Februar 2018: 91-78 borgerlig

Ap ville mistet åtte av sine "faste" stortingsmandater. Høyre ville vunnet sju nye disktriktsmandater hvis det var valg i dag.    


Når jeg legger gjennomsnittet av februarmålingene til grunn, kommer jeg ut med følgende partifordeling av mandater:

Legges KrFs, Vs, Høyres og Frps mandater sammen, har de 91 mandater inne mot 78 mandater for den rødgrønne opposisjonen. Regjeringpartiene H, Frp og V har 84 mandater og mangler dermed kun ett mandat på flertall. 

Dykker vi dypere ned i tallene, og ser på den fylkesvise partifordelingen, så ligger Ap an til  mandatminus i alle våre fire mest folkerike fylker: Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. I tillegg ryker Ap på mandattap i Buskerud, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Folk som Espen Bart Eide, Tuva Moflag, Masud Gharakani, Øystein Langholm Hansen, Ruth Grung, Kirsti Leitrø, Martin Henriksen og Ingalill Olsen ville dermed mistet sine faste, stortingsplasser. 

Borgerlig sving på +4

Derimot ville Høyres styrkede posisjon sendt Monica Gåsvatn (Østfold), Hårek Elvenes (Akershus), Anders Werp (Buskerud), Aleksander Stokkebø (Rogaland), Liv Kari Eskeland (Hordaland), Guro Gimse (Sør-Trøndelag) og Frank Bakke Jensen (Finnmark) inn på faste stortingsplasser for partiet. 

Frps Erlend Wiborg (Østfold), Kari Kjos (Akershus) og Hanne Dyveke Søttar (Nordland) ville røket ut, mens både MDG og Rødt kunne ha doblet sin "gruppe" fra en til to og fått inn hhv. Rasmus Hansson (Akershus) og Seher Aydar (Oslo) på Tinget. SVs bedrede stilling ville gitt både Mona Lill Fagerås (Nordland) og Torgeir Knag Fylkesnes (SV) faste plasser.  

Ser vi på blokkbalansen, så ville de borgerlige kommet styrket ut i seks fylker: Buskerud, Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Mens de rødgrønne ville bedret mandatblansen i Akershus og Nordland. Totalt sett ville dette gitt en borgerlig "sving" på fire mandater. 

11-8 borgerlige utjevningsmandater

Hva med de 19 utjevningsmandatene? SV ville beholdt sine seks utjevningsmandater, men to av dem ville vært fra Rogaland og Hordaland, i stedet for Nordland og Troms. KrF ville mistet ett av sine utjevningsmandater (Sogn og Fjorane) og stått igjen med fire i Agder-fylkene, Telemark og Møre og Romsdal. 

Venstre ville fått fire, som ved valget, men tre av dem ville kommet i Sogn og Fjordane, Nordland og Troms, i stedet for Oppland, Vestfold og Nord-Trøndelag. Sp ville igjen fått ett utjevningsmandat, men denne gang i Vestfold i stedet for Hordaland. 

Høyre ville mistet ett av sine tre utjevningsmandater (Finnmark), og Ap og Frp ville fått hvert sitt utjevningsmandat fra hhv Oppland og Nord-Trøndelag. 

Borgerlig utjevningsovervekt 12-7 ved valget ville dermed blitt redusert til 11-8.       

Høyre, SV og Rødt styrket, Ap svekket etter valget 2017

Velgertendensen etter Stortingsvalget 2017 er at valgtaperen Ap har svekket sin posisjon ytterligere, mens valgvinnerne Høyre, SV og Rødt har styrket seg. For de øvrige partiene er det relativt små endringer. 

Til grunn for vurderingene ligger månedelige gjennomsnittsberegninger av de nasjonale målingene, samt publisert bakgrunnsmateriale fra målingene.

