For første gang viser mine gjennomsnittsberegninger at H og Frp har et flertall av mandatene inne.
April 2010 er så definitivt på hell. Ni partimålinger er publisert i denne måneden. Gjennomsnittet av dem gir følgende tall (endring fra mars i parentes):
Rødt 1,3 (-0,3)
SV 6,2 (-0,3)
Ap 29,8 (-1,0)
Sp 5,2 (+0,1)
KrF 5,0 (+0,1)
V 3,8 (-0,4)
H 23,7 (+1,5)
Frp 23,9 (+0,3)
Andre 1,1 (-0,2)
I sum samler de rødgrønne nå bare 41,2 prosent. Det er 6,6 prosentpoeng under nivået fra valget i fjor. Det betyr at om lag 170 000 velgere netto har flyktet fra regjeringspartiene. Det kan tolkes som at ganske mange velgere angrer på sin stemmegivning.
Høyre og Frp plukket i sum 40,1 prosent av velgerne ved valget. Nå ligger de to partiene samlet på hele 47,6. Det er først og fremst Høyre som står for den blå framgangen. Partiet er nå hele 6,5 pp over valgresultatet sitt.
Hvis tenker oss at dette ble valgresultatet, ville vi trolig endt opp med en mandatfordeling som ville sett omtrent slik ut:
SV 11
Ap 52 (-1)
Sp 9
KrF 9 (+1)
V 2 (-5)
H 42 (+3)
Frp 44 (+2)
Venstre har trynet i sperregrensen igjen, og ville mistet fem av de sju mandatene som de lå inne med forrige måned. Aps tilbakegang gir også mandattap denne måneden. Partiet tok 64 mandater ved valget i fjor og ligger nå hele 12 under dette resultatet.
Selv om Høyre og Frp nå er omtrent helt jevnstore, så ville Frp trolig plukket et par mandater mer. Det skyldes at partiet har en gunstigere geografisk oppslutning enn Høyre - sett i lys av valgsystemet. Frp belønnes for å stå sterkere i distrikene enn Høyre.
Totalt ligger de inne med 86 mandater. Det er ett mandat mer enn de trenger for å ha rent flertall. Det er historisk. Aldri tidligere har de hatt flertall på mine gjennomsnittsberegninger. For de som ønsker et helblått flertall, er det gunstig at Venstre er under sperregrensen. Da blir terskelen for heltblått flertall lavere. Ramler KrF også under, så vil terskelen senkes ytterligere. Trolig vil det da kunne være tilstrekkelig med ca 45 prosent for de to høyrepartiene.
Norge er nå altså blåere enn noen gang. Men det er valgene som teller.
fredag 30. april 2010
onsdag 28. april 2010
Flertall for Datalagringsdirektivet
Datalagringsdirektivet er en het politisk potet. Ap er for, Høyre og Frp er splittet og resten er i mot. Hva Høyre og Frp foretar seg, blir derfor helt avgjørende for utfallet. Høyres ledelse driver for tiden et ekkelt taskenspill i denne saken.
Saken har også engasjert mange bloggere. Mitt inntrykk er at de aller fleste er negative. Men nei-bloggerne virker ikke å være særlig representative. For i den norske befolkningen synes det å være en positiv stemning, skal vi tro den målingen som Synovate nylig har gjort for Minerva.
Her svarer 51 prosent at de er for og 31 prosent at de er mot direktivet. Mens 18 prosent ikke har gjort seg opp en mening. Fjernes vet ikke-gruppen, er det et klart 62-38 flertall.
Vi kan godt diskutere spørsmålsstillingen. Den lyder:
EU har innført et datalagringsdirektiv som påbyr automatisk lagring av data knyttet til bruk av internett, e-post og telefon. Politiet og sikkerhetstjenesten kan få tilgang til disse dataene. Er du for eller imot at dette datalagringsdirektivet også skal gjelde i Norge?
Er den tendsiøs og ledende slik at den trekker folk i retning av "for" direktivet? I mine øyne ser den OK ut, selv om det kan innvendes at data er et noe mildt og upresist begrep for lokasjonsdata.
Vi skal også være varsom med å overtolke enkeltmålinger, jeg ønsker alltid har flere målinger som eventuelt kan bekrefte stemninger. Men foreløpig er det kun denne vi kan forholde oss til.
Argumentene for direktivet ligger uansett fast:
- Norge kan havne bakpå i kriminalitetsbekjempelse
- Nei til direktivet kan sette EØS i fare.
- Norge bør harmonisere regelverket med andre land
I mot dette står primært personvernhensynet. Muligheten for å lagre all e-postkontakt, telefonsamtaler og internettbruk av mennesker som ikke er mistenkt for noe som helst, bryter rett og slett med et sentralt rettsstatsprinsipp.
Nestleder i Ap, Helga Pedersen, har stemplet partier som er i mot direktivet for useriøse og uansvarlige. Hvilket i så fall betyr at hennes parti sitter i regjering med uansvarlige partier. Det må da være en uholdbar situasjon?
Inntill videre tyder det i alle fall på at Pedersen har en stor del av folket på sin side i selve saken.
Saken har også engasjert mange bloggere. Mitt inntrykk er at de aller fleste er negative. Men nei-bloggerne virker ikke å være særlig representative. For i den norske befolkningen synes det å være en positiv stemning, skal vi tro den målingen som Synovate nylig har gjort for Minerva.
Her svarer 51 prosent at de er for og 31 prosent at de er mot direktivet. Mens 18 prosent ikke har gjort seg opp en mening. Fjernes vet ikke-gruppen, er det et klart 62-38 flertall.
Vi kan godt diskutere spørsmålsstillingen. Den lyder:
EU har innført et datalagringsdirektiv som påbyr automatisk lagring av data knyttet til bruk av internett, e-post og telefon. Politiet og sikkerhetstjenesten kan få tilgang til disse dataene. Er du for eller imot at dette datalagringsdirektivet også skal gjelde i Norge?
Er den tendsiøs og ledende slik at den trekker folk i retning av "for" direktivet? I mine øyne ser den OK ut, selv om det kan innvendes at data er et noe mildt og upresist begrep for lokasjonsdata.
Vi skal også være varsom med å overtolke enkeltmålinger, jeg ønsker alltid har flere målinger som eventuelt kan bekrefte stemninger. Men foreløpig er det kun denne vi kan forholde oss til.
Argumentene for direktivet ligger uansett fast:
- Norge kan havne bakpå i kriminalitetsbekjempelse
- Nei til direktivet kan sette EØS i fare.
- Norge bør harmonisere regelverket med andre land
I mot dette står primært personvernhensynet. Muligheten for å lagre all e-postkontakt, telefonsamtaler og internettbruk av mennesker som ikke er mistenkt for noe som helst, bryter rett og slett med et sentralt rettsstatsprinsipp.
Nestleder i Ap, Helga Pedersen, har stemplet partier som er i mot direktivet for useriøse og uansvarlige. Hvilket i så fall betyr at hennes parti sitter i regjering med uansvarlige partier. Det må da være en uholdbar situasjon?
Inntill videre tyder det i alle fall på at Pedersen har en stor del av folket på sin side i selve saken.
mandag 26. april 2010
TV-debattene er borte
TV2 har tatt bort Holmgang. Og de har flyttet Tabloid fra hovedkanalen til lille Nyhetskanalen. NRK har lagt ned Redaksjon 1 og erstattet det med Aktuelt på nisjekanalen NRK2. Riktignok har de i stedet etablert nyskapningen Debatten på torsdager. Men tendensen er klar: Politiske debatter i beste sendetid på de store TV-kanalene er ut.
Hva betyr dette for politikken? Hva betyr det for politikerne og partiene? Hvilke konsekvenser har det for velgerne?
Hva betyr dette for politikken? Hva betyr det for politikerne og partiene? Hvilke konsekvenser har det for velgerne?
søndag 25. april 2010
"Hung" parlament i England?
I mangel av norsk valg i år, får vi kose oss med utenlandske valg. Selv er jeg såpass provinsiell at jeg faktisk synes valget i Sverige i høst er mer interessant enn det nært forestående valget i Storbritannia. Men jeg følger da litt med på britene også. Og foreløpig synes jeg det lukter "hung" parlament der borte. Dvs. at hverken Konservative eller Labour kommer til å få flertall i parlamentet denne gang.
Jeg må også tilstå at jeg også håper at det vil skje. Først og fremst fordi det vil sette fart i prosessen med å få kastet Storbritannias avleggse valgsystem på skraphaugen. Flertallsvalg i ensmannskretser, som vi heldigvis kvittet oss med i 1921, men som man fortsatt holder seg med der borte, får mandatutslag som er noe bortimot perverse. Særlig har det rammet Liberaldemokratene som i lang tid har samlet om lag 20 prosent av stemmene, men som har fått en representasjon i parlamentet som er stusselig.
