I den siste bloggposten i serien om partienes geografiske variasjoner knyttet til 09-valget, skal jeg ta en titt på Frp. Partiet har den jevneste geografiske profilen av alle. Frp-oppslutningen svinger mao. mindre fra fylke til fylke og landsdel til landsdel enn for de andre partiene. En forklaring på dette, er at Frp (av stortingsspartiene) er det nyeste tilskuddet i partifloraen og således i mindre grad har sin forankring i de gamle skillelinjene (sentrum-periferi, kultur osv), men i stedet målbærer motsetningene langs nye dimensjoner som særlig innvandringsspørsmålet.
Dette betyr ikke at ikke også Frp har sine geografiske styrker og svakheter. Tradisjonelt har partiet stått sterkt i Oslo og fylkene rundt Oslo, på Sørlandet og Sørvestlandet. Ved de senere valgene har imidlertid Oslo gått fra å være ett av de beste Frp-fylkene til å bli ett av de dårligste. Underliggende velgerstrukturer i Oslo som klart økende innvandrerandel og sterk utdanningsvekst er en stor ulempe for Frp. Også Vest-Agder gjorde partiet en kraftig dipp ved 01-valget, trolig knyttet til at Frp-utrenskningene (med Vidar Kleppe i front) slo særlig sterkt inn her. Men nå har man hentet seg inn og endog vokst så mye at kretsen ved 09-valget ble landets sterkeste Frp-fylke. En topplassering som Vest-Agder deler med Møre og Romsdal, ett annet fylke som har vist en bemerkelsesverdig Frp-styrke ved de tre siste valgene.
Dette betyr at Vestfold, som har vært Frps beste krets siden 1993, ved fjorårets valg måtte ta til takke med tredjeplassen. Fylket har vært noe preget av et sterkt bompengefokus, noe som nok har gagnet Frp ekstra. Når bompengespørsmålet nå er er mer avklart, så har trolig Frp også mistet noen "bompengestemmer". En tilbakegang fra 29,3 i 2005 til 27,2 i 2009 var likevel mer enn ventet ved et valg der Frp på landsplan gikk fra med 0,8 pp.
Frp gikk ellers fram i samtlige andre fylker, med ett unntak. Og det unntaket var Østfold. En titt på lokatallene viser at det sviktet særlig i Fredrikstad med en tilbakegang på godt over tre prosentpoeng. En forklaring på dette kan være at noen velgere har valgt å straffe Frp for lokale forhold som dundrende budsjettunderskudd og Frp-ordfører i pinlige seanser.
Det mest interessante geografiske Frp-trekket er imidlertid at partiet tok noen store jafs i Nord-Norge. Det har tidligere vært sagt og skrevet en hel del om Frps økende styrke i nord, men faktum er at dette stort sett har vært et meningsmålingsfenomen. Ved selve valgene har nordlendingene stemt Frp i mindre grad enn resten av landet. Men ved dette valget gjorde Frp det klart bedre i både Troms og Nordland sammenlignet med landssnittet. Og også i Finnmark er partiet nå like ved sitt gjennomsnitt.
Jeg tror Kystpartiets kollaps ved 09-valget særlig har kommet Frp til gode. De hadde en protestvelgerprofil som lignet Frps og en del av deres velgere har trolig havnet her. Frp har sannsynligvis også utnyttet KrFs voldsomme nedtur i nord til sin fordel. I tillegg må Frp denne gang ha greid å mobilisere noen av dem som tidligere har kunne tenke seg å stemme på partiet, men som har latt være fordi de ikke helt turde når det kom til stykket.
I så måte er noen barrierer brutt for Frp i nord.
Viser innlegg med etiketten geografisk profil. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten geografisk profil. Vis alle innlegg
tirsdag 29. juni 2010
onsdag 23. juni 2010
Høyre bedrer distriktsprofilen
I min lille bloggserie om partienes geografiske variasjoner, er det nå Høyre sin tur. Et parti som har hatt en bemerkelsesverdig sterk utvikling det siste året. Oppturen startet så smått i valgkampen i fjor og har senere bare ballet på seg i en slik grad at partiet nå endog har passert Frp på gjennomsnittet av målingene.
