Rekord i velgervandring

En av to velgere byttet preferanse fra 2017 til 2021.

I forrige uke ble de første tallene fra Valgundersøkelsen 2021 lagt fram. Valgforskningen bygger på et samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning og har røtter helt tilbake til 1957 da Henry Valen og Stein Rokkan og deres medarbeidere gjennomførte den aller første valgundersøkelsen. Det er med andre ord en stolt tradisjon som dagens frontfigurer Johannes Bergh (ISF) og Øyvin Kleven (SSB) forvalter.

Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Valgresultatet 2021
Stortingsvalget 2021 ble ujevnt til norske valg å være. Den rødgrønne seieren var meget stor. Høyre og Frp gikk mye tilbake, mens Sp, R, SV og «Andre» gikk markert fram. Under finner du valgresultatet oppsummert, og sammenlignet med 2017.    

Det er verdt å merke seg at antallet stemmer ble historisk høyt, selv om valgdeltakelsen gikk litt ned. Det skyldes at det var rekord i antall stemmeberettigede.


Vandrerne
Hva skjuler det seg bak disse hovedtallene? Et spennende trekk som forskerne har lagt merke til, er at velgervandringene satte ny rekord. Ganske nøyaktig halvparten av velgerne byttet preferanse fra 2017 til 2021. Enten ved at de byttet parti, eller hoppet inn eller ut av hjemmesittergruppen.

 

 

    Tegning: Egil Nyhus

Potensialet for både suksess og fiasko var dermed stort for alle partier som deltok i 2021. Etter flere valg på rad der man har sett det motsatte, med færre velgervandringer enn f eks på 90-tallet, er dette en påfallende økning. Det er særlig trafikken mellom det å stemme på et parti og sitte hjemme som har økt.  

Kilde: Valgundersøkelsen 2021. Grafer fra Bernt Aardal hjemmeside 


Slik vandret de
Valgundersøkelsen gir oss også en unik kilde til kunnskap til hvordan velgerne vandrer. Det første tallet vi bør se på er lojalitetstallet. Altså hvor mange som fastholder sitt valg. Her kom valgforsker Bergh med en interessant opplysning på pressekonferansen som jeg var til stede på. Han sa nemlig at lojaliteten i valgundersøkelsen ligger klart lavere enn ved de ordinære stortingsmålingene. Fordi valgundersøkelsen bygger på et panel som man følger over tid, mens målinger ringer opp nye folk hver gang. 1 av 3 «husker ikke» hva de stemte på ved målinger, påpekte han, og mange svarer det partiet de oppgir som preferanse i dag, framfor det partiet de faktisk stemte på, når de blir spurt om hva de stemte ved forrige valg. 


Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

I tabellen under har jeg satt en rød strek under de ulike partiene lojalitetstall, i følge velgermatrisen i valgundersøkelsen. Som vi ser, svinger det fra 40 prosent som svakest (Venstre), til 64 som best (Ap og Sp).  Egentlig ikke spesielt imponerende tall av noen, ved 2017-valget hadde Sp og R den høyeste lojaliteten med hhv. 85 og 81 prosent.

Partisett
Dette kan tolkes som et uttrykk for at mange velgere følte på en usikkerhet ved valget. Der det partiet de stemte på sist, slett ikke var noe opplagt valg igjen. Ofte har velgerne to, tre, fire partier som de vurderer som ganske aktuelle, uten at ett parti nødvendigvis peker seg klart ut. Dette kalles gjerne partisett. I tillegg var det åpenbart mange velgere som vippet mellom å sitte hjemme eller stemme. I sum ga ikke dette særlig høy lojalitet for noen, samtidig som det ei heller var noen av de etablerte partiene som falt helt igjennom lojalitetsmessig. Alle lyktes altså mer eller mindre sånn halvveis med å mobilisere egne velgere, ingen var i nærheten av fullklaff.

