Venstres håp

I helgen hadde jeg gleden av å innlede på folkevalgtopplæring for folk i Viken Venstre på Lillestrøm rådhus. En gang i tiden var vårt eldste parti det klart største, men det er lenge siden. Kommunevalget 2019 endte på labre 3,9 prosent, mens fylkestingsvalget gikk enda mer skeis for dem med 3,5. På Romerike gikk partiet tilbake overalt, bortsett fra Lørenskog hvor man hadde en liten framgang.

Hvorfor tapte Venstre? Høstens valg ble preget av at mange velgere ga uttrykk for misnøye med regjeringen. Samtlige fire regjeringspartier gikk tilbake. Det ble et «polariseringsvalg» der det var velgermarked for politikere og partier med sterke meninger og radikale synspunkt i enkeltsaker – dette passer Venstre dårlig. Dernest var det også et protestelement i stemmegivningen. Mange valgte å bruke stemmeseddelen til å si fra. Man kan si mye om dagens Venstre, men noe protestparti er det ikke. Høstens lokalvalg kan også ses i lys av en internasjonal trend der vektlegging av nasjonale verdier og kulturell identitet er viktigere for mange velgere, dette gagner Sp, men passer Venstre dårlig.

Samtidig er det tendenser i velgermassen som Venstre kunne ha tjent på. Økende miljøengasjement og oppmerksomhet rundt klimaspørsmål f. eks. Eller den økende fragmenteringen; mange velgere forlot de største partiene og gikk til flere av de små. Men Venstre klarte ikke utnytte disse tendensene. Ergo var ikke Venstre gode nok til å oppnå et bra valgresultat.

Når partier taper valg, så skylder de ofte på at de ikke var tydelige nok slik at velgerne ikke ble tilstrekkelig klar over den glitrende politikken partiet har. Sjelden innrømmes det at politikken ikke holder. Men skal man snu en nedgangstrend, så kan dette være en helt nødvendig erkjennelse. Venstre har mye å gå på kommunikasjonsmessig, stadige krisetendenser i egen regjering og strid og uenighet internt, ikke minst på lederplan, er ikke heldig. Men politikken er kjernen.

Et problem for Venstre, ikke minst i dagens velgerklima, er mangelen på velgertillit i politiske saker. Høyre har eierskap til skole, Ap til eldreomsorg, Sp til distrikt, MDG til miljø, Frp til innvandring og KrF til familie. Venstre har ikke eierskap til noe. Det nærmeste de kommer er miljø, men der er de klart forbigått av MDG. Hovedforutsetningen for at Venstres politiske budskap skal oppleves mer relevant av flere velgere, er at politikken blir bedre.   

Lite tyder pr i dag på at Venstre blir en valgvinner ved stortingsvalget i 2021. Langt under halvparten av de som stemte Venstre i 2017, sier at de vil gjøre det igjen. Partiet lekker velgere til Sp og MDG, og man har heller ikke den positive utvekslingen med Ap og Høyre som de trenger for å gjøre det godt. Samtidig er det noen lyspunkt for Venstre som kan gi dem håp. For det er ganske mange velgere som liker Venstre, det vitner om et potensial. Dette kommer til syne blant framtidens velgere; elever på videregående ga partiet over 10 prosent ved årets skolevalg. Blant barne- og ungdomsskoleelevene ble Venstre tredje størst med over 12 prosent ved «Barnas Valg» (bildet).

Venstre bør derfor ikke avskrives, partiet kan komme tilbake i bedre form. Men partiet har en lang vei å gå. Kommunikasjonsmessig, men primært politisk.


Teksten stod på trykk i Romerikes Blad 11. november 2019

Ønsker du en foredragsholder som tar opp valg og politikk til ditt arrangement, så kontakt meg gjerne. Under ser du slidene jeg brukte på dette arrangementet: 

Listhaug er nødvendig for blå regjering

Sylvi Listhaug er for tiden Frps største velgeraktivum. Hun appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få. Det skjønner både Erna Solberg og Siv Jensen. 

Jeg har blitt kontaktet av noen journalister de siste dagene vedrørende justisminister Sylvi Listhaug sin Facebook-post. Bl.a. Minervas Margrete Løbben Hansen. Her kan du lese noen utdrag av mine, Gunn Enli, Cecilie Staude og Espen Teigen sine svar på de spørsmålene hun sendte, og under kan du lese intervjuet i sin helhet.

Hva tenker du om denne saken - svekker eller styrker dette posisjonen til Listhaug som statsråd med et slikt utspill? Hvorfor har denne saken fått så mye oppmerksomhet?