Både Labour og Konservative tjener på valgordningen, men særlig går ordningen pro Labour. Det skyldes at de har det beste grepet om de jevne kretsene. Kretser som det meste dreier seg om innenfor denne type valgordninger. Av Storbritannias 650 enmannskretser, er det max 100 som det knytter seg spenning til. De øvrige er omtrent avgjort på forhånd.
Liberaldemokratenes problem er at de har en jevnere oppslutning enn de andre partiene. Dette betyr at de blir nr. 2 i mange kretser, noe som gir dem dårlig mandatuttelling siden det eneste som betyr noe er om man blir størst eller ei i hver enkelt krets. På samme måte som Ap her hjemme ble klart underrepresentert (de har tatt sitt monn igjen senere..) på starten av 1900-tallet siden Venstre den gang tok de fleste landksretsene, mens Høyre tok seg av bykretsene.
Vel, la oss ta en liten titt på hva måletallene viser. Min kjepphest, som sikkert mange av dere kjenner til, er å bruke et gjennomsnitt av de ulike målingene som en god indikator på velgerpreferansene. Jeg synes denne siden gir en god oversikt over utviklingen. Når jeg legger målingene fra i går og forgårs til grunn, kommer jeg ut med følgende snittall:
Konservative 35
Labour 27
LibDem 28
Andre 10
Konservative, med Cameron i front, har mao. en ledelse på Labour og sittende statsminister Gordon Brown på åtte prosentpoeng. Holder det til å ta valgseieren hjem?
Når jeg legger inn disse snittallene inn i en mandatkalkulator, kommer jeg ut med denne mandatfordelingen:
Konsevative 283
Labour 250
LibDem 86
Andre 13 (+18 mandater fra Nord Irland)
326 mandater er det som trengs for å kapre flertall alene. Vi ser altså at Konservative pr. nå mangler 43 mandater for å bikke flertallet. Selv om LibDem er hakket større enn Labour i antall velgere, så ligger regjeringspartiet an til å bli tre ganger større i antall mandater.
Trolig må Konservative over 40 prosent for å få mandatflertallet alene. Dette betyr at de nok må vokse med ca fem prosentpoeng i sluttfasen, for at det skal gå veien for dem. Labour kan klare seg med 35-36 prosent for å beholde flertallet (litt avhengig av stemmefordelingen for de andre partiene) og trenger et løft på 8-9 prosentpoeng.
Ingen av de scenariene er helt urealistiske, men min vurdering er at i øyeblikket er det mest sannsynlig at ingen får flertallet. I så fall blir det opp til Clegg og LibDem å velge side i koalisjonsforhandlinger. Det kan åpne for at Storbritannia kan bevege seg fra et kunstig og gammeldags topartisystem til et moderne flerpartisystem.
Jeg må også tilstå at jeg også håper at det vil skje. Først og fremst fordi det vil sette fart i prosessen med å få kastet Storbritannias avleggse valgsystem på skraphaugen. Flertallsvalg i ensmannskretser, som vi heldigvis kvittet oss med i 1921, men som man fortsatt holder seg med der borte, får mandatutslag som er noe bortimot perverse. Særlig har det rammet Liberaldemokratene som i lang tid har samlet om lag 20 prosent av stemmene, men som har fått en representasjon i parlamentet som er stusselig.
Både Labour og Konservative tjener på valgordningen, men særlig går ordningen pro Labour. Det skyldes at de har det beste grepet om de jevne kretsene. Kretser som det meste dreier seg om innenfor denne type valgordninger. Av Storbritannias 650 enmannskretser, er det max 100 som det knytter seg spenning til. De øvrige er omtrent avgjort på forhånd.
Liberaldemokratenes problem er at de har en jevnere oppslutning enn de andre partiene. Dette betyr at de blir nr. 2 i mange kretser, noe som gir dem dårlig mandatuttelling siden det eneste som betyr noe er om man blir størst eller ei i hver enkelt krets. På samme måte som Ap her hjemme ble klart underrepresentert (de har tatt sitt monn igjen senere..) på starten av 1900-tallet siden Venstre den gang tok de fleste landksretsene, mens Høyre tok seg av bykretsene.
Vel, la oss ta en liten titt på hva måletallene viser. Min kjepphest, som sikkert mange av dere kjenner til, er å bruke et gjennomsnitt av de ulike målingene som en god indikator på velgerpreferansene. Jeg synes denne siden gir en god oversikt over utviklingen. Når jeg legger målingene fra i går og forgårs til grunn, kommer jeg ut med følgende snittall:
Konservative 35
Labour 27
LibDem 28
Andre 10
Konservative, med Cameron i front, har mao. en ledelse på Labour og sittende statsminister Gordon Brown på åtte prosentpoeng. Holder det til å ta valgseieren hjem?
Når jeg legger inn disse snittallene inn i en mandatkalkulator, kommer jeg ut med denne mandatfordelingen:
Konsevative 283
Labour 250
LibDem 86
Andre 13 (+18 mandater fra Nord Irland)
326 mandater er det som trengs for å kapre flertall alene. Vi ser altså at Konservative pr. nå mangler 43 mandater for å bikke flertallet. Selv om LibDem er hakket større enn Labour i antall velgere, så ligger regjeringspartiet an til å bli tre ganger større i antall mandater.
Trolig må Konservative over 40 prosent for å få mandatflertallet alene. Dette betyr at de nok må vokse med ca fem prosentpoeng i sluttfasen, for at det skal gå veien for dem. Labour kan klare seg med 35-36 prosent for å beholde flertallet (litt avhengig av stemmefordelingen for de andre partiene) og trenger et løft på 8-9 prosentpoeng.
Ingen av de scenariene er helt urealistiske, men min vurdering er at i øyeblikket er det mest sannsynlig at ingen får flertallet. I så fall blir det opp til Clegg og LibDem å velge side i koalisjonsforhandlinger. Det kan åpne for at Storbritannia kan bevege seg fra et kunstig og gammeldags topartisystem til et moderne flerpartisystem.
lørdag 24. april 2010
Parlamentarisme
Innføring av den parlamentariske styringsmodellen diskuteres i flere kommuner. Særlig er dette nå høyaktuelt i Trondheim. Nylig drøftet jeg mulige implikasjoner av overgang fra formannskaspmodellen for Adresseavisens lesere. Sjekk ut analysen min her.
onsdag 21. april 2010
- Frp mister seg selv
Dette ble selvsagt tabloidmat, og VG har trykket i alt fire artikler som omhandler dette. De fanget min interesse. Dels fordi jeg synes at Frp er noe av det mest spennende en analytiker kan erverve seg kunnskap om for å forstå, men også fordi vi her åpenbart har å gjøre med ei dame som har fått et unikt innblikk i de øverste og innerste sirkler i et parti som står på terskelen til regjeringsmakt.
Frps ideologi
Derfor ville jeg dypere enn det VG-artiklene klarte å formidle. Jeg ville vite mer substansielt hva som lå til grunn for Almåsvold Mo sin utmeldelse. Er det bare et bittert og uinteressant oppgjør med en eks? Eller har hun et budskap som bør være av offentlighetens interesse? Derfor tok jeg kontakt med dama, ba om et møte og var forberedt på at hun ikke ville utdype dette. Hun svarte positivt fordi jeg inviterte mer til samtale og analyse enn et ordinært journalistisk intervju.
Det ble et interessant møte rundt et cafebord. Et møte der jeg glemte mine forberedte spørsmål og heller lot dialogen ta sine egne veier.
- Jeg meldte meg inn i Frp fordi jeg likte det jeg leste om partiets ideologi, begynner hun.
Hva likte du?
- Særlig likte jeg det som stod om individ og felleskap. Om å gi rom for den enkelte. Om å skape et samfunn basert på det som hver enkelt har iboende i oss. Dette traff meg i hjertet.
- Ville jobbe med samfunnsutvikling
Det var slett ikke gitt at Almåsvold Mo skulle havne i Frp. Etter tre år for Eidsvoll Bygdeliste (1999-2002) ga hun beskjed om at hun ikke ville stille til gjenvalg fordi hun syntes det ble vanskelig å være med i ei såkalt fri bygdeliste, der deler av gruppa tviholdt på sin opprinnelige partifarge.
Hun var åpen for at både Ap og Høyre kunne være aktuelle partier, fordi hun ville fortsette med politikk. Et genuint, lokalt samfunnsengasjement lå i bunn – et engasjement hun ønsket mer utløp for. Det ble Frp. P.g.a. ideologien og Carl I. Hagen.
