Listhaug-effekten

Sylvi Listhaugs maktovertakelse i Frp kan prege norsk politikk.

Av de til nå tre målingene som er publisert etter at Siv Jensen signaliserte sin avgang som Frp-leder, så antyder den ene en klar Listhaug-effekt, den andre en mer moderat effekt og den tredje ingen effekt.  Men vi trenger flere tall før vi kan konkludere noe mer om hvor Frps nye nivå eventuelt blir liggende. Mens vi venter, kan det være vel verdt å reflektere over hva partilederskiftet vil bety for norsk politikk. Både inn mot det nært forestående stortingsvalget, men også på lengre sikt.

Frp vil i større grad vil blankpusse profilen sin. Innvandring vil bli en enda klarere hovedpilar. Retorikken blir tøffere og Frps (antagelig) nye partileder vil bli en mer takknemlig hovedmotstander for de fleste partier. Det «gode gamle» anti-elite og protestpartiet kan komme tilbake. Men spørsmålet er om det er tid nok før valget og avstand nok fra Solberg-regjeringen som partiet deltok i seks år, til at Frp kan oppnå tilstrekkelig troverdighet som protestparti igjen. Tiden kan bli for knapp. Likevel bør muligheten holdes åpen for at velgernes hukommelse ikke er all verdens lang, noe som gjør en slik «gjenreisning» av Frp allerede før 13. september ikke helt umulig.  

Dette er analysebrev nr 9 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Et hovedproblem i det korte bildet for partiet er at det er vanskelig å se hvordan de skal klare å løfte sin beste sak, innvandring, i årets valgkamp i den situasjonen som både Norge og verden er i. Det er ikke akkurat flyt av mennesker over landegrensene som er aktuelt nå. Det kan bety at Frp må vise fram andre sider av seg for å lykkes med et brukbart valg. Norsk identitet og kultur, eldreomsorg og samferdsel er noen slike alternativer, men jeg tviler på om det holder.          

Økt borgerlig sjanse
En antatt Listhaug-effekt vil trolig komme som et produkt av at man henter tidligere Frp-velgere ned fra gjerdet, samt henter tilbake velgere som har gått til Sp, H og «Andre». Selv om velgerstrømmen mellom H og Frp skulle snu noe pro Frp nå og dermed redusere Hs sterke stilling, så vil dette totalt sett gi økte muligheter for borgerlig side grunnet overgangene fra Sp.

Men et eventuelt Listhaug-løft må bli svært høyt for at det rødgrønne forspranget skal innhentes. Helst bør nok Frp opp på sitt 2017-nivå, hvilket i så fall betyr opp seks-sju prosentpoeng fra de drøyt åtte prosentene som partiet ligger inne med på februar-snittet. Jeg ser for meg et mellomscenario der vi kan se et Frp-løft på rundt tre prosentpoeng de nærmeste ukene. I tillegg må nok både V og KrF komme over sperren, parallelt med at H omtrent holder sitt 2017-nivå på 25 for å holde liv i håpet om borgerlig valgseier.

Flere borgerlige samarbeidsproblemer
Med Listhaug som ny partileder, så kan det reises ytterligere betimelige spørsmål om det egentlig gir mening å snakke om borgerlig side. For det er all mulig grunn til å tro at det borgerlige samarbeidet vil slå enda flere sprekker. Det satt meget langt inne både for V og KrF å gå inn i en regjering med Frp med Siv Jensen som leder. Frp gikk ut av regjeringen fordi samarbeidet med sentrumspartiene ble for vanskelig. Listhaugs Frp vil kunne gjøre et slikt samarbeid enda langt vanskeligere. Samtidig kan det også være deler av KrF, i alle fall på velgerplanet, som kan ha sans for Listhaugs verdikonservative framtoning. Det er en interessant tosidighet som preger både henne og partiet.