Jeg fant klare tegn til geografisk nedsliping hva gjelder Aps oppslutning. Og etter å ha studert Høyres valgresultat 2009 synes jeg dette er en bra konklusjon også for vårt nest eldste parti. Det betyr ikke at de geografiske svingningene er små. Tradisjonen tro ble Nord-Trøndelag landets svakeste Høyre-fylke med en oppslutning på 8,9 prossent. Etterfulgt av Hedmark og Finnmark. Mens Akershus for fjerde stortingsvalg på rad ble Høyres beste krets med en oppslutning på 23,1 prosent. Etterfulgt av Oslo og Hordaland.
Men den prosentvise Høyre-framgangen i Akershus og Oslo var mindre enn i mange andre fylker. Hordaland puster nå Oslo Høyre i nakken og kan være forbi i 2013. Også Buskerud, Rogaland og Vestfold fortsetter å være gode kretser for Høyre.
Den geografiske nedslipingen handler ikke bare om at Høyre, relativt sett, gjør det noe svakere i sine to beste kretser. Det dreier seg også om at partiet er i ferd med å redusere sine svakheter i "distriktsfylker" som særlig Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland og Troms. Det er således tegn som tyder på at Høyres framgang er denne gang er bredere enn ved det gode valget i 2001 da framgangen var særlig sterk i Høyres beste fylker.
I sum tolker jeg dette som et tegn på at "bypartiet" Høyre nå er i ferd med å feste et bedre grep på distriktene.
Jeg fant klare tegn til geografisk nedsliping hva gjelder Aps oppslutning. Og etter å ha studert Høyres valgresultat 2009 synes jeg dette er en bra konklusjon også for vårt nest eldste parti. Det betyr ikke at de geografiske svingningene er små. Tradisjonen tro ble Nord-Trøndelag landets svakeste Høyre-fylke med en oppslutning på 8,9 prossent. Etterfulgt av Hedmark og Finnmark. Mens Akershus for fjerde stortingsvalg på rad ble Høyres beste krets med en oppslutning på 23,1 prosent. Etterfulgt av Oslo og Hordaland.
Men den prosentvise Høyre-framgangen i Akershus og Oslo var mindre enn i mange andre fylker. Hordaland puster nå Oslo Høyre i nakken og kan være forbi i 2013. Også Buskerud, Rogaland og Vestfold fortsetter å være gode kretser for Høyre.
Den geografiske nedslipingen handler ikke bare om at Høyre, relativt sett, gjør det noe svakere i sine to beste kretser. Det dreier seg også om at partiet er i ferd med å redusere sine svakheter i "distriktsfylker" som særlig Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland og Troms. Det er således tegn som tyder på at Høyres framgang er denne gang er bredere enn ved det gode valget i 2001 da framgangen var særlig sterk i Høyres beste fylker.
I sum tolker jeg dette som et tegn på at "bypartiet" Høyre nå er i ferd med å feste et bedre grep på distriktene.
torsdag 10. juni 2010
Oslo og Akershus er Venstres livsforsikring
Torsdag er en fin dag å bruke på å ta en titt på Venstres geografiske profil. Vårt eldste parti var tidligere Norges fremste bygde- og motkulturparti. Men det var den gang da. For nå har partiet sin største styrke på det mest sentrale Østlandsområdet.
Ved valget i 1945 var Oslo og Akershus blant Venstres desidert svakeste valgkretser. Ved valget i fjor var Oslo og Akershus partiets to beste kretser. Det sier noe om den oppsiktsvekkende utviklingen som partiet har vært igjennom.
Valget i fjor ble som kjent en katastrofe for Venstre, i den grad man bør bruke slike begrep om et partis tilbakegang. Venstre-elendigheten ble imdilertid noe mindre elendig enn den ellers kunne vært, takket være at styrken i Oslo og Akershus medførte at partiet tross alt ble representert på Stortinget med to representanter.
Når vi går litt bak tallene, så viser det seg at Venstres resultat på 6,4 i Oslo faktisk var hakket bedre, relativt sett, enn resulatet i 2005. Eller sagt på en annen måte: Venstre gikk litt mindre tilbake i Oslo enn på landsbasis. Men for all del: Venstre gikk solid tilbake også i Oslo, som i alle andre fylker. Med et eneste unntak, og det var Finnmark hvor partiet faktisk kunne notere et lite tidel i pluss (en aldri så liten Vera Lysklætt-effekt..?)
