Situasjonen i våre 20 største kommuner: 10-10

Ap ser i øyeblikket ut til å kunne beholde makten i ti storkommuner og tape makten i fire neste år. Flere kommuner ser helt åpne ut.  

Lokalvalget 2019 er et drøyt år unna. Hva er situasjonen i våre 20 største kommuner? Til grunn for vurderingene legger jeg nåsituasjonen på de nasjonale målingene, informasjon fra lokale målinger samt valghistorikk.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Ap har svært svake tall på lokalmålingene i hovedstaden, mens både SV, MDG og Rødt står solid, noe som gjør at de kompenserer det meste av Aps fall  - sett i et blokkperspektiv. På borgerlig side leverer Høyre svært sterkt, men Frp, V og KrF følger ikke opp. Det står og vipper mellom blokkene, så Oslo-valget kan utmerket godt bli en thriller. Holder i øyeblikket en ørliten knapp på fortsatt rødgrønt flertall, et utfatt 30-29 i mandater er et tenkbart scnario, men lite skal til før det vipper over på borgerlig.

Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap valgte å invitere Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV. Forhandlingene munnet ut i et byråd bestående av Ap+V+KrF, som hadde et knappest mulig flertall bak seg (34 av 67 mandater). To av KrFs bystyrepresentanter har nylig meldt seg ut og inn i De Kristne, så dermed er flertallet borte. Det er ingen ting i målingene som tilsier at flertallet kan gjenskapes ved valget neste år. Schjeldrup har også frasagt seg gjenvalg.

Høyre gjør det svært solid på lokalmålingene, og også Frp ligger over sitt 2015-nivå her. Derfor kan ikke rent blått flertall utelukkes, men det er mer sannsynlig at Venstre og/eller KrF sitter med nøkkelen til makt også etter valget. Lykkes Schjeldrups etterfølger å balansere fortsatt samarbeid med sentrum med et ok forhold til MDG og SV, så er fortsatt sentrum-venstre-styre i Bergen mulig. Men SV gjør det oppsiktsvekkende sterkt, og Ap det svært svakt, denne radikaliseringen kan føre til at sentrum heller ser i retning et sterkt og vitalisert Høyre. Har derfor mest tro på at kjøttvekten vipper i borgerlig retning og det blir et maktskifte.

Trondheim: (190' innb) Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet har inngått i posisjonsflertallet. Men samarbeidet slår sprekker, dårlige saker for Ap florerer og både V og Sp kan komme til å bytte side.

Ap er sterkt svekket også i sitt "ustillingsvindu", men SV og Rødt ligger an til kompensere en del slik at den rødgrønne blokken fortsatt har flertallet inne. Slik jeg vurderer det, så bør de borgerlige også få med seg KrF, PP og kanskje endog MDG for å ha reelle muligheter for maktskifte. Ottervik teller på knappene vedrørende gjenvalg uten at jeg tror valgutfallet blir særlig påvirket av hva hun bestemmer seg for.  

Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. De borgerlige ser ut til å styrke sin posisjon og har et klart favorittstempel. Noe annet enn fortsatt H-ordfører vil være en stor skrell.        

Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. Ingen lokale målinger, men spørsmålet er i grunn bare hvor stor Høyre-dominansen nå er. Rent flertall kan igjen være mulig. 

Kristiansand: (110') Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand sist og fortsatt borgerlig flertall. Et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene ga Harald Furre (H) fire nye år som ordfører. Solid borgerlig flertall på siste lokalmåling og de borgerlige er klare favoritter ved valget neste år.

Drammen: (100') Relativt komfortabelt borgerlig flertall i Drammen sist, selv om Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Samarbeidspartiene H, Frp, KrF og V vant 27 av 49 mandater og Tore Opdal Hansen (H) kunne videreføre sin ordførergjerning. Perioden har vært preget av samarbeidsproblemer og korrupsjonssaker. Populære Hansen har frasagt seg gjenvalgt. Svelvik og Nedre Eiker går inn i Drammen etter valget. Begge er solide Ap-kommuner, men kun Nedre Eiker har en størrelse som tilsier at det kan påvirke den totale stemmegivningen noe. I sum peker disse faktorene i retning av at valget i Drammen 2019 kan bli åpnere enn på lenge. Jeg holder dog en knapp på fortsatt borgerlig flertall, men her er det reelle sjanser for maktskifte. Det blir også interessant hvordan KrF og Venstre velger å manøvrere.   

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holdt fram som ordfører, støttet av KrF og Frp og til dels Venstre. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker. Uansett klart borgerlig favorittstempel til Høyre og de borgerlige neste år i den nye storkommunen. Ett interessant poeng i nye Asker kan bli hvorvidt Høyres forhold til Venstre kan bedres som et produkt av sammenslåingen. 

Lillestrøm: (85') Den nye kommunen av Skedsmo, Fet og Sørum får navnet Lillestrøm. Skedsmo er klart størst av de tre, og Ap har her ordføreren i Ole Jacob Flæten. Han har frasagt seg gjenvalg. Også Fet er Ap-styrt, men posisjonssamarbeidet er bredere i Skedsmo enn i Fet og inkluderer både KrF og V. Sørum er Høyre-styrt. Ingen lokale målinger, men en Ap-ledet storkommune er det mest trolige utfallet etter valget, men det avhenger av at partiet makter å løfte seg noe fra dagens svake nivåer, samt at de greier å skape et bredt samarbeid etter Skedsmo-modell også i den nye kommunen. Kan Venstre og KrF dras over i borgerlig retning, så har de blå reelle og gode muligheter. Også Sps veivalg blir interessant å følge.
       
Fredrikstad: (80') Ap var bare ett mandat unna rent flertall her sist. Jon-Ivar Nygård fortsatte som ordfører. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i posisjonssamarbeid med Ap.  Vi har heller ikke her noen lokale målinger å basere oss på, men Ap står trolig svakere også her nå, og vil mest trolig måtte lene seg mer på sine støttepartier. Så lenge vi ikke har lokal info, så er det et spenningsmoment hvor sterk Ap-svekkelsen er, dette gir de blå et lite håp. Men inntil videre er fortsatt Ap-styre det klart mest trolige.  

Sandnes: (75') Total Høyre-kollaps i Sandnes sist, partiet ble ganske nøyaktig halvert. Ap og Frp gikk fram, og de to partiene har videreført sitt nokså uortodokse samarbeid som sikret Stanley Wirak (Ap) fire nye år med ordførerkjedet. Ingen lokale målinger her, men Aps svekkelse kan sette Wiraks posisjon i fare. Høyre bør kunne klare å hente seg en del inn igjen etter å ha havnet kunstig lavt sist. I så fall blir det et spørsmål om Frp ser seg tjent med fortsatt Ap-samarbeid eller om Høyre er en mer naturlig samarbeidspartner. Synes Sandnes-valget virker åpent på flere plan, også fordi stor bompengemotstand kan slå ut både her og flere andre steder, men av mangel på lokal info så setter jeg foreløpig en liten knapp på fortsatt Ap-ordfører. 

Tromsø: (75') Solid nedtur for Høyre i Tromsø sist. Indre strid var en del av forklaringen.Rødt gjorde et ekstremvalg med over 14 prosent.Også SV kunne notere en pen framgang, og sammen med Aps framgang, ga dette i sum et helrødt flertall av Ap+SV+Rødt. Disse tre partiene gikk også inn i byrådsforhandlinger som munnet ut i en avtale som sikrer Ap ordføreren i  Kristin Røynmo. Aps tilbakegang kan true flertallet, men også Rødts stilling er et stort spenningsmoment - lite tyder på at de vil klare å holde sin ekstremskanse. Helt jevnt mellom blokkene på lokale målinger, de røde kan måtte  utvide sitt grunnlag med MDG og Sp for å styre videre. Reell mulighet for borgerlig maktovertakelse, men setter inntil videre en liten knapp på rødgrønn seier.

