Von i hangande snøre for KrF

På helgens KrF-landsmøte takkes Knut Arild Hareide av som leder.  Kjell Ingolf Ropstad overtar et parti som ligger på rundt 3,5 prosent på målingene. Det ser mørkt ut, men det finnes noen lys.

KrFs brukte store deler av høsten i fjor på å bestemme seg for hvilken retning partiet vil samarbeide i. Det var stor uenighet om retningen på samarbeidet, men det var forbausende stor enighet om at KrF måtte ta et retningsvalg nå. En erkjennelse som vokste fram etter flere år i mellomposisjon der man følte seg mer og mer presset fra begge sider.

Prosessen munnet ut i at et flertall valgte et samarbeid med høyresiden, til tross for at partileder Hareide la all sin tyngde (!) inn på at man burde velge et samarbeid med venstresiden. Konklusjonen ble blå fordi et flertall i partiet mener KrF har mer til felles, og får mer gjennomslag med Høyre enn med Ap i kjernesaker som familiepolitikk, etiske spørsmål og kristne verdier.

Starten av året gikk med til regjeringsforhandlinger med H, Frp og V som endte med enighet om Granavolden-erklæringen der KrF fikk betydelige gjennomslag i form av stor økning i barnetrygden, oppfølging av lærernorm, vetorett i bioteknologi som bl. a. innebærer nei til eggdonasjon, likeverdsreform og tilslutning til importvernet i landbrukspolitikken for å nevne noe.

Dommedag?
Det har ikke manglet på dommedagsprofetier etter at KrFs traff sin konklusjon. KrF "er sluttkjørt" og  "på vei mot utslettelse", i følge Dagsavisens erfarne kommentator Arne Strand, som framholder at "Erna spiser dem til frokost". Tidligere KrF-politiker Odd Anders With frykter partiet "går dukken". Han har dannet nettverket "Drivkraft" der skuffede, "røde" KrF-ere og ex-KrF-ere kan drive sjelesorg.

De som spår KrF nedenom og hjem kan få litt rett i den forstand at partiet kan gjøre det dårlig i valgene som kommer. Faresignalene har vært der lenge: Partiet har en aldrende velgermasse og man sliter støtt og stadig med å tiltrekke seg andre velgere enn egne. KrF trøbler mange steder med å få folk til å stille på listene, og produktet er at man ikke makter å stille liste i 132 av landets kommuner ved høstens valg. Dette er en utvikling som partiet må snu.

Stor kjerne
Likevel er ikke bildet så dystert som de største KrF-pessimistene skal ha det til. Partier er ofte svært  seiglivede organisasjoner. Bare se på Venstre som med jevne mellomrom er spådd nedenom og hjem siden partisplittelsen i 1972. KrF har, i motsetning til Venstre, et relativt stort "grunnfjell" som holder fast ved sitt parti fra valg til valg, man ble reddet av dette da det meste ellers gikk skeis i valgkampen 2017. De trofaste KrF-erne befinner seg i stor grad på Sør-Vestlandet og har i stor grad sans for KrFs klarere borgerlige linje - her finnes det entusiasme å bygge på. Eldre velgere stemmer i langt større grad enn yngre, så dette er velgere å regne med også på valgdagen (vel og merke de som ikke faller fra av naturlige årsaker før den tid..).

KrFs valgresultat i 2017 endte hårfint over sperregrensen med 4,2 prosent. Partiet har deretter ligget stabilt rundt 4 prosent fram til i fjor høst da det svingte både opp og ned, men etter at retningsvalget ble foretatt i november, har partiet ligget svært stabilit rundt 3,5 prosent (blå graf nedenfor). Det har vært en viss avskalling både velgermessig og medlemsmessig fra de som hadde ønsket et annet retningsvalg, men avskallingen virker ikke dramatisk.