I Akershus beholdt partiet sitt ene mandat. Partiet hadde OK margin ned, men heller ikke mer da det tross alt var det siste faste mandatet man kapret i fylket. Like fullt; skulle partiet ei heller ved valget i 2013 klare å karre seg over sperregrensen, så vil Oslo og Akershus trolig nok en gang sikre partiet stortingsrepresentasjon fram mot 2017 slik at man også i neste periode i alle fall har en liten parlamentarisk plattform å jobbe videre på. For husk at Oslo trolig vil få to mandater mer, mens Akershus ligger an til ett mandat mer sammenlignet med dagens mandatfordeling - noe som gjør det litt lettere for et Venstre under sperregrensen å henge med videre. Slik sett utgjør Oslo og Akershus partiets livsforsikring p.t.
Derfor er det med en viss grad av undring jeg leser den autoriserte Sponheim-biografien. Der sier den avgåtte partilederen bl.a. at:
- Dette akademiske, borgerlige Venstre har skaffet seg velgere i Oslo og i de andre byene, men det representerer etter min mening ikke det genuine sentrum. Det går an å argumentere for at det er det partiet Venstre bør være, men det er ikke et parti som fyller en sentrumsrolle i politikken, og etter mitt syn er det døden for Venstre å få en slik todeling av norsk politikk. Hele kyst-Venstre med den store sosiale samvittigheten, kombinert med troen på småbedrifter, på at folk må kunne tjene penger, det har blitt svekket med all Oslo-dominansen vi har fått i dette partiet. Her har det vært en utvikling i Venstre som jeg ikke har klart å demme opp for.
Jeg finner Sponheims analyse meget snodig. Fordi jeg er av den oppfatning av Venstres delvise suksess under Sponheim, nettopp skyldes at partiet under hans ledelse plasserte seg klarere på borgerlig side enn hva forgjenger Odd Einar "giftet seg med Gro" Dørum gjorde. I så måte burde Sponheim glede seg over den sterke framgangen i Oslo og Akershus i stedet for å nærmest gremmes.
Sponheim manglet drøyt 300 stemmer på stortingsplass. Hadde Hordaland hatt det ene mandatet ekstra som de kommer til å få ved neste valg, så ville han i dag vært stortingsmann i stedet for fylkesmann. Dette betyr at også i Hordaland er det brukbare muligheter for Venstre-representasjon i 2013, selv om partiet nok en gang skulle havne under sperren. For fremdeles så gjør partiet det bedre enn landsgjennomsnittet i Hordaland. Det samme gjelder i Rogaland. Venstres fire beste fylker, er dermed også landets fire mest folkerike fylker.
Venstre har derimot nesten kollapset i Møre og Romsdal. Partiet ble ganske nøyaktig halvert fra 2005 til 2009 her. Også i nabofylket Sogn og Fjordane går det brattere utforbakke enn i resten av landet.
Generelt fortsetter Østfold, Hedmark, Telemark og våre fire nordligste fylker å være Venstres største problemfylker - selv om Finnmark som nevnt ble et lite Venstre-lyspunkt.
Ved valget i 1945 var Oslo og Akershus blant Venstres desidert svakeste valgkretser. Ved valget i fjor var Oslo og Akershus partiets to beste kretser. Det sier noe om den oppsiktsvekkende utviklingen som partiet har vært igjennom.
Valget i fjor ble som kjent en katastrofe for Venstre, i den grad man bør bruke slike begrep om et partis tilbakegang. Venstre-elendigheten ble imdilertid noe mindre elendig enn den ellers kunne vært, takket være at styrken i Oslo og Akershus medførte at partiet tross alt ble representert på Stortinget med to representanter.
