Hvis historien gjentar seg...

..så vil de borgerlige tette igjen en del av det rødgrønne forspranget.

Er det mulig å si noe om utfallet ved høstens stortingsvalg ved å se på den nære valgkamphistorikken? Spørsmålet trigget meg såpass at jeg de siste dagene har studert alle perioder på 2000-tallet fra mars til stortingsvalget. 

Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.
 
Ap-fiasko i 2001
Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering (KrF, Sp, V) stilte kabinettspørsmål på gasskraftverksaken i 2000 og tapte makten til Jens Stoltenberg og Ap. Stoltenberg-regjeringen gjorde en del grep som nok var fremmed for mange Ap-velgere. Deriblant delprivatisering av Statoil og Telenor og helseforetaksmodellen. Men særlig momsreformen ble en ekstremt dårlig velgersak for Ap på våren. Regjeringspartiet falt fra 31 prosent i mars til 22 i juni. Ap løftet seg litt de siste ukene før valget, men endte på svake 24 prosent. SV fikk mange av de misfornøyde Ap-velgere i fanget og steg fra drøyt 8 i mars til over 12 prosent ved valget.

Høyre økte hele ti prosentpoeng fra mars til juni og nærmet seg 30, før det raknet på oppløpssiden og man kom i mål på 21 prosent – noe som likevel var markant framgang målt mot 1997. Frp hadde enorme nivåer i 2000, men intern uro og utrenskninger av folk som Vidar Kleppe, Jan Simonsen m. fl. bidro til at man kom ned på et valgresultat på under 15. Men perioden mars til valget var relativt stabil med en sidelengs utvikling. KrF var i slutten av sin gode periode og hadde 15-tallet inne i april, men falt ned til drøyt 12 ved valget.

Den borgerlige blokken (H, Frp, KrF, V) økte sitt overtak til de rødgrønne (Ap, SV, Sp) fra fem til ti prosentpoeng i denne perioden. Sp tilhørte «sentrumsalternativet» med KrF og V, men skilte lag med sine sentrumsvenner etter valget. KrF og V gikk inn i Bondevik 2-regjeringen sammen med H, og Stoltenberg 1 var historie.      
  

Borgerlig mobilisering, men rødgrønn maktovertakelse i 2005
SV lå an til et brakvalg på vårparten 2005. Partiet hadde hele 17 prosent inne, men det gikk kraftig utforbakke inn mot valget og man endte i underkant av 9. Ap hadde derimot en fin utvikling i samme periode, fra i underkant av 30 i mars til nesten 33 på valgdagen.

Frp trakk sin støtte til sentrum-høyre-regjeringen i juni 2005 og opplevde god opinionsutvikling inn mot valget. Partiet løftet seg tre prosentpoeng fra mars til valget; fra 19 til 22 prosent. H gikk motsatt vei fra rundt 17 i mars til 14 ved valget. KrF beveget seg sidelengs rundt 7 prosent. V mer enn doblet seg fra målinger på medio 2-tallet i mars til 6 prosent ved valget – viktigheten av at partiet kom over sperren for fortsatt borgerlig flertall ble meget godt klargjort gjennom valgkampen og bidro nok til den sterke framgangen. 

Rødgrønn side ledet med over fem prosentpoeng i mars. Hele forspranget og vel så det ble hentet inn av de borgerlige, slik at det endte 49-48 borgerlig ved valget. Men de rødgrønne vant likevel fem mandater mer (87-82) og den historiske regjeringen av Ap, SV og Sp kunne ta fatt på sin første periode, under ledelse av Jens Stoltenberg.       

 Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Rødgrønt gjenvalg i 2009
Det så lenge ut til å gå i borgerlig favør før valget i 2009. Men finanskrisen høsten 2008 og håndteringen av denne, medførte at Ap ble belønnet med en styringseffekt der man løftet seg fra rundt 26 i august 2008 til 31 prosent i desember samme år. Aps gode utvikling fortsatte inn i valgåret og man gikk fra 33 prosent i mars til over 35 ved valget. SV falt litt (fra 7 til 6) og Sp økte litt (fra 5 til 6). I sum økte de rødgrønne med drøyt to prosentpoeng.