Ålesund: (65`) Blått stup og sterk Ap-vekst her ved forrige valg. KrF havnet på vippen og valgte samarbeid til venstre. Ap, KrF, MDG og SV fikk raskt på plass en politisk plattform som ga Eva Vinje Aurdal (Ap) ordførermakt. Haram, Sandøy, Skodje og Ørskog går inn i nye Ålesund kommune, men de er, med et visst unntak for Haram,  såpass små at det i liten grad påvirker hovedstrømningen i stemmegivningen. Valget ser åpent ut, vi har ingen lokale målinger å støtte vurderingene på, men heller svakt i retning maktskifte ut i fra nasjonale tall.  

Sandefjord: (63') Høyre gjorde nok et sterkt valg i Sandefjord i 2015 og sammen med Frp ble det helblått flertall, med Bjørn Ole Gleditsch som ordfører. Også KrF er en del av det politiske samarbeidet. Stokke og Andebu går inn i Sandefjord, Høyre gjør det bra i Stokke, svakere i Andebu. Styrkeforholdet innbyggermessig er såpass i favør Sandefjord at sammenslåingen påvirker total stemmegivning kun i mindre grad, men dog i retning mindre H-dominans. Rent H-flertall likevel ikke helt utenkelig, men mer sannsynlig havner partiet på 40-tallet. Klart borgerlig favorittstempel uansett. Ingen lokal info her.  

Sarpsborg (56`): Total Ap-dominans her sist, partiet bikket 50 prosent og fikk dermed rent flertall i kommunestyret. Ap videreførte sitt politiske samarbeid med SV og Sp. Dessuten valgte KrF og MDG å inngå i et valgteknisk samarbeid. Ingen lokale målinger her heller, men et hovedspørsmål er hvor mye Ap er svekket. Ikke utenkelig at Sp kan havne på vippen, og skulle de gå for et sidebytte, så er maktskifte mulig. Men favorittstempelet er uansett hos Ap og den rødgrønne styringsalliansen.
 
Skien (55`) Bypartiet mobiliserte på bompengemotstand, passerte Frp og ble byens tredje største liste, bare slått av Ap og (såvidt) Høyre her sist. I sum ga valgresultatet Ap og sittende ordfører Hedda Foss Five handlingsrom for å utvide sitt maktgrunnlag slik at styringskoalisjonen består av Ap+SV+Sp+MDG+V og KrF, med delvis støtte fra Rødt. Skien har et fragmentert politisk landskap som trolig videreføres også ved 2019-valget. Klarer Ap å holde sammen sin styringskoalisjon, så er videre styre fullt mulig. Maktskifte fordrer at noen bytter side, et rent H+Frp+V-flertall virker for langt unna, men jeg avventer lokale målinger også her.  

Bodø (51') Svært jevnt valg her sist. Sp og MDG kom på vippen og valgte å gå inn i et samarbeid med Ap og venstresiden med Ida Pinnerød som ordfører, mens Synne Bjørbøk sikret Rødt en historisk varaordførerverv etter et strålende valg. Rød er kastet ut av samarbeidet, men det virker uavhengig av det som om ting ligger til rette for et maktskifte i blå retning. Heltblått flertall ikke umulig, men sammen med KrF og V bør de borgerlige ha et bra tak på dette, noe også siste lokale måling viser. 

Larvik (46`) MDG kom på vippen og valgte samarbeid med venstresiden som dermed fornyet Rune Høiseth (Ap) sin ordførergjerning. Også SV, Sp og V er en del av samarbeidet, i tillegg til MDG. Kan bli nok et jevnt valg i Larvik, men de borgerlige har et grep i følge siste lokalmåling.   

Arendal (45`) Solid Ap-byks og ditto svalestup for Høyre i 2015. De fem partiene Ap, SV, Sp, KrF og Venstre ble enige om en politisk avtale som gjorde Robert Nordli (Ap) til ordfører. Valget ser jevnt ut, og styringsgrunnlaget til Nordli er trolig nødt til å holdes sammen hvis flertallet skal gjenskapes.  

Karmøy (42') KrF kom i vippeposisjon og valgte å inngå samarbeid med Ap. Dette beredet grunnen for maktskifte på Karmøy, med Jarle Nilsen (Ap) som ordfører. Sp,V og SV deltar også som en del av styringsgrunnlaget. Helblått flertall og maktskifte slett ikke umulig, men klarer den brede sentrum-venstre-koalisjonen å holde sammen, så holder jeg en hårfin knapp på den. Ingen lokale målinger her foreløpig.


Ap taper 4 byer?
Det blir interessant å se hvor mange maktskanser et svekket Ap kan klare å forsvare. I 2015 gjorde partiet et meget godt valg og endte opp med 14 lederposisjoner. Slik jeg leser tilgjengelig informasjon, så har de rødgrønne et relativt klart favorittstempel i Trondheim, Fredrikstad og Sarpsborg. Oslo, Lillestrøm, Sandnes, Tromsø, Skien, Arendal og Karmøy er åpnere, men foreløpig tror jeg Ap kan holde på makten også her. Derimot ser det ut som makten kan skifte i blå retning i Bergen, Ålesund, Bodø og Larvik. I tillegg til at de blå bør kunne forsvare de seks storkommunene de beholdt sist: Stavanger, Bærum, Asker, Kristiansand, Drammen og Sandefjord. Men de bør se litt opp i Drammen.

10-10
Slår dette til, så blir ti storkommuner "røde" og ti "blå". Men vi mangler målinger flere steder. Og ett år er lenge igjen, velgerne kan bevgege seg i mange ulike retninger fram mot valget, så dette er primært et øyeblikksbilde.
Konklusjonen foreløpig er like fullt at Høyre er i posisjon til å gjøre et godt lokalvalg til regjeringsparti å være og gjenerobre noen tapte storkommuner.       

    

Svak rødgrønn ledelse i Sverige

Det ligger an til et jevnt valg i Sverige, forutsatt at Kristendemokraterna klarer sperregrensen. De rødgrønne har et beskjedent overtak. 

Valget i Sverige avholdes 9. september. I motsetning til her til lands, så avholdes det også lokalvalg samme dag. Jeg skal dog konsentrere meg om situasjonen ved Riksdagsvalget.

Partisystemet
Nabolandet vårt har et partisystem som ikke er helt ukjent for oss:
Socialdemokraterna tilsvarer vårt Ap og har historisk sett faktisk vært enda mer dominerende enn vårt sosialdemokrati.

Moderaterna (M) er Høyres søsterparti, men tradisjonelt sett noe mer høyreorientert.

Centerpartiet (C) er lik vårt Senterpartiet i navnet, men står klart lenger til høyre og er både EU-vennlige og borgerlig orienterte.

Vänsterpartiet (V) har opprinnelig røtter i kommunismen, men er i dag mer moderat - en form for blanding mellom SV og Rødt.

Liberalerna (L), tidligere Folkpartiet, tilsvarer vårt Venstre.

Kristendemokraterna (Kd) ligner vårt KrF, men er noe mer høyreorientert.

Miljøpartiet (Mp) har vært en viktigere kraft og har en lengre historikk enn norske MDG bl.a. fordi  kjernekraften har vært et viktig miljøspørsmål i Sverige.

Sverigedemokraterna (Sd) har vokst seg store på innvandringsmotstand, ikke helt ulikt vårt Frp, men de går lenger, har kortere historikk, mer ekstreme røtter og framstår mer som et ensaksparti. 