Når vi går litt bak tallene, så viser det seg at Venstres resultat på 6,4 i Oslo faktisk var hakket bedre, relativt sett, enn resulatet i 2005. Eller sagt på en annen måte: Venstre gikk litt mindre tilbake i Oslo enn på landsbasis. Men for all del: Venstre gikk solid tilbake også i Oslo, som i alle andre fylker. Med et eneste unntak, og det var Finnmark hvor partiet faktisk kunne notere et lite tidel i pluss (en aldri så liten Vera Lysklætt-effekt..?)
I Akershus beholdt partiet sitt ene mandat. Partiet hadde OK margin ned, men heller ikke mer da det tross alt var det siste faste mandatet man kapret i fylket. Like fullt; skulle partiet ei heller ved valget i 2013 klare å karre seg over sperregrensen, så vil Oslo og Akershus trolig nok en gang sikre partiet stortingsrepresentasjon fram mot 2017 slik at man også i neste periode i alle fall har en liten parlamentarisk plattform å jobbe videre på. For husk at Oslo trolig vil få to mandater mer, mens Akershus ligger an til ett mandat mer sammenlignet med dagens mandatfordeling - noe som gjør det litt lettere for et Venstre under sperregrensen å henge med videre. Slik sett utgjør Oslo og Akershus partiets livsforsikring p.t.
Derfor er det med en viss grad av undring jeg leser den autoriserte Sponheim-biografien. Der sier den avgåtte partilederen bl.a. at:
- Dette akademiske, borgerlige Venstre har skaffet seg velgere i Oslo og i de andre byene, men det representerer etter min mening ikke det genuine sentrum. Det går an å argumentere for at det er det partiet Venstre bør være, men det er ikke et parti som fyller en sentrumsrolle i politikken, og etter mitt syn er det døden for Venstre å få en slik todeling av norsk politikk. Hele kyst-Venstre med den store sosiale samvittigheten, kombinert med troen på småbedrifter, på at folk må kunne tjene penger, det har blitt svekket med all Oslo-dominansen vi har fått i dette partiet. Her har det vært en utvikling i Venstre som jeg ikke har klart å demme opp for.
Jeg finner Sponheims analyse meget snodig. Fordi jeg er av den oppfatning av Venstres delvise suksess under Sponheim, nettopp skyldes at partiet under hans ledelse plasserte seg klarere på borgerlig side enn hva forgjenger Odd Einar "giftet seg med Gro" Dørum gjorde. I så måte burde Sponheim glede seg over den sterke framgangen i Oslo og Akershus i stedet for å nærmest gremmes.
Sponheim manglet drøyt 300 stemmer på stortingsplass. Hadde Hordaland hatt det ene mandatet ekstra som de kommer til å få ved neste valg, så ville han i dag vært stortingsmann i stedet for fylkesmann. Dette betyr at også i Hordaland er det brukbare muligheter for Venstre-representasjon i 2013, selv om partiet nok en gang skulle havne under sperren. For fremdeles så gjør partiet det bedre enn landsgjennomsnittet i Hordaland. Det samme gjelder i Rogaland. Venstres fire beste fylker, er dermed også landets fire mest folkerike fylker.
Venstre har derimot nesten kollapset i Møre og Romsdal. Partiet ble ganske nøyaktig halvert fra 2005 til 2009 her. Også i nabofylket Sogn og Fjordane går det brattere utforbakke enn i resten av landet.
Generelt fortsetter Østfold, Hedmark, Telemark og våre fire nordligste fylker å være Venstres største problemfylker - selv om Finnmark som nevnt ble et lite Venstre-lyspunkt.
tirsdag 8. juni 2010
Sør- og Vestlandet redder KrF
I mine ettervalgsanalyser har jeg tatt for meg de geografiske profilene til Rødt, SV, Ap og Sp. Turen er nå kommet til KrF. Den tradisjonelle kunnskapen om partiets velgere tilsier at KrF har sin styrke på Sør- og Vestlandet, mens man - litt enkelt sagt- står svakt i resten av landet.
Er det slik fortsatt? Ja. Som i 2005, ble partiet ved fjorårets valg stående igjen med fire faste mandater: Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. I landets øvrige valgkretser har ikke KrF pt. styrke nok til å kapre rene distriktsmandater. Slik sett utgjør Sør- og Vestlandet partiets livsforsikring. For selv om KrF skulle falle under sperregresen ved neste valg, så vil partiet trolig bli representatert fra i alle fall 2-3 av disse fylkene. Jeg holder Rogaland som det sikreste KrF-mandatet, etterfulgt av Hordaland og Vest-Agder, mens Møre og Romsdal er det mest usikre "kortet".