Valgresultatet blir 3,5-4 prosent?
Kommunemålingene viser pussig nok sterkere tall, for tiden på ca 4,5 prosent (rød graf). Pussig fordi normalt sett gjør KrF det noe svakere lokalt enn nasjonalt. Jeg anser et valgresultat i sjiktet 3,5-4 som det mest sannsylige i øyeblikket, noe som vil være klar tilbakegang fra 2015-valget på 5,4 prosent (grønn graf). KrF har imidlertid en del gjerdesittere som kan mobiliseres gjennom en god valgkamp, så et resultat et stykke opp på 4-tallet er ikke umulig.               

Den virkelige første store testen på KrFs retningsvalg, kommer ved stortingsvalget i 2021. Her vil et resultat over sperregrensen være å anse som en stor seier. Framgang for et lite regjeringsparti har høye odds, men Venstre viste ved 2005-valget at også små partier kan gå markert fram i en borgerlig regjering. Riktignok ble V godt hjulpet av taktisk stemmegivning fra Høyre-folk både da og i 2017, et element som forvørig nå også kan hjelpe "blågule" KrF litt mer enn tidligere.

Familie og omsorg
KrF beste velgersak er familiepolitikk. Men selv på sin beste sak er partiet falt ned til tredjeplass etter både Ap og Høyre, i følge valgundersøkelsen 2017 . Der bør ikke KrF ligge hvis man har tenkt å styrke sin stilling, partiet bør være klar sakseier på feltet. KrFs nest beste sak er eldreomsorg, men også her må partiet finne seg i å ligge bak Høyre og Ap, og i tillegg Frp, nede på en fjerdeplass.

I den situasjonen KrF befinner seg i, så virker det fornuftig at familie og omsorg nå løftes fram av den påtroppende partilederen som partiets to hovedsaker i årets valgkamp. De beste sakene må styrkes for å konsolidere, og eventuelt på sikt, øke velgerpotensialet.

KD kan inspirere

Ser man noe lenger fram i tid, så er KrF også avhengig av økt appell hos flere enn kjernevelgerne sine. Her er det mulig å hente inspirasjon fra søsterpartiet Kristendemokratene i Sverige som gjennom hele sine historie stort sett har vært et klart mindre parti enn KrF. Nå er rollene byttet fordi KD har hatt et bemerkelsesverdig oppsving det siste året og ligger i øyeblikket på hele 13 prosent på målingene. Oppskriften der er sterkere fronting av familie og omsorg, et tydelig høyreorientert retningsvalg der man (i motsetning til de fleste andre partier i Sverige) signaliserer at de ønsker snakke med Sverigedemokratene og en dyktig partileder i Ebba Busch Thor som evner å framføre partiets budskap på en glitrende måte. 

Etikk/moral kan bli vinnersak?På sikt kan det også ligge noen interessante muligheter for KrF i framstå som en mer markert motstemme til de generelle liberaliseringstendensene i etiske og moralske spørsmål. Den religiøs/moralske konfliktlinjen i norsk politikk er et viktig grunnlag for KrFs eksistens, men partiet har i liten grad maktet gjøre dette til noen vinnersak. Kommer spørsmål som uvidelse av selvbestemt abort til uke 18 høyere opp på den politiske agendaen i årene som kommer, så kan KrF ta en synlig motposisjon som vil kunne ha appell et godt stykke utenfor de vanlige partirekkene. Også på bioteknologi kan partiet innta en slik rolle.

KrFs to storhetstider på midten av 70-tallet og slutten av 90-tallet, har begge kommet i kjølvannet av EU-avstemninger, men også via økt verdiorientering i velgermassen som har gitt økt etterspørsel etter KrFs politiske løsninger. Dette kan inntreffe igjen hvis den økende oppmerksomheten rundt "norske verdier" som Sp i øyeblikket profiterer på, kan utvides til å omhandle etiske og moralske spørsmål.