Etter valget i 2014 mistet den borgerlige alliansen av M+L+C+Kd makten til den rødgrønne blokken. Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering ble erstattet av den rødgrønne regjeringen til Stefan Løfven (S+Mp, støttet av V) fordi de rødgrønne ble større enn de borgerlige. Siden ingen svenske partier ønsker å samarbeide med Sd, med to forbeholdne unntak for M og Kd, så kan størrelsen på blokkene igjen avgjøre hvilken vei regjeringsmakten bikker, selv om ingen av dem er i nærheten av flertall.

Valgsystemet
Det svenske valgsystemet har en del likhetstrekk med det norske. Ordningen er proporsjonal, dvs at partienes representasjon står i bra forhold til andelen stemmer. Det er 29 valgkretser, hver krets tildeles antall mandater etter hvor mange innbyggere kretsen har. Det er i alt 349 mandater til fordeling, 310 faste mandater og 39 utjevningsmandater. Også Sverige har en sperregrense på fire prosent, dvs at et parti må over fire prosent nasjonalt for å være med i kampen om utjevningsmandatene.

Det finnes også noen forskjeller i valgsystemene. I motsetning til i Norge, så opererer svenskene  med en sperreterskel i kretsene, et parti må over 12 prosent for å være med i kampen om de faste mandatene i hver krets. Dette gjør at det er vanskeligere for små partier å komme inn i Riksdagen enn det er å komme inn på Stortinget. Sverige har heller ingen "arealfaktor" i valgkretsene. Man har også et sterkere innslag av personvalg, det er nok at fem prosent av et partis velgere setter et kryss for en kandidat lenger ned på listen for at kandidaten skal kunne avansere, her til lands må over halvparten av partiets velgere gjøre en slik endring for at det skal gjelde, noe som i praksis gjør det umulig å endre listene for norske velgere. 12 Riksdagsrepresentanter kan takke personstemmer for at de ble valgt inn i Riksdagen i 2014.

For de aller mest spesielt interesserte av oss så bør det det også nevnes at både Sverige og Norge bruker oddetallsmetoden, også kalt St. Lagues metode, ved beregning av fordeling av mandatene. Begge land har praktisert 1,4 som første delingstall, men ved årets valg vil man bruke 1,2 i Sverige, noe som reduserer behovet noe for utjevningsmandater. 

39-38 rødgrønt
Nettstedet val.digital har gjort en sammenstilling av opinionssiutasjonen i august, basert på målinger fra seks byråer. Den viser at "Sossarna" ligger an til å bli Sverige største parti i sjiktet rundt 24  prosent. M og Sd ser ut til å knive om å bli nest størst med i underkant av 20 prosent. Mens V og C fighter begge rett i underkant av tosifret. Både Mp og L ligger på 5-tallet, men Kd slåss rundt sperregrensen på fire prosent. Feministisk Initiativ (FI) og andre småpartier har for langt fram til å ha reelt håp om Riksdagsplass.

Regner vi på blokkstillingen, så har den borgerlige alliansen 37,7 prosent, mens den rødgrønne blokken har 39,3. Mandatmessig vil det gi 142 rødgrønne mandater, mot 135 borgerlige. SD ligger an til 72 mandater.

Sd, C og V vinner valget
Når dagens opinionssituasjon sammenlignes med valget for fire år siden, så ligger det an til at valget får tre vinnere: Sd, C og V. Mens S og M ser ut til å bli klare tapere, i tillegg til FI og Mp.

Begge sidene har dermed svekket seg siden valget, de rødgrønne ligger an til en samlet tilbakegang på rundt fire prosentpoeng, mens de borgerlige ligger omtrent to prosentpoeng lavere nå enn resultatet de oppnådde i 2014. 

Ser vi på tendensen de siste ukene, så viser M en klart fallende tendens. Også Sd og V faller litt. S beveger seg sidelengs, mens KD, L, Cp og Mp har en viss stigning. Fortsetter utviklingen inn mot valget, så må Alliansen håpe på at småpartienes opptur mer enn kompenserer Ms fall. Mens de rødgrønne tåler at V fortsetter å tape noe, så lenge Mp delvis kompenserer.

Sd spurter best
Svenske valgforskere har utarbeidet en interessant oversikt over hvilke partier som er de beste "spurterne". Den viser at Sd har den beste historikken her, etterfulgt av V, Kd og Cp. Mens S, kanskje noe overraskende, er de svakeste, og M nest svakest, med L og Mp på plassene bak. Blokkmessig sett så er de rødgrønne noe svakere spurtere enn de borgerlige.

S taper valget, beholder makten?
Hvert valg og hver valgkamp lever sine egne liv, og historien gjentar seg heller sjelden. Men slik jeg tolker det tilgjengelige tallmaterialet fra vårt naboland, så er blokksituasjonen jevn, med et lite rødgrønt forsprang. Jeg tror det er større sannsynlighet for at situasjonen tetner seg ytterligere til inn mot valget enn at de rødgrønne øker.

Foreløpig holder jeg likevel en liten knapp på rødgrønn "seier", i så fall får vi den situasjonen at S vil gjøre sitt desidert svakeste valg noensinne i moderne tid, men likevel ha en mulighet for å beholde regjeringsmakten. De borgerlige har imidlertid fortsatt en bra sjanse, det avhenger for det første at Kd kommer over sperren, noe jeg tror de vil gjøre - antagelig vil de kunne få en del taktiske stemmer i sluttfasen som berger dem. Dernest må M stoppe nedgangstrenden og helst snu, parallelt med at Cp og L leverer en god spurt. Da kan de gli forbi de rødgrønne og gjenerobre  makten.

Ny dynamikk?
Med et Sd på rundt 20 prosent, så er likevel et hovedspørsmål hvordan man forholder seg til dem framover. Er det f eks tenkbart at de kan inngå som en form for støtte til en borgerlig allianse, eller sågår være en del av regjeringen? Regner man Sd inn på den borgerlige siden, så har jo blokken opp i mot 60 prosent og i så fall klart flertall. Cp og L virker dog såpass kategoriske at et slikt scenario virker lite sannsynlig.

Man skal dog ikke undervurdere dynamikken som kan oppstå hvis begge regjeringspartiene S og Mp går klart tilbake, det kan lede til et økende ønske om et skifte og de harde ordene før valget kan mildne etter. M og Kd, som framstår noe mer samarbeidsvillige i retning Sd, kan komme til å ta til orde for en slik Sd-oppmykning. Det er også en mulighet for at S og Løfven vil kaste kortene og si at vi har gjort et for dårlig valg til å regjere videre, selv om de rødgrønne er marginalt større enn de borgerlige. Det kan bli en fordel for Alliansen i sluttfasen at de utgjør et avklart alternerativ, mens S+Mp+V neppe vil danne regjering sammen.

Kan det tenkes at M+KD+Sd kan få rent flertall? I øyeblikket har disse rundt 43 prosent inne, så det virker for langt fram. Men hvis Sd er betydelig "undermålt" (målingene fanger ikke opp velgere som ikke "tør" å si målerne at de skal stemme Sd), M snur trenden og Kd får en betydelig opptur mot slutten, så kan scenariet ikke fullstendig utelukkes, men jeg tror det ikke.

Forhandlingene etter valget avgjør
Den foreløpige konklusjonen er at de rødgrønne er svekket, men svake favoritter til å bli størst og dermed kanskje beholde regjeringsmakten. Men dette blir jevnt og en god spurt fra de borgerlige kan endre bildet. Forhandlingene etter valget kan imidlertid bli vel så spennende som selve valget. Her kan ny dynamikk oppstå som kan endre det svenske politiske landskapet.     
   