Hvis vi studerer forholdet mellom stemmegivning i 2017, og hvem som lot vær å stemme i 2021, så ser vi at Frp, Ap og V kom dårligst ut. Hele 15 prosent av Frps 2017-velgere lot være å stemme i 2021, mens tallet for Ap og V var 12. Alle tre må dermed kunne sies å ha hatt en viss demobilisering i deler av sin velgermasse. Sp, H og R hadde den laveste andelen som lot vær å stemme og lyktes altså slik sett best på dette punkt.


Sp appellerte til borgerlige velgere
Valgvinner Sp hadde positiv velgerutveskling mot de fleste partier. Men jeg merker meg to interessante unntak: SV og Rødt. Den mye omtalte velgerveksten på Aps bekostning fant sted, men endte mer begrenset enn det kunne se ut som i forkant av valget. Dette indikerer at Sps framgang i første rekke var tuftet på velgere som stemte borgerlig sist. Her ligger også en hovedforklaring på den store rødgrønne valgseieren; Sps var den desidert sterkeste bidragsyteren til å dra velgere over blokken.     

Rødts vekst var særlig drevet av pluss til SV og Ap. Også SV hadde pluss til Ap, men jeg merker meg at mange SV-velgere fra 2017 også gikk motsatt vei. Ap ser dermed ut til å ha lyktes med å demme brukbart opp for de verste netto lekkasjene både i forholdet til Sp og SV. For selv om partiet åpenbart mistet mange velgere til disse to, så klarte man parallelt å hente en del fra begge slik at den netto summen ikke ble så stygg.      

H tapte til KrF
Hva kunne reddet KrF og MDG over sperregrensen? Først og fremst økt lojalitet. MDG lyktes bra med å appellere inn i SVs rekker, men mistet også mange velgere til dem slik at det totalt sett omtrent gikk i null. Overgangsmatrisen indikerer også et klart og noe overraskende tap mot H. KrF fikk et pent netto pluss mot H, Bergh antydet at dette i noen grad kunne være taktiske velgere. Men partiet sliter tungt med appell til andre partiers velgere og gikk særlig på et stort netto tap mot Sp.    

Høyre og Frps tilbakegang skyldes som nevnt bl.a. tap til Sp. Men begge har også netto tap til Ap, særlig H gikk her på et smertelig velgertap til sin konkurrent.         

Kontinuitet og endring
Det hoppet mange velgere både mellom partiene, mellom blokkene og mellom sofaen og partiene ved høstens stortingsvalg. Men velgerne hopper ikke vilt rundt, det er noen gjenkjennelige mønstre i velgerovergangene, men også noen unike trekk. Ønsket om maktskifte og en endret saksagenda bidro til den klare rødgrønne valgseieren.

Om et drøyt år kommer det nye muligheter for alle, både partier og velgere.  

Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Gamle og nye konfliktlinjer

Sist fredag var jeg innom Stortinget for å holde et foredrag om konfliktlinjer i det norske, politiske systemet. Invitasjonen kom fra KrF-eren Hilde Ekeberg som denne helgen var en slags ledestjerne for seks av de unge og håpefulle i KrFU, deriblant Emil Andre Erstad og Vegard Ask. Som et lite ledd i dette ledertreningskurset ble jeg bedt å si noen velvalgte ord om det ovennevnte tema innenfor en tidsramme på halvannen time.

Jeg åpnet med å si at vi er enige om mye i norsk politikk. Ofte er man enige om mange av målene, men så er det visse uenigheter om virkemidlene. Dernest holdt jeg fram to definisjoner på konfliktlinje:Vid definisjon: Sentral motsetning mellom velgere (og politikere) av varig karakter.

Smal definisjon: Motsetning som har ført til en (eller flere) viktig(e) partidannelse(r).

I konfliktlinjesammenheng er det for en statsviterfyr som meg bortimot dønn umulig å komme uten klassikerne Stein Rokkan og Henry Valen. På basis av sin brede empiriske forskning, mente de at det norske politiske systemet preges av et motsetningsforhold langs fem-seks sentrale dimensjoner.

1. Geografi: Sentrum vs. periferi. By vs. land. Sentrale Østlandet vs. Sør-Vestlandet og Nord-Norge.
2. Kultur: Målsak. Rurale vs. urbane.
3. Religion: Legmannsbevegelse vs. sekulære. (Valen mente at Moral burde skilles ut som en egen skillelinje med alkoholsaken som det sentrale stridsspørsmålet).
4. Varemarkedet: Produsenter vs. konsumenter.
5. Arbeidsmarkedet: Arbeidstakere vs. arbeidsgivere.