De borgerlige mistet totalt tre prosentpoeng. Først og fremst fordi Frp falt fra sterke nivåer på over 27 prosent i mars til 23 på valgdagen. Også V falt fra rundt 5 til 3,9 og dermed under sperren. H så ut til å gå et nytt dårlig valg i møte, men klarte å snu trenden gjennom valgkampen og økte fra 14 til brukbare 17 prosent. En snuoperasjon som senere skulle vise seg å bli meget viktig både for partiet og partileder Erna Solberg.

Det borgerlige opinionsforspranget skrumpet fra 52-45 i mars til 49-48 ved valget. Det var nok til at de rødgrønne beholdt mandatflertallet (86-83) og Stoltenberg-regjeringen kunne ta fatt på en periode til.       

 

 

Borgerlig utklassing i 2013
I 2013 var det rødgrønne prosjektet slitent. De borgerlig gikk inn i de siste månedene med en enorm ledelse på 60-37. Den ble redusert til 54-40 gjennom valgkampen, men den borgerlige valgseieren ble uansett massiv. Høyre lå på over 32 prosent i mars, falt ned til 27, men leverte like fullt sitt beste valg siden 1985. Frp beveget seg ganske flatt i sjiktet 16-17 prosent. Både KrF og V steg litt og så 5-tallet valgdagen.

Ap økte fra 28 til snaue 31. SV berget seg så vidt over sperren. Også Sp gjorde et svakt valg med en oppslutning midt på 5-tallet.  Ettervalgforhandlingene munnet ut i en H+Frp-regjering, ledet av Erna Solberg og støttet av KrF og V.   

 

Borgerlig gjenvalg i 2017
Det så ut til å gå mot rødgrønn valgseier i 2017, men det snudde på oppløpet. De borgerlige økte i sum fire prosentpoeng, mens de rødgrønne falt med fem pp. Både H og Frp hadde en fin utvikling gjennom valgkampen. H steg fra 23 til 25, mens Frp økte fra 12-tallet til 15. KrF falt litt og V økte litt – begge kom seg over sperren. Dette var i sum nok til å beholde flertallet (88-81) slik at regjeringen Solberg kunne gå på nok en periode.  

Ap så ut til gå mot et bra valg og hadde nivåer midt på 32-tallet inne i mars, men leverte en svak valgkamp og havnet nede på 27 valgdagen. Både SV og Sp hadde en relativt flat utvikling og kom i mål på hhv. 6 og 10 prosent.

Hvis vi legger til MDG og R, som begge fikk et valgresultat på linje med sitt mars-nivå (MDG dog litt opp), i den rødgrønne blokken, så fikk begge sider en tilslutning på rundt 49 prosent av velgerne.   

 

 

Rødgrønn seier, men forspranget skrumper i 2021?
Kan vi bruke empirien fra de fem stortingsvalgkampene 2001-17 til å si noe om hvordan det vil gå de neste fem månedene? Det er nok tvilsomt all den tid enhver valgkamp lever sitt eget liv – ikke helt ulikt en fotballkamp. Men det er ett interessante empiri-trekk som det går an dvele ved: Begge gangene de borgerlige har vært i maktposisjon (før valgene i 2005 og 2017) har deres «regjeringsblokk» økt med 4-5 prosentpoeng. Mens den rødgrønne opposisjonen har falt tilsvarende. Skulle det samme skje i år, så vil de borgerlige øke fra dagens 40 prosent til 44-45 prosent. Mens de rødgrønne (Ap, Sp, SV) som i dag har omtrent 49 prosent inne på målingene, vil falle ned til omtrent 45 prosent. Interessant nok er summen av AP+SV+Sp ganske nøyaktig den samme som i mars 2017, selv om partifordelingen innad er høyst ulik (Sp og SV ligger klart høyere nå, Ap mye lavere).

Hovedforskjellen fra 2017 er derfor MDG og Rødt. Begge ligger klart høyere nå enn i mars 2017. Vi har ikke all verdens av sammenlignbar valgkamphistorikk å støtte oss på for disse relativt nye partiene. Men MDG økte både i 2013 og 2017, selv om økningen i 2017 var begrenset. Rødt falt litt i 2013, men fikk et valgresultat på linje med sitt mars-nivå i 2017.

Skulle et ovennevnt scenario inntreffe der Ap, SV og Sp i sum taper terreng inn mot valget, og det blir stadig klarere at de ikke kan vinne flertallet, så vil en ny regjering avhenge av MDG og/eller R. Dette er et poeng som borgerlig side kommer til å bruke for alt det som det er verdt og litt til. Det kan sette både Sp og Ap, som ikke ønsker MDG/R-samarbeid, i en klemme som de kan slite med å snakke seg ut av.

«Borgerlig kaos» har blitt brukt som et godt argument av særlig Ap i mange valgkamper tidligere, men dette «kortet» vil fungere relativt dårlig i årets valgkamp hvis «kaoset» kan bli minst like stort på deres side.

Valghistorikken peker i retning av at R og/el MDG vil bli nødvendig for rødgrønt flertall ved årets valg. Det gjenstår å se om den slår til.                   
 

Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Rødgrønne øker forspranget

Januarsnittet av målingene viser 96 mandater for rødgrønn side og 73 for borgerlig. 

De fire regjeringspartiene H, Frp, V og KrF har til sammen en oppslutning på 43,3 prosent på snittet av januar-målingene. Det er 5,5 prosentpong lavere enn ved stortingsvalget i 2017. De rødgrønne (Ap, SV, Sp, MDG og R) måles til 54,8 prosent. Det er 5,5 prosentpoeng bedre enn ved valget.

Alle regjeringspartiene ligger på et lavere nå enn de oppnådde i 2017. Alle opposisjonspartiene, bortsett fra MDG, ligger på et høyere nivå nå enn ved stortingsvalget.

Både KrF og V har målinger rundt midten av 3-tallet. KrF har mange gjerdesittere som mulig velgerpotensial. Partiet opplever et visst frafall til særlig Sp, men kompenserer med å hente noen fra høyresiden slik at totalen blir rundt 0.

Selv om både KrF og V jekkes over sperregrensen, og Rødt senkes under, så reduseres forspranget en del, men fortsatt vil rødgrønn side ha et relativt komfortabelt flertall inne. Ergo så må også Høyre og Frp mobilisere bedre, for å jevne ut differansen. Særlig Høyre, men også Frp, har en stor andel gjerdesittere som i så fall må hentes ned.

Røgrønn ledelse 94-75

De rødgrønne har nå en stor mandatledelse på snittet av målingene. Men det er ikke så store velgerskyvninger som skal til før det igjen er jevnt mellom blokkene. 

Definerer vi H, Frp, Venstre og KrF som en del av en borgerlig blokk, og Ap, SV, Sp, MDG og Rødt som en del av en rødgrønn blokk, så viser snittet av de publiserte nasjonale stortingsmålingene pr 14. desember 2018 at de rødgrønne har 94 mandater inne, mot kun 75 for borgerlig side. Det ville ført til maktskifte hvis det var stortingsvalg i dag. 