Ap på 22-23 prosent 
Etter Aps svake valg på 27,4 prosent hadde man et par måneder på 26-tallet, før Giske-saken slo inn med full kraft i desember. Stor negativ oppmerksomhet, og interne stridigheter, koblet med svak håndtering i starten, medførte at velgerne flyktet i ytterligere hopetall og partiet nådde et nytt lavmål på rundt 22 prosent i janauar. Det har lysnet litt i februar, men 23-tallet vitner om et parti i fortsatt dype problemer. Ap har for lav lojalitetsandel, og de har fortsatt å lekke velgere til særlig SV, Sp og Høyre etter valget.   

Høyre klart størst
Høyre gjorde et godt valg på 25 prosent i fjor høst og styrket seg ytterligere inn mot årsskiftet. Gjennom årets to første måneder har partiet sett tall helt opp i mot 29. Høyre er med det pt. landets klart største parti. Regjeringspartiet har for tiden svært høy lojalitet blant egne velgere, samt et klart positivt bytteforhold til både Ap og Frp.   

Frp litt ned
Frp kom i mål valgdagen med et ok resultat på 15 prosent. Siden har partiet falt litt, men ligger relativt stabilt rundt 14 prosent. Hovedproblemet er lekkasjer til Høyre, og man trøbler også med et visst frafall til Sp, men ut over det ser bakgrunnsmatrisene ok ut med balanse til øvrige partier og bra lojalitet. 

Sp stabile på 10-11 prosent
Sp gjorde et sterkt valg på 10,5 prosent. Etter valget har partiet ligget stabilt på dette høye nivået. Det kan samtidig bety at Sp stanger hodet i taket her. Spørsmålet er hvor lenge Sp makter å holde sitt ekstremt høye lojalitetsnivå oppe. Sp har fortsatt å plukke velgere fra Ap etter valget, om enn i noe mer moderate strømmer enn i fjor. Også hos Frp henter Sp noen velgere netto.

SV ser 7-tallet
SV snudde en langvarig nedgangstrend i fjor og kom i mål på anstendige 6 prosent ved valget, godt hjulpet av Aps fall. Siden har partiet styrket sin posisjon og ser 7-tallet både i januar og februar. Partiet har for tiden strålende lojalitetstall til SV å være, paret med at man støtt og stadig henter tidligere Ap-velgere. Men mye av "Ap-potensialet" kan nå være tatt ut.

Venstre upåvirket av regjeringsdeltakelse
Venstre slet lenge med målinger godt under sperregrensen på 4 prosent i fjor, men det lysnet noe i løpet av valgkampen og man kom i mål på 4,4, godt hjulpet av velgerlekkasjer fra Høyre. Alle måneder etter valget viser tall over sperren, men med tynn margin.

Venstre valgte å gå inn i den blå regjeringen, uten at det foreløpig ser ut til å påvirke partiets velgeroppslutning i særlig grad, hverken den ene eller andre veien. Venstre sliter ofte med lav lojalitet, så dagens nivå på 60-tallet, er ikke helt ueffent til Venstre å være, selv om det ikke er noe å skryte av. Venstre har mistet en del velgere tilbake til Høyre, men har kompensert ved å ha et positivt bytteforhold til Ap. 

KrF på sperren
KrF levde farlig på valgkvelden, men karret seg såvidt over sperren med sine 4,2. Både oktober og november viste snittnivåer under sperren, mens de tre siste månedene har vist nivåer på linje med valgresultatet like over sperren.

KrFs vedvarende problem er forsvinnende svak appell til andre velgere enn sine egne. Partiet "reddes" foreløpig av høy lojalitet blant egne velgere, og lite avgang til andre partier, men over tid må partiet øke sin appell hos andre for å holde stillingen eller ha håp om  å vokse.

MDG svinger rundt valgresultatet
MDG gjorde sitt livs beste stortingsvalg med 3,2 prosent. Men sett i lys av at målingene på forhånd antydet at de kunne bryte sperren, så var resultatet noe skuffende for folk med hjertet i MDG. Etter valget har man svingt på nivåer rundt valgreslutatet, både litt over og litt under. Bra lojalitet hos MDG nå, og ellers stort sett balanse til de andre partiene.   