I mine øyne koker konfliktlinjemodellen ned til tre hovedakser:
Sentrum vs. periferi, motkultur vs. liberale og høyre vs. venstre. De to første overlapper hverandre i stor grad.

Jeg kunne godt messet i samfulle halvannen time, men fant ut at aktivisering av forsamlingen er en vel så god ting. Derfor hadde jeg på forhånd laget tre gruppeoppgaver som jeg fordelte underveis. Den første lød slik:
Plassèr de sju stortingspartiene KrF, Sp, Frp, H, SV, Ap og V på en høyre-venstre-akse og reflekter samtidig over hvorfor du plasserer partiene akkurat der.

Det var en viss uenighet i forsamlingen, men KrFU-ungdommene var stort sett enige om at partiene burde plasseres slik:

V----------------------------------------S----------------------------------H
              SV             Ap    Sp    KrF     V       H    Frp   

Blant saker som forklarte hvorfor partiene ble plassert slik, var det særlig økonomi som gikk igjen. Men også ideologi og offentlig/privat ble nevnt som beveggrunner. Jeg viste dem deretter hvordan norske velgere i dag blir plassert av Aardal og co (2011) co på en høyre-venstre-akse:

V--------------------------------------S-------------------------------------H
               SV         Sp Ap            V  KrF     Frp   H

Til grunn for denne fordelingen legger forskerne en offentlig vs privat orientering. Altså at velgere som ønsker private løsninger plasseres mot høyre, mens velgere som i større grad ønsker offentlige løsninger plasseres mot venstre. Kanskje litt overraskende for mange ligger Sps velgere hakket til venstre for Ap, og Frps velgere noe lenger til venstre enn Høyres.

Deretter var det tid for (igjen) å understreke at H-V-aksen bare er en blant flere sentrale akser i det politiske landskapet. Norske velgere og politikere opererer altså ikke i endimensjonale, men flerdimensjonale rom.

Husk at modellen baserer seg på empiri før 1970. Hva har skjedd i tiden etterpå? Modellens forklaringskraft er svekket. Motkulturene (legmannsbevegelse, avhold og målsak) er ikke hva de en gang var. De geografiske motsetningene er blitt noe mer avslepne - bl.a. svinger den geografiske oppslutningen om de nye partiene i systemet, SV og Frp, mindre enn for de etablerte. Høyre-venstre-dimensjonen er den som har “klart seg” best. Betyr det at vi bør forkaste modellen? Nei. Men den bør oppdateres, moderniseres og justeres.


Først bør man modernisere de tre bestående hovedaksene.
1. Sentrum vs. periferi: I utvidet forstand kan man kanskje trekke inn elite vs anti-elite - perspektiv. En dimensjon som Frp har klart å utnytte til fulle.

2. Kultur: Her bør verdiperspektivet klarere inn (eks. biotek, ekteskapslov etc). Liberale vs. konservative er en dimensjon som da består. Og kanskje passer elite vs. anti-elite like godt (vel så godt?) inn under den kulturelle dimensjonen

3. Høyre-venstre: I tillegg til økonomi (skatter, avgifter osv). så handler høyre-venstre i noe videre forstand om synet på staten. Hvor stor stat vil vi ha? Offentlig vs. privat er her, som nevnt, en sentral motsetning som hører inn under den vitaliserte høyre-venstre-dimensjonen.

Deretter var det naturlig å la tilhørerne få diskutere om det har kommet inn noen nye motsetninger som er så sterke og av såpass varig karakter at vi kan kalle dem nye konfliktlinjer. Vi ble enige om at følgende to motsetninger bør falle inne under begrepet:

4. Miljø. Vekst vs. vern.

5. Innvandring. Liberale vs. restriktive.

Innvendingene mot disse som nye konfliktlinjer kan imidlertid, ift. den snevrere betydningen av begrepet, være at ingen av dem har ført til viktige partidannelser (miljøpartiet De Grønne er (foreløpig) ikke noe viktig/relevant parti i det politiske systemet, men det fikk et lite gjennombrudd ved høstens valg). Frp ble på sin side på mange måter reddet av innvandringsdimensjonens sprengkraft da partiet slet tungt første del av 80-tallet.