Opposisjonsrolle 2021-25 kan løfte partiet?
Det kan ikke utelukkes at den borgerlige regjeringen vil vinne valget også i 2021 og bli sittende helt til 2025. Men det mest sannsynlige er at det blir med åtte år med Solberg-styre og at dagens regjeringspartier vil utgjøre opposisjonen inn mot 2025. I så fall er det lett å se for seg at Frp velgermessig kan profittere på en slik frigjøring. Men også for KrF vil det kunne ligge klare muligheter i en slik opposisjonsrolle.

Partiet fikk det ikke til i en tilsvarende posisjon da den rødgrønne regjeringen styrte 2005-13 fordi først Frp, og så Høyre, var langt dyktigere i sin opposisjonspolitikk, mens KrFs midtenposisjon koblet med blank avvisning av Frp, ikke fungerte særlig godt. En klarere posisjonering på borgerlig side vil kunne gi større muligheter også for KrF til å mobilisere egne velgere og appellere bredere hos velgere som etterhvert vil ønske noe annet enn en rødgrønn styring inn mot neste valg i 2029.

Rogaland, Hordaland og Vest-Agder er KrFs livsforsikring
Hva skjer hvis KrF ramler under sperregrensen i 2021? Da vil de miste alle sine utjevningsmandater. Men partiet har styrke nok i Rogaland, Hordaland og Vest-Agder til å kunne sikre seg direktemandater fra disse fylkene, slik at partiet ikke vil falle ut av Stortinget. Dermed vil partiet, selv i en slik dårlig situasjon, uansett kunne ha en nasjonal politisk plattform å jobbe på fram til påfølgende stortingsvalg i 2025. I 2025 vil et nytt valgsystem være på plass, trolig med større valgkretser, noe som vil gjøre det noe lettere for små partier som KrF å få representasjon. Så det er grunn til å tro at selv med et KrF nede på 3-tallet, så vil partiet spille en nasjonal rolle i vårt politiske landskap.

"Det er von i hangande snøre" sa KrF-nestoren Kjell Bondevik da han på starten av 70-tallet skulle gjøre et relativt håpløst forsøk på å berge stumpene i en borgerlig regjering i full oppløsning på EF-saken. Han endte opp "djupt såra og vonbroten" over Senterpartiets manglende vilje. Det er et mer reelt von for dagens KrF, selv om det for tiden åpenbart finnes andre partier med sikrere framtidsutsikter.

Det kan komme en framtid, som ikke nødvendigvis er særlig fjern, der det er Senterpartiet og Høyre  som må se opp for lekkasjer til KrF.

Svak rødgrønn ledelse i Sverige

Det ligger an til et jevnt valg i Sverige, forutsatt at Kristendemokraterna klarer sperregrensen. De rødgrønne har et beskjedent overtak. 

Valget i Sverige avholdes 9. september. I motsetning til her til lands, så avholdes det også lokalvalg samme dag. Jeg skal dog konsentrere meg om situasjonen ved Riksdagsvalget.

Partisystemet
Nabolandet vårt har et partisystem som ikke er helt ukjent for oss:
Socialdemokraterna tilsvarer vårt Ap og har historisk sett faktisk vært enda mer dominerende enn vårt sosialdemokrati.

Moderaterna (M) er Høyres søsterparti, men tradisjonelt sett noe mer høyreorientert.

Centerpartiet (C) er lik vårt Senterpartiet i navnet, men står klart lenger til høyre og er både EU-vennlige og borgerlig orienterte.

Vänsterpartiet (V) har opprinnelig røtter i kommunismen, men er i dag mer moderat - en form for blanding mellom SV og Rødt.

Liberalerna (L), tidligere Folkpartiet, tilsvarer vårt Venstre.

Kristendemokraterna (Kd) ligner vårt KrF, men er noe mer høyreorientert.

Miljøpartiet (Mp) har vært en viktigere kraft og har en lengre historikk enn norske MDG bl.a. fordi  kjernekraften har vært et viktig miljøspørsmål i Sverige.