Lite borgerlig overtak

Den politiske sommeren 2018  preges av stabilitet mellom blokkene. 

Stortingsvalget 2017 ga 88-81 i borgerlig mandatfavør.  I ni av de ti månedene som har gått etterpå, har det vært borgerlig flertall på snittet av målingene. Unntaket er april der det var et hårfint rødgrønt flertall. 

Begge blokkene har ca 49 prosent stemmeandel bak seg, og bevegelsene er minimale. Alle de fire borgerlige partiene, hvis vi regner KrF og Frp som borgerlig, ligger over sperregrensen. Men både for KrFs og Venstres vedkommende er det snakk om hårfine marginer: Mai-snittet var 4 blank og juni-snittet viser 4,1 for begge. Ellers har Høyre sterke nivåer rundt 27 prosent inne, mens Frp viser svakhet med sine drøyt 13.  

Ap sliter med å løfte seg fra sine elendige nivåer, faller tilbake i juni og ser nå kun 23-tallet. SV ser ut til å ha etablert seg i overkant av 7. Mens Rødt på nytt bikker sperregrensen og nærmer seg 5 prosent. MDG vaker rundt 3 prosent. 

Blokkmessig sett er det nå den svake mandatuttellingen MDG har, parallelt med stang inn for KrF og V,  som medfører at de borgerlige har et lite overtak. Dette betyr samtidig at det borgerlige flertallet er skjørt og at relativt små bevegelser skal til før flertallet er borte på målingene. Tendensen de senere årene har vært at de største velgerbevegelsene skjer på høsten.  

Tre rullebaner?

Nylig hadde jeg gleden av å lede et folkemøte om en tredje rullebane på Gardermoen. Saken berører og engasjerer mange mennesker på Øvre Romerike, men også langt ut over både lokale og regionale grenser. Avinor, som drifter flyplassene våre, har prognoser som viser at passasjerveksten fører til at når vi kommer fram til ca. 2030, så vil kapasiteten på dagens to rullebaner bli så sprengt at behovet for bane 3 melder seg. Kostnadene er stipulert til 19 milliarder.

Argumentene for utbygging er at vi trenger en velfungerende hovedflyplass med god kapasitet slik at mennesker kommer seg raskt til og fra steder i Norge og verden, en effektiv nasjonal «hub» er god distriktspolitikk i vårt langstrakte land, et næringsliv i omstilling får bedre rammebetingelser, og mulighetene for vekst og utvikling øker både regionalt og nasjonalt.

Motargumentene er både globale, nasjonale og lokale: Hvordan nå klimamålene i Paris-avtalen ved å legge til rette for økning i den forurensende flytrafikken? Hvorfor bygge en dyr, tredje rullebane når vi allerede har rullebaner på Rygge og Torp som kan rustes opp og et togtilbud som kan forbedres? Hvorfor påføre flyplassnaboene ytterligere plager med støy og forurensing?

I fjor ga Stortinget, med stemmene til H, Frp, Ap og KrF, grønt lys for at Avinor kan fortsette å planlegge en tredje rullebane. Men Stortinget har ikke gitt klarsignal til selve utbyggingen. Både Høyre og Frp virker klare til å stemme for, selv om både Høyre og Frp lokalt kjemper i mot.

De to blå partiene har ikke flertall, så Ap sitter med nøkkelen i saken. Ap er delt. Lokale og unge krefter i Ap kjemper i mot, Oslo Ap har sagt nei og Akershus Ap er i en «prosess» som det heter på politikerspråket. Jeg tror det skal mye til at nei-synet vinner flertall i partiet, men det kan ikke utelukkes. Spørsmålet om en tredje rullebane er derfor uavklart fram til Ap bestemmer seg. Det kan ta tid. Trolig venter man til Avinor sier at nå trenger vi et vedtak slik at spaden kan settes i jorda og vi kan starte utbyggingen. Det kan være et godt stykke inn i 2020-tallet.




Et par minutter før folkemøtet skulle starte, fikk jeg et lite håndskrevet brev fra ei kvinne som bodde sammen med sin mann på Midtskogen.

- Vi er i en vanskelig situasjon, sa hun, vi må selge huset vårt i løpet av det nærmeste året og frykter stort økonomisk tap da huset trolig må rives hvis en ny rullebane bygges.

Kan du spørre hva Avinor vil gjøre for oss?

Jeg spurte, og Avinors lufthavndirektør Øyvind Hasaas svarte:
- Vi har stor respekt for de problemene og utfordringene som mennesker i nærområdet får pga. utbygging av en tredje rullebane. Men vi kan ikke forskuttere beslutningen. Sånn er livet.

Ekteparet må altså belage seg på økonomisk tap. Hasaas og Avinor gjør den jobben de er satt til å gjøre av staten og svarer deretter. Avinor mener at en ny rullebane trengs, men det er opp til Stortingspolitikerne å bestemme om det blir slik.

Politikerne må veie hensyn og argumenter opp mot hverandre. Sånn er demokratiet vårt.



Inntil beslutningen er tatt, har både tilhengere og motstandere fortsatt et berettiget håp om å vinne fram. 


Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 7. mai 2018. Debatten ble streamet og kan ses i sin helhet her (krever innlogging).

Rødt bikker flertallet

For første gang siden august i fjor er det rødgrønt flertall på snittet av målingene. Hovedårsaken er at Rødt er over sperregrensen. 

Stortingsvalget endte 88-81 i borgerlig mandatfavør. Den blågulgrønne regjeringsblokken beholdt flertallet ut året og økte endog opp til 93-76 i januar. Både februar og mars forløp med over 90 borgerlige mandater i behold. Men i april gir snittallene en mandatfordeling på 85-84 i rødgrønn favør. Da regnes både Rødt, MDG, SV, Sp og Ap inn på rødgrønn side, hvilket ville gitt et parlamentarisk landskap med betydelige utfordringer å manøvrere i for en eventuell Støre-ledet regjering.   

Rødts framgang er nøkkelen til det ferske rødgrønne flertallet. For første gang løfter partiet seg over sperregrensen. 4,3 prosent er et svært hyggelig tall, sett med Rødt-øyne. Det ville gitt partiet hele åtte mandater; to distriktsmandater fra Oslo, samt utjevningsmandater fra Akershus, Hordaland, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms. Hadde det blitt valgresultatet i høst, så ville Bjørnar Moxnes fått selskap av sine partikolleger Seher Aydar, Silje Kjosbakken, Jeanette Syversen, Ingunn Kandal,  Ragna Vorkinnslien, Synne Bjørbæk og Jens-Ingavald Olsen på Stortinget.

Rødt har svært høy lojalitet, og henter en del velgere fra Ap. Men også SV, Sp og MDG har et klart negativt bytteforhold til Rødt for tiden. Aps problemer gir Rødt muligheter, men partiet har også skaffet seg denne posisjonen selv ved å framstå som et klart venstrekorrektiv. Partileder Moxnes gjør en utmerket jobb, og misitllitsforslaget mot Listhaug viste at partiet faktisk også kan utgjøre en forskjell selv med kun en representant på Stortinget.

Samtidig bør det føyes til, når det gjelder Rødt, at partiet gjerne gjør det bedre på målinger enn ved valg. Så selv om dagens målinger viser at sperregrensen er innen rekkevidde, så er det slett ikke sikkert at et faktisk valg ville gitt et så godt resultat. Det rødgrønne flertallet på april-målingene er altså svært skjørt og kan fort vippe tilbake igjen i mai hvis Rødt faller litt tilbake.