Rødt opp på siden av MDG
Rødt gjorde sitt livs beste stortingsvalg med 2,4 prosent og ble representert med ett mandat for første gang siden 1993. Partiet har steget noe på målingene etter valget og ser 3-tallet, hvilket betyr at man er jevnstore med MDG. Bra lojalitet og et positivt bytteforhold til Ap forklarer en del av framgangen. 

De siste partitrendene

Dette er partienes trendbilde, to dager før stortingsvalget 2017:

Ap: Elendig valgkamp og lite lyspunkter å finne for Ap. Partiet lekker i alle ender og lojalitetstallene er labre. Nivået er nå rundt 27 og trenden er nedadgående. Fylkesmålingene viser ca 28. Partiet vil trolig plukke et sted mellom 48 og 51 mandater på disse nivåene. Jeg har dem i det øvre sjiktet. Ofte gode på sluttmobiliseringer, og blir historisk sett gjerne undervurdert med opp til to prosentpoeng av målingene rett før valg. Gjentar den historien seg, så kan man fortsatt håpe på et valgresultat på rundt 29-30. Men spørsmålet er om noe som helst er normalt ved årets Ap-valgkamp, sidelengs inn til 27-28 eller endog ned mot 25-26 prosent er også fullt mulige scenarier.
       

Høyre: Har mobilisert bra i valgkampen og ligger på 24 prosent på snittet av de nasjonale målingene. Fylkesmålingene indikerer 23. Øker lojaliteten og henter velgere fra Ap. Har tettet noe av lekkasjene til Sp, men har fortsatt et klart negativt bytteforhold den veien. Tendenser til økt lekkasje til Frp og mulig taktisk stemmegivning på Venstre, kan skape utfordringer for partiet i innspurten. Ingen entydig over-/undervurdering på målingene historisk. Kan gå i retning av sidelengs bevegelse inn mot 23-24. Men både økning til 25 og nedgang til 22 er realistiske alternativer. 40-45 mandater er det trolige innenfor dette prosentintervallet.  
 

Frp: Fin valgkamp og lukter snart på 15-tallet på nasjonale målinger. Noe lavere på fylkesmålingene, disse peker i retning av et resultat på i underkant av 14. Appellerer ok til egne velgere og velgere som befinner seg mellom Høyre og Frp, samt noen som står mellom Frp og Sp. Jeg finner tendenser til overvurdering av Frp i forkant av de siste valgene. I så fall er rundt 14 prosent mer sannsynlig enn rundt 15. Sjiktet 13-15 virker mest sannsynlig og dette gir et sted mellom 23 og 28 mandater. Med et resultat på rundt 15 prosent, vil flere sistemandater i kretsene slå inn, det kan bli avgjørende.   

Sp: Sp har ikke helt klart å holde trykket oppe om sine gode sentrum-periferi-saker i valgkampen og viser en klart fallende tendens. Men er på et tosifret nivå og kan fortsatt klare denne "magiske" grensen hvilket vil være det det beste Sp-valget siden 1993. Fortsatt meget god lojalitet og strålende bytteforhold til Ap, men mister litt til Høyre og Frp. Fylkesmålingene peker også på et resultat rundt 10 prosent. Det vil gi 19-20 mandater. Historisk blir partiet undervurdert 0,5-1 prosentpoeng, noe som kan borge for et resultat på opp i mot 11 prosent. Et fall ned til 9 kan heller ikke utelukkes. Ergo ligger det an til noe i intervallet 9-11 prosent, noe som vil 17-21 mandater.

SV: Sterk valgkamp og er helt oppe og lukter på 6-tallet, i følge både nasjonale og lokale målinger. Har gode lojalitetstall til partiet å være, og drar også masse velgere fra Ap. SV har systamtisk blitt overvurdert på målingene ved de seneste valgene, med et sted mellom 0,5 og 1 prosentpoeng. Trekker vi fra et halvt poeng fra 6, så kommer vi ned midt på 5-tallet. Vi kan dog ikke utelukke at SV får et ytterligere løft mot slutten og kan havne opp i mot 7. Et resultat på mellom 5 og 7 prosent gir et sted mellom 9 og 12 mandater.   