- Jeg synes Carl I Hagen var drivende dyktig i TV-debatter. Det bidro også til at Frp ble mitt parti.
Hun fikk raskt en stigende stjerne i partiet.
- Rådgiverstillingen som jeg fikk i 2005, føltes veldig riktig for meg. Jeg ønsket å jobbe med samfunnsutvikling.
God valgkamp
Valgkampen 2005 gikk strålende for Frp, bl.a. fordi Carl I Hagen 20.juni 2005 sendte en torpedo gjennom Bondevik-regjeringen ved å trekke sin støtte til en ny regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Dermed mistet ”Bondevik-partiene” KrF og Høyre nærmest over natten mye av den styringstroverdigheten de hadde brukt fire år på å bygge opp. Valgkampen deres gikk helt i stå, mens Frp fritt kunne fronte egne primærstandpunkter og angripe regjeringen.
Almåsvold Mo hevder dette avgjørende utspillet var Hagens egen ide basert på en analyse av at Frp ellers kunne ha druknet mellom regjeringsalternativene.
- Carl I. Hagen er en glitrende strateg. Han tok selv avgjørelsen. Han er også usedvanlig flink til å lytte. Jeg ble imponert over hans evne til å sammenfatte diskusjoner og konkludere.
VG skrev senre at Siv Jensen var meget skeptisk til denne strategien.
- Dårlig kjemi mellom Siv og Carl
I 2006 overtok Siv Jensen formannsvervet i partiet. Almåsvold Mo beretter at forholdet mellom Carl og Siv er noe anstrengt.
- Personkjemien er ikke bra. De prøver utad å framstå som gode venner, men det er bare et spill for galleriet. Siv Jensen vil ha Carl I. Hagen helt bort og ut.
Var det derfor Hagen fikk en så beskjeden rolle under fjorårets valgkamp?
- Det var og er viktig å få frem Siv Jensen, slik at hun fremstår som en reell kandidat til statsministervervet.
Hva skiller Siv Jensen og Carl I. Hagen?
- Siv Jensen er god på talerstolen, men mangler Hagens strategiske ferdigheter. Hun er humørsyk og mye mer avhengig av gode folk rundt seg.
Har hun det?
- Geir A. Mo har spilt en meget sentral, strategisk rolle og gjør nok det fremdeles. I sin rolle som generalsekretær og sekretariatsleder, brukte han mesteparten av sin tid på Siv Jensen. I tillegg har de engasjerte og dyktige medspillere. Det er ingen hemmelighet at Tor Mikkel Wara er en av dem. I valgkampen 2005 hadde Finn Egil Holm også en sentral rolle og var nok en av de viktigste bidragsyterne til en vellykket valgkamp.
- Falsk ledelse
Hva var det som gjorde at du begynte å tvile på om det var rett for deg å være i partiet?
- Mine erfaringer fra det indre livet i Frp, medførte at jeg fikk en sterkere og sterkere følelse av at partiet stod for en type dobbeltkommunikasjon som jeg ikke var komfortabel med å være en del av.
På hvilken måte da?
- Frp skal være et parti for vanlige folk, mens jeg opplevde at bl.a. Mo og Jensen, i liten grad er opptatt av vanlige folk, men mest opptatt av ære, makt og posisjoner. I jaget etter makt, er sentrale politikere og hele partiet i ferd med å undergrave det fundamentet som jeg trodde Frp stod på og som John Alvheim var en så sterk bærer av, nemlig ombudsmannsrollen. Dette trodde jeg var det ideologiske grunnlaget i partiet.
Streben etter makt og posisjoner er vel ikke akkurat unikt for Frp?
- I så fall; gjør det saken bedre? Bør ikke politikk handle om idealisme og ønsket om å skape noe, dra samfunnet i en retning som gjør det bedre å leve i, repliserer Almåsvold Mo.
Ukultur
Hva er galt med Frp-kulturen?
- Det ble klarere og klarere for meg at Frp-kulturen, med sterk sentraldirigering - av noen internt omtalt som av stalinistisk karakter, og stadig frykt for eksklusjoner, ikke er noe som jeg lenger kunne være en del av.
Hva slags kultur vil du ha?
- Jeg ønsker å opprettholde troen på at gjør vi de riktige tingene, jobber ærlig og redelig ut i fra det vi sier, så kommer belønningen også innenfor politikken.
Er ikke det fryktelig naivt?
- Jo kanskje, men det fungerer på andre områder, hvorfor ikke i politikken? Det stilles spørsmålstegn rundt valgdeltagelsen – kanskje det har å gjøre med den måten politikk utøves på? Jeg trodde Frp var annerledes og den moderne og framtidsrettede utgaven av Arbeiderpartiet.
Moderne Ap – hva legger du i det?
- Et parti som bygger på at vi ikke er en gruppe mennesker, men mennesker i en gruppe.
Brevet
Almåsvold Mo gjorde et siste forsøk på å kunne bli værende i partiet. Hun formulerte derfor et brev rettet mot fylkes- og partiledelse, med klare krav til avklaring av Frps videre vei. I brevet heter det bl.a. at
”Jeg hadde forventet at vi innad i partiet, skulle møtes i en kultur preget av respekt og dialog, der vi passet på hverandre med kjærlig korrigering, slik at forskjeller og uenighet ble en kreativ kraft, ikke et grunnlag for intriger, baksnakk og ekskludering. Som individer er vi forskjellige og subjektive i våre opplevelser. Hvor skal det være rom for dette, om ikke i et parti som bygger på enkeltindividets frihet?
Hun avrundet med et spørsmål:
”Hva har organisasjonen tenkt å gjøre for å utvikle partiet slik at det er rom for å stille spørsmål, lov å være kritiske, lov å være sterkt uenige og likevel evne å finne løsninger som alle kan leve med?”
Avvisningen
I et kort svar på e-post fra Frps nåværende generalsekretær Erland Vestli, heter det at
”I forhold til din henvendelse vises det til at partiets strategi og ideologi til enhver tid nedfelles gjennom demokratiske prosesser og vedtak i partiets landsstyre og landsmøte. Dine synspunkter på denne har jeg således ingen foranledning til å kommentere”.
Dermed var det over og ut med Frp for Almåsvold Mo. Hun tolket svaret som en kald avvisning, men samtidig en bekreftelse på at det å fortsette i Frp, ville være å gå på akkord med seg selv. Hun meldte seg ut av Frp og er nå fri og uavhengig kommunestyrerepresentant i Eidsvoll.
- Originalen Wara
- Jeg savner et politisk parti med de verdiene og den ideologien jeg trodde jeg fant i Frp. Men kanskje kan en ny ledelse snu Frp tilbake i den retningen, undrer hun.
Hvem skulle det være?
- Min opplevelse er at partiet hadde vært bedre tjent med ”originalen” Tor Mikkel Wara, avrunder hun.
Idealist. Det er mitt inntrykk av Almåsvold Mo. Bør det være rom for slike i politikken? Eller vil posisjonering, spill, strategi og maktbegjær alltid trenge idealismen, i alle fall deler av den, til side?
tirsdag 20. april 2010
Har Siv Jensen levert?
Det er Frp-landsmøte til helgen. Trolig derfor ble min dag i dag innledet med å svare på noen spørsmål fra en Nettavisen-journalist. Journalisten valgte å vinkle overskrift og ingress opp i mot de av setningene mine som berørte Siv Jensen. Dette avfødet en noe opphetet debatt i kommentarfeltet under artikkelen. Og deretter kom Frps tidligere generalsekretær og nåværende stabssjef for Siv Jensen, Geir Mo, på banen med et forsvar for sin leder.
Nå er det mange andre elementer ved Frp enn Siv Jensens egenskaper som jeg synes er mer spennende og som jeg heller vil diskutere. Men OK - la oss ta denne debatten.
Hva synes du - er det et poeng (som jeg er inne på) at Siv Jensen har falt litt igjennon når det har gjeldt som mest i de to valgkampene hun til nå har ledet?
Eller har Geir Mo rett når han framholder at perspektivet heller bør være at hun har levert varene i form av historiens beste lokalvalg og stortingsvalg for Frp?
Nå er det mange andre elementer ved Frp enn Siv Jensens egenskaper som jeg synes er mer spennende og som jeg heller vil diskutere. Men OK - la oss ta denne debatten.
Hva synes du - er det et poeng (som jeg er inne på) at Siv Jensen har falt litt igjennon når det har gjeldt som mest i de to valgkampene hun til nå har ledet?
Eller har Geir Mo rett når han framholder at perspektivet heller bør være at hun har levert varene i form av historiens beste lokalvalg og stortingsvalg for Frp?
mandag 19. april 2010
Er Frp-festen over?
