I ulike sammenhenger har jeg det siste året formidlet noen av mine tanker knyttet til vår overdrevne lønnsarbeidsfokusering og menneskers tilstedeværelse. Det viser seg at det i alle fall er minst en som har tenkt i de samme baner før meg. Hun heter Anne Margrethe Lund. Skjønt - vi er nok mange flere...
Det har blitt laget en dokumentarfilm om henne, i regi av Pål Winsents. Den skal vises på Høyskolen i Oslo (Holbergs plass, inngang v/Deli de Luca) førstkommende onsdag kl 18. Da skal jeg omsider få sett den, jeg og. Kanskje du også har lyst til å komme?
På Youtube er det lagt ut en trailer til filmen. I en mail i helgen skrev filmskaperen til meg at "Hei - jeg har laget en trailer til filmen Værekraft. Den er inspirert av deg".
Det var fint å høre. Forbaska fint.
Viser innlegg med etiketten værekraft. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten værekraft. Vis alle innlegg
mandag 7. desember 2009
lørdag 14. november 2009
Værekraft gir samfunnet bærekraft
Jeg har denne kronikken på trykk i Bergens Tidende i dag (takk for alle tilbakemeldinger og innspill om temaet - det har vært veldig konstruktivt!):
Værekraft gir samfunnet bærekraft
Det ligger et enormt frigjøringspotensial i å utvikle menneskers værekraft. Vi bør derfor snakke om at alle ER med i stedet for at ”Alle skal med”.
Vi hørte det om igjen og om igjen i valgkampen. Alle skal med. Så vidt jeg forstod så var det lønnsarbeidet man siktet til. Alle skal arbeide. Arbeid til alle er jobb nummer en, hører jeg også stadig fra samme parti. Fra et annet parti hører jeg at de som ikke arbeider, lever i et utenforskap. 700 000 mennesker dreier det seg visstnok om. Eller er det 800 000 nå? 800 000 mennesker som ikke er med. Hvor er de da? De er utenfor. Utenfor livet? I alle fall på sidelinjen av livet. For de er jo ikke med, og de bidrar ikke til det flotte (?) målet som vi har på den økonomiske verdiskapningen: Bruttonasjonalproduktet.
Mennesker blir dermed delt inn to: De som er innenfor vs. de som er utenfor. Bidragsytere vs. snyltere. Den politiske retorikken i den løpende debatten fyrer opp under denne inndelingen. Det nøres dermed opp under holdninger som gjør samfunnet vårt kaldt. Et samfunn jeg ikke vil leve i. Heldigvis er et annet samfunn mulig. Da fordres det at vi tør å slippe andre perspektiver til. For vi må våge å utvide arbeidsbegrepet vårt. Fordi det foregår så utrolig mye arbeid som ikke er lønnsarbeid. Bare tenk på all arbeidsaktivitet knyttet til idrettslag, korps, humanitært arbeid, ideelt arbeid og hjemmearbeid (omsorg for egne barn, gamle foreldre etc). Statistisk sentralbyrå har regnet på det og mener at ulønnet arbeid utgjør nesten halvparten av alt arbeid her i landet.
Dernest bør det tiltagende problemfokuset fases ut. For vi bør slutte å fokusere på mennesker utenfor lønnsarbeidslivet som problemer. Først og fremst fordi det er mennesker med liv som er nøyaktig like mye verdt som mennesker som befinner seg ”innenfor” lønnsarbeidet. Tiden er derfor nå overmoden for i stedet å bryte ned skammen og skyldfølelsen som den kalde ”utenfor vs innenfor-retorikken” skaper for alle som er ”utenfor”. Jo mer vi fokuserer på "utenforskapet" og problemene, jo større blir nettopp utenforskapet og problemene. For det kan bare ikke være slik at det å stå "utenfor" arbeidslivet i snever forstand er det samme som å stå utenfor selve livet. Reduserer vi livet til et spørsmål om lønnsarbeid eller ei, så reduserer vi også livet. For livet har langt flere dimensjoner enn arbeid å by på.
