Mer nasjonalisme! Eller?

Krisen gir økt fart på nasjonaliseringen. I Norge og internasjonalt. Men globalisering bør ikke avskrives. Hverken i USA, Brasil, Telemark eller Vestfold.

17. mai står for døren. I en tid der myndighetene i stor grad har stengt grensene. Staten har tatt sterk kontroll. Vi borgere har byttet vår frihet mot sikkerhet for vår helse. Nasjonalstaten har trådt fram, vist sin kraft ved å være vår garantist for trygghet. Vi har, kanskje noe overraskende, både akseptert og endog applaudert den autoritære stat.

Norge først
Situasjonen har skapt rom for sterkere nasjonale argumenter: Vi bør bli mer selvhjulpne. Produsere mer av maten vi spiser selv. Lage legemidler. Bedre smitteberedskapen. Pumpe mer motsykliske penger inn i økonomien for å hjelpe bedrifter og ledige forbi krisen. Politikernes viktigste oppgave er å finne løsninger som gagner interessene til norske innbyggere. Når krisen rammer, må vi ha stat, mat, medisiner, helsesystem og penger å stå i mot med.

Tegning: Egil Nyhus

Å sette egen nasjon først, er ikke noe nytt fenomen. Det var en viktig strømning i velgermassen også før Korona. Med presidentvalget i USA og Brexit i 2016 som to av de fremste eksemplene. Her hjemme har særlig Sp dekket det økte velgerbehovet for norske verdier. Sps framgang har flere årsaker, men dette trekket har hjulpet dem. «Kjøp norsk!», prediker Vedum. Regjeringsposisjon har temmet Frp her, men ny opposisjonstilværelse gir økte muligheter. Flere Frp-representanter har gått på barrikadene for å bære sin Norge-pin denne uken. Et symbolsk signal som vi sikkert vil se mer av også i reell politikk.


Global krise, global løsning
Globalistene kan komme enda mer på retur post-Korona. Det nære; hjemmet vårt, familien vår, lokalsamfunnet, vår nasjon, Norge blir viktigere. Det som er lenger borte; nabolandet, utlandet, det internasjonale, EU, FN, WHO blir underordnet. Nasjonaliseringen vinner fram.

Men bildet er ikke entydig. For krisen er jo global. Den forsterker vår avhengighet av hverandre. Viruset spredte seg raskt fra land til land. Vi må finne løsninger som fungerer og som også sprer fra land til land for å stoppe det. Vi er avhengig av å utveksle erfaringer og kunnskap med hverandre. Avhengig av forskning på tvers av landegrensene.

Verdens stater søker i stor grad å løse krisen nasjonalt. Løsningene varierer. Noen land får det bra til, andre sliter tungt. Det er sikkert mulig å la alle land seile sin egen sjø, men det er dårlig politikk. For løsningen er også på tvers av landegrenser. I Europa har vi bl.a. sett hvordan land som Østerrike, Tyskland og Sveits effektivt tok i mot og behandlet pasienter fra land der kapasiteten var sprengt. Finner ett land en god løsning på testing, sporing og isolering, er det fint at andre land lærer av dette. Gjør ett land noe mislykket, så trenger ikke andre land gjenta samme feil. Klarer man å utvikle en virkningsfull og trygg vaksine, så er det avgjørende at vaksinen deles globalt.


Balanse
Politiske løsninger vil derfor, nå som før, handle om å finne den gode balansen. Der hoveddiskusjonen vil være hvor balansen bør ligge mellom det nasjonale, regionale og globale. Selv den mest ihuga nasjonalist vil trolig erkjenne at en smule internasjonalt samkvem er en god ide. Den sterkeste globalist, vil kunne vedkjenne seg at visse nasjonale rammer er nødvendig. Nasjonalistene har nå fått mer ammunisjon på kort sikt, men globalistene er ikke ute av bildet. Det store flertallet finnes jo som kjent et eller annet sted i mellom her.

Men frontene mellom ytterpunktene kan bli sterkere.

               

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 7/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også vurderinger av valgkretsene Vestfold og Telemark, inklusive hvilke kandidater som ligger best an til å komme inn på Stortinget 2021-25. . 