    

Listhaugs Frp vil dog neppe bidra til å sette inn en rødgrønn regjering. Klarer Solberg-regjeringen, mot formodning, å beholde sitt flertall med Frp ved årets valg, så er derfor det mest trolige at regjeringen fortsetter. Frp kommer i så fall til å «plage» den ganske så hyppig i den neste stortingsperioden. Ikke helt ulikt hvordan Carl I. Hagen opererte mht. Bondevik2-regjeringen 2001-05. Med Solvik-Olsen inn som nestleder så er det imidlertid grunn til å tro at Frp fortsatt vil ønske seg makt og innflytelse. Derfor blir det neppe helt umulig å få til budsjettsamarbeid og andre forpliktende saker, det gir ukens 60-årsjubilant Erna Solberg et visst håp.

Demmer opp for nasjonalistiske partier 
Framveksten av Frp har historisk sett bidratt til å demme opp for mer ytterligående nasjonalistiske og populistiske strømninger her til lands. Med Listhaug ved roret, kan denne funksjonen videreføres på en bedre måte enn om Jensen hadde fortsatt. Demokratene eller andre nasjonalkonservative bevegelser kan få det tøffere med å etablere seg på et høyere nivå. 

Vi bør uansett også ha med oss at personer neppe betyr så mye for oppslutningen som man kanskje skulle tro. Personer og partier henger selvsagt sammen, men parti trumfer person for de fleste velgere. Derfor er den politikken som partiet utvikler og står for, og den strategien man velger, langt viktigere enn hvem som på toppen formidler budskapet. Men en ny leder kan påvirke politikk og strategi. Derfor er det mest interessante ved lederskiftet i Frps hvordan det innvirker på partiets politikk og retorikk framover.    

Lederskiftet fra Jensen til Listhaug har elementer i seg som vil kunne sette sitt preg på norsk politikk i månedene og årene som kommer.


Dette er analysebrev nr 9 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Sprekker Senterpartiet?

Sylvi Listhaugs Frp kan gi Sp sterkere kamp.     

Uken har forløpt med positive Korona-nyheter på verdensbasis og her hjemme. Med utsikter til at mesteparten av den voksne befolkningen er vaksinert før sommeren, vil det gi økende press på raskere åpning av samfunnet. Opposisjonen og ulike interessegrupper vil kunne lede an i dette. Men det kan også gi rom for et nyhetsbilde og en politisk agenda som inneholder andre saker – hvilket kan gi alle andre partier enn Høyre noen forbedrede opinionsmuligheter.

Høyre viste opinionsmessige svakhetstegn i november og desember, men har kommet godt ut av den siste runden med nedstengning og gradvis åpning og ligger nå noen tideler over sitt gode 2017-valg. Partiet «nyter» også godt av Frps problemer. Hs tidligere regjeringspartner er helt nede på 7-tallet på snittet av februarmålingene. Og sliter tungt med sviktende lojalitet og store lekkasjer til H og Sp. I tillegg virker Demokratene å være et økende problem for Frp.

Dette er et utdrag fra analysebrev nr 8 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Siv Jensen går av på bunn
Siv Jensen varslet i går sin avgang. Beslutningen bør ses i lys av de dype problemene som partiet står i, selv om man ikke bør kimse av de personlige grunnene hun oppgir. Å være partileder er krevende, og det finnes åpenbart andre, interessante ting å bruke livet sitt på. Hun gjorde det forgjengeren Carl I. Hagen aldri klarte, å ta partiet inn i regjering. Jensen satt som finansminister i imponerende seks år. Det har svært få før henne maktet. Oppslutningen om partiet holdt seg brukbart i de fire første regjeringsårene, men det buttet i siste del av perioden, parallelt med at V og KrF tok steget inn i regjering – noe som også dannet et bakteppe for hvorfor hun og partiet valgte regjerings-exit i fjor. Oppslutningen om Frp (se graf) har svingt fra over 30 til 7 prosent under Jensens ledertid. Hun gir seg dermed på bunn.

 Jensen avrunder sin ledertid i Frp med å bryte de fleste organisatoriske regler ved nærmest å utnevne partiets neste leder, Sylvi Listhaug, og nestleder, Ketil Solvik-Olsen. Hun får nok ønsket oppfylt. Listhaug vil trolig dra Frp i en mer nasjonal og innvandringsorientert retning. Det kan demme opp for lekkasjer til Demokratene.