Helt konkret betyr det at vi må skape mye mer rom for livskraft for alle mennesker. Derfor tror jeg at den såkalte arbeidslinja er et unyansert feilspor. ”Stå opp om morran”-retorikken sender ut doble signaler. På den ene siden signaliseres det at det skal stilles krav. Og krav er jo fint. På den annen side signaliseres det at trygdemottakere i bunn og grunn og late. Det blir helt feil for det handler slett ikke om latskap for det store flertallet av de 500, 700, 800 000 eller hvor mange det er som er ”utenfor”. For mange av dem er det ei heller krav som er medisinen. Men forståelse og medmenneskelighet.
Jeg drømmer derfor om et samfunn der vi fokuserer mer på VÆREKRAFTEN hos det enkelte menneske. Værekraft er et begrep jeg har lånt av foredragsholderen og sangeren Anne Margrethe Lund. Hun definerte værekraft som ”grunntonen som alle har fått utdelt fra fødselen av, men som kun et fåtall av oss tar i bruk i løpet av livet”. Det har også blitt laget en fin film om henne. Lund ble rammet av kreft og døde, men dette flotte begrepet lever videre. Og jeg skal, via denne kronikken og i andre sammenhenger, sørge for at begrepet lever enda litt sterkere.
For tenk om noen flere mennesker kan klare å finne denne vakre grunntonen. Tenk om potensialet for værekraft hos mennesker kan hentes ut i langt større grad enn vi makter i dag. Hva da? Da tror jeg at vi kan få et værekraftig samfunn. Et samfunn som dermed også blir bærekraftig. Fordi det blir et samfunn som ikke bare snakker om et inkluderende arbeidsliv. Men et samfunn som gir oss inkluderende liv.
”Det handle om å leve”, synger Kine Hellbust. Den sangen satt jeg nylig og sang sammen med mange andre mennesker under festmiddagen på Fløyen folkerestaurant i Bergen ifb. med at arbeidslivsenteret ALF fylte 10 år. Jeg var invitert som foredragsholder for å spre mine litt frie tanker på dette feltet til mennesker som skaper livskraft hos andre mennesker hver eneste dag. Mange av dem med dype psykiske problemer. Det var da jeg tenkte: Ja, det er jo forsyne meg det som det handler om, og det har dere forstått her! Det handler om å LEVE. Det handler om å VÆRE. Det handler om å sette livet inn i en helhet. En helhet der lønnsarbeid bare er en liten bit av en rekke dimensjoner i livet som kan gi oss mening. Livsdimensjoner der kjæreste, familie, barn, venner, hobbyer og kjæledyr i grunn er like viktige. Eller snarere vel så viktige.
I etterkant av foredraget mitt kom det en fyr som jobbet i NAV bort til meg. Jeg er i grunn i utgangspunktet noe skeptisk til folk som jobber i NAV. For man leser jo så mye negativt om dem. Og man har hørt litt for mange historier om mennesker som faller mellom litt for mange stoler enten det nå heter NAV, trygdekontoret eller noe annet. Men min forutinntatthet fikk seg en dyp knekk da jeg lyttet til hva han hadde å si.
- Vet du, jeg har en leveregel, sa han.
- Hva går den ut på, repliserte jeg.
- At jeg, en gang hver dag, skal bryte ut av ”skjemaet og boksen” min i NAV og i stedet møte mennesker åpent.
Det er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Der og da tenkte jeg ”tenk om alle i NAV hadde en slik leveregel!”. Etterpå har jeg i stedet tenkt ”tenk om vi hadde et samfunn der skjemaene og boksene ikke var så trange at ansatte i NAV og andre steder må bryte seg ut av dem for å møte mennesker”. Kanskje kan borgerlønn (for eksempel 2 G = 150 000 kr) være en vei å gå for å heve folks hoder, i stedet for å trykke dem ned.
Å skape mer værekraft for alle mennesker fordrer at vi kommer ut av tilvante tanke- og begrepsbokser. Det fordrer at vi tør å slippe nye tanker til. Det er forbaska vanskelig. Jeg vet det. Og dette er en uhyggelig seig materie å snu. Jeg har likevel bestemt meg for å prøve. Fordi vi har så veldig mye å vinne på det.
Vil du prøve med meg?
Værekraft gir samfunnet bærekraft
Det ligger et enormt frigjøringspotensial i å utvikle menneskers værekraft. Vi bør derfor snakke om at alle ER med i stedet for at ”Alle skal med”.