       

Demokratiets blodårer

«Det norske demokratiet er blant de mest velfungerende i verden. Stortinget kan virkelig påberope seg å være en av de viktigste institusjonene for å få dette til å fungere. Nå har jeg fått det ærefulle oppdraget å få dette hjertet til å slå så harmonisk som mulig.» Det skrev nyvalgt Stortingspresident Tone Trøen i denne spalten forrige mandag. Hun pekte på demokratiforståelse for barn og unge som satsingsområde og viste til at Stortinget i dag møter unge på Snapchat og Instagram.

Trøen har rett i at Stortinget er et sentralt demokratiorgan. Her sitter det 169 folkevalgte mennesker som tar viktige beslutninger på vegne av befolkningen. Stortingsrepresentantene vedtar lovene som gjelder i samfunnet, de bestemmer hvilke skatter og avgifter vi skal betale og hvordan inntektene brukes på velferd og andre tjenester som vi trenger. Og Stortinget driver kontroll av regjeringen. Stortinget har et ansvar for å formidle de viktige oppgavene man ivaretar i demokratiet vårt. Nye medier gir Stortinget muligheter for å kommunisere bedre med oss enn før om hva man gjør.

Høsten 2016 hadde jeg gleden av å lede en workshop om Sosial kommunikasjon for Stortingets kommunikasjonsavdeling på idylliske «Smakfulle rom» i Sørum. Da var Stortinget hverken på Facebook, Instagram eller Snapchat. Vi vurderte nyttepotensialet, diskuterte fordeler og utfordringer og kom fram til en klar erkjennelse av at Stortinget ikke bør la slike fine kommunikasjonsverktøy ligge ubrukt. Noen måneder senere var Stortinget sent, men godt, til stede på alle disse kanalene. I dag drives mye godt folkeopplysningsarbeid på nye måter der, sjekk gjerne ut.

Skal Trøen lykkes med sin demokratiambisjon, så holder det imidlertid ikke at Stortinget kommuniserer bedre. Stortinget bør også åpne sin virksomhet og gjøre diskusjonene mer interessante. I dag foregår mye av det viktigste arbeidet i lukkede komiteer og partigrupper. Debattene i stortingssalene er stort sett lange gjesp av noen seige sekvenser der representantene går opp på talerstolen, leser opp sitt ferdigskrevne manus og går ned i igjen. Til slutt stemmes det og man får et utfall som er avklart på forhånd. Denne formen virker avleggs fordi den appellerer til forsvinnende få.

Neste år avholdes det lokalvalg. 10 000 mennesker skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting i hele landet. Lokaldemokratiet er blodårene som får de øvrige organene i demokratikroppen til å fungere. I Trøens og Grunnlovens hjemkommune, Eidsvoll, deltok kun halvparten av velgerne ved valget i 2015. Eidsvoll er slett ikke alene om laber valgdeltakelse. Det vitner om at mange oppfatter lokalpolitikken som mindre viktig. Innsnevrede blodårer er farlig. Et storting som gir kommuner og lokalpolitikere mer frihet er et sted å starte for å utvide årene slik at hjertet slår mer harmonisk. Men lokalpolitikerne bør også bli bedre til å bruke den makten de faktisk har.  

Ytringsfrihet er kanskje vår aller viktigste demokratiske rettighet. Å snakke med andre på en bra måte er grunnleggende. Samtalene våre er nyrene som avgjør hvor godt demokratikroppens indre miljø fungerer.  Klarer vi å skape en bedre ytringskultur der flere mennesker, både unge og gamle, opplever å bli hørt, så unngås nyresvikt og det norske demokratiet vil leve i bedre velgående. Tre små tips:

1. Lytt til hva andre sier.
2. Legg velvilje framfor vrangvilje til.
3. Tenk deg om et par sekunder før du ytrer deg.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 16. april 2018    

Sosial stortingskommunikasjon from Svein Tore Marthinsen

Innfør nye valgkretser i 2021!

Regionreformen fører til at dagens 19 fylker reduseres til 11: Viken (Akershus, Østfold og Buskerud), Innlandet (Hedmark og Oppland), Vestfold og Telemark, Agder (Aust+Vest), Rogaland, Vestlandet (Hordaland og Sogn og Fjordane), Møre og Romsdal, Trøndelag (Sør+Nord) og Troms og Finnmark. Fylkestingsvalget neste år vil avholdes etter den nye fylkesinndelingen. Hva med Stortingsvalget 2021?

Kretsene til Stortingsvalg er en seigere materie å endre på enn fylkestingsvalg da disse er nedfelt i Grunnloven. Grunnlovsendringer må foreslås i ett av de tre første årene i en stortingsperiode og behandles og vedtas i ett av de tre første årene i neste periode.  Venstre la i stortingssesjonen 2015-16 inn tre alternative endringsforslag som gjør det mulig å behandle og vedta ny valgkretsinndeling i inneværende periode slik at Stortingsvalget 2021 blir det første med ny inndeling. Men da må vedtaket komme senest våren 2020.

Regjeringen har satt ned et nytt valglovutvalg som bl.a vurderer ny valgkretsinndeling. Innstilingen er ventet i løpet neste år, så politikerne må jobbe raskt og effektivt for å ha et vedtak på plass på vårparten 2020. Er viljen til stede, er det imidlertid fullt mulig. Viljen virker dog ikke å være til stede. Kommunaldepartementet har tvert i mot initiert en treg prosess der ny inndeling først blir aktuelt ved Stortingsvalget i 2025. Tidligere kommunalminister Jan Tore Sanner mener man trenger tid, utvalgsmedlem og valgforskernestor Bernt Aardal har uttalt seg i samme retning, og har også åpnet for at dagens valgkretsinndeling like gjerne kan bestå.

Det vil være naturlig at valgkretsinndelingen følger fylkesinndelingen da vi har god tradisjon for dette. Regionreformen vil neppe fungere særlig godt hvis valgkretsene ikke følger etter. Det er også allerede i gang mange prosesser der fylkespartiene slår seg sammen eller er i ferd med å gjøre det. Å reversere disse prosessene gjennom å avholde et stortingsvalg etter gammel inndeling, vil være merkelig. Det vil også være forvirrende hvis velgerne i 2019 inviteres til å stemme etter ny ordning og stemmer inn representanter til de nye fylkestingene, mens de ved valget to år senere skal stemme i sine gamle fylkekretser.

I Akershus fylkesting 12. februar foreslo MDG at den nye inndelingen bør gjelde ved valget i 2021. MDG fikk bare støtte fra Frp og Venstre. Og det gjeldende vedtaket ble "Akershus fylkeskommune støtter kommunal- og moderniseringsdepartementets forslag til endringer i valgloven og valgforskriften for å kunne gjennomføre stortingsvalget i 2021 med dagens 19 valgdistrikter".

Partier argumenterer ofte for den valgordningen som gagner dem selv. Hadde Viken vært en valgkrets ved fjorårets stortingsvalg, ville de 32 distriktsmandatene i Akershus, Østfold og Buskerud gitt fordelingen Ap 9 (-2), H 9, Frp 5 (-2), Sp 3, SV 2 (+1), V 2 (+1), KrF 1 (+1) og MDG 1 (+1). Ap og Frp ville mistet to av sine distriktsmandater, mens SV, V, KrF og MDG ville plukket hvert sitt mandat ekstra. Utslagene kan variere fra valg til valg, men generelt er store valgkretser en fordel for små partier, mens små kretser gagner store partier. I så måte er det ikke overraskende at MDG og Venstre går i bresjen for å la Viken være en valgkrets i 2021, mens Ap og Høyre er i mot. Samtidig tjener det Frp og KrF til ære at de stemte motsatt av det som antagelig vil tjene dem.

Det er et problem at regionreformen mangler både politisk og folkelig entusiasme. KrF og Venstre er de eneste som har den vedtatte fylkesstrukturen som noe i nærheten av sitt førstevalg. Denne politiske splittelsen skaper grobunn for at prosessen med ny valgordning fort blir en arena for omkamp om reformen.