Noe av det mest spennende for alle som er interessert i norsk politikk, har i de senere årene vært å besvare hvordan Frp har kunnet vokse fra omtrent null og niks til å bli landets ledende opposisjonsparti og sågar være Norges største parti på enkelte målinger. Spenningen er i ferd med å avta noe. For både ved valget i 2007 og 2009 er stagnasjon et mer treffende begrep enn vekst på Frps resultater.
For all del: Frp gjorde sitt livs beste lokalvalg i 2007. Og Frp gjorde sitt livs beste stortingsvalg i 2009. Men ingen av valgene ble hva de så ut til å kunne bli for partiet. Begge ganger falt man igjennom i valgkampene. Selv om du neppe får så mange i Frp til å innrømme det offentlig, så var begge valg noe skuffende for dem.
Hva tror du er årsaken til Frps stagnasjon?
For all del: Frp gjorde sitt livs beste lokalvalg i 2007. Og Frp gjorde sitt livs beste stortingsvalg i 2009. Men ingen av valgene ble hva de så ut til å kunne bli for partiet. Begge ganger falt man igjennom i valgkampene. Selv om du neppe får så mange i Frp til å innrømme det offentlig, så var begge valg noe skuffende for dem.
Hva tror du er årsaken til Frps stagnasjon?
fredag 16. april 2010
Helblått i Bergen
Mine ferske prognosetall viser nå et H+Frp-flertall i Bergen. Det kan få konsekvenser for byrådsmakten.
I dag skulle jeg vært i Bergen og snakket i en times tid til Bergen Frp. Foredraget er klappet og klart, men hele turen rant dessverre ut i aske. Bl.a. hadde jeg laget en rykende fersk Bergen-prognose. Til glede (?) for alle mine blogglesere, så skal jeg presentere disse tallene her i stedet.
Mine tall er basert på et snitt av aprilmålingene nasjonalt, omregnet til kommunevalgtall. Disse tallene er så omregnet til Bergen-tall ut i fra valgstatistikk og lokale målinger. Jeg kommer da ut med følgende prognose (endringer er fra valget i 2007):
Rødt 4,6 (+0,1)
SV 5,2 (-1,9)
Ap 26,2 (+2,3)
Sp 2,5 (-0,3)
KrF 4,0 (-2,3)
V 4,0 (-1,8)
H 32,5 (+6,2)
Frp 20,0 (-0,2)
Andre 1,0 (-2,2)
Av disse tallene framgår det at det faktisk kan bli et spenningsmoment om SV eller Rødt blir størst i byen. Ap har hatt oppsiktsvekkende svake lokalvalgsresultater i Bergen. Her indikeres en viss bedring, men framgen er ikke i nærheten av å være nok til endre blokksitasjonen. Tvert i mot så ligger det an til en solid forskyning i blå retning. Primært fordi Høyre pt. ser ut til å ha sjanse på å kapre hele en av tre Bergens-velgere. Frp holder stangen på rundt 20 i følge mine tall, mens sentrumspartiene minimeres. Jeg vil føye til at gruppen "andre" trolig her er estimert noe for lavt, noe som henger sammen med at metoden gjør det vrient å fange opp strømninger blant minipartiene.
Hvordan ville dette slått ut på mandatfordelingen i Bergen bystyre? Når jeg legger inn denne prognosen, kommer jeg ut med følgende mandattall:
Rødt 3
SV 3 (-2)
Ap 18 (+2)
Sp 2
KrF 3 (-1)
V 3 (-1)
H 22 (+4)
Frp 13 (-1)
PP 0 (-1)
Frp+H kommer ut med i alt 35 mandater. Det betyr at de to partiene vil ha rent flertall i bystyret (34 mandater er nok). Det kan åpne opp for at Høyre bytter ut KrF med Frp i byrådet. Frp trakk seg som kjent ut av byrådet p.g.a. bompengesaken. Noen vil dog ha det til at Bergen Frp ble styrt ut av byrådet fra sentralt hold, mens andre mener den egentlig årsaken var at man ønsket byråd Øistein Christoffersen ut. Hva som er den mest riktige versjonen, skal jeg la ligge i denne omgang.
Et sentralt spørsmål i en slik situasjon vil bli hva KrF vil foreta seg. Vil man se seg tjent med å fortsette som minipartner i et ekteskap med et totalt dominerende Høyre? Eller vil KrF bruke et slikt svakt valgresultat som en god anledning til å trekke seg ut, dyrke sin egenart i opposisjon for så å komme sterkere tilbake i 2017? Det blir opp til Bergen KrF å svare. En annen løsning er jo at Høyre fortsetter alene i byråd.
Det vi i alle fall med brukbar grad av sikkerhet kan slå fast, er at Ap har fryktelig langt igjen til å farge Bergen rød. For å få til et maktskifte i Bergen, så er nok partiet avhengig av å samle en sentrum-venstre-koalisjon som favner både KrF, Venstre og Rødt.
Det virker å være en krevende oppgave. For å si det mildt...
Oppdatert: Jeg hadde ikke mer enn såvidt fått lagt ut denne analysen, så kommer meldingen om at Frp gjør comeback i byrådet i Bergen. Med Christoffersen som en av byrådene - noe som svekker Christoffersen-hypotesen. Vingleparti er et begrep som rinner en fort i hu her nå...
I dag skulle jeg vært i Bergen og snakket i en times tid til Bergen Frp. Foredraget er klappet og klart, men hele turen rant dessverre ut i aske. Bl.a. hadde jeg laget en rykende fersk Bergen-prognose. Til glede (?) for alle mine blogglesere, så skal jeg presentere disse tallene her i stedet.
Mine tall er basert på et snitt av aprilmålingene nasjonalt, omregnet til kommunevalgtall. Disse tallene er så omregnet til Bergen-tall ut i fra valgstatistikk og lokale målinger. Jeg kommer da ut med følgende prognose (endringer er fra valget i 2007):
Rødt 4,6 (+0,1)
SV 5,2 (-1,9)
Ap 26,2 (+2,3)
Sp 2,5 (-0,3)
KrF 4,0 (-2,3)
V 4,0 (-1,8)
H 32,5 (+6,2)
Frp 20,0 (-0,2)
Andre 1,0 (-2,2)
Av disse tallene framgår det at det faktisk kan bli et spenningsmoment om SV eller Rødt blir størst i byen. Ap har hatt oppsiktsvekkende svake lokalvalgsresultater i Bergen. Her indikeres en viss bedring, men framgen er ikke i nærheten av å være nok til endre blokksitasjonen. Tvert i mot så ligger det an til en solid forskyning i blå retning. Primært fordi Høyre pt. ser ut til å ha sjanse på å kapre hele en av tre Bergens-velgere. Frp holder stangen på rundt 20 i følge mine tall, mens sentrumspartiene minimeres. Jeg vil føye til at gruppen "andre" trolig her er estimert noe for lavt, noe som henger sammen med at metoden gjør det vrient å fange opp strømninger blant minipartiene.
Hvordan ville dette slått ut på mandatfordelingen i Bergen bystyre? Når jeg legger inn denne prognosen, kommer jeg ut med følgende mandattall:
Rødt 3
SV 3 (-2)
Ap 18 (+2)
Sp 2
KrF 3 (-1)
V 3 (-1)
H 22 (+4)
Frp 13 (-1)
PP 0 (-1)
Frp+H kommer ut med i alt 35 mandater. Det betyr at de to partiene vil ha rent flertall i bystyret (34 mandater er nok). Det kan åpne opp for at Høyre bytter ut KrF med Frp i byrådet. Frp trakk seg som kjent ut av byrådet p.g.a. bompengesaken. Noen vil dog ha det til at Bergen Frp ble styrt ut av byrådet fra sentralt hold, mens andre mener den egentlig årsaken var at man ønsket byråd Øistein Christoffersen ut. Hva som er den mest riktige versjonen, skal jeg la ligge i denne omgang.
Et sentralt spørsmål i en slik situasjon vil bli hva KrF vil foreta seg. Vil man se seg tjent med å fortsette som minipartner i et ekteskap med et totalt dominerende Høyre? Eller vil KrF bruke et slikt svakt valgresultat som en god anledning til å trekke seg ut, dyrke sin egenart i opposisjon for så å komme sterkere tilbake i 2017? Det blir opp til Bergen KrF å svare. En annen løsning er jo at Høyre fortsetter alene i byråd.
Det vi i alle fall med brukbar grad av sikkerhet kan slå fast, er at Ap har fryktelig langt igjen til å farge Bergen rød. For å få til et maktskifte i Bergen, så er nok partiet avhengig av å samle en sentrum-venstre-koalisjon som favner både KrF, Venstre og Rødt.