Hva er forklaringen på dette fenomenet? I korte trekk handler det om tradisjon, kultur og verdier. De såkalte motkulturene (avholdsbevegelse, legmannsbevegelse og målsak) har stått, og står fortsatt, sterkere her enn andre steder i landet. Verdikonsevaratismen står sterkere og det samme gjør familieverdiene. Dette er en fordel for motkulturpartiet framfor noe i norsk politikk; KrF. Men vær oppmerksom på at motkulturen på Sør- og Vestlandet (også) er svekket.
Valgresultatet på 5,5 prosent var elendig for KrF. Det var partiets svakeste valg siden partiet ble landsomfattende i 1945. KrF gikk tilbake i samtlige fylker, sammenlignet med 05-valget. Relativt sett var tilbakegangen minst i Aust-Agder og Rogaland. Vest-Agder ble, for niende stortingsvalg på rad, partiets beste krets med en oppslutning på 15,5 prosent. Mens Hedmark var svakest for KrF med stusselige 2,5 prosent. De geografiske variasjonene er dermed meget store for partiet, dog noe mindre enn for Senterpartiets del.
Det er sikkert noen KrF-ere som hadde håpet på diverse personeffekter av at kjente politikere toppet listene. Jeg kan ikke finne spor av noen Hareide-effekt i Akershus. Det er ingen Tørresdal-effekt å spore i Nord-Trøndelag. Og jeg kan ei heller se tegn til noen Hansen-effekt i Vestfold. Dette forsterker mine stadige tilbakevendene påstander om at personeffekter i rikspolitikken i stor grad er overdrevet.
Jeg merker meg likevel at Rogaland, igjen sånn relativt sett, trender klart positivt for KrF. Eller sagt på kanskje noe mer forståelig måte: KrF-tilbakegangen i Rogaland har vært liten sammenlignet med andre steder. Jeg vil derfor strekke meg til å si at det er mulig at dette kan tolkes som å være en aldri så liten fjær i den hatten som listetoppen Dagfinn Høybråten trolig ikke bruker.
Ellers er det interessant å se hvordan KrF totalt har mistet grepet på Nord-Norge sammenlignet med glansperioden ved valgene i 1997 og 2001. Tilbakegangen har her vært kolossal. Denne trenden har falt sammen med at Ap i stor grad har gjenvunnet mye av den styrken som gikk tapt i nord rundt tusenårsskiftet.
Således er det grunn til å tro at KrF har lekket mer velgere til Ap i nord enn de har gjort andre steder.
Er det slik fortsatt? Ja. Som i 2005, ble partiet ved fjorårets valg stående igjen med fire faste mandater: Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. I landets øvrige valgkretser har ikke KrF pt. styrke nok til å kapre rene distriktsmandater. Slik sett utgjør Sør- og Vestlandet partiets livsforsikring. For selv om KrF skulle falle under sperregresen ved neste valg, så vil partiet trolig bli representatert fra i alle fall 2-3 av disse fylkene. Jeg holder Rogaland som det sikreste KrF-mandatet, etterfulgt av Hordaland og Vest-Agder, mens Møre og Romsdal er det mest usikre "kortet".
Hva er forklaringen på dette fenomenet? I korte trekk handler det om tradisjon, kultur og verdier. De såkalte motkulturene (avholdsbevegelse, legmannsbevegelse og målsak) har stått, og står fortsatt, sterkere her enn andre steder i landet. Verdikonsevaratismen står sterkere og det samme gjør familieverdiene. Dette er en fordel for motkulturpartiet framfor noe i norsk politikk; KrF. Men vær oppmerksom på at motkulturen på Sør- og Vestlandet (også) er svekket.