 

De fire borgerlige har i øyeblikket ca 45 prosents opslutning, mens de rødgrønne har rundt 53 prosent. Stortingsvalget i fjor hadde en tilnærmet 49-49 fordeling i stemmeandel. Det har altså skjedd en velgerforskyvning på om lag 4 prosentpoeng i favør rødgrønn blokk etter valget. Det er først og fremst Sp og Rødt som har vokst på rødgrønn side, men også Ap og SV kan notere små pluss. På borgerlig side har alle fire partier falt. Høyre har klar seg best, mens Frp, Venstre og KrF deler den borgerlige tilbakegangen mellom seg. 

Rødts framgang sender dem over sperregrensen i desember og gir dem en stortingsgruppe på 8 representanter. Et av partiets problemer historisk sett har vært at man  ofte overvurderes på målingene. Hvis vi fortutsetter at Rødt reelt også nå har en litt lavere oppslutning enn målingene viser og senker partiet ned til 3,9 prosent, parallelt med at KrF og Venstre jekkes litt opp til 4 blank, så blir blokkstillingen nesten jevn. Mine tall viser da 86 rødgrønne mandater, mot 83 borgerlige.

Dette illustrerer at det skal svært små forskyvninger til før det igjen bortimot er dødt løp mellom blokkene. Samtidig må de borgerlige ha mye stang inn for å gjenskape sitt flertall hvis de kun har 45-46 prosent av stemmene bak seg. Mest trolig må det derfor en betydelig mobiliseringsjobb til blant alle disse fire partiene for at det skal være mulig.

I øyeblikket er derfor de rødgrønne relativt klare favoritter til valgseier 2021, selv om favorittstempelet på langt nær er så stort som det store mandatovertaket 94-75 kan tyde på. Men det er langt fram til 2021..    

Rødgrønt overtak

De rødgrønne har skaffet seg et visst mandatovertak etter sommeren og har nå et forsprang på 51-47 målt i stemmer og 90-79 målt i mandater. 

Regjeringspartiene H, Frp og V, samt KrF gikk tilbake ca 5 prosentpoeng i stemmer og mistet samlet sett 8 mandater ved stortingsvalget 2017. Stemmefordelingen mellom blokkene ble 49-49, mens mandatforelingen ble 88-81 i borgerlig favør fordi både og KrF og Venstre kom over sperregrensen, mens MDG og Rødt ikke brøt sperren og dermed fikk dårlig mandatuttelling.

I året som har gått etterpå, har regjeringsblokken+KrF beholdt sitt mandatflertall på målingene (med unntak av april i år), og velgerstøtten til de fire partiene samlet har variert i sjiktet mellom 49 og 51 prosent. Støtten har imidlertid sunket gjennom sommeren og inn i høsten og er nå nede i om lag 47 prosent. Mens støtten til de rødgrønne (Ap, SV, SP, MDG og Rødt) har økt til 51 prosent. Rødt har brutt sperregrensen nedenfra, mens KrF og V begge i øyeblikket ligger på nivåer under sperregrensen på fire prosent. Dette gir seg klare utslag på mandatfordelingen, legges snittallene på målingene for september til grunn, ville det gitt et resultat på 90-79 i rødgrønn favør. 

Går man ytterligere bak blokktallene, så er en annen forklaring på dette skiftet i rødgrønn retning at Ap ser ut til å ha lagt det verste bak seg og begynt å se noe bedre tall i sjiktet rundt 26 prosent. Dette er likevel fortsatt et svakt nivå til Ap å være. Sp holder sin sterke posisjon godt og har et nivå rundt 11 prosent inne.

Høyre holder på sitt gode nivå og har snittmålinger godt oppe på 26-tallet. Derimot har Frp falt noe og måtte tåle 12-tallet i august, men det har snudd litt opp i igjen i september og man har 13-tallet inne, det er likevel noe under valgresultatet på 15.

Vi går derfor inn i en budsjetthøst med et rødgrønt forsprang på riksmålingene, men det er relativt små velgerforskyvninger som skal til før flertallet kan bikke tilbake i borgerlig retning. Budsjettet er dog ofte noe som kan slå dårlig ut for regjeringspartiene da oppmerksomheten gjerne rettes inn mot kuttforslag og "forhandlingskaos". 