Vi hørte det om igjen og om igjen i valgkampen. Alle skal med. Så vidt jeg forstod så var det lønnsarbeidet man siktet til. Alle skal arbeide. Arbeid til alle er jobb nummer en, hører jeg også stadig fra samme parti. Fra et annet parti hører jeg at de som ikke arbeider, lever i et utenforskap. 700 000 mennesker dreier det seg visstnok om. Eller er det 800 000 nå? 800 000 mennesker som ikke er med. Hvor er de da? De er utenfor. Utenfor livet? I alle fall på sidelinjen av livet. For de er jo ikke med, og de bidrar ikke til det flotte (?) målet som vi har på den økonomiske verdiskapningen: Bruttonasjonalproduktet.
Mennesker blir dermed delt inn to: De som er innenfor vs. de som er utenfor. Bidragsytere vs. snyltere. Den politiske retorikken i den løpende debatten fyrer opp under denne inndelingen. Det nøres dermed opp under holdninger som gjør samfunnet vårt kaldt. Et samfunn jeg ikke vil leve i. Heldigvis er et annet samfunn mulig. Da fordres det at vi tør å slippe andre perspektiver til. For vi må våge å utvide arbeidsbegrepet vårt. Fordi det foregår så utrolig mye arbeid som ikke er lønnsarbeid. Bare tenk på all arbeidsaktivitet knyttet til idrettslag, korps, humanitært arbeid, ideelt arbeid og hjemmearbeid (omsorg for egne barn, gamle foreldre etc). Statistisk sentralbyrå har regnet på det og mener at ulønnet arbeid utgjør nesten halvparten av alt arbeid her i landet.
Dernest bør det tiltagende problemfokuset fases ut. For vi bør slutte å fokusere på mennesker utenfor lønnsarbeidslivet som problemer. Først og fremst fordi det er mennesker med liv som er nøyaktig like mye verdt som mennesker som befinner seg ”innenfor” lønnsarbeidet. Tiden er derfor nå overmoden for i stedet å bryte ned skammen og skyldfølelsen som den kalde ”utenfor vs innenfor-retorikken” skaper for alle som er ”utenfor”. Jo mer vi fokuserer på "utenforskapet" og problemene, jo større blir nettopp utenforskapet og problemene. For det kan bare ikke være slik at det å stå "utenfor" arbeidslivet i snever forstand er det samme som å stå utenfor selve livet. Reduserer vi livet til et spørsmål om lønnsarbeid eller ei, så reduserer vi også livet. For livet har langt flere dimensjoner enn arbeid å by på.
Helt konkret betyr det at vi må skape mye mer rom for livskraft for alle mennesker. Derfor tror jeg at den såkalte arbeidslinja er et unyansert feilspor. ”Stå opp om morran”-retorikken sender ut doble signaler. På den ene siden signaliseres det at det skal stilles krav. Og krav er jo fint. På den annen side signaliseres det at trygdemottakere i bunn og grunn og late. Det blir helt feil for det handler slett ikke om latskap for det store flertallet av de 500, 700, 800 000 eller hvor mange det er som er ”utenfor”. For mange av dem er det ei heller krav som er medisinen. Men forståelse og medmenneskelighet.
Jeg drømmer derfor om et samfunn der vi fokuserer mer på VÆREKRAFTEN hos det enkelte menneske. Værekraft er et begrep jeg har lånt av foredragsholderen og sangeren Anne Margrethe Lund. Hun definerte værekraft som ”grunntonen som alle har fått utdelt fra fødselen av, men som kun et fåtall av oss tar i bruk i løpet av livet”. Det har også blitt laget en fin film om henne. Lund ble rammet av kreft og døde, men dette flotte begrepet lever videre. Og jeg skal, via denne kronikken og i andre sammenhenger, sørge for at begrepet lever enda litt sterkere.
For tenk om noen flere mennesker kan klare å finne denne vakre grunntonen. Tenk om potensialet for værekraft hos mennesker kan hentes ut i langt større grad enn vi makter i dag. Hva da? Da tror jeg at vi kan få et værekraftig samfunn. Et samfunn som dermed også blir bærekraftig. Fordi det blir et samfunn som ikke bare snakker om et inkluderende arbeidsliv. Men et samfunn som gir oss inkluderende liv.