Av de øvrige forslag som ble nevnt, var kanskje global vs. nasjonal det aller beste. Selv er jeg dog litt forsiktig med å inkludere den som en egen konfliktlinje, men det finnes åpenbart gode argumenter for å gjøre det.

Jeg dro så opp fire framtidsscenarier ut i fra denne tematikken. For det første tror jeg at geografiske, kulturelle og økonomiske motsetninger vil bestå i den overskuelige framtiden. Jeg tror også at miljø og innvandring vil bli enda viktigere konfliktlinjer. Jeg tror velferdsstaten kommer til å bli diskutert enda mer. Og jeg ser for meg at globalisering blir viktigere i den forstand at det vil påvirke politikere og beslutningstakere enda mer enn i dag.

Hva betyr konfliktlinjene for partiene og politikerne? Det spørsmålet ble den siste gruppeoppgaven. Noen mente at nye konfliktdimensjoner kan føre til at partiene flytter på seg på de ulike aksene og at det igjen kan føre til nye samarbeidskonstellasjoner. Andre holdt fram konfliktlinjene kan bli så sterke innad i partiene at det kan gi partisplittelser. Mens atter andre pekte på at nye motsetninger skaper modernisering av politikken som alle partier må ta inn i sine programmer.

Selv dro jeg fram at konfliktlinjer har betydning for både politikere og partier i den forstand at gode politikere evner å både lytte og lede på en gang. De må være klar over hva velgerne mener, hvilke strømninger og motstrømninger som finnes og samtidig må de evne å peke ut en kurs og en retning for hvilken vei vi skal gå. Denne politiske kursen tuftes på hovedspørsmålet; hva slags samfunn vil vi ha? De ulike partiene og politikerne skal både få fram forskjellene seg i mellom, de skal representere motsetningene i velgermassen og de skal dempe dem. Dette høres paradoksalt ut, men det er i dette paradoksale rommet at politikerne har sin plass og legitimitet. For partier er levende kompromissorganer med folk med mange ulike oppfatninger, men som skal enes om et felles program og en politikk som alle kan stå inne for og fronte utad. Og partier må i tillegg også inngå kompromisser med andre partier. På den ene siden skulle få fram konfliktlinjene (f.eks. i en valgkamp) og på den annen side skulle dempe dem, er krevende - men noe alle som går inn i politikk, må være forberedt på.


Jeg rundet av med fire konkluderende hovedpunkter:

- Klassiske konfliktlinjer er av geografisk, kulturell og økonomisk karakter

- Nye konfliktlinjer, som miljø og innvandring, har kommet til

- Det norske, politiske landskapet er flerdimensjonalt. Men vi er enige om mye

- Politikere skal både synliggjøre, representere og dempe konfliktene

Konfliktlinjer

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

Motsetningene i norsk politikk

Til helgen har jeg blitt invitert til Hønefoss for å holde et foredrag på et ledertreningskurs i KrFU. Her deltar de største politiske talentene i ungdomspartiet. Temaet jeg fikk oppgitt var det noe vide "Politikk i dag". Min tanke er å pense det over på hovedmotsetninger i politikken.

Det er vrient å komme utenom klassikerne Stein Rokkan og Henry Valen i en slik sammenheng. Deres forskning innebar bred empirisk dokumentasjon som pekte i retning av det fantes fem hovedmotsetninger (eller konfliktlinjer/skillelinjer om du heller vil) blant norske velgere:

1. Geografi: Sentrum vs periferi. By mot land. Sentrale Østlandet (Oslo-regionen) vs. resten av landet (Rokkan opererte dog med to ulike periferier; Sør- og Vestlandet + Nord-Norge).