Partienes bruk av Big data

Big data kan hjelpe politikere og partier til å skaffe seg økt velgerinnsikt og utforme bedre budkap. Men bruken er foreløpig beskjeden. 

Noen studenter ved Universitetet i Agder ønsket mine betraktninger på Big data og politikk i sitt prosjekt. Spørsmålene og svarene kan ha interesse for flere av mine lesere:

På hvilken måte utnytter norske politiske partier data fra Facebook i sin virksomhet?
- Partiene bruker Facebook-data til bl.a. å finne ut hva slags innhold og saker som engasjerer velgerne. Facebook gir også en mulighet for å målrette informasjon inn mot bestemte målgrupper etter f eks kjønn, alder, geografi, interesser osv som partier benytter seg av. Mer av partienes budsjetter brukes på annonsering på Facebook i stedet for papiraviser.

Hva vet du om Big Data i forbindelse med norsk politikk?
- Big data brukes i en viss grad i norsk politikk for å skaffe mer kunnskap om velgerne slik at politikere og partier kan formulere mer relevante budskap og gjøre bedre strategiske valg.

Hva overrasket deg mest av bruken, og hvorfor?
- Jeg er litt overrasket over at flere ikke har kommet lenger i å ta de teknologiske mulighetene i bruk. At f eks Ap, som er det partiet i Norge med mest ressurser, rett før Stortingsvalget i fjor kan sende ut en SMS til 500 000 vilkårlig valgte velgere, noe som skapte store negative reaksjoner, virker rart i en tid der det motsatte; klart målrettede budskap, blir stadig viktigere.

I hvilken grad blir Big Data brukt i norske valg og generelt i politikk?
- Bruken av big data er begrenset. Det er to hovedårsaker til det: For det første er det dyrt hvis man ønsker å hente ut mye av kunnskapspotensialet (du bør ha kompetente «tallknusere» som kan jobbe bare med dette eller kjøpe de tjenestene), og det er generelt lite penger i norsk politikk. Så det er primært de største partiene (Ap og H) med de største ressursene som kan bruke big data til noe mer enn i et helt beskjedent omfang. Dernest setter personvernlovgivningen klare begrensinger på hvor detaljerte data man kan samle inn og bruke.

 Hvor stor innvirkning har Big Data på norske valg?
- Bruken er begrenset og påvirkningen er således også begrenset. Men velgere innhenter stadig mer informasjon via nett og sosiale medier noe som innebærer at god tilstedeværelse her blir viktigere for politikere og partier. Antagelig vil derfor også bruk av big data økes i omfang ved de kommende valgene. Det er imidlertid fortsatt fullt mulig å gjøre gode valg, selv om man er svake på bruk av big data og sosiale medier. Senterpartiets suksess ved stortingsvalget i fjor er et godt eksempel på det.

Er norske innbyggere klar over at det blir tatt i bruk?
- De fleste innbyggere har nok liten kunnskap om hvordan big data brukes i norsk politikk.

Er det noen retningslinjer for bruk av Big Data?
- Man må forholde seg til norske lover og regler. Personvernloven, som skal sikre retten til å ha sitt privatliv i fred, setter begrensinger på hvor omfattende bruken kan være. Bruk av data på individnivå uten samtykke er f eks ikke lov.

Hvordan brukes big data som et verktøy for prosessforbedring?
- Big data kan brukes til å finne ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer, hva partiets velgere er interessert i og mindre interessert i. Denne kunnskapen kan i sin tur danne et godt grunnlag for både politikkutvikling og formidling av budskap og dermed hjelpe partiene til å lage politikk og budskap som oppleves mer relevant.

Har du noen dårlig erfaringer med personvernloven med tanke på big data?
- Personvernloven bygger på EUs personverndirektiv fra 1995 og er i for liten grad tilpasset dagens digitale virkelighet, inkl. bruken av big data. Derfor er det på høy tid at lovverket reformeres, noe som vil bli en realitet 25. mai 2018 da EU kommer med en personvernforordning som vil gjelde også i EØS-landet Norge. Det nye lovverket vil gi borgerne økte personvernrettigheter som alle brukere av big data må kjenne til.