Det virker å være en krevende oppgave. For å si det mildt...
Oppdatert: Jeg hadde ikke mer enn såvidt fått lagt ut denne analysen, så kommer meldingen om at Frp gjør comeback i byrådet i Bergen. Med Christoffersen som en av byrådene - noe som svekker Christoffersen-hypotesen. Vingleparti er et begrep som rinner en fort i hu her nå...
tirsdag 13. april 2010
SV selger sjelen
Min replikk til Bård Vegar Solhjell er i dag publisert i Dagsavisen.
Oppdatert: Kristin Clemet følger opp.
Oppdatert: Kristin Clemet følger opp.
søndag 11. april 2010
Høyre-venstre-aksen
Her har jeg lagt ut noen hovedpunkter fra mitt foredrag i går om norske konfliktlinjer for talenter i KrFU. Under denne halvannen times seansen, kjørte jeg også noen korte gruppeoppgaver (aktivisering er bra!). En av dem lød:
Plasser partiene (Frp, Ap, SV, Sp, V, H og KrF) på høyre-venstre-aksen. Hvorfor plasserer dere partiene akkurat der? (hvilke saker ligger til grunn).
Gruppene var stort sett enige om at plasseringen burde se om lag slik ut:
V--------------------------------S--------------------------------------H
SV Ap Sp KrF V H Frp
Av saker som er avgjørende for H-V-plasseringen, var vi innom både skatter og avgifter, synet på statens omfang og offentlig vs privat. Noen mente også at verdipolitikk, skole og velferd også kan sorteres inn som grunnlag for plassering på denne aksen.
Enig eller uenig?
Plasser partiene (Frp, Ap, SV, Sp, V, H og KrF) på høyre-venstre-aksen. Hvorfor plasserer dere partiene akkurat der? (hvilke saker ligger til grunn).
Gruppene var stort sett enige om at plasseringen burde se om lag slik ut:
V--------------------------------S--------------------------------------H
SV Ap Sp KrF V H Frp
Av saker som er avgjørende for H-V-plasseringen, var vi innom både skatter og avgifter, synet på statens omfang og offentlig vs privat. Noen mente også at verdipolitikk, skole og velferd også kan sorteres inn som grunnlag for plassering på denne aksen.
Enig eller uenig?
fredag 9. april 2010
Solhjells pistol
Det er ei særleg form for omsorg dette. Ein mann som ikkje ville stemt SV med ein pistol mot tinningen vil ha oss ut av regjering for å redde demokratiet.
Slik innleder SVs nestleder Bård Vegar Solhjell sitt kronikksvar på min analyse av tilstanden på norsk venstreside. Etter enda noen flere hersketekniske øvelser, blir det heldigvis noe mer substans litt lenger ut i teksten.
Dette fordrer nok en replikk. Har du forslag til noen mulige replikkmoment?
Slik innleder SVs nestleder Bård Vegar Solhjell sitt kronikksvar på min analyse av tilstanden på norsk venstreside. Etter enda noen flere hersketekniske øvelser, blir det heldigvis noe mer substans litt lenger ut i teksten.
Dette fordrer nok en replikk. Har du forslag til noen mulige replikkmoment?
onsdag 7. april 2010
Kristin Halvorsen - hersketeknikk eller herlig frekk?
Min kronikk i Dagsavisen i går har åpenbart truffet et eller annet. For jeg har motatt mange reaksjoner i kjølvannet. En av dem kom fra selveste SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen på Twitter. Hun hadde følgende å melde:
@Svkristin: Når høyrefolk vil ha SV ut av regjering av omsorg for venstresida under dekke av å være "ekspert" har vi gjort mye riktig!
Dette fikk bl.a. KrFU-er Peter Walseth til å replisere:
@pwalseth: Frekk hersketeknikk. Burde ikke en partileder holde seg for god for slikt?
Mens sekretariatsleder for SVs stortingsgruppe Thor Egil Braadland mente hans partileder (eller Walseth?) er "herlig frekk":
@thor_egil: Hun burde heller vist litt moderlig omsorg for @stmarthinsen i retur, mener du? Herlig frekt.
Hva synes du? Frekk og fin eller hersketeknikk?
Og enda mer interessant; er jeg inne på noe i min analyse eller er dette skivebom?
@Svkristin: Når høyrefolk vil ha SV ut av regjering av omsorg for venstresida under dekke av å være "ekspert" har vi gjort mye riktig!
Dette fikk bl.a. KrFU-er Peter Walseth til å replisere:
@pwalseth: Frekk hersketeknikk. Burde ikke en partileder holde seg for god for slikt?
Mens sekretariatsleder for SVs stortingsgruppe Thor Egil Braadland mente hans partileder (eller Walseth?) er "herlig frekk":
@thor_egil: Hun burde heller vist litt moderlig omsorg for @stmarthinsen i retur, mener du? Herlig frekt.
Hva synes du? Frekk og fin eller hersketeknikk?
Og enda mer interessant; er jeg inne på noe i min analyse eller er dette skivebom?
tirsdag 6. april 2010
Venstreopposisjonen er borte
Omsider er den avisløse uken over, og man kan normalisere morgenrutinene igjen. Har du Dagsavisen, så foreslår jeg at du tar en titt på dagens kronikk. Og har du den ikke, så anbefaler jeg at du klikker deg inn her.
søndag 4. april 2010
Motsetningene i norsk politikk
Til helgen har jeg blitt invitert til Hønefoss for å holde et foredrag på et ledertreningskurs i KrFU. Her deltar de største politiske talentene i ungdomspartiet. Temaet jeg fikk oppgitt var det noe vide "Politikk i dag". Min tanke er å pense det over på hovedmotsetninger i politikken.
Det er vrient å komme utenom klassikerne Stein Rokkan og Henry Valen i en slik sammenheng. Deres forskning innebar bred empirisk dokumentasjon som pekte i retning av det fantes fem hovedmotsetninger (eller konfliktlinjer/skillelinjer om du heller vil) blant norske velgere:
1. Geografi: Sentrum vs periferi. By mot land. Sentrale Østlandet (Oslo-regionen) vs. resten av landet (Rokkan opererte dog med to ulike periferier; Sør- og Vestlandet + Nord-Norge).
2. Sosiokultur: Urbane vs bønder. Akademikere vs nasjonalister. Bokmål vs nynorsk.
3. Religion: Legmannsbevegelse vs. sekulære. Skrifttro vs. tolerante. Aktive vs. passive.
(Valen la her til en egen moralsk skillelinje som primært omhandlet alkoholpolitikken)
4. Varemarkedet: Konsumenter (forbrukere) vs. produsenter (primært bønder).
5. Arbeidsmarkedet: Arbeidsgivere vs. arbeidstakere. NHO (tidl NAF) vs. LO.
Denne skillelinjemodellen var ført og fremst basert på empiri fra før 1970. Er modellen fortsatt relevant? Ja. Men forklaringskraften er svekket. Derfor må modellen både modereres, utfylles og suppleres. Selv synes jeg det gir mest mening å koke disse fem konfliktlinjene ned til tre hovedakser:
* Sentrum-periferi. Gjerne noe utvidet også med en by mot by og land mot land-variant f.eks. i lokaliseringsspørsmål.
* Kultur. Gjerne utvidet med et verdiperspektiv hvor en kan trekke inn bioteknologi, ekteskapslov osv. Samt en elite vs. protestdimensjon som Frp har visst å hente utnytte til fulle.
* Venstre-høyre. Økonomi utvidet med privat vs. offentlig og grader av statlig styring.
Har vi fått noen helt nye konfliktlinjer (varige motsetninger) de siste 30-40 årene? Mange mener at miljø (vekst vs. vern) er en slik. Andre peker på innvandring (liberal vs. restriktiv) som en sentral skillelinje. Noen holder fram kjønn. Globalisering (global vs nasjonal) blir også nevnt som en god kandidat.
Hva oppfatter du å være de mest sentrale motsetningene i norsk politikk i dag? Og hva vil bli hovedskillelinjene i framtiden?
Eller er det tvert i mot slik som den erfarne politiske journalisten Gerhard Helskog framholdt i et par twittermeldinger til meg i kveld:
-Kampen står mellom dem som vil ha en veldig stor stat og dem som vil ha en grenseløs stor stat. Derfor er det mest sentrale at vi ikke har sterke motsetninger.
Har han rett?
Det er vrient å komme utenom klassikerne Stein Rokkan og Henry Valen i en slik sammenheng. Deres forskning innebar bred empirisk dokumentasjon som pekte i retning av det fantes fem hovedmotsetninger (eller konfliktlinjer/skillelinjer om du heller vil) blant norske velgere:
1. Geografi: Sentrum vs periferi. By mot land. Sentrale Østlandet (Oslo-regionen) vs. resten av landet (Rokkan opererte dog med to ulike periferier; Sør- og Vestlandet + Nord-Norge).