2. Sosiokultur: Urbane vs bønder. Akademikere vs nasjonalister. Bokmål vs nynorsk.

3. Religion:  Legmannsbevegelse vs. sekulære. Skrifttro vs. tolerante. Aktive vs. passive.
(Valen la her til en egen moralsk skillelinje som primært omhandlet alkoholpolitikken)

4. Varemarkedet:  Konsumenter (forbrukere) vs. produsenter (primært bønder).

5. Arbeidsmarkedet:  Arbeidsgivere vs. arbeidstakere. NHO (tidl NAF) vs. LO.

Denne skillelinjemodellen var ført og fremst basert på empiri fra før 1970. Er modellen fortsatt relevant? Ja. Men forklaringskraften er svekket. Derfor må modellen både modereres, utfylles og suppleres. Selv synes jeg det gir mest mening å koke disse fem konfliktlinjene ned til tre hovedakser:

* Sentrum-periferi. Gjerne noe utvidet også med en by mot by og land mot land-variant f.eks. i lokaliseringsspørsmål.
* Kultur. Gjerne utvidet med et verdiperspektiv hvor en kan trekke inn bioteknologi, ekteskapslov osv. Samt en elite vs. protestdimensjon som Frp har visst å hente utnytte til fulle.
* Venstre-høyre. Økonomi utvidet med privat vs. offentlig og grader av statlig styring.

Har vi fått noen helt nye konfliktlinjer (varige motsetninger) de siste 30-40 årene? Mange mener at miljø (vekst vs. vern) er en slik. Andre peker på innvandring (liberal vs. restriktiv) som en sentral skillelinje. Noen holder fram kjønn. Globalisering (global vs nasjonal) blir også nevnt som en god kandidat.

Hva oppfatter du å være de mest sentrale motsetningene i norsk politikk i dag? Og hva vil bli hovedskillelinjene i framtiden?

Eller er det tvert i mot slik som den erfarne politiske journalisten Gerhard Helskog framholdt i et par twittermeldinger til meg i kveld:
-Kampen står mellom dem som vil ha en veldig stor stat og dem som vil ha en grenseløs stor stat. Derfor er det mest sentrale at vi ikke har sterke motsetninger.

Har han rett?

Stemmer teller, ressurser avgjør

Dette spissformulerte utsagnet fra Norges desidert mest kjente politiske sosiolog, Stein Rokkan, rant meg i hu da jeg leste historien som generalsekretæren i Actis, Anne-Karin Kolstad, valgte som svar på min utfordring til henne.

Rokkans spissformulering summerte opp borgernes politiske påvirkingskraft gjennom to kanaler; den numeriske (valgkanalen) og den korporative (organisasjonskanalen). Det er viktig å ta i bruk den første (stemmer teller), men det er de med de største ressursene til å drive kontinuerlig påvirkning hver dag via organisasjonsvirksomhet som får mest makt (ressurser avgjør).

Den historien Kolstad formidler, bekrefter på mange måter Rokkans utsagn. Samtidig som det reiser spørsmål om en del demokratiske aspekter knyttet til lobbyvirksomhet.

Lobbying er viktig og nødvendig i et demokrati. Men noen ganger, som her, framstår lobbyvirksomhet mer som et onde enn som et gode - for majoriteten.

Hva mener du om lobbyvirksomhet?

Stoltenbergs mageplask

Pensjonsreformen skulle være "noe av det viktigste det norske samfunnet skal ta stilling til de nærmeste årene, og en av de viktigste sakene denne regjeringen kommer til å behandle", i følge Jens Stoltenberg.

Stoltenberg og co har lenge forsøkt å bløffe velgerne ved å hevde at reformen skulle gi mer til alle. Realiteten er at dette er en kuttreform som gir mindre i pensjon til store grupper. Reformen er også både kvinnefiendtlig og utdanningsfiendtlig.

Nå har regjeringen blitt tvunget til full retrett. Regjeringen pinglet ut fordi den ikke turde å ta en storstreik i et valgår. Den korporative kanal har tvunget den folkevalgte kanal i kne og slik sett har Stein Rokkans ord om at "stemmer teller, ressurser avgjør" fortsatt betydelig forklaringskraft.

Det er et gigantisk mageplask vi her er vitne til.