torsdag 3. mai 2018

Demokratiets blodårer


«Det norske demokratiet er blant de mest velfungerende i verden. Stortinget kan virkelig påberope seg å være en av de viktigste institusjonene for å få dette til å fungere. Nå har jeg fått det ærefulle oppdraget å få dette hjertet til å slå så harmonisk som mulig.» Det skrev nyvalgt Stortingspresident Tone Trøen i denne spalten forrige mandag. Hun pekte på demokratiforståelse for barn og unge som satsingsområde og viste til at Stortinget i dag møter unge på Snapchat og Instagram.

Trøen har rett i at Stortinget er et sentralt demokratiorgan. Her sitter det 169 folkevalgte mennesker som tar viktige beslutninger på vegne av befolkningen. Stortingsrepresentantene vedtar lovene som gjelder i samfunnet, de bestemmer hvilke skatter og avgifter vi skal betale og hvordan inntektene brukes på velferd og andre tjenester som vi trenger. Og Stortinget driver kontroll av regjeringen. Stortinget har et ansvar for å formidle de viktige oppgavene man ivaretar i demokratiet vårt. Nye medier gir Stortinget muligheter for å kommunisere bedre med oss enn før om hva man gjør.

Høsten 2016 hadde jeg gleden av å lede en workshop om Sosial kommunikasjon for Stortingets kommunikasjonsavdeling på idylliske «Smakfulle rom» i Sørum. Da var Stortinget hverken på Facebook, Instagram eller Snapchat. Vi vurderte nyttepotensialet, diskuterte fordeler og utfordringer og kom fram til en klar erkjennelse av at Stortinget ikke bør la slike fine kommunikasjonsverktøy ligge ubrukt. Noen måneder senere var Stortinget sent, men godt, til stede på alle disse kanalene. I dag drives mye godt folkeopplysningsarbeid på nye måter der, sjekk gjerne ut.

Skal Trøen lykkes med sin demokratiambisjon, så holder det imidlertid ikke at Stortinget kommuniserer bedre. Stortinget bør også åpne sin virksomhet og gjøre diskusjonene mer interessante. I dag foregår mye av det viktigste arbeidet i lukkede komiteer og partigrupper. Debattene i stortingssalene er stort sett lange gjesp av noen seige sekvenser der representantene går opp på talerstolen, leser opp sitt ferdigskrevne manus og går ned i igjen. Til slutt stemmes det og man får et utfall som er avklart på forhånd. Denne formen virker avleggs fordi den appellerer til forsvinnende få.

Neste år avholdes det lokalvalg. 10 000 mennesker skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting i hele landet. Lokaldemokratiet er blodårene som får de øvrige organene i demokratikroppen til å fungere. I Trøens og Grunnlovens hjemkommune, Eidsvoll, deltok kun halvparten av velgerne ved valget i 2015. Eidsvoll er slett ikke alene om laber valgdeltakelse. Det vitner om at mange oppfatter lokalpolitikken som mindre viktig. Innsnevrede blodårer er farlig. Et storting som gir kommuner og lokalpolitikere mer frihet er et sted å starte for å utvide årene slik at hjertet slår mer harmonisk. Men lokalpolitikerne bør også bli bedre til å bruke den makten de faktisk har.  

Ytringsfrihet er kanskje vår aller viktigste demokratiske rettighet. Å snakke med andre på en bra måte er grunnleggende. Samtalene våre er nyrene som avgjør hvor godt demokratikroppens indre miljø fungerer.  Klarer vi å skape en bedre ytringskultur der flere mennesker, både unge og gamle, opplever å bli hørt, så unngås nyresvikt og det norske demokratiet vil leve i bedre velgående. Tre små tips:

1. Lytt til hva andre sier.
2. Legg velvilje framfor vrangvilje til.
3. Tenk deg om et par sekunder før du ytrer deg.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 16. april 2018    



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar