Miljø fortsatt viktigst

Innvandring faller mye. Utjevning og økonomi seiler opp.  

I fjor høst ba jeg Sentio stille et representativt utvalg av velgerne følgende spørsmål: «Hvilken sak er viktigst for ditt partivalg»? Undersøkelsen ble gjort på telefon i perioden 8.–14. september. Respondentene fikk mulighet til å oppgi inntil to saker. Det ble innhentet 1 000 svar. 805 valgte å oppgi en sak og 195 oppga to saker. Nylig ba jeg Sentio gjennomføre samme undersøkelse på nytt. For å se om det er noen bevegelse i velgermassen mht. hvilke saker man mener er viktigst. Disse nye svarene ble innhentet 13. – 19. april. 722 respondenter oppga denne gang en sak og 181 oppga to saker.

Dette betyr at vi nå har en liten, sammenlignbar tidsserie. Nedenfor finner du de 15 øverste sakene velgerne mener er viktigst for deres partivalg nå, sammenlignet med situasjonen i høst. De som svarte «vet ikke» og «annet» er tatt bort (utgjør en drøy tredel i begge undersøkelser).


Dette er et lite utdrag fra Plussanalysebrev nr 3 i 2021. Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Da får du tilsendt undersøkelsen i sin helhet, inklusive masse interessante bakgrunnstall og flere vurderinger.  


Endring og kontinuitet
Miljø holder stand som den klart viktigste saken. Men vi ser at sosiale utjevning har slått seg markant opp og er nå kommet opp på annenplass. Skole faller noe og detter ned til tredjeplass. Distrikt ligger stabilt på fjerde, helse har falt fra tredje til femteplass. Økonomi har vokst klart og er nå på sjette. Sysselsetting er stabilt på sjuende. Innvandring, som var viktigste sak ved 2017-valget, har falt markant og er nå helt nede på 12. plass.    

Kvinner øker miljøbetoningen
Miljø-sakens fortsatt sterke posisjon bør være gode nyheter for MDG. Men også SV og V kan imøtese disse preferansene med tilfredshet. Miljø er fortsatt i en klasse for seg hva gjelder viktighet blant MDG-velgerne, men særstillingen er noe redusert. Saken synes å ha fått økt betydning hos V-velgerne.

En titt på bakgrunnstallene indikerer noen interessante miljøulikheter mellom de to undersøkelsene. Sist var det ingen forskjell å spore mellom kjønnene i betoning av viktighet. I den siste undersøkelsen legger derimot kvinnene i utvalget klart mer vekt på miljø enn menn. Kjønnsforskjellen virker å være en kombinasjon av at sakens betydning har økt blant kvinner, men falt hos menn. Miljøsaken virker også å ha økt sin dominans blant Oslo-velgerne.
 
«Venstreside-saken» utjevning vokser
Utjevning er den saken som har vokst mest i velgernes øyne i løpet av dette tidsrommet. Veksten kommer på bred front, blant begge kjønn, i alle alders- og utdanningsgrupper og i alle landsdeler. Men jeg merker meg at saken har et meget sterkt høyre-venstre-skille: Det er først og fremst Ap-, SV- og R-velgere som mener saken er viktig. Både Ap- og R-velgerne har nå sågar saken som den desidert viktigste, i SVs rekker følger den like bak miljø.

Blant de borgerlige partienes velgere er det få som mener utjevning er av stor betydning for eget partivalg, med et visst unntak for V-velgerne der en del nevner saken. Min tolkning av tallene er at venstreside-partiene dermed først og fremst kan bruke saken til å mobilisere i egne rekker, men i liten grad vinne velgere over blokken på basis av saken alene.

Utjevning eller sosiale forskjeller?
Aftenposten publiserte tidligere denne måneden en undersøkelse utført av Norstat der hele 29 prosent svarte at sosiale forskjeller var viktigste sak. Ergo tilsynelatende langt flere enn i Sentio-undersøkelsen jeg presenterer i dag. Hvordan kan dette ha seg? Mye av svaret ligger nok i måten de to undersøkelsene er gjort på. Norstat valgte å spørre konkret om hvilke to saker velgerne mener er viktigst. Sentio lot det være opptil hver enkelt å svare en eller to saker. Dette gir høyere prosentandeler hos Norstat. I deres undersøkelse ble også velgerne presentert for 12 fastsatte kategorier av svar der «sosiale forskjeller» skiller seg ut som mer verdiladet enn de øvrige 11 mer nøytrale kategoriene. Hos Sentio var spørsmålet åpent og svarene ble først kategorisert etter at de ble avgitt.  

Jeg synes Sentios metode her er å foretrekke, men det er uansett viktig at vi er klar over at slike metodeforskjeller kan påvirke svarene. Vi kan dermed heller ikke sammenligne svarene som er oppgitt til de to byråene direkte, men begge undersøkelser kan likevel tilføre oss verdifull velgerkunnskap når vi kjenner premissene.              


Dette er et lite utdrag fra Plussanalysebrev nr 3 i 2021. Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Da får du tilsendt undersøkelsen i sin helhet, inklusive masse interessante bakgrunnstall og flere vurderinger. 

Hvorfor "rammes" bare Ap av #Metoo?

Ap mistet ca 120 000 velgere på "Giske-saken". Her er sju mulige forklaringer på hvorfor bare Ap har falt pga. #Metoo:  

Ap så ut til ha stabilisert sin oppslutning på drøyt 26 prosent i oktober og november, da Trond Giskes stygge maktmisbruk mot unge kvinner gjennom en årrekke omsider ble omtalt i mediene i desember og avfødte en rekke oppslag som kuliminerte med at han ble fjernet/trakk seg både som nestleder, finanspolitisk talsperson og styremedlem i januar.

Ap-fallet på januar-målingene var stort, snittet viste et parti helt nede på 22-tallet, altså et fall på om lag fire prosentpoeng. Dette tilsvarer ca 120 000 velgere. Velgerne blir ikke spurt om hvorfor de forlot Ap, derfor kan vi ikke vite om fallet kun skyldes "GiskeGate". Men det er svært nærliggende å anta at mye av forklaringen ligger her.

Også andre partier har sine "metoo-saker". Mest omtalt er Høyres "Tonning Riise- sak" og Frps "Leirstein-sak". Sp har sin "Rønning-sak". Også KrF havnet i et fortjent negativt søkelys da  trakasseringen som Julia Sandstø har blitt utsatt, ble kjent.  I tillegg har både Venstre, MDG, SV og Rødt motatt varsler, uten at vi kjenner identiten til de det har blitt varslet om.

Ser vi på opinionsutviklingen i det andre partiene, er det vanskelig å spore noen negative "metoo-effekter".  Antagelig har tvert i mot Aps fall bidratt til å styrke H, SV og Rødt. Hvorfor er det bare Ap som får svi av velgerne, til tross for at det har hersket en fæl ukultur i de fleste partier? Jeg tror det er sju forklaringer på det som i sum kan gi et svar:

1. Trond Giske var den første kjente politikeren som ble omtalt. "Nyhetsverdien" i de påfølgende sakene i Høyre, Frp, KrF og Sp ble således noe mer begrenset.

2. Skjevheten i makt og alder var sterkest i Giske-saken. Maktmisbruket har også strukket seg over en mye lengre periode her enn i de andre sakene, derfor er det etterlatte inntrykket at denne er den klart mest graverende.     

3. Giske er vesentlig mer kjent og profilert enn de andre. Han var nr 2 i partiet etter Støre, aktuell som Aps neste partileder i kjølvannet av det svake stortingsvalget og dermed også aktuell som Norges neste statsminister etter Erna Solberg. Ingen av de andre var i nærheten av det nivået, selv om både Leirstein og Tonning Riise hadde framtredende tillitsverv. 

4. Giske og hans støttespillere tok delvis til motmæle. Først ved å la det henge igjen et inntrykk av at hendelsene var misvisende framstilt og bagatellmessige. Dernest ved å sende sine advokater ut i "krig" mot eget parti. Dette bidro til å forsterke konflikten og gjøre saken enda mer interessant for mediene.   

5. Aps håndtering dro saken unødvendig ut. Støre fomlet fælt i starten, før håndteringen kom på sporet og det ble vist den fastheten som burde vært til stede fra dag 1. Giske burde vært fratatt sine verv før jul, i stedet tok det ytterligere en måned - dette forsterket fallet. Også Høyres og Frps ledelse rotet veldig, Erna Solberg med sin famøse uttalelse om at "dette er først og fremst en lei sak for Kristian, men også for Høyre" (de som ble trakassert var visst ikke så viktige..). Mens Siv Jensen led av "mystisk" hukommelsestap. Men deres svake håndtering ble av mindre betydning grunnet de andre  punktene.

6. Aps velgere reagerer sterkere på trakasseringen i eget parti enn Høyres og Frps velgere. Spriket mellom Aps identitet som bl. a  "kvinne- og likestillingsparti" og Giskes handlinger, ble altfor stort å svelge for mange i Ap. Mens Riise- og Leirstein-saken var til å leve med for de aller fleste i Høyre og Frp.

7. Ap hadde akkurat lagt bak seg en dårlig valgkamp og et svakt valg som avdekket betydelige politiske problemer og sviktende velgertillit i åtte av ti saker. Mens regjeringspartiene Høyre og Frp derimot viste styrke gjennom valgkampen og fikk økt tillit i flere saker. Det kan ha gitt de blå noe mer "kapital" å stå i mot negativ omtale med, mens Ap lå nede og var sårbare for ytterligere negativ oppmerksomhet.