Det er ikke bra for demokratiet vårt. Stortingsvalget 2021 bør avholdes med nye kretser.

Kommentaren er en bearbeidet versjon av et innlegg i Romerikes Blad 19. mars 2018


     

Listhaug er nødvendig for blå regjering

Sylvi Listhaug er for tiden Frps største velgeraktivum. Hun appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få. Det skjønner både Erna Solberg og Siv Jensen. 

Jeg har blitt kontaktet av noen journalister de siste dagene vedrørende justisminister Sylvi Listhaug sin Facebook-post. Bl.a. Minervas Margrete Løbben Hansen. Her kan du lese noen utdrag av mine, Gunn Enli, Cecilie Staude og Espen Teigen sine svar på de spørsmålene hun sendte, og under kan du lese intervjuet i sin helhet.

Hva tenker du om denne saken - svekker eller styrker dette posisjonen til Listhaug som statsråd med et slikt utspill? Hvorfor har denne saken fått så mye oppmerksomhet?

- Listhaugs posisjon internt i Frp styrkes gjennom hennes klare utspill i restriktiv retning på innvandringsfeltet. Det siste er intet unntak. Mens utspillet ergrer mange regjeringskolleger både i Høyre og Venstre, og det gjør det vanskeligere for KrF å bane vei for inntreden i regjeringen. Saken har fått så mye oppmerksomhet fordi det brukes svært sterke ord (at Ap nærmest oppfordrer til terrorisme) og fordi Facebook-posten publiseres samme dag som filmen "22.juli" har premiere.

Flere i opposisjonen har gått ut og krevd at Listhaug som statsråd må beklage og slette innlegget. Både Erna Solberg, Siv Jensen - og Listhaug selv - har ikke villet gjøre det. Er dette en form for enveiskommunikasjon fra en politiker der de lar saken seile sin egen sjø? Og i så fall hvorfor?

- Listhaug er pr i dag Frps klart største velgeraktivum på innvandringsfeltet. Innvandring er den viktigste saken for velgerne, i følge valgundersøkelsen av Stortingsvalget 2017, og høy velgertillit her både til Frp og H var en av hovedårsakene til at det borgerlige flertallet bestod og regjeringen ble gjenvalgt. Både Siv Jensen og Erna Solberg ser dette. Frp appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få, men som er helt nødvendige for den regjeringsmakten som Jensen og Solberg forvalter. Derfor får Frp bedrive dobbeltkommunikasjon; Listhaug som "sluggeren" som appellerer til sjelen i partiet, Jensen som ansvarlig finansminister. Og Solberg som statskvinnen som "hadde brukt andre ord" selv, men som lar det bli med det.

Frp er det regjeringspartiet som har flest følgere av sine statsråder på sosiale medier. Frps statsråder har 457 000 følgere, mens Høyres statsråder har 412 000 følgere. Lishaug har flest følgere (143 000) etter Erna Solberg og Siv Jensen. Hva forteller det oss? At Frps velgergruppe er mye mer opptatt av å få nyheter via sosiale medier, enn de etablerte mediene?

- Frp prioriterer Facebook svært høyt, og gir mer eller mindre blaffen i en del andre sosiale medier som Twitter. Dels fordi statsrådene kanskje selv liker Facebook best, men også fordi "folk flest" er på Face og partiet der treffer flere av de velgerne som de appellerer til. Kvantiteten i antall følgere osv. sier noe om at flere Frp-statsråder lykkes med å tiltrekke seg oppmerksomhet og kommuniserer på en slik måte at det oppleves såpass interessant at mange velger å følge dem.

Samtidig kan tallene også si noe om de tiltrekkker seg også mange som er uenige i Frps standspunkter, men som følger med fordi de liker å få egne synspunkt utfordret og også diskutere og argumentere mot meningsmotstandere.

Frps velgere er nok generelt mer skeptiske til tradisjonelle medier enn andre velgergrupper, og slik sett er Facebook en glitrende kanal for Frp-politikere til å komme direkte ut til sine velgere uten å gå (om)veien om journalister. Men det er nok bare en delforklaring, hovedforklaringen tror jeg ligger i at innholdet som Frp-statsrådene legger ut oppleves mer engasjerende av følgerne.

Når er sosiale medier mest effektivt for politikerne, i strategien «lik og del»?

- Sosiale medier kan være effektivt hver eneste dag for politikerne. Men vi ser gjerne en oppblomstring av bruken før valgene, da er også interessen for å skaffe seg politisk informasjon størst blant velgerne. Partier og politikere som prøver seg på kjappe stunts kun før valg, og lar kanalene sine ligge brakk ellers, blir imidlertid fort avslørt, sosial kommunikasjonskompetanse erverves gjennom kontinuerlig bruk. "

Lik og del" er en form for påminnelse til mottaker om å utføre en handling (trykke på lik-knappen eller dele-knappen) slik at informasjonen oppnår mer spredning og dermed bedre rekkevidde. Selv synes jeg dette en slitsom form for kommunikasjon, jeg vil helst slippe å bli fortalt hva jeg skal gjøre og en del mottakere opplever det nok på samme måte, mens det funker bra på andre.

Denne saken har gjort at det er Listhaugs retorikk på sosiale medier som får oppmerksomhet, heller enn selve saken som var til behandling i Stortinget. Har politikeres bruk av sosiale medier gjort at vi henger oss mer opp i politisk kommunikasjon enn saksinnhold nå enn tidligere?

- Det er ikke noe nytt at form og virkemiddel ofte er vel så mye omtalt som selve innholdet. Fordi form ofte er lettere å engasjere seg i for flere. Økt bruk av sosiale medier bidrar imidlertid til økt visualisering og personliggjøring av budskapene, der bilder, videoer og personlige opplevelser blir mer framtredende fordi det engajsererer folk mer. Dessuten er kampen om oppmerksomheten f eks i vår Facebook-feed så stor at det kan skape et incentiv til å spisse ordbruken mer og ta i bra sterkere virkemiddel slik at "postene" skaper en "stopp-effekt" i stedet for å drukne i feeden til folk.

Partienes bruk av Big data

Big data kan hjelpe politikere og partier til å skaffe seg økt velgerinnsikt og utforme bedre budkap. Men bruken er foreløpig beskjeden. 

Noen studenter ved Universitetet i Agder ønsket mine betraktninger på Big data og politikk i sitt prosjekt. Spørsmålene og svarene kan ha interesse for flere av mine lesere:

På hvilken måte utnytter norske politiske partier data fra Facebook i sin virksomhet?
- Partiene bruker Facebook-data til bl.a. å finne ut hva slags innhold og saker som engasjerer velgerne. Facebook gir også en mulighet for å målrette informasjon inn mot bestemte målgrupper etter f eks kjønn, alder, geografi, interesser osv som partier benytter seg av. Mer av partienes budsjetter brukes på annonsering på Facebook i stedet for papiraviser.

Hva vet du om Big Data i forbindelse med norsk politikk?
- Big data brukes i en viss grad i norsk politikk for å skaffe mer kunnskap om velgerne slik at politikere og partier kan formulere mer relevante budskap og gjøre bedre strategiske valg.

Hva overrasket deg mest av bruken, og hvorfor?
- Jeg er litt overrasket over at flere ikke har kommet lenger i å ta de teknologiske mulighetene i bruk. At f eks Ap, som er det partiet i Norge med mest ressurser, rett før Stortingsvalget i fjor kan sende ut en SMS til 500 000 vilkårlig valgte velgere, noe som skapte store negative reaksjoner, virker rart i en tid der det motsatte; klart målrettede budskap, blir stadig viktigere.