Men et vel så interessant spørsmål er hvorvidt et nytt lederskap kan få tidligere Frp-velgere som har gått til H og Sp, til å komme tilbake igjen. Sp kan komme til å oppleve en vel så tøff kamp som H fra Listhaugs Frp. Fordi Frp vil fjerne seg enda mer fra regjeringsmakten og establishment og framstå som et mer rendyrket opposisjonsparti. Så er spørsmålet om det er mulig å finne tilbake til protestpartiet Frp med troverdighet. Det finnes H-velgere som vil finne «Listhaugs Frp» attraktivt, men relativt moderate Frp-velgerne kan i sin tur se H som et mer aktuelt valg. Håpet er nok at Ketil Solvik-Olsen skal bidra til å balansere partiet slik at disse likevel kan bli værende.   
              

Tegning: Egil Nyhus

Lysning for Ap

Sp ligger fremdeles på et enormt nivå, men har vist noen små svakhetstegn de siste ukene i form av noe redusert lojalitet, fra godt oppe på 80-tallet i januar til nede på 70-tallet i februar. Hvis denne tendensen forsterkes, så betyr det at Sp må kompensere ved å hente flere velgere fra andre partier eller hjemmesitterne for å holde seg rundt 20 prosent. Det kan bli for tøft. Samtidig kan det også være mer snakk om en naturlig korreksjon etter en voldsom framgang de seneste månedene. Sps velgermatriser ser fremdeles solide ut.     

Ap har vist noen små positive tendenser i det aller siste og tatt tilbake posisjonen som største opposisjonsparti. Fortsatt ligger partiet på et meget lavt nivå, men man har i det korte bildet i alle fall greid å øke lojaliteten litt og dempe lekkasjene til Sp, SV og R noe.

Av «sperregrensepartiene» ligger MDG fortsatt best an, nå med en liten margin ned til sperren. Rødt balanserer rundt, mens både KrF og V ligger under. V har dog løftet seg noe i februar, etter en stygg dipp ned på 2-tallet i januar. Samtlige fire partier har fortsatt realistiske muligheter for å komme seg over, men samtlige kan også utmerket godt havne under. MDG og V har det største vekstpotensialet, men R og KrF har en sikrere velgerbase.  
 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Februar	3,9	7,5	21,7	19,6	4,6	3,2	3,1	25,6	7,8	3,0
Januar	4,0	8,0	20,4	20,7	4,0	3,4	2,5	24,7	9,5	2,7

Dette er et utdrag fra analysebrev nr 8 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. I dagens utgave får du også innsikt i Rogaland valgkrets. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Listhaug er nødvendig for blå regjering

Sylvi Listhaug er for tiden Frps største velgeraktivum. Hun appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få. Det skjønner både Erna Solberg og Siv Jensen. 

Jeg har blitt kontaktet av noen journalister de siste dagene vedrørende justisminister Sylvi Listhaug sin Facebook-post. Bl.a. Minervas Margrete Løbben Hansen. Her kan du lese noen utdrag av mine, Gunn Enli, Cecilie Staude og Espen Teigen sine svar på de spørsmålene hun sendte, og under kan du lese intervjuet i sin helhet.

Hva tenker du om denne saken - svekker eller styrker dette posisjonen til Listhaug som statsråd med et slikt utspill? Hvorfor har denne saken fått så mye oppmerksomhet?

- Listhaugs posisjon internt i Frp styrkes gjennom hennes klare utspill i restriktiv retning på innvandringsfeltet. Det siste er intet unntak. Mens utspillet ergrer mange regjeringskolleger både i Høyre og Venstre, og det gjør det vanskeligere for KrF å bane vei for inntreden i regjeringen. Saken har fått så mye oppmerksomhet fordi det brukes svært sterke ord (at Ap nærmest oppfordrer til terrorisme) og fordi Facebook-posten publiseres samme dag som filmen "22.juli" har premiere.

Flere i opposisjonen har gått ut og krevd at Listhaug som statsråd må beklage og slette innlegget. Både Erna Solberg, Siv Jensen - og Listhaug selv - har ikke villet gjøre det. Er dette en form for enveiskommunikasjon fra en politiker der de lar saken seile sin egen sjø? Og i så fall hvorfor?