Valgresultatet på 5,5 prosent var elendig for KrF. Det var partiets svakeste valg siden partiet ble landsomfattende i 1945. KrF gikk tilbake i samtlige fylker, sammenlignet med 05-valget. Relativt sett var tilbakegangen minst i Aust-Agder og Rogaland. Vest-Agder ble, for niende stortingsvalg på rad, partiets beste krets med en oppslutning på 15,5 prosent. Mens Hedmark var svakest for KrF med stusselige 2,5 prosent. De geografiske variasjonene er dermed meget store for partiet, dog noe mindre enn for Senterpartiets del.
Det er sikkert noen KrF-ere som hadde håpet på diverse personeffekter av at kjente politikere toppet listene. Jeg kan ikke finne spor av noen Hareide-effekt i Akershus. Det er ingen Tørresdal-effekt å spore i Nord-Trøndelag. Og jeg kan ei heller se tegn til noen Hansen-effekt i Vestfold. Dette forsterker mine stadige tilbakevendene påstander om at personeffekter i rikspolitikken i stor grad er overdrevet.
Jeg merker meg likevel at Rogaland, igjen sånn relativt sett, trender klart positivt for KrF. Eller sagt på kanskje noe mer forståelig måte: KrF-tilbakegangen i Rogaland har vært liten sammenlignet med andre steder. Jeg vil derfor strekke meg til å si at det er mulig at dette kan tolkes som å være en aldri så liten fjær i den hatten som listetoppen Dagfinn Høybråten trolig ikke bruker.
Ellers er det interessant å se hvordan KrF totalt har mistet grepet på Nord-Norge sammenlignet med glansperioden ved valgene i 1997 og 2001. Tilbakegangen har her vært kolossal. Denne trenden har falt sammen med at Ap i stor grad har gjenvunnet mye av den styrken som gikk tapt i nord rundt tusenårsskiftet.
Således er det grunn til å tro at KrF har lekket mer velgere til Ap i nord enn de har gjort andre steder.
mandag 24. mai 2010
Aps geoprofil slipes noe ned
I del 3 av min gjennomgang av forskjeller i partienes geografiske oppslutning, er turen nå kommet til Ap. Partiet gjorde et godt valg på landsbasis i fjor høst med sine 35,4. I et historisk perspektiv er dog ikke midt på 30-tallet så mye å skryte av til Ap å være. Husk at f.eks. valget i 1973 ble omtalt som et katastrofevalg for partiet. Resultatet den gang? 35,3..
Like fullt har Ap, med den økende partikonkurransen fra særlig Frp, grunn til å være godt førnøyd med hva man fikk til av velgermobilisering i fjor høst. Partiet gikk fram i alle fylker sammenlignet med 05-valget. Minst var framgangen i Sogn og Fjordane med en stusselig tidel i pluss. Ei heller i Buskerud ble framgangen det helt store (+0,9 pp). Derimot klinte Ap bl.a. til i Finnmark med en framgang på hele 5,1 prosentpoeng - stikk i strid med lokale målinger og mine førvalgsantagelser. Finnmarksframgangen var faktisk så sterk at til og med Oppland bare såvidt klarte å holde unna som Aps nest beste krets.
Fortsatt troner Hedmark på toppen som Aps beste valgkrets. Jeg legger imidlertid merke til at hverken Hedmark eller Oppland er så suverene som de var. I 2001 kom partiet ut med en fylkesfaktor (fylkesoppslutning dividert på landsresultat) på hhv. 1,6 og 1,5 i de to fylkene. Deretter gikk det ned til 1,4 i 2005 før Ap har havnet nede på 1,3 i 2009. For all del: Hedmark og Oppland er fremdeles blodrøde. Men den relative Ap-dominansen er mindre markant nå, noe som gir grunnlag for min overskriften om en viss nedsliping av profilen.
Hvordan står det til i Aps svakeste kretser? Ap fortsetter å slite meget tungt på Sør- og Vestlandet - tradisjonen tro. Og av grunner jeg tidligere har analysert. Tre små lysglimt for partiet er imidlertid Aust-Agder, Hordaland, Møre og Romsdal. Alle kretsene er hakket mindre Ap-svake nå, relativt sett, enn for noen år siden. Også i Vest-Agder er det en marginal relativ framgang å spore. Mens i Rogaland er det jevnt mørkt - hvordan Raymond Johansen og co skal greie å farge dette fylket rødt ved valget om et drøyt år, er for meg en gåte. Frp ble større enn Ap i både Vest-Agder og Rogaland ved 05-valget og beholdt ledertrøya begge steder i fjor - det var nok et visst skår i Ap-gleden.