I hvilken grad blir Big Data brukt i norske valg og generelt i politikk?
- Bruken av big data er begrenset. Det er to hovedårsaker til det: For det første er det dyrt hvis man ønsker å hente ut mye av kunnskapspotensialet (du bør ha kompetente «tallknusere» som kan jobbe bare med dette eller kjøpe de tjenestene), og det er generelt lite penger i norsk politikk. Så det er primært de største partiene (Ap og H) med de største ressursene som kan bruke big data til noe mer enn i et helt beskjedent omfang. Dernest setter personvernlovgivningen klare begrensinger på hvor detaljerte data man kan samle inn og bruke.

 Hvor stor innvirkning har Big Data på norske valg?
- Bruken er begrenset og påvirkningen er således også begrenset. Men velgere innhenter stadig mer informasjon via nett og sosiale medier noe som innebærer at god tilstedeværelse her blir viktigere for politikere og partier. Antagelig vil derfor også bruk av big data økes i omfang ved de kommende valgene. Det er imidlertid fortsatt fullt mulig å gjøre gode valg, selv om man er svake på bruk av big data og sosiale medier. Senterpartiets suksess ved stortingsvalget i fjor er et godt eksempel på det.

Er norske innbyggere klar over at det blir tatt i bruk?
- De fleste innbyggere har nok liten kunnskap om hvordan big data brukes i norsk politikk.

Er det noen retningslinjer for bruk av Big Data?
- Man må forholde seg til norske lover og regler. Personvernloven, som skal sikre retten til å ha sitt privatliv i fred, setter begrensinger på hvor omfattende bruken kan være. Bruk av data på individnivå uten samtykke er f eks ikke lov.

Hvordan brukes big data som et verktøy for prosessforbedring?
- Big data kan brukes til å finne ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer, hva partiets velgere er interessert i og mindre interessert i. Denne kunnskapen kan i sin tur danne et godt grunnlag for både politikkutvikling og formidling av budskap og dermed hjelpe partiene til å lage politikk og budskap som oppleves mer relevant.

Har du noen dårlig erfaringer med personvernloven med tanke på big data?
- Personvernloven bygger på EUs personverndirektiv fra 1995 og er i for liten grad tilpasset dagens digitale virkelighet, inkl. bruken av big data. Derfor er det på høy tid at lovverket reformeres, noe som vil bli en realitet 25. mai 2018 da EU kommer med en personvernforordning som vil gjelde også i EØS-landet Norge. Det nye lovverket vil gi borgerne økte personvernrettigheter som alle brukere av big data må kjenne til.

Hvorfor "rammes" bare Ap av #Metoo?

Ap mistet ca 120 000 velgere på "Giske-saken". Her er sju mulige forklaringer på hvorfor bare Ap har falt pga. #Metoo:  

Ap så ut til ha stabilisert sin oppslutning på drøyt 26 prosent i oktober og november, da Trond Giskes stygge maktmisbruk mot unge kvinner gjennom en årrekke omsider ble omtalt i mediene i desember og avfødte en rekke oppslag som kuliminerte med at han ble fjernet/trakk seg både som nestleder, finanspolitisk talsperson og styremedlem i januar.

Ap-fallet på januar-målingene var stort, snittet viste et parti helt nede på 22-tallet, altså et fall på om lag fire prosentpoeng. Dette tilsvarer ca 120 000 velgere. Velgerne blir ikke spurt om hvorfor de forlot Ap, derfor kan vi ikke vite om fallet kun skyldes "GiskeGate". Men det er svært nærliggende å anta at mye av forklaringen ligger her.

Også andre partier har sine "metoo-saker". Mest omtalt er Høyres "Tonning Riise- sak" og Frps "Leirstein-sak". Sp har sin "Rønning-sak". Også KrF havnet i et fortjent negativt søkelys da  trakasseringen som Julia Sandstø har blitt utsatt, ble kjent.  I tillegg har både Venstre, MDG, SV og Rødt motatt varsler, uten at vi kjenner identiten til de det har blitt varslet om.

Ser vi på opinionsutviklingen i det andre partiene, er det vanskelig å spore noen negative "metoo-effekter".  Antagelig har tvert i mot Aps fall bidratt til å styrke H, SV og Rødt. Hvorfor er det bare Ap som får svi av velgerne, til tross for at det har hersket en fæl ukultur i de fleste partier? Jeg tror det er sju forklaringer på det som i sum kan gi et svar:

1. Trond Giske var den første kjente politikeren som ble omtalt. "Nyhetsverdien" i de påfølgende sakene i Høyre, Frp, KrF og Sp ble således noe mer begrenset.

2. Skjevheten i makt og alder var sterkest i Giske-saken. Maktmisbruket har også strukket seg over en mye lengre periode her enn i de andre sakene, derfor er det etterlatte inntrykket at denne er den klart mest graverende.     

3. Giske er vesentlig mer kjent og profilert enn de andre. Han var nr 2 i partiet etter Støre, aktuell som Aps neste partileder i kjølvannet av det svake stortingsvalget og dermed også aktuell som Norges neste statsminister etter Erna Solberg. Ingen av de andre var i nærheten av det nivået, selv om både Leirstein og Tonning Riise hadde framtredende tillitsverv. 

4. Giske og hans støttespillere tok delvis til motmæle. Først ved å la det henge igjen et inntrykk av at hendelsene var misvisende framstilt og bagatellmessige. Dernest ved å sende sine advokater ut i "krig" mot eget parti. Dette bidro til å forsterke konflikten og gjøre saken enda mer interessant for mediene.   

5. Aps håndtering dro saken unødvendig ut. Støre fomlet fælt i starten, før håndteringen kom på sporet og det ble vist den fastheten som burde vært til stede fra dag 1. Giske burde vært fratatt sine verv før jul, i stedet tok det ytterligere en måned - dette forsterket fallet. Også Høyres og Frps ledelse rotet veldig, Erna Solberg med sin famøse uttalelse om at "dette er først og fremst en lei sak for Kristian, men også for Høyre" (de som ble trakassert var visst ikke så viktige..). Mens Siv Jensen led av "mystisk" hukommelsestap. Men deres svake håndtering ble av mindre betydning grunnet de andre  punktene.

6. Aps velgere reagerer sterkere på trakasseringen i eget parti enn Høyres og Frps velgere. Spriket mellom Aps identitet som bl. a  "kvinne- og likestillingsparti" og Giskes handlinger, ble altfor stort å svelge for mange i Ap. Mens Riise- og Leirstein-saken var til å leve med for de aller fleste i Høyre og Frp.

7. Ap hadde akkurat lagt bak seg en dårlig valgkamp og et svakt valg som avdekket betydelige politiske problemer og sviktende velgertillit i åtte av ti saker. Mens regjeringspartiene Høyre og Frp derimot viste styrke gjennom valgkampen og fikk økt tillit i flere saker. Det kan ha gitt de blå noe mer "kapital" å stå i mot negativ omtale med, mens Ap lå nede og var sårbare for ytterligere negativ oppmerksomhet.           

     

Februar 2018: 91-78 borgerlig

Ap ville mistet åtte av sine "faste" stortingsmandater. Høyre ville vunnet sju nye disktriktsmandater hvis det var valg i dag.    


Når jeg legger gjennomsnittet av februarmålingene til grunn, kommer jeg ut med følgende partifordeling av mandater:

Legges KrFs, Vs, Høyres og Frps mandater sammen, har de 91 mandater inne mot 78 mandater for den rødgrønne opposisjonen. Regjeringpartiene H, Frp og V har 84 mandater og mangler dermed kun ett mandat på flertall. 