- Listhaug er pr i dag Frps klart største velgeraktivum på innvandringsfeltet. Innvandring er den viktigste saken for velgerne, i følge valgundersøkelsen av Stortingsvalget 2017, og høy velgertillit her både til Frp og H var en av hovedårsakene til at det borgerlige flertallet bestod og regjeringen ble gjenvalgt. Både Siv Jensen og Erna Solberg ser dette. Frp appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få, men som er helt nødvendige for den regjeringsmakten som Jensen og Solberg forvalter. Derfor får Frp bedrive dobbeltkommunikasjon; Listhaug som "sluggeren" som appellerer til sjelen i partiet, Jensen som ansvarlig finansminister. Og Solberg som statskvinnen som "hadde brukt andre ord" selv, men som lar det bli med det.

Frp er det regjeringspartiet som har flest følgere av sine statsråder på sosiale medier. Frps statsråder har 457 000 følgere, mens Høyres statsråder har 412 000 følgere. Lishaug har flest følgere (143 000) etter Erna Solberg og Siv Jensen. Hva forteller det oss? At Frps velgergruppe er mye mer opptatt av å få nyheter via sosiale medier, enn de etablerte mediene?

- Frp prioriterer Facebook svært høyt, og gir mer eller mindre blaffen i en del andre sosiale medier som Twitter. Dels fordi statsrådene kanskje selv liker Facebook best, men også fordi "folk flest" er på Face og partiet der treffer flere av de velgerne som de appellerer til. Kvantiteten i antall følgere osv. sier noe om at flere Frp-statsråder lykkes med å tiltrekke seg oppmerksomhet og kommuniserer på en slik måte at det oppleves såpass interessant at mange velger å følge dem.

Samtidig kan tallene også si noe om de tiltrekkker seg også mange som er uenige i Frps standspunkter, men som følger med fordi de liker å få egne synspunkt utfordret og også diskutere og argumentere mot meningsmotstandere.

Frps velgere er nok generelt mer skeptiske til tradisjonelle medier enn andre velgergrupper, og slik sett er Facebook en glitrende kanal for Frp-politikere til å komme direkte ut til sine velgere uten å gå (om)veien om journalister. Men det er nok bare en delforklaring, hovedforklaringen tror jeg ligger i at innholdet som Frp-statsrådene legger ut oppleves mer engasjerende av følgerne.

Når er sosiale medier mest effektivt for politikerne, i strategien «lik og del»?

- Sosiale medier kan være effektivt hver eneste dag for politikerne. Men vi ser gjerne en oppblomstring av bruken før valgene, da er også interessen for å skaffe seg politisk informasjon størst blant velgerne. Partier og politikere som prøver seg på kjappe stunts kun før valg, og lar kanalene sine ligge brakk ellers, blir imidlertid fort avslørt, sosial kommunikasjonskompetanse erverves gjennom kontinuerlig bruk. "

Lik og del" er en form for påminnelse til mottaker om å utføre en handling (trykke på lik-knappen eller dele-knappen) slik at informasjonen oppnår mer spredning og dermed bedre rekkevidde. Selv synes jeg dette en slitsom form for kommunikasjon, jeg vil helst slippe å bli fortalt hva jeg skal gjøre og en del mottakere opplever det nok på samme måte, mens det funker bra på andre.

Denne saken har gjort at det er Listhaugs retorikk på sosiale medier som får oppmerksomhet, heller enn selve saken som var til behandling i Stortinget. Har politikeres bruk av sosiale medier gjort at vi henger oss mer opp i politisk kommunikasjon enn saksinnhold nå enn tidligere?

- Det er ikke noe nytt at form og virkemiddel ofte er vel så mye omtalt som selve innholdet. Fordi form ofte er lettere å engasjere seg i for flere. Økt bruk av sosiale medier bidrar imidlertid til økt visualisering og personliggjøring av budskapene, der bilder, videoer og personlige opplevelser blir mer framtredende fordi det engajsererer folk mer. Dessuten er kampen om oppmerksomheten f eks i vår Facebook-feed så stor at det kan skape et incentiv til å spisse ordbruken mer og ta i bra sterkere virkemiddel slik at "postene" skaper en "stopp-effekt" i stedet for å drukne i feeden til folk.