2. Sosiokultur: Urbane vs bønder. Akademikere vs nasjonalister. Bokmål vs nynorsk.
3. Religion: Legmannsbevegelse vs. sekulære. Skrifttro vs. tolerante. Aktive vs. passive.
(Valen la her til en egen moralsk skillelinje som primært omhandlet alkoholpolitikken)
4. Varemarkedet: Konsumenter (forbrukere) vs. produsenter (primært bønder).
5. Arbeidsmarkedet: Arbeidsgivere vs. arbeidstakere. NHO (tidl NAF) vs. LO.
Denne skillelinjemodellen var ført og fremst basert på empiri fra før 1970. Er modellen fortsatt relevant? Ja. Men forklaringskraften er svekket. Derfor må modellen både modereres, utfylles og suppleres. Selv synes jeg det gir mest mening å koke disse fem konfliktlinjene ned til tre hovedakser:
* Sentrum-periferi. Gjerne noe utvidet også med en by mot by og land mot land-variant f.eks. i lokaliseringsspørsmål.
* Kultur. Gjerne utvidet med et verdiperspektiv hvor en kan trekke inn bioteknologi, ekteskapslov osv. Samt en elite vs. protestdimensjon som Frp har visst å hente utnytte til fulle.
* Venstre-høyre. Økonomi utvidet med privat vs. offentlig og grader av statlig styring.
Har vi fått noen helt nye konfliktlinjer (varige motsetninger) de siste 30-40 årene? Mange mener at miljø (vekst vs. vern) er en slik. Andre peker på innvandring (liberal vs. restriktiv) som en sentral skillelinje. Noen holder fram kjønn. Globalisering (global vs nasjonal) blir også nevnt som en god kandidat.
Hva oppfatter du å være de mest sentrale motsetningene i norsk politikk i dag? Og hva vil bli hovedskillelinjene i framtiden?
Eller er det tvert i mot slik som den erfarne politiske journalisten Gerhard Helskog framholdt i et par twittermeldinger til meg i kveld:
-Kampen står mellom dem som vil ha en veldig stor stat og dem som vil ha en grenseløs stor stat. Derfor er det mest sentrale at vi ikke har sterke motsetninger.
Har han rett?
torsdag 1. april 2010
Erstad har den beste bloggen
Etter en laang nominasjonsprosess i 2009, med påfølgende tøffe utslagninger i 2010, stod tre finalister i igjen i den prestisjetunge kåringen av Norges beste politiske blogg 2010: Per Aage Pleym Christensen, Onår Åm og Emil Andre Erstad. Nå er finaleavstemningen avsluttet. Det kom inn intet mindre enn 873 stemmer. De fordelte seg slik:
Emil Andre Erstad 391
Onar Åm 377
Per Aage Pleym Christensen 105
Dermed er det bare å gratulere Erstad med seieren! Her kan du lese mitt tidligere intervju med ham.
Nå blir det nok ca. ett år til neste kåring. Jeg tar gjerne i mot innspill og tips til hvordan konkurransen kan gjøres bedre.
God påske til alle mine lesere!
Emil Andre Erstad 391
Onar Åm 377
Per Aage Pleym Christensen 105
Dermed er det bare å gratulere Erstad med seieren! Her kan du lese mitt tidligere intervju med ham.
Nå blir det nok ca. ett år til neste kåring. Jeg tar gjerne i mot innspill og tips til hvordan konkurransen kan gjøres bedre.
God påske til alle mine lesere!
tirsdag 30. mars 2010
Æresmedlem i Ap fortviler
For en uke siden analyserte jeg Aps svake stilling på Vestlandet for Bergens Tidende. Det fikk æresmedlem i Ap, Arne Jakobsen fra Bergen, til å gi meg medhold og lette sitt hjerte med denne ramsalte kritikken av egne rekker på debattsidene noen dager senere:
Valganalytiker Svein Tore Marthinsen går offensivt ut i debattinnlegg i Bergens Tidende mandag 22. mars. Han kaster seg på strømmen av dem som tar til ordre for at Arbeiderpartiet kan få store tap på Vestlandet.
Mens mange sier at slik kan det lett gå, sitter de politiske lederne i Bergen bystyre og i Hordaland fylkesting musestille og gjør ingen verdens ting. Jeg skulle kjenne Arbeiderpartiet på godt og ondt – og la meg litt beskjedent si – det er vel få lokalpolitikere i Bergen og Hordaland som har stått på slik som jeg. Men hvor er våre politiske ledere? Hvor er Terje Ohnstad og Gisle Handeland i det politiske bildet? De greier jo ikke å følge opp.
Det er gått over 2 uker siden Raymond Johansen ga uttrykk for sine synspunkter gjennom et bredt anlagt interjvu her i avisen. I mellomtiden har Hordaland Arbeiderparti hatt sitt årsmøte. Hva skjedde der? Jo, ikke så mye som gikk i retning at dette var et problem som opptatt så svært mange.
Anne-Grete Strøm-Erichsens formante i sitt innlegg til årsmøtet om at vi måtte kopiere Nord-Norge når Vestlandets skulle presentere våre saker sentralt. Hva ble responsen? Taushet, taushet – vi har nok med oss
selv, de som vanligvis bruker all sin makt for å bli nominert i sine posisjoner i bystyre og fylkesting holdt kjeft. Så kan en spørre; Hvor er perspektivene? Hvor er de målsettinger som sosialdemokratiet er bygget på?
Vi trenger valgte representanter som kan hevde de sosialdemokratiske verdier og sørge for de at disse blir gjennomført i samsvar med det program disse er valgt på. Det er heller ingen trøst at det er ikke bedre på den borgerlige siden. Bergen som landets nest største by har dessverre ingen samlende politikk.
Både der og i fylkespolitikken blir det mye hopp og sprett uten mål og mening. Det er ikke rart at Svein Tore Marthinsen skriver: «Det er stor fare for at Vestlandet kan bli enda blåere». Vi må også se i øynene at Vestlandet ikke er spesielt opptatt av radikale synspunkter, derfor var et vedtak på Hordaland Arbeiderparti om boikott av Israel ikke særlig klokt.
Jeg tror, og det har jeg mange ganger hevdet, at den SV-flørtingen som enkelte i partiet holder på med langt fra er bra. Det er merkelig med Bergens-politikken: Uansett politisk farge har bystyret så lett for å samle seg om uvesentligheter og trenering av saker som blir servert fra Statens vegvesen. Og i denne uken «driter» bystyret seg nok en gang ut ved å gjøre vedtak om at byens høyeste organ vedtar å trenere en fornuftig løsning for Sotrasambandet. Et vedtak som vil stoppe byens utvikling mot Vest og en løsning som et samlet næringsliv har gått inn for.
Og helt til slutt; Årsmøtet i Hordaland Arbeiderparti maktet ikke å vedta en eneste samferdselspolitisk uttalelse – da står det dårlig til da!
Valganalytiker Svein Tore Marthinsen går offensivt ut i debattinnlegg i Bergens Tidende mandag 22. mars. Han kaster seg på strømmen av dem som tar til ordre for at Arbeiderpartiet kan få store tap på Vestlandet.
Mens mange sier at slik kan det lett gå, sitter de politiske lederne i Bergen bystyre og i Hordaland fylkesting musestille og gjør ingen verdens ting. Jeg skulle kjenne Arbeiderpartiet på godt og ondt – og la meg litt beskjedent si – det er vel få lokalpolitikere i Bergen og Hordaland som har stått på slik som jeg. Men hvor er våre politiske ledere? Hvor er Terje Ohnstad og Gisle Handeland i det politiske bildet? De greier jo ikke å følge opp.
Det er gått over 2 uker siden Raymond Johansen ga uttrykk for sine synspunkter gjennom et bredt anlagt interjvu her i avisen. I mellomtiden har Hordaland Arbeiderparti hatt sitt årsmøte. Hva skjedde der? Jo, ikke så mye som gikk i retning at dette var et problem som opptatt så svært mange.
Anne-Grete Strøm-Erichsens formante i sitt innlegg til årsmøtet om at vi måtte kopiere Nord-Norge når Vestlandets skulle presentere våre saker sentralt. Hva ble responsen? Taushet, taushet – vi har nok med oss
selv, de som vanligvis bruker all sin makt for å bli nominert i sine posisjoner i bystyre og fylkesting holdt kjeft. Så kan en spørre; Hvor er perspektivene? Hvor er de målsettinger som sosialdemokratiet er bygget på?
Vi trenger valgte representanter som kan hevde de sosialdemokratiske verdier og sørge for de at disse blir gjennomført i samsvar med det program disse er valgt på. Det er heller ingen trøst at det er ikke bedre på den borgerlige siden. Bergen som landets nest største by har dessverre ingen samlende politikk.
Både der og i fylkespolitikken blir det mye hopp og sprett uten mål og mening. Det er ikke rart at Svein Tore Marthinsen skriver: «Det er stor fare for at Vestlandet kan bli enda blåere». Vi må også se i øynene at Vestlandet ikke er spesielt opptatt av radikale synspunkter, derfor var et vedtak på Hordaland Arbeiderparti om boikott av Israel ikke særlig klokt.
Jeg tror, og det har jeg mange ganger hevdet, at den SV-flørtingen som enkelte i partiet holder på med langt fra er bra. Det er merkelig med Bergens-politikken: Uansett politisk farge har bystyret så lett for å samle seg om uvesentligheter og trenering av saker som blir servert fra Statens vegvesen. Og i denne uken «driter» bystyret seg nok en gang ut ved å gjøre vedtak om at byens høyeste organ vedtar å trenere en fornuftig løsning for Sotrasambandet. Et vedtak som vil stoppe byens utvikling mot Vest og en løsning som et samlet næringsliv har gått inn for.
Og helt til slutt; Årsmøtet i Hordaland Arbeiderparti maktet ikke å vedta en eneste samferdselspolitisk uttalelse – da står det dårlig til da!
søndag 28. mars 2010
Kristin Halvorsens exit-strategi
Den rødgrønne regjeringen mangler sprut, sier SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen til Klassekampen. Uttalelsen er en sjeldent ærlig dom over snart fem år med rødgrønt styre. Halvorsen har selv hatt all verdens mulighet til å gi prosjektet sprut. Hun har feilet. Dama som før sprutet i opposisjon og i valgkamper og TV-studioer, har blitt grå og kjedelig i posisjon.
Det spørsmålet som nå umiddelbart melder seg, er om Halvorsen her er i ferd med iverksette del 1 av hennes og partiets exitstrategi. For allerede på partiets landsmøte neste år kan Halvorsen komme til å trekke seg.
Etter en fin start på hennes ledertid, har det gått utforbakke med partiet. Regjeringstaburettene har kostet SV hundretusener av velgere. Og det har kostet dem store deler av partisjelen. På et eller annet tidspunkt vil partiet derfor trekke den konklusjon at dette koster langt mer enn det smaker. For partiets del bør den konklusjonen komme jo før jo heller.
Da blir det trolig opp til Audun Lysbakken å forsøke og gjenreise venstreopposisjonen her i landet. Den ligger i dag dønn brakk.
Det spørsmålet som nå umiddelbart melder seg, er om Halvorsen her er i ferd med iverksette del 1 av hennes og partiets exitstrategi. For allerede på partiets landsmøte neste år kan Halvorsen komme til å trekke seg.
Etter en fin start på hennes ledertid, har det gått utforbakke med partiet. Regjeringstaburettene har kostet SV hundretusener av velgere. Og det har kostet dem store deler av partisjelen. På et eller annet tidspunkt vil partiet derfor trekke den konklusjon at dette koster langt mer enn det smaker. For partiets del bør den konklusjonen komme jo før jo heller.
Da blir det trolig opp til Audun Lysbakken å forsøke og gjenreise venstreopposisjonen her i landet. Den ligger i dag dønn brakk.
torsdag 25. mars 2010
Åm eller Erstad?
Nå er det under en uke igjen av finaleavstemningen om hvem som har den beste politiske bloggen 2010. Emil Andre Erstad tok en tidlig ledelse, men er i skrivende stund såvidt forbigått av Onar Åm. Per Aage Pleym Christensen synes hektet av, med mindre alle hans og Liberalerens sympatisører mobiliseres til en kraftfull sluttspurt.
Du kan stemme i høyre felt på bloggen, under mine twitringer. Her kan du lese mine intervjuer med alle de tre finalistene: Erstad. Åm. Pleym
Du kan stemme i høyre felt på bloggen, under mine twitringer. Her kan du lese mine intervjuer med alle de tre finalistene: Erstad. Åm. Pleym
onsdag 24. mars 2010
Drammen kastet bort e-sjansen
Drammen hadde en historisk sjanse til å vise Norge og verden e-valgveien neste år. De valgte å kaste den bort. Det er pinglete!
Jeg trodde det politiske miljøet i Drammen var mer innovativt enn som så...
Jeg trodde det politiske miljøet i Drammen var mer innovativt enn som så...
tirsdag 23. mars 2010
Lokale profiler kan avgjøre
Drammens Tidende trykket min kronikk om betydningen av lokale profiler i går:
Populære kandidater og ordførere kan trekke mange velgere til sitt lokalparti. Det er Anders Werp et godt eksempel på.
I media skapes det et inntrykk av at toppkandidater og partiledere spiller en meget viktig rolle for velgernes stemmegivning ved stortingsvalg. Det er misvisende. Personeffekter er sterkt overdrevet. Ved stortingsvalg stemmer folk i liten grad på personer, men på parti. Buskerud SV håpet på en personeffekt da de førte opp profilerte Helen Bjørnøy på førsteplass på partiets stortingsliste før valget i 1997. Da valgdagen kom, viste det seg at ”Bjørnøy-effekten” var lik null. Nylig holdt jeg foredrag for Akershus KrF. Dette fylkeslaget førte opp ”kronprinsen” Knut Arild Hareide på førsteplass før valget i fjor og håpet at mange velgere her skulle trekkes til KrF av den grunn. Hva ble fasiten? Jeg kunne overfor forsamlingen konkludere med at det ble med håpet – det var slett ingen ”Hareide-effekt” å spore på valgdagen.
Annerledes er det ved lokalvalg. Her kan profilerte kandidater og ordførere spille en langt viktigere rolle for hvordan velgerne plasserer sine stemmer. Forskjeller i valgordningen er en forklaring på dette. Kommunevalgordingen innbyr til mer personifisering. Velgerne har reell innflytelse over personsammensetningen av kommunestyrene, mens ved stortingsvalg har velgerne i praksis ingen innflytelse over persongalleriet. Lokalpolitikken er også langt mer pragmatisk og i mindre grad preget av ideologiske motsetninger. Det har trolig den konsekvens at det senker terskelen for velgervandringer mellom de tradisjonelle blokkene i norsk politikk. Det ser ut som velgerne har langt lettere for å bevege seg for eksempel mellom Ap og Høyre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Dette skaper grobunn for større lokale svingninger og sterkere personeffekter enn ved lokalvalgene.
Et meget godt eksempel på dette finner vi i Øvre Eiker. Andres Werp ble valgt til ordfører i 1999. Ved kommunevalget i 2003 hadde han sittet i fire år og markert seg og sitt parti godt. Høyre fikk da hele 33,1 prosent av stemmene i kommunen. Ved stortingsvalget i 2005 måtte Høyre derimot nøye seg med kun 13,5 prosent. Høyres stemmeandel føyk igjen i taket ved neste kommunevalg i Øvre Eiker. Hele 37,4 prosent kunne Werp og co juble over i 2007. Mens ved stortingsvalget i fjor var Høyre nede i 18,5. I Øvre Eiker har altså Høyres stemmeandel variert med hele 20 prosentpoeng avhengig av hva slags type valg det er snakk om. Hvor mye av dette som er ren ”Werp-effekt”, hvor mye som skyldes god lokalpartipolitikk og hva som kan tilskrives svakheter hos Høyre Øvre Eikers konkurrenter, er det vanskelig å si noe eksakt om – trolig er det et samspill ute og går. Derfor blir det ekstra interessant å se hva Høyre oppnår i Øvre Eiker ved valget neste år nå som Werp er ute av lokalpolitikken.
Eksempelet Øver Eiker er ekstremt. Vanligvis er ikke utslagene så enorme. Men det illustrerer at det kan være mye å hente for kommunepartier som finner gode kandidater som frontfigurer. Buskerud Ap har en betydelig utfordring i å matche Høyres ordførerkandidater om de skal lykkes med den uttalte målsettingen om å ”klippe opp det blå beltet” av Høyre-ordførere. Et belte som strekker seg helt fra Øvre Eiker til Røyken. Utfordringen blir ikke mindre med tanke på at Ap har en partikultur som handler mye om partibygging og utvikling av organisasjon og mindre om å bygge lokale profiler.
Både Ap og Frp sliter også med den lave deltakelsen ved lokalvalg. Mye tyder på at det er mange velgere som stemmer på Ap og Frp bare når det er stortingsvalg, men velger å sitte hjemme når det er lokalvalg. Begge partiene har derfor en betydelig jobb å gjøre hva gjelder lokalvalgsmobilisering. Frp lekker også mer til Høyre ved lokalvalg fordi det ofte er Høyre som sitter i førersetet hva makten angår. Frp havner dermed i skyggen av Høyre – noe ”det blå beltet” er et godt eksempel på. Ap har på sin side et stort ubrukt velgerpotensial i ikke-vestlige innvandrere. Denne velgergruppen stemmer i overveiende grad rødt. Men de bruker stemmeretten bare halvparten så ofte som ”norskingene”. Den lave innvandrerdeltakelsen fører til at Ap ikke greier å skaffe seg det store fortrinnet de ellers kunne hatt.
Jeg tror ikke at klesforbud og obligatorisk underlivskontroll rettet mot muslimske jenter og kvinner, slik Buskerud Ap ytret ønske om forrige helg, er veien å gå for å få fart på velgermobiliseringen av innvandrere.
Populære kandidater og ordførere kan trekke mange velgere til sitt lokalparti. Det er Anders Werp et godt eksempel på.
I media skapes det et inntrykk av at toppkandidater og partiledere spiller en meget viktig rolle for velgernes stemmegivning ved stortingsvalg. Det er misvisende. Personeffekter er sterkt overdrevet. Ved stortingsvalg stemmer folk i liten grad på personer, men på parti. Buskerud SV håpet på en personeffekt da de førte opp profilerte Helen Bjørnøy på førsteplass på partiets stortingsliste før valget i 1997. Da valgdagen kom, viste det seg at ”Bjørnøy-effekten” var lik null. Nylig holdt jeg foredrag for Akershus KrF. Dette fylkeslaget førte opp ”kronprinsen” Knut Arild Hareide på førsteplass før valget i fjor og håpet at mange velgere her skulle trekkes til KrF av den grunn. Hva ble fasiten? Jeg kunne overfor forsamlingen konkludere med at det ble med håpet – det var slett ingen ”Hareide-effekt” å spore på valgdagen.
Annerledes er det ved lokalvalg. Her kan profilerte kandidater og ordførere spille en langt viktigere rolle for hvordan velgerne plasserer sine stemmer. Forskjeller i valgordningen er en forklaring på dette. Kommunevalgordingen innbyr til mer personifisering. Velgerne har reell innflytelse over personsammensetningen av kommunestyrene, mens ved stortingsvalg har velgerne i praksis ingen innflytelse over persongalleriet. Lokalpolitikken er også langt mer pragmatisk og i mindre grad preget av ideologiske motsetninger. Det har trolig den konsekvens at det senker terskelen for velgervandringer mellom de tradisjonelle blokkene i norsk politikk. Det ser ut som velgerne har langt lettere for å bevege seg for eksempel mellom Ap og Høyre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Dette skaper grobunn for større lokale svingninger og sterkere personeffekter enn ved lokalvalgene.
Et meget godt eksempel på dette finner vi i Øvre Eiker. Andres Werp ble valgt til ordfører i 1999. Ved kommunevalget i 2003 hadde han sittet i fire år og markert seg og sitt parti godt. Høyre fikk da hele 33,1 prosent av stemmene i kommunen. Ved stortingsvalget i 2005 måtte Høyre derimot nøye seg med kun 13,5 prosent. Høyres stemmeandel føyk igjen i taket ved neste kommunevalg i Øvre Eiker. Hele 37,4 prosent kunne Werp og co juble over i 2007. Mens ved stortingsvalget i fjor var Høyre nede i 18,5. I Øvre Eiker har altså Høyres stemmeandel variert med hele 20 prosentpoeng avhengig av hva slags type valg det er snakk om. Hvor mye av dette som er ren ”Werp-effekt”, hvor mye som skyldes god lokalpartipolitikk og hva som kan tilskrives svakheter hos Høyre Øvre Eikers konkurrenter, er det vanskelig å si noe eksakt om – trolig er det et samspill ute og går. Derfor blir det ekstra interessant å se hva Høyre oppnår i Øvre Eiker ved valget neste år nå som Werp er ute av lokalpolitikken.
Eksempelet Øver Eiker er ekstremt. Vanligvis er ikke utslagene så enorme. Men det illustrerer at det kan være mye å hente for kommunepartier som finner gode kandidater som frontfigurer. Buskerud Ap har en betydelig utfordring i å matche Høyres ordførerkandidater om de skal lykkes med den uttalte målsettingen om å ”klippe opp det blå beltet” av Høyre-ordførere. Et belte som strekker seg helt fra Øvre Eiker til Røyken. Utfordringen blir ikke mindre med tanke på at Ap har en partikultur som handler mye om partibygging og utvikling av organisasjon og mindre om å bygge lokale profiler.
Både Ap og Frp sliter også med den lave deltakelsen ved lokalvalg. Mye tyder på at det er mange velgere som stemmer på Ap og Frp bare når det er stortingsvalg, men velger å sitte hjemme når det er lokalvalg. Begge partiene har derfor en betydelig jobb å gjøre hva gjelder lokalvalgsmobilisering. Frp lekker også mer til Høyre ved lokalvalg fordi det ofte er Høyre som sitter i førersetet hva makten angår. Frp havner dermed i skyggen av Høyre – noe ”det blå beltet” er et godt eksempel på. Ap har på sin side et stort ubrukt velgerpotensial i ikke-vestlige innvandrere. Denne velgergruppen stemmer i overveiende grad rødt. Men de bruker stemmeretten bare halvparten så ofte som ”norskingene”. Den lave innvandrerdeltakelsen fører til at Ap ikke greier å skaffe seg det store fortrinnet de ellers kunne hatt.
Jeg tror ikke at klesforbud og obligatorisk underlivskontroll rettet mot muslimske jenter og kvinner, slik Buskerud Ap ytret ønske om forrige helg, er veien å gå for å få fart på velgermobiliseringen av innvandrere.
mandag 22. mars 2010
Derfor taper Ap Vestlandet
Er du sugen på flere politiske analyser fra min side i dag? Da kan jeg anbefale dagens kronikk i Bergens Tidende.
Den nye høyrebølgen
Min (litt tidlige) snittanalyse av meningsmålingene i mars er lagt ut på tidsskriftet Minervas nettsider. Analysen viser at Norge nå er inne i en høyrebølge av sterkere og vel så langvarig karakter som den mye omtalte bølgen på 80-tallet.
Jeg fremsetter også noen friske spekulasjoner om Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sin avgang. Så jeg kan ikke forstå annet enn at dette er lesestoff som du definivt bør sjekke ut i dag....:-)
Jeg fremsetter også noen friske spekulasjoner om Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sin avgang. Så jeg kan ikke forstå annet enn at dette er lesestoff som du definivt bør sjekke ut i dag....:-)
søndag 21. mars 2010
Nei til oljeboring?
Oslo Ap sa i helgen nei til oljeboring i de fiskerike feltene utenfor Lofoten og Vesterålen. Flertallet var knapt; 125 mot 113 stemmer. Like fullt var det noe overraskende. Jeg trodde at høyresiden i Oslo Ap var flere. Nå lar imidlertid oljeboringsspørsmålet seg sånn uten videre ikke putte inn i den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Men vedtaket illustrerer at opprørstrangen i Aps største fylkeslag er høyst til stede. Fortsatt. For behovet for å gi Stoltenberg og co en på tygga i ny og ne er nok en gang synliggjort.
Dermed er det også klart at meningene i Ap er meget delte i dette spørsmålet. Mens SV og Sp er enydige i sin motstand. Noe som i sin tur betyr at skal det bli boring i nord, så må det presses fram ovenfra. Har Stoltenberg og co guts og mot nok til å ta denne betydelige kostnaden - med biodieseltumultene friskt i minne?
Jeg tror nå at det, fornuftig nok, går mot et Nei til oiljeboring i nord og at SV dermed kan innkassere en sårt tiltrengt seier i et rødgrønt regjeringsprosjekt som har vært en sammenhengende velgerkatastrofe for partiet.
Hva tror du?
Dermed er det også klart at meningene i Ap er meget delte i dette spørsmålet. Mens SV og Sp er enydige i sin motstand. Noe som i sin tur betyr at skal det bli boring i nord, så må det presses fram ovenfra. Har Stoltenberg og co guts og mot nok til å ta denne betydelige kostnaden - med biodieseltumultene friskt i minne?
Jeg tror nå at det, fornuftig nok, går mot et Nei til oiljeboring i nord og at SV dermed kan innkassere en sårt tiltrengt seier i et rødgrønt regjeringsprosjekt som har vært en sammenhengende velgerkatastrofe for partiet.
Hva tror du?
Abonner på:
Innlegg (Atom)