- Listhaugs posisjon internt i Frp styrkes gjennom hennes klare utspill i restriktiv retning på innvandringsfeltet. Det siste er intet unntak. Mens utspillet ergrer mange regjeringskolleger både i Høyre og Venstre, og det gjør det vanskeligere for KrF å bane vei for inntreden i regjeringen. Saken har fått så mye oppmerksomhet fordi det brukes svært sterke ord (at Ap nærmest oppfordrer til terrorisme) og fordi Facebook-posten publiseres samme dag som filmen "22.juli" har premiere.

Flere i opposisjonen har gått ut og krevd at Listhaug som statsråd må beklage og slette innlegget. Både Erna Solberg, Siv Jensen - og Listhaug selv - har ikke villet gjøre det. Er dette en form for enveiskommunikasjon fra en politiker der de lar saken seile sin egen sjø? Og i så fall hvorfor?

- Listhaug er pr i dag Frps klart største velgeraktivum på innvandringsfeltet. Innvandring er den viktigste saken for velgerne, i følge valgundersøkelsen av Stortingsvalget 2017, og høy velgertillit her både til Frp og H var en av hovedårsakene til at det borgerlige flertallet bestod og regjeringen ble gjenvalgt. Både Siv Jensen og Erna Solberg ser dette. Frp appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få, men som er helt nødvendige for den regjeringsmakten som Jensen og Solberg forvalter. Derfor får Frp bedrive dobbeltkommunikasjon; Listhaug som "sluggeren" som appellerer til sjelen i partiet, Jensen som ansvarlig finansminister. Og Solberg som statskvinnen som "hadde brukt andre ord" selv, men som lar det bli med det.

Frp er det regjeringspartiet som har flest følgere av sine statsråder på sosiale medier. Frps statsråder har 457 000 følgere, mens Høyres statsråder har 412 000 følgere. Lishaug har flest følgere (143 000) etter Erna Solberg og Siv Jensen. Hva forteller det oss? At Frps velgergruppe er mye mer opptatt av å få nyheter via sosiale medier, enn de etablerte mediene?

- Frp prioriterer Facebook svært høyt, og gir mer eller mindre blaffen i en del andre sosiale medier som Twitter. Dels fordi statsrådene kanskje selv liker Facebook best, men også fordi "folk flest" er på Face og partiet der treffer flere av de velgerne som de appellerer til. Kvantiteten i antall følgere osv. sier noe om at flere Frp-statsråder lykkes med å tiltrekke seg oppmerksomhet og kommuniserer på en slik måte at det oppleves såpass interessant at mange velger å følge dem.

Samtidig kan tallene også si noe om de tiltrekkker seg også mange som er uenige i Frps standspunkter, men som følger med fordi de liker å få egne synspunkt utfordret og også diskutere og argumentere mot meningsmotstandere.

Frps velgere er nok generelt mer skeptiske til tradisjonelle medier enn andre velgergrupper, og slik sett er Facebook en glitrende kanal for Frp-politikere til å komme direkte ut til sine velgere uten å gå (om)veien om journalister. Men det er nok bare en delforklaring, hovedforklaringen tror jeg ligger i at innholdet som Frp-statsrådene legger ut oppleves mer engasjerende av følgerne.

Når er sosiale medier mest effektivt for politikerne, i strategien «lik og del»?

- Sosiale medier kan være effektivt hver eneste dag for politikerne. Men vi ser gjerne en oppblomstring av bruken før valgene, da er også interessen for å skaffe seg politisk informasjon størst blant velgerne. Partier og politikere som prøver seg på kjappe stunts kun før valg, og lar kanalene sine ligge brakk ellers, blir imidlertid fort avslørt, sosial kommunikasjonskompetanse erverves gjennom kontinuerlig bruk. "

Lik og del" er en form for påminnelse til mottaker om å utføre en handling (trykke på lik-knappen eller dele-knappen) slik at informasjonen oppnår mer spredning og dermed bedre rekkevidde. Selv synes jeg dette en slitsom form for kommunikasjon, jeg vil helst slippe å bli fortalt hva jeg skal gjøre og en del mottakere opplever det nok på samme måte, mens det funker bra på andre.

Denne saken har gjort at det er Listhaugs retorikk på sosiale medier som får oppmerksomhet, heller enn selve saken som var til behandling i Stortinget. Har politikeres bruk av sosiale medier gjort at vi henger oss mer opp i politisk kommunikasjon enn saksinnhold nå enn tidligere?

- Det er ikke noe nytt at form og virkemiddel ofte er vel så mye omtalt som selve innholdet. Fordi form ofte er lettere å engasjere seg i for flere. Økt bruk av sosiale medier bidrar imidlertid til økt visualisering og personliggjøring av budskapene, der bilder, videoer og personlige opplevelser blir mer framtredende fordi det engajsererer folk mer. Dessuten er kampen om oppmerksomheten f eks i vår Facebook-feed så stor at det kan skape et incentiv til å spisse ordbruken mer og ta i bra sterkere virkemiddel slik at "postene" skaper en "stopp-effekt" i stedet for å drukne i feeden til folk.