KrFs veivalg kan også påvirke prosessen. Åpner partiet opp for å forlate sin "støttefunksjon" for Solberg-regjeringen og bevege seg mer i retning venstre, så kan "krise og kaos" rykke nærmere enn styring og stabilitet. Det kan gavne opposisjonen ytterligere, og kanskje særlig Ap. Skulle KrF velge motsatt og ønske tre inn i regjeringen i stedet, så kan også effekten bli motsatt på kort sikt.

En "budsjettkrisehøst" som bakteppe inn i vinteren 2018/19 vil gi en bedre start på valgåret 2019 for de rødgrønne og åpne muligheter for Ap til å forsvare noen flere av de kommunene og fylkene som man vant i 2015. Men selv med en slik flyt, vil trolig neste års valg i stor grad handle om å forsøke begrense tapene for 2015-valget var svært godt for partiet og vrient å forsvare.

Velgerne kan imidlertid endre sine preferenser flere ganger innen vi kommer til lokalvalget, så her må vi komme tilbake med flere analyser.

Lite borgerlig overtak

Den politiske sommeren 2018  preges av stabilitet mellom blokkene. 

Stortingsvalget 2017 ga 88-81 i borgerlig mandatfavør.  I ni av de ti månedene som har gått etterpå, har det vært borgerlig flertall på snittet av målingene. Unntaket er april der det var et hårfint rødgrønt flertall. 

Begge blokkene har ca 49 prosent stemmeandel bak seg, og bevegelsene er minimale. Alle de fire borgerlige partiene, hvis vi regner KrF og Frp som borgerlig, ligger over sperregrensen. Men både for KrFs og Venstres vedkommende er det snakk om hårfine marginer: Mai-snittet var 4 blank og juni-snittet viser 4,1 for begge. Ellers har Høyre sterke nivåer rundt 27 prosent inne, mens Frp viser svakhet med sine drøyt 13.  

Ap sliter med å løfte seg fra sine elendige nivåer, faller tilbake i juni og ser nå kun 23-tallet. SV ser ut til å ha etablert seg i overkant av 7. Mens Rødt på nytt bikker sperregrensen og nærmer seg 5 prosent. MDG vaker rundt 3 prosent. 

Blokkmessig sett er det nå den svake mandatuttellingen MDG har, parallelt med stang inn for KrF og V,  som medfører at de borgerlige har et lite overtak. Dette betyr samtidig at det borgerlige flertallet er skjørt og at relativt små bevegelser skal til før flertallet er borte på målingene. Tendensen de senere årene har vært at de største velgerbevegelsene skjer på høsten.  

Åtte blå år?

Høyre ligger rundt sitt valgresultat, og foreløpig er det relativt lite regjeringsslitasje å spore. Men det borgerlige flertallet har blitt noe skjørere.

Stortingsvalget 2013 ble en stor borgerlig seier. Det parlamentariske grunnlaget for den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen forsvant, og den ble erstattet av en blå Solberg-regjering av Høyre og Frp, støttet av KrF og Venstre. Snart ett år etter, virker velgeropinionen komfortabel med dette utfallet. Riktignok er det en viss nedgang å spore for Frp. Snittet av målingene i mai viser 13,7 prosent, mot 16,3 ved valget. Samtidig er nedgangen mindre enn mange Frp-ere fryktet (og motstanderne håpet..). Storebror Høyre ligger på sitt valgresultat på rundt 27 prosent, og samlet har de to blå dermed fortsatt over 40 prosent av velgerne bak seg.