Sverigedemokraterna (Sd) har vokst seg store på innvandringsmotstand, ikke helt ulikt vårt Frp, men de går lenger, har kortere historikk, mer ekstreme røtter og framstår mer som et ensaksparti. 

Etter valget i 2014 mistet den borgerlige alliansen av M+L+C+Kd makten til den rødgrønne blokken. Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering ble erstattet av den rødgrønne regjeringen til Stefan Løfven (S+Mp, støttet av V) fordi de rødgrønne ble større enn de borgerlige. Siden ingen svenske partier ønsker å samarbeide med Sd, med to forbeholdne unntak for M og Kd, så kan størrelsen på blokkene igjen avgjøre hvilken vei regjeringsmakten bikker, selv om ingen av dem er i nærheten av flertall.

Valgsystemet
Det svenske valgsystemet har en del likhetstrekk med det norske. Ordningen er proporsjonal, dvs at partienes representasjon står i bra forhold til andelen stemmer. Det er 29 valgkretser, hver krets tildeles antall mandater etter hvor mange innbyggere kretsen har. Det er i alt 349 mandater til fordeling, 310 faste mandater og 39 utjevningsmandater. Også Sverige har en sperregrense på fire prosent, dvs at et parti må over fire prosent nasjonalt for å være med i kampen om utjevningsmandatene.

Det finnes også noen forskjeller i valgsystemene. I motsetning til i Norge, så opererer svenskene  med en sperreterskel i kretsene, et parti må over 12 prosent for å være med i kampen om de faste mandatene i hver krets. Dette gjør at det er vanskeligere for små partier å komme inn i Riksdagen enn det er å komme inn på Stortinget. Sverige har heller ingen "arealfaktor" i valgkretsene. Man har også et sterkere innslag av personvalg, det er nok at fem prosent av et partis velgere setter et kryss for en kandidat lenger ned på listen for at kandidaten skal kunne avansere, her til lands må over halvparten av partiets velgere gjøre en slik endring for at det skal gjelde, noe som i praksis gjør det umulig å endre listene for norske velgere. 12 Riksdagsrepresentanter kan takke personstemmer for at de ble valgt inn i Riksdagen i 2014.

For de aller mest spesielt interesserte av oss så bør det det også nevnes at både Sverige og Norge bruker oddetallsmetoden, også kalt St. Lagues metode, ved beregning av fordeling av mandatene. Begge land har praktisert 1,4 som første delingstall, men ved årets valg vil man bruke 1,2 i Sverige, noe som reduserer behovet noe for utjevningsmandater. 

39-38 rødgrønt
Nettstedet val.digital har gjort en sammenstilling av opinionssiutasjonen i august, basert på målinger fra seks byråer. Den viser at "Sossarna" ligger an til å bli Sverige største parti i sjiktet rundt 24  prosent. M og Sd ser ut til å knive om å bli nest størst med i underkant av 20 prosent. Mens V og C fighter begge rett i underkant av tosifret. Både Mp og L ligger på 5-tallet, men Kd slåss rundt sperregrensen på fire prosent. Feministisk Initiativ (FI) og andre småpartier har for langt fram til å ha reelt håp om Riksdagsplass.

Regner vi på blokkstillingen, så har den borgerlige alliansen 37,7 prosent, mens den rødgrønne blokken har 39,3. Mandatmessig vil det gi 142 rødgrønne mandater, mot 135 borgerlige. SD ligger an til 72 mandater.

Sd, C og V vinner valget
Når dagens opinionssituasjon sammenlignes med valget for fire år siden, så ligger det an til at valget får tre vinnere: Sd, C og V. Mens S og M ser ut til å bli klare tapere, i tillegg til FI og Mp.

Begge sidene har dermed svekket seg siden valget, de rødgrønne ligger an til en samlet tilbakegang på rundt fire prosentpoeng, mens de borgerlige ligger omtrent to prosentpoeng lavere nå enn resultatet de oppnådde i 2014. 