Hvordan vinne valg?

Tidligere kommunikasjonsstrateg i Ap, Tarjei Skirbekk, har skrevet 300 sider om hvordan man vinner valg. Sider som kan være vel anvendt tidsbruk hvis du er valgnerd og/eller interessert i kommunikasjon.

Boken er delt inn i fire bolker. Første del handler om Planlegging. P=1/2 J skriver han. Det er ingen matematisk formel, men en antydning om at planlegging er halve jobben. Vi lever i en tid der teknologi, sosioøkonomiske endringer og individualisering er sterke drivkrefter og der globalisering og økt migrasjon endrer samfunnet i retning av mer kompleksitet og heterogenitet. Å forstå den tiden og de endringer vi lever i, er avgjørende hvis partier skal klare utvikle politikk og kommunikasjon som er relevant. Å gjøre gode og grundige analyser av hvem velgerne er, hva de er opptatt av, og kunne bruke denne kunnskapen, er essensielt.

Det er ikke alltid at velgerne forlater partiene, det er ofte snarere partiene som forlater velgerne, hevder han, og peker på Ap i 2001 (24 %), Høyre i 2005 (14%) og SV (4%) i 2009 som gode (eller skal vi heller si dårlige) eksempler på akkurat det. Samtidig gir sosiale medier og store data et grunnlag for kunnskapsinnhenting som vi ikke har sett før. En viktig utfordring for partiene er imidlertid å kunne bruke den enorme muligheten til noe hensiktsmessig. Det fordrer at du har mennesker med teknologisk spisskompetanse, en kompetanse de færreste partier i dag besitter internt, og noe som de i så fall må skaffe seg utenfra. Her er manglende ressurser et problem.

Bolk to dreier seg om Posisjonering. Hvordan skal partiet organisere seg, hvordan skal det fremstå, hvilke ord og bilder skal man bruke? Forholdet mellom sakseierskap og saksbredde er viktig. I 2001 kjørte f.eks Høyre bevisst fram skatt og skole som sine to hovedsaker. Strategien bunnet i to årsaker: Dels fordi partiet visste at dette var svært viktige enkeltsaker for velgerne og fordi partiet har høy tillit i disse spørsmålene. På samme måte som Frp har "eiet" innvandring, Ap har eiet eldreomsorg og sysselsetting, SV har eiet miljø osv. Men sakseierskap er aldri en konstante størrelse fordi velgerholdninger endrer seg. Dette betyr at partier med smal saksprofil er svært sårbare for velgersvingninger, mens partier med saksbredde og troverdighet i et bredere spekter av saker, står seg bedre. Både Høyre og Ap har profitert på stor saksbredde de senere årene.    

Er språket virkelig så viktig? Det spørsmålet stiller Skirbekk seg i boka, og han svarer ja, det er veldig viktig. Skal du treffe med politisk retorikk, så må språket appellere til menneskers sunne fornuft. Det mottakeren oppfatter, utgjør mottakerens virkelighet. Partiene bruker mye tid på å finne de rette begrepene når de skal formidle et budskap. Hvilke ord skal brukes de 7-8 sekundene en politiker har til rådighet i et nyhetsinnslag? Mange politikere reiser rundt med talepunkter, påpeker Skirbekk. Talepunkter er et oppsett med 3-7 kulepunkter, i prioritert rekkefølge, som man gjentar, nesten uavhengig av hva det spørres om. Spørsmålet her er om nye medier, der ting legges ut uredigert, er i ferd med å "ødelegge" denne strategien fordi talepunktene blir parodiske. Eksemplet med Siv Jensen nedenfor illustrerer det..



Tredje hovedkapittel handler om Operativ kommunikasjon. Her berøres ny teknologi og det nye medielandskapet. Hvordan håndtere at valgkampene blir mer fragmentert, med stadig flere kommunikasjonsarenaer? Etter Skirbekks oppfatning har de som jobber med medier og mediehåndtering, tre hovedoppgaver:

1) Påvirke mediedekningen slik at den handler om spørsmål partiet vil den skal handle om
2) Maksimere positiv oppmerksomhet for eget parti
3) Minimere negativ omtale.

Partiene har nå både tradisjonelle medier og egne kanaler (nettsider, e-post, sosiale medier) å løse disse oppgavene i. Journalister mister sin monopolmakt på politisk premisslegging. Likevel mener forfatteren at tradisjonelle medier vil være viktige kanaler for politisk kommunikasjon også i årene framover. De som behersker mediesamspillet, vil skaffe seg bedre forutsetninger for å vinne valget. Når det gjelder sosiale medier, så tror Skirbekk at Instagram, Youtube og Snapchat blir viktigere kanaler i årene som kommer.