Ap flater ut
Nedenfor har jeg også inkludert Aps gjennomsnittutvikling. Etter en sammenhengende oppgangstrend fra valget og fram til mars i år, har partiet flatet ut på nivåer rundt 34 prosent. Høyre og Ap knivet en stund i fjor om å være Norges største, men i år leder altså Ap den "kampen" klart. Framgangen har primært kommet fordi partiet har tiltrukket seg "Ap-sympatisører" som satt hjemme på valgdagen. Skal Ap vokse videre, så må man i større grad ta velgere fra andre partier. Dette sitter lenger inne, noe som gjør at utflating har erstattet framgang.

Hva med småpartiene? De to "Nydalen-partiene" KrF og Venstre ligger begge rundt valgresultatet sitt. Ingen av dem ser altså foreløpig ut til å ha tapt noe på å ha bidratt til maktskiftet. Sp er også med i kampen om å være størst av de små. Partiet trendet ned etter valget, men har nå hentet seg noe inn og ser igjen 5-tallet. Økt oppmerksomhet om hjertesaken landbrukspolitikk kan ha bidratt positivt.

MDG mangler seks tideler
SV ligger og vipper rundt sperregrensen på 4 prosent. Ved valget berget det seg såvidt over, men i både desember, januar, februar, mars og april lå man under. I mai har partiet karret seg akkurat over igjen, noe som har stor betydning for mandatuttellingen. En positiv effekt av å innta opposisjonsrollen, etter å ha vært tungt rammet av regjeringsslitasje i mange år, lar uansett vente på seg. Miljøpartiet De Grønne tok et historisk mandat ved valget, og har hatt en positiv utvikling etterpå. Mine snittall viser nå 3,4 prosent, ergo har partiet seks tideler opp til sperregrensen.    

92-76 borgerlig
MDG ønsker å være blokkuavhengige, så foreløpig har jeg valgt å holde partiet utenfor blokkstillingen. Den borgerlige blokken, ved H, Frp, KrF og V, plukket 96 mandater ved valget, mot 72 for den rødgrønne siden. Ledelsen ble økt til 98-70 i januar i år, men er nå skrumpet inn til 92-76 i mai. Dette skyldes i hovedsak at SV kom seg over sperren og plukket utjevningsmandater fra de borgerlige. Hvis jeg jekker opp MDG til 4 prosent, og holder de andre partienes oppslutning konstant, så faller de borgerlige ned til 88 mandater. Regnes MDG inn på rødgrønn side, så blir det i så fall 88-81.

Flertallet kan bikke
Hva skal til for at de borgerlige skal miste flertallet? Lykkes Ap med å dra seg opp et drøyt prosentpoeng til rundt 35, parallelt med at f.eks. Frp faller litt, så vil vi ha et scenario med dødt løp mellom blokkene. Min mandatsimulering gir da 85-84 rødgrønt (hvis MDG og evt. Rødt inkluderes på rødgrønn side, Rødt vipper rundt et mandat i Oslo). Det er slik sett ikke så store velgerbevegelser som skal til, og det blir spennende å følge utviklingen gjennom sommeren, om vi kan nærme oss dette (TV2 Gallups junimåling antyder et slikt utfall).

Men for å komme dit, så er det grunn til å minne om at det er en del faktorer som må inntreffe pro rødgrønne:
1. Ap må mobilisere opp mot valgresultatet fra 2009. Og det må vokse uten å ta fra SV og Sp.
2. SV og Sp må over sperregrensen, helst godt over.
3. MDG bør velge rødgrønn side.    


Ap må bygge nye allianser?
Summa summarum så har de borgerlige fortsatt de beste velgerkortene på hånden, og flertallet på snittet av målingene er fremdeles trygt - selv om det er skjørere nå enn ved valget. Ap og den nye lederen Jonas Gahr Støre må, inn mot valget i 2017, gjøre en vurdering av om de skal satse på tre alliansepartnere (inkl MDG) som alle slåss mot sperregrensen, eller om de i tillegg skal søke inn mot sentrum og forsøke bygge allianse mot KrF og/eller Venstre.

Mislykkes Støre her, så kan det fort bli åtte blå år.