Jeg merker meg også at Ap har en litt oppadgående tendens i Oslo. Denne kretsen er nå så godt som lik landssnittet (35,0 vs 35,4). Ap beholder også det sterke grepet på Trøndelag og man har tatt Nord-Norge tilbake etter fiaskoen i 01. På mange måter framstår (offentlig) sysselsatte fra Trondheim og oppover som vinnerne gjennom finanskrisen - jeg ser ikke bort i fra at kriseeffekten i Ap-favør kan ha virket litt sterkere her enn ellers i landet.
Konklusjonen er at Ap fortsetter å ha sin styrke på Indre Østlandet (inkl. Telemark), Trøndelag og Nord-Norge. Partiet er på det jevne i Oslo og Oslo-fjordområdet, mens Sør-og Vestlandet er svakheten. Samtidig synes det som om de geografiske Ap-motsetningene er hakket svakere nå enn før.
Like fullt har Ap, med den økende partikonkurransen fra særlig Frp, grunn til å være godt førnøyd med hva man fikk til av velgermobilisering i fjor høst. Partiet gikk fram i alle fylker sammenlignet med 05-valget. Minst var framgangen i Sogn og Fjordane med en stusselig tidel i pluss. Ei heller i Buskerud ble framgangen det helt store (+0,9 pp). Derimot klinte Ap bl.a. til i Finnmark med en framgang på hele 5,1 prosentpoeng - stikk i strid med lokale målinger og mine førvalgsantagelser. Finnmarksframgangen var faktisk så sterk at til og med Oppland bare såvidt klarte å holde unna som Aps nest beste krets.
Fortsatt troner Hedmark på toppen som Aps beste valgkrets. Jeg legger imidlertid merke til at hverken Hedmark eller Oppland er så suverene som de var. I 2001 kom partiet ut med en fylkesfaktor (fylkesoppslutning dividert på landsresultat) på hhv. 1,6 og 1,5 i de to fylkene. Deretter gikk det ned til 1,4 i 2005 før Ap har havnet nede på 1,3 i 2009. For all del: Hedmark og Oppland er fremdeles blodrøde. Men den relative Ap-dominansen er mindre markant nå, noe som gir grunnlag for min overskriften om en viss nedsliping av profilen.
Hvordan står det til i Aps svakeste kretser? Ap fortsetter å slite meget tungt på Sør- og Vestlandet - tradisjonen tro. Og av grunner jeg tidligere har analysert. Tre små lysglimt for partiet er imidlertid Aust-Agder, Hordaland, Møre og Romsdal. Alle kretsene er hakket mindre Ap-svake nå, relativt sett, enn for noen år siden. Også i Vest-Agder er det en marginal relativ framgang å spore. Mens i Rogaland er det jevnt mørkt - hvordan Raymond Johansen og co skal greie å farge dette fylket rødt ved valget om et drøyt år, er for meg en gåte. Frp ble større enn Ap i både Vest-Agder og Rogaland ved 05-valget og beholdt ledertrøya begge steder i fjor - det var nok et visst skår i Ap-gleden.
Jeg merker meg også at Ap har en litt oppadgående tendens i Oslo. Denne kretsen er nå så godt som lik landssnittet (35,0 vs 35,4). Ap beholder også det sterke grepet på Trøndelag og man har tatt Nord-Norge tilbake etter fiaskoen i 01. På mange måter framstår (offentlig) sysselsatte fra Trondheim og oppover som vinnerne gjennom finanskrisen - jeg ser ikke bort i fra at kriseeffekten i Ap-favør kan ha virket litt sterkere her enn ellers i landet.
Konklusjonen er at Ap fortsetter å ha sin styrke på Indre Østlandet (inkl. Telemark), Trøndelag og Nord-Norge. Partiet er på det jevne i Oslo og Oslo-fjordområdet, mens Sør-og Vestlandet er svakheten. Samtidig synes det som om de geografiske Ap-motsetningene er hakket svakere nå enn før.
Abonner på:
Innlegg (Atom)