Den siste biten dreier seg om Handling. Valg avgjøres ikke de siste ukene før valget, men over flere år. Tillit og troverdighet bygges opp over tid. Skal et parti framstå troverdig i den siste fasen, så må grunnlaget være lagt i tiden før. Kampanjer og partier er to kontrastfylte størrelser. Kampanjer er raske, partier er trege. Derfor mener Skirbekk at timing spiller en avgjørende rolle. Man bør spørre hvorfor noe skal gjøres, og om den valgte metoden er den som fungerer best. Dette bør fortløpende følges og måles.

Et poeng som forfatteren også drøfter, er hvorvidt negative kampanjer fungerer. Ved negative kampanjer er målet å svekke omdømme, troverdighet og tillit til et annet parti eller politiker. Ønsket er å demobilisere andre partiers velgere eller tiltrekke seg flytvelgerne. Skirbekk mener alle driver med dette i større eller mindre grad. Fordi det virker. Derfor vil vi også se dette i framtiden.

Han lister opp noen "huskeregler" for å vinne valg som "Tydelige og enkle budskap, emosjonell fortelling, ha en dreiebok, sett opp aktivitetshjul, bygg en åpen organisasjonskultur, si nei til ideer som ikke er relevante, valg handler om framtid og ikke fortid og lytt!" Fire "case" trekkes fram som gode på hvordan partier, gjennom sterk politisk kommunikasjon og strategi, har vunnet valg: Høyres reise fra katastrofe i 2005 til seier i 2013, Aps håndtering av finanskrisen og seier i 2009, Danske Venstre seier i 2001 og svenske Moderaternas seiere i 2006 og 2010.

Innvendinger
Jeg leste boken med stor interesse, dels fordi både valg og kommunikasjon opptar meg stort. Og jeg tror boka kan appellere sterkt til "sånne som meg". Men vi er nok ikke så mange, og jeg tviler på om denne boka har en form og et innhold som gjør at den når noe særlig ut over denne kretsen. Når det er sagt, så vil jeg legge til at det er glitrende at Skirbekk, som har jobbet i "felt" i mange år, har tatt seg tid til å systematisere sine tanker i bokform.
- Jeg skrev en bok som jeg selv savnet da jeg jobbet med dette, sa han til meg (se video nedenfor) da jeg spurte om drivkraften hans for å skrive.
La oss håpe det kommer flere slike bøker om moderne politisk kommunikasjon i årene som kommer, vi trenger mer kunnskap her.

La meg også formidle noen ankepunkt mot boken (poeng som kanskje andre kan ta tak i og utvikle tanker rundt i senere bøker?). For det første så synes jeg perspektivet som Skirbekk har, er litt for preget av at han har jobbet i Norges største parti (dette perspektivet er dog forståelig). Det er forskjell på om du er et stort parti eller et lite parti (av typen SV, KrF osv) mht. hvordan valgstrategi bør legges. Jeg synes dette skillet kommer for dårlig fram. Et annet element, som er noe underkommunisert i boka, er at vi har et flerpartisystem her i landet. Eksempler og paralleller til USA og Obama og Clinton osv. som Skirbekk trekker opp, er ikke irrelevante, men bør ses i lys av at USA har et helt annet politisk (toparti)system.

Forlag og forfatter hadde stått seg på å skrelle vekk en del selvfølgeligheter av typen "et budskap selger ikke seg selv", "det er velgerne som avgjør valg" og "valg er forskjellige og partier er forskjellige". Jeg hadde også gjerne sett mer praksis og noe mindre teori. Skirbekk sitter på unik praktisk kunnskap som det hadde vært spennende å få et dypere og mer konkret innblikk i. Hvordan Ap klarte å snu en negativ velgerstemning i 2008 til noe positivt den høsten og fram mot valget neste år og sikre gjenvalg, var meget godt gjort - nesten en bragd. Hva gjorde de? Hvordan jobbet de sammen? Hvilke vurderinger ble foretatt? Skirbekk gir oss små glimt her, men dette "caset" er så fascinerende at jeg gjerne ville hatt mer.      

Et lite hjertesukk til slutt: Det blir mye strategi, hva som er smart/ikke smart, image, branding, dreiebok, kampanjer, spinn osv. La oss ikke glemme menneskene, det bankende hjertet og idealismen som ofte er kjernen i hvorfor folk gidder involvere seg i politikk og holde på med dette. Vi skal ha et lokalvalg til høsten der over 10 000 kvinner og menn skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting over det ganske land. For de fleste vil valgkampen og valget ikke handle om hva slags "brand" de har, men hvordan de skal løse kommunens utfordringer til det beste for innbyggerne.    

Disse innvendingene bør imidlertid ikke forhindre deg i å være nysgjerrig på, og kanskje endog lese, boken til Skirbekk. For det er en bra bok.