KrF: Får ikke helt dreis på denne valgkampen. Partiets hovedproblem er av vedvarende karakter: Man er nærmest blottet for appell til andre enn egne velgere. Må bare satse på å mobilisere noen flere av disse i innspurten og holde sperregrensen fra livet. Dette ser ut til å gå, men avstanden ned er ikke all verdens. KrF måles ofte til "riktig" nivå, slik at sidelengs inn til et resulat rundt eller i underkant av 5 prosent, virker mest sannsynlig. Dette gir 8-9 mandater. 

MDG: Har levert en god valgkamp, godt hjulpet av økende oppmerksomhet rundt sin beste sak, miljø. Balanserer like over sperregrensen på nasjonale målinger, men er like under i følge fylkesmålingene. Trekker velgere fra Ap og har bra lojalitetstall til dem å være. Et nivå på høyt 3-tall på valgdagen vil mest sannsynlig gi dem to eller tre mandater. Bryter de sperregrensen, ligger det an til sju mandater. Har litt for kort valghistorikk til å kunne vurdere tendenser til over/undervurdering, men både i 2013 og 2015 ble partiet overvrudert med fra 0,5-1 prosentpoeng. Sett i det lyset, så er under sperregrensen vel så sannsynlig som over. Men dette er åpent helt inn.  

Venstre: Det har lysnet for partiet. Muligens har partiets borgerlige tydeliggjøring hjulpet på appellen blant lyseblå, urbane, borgerlige velgere. Både snittet av nasjonale målinger og fylkesmålingene peker nå i retning av at man såvidt klarer å karre seg over sperregrensen. Men marginene er såpass små, at dette langt i fra er trygt. En titt på valg- og målehistorikken gir også en viss grunn til bekymring, sett med Venstre øyne. For partiet har blitt overvurdert ved samtlige fire siste valg, dog kun med 0,2-0,3 prosentpoeng ved de to aller siste. Et resultat på et høyt 3-tall gir partiet antagelig 2, muligens tre mandater. Mens et nivå like over 4 prosent trolig vil gi 7 mandater.  

Rødt: God valgkamp. Det tidligere så revolusjonære partiet har blitt mer spiselig for venstreorienterte velgere, også godt inn i Aps rekker. Trender fortsatt godt opp og ligger an til et resultat midt på 3-tallet. Dermed er marginen opp til sperregrensen ikke støørre enn at dette slett ikke er umulig. Samtidig bør vi huske at Rødt gjerne overvurderes noe på målingene, ofte rundt 0,5 prosentpoeng, noe som kan tale for et resultat på ca 3 prosent. I så fall blir det mest trolig ett eller to mandater. Bikker man 4, så vil de kunne plukke 7 mandater.

Kort oppsummert så ligger fire partier an til å gå fram, sammenlignet med forrige valg: Sp, SV, MDG og Rødt. Mens både Ap, H, Frp, KrF og V ligger an til å gå tilbake. Alle ni partier ligger an til å komme inn på Stortinget. I så fall får vi Norgeshistoriens mest fragmenterte storting. Jeg ser ingen andre partier eller lister enn disse ni som har reelle muligheter for å komme inn.

Hvis historien gjentar seg...

Det er under tre måneder igjen til stortingsvalget. Hvordan går det? Jeg har tatt en titt på valgkamphistorikken ved alle fire valg på 2000-tallet og sammenlignet juni-nivåene på målingene i valgåret med valgresultatene for å se hva den nære historien viser. Tall fra pollofpolls, rapporten "Påvirkes velgerne av meningsmålinger" og TV2s snittallbarometer er kildene.


Ap har Norges største og beste valgkampapparat, noe som ofte reflekteres gjennom at partiet klarer å mobilisere godt i sluttfasene. Partiet har løftet seg i forkant av alle disse fire valgene. Det mest beskjedne løftet kom ved partiets svake valg i 2001, da steg man under to prosentpoeng fra juni til valgdagen. Det største løftet kom ved neste valg, i 2005, da partiet økte med 3,5 prosentpoeng. 2009 og 2013 ligger et sted i mellom med hhv. 2,6 og 2,2 prosentpoeng. Partiets juni-nivå i år er snaut 32 prosent. Plusser vi på partiets "gjennomsnittsløft" på 2,5 prosentpoeng, så ligger det i så fall an til et valgresultat på drøyt 34 prosent.