Dykker vi dypere ned i tallene, og ser på den fylkesvise partifordelingen, så ligger Ap an til  mandatminus i alle våre fire mest folkerike fylker: Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. I tillegg ryker Ap på mandattap i Buskerud, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Folk som Espen Bart Eide, Tuva Moflag, Masud Gharakani, Øystein Langholm Hansen, Ruth Grung, Kirsti Leitrø, Martin Henriksen og Ingalill Olsen ville dermed mistet sine faste, stortingsplasser. 

Borgerlig sving på +4

Derimot ville Høyres styrkede posisjon sendt Monica Gåsvatn (Østfold), Hårek Elvenes (Akershus), Anders Werp (Buskerud), Aleksander Stokkebø (Rogaland), Liv Kari Eskeland (Hordaland), Guro Gimse (Sør-Trøndelag) og Frank Bakke Jensen (Finnmark) inn på faste stortingsplasser for partiet. 

Frps Erlend Wiborg (Østfold), Kari Kjos (Akershus) og Hanne Dyveke Søttar (Nordland) ville røket ut, mens både MDG og Rødt kunne ha doblet sin "gruppe" fra en til to og fått inn hhv. Rasmus Hansson (Akershus) og Seher Aydar (Oslo) på Tinget. SVs bedrede stilling ville gitt både Mona Lill Fagerås (Nordland) og Torgeir Knag Fylkesnes (SV) faste plasser.  

Ser vi på blokkbalansen, så ville de borgerlige kommet styrket ut i seks fylker: Buskerud, Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Mens de rødgrønne ville bedret mandatblansen i Akershus og Nordland. Totalt sett ville dette gitt en borgerlig "sving" på fire mandater. 

11-8 borgerlige utjevningsmandater

Hva med de 19 utjevningsmandatene? SV ville beholdt sine seks utjevningsmandater, men to av dem ville vært fra Rogaland og Hordaland, i stedet for Nordland og Troms. KrF ville mistet ett av sine utjevningsmandater (Sogn og Fjorane) og stått igjen med fire i Agder-fylkene, Telemark og Møre og Romsdal. 

Venstre ville fått fire, som ved valget, men tre av dem ville kommet i Sogn og Fjordane, Nordland og Troms, i stedet for Oppland, Vestfold og Nord-Trøndelag. Sp ville igjen fått ett utjevningsmandat, men denne gang i Vestfold i stedet for Hordaland. 

Høyre ville mistet ett av sine tre utjevningsmandater (Finnmark), og Ap og Frp ville fått hvert sitt utjevningsmandat fra hhv Oppland og Nord-Trøndelag. 

Borgerlig utjevningsovervekt 12-7 ved valget ville dermed blitt redusert til 11-8.       

Høyre, SV og Rødt styrket, Ap svekket etter valget 2017

Velgertendensen etter Stortingsvalget 2017 er at valgtaperen Ap har svekket sin posisjon ytterligere, mens valgvinnerne Høyre, SV og Rødt har styrket seg. For de øvrige partiene er det relativt små endringer. 

Til grunn for vurderingene ligger månedelige gjennomsnittsberegninger av de nasjonale målingene, samt publisert bakgrunnsmateriale fra målingene.

Ap på 22-23 prosent 
Etter Aps svake valg på 27,4 prosent hadde man et par måneder på 26-tallet, før Giske-saken slo inn med full kraft i desember. Stor negativ oppmerksomhet, og interne stridigheter, koblet med svak håndtering i starten, medførte at velgerne flyktet i ytterligere hopetall og partiet nådde et nytt lavmål på rundt 22 prosent i janauar. Det har lysnet litt i februar, men 23-tallet vitner om et parti i fortsatt dype problemer. Ap har for lav lojalitetsandel, og de har fortsatt å lekke velgere til særlig SV, Sp og Høyre etter valget.   

Høyre klart størst
Høyre gjorde et godt valg på 25 prosent i fjor høst og styrket seg ytterligere inn mot årsskiftet. Gjennom årets to første måneder har partiet sett tall helt opp i mot 29. Høyre er med det pt. landets klart største parti. Regjeringspartiet har for tiden svært høy lojalitet blant egne velgere, samt et klart positivt bytteforhold til både Ap og Frp.   

Frp litt ned
Frp kom i mål valgdagen med et ok resultat på 15 prosent. Siden har partiet falt litt, men ligger relativt stabilt rundt 14 prosent. Hovedproblemet er lekkasjer til Høyre, og man trøbler også med et visst frafall til Sp, men ut over det ser bakgrunnsmatrisene ok ut med balanse til øvrige partier og bra lojalitet. 

Sp stabile på 10-11 prosent
Sp gjorde et sterkt valg på 10,5 prosent. Etter valget har partiet ligget stabilt på dette høye nivået. Det kan samtidig bety at Sp stanger hodet i taket her. Spørsmålet er hvor lenge Sp makter å holde sitt ekstremt høye lojalitetsnivå oppe. Sp har fortsatt å plukke velgere fra Ap etter valget, om enn i noe mer moderate strømmer enn i fjor. Også hos Frp henter Sp noen velgere netto.

SV ser 7-tallet
SV snudde en langvarig nedgangstrend i fjor og kom i mål på anstendige 6 prosent ved valget, godt hjulpet av Aps fall. Siden har partiet styrket sin posisjon og ser 7-tallet både i januar og februar. Partiet har for tiden strålende lojalitetstall til SV å være, paret med at man støtt og stadig henter tidligere Ap-velgere. Men mye av "Ap-potensialet" kan nå være tatt ut.

Venstre upåvirket av regjeringsdeltakelse
Venstre slet lenge med målinger godt under sperregrensen på 4 prosent i fjor, men det lysnet noe i løpet av valgkampen og man kom i mål på 4,4, godt hjulpet av velgerlekkasjer fra Høyre. Alle måneder etter valget viser tall over sperren, men med tynn margin.

Venstre valgte å gå inn i den blå regjeringen, uten at det foreløpig ser ut til å påvirke partiets velgeroppslutning i særlig grad, hverken den ene eller andre veien. Venstre sliter ofte med lav lojalitet, så dagens nivå på 60-tallet, er ikke helt ueffent til Venstre å være, selv om det ikke er noe å skryte av. Venstre har mistet en del velgere tilbake til Høyre, men har kompensert ved å ha et positivt bytteforhold til Ap. 

KrF på sperren
KrF levde farlig på valgkvelden, men karret seg såvidt over sperren med sine 4,2. Både oktober og november viste snittnivåer under sperren, mens de tre siste månedene har vist nivåer på linje med valgresultatet like over sperren.

KrFs vedvarende problem er forsvinnende svak appell til andre velgere enn sine egne. Partiet "reddes" foreløpig av høy lojalitet blant egne velgere, og lite avgang til andre partier, men over tid må partiet øke sin appell hos andre for å holde stillingen eller ha håp om  å vokse.

MDG svinger rundt valgresultatet
MDG gjorde sitt livs beste stortingsvalg med 3,2 prosent. Men sett i lys av at målingene på forhånd antydet at de kunne bryte sperren, så var resultatet noe skuffende for folk med hjertet i MDG. Etter valget har man svingt på nivåer rundt valgreslutatet, både litt over og litt under. Bra lojalitet hos MDG nå, og ellers stort sett balanse til de andre partiene.   

Rødt opp på siden av MDG
Rødt gjorde sitt livs beste stortingsvalg med 2,4 prosent og ble representert med ett mandat for første gang siden 1993. Partiet har steget noe på målingene etter valget og ser 3-tallet, hvilket betyr at man er jevnstore med MDG. Bra lojalitet og et positivt bytteforhold til Ap forklarer en del av framgangen.