Ser vi på tendensen de siste ukene, så viser M en klart fallende tendens. Også Sd og V faller litt. S beveger seg sidelengs, mens KD, L, Cp og Mp har en viss stigning. Fortsetter utviklingen inn mot valget, så må Alliansen håpe på at småpartienes opptur mer enn kompenserer Ms fall. Mens de rødgrønne tåler at V fortsetter å tape noe, så lenge Mp delvis kompenserer.

Sd spurter best
Svenske valgforskere har utarbeidet en interessant oversikt over hvilke partier som er de beste "spurterne". Den viser at Sd har den beste historikken her, etterfulgt av V, Kd og Cp. Mens S, kanskje noe overraskende, er de svakeste, og M nest svakest, med L og Mp på plassene bak. Blokkmessig sett så er de rødgrønne noe svakere spurtere enn de borgerlige.

S taper valget, beholder makten?
Hvert valg og hver valgkamp lever sine egne liv, og historien gjentar seg heller sjelden. Men slik jeg tolker det tilgjengelige tallmaterialet fra vårt naboland, så er blokksituasjonen jevn, med et lite rødgrønt forsprang. Jeg tror det er større sannsynlighet for at situasjonen tetner seg ytterligere til inn mot valget enn at de rødgrønne øker.

Foreløpig holder jeg likevel en liten knapp på rødgrønn "seier", i så fall får vi den situasjonen at S vil gjøre sitt desidert svakeste valg noensinne i moderne tid, men likevel ha en mulighet for å beholde regjeringsmakten. De borgerlige har imidlertid fortsatt en bra sjanse, det avhenger for det første at Kd kommer over sperren, noe jeg tror de vil gjøre - antagelig vil de kunne få en del taktiske stemmer i sluttfasen som berger dem. Dernest må M stoppe nedgangstrenden og helst snu, parallelt med at Cp og L leverer en god spurt. Da kan de gli forbi de rødgrønne og gjenerobre  makten.

Ny dynamikk?
Med et Sd på rundt 20 prosent, så er likevel et hovedspørsmål hvordan man forholder seg til dem framover. Er det f eks tenkbart at de kan inngå som en form for støtte til en borgerlig allianse, eller sågår være en del av regjeringen? Regner man Sd inn på den borgerlige siden, så har jo blokken opp i mot 60 prosent og i så fall klart flertall. Cp og L virker dog såpass kategoriske at et slikt scenario virker lite sannsynlig.

Man skal dog ikke undervurdere dynamikken som kan oppstå hvis begge regjeringspartiene S og Mp går klart tilbake, det kan lede til et økende ønske om et skifte og de harde ordene før valget kan mildne etter. M og Kd, som framstår noe mer samarbeidsvillige i retning Sd, kan komme til å ta til orde for en slik Sd-oppmykning. Det er også en mulighet for at S og Løfven vil kaste kortene og si at vi har gjort et for dårlig valg til å regjere videre, selv om de rødgrønne er marginalt større enn de borgerlige. Det kan bli en fordel for Alliansen i sluttfasen at de utgjør et avklart alternerativ, mens S+Mp+V neppe vil danne regjering sammen.

Kan det tenkes at M+KD+Sd kan få rent flertall? I øyeblikket har disse rundt 43 prosent inne, så det virker for langt fram. Men hvis Sd er betydelig "undermålt" (målingene fanger ikke opp velgere som ikke "tør" å si målerne at de skal stemme Sd), M snur trenden og Kd får en betydelig opptur mot slutten, så kan scenariet ikke fullstendig utelukkes, men jeg tror det ikke.

Forhandlingene etter valget avgjør
Den foreløpige konklusjonen er at de rødgrønne er svekket, men svake favoritter til å bli størst og dermed kanskje beholde regjeringsmakten. Men dette blir jevnt og en god spurt fra de borgerlige kan endre bildet. Forhandlingene etter valget kan imidlertid bli vel så spennende som selve valget. Her kan ny dynamikk oppstå som kan endre det svenske politiske landskapet.