glede seg over den sterke framgangen i Oslo og Akershus i stedet for å nærmest gremmes.

Sponheim manglet drøyt 300 stemmer på stortingsplass. Hadde Hordaland hatt det ene mandatet ekstra som de kommer til å få ved neste valg, så ville han i dag vært stortingsmann i stedet for fylkesmann. Dette betyr at også i Hordaland er det brukbare muligheter for Venstre-representasjon i 2013, selv om partiet nok en gang skulle havne under sperren. For fremdeles så gjør partiet det bedre enn landsgjennomsnittet i Hordaland. Det samme gjelder i Rogaland. Venstres fire beste fylker, er dermed også landets fire mest folkerike fylker.

Venstre har derimot nesten kollapset i Møre og Romsdal. Partiet ble ganske nøyaktig halvert fra 2005 til 2009 her. Også i nabofylket Sogn og Fjordane går det brattere utforbakke enn i resten av landet.

Generelt fortsetter Østfold, Hedmark, Telemark og våre fire nordligste fylker  å være Venstres største problemfylker - selv om Finnmark som nevnt ble et lite Venstre-lyspunkt.