Dette er stillingen i Oslo

Dagen i dag er det reneste Mekka for de av oss som liker meningsmålinger. Aftenpostens Aftenutgave publiserer en for Oslo, utført av Respons. Et byrå som jeg forøvrig har god tro på, siden de som regel ligger tett på snittet. Tallene ser slik ut i hovedstaden (endring fra valget i 05):

Rødt 2,7 (-0,3)
SV 10,8 (-2,6)
Ap 32,7 (+1,2)
Sp 0,9 (-0,2)
KrF 3,1 (-0,5)
V 9,4 (+0,1)
H 20,4 (+0,6)
Frp 18,6 (+1,3)
Andre 1,4 (+0,3)

Mine egen Oslo-prognose, som baserer seg på snittet av siste ti nasjonale målinger og omregnet til Oslo ut fra valgstatistikk, er pt. følgende:

Rødt 3,5
SV 10,8
Ap 32,0
Sp 0,8
KrF 3,0
V 8,8
H 19,3
Frp 20,8
Andre 1,0

M.a.o. godt samsvar - selv om jeg holder en knapp på at Frp er hårfint størst av de to høyrepartiene. Dette illustrerer samtidig noe av Høyres problem, nemlig at de for øyeblikket utelukkende er jevnbyrdige med Frp i hovedstaden. I alle andre valgkretser blir de most. Det sier også noe om Frp. Oslo, som tidligere var ett av partiets klart beste fylker, er nå ett av de dårligste. Høy utdanning og høy innvandrerandel i kretsen trekker i partiets disfavør. I tillegg er det jo her en del av den "forhatte" eliten bor...

Mine tall tilsier denne mandatrekkefølgen i Oslo for øyeblikket:

1. Jens Stoltenberg, Ap
2. Siv Jensen, Frp
3. Per-Kristian Foss, H
4. Marit Nybakk, Ap
5. Kristin Halvorsen, SV
6. Ine Marie Eriksen Søreide, H
7. Trine Skei Grande, V
8. Jan Bøhler, Ap
9. Christian Tybring Gjedde, Frp
10. Jonas Gahr Støre, Ap
11. Michael Tetzschner, H
12. Heikki Holmås, SV
13. Peter N. Myhre, Frp
14. Marianne Marthinsen, Ap
15. Sylvi Listhaug, Frp
16. Ola Elvestuen, V
17. Hans Olav Syversen, KrF utjevning

Kampen i Oslo ser ut til å stå om de to siste faste mandatene. Fem stykker kjemper om disse to plassene. I tillegg til Listhaug og Elvestuen, er det Hadia Tajik (Ap), Erling Folkvord (Rødt) og Nikolai Astrup (H). På Responsmålingen ligger Tajik hårfint inne, mens Listhaug er ute.

Jeg tror at Oslo er Rødts eneste reelle mulighet til å få inn en. Man håper også på Torstein Dahle i Hordaland, men jeg har studert alle tall derfra og synes at det ser urealistisk langt opp.

Respons og Aften tør ikke beregne utjevning, men det tør jeg. Og jeg holder KrF-Syvertsen som klokkeklar favoritt til å ta det hjem - slik han også gjorde i 05.

Valget i Oslo

Jeg har laget to Oslo-analyser og prognoser. En for det utmerkede tidsskriftet Minerva. Og en for nettstedet www.kommentar.no. På begge prgnosene ser 15 av de i alt 17 Oslo-mandatene relativt trygge ut. Valgkampen i Oslo vil derfor særlig stå om de to siste plassene. Om disse slåss først og fremst Hadia Tajik (Ap), Ola Elvestuen (Venstre), (min tidligere Minerva-redaktør) Nikolai Astrup (H), Erling Folkvord (Rødt) og Sylvi Listhaug (FrP). I skrivende stund ligger Tajik og Elvestuen best an, men marginene er meget små.
Hvilke to av disse fem vil du ha inn?

PS: Har skrevet en kronikk om Oslo-valget som Aftenpostens Aftenutgave snart vil publisere. Følg med!