”Det handle om å leve”, synger Kine Hellbust. Den sangen satt jeg nylig og sang sammen med mange andre mennesker under festmiddagen på Fløyen folkerestaurant i Bergen ifb. med at arbeidslivsenteret ALF fylte 10 år. Jeg var invitert som foredragsholder for å spre mine litt frie tanker på dette feltet til mennesker som skaper livskraft hos andre mennesker hver eneste dag. Mange av dem med dype psykiske problemer. Det var da jeg tenkte: Ja, det er jo forsyne meg det som det handler om, og det har dere forstått her! Det handler om å LEVE. Det handler om å VÆRE. Det handler om å sette livet inn i en helhet. En helhet der lønnsarbeid bare er en liten bit av en rekke dimensjoner i livet som kan gi oss mening. Livsdimensjoner der kjæreste, familie, barn, venner, hobbyer og kjæledyr i grunn er like viktige. Eller snarere vel så viktige.
I etterkant av foredraget mitt kom det en fyr som jobbet i NAV bort til meg. Jeg er i grunn i utgangspunktet noe skeptisk til folk som jobber i NAV. For man leser jo så mye negativt om dem. Og man har hørt litt for mange historier om mennesker som faller mellom litt for mange stoler enten det nå heter NAV, trygdekontoret eller noe annet. Men min forutinntatthet fikk seg en dyp knekk da jeg lyttet til hva han hadde å si.
- Vet du, jeg har en leveregel, sa han.
- Hva går den ut på, repliserte jeg.
- At jeg, en gang hver dag, skal bryte ut av ”skjemaet og boksen” min i NAV og i stedet møte mennesker åpent.
Det er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Der og da tenkte jeg ”tenk om alle i NAV hadde en slik leveregel!”. Etterpå har jeg i stedet tenkt ”tenk om vi hadde et samfunn der skjemaene og boksene ikke var så trange at ansatte i NAV og andre steder må bryte seg ut av dem for å møte mennesker”. Kanskje kan borgerlønn (for eksempel 2 G = 150 000 kr) være en vei å gå for å heve folks hoder, i stedet for å trykke dem ned.
Å skape mer værekraft for alle mennesker fordrer at vi kommer ut av tilvante tanke- og begrepsbokser. Det fordrer at vi tør å slippe nye tanker til. Det er forbaska vanskelig. Jeg vet det. Og dette er en uhyggelig seig materie å snu. Jeg har likevel bestemt meg for å prøve. Fordi vi har så veldig mye å vinne på det.
Vil du prøve med meg?
lørdag 3. oktober 2009
Hvilket tema bør belyses?
Har brukt dagen i dag til å få ferdig en kronikk om værekraft (jeg gir meg ikke). Så får vi se om Bergens Tidende vil ha den.
Jeg starter nå uken med helt blanke ark. Hva synes du min neste artikkel bør handle om? Jeg trenger input! Er det f.eks. noe tema som du altfor sjelden ser belyst i norske medier?
Jeg starter nå uken med helt blanke ark. Hva synes du min neste artikkel bør handle om? Jeg trenger input! Er det f.eks. noe tema som du altfor sjelden ser belyst i norske medier?
fredag 18. september 2009
Værekraftig utvikling
Det er kanskje en del av dere som har blitt forledet til å tro at jeg utelukkende er opptatt av partier, valg, tall og analyser. For å bøte på den smule misforståelsen, skal jeg ta dere med inn i helt andre tankerekker.
I vinter skrev jeg en kronikk i Aftenposten som handlet om at livslykke er mer enn arbeidet. Her pekte jeg på at vi opererer med en altfor snever definisjon av arbeid. Og vi har et altfor ensidig fokus på at mennesker utenfor lønnsarbeidet utgjør et problem, i stedet for å fokusere på alle mennesker som ressurser.
I kjølvannet av kronikken min ringte det en fyr som jobbet ved Alf-senteret og mente at mine tanker passer meget godt inn i deres arbeid. Han lurte på om jeg ville holde et foredrag ifb med deres 10års-jubileum 22. - 23. september. Jeg takket ja, og nå sitter jeg her og skal klekke ut ideer for å gi tankene mine mer "kjøtt på beina".
Det ringte også en annen type. En som hadde jobbet med en film om den kraftrammede sangeren og foredragsholderen Anne Marghrethe Lund. Hun hadde et "hjertebegrep" som hun kalte VÆREKRAFT. Smak på det....fint..ikke sant? Et begrep som jeg åpenbart kommer til å trekke fram i foredraget. Kanskje vi bør begynne å snakke mer om en værekraftig utvikling? Kanskje det også kan gi oss en mer bærekraftig utvikling?
På Minervas nettsider havnet vi opp i en interessant diskusjon om borgerlønn kan være veien å gå ift å gi mennesker utenfor det snevre lønnsarbeidet mer livskraft. Og det er igangsatt et forskningsprosjekt som har som siktemål å finne ut om vi har et altfor snevert lønnsarbiedfokus.
Hva tror du? Opererer vi med en for snever arbeidsdefinisjon? Bidrar "arbeidslinja" (folk må opp morran, alle SKAL med osv) til å skape skyld og skam over de som aldri vil kunne være lønnsarbeidende (trygdesnyltere? parasitter? kviser på samfunnets rumpe?) Er borgerlønn veien å gå?
Takknemlig for alle innspill!
I vinter skrev jeg en kronikk i Aftenposten som handlet om at livslykke er mer enn arbeidet. Her pekte jeg på at vi opererer med en altfor snever definisjon av arbeid. Og vi har et altfor ensidig fokus på at mennesker utenfor lønnsarbeidet utgjør et problem, i stedet for å fokusere på alle mennesker som ressurser.
I kjølvannet av kronikken min ringte det en fyr som jobbet ved Alf-senteret og mente at mine tanker passer meget godt inn i deres arbeid. Han lurte på om jeg ville holde et foredrag ifb med deres 10års-jubileum 22. - 23. september. Jeg takket ja, og nå sitter jeg her og skal klekke ut ideer for å gi tankene mine mer "kjøtt på beina".
Det ringte også en annen type. En som hadde jobbet med en film om den kraftrammede sangeren og foredragsholderen Anne Marghrethe Lund. Hun hadde et "hjertebegrep" som hun kalte VÆREKRAFT. Smak på det....fint..ikke sant? Et begrep som jeg åpenbart kommer til å trekke fram i foredraget. Kanskje vi bør begynne å snakke mer om en værekraftig utvikling? Kanskje det også kan gi oss en mer bærekraftig utvikling?
På Minervas nettsider havnet vi opp i en interessant diskusjon om borgerlønn kan være veien å gå ift å gi mennesker utenfor det snevre lønnsarbeidet mer livskraft. Og det er igangsatt et forskningsprosjekt som har som siktemål å finne ut om vi har et altfor snevert lønnsarbiedfokus.
Hva tror du? Opererer vi med en for snever arbeidsdefinisjon? Bidrar "arbeidslinja" (folk må opp morran, alle SKAL med osv) til å skape skyld og skam over de som aldri vil kunne være lønnsarbeidende (trygdesnyltere? parasitter? kviser på samfunnets rumpe?) Er borgerlønn veien å gå?
Takknemlig for alle innspill!
fredag 29. mai 2009
Værekraft
Å være skribent handler om å dele tanker. Når jeg får tilbakemeldinger om at det jeg skriver har truffet et eller annet hos andre, da blir jeg glad og får følelsen av å drive med noe virkelig meningsfylt.
Mine tanker om arbeid og lykke må ha truffet noe hos andre. For jeg har fått mange tilbakemeldinger. Også fra filmskaperen Pål Winsents. En filmskaper som har formidlet en sterk historie om kreftrammede Anne Margrethe Lund. En kreftkamp som hun dessverre tapte. Hun lanserte begrepet værekraft. Et strålende begrep! Hun hevdet at:
I kraft av seg selv har mennesket alene en verdi for samfunnet.
Bra sagt.
Mine tanker om arbeid og lykke må ha truffet noe hos andre. For jeg har fått mange tilbakemeldinger. Også fra filmskaperen Pål Winsents. En filmskaper som har formidlet en sterk historie om kreftrammede Anne Margrethe Lund. En kreftkamp som hun dessverre tapte. Hun lanserte begrepet værekraft. Et strålende begrep! Hun hevdet at:
I kraft av seg selv har mennesket alene en verdi for samfunnet.
Bra sagt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)