Høyre har opplevd to bratte valgkampfall på 2000-tallet. I 2001 falt man over åtte prosentpoeng og i 2013 ble det en nedgang på over fem pp. I 2005 falt partiet "bare" tre prosentpoeng, men fra et langt lavere nivå. Unntaket kom i 2009 da partiet klarte å vokse nesten fire prosentpoeng fra juni til valget. Høyres juni-nivå er drøyt 23 prosent. Trekkes "snittnedgangen" på tre prosentpoeng i fra, så vil partiets valgresultat i år bli rundt 20 prosent.

Frp: I 2001 og 2013 hadde Frp en flat utvikling gjennom valgkampen og inn mot valget, endringene var kun marignale. I 2009 falt man derimot over tre prosentpoeng, fra skyhøye nivåer. Mens i 2005 derimot maktet Frp å løfte seg et par prosentpoeng. Frps juni-nivå i år er i overkant av 13, noe som  også kan bli noe i nærheten av valgresultatet hvis partiets historikk ses under ett.

Sp har en sterk valgkamphistorikk og har løftet seg rundt ett prosentpoeng i alle de fire siste valgkampene. Skulle Sp klare å gjenta denne bedriften ved årets valg, så er 13-tallet innen rekkevidde og i så fall vil det gi Frp en solid kamp om å bli Norges tredje største parti.

KrF: Ingen klar tendens å spore i KrFs valgkamphistorikk. Ved valgene i 2001 og 2009 gikk man tilbake under valgkampen. Mens i 2005 og 2013 var det derimot en viss framgang. KrF ligger pt. på rundt 4,5 prosent og kan håpe å se 5-tallet med en tilsvarende utvikling som i 2013. Men sperregrensen kan rykke faretruende nær ved en utvikling ala 2009.

SV har gått ned ved de tre siste valgkampene. I 2005 var nedgangen svært bratt, mer moderat i 2009 og 2013. Men 2001 viser at det ikke er noen lovmessighet i at SV gjør svakere valg enn juni-tallene viser, partiet steg meget pent fra under 9 og havnet helt oppe på 12-tallet den gang. Juni-nivået er nå like over 4. Den nære valgkamphistorikken tilsier at partiet fort kan ryke under sperregrensen  den 11. september.    

.
Venstre har økt tre av de fire siste gangene. Særlig markant var økningen i 2005 da man doblet oppslutningen sin fra juni til valget. Men også i 2001 og 2013 kunne man notere pene framganger i sluttfasen. Derimot gikk det kraftig utforbakke i 2009. Disse nære historiske tallene gir likevel et hardt presset Venstre et berettiget håp om å karre seg over sperregrensen fra dagens drøye tre prosent.

MDG: Sparsomt med gode, historiske data for utviklingen for MDG da de først ble et parti av en viss størrelse sist. I 2013 hadde partiet en fin boost fra juni og utover sommeren til august, men falt noe tilbake inn mot valget. Perioden juni til valget, sett under ett, ga likevel en pen framgang. MDG ligger nå like i overkant av valgresultatet sitt fra 2013. Klarer de å øke rundt ett prosentpoeng, ala 2013, så vil de bryte sperren ved årets valg.

Rødt falt en del tilbake både i 2009 og 2013, men hadde bra framgang i 2005, riktignok fra et elendig nivå. Jeg har ikke data fra 2001. Årets juni-nivå er 2,5 for Rødt. Faller man rundt et halvt prosentpoeng som i 2009 og 2013, så blir valgresultatet rundt 2 blank.

95-74 rødgrønt
Summerer vi opp valgkamphistorikken ved de fire siste valgene for disse ni partiene, sammenholder den med dagens snittnivåer og forsøker predikere utfallet på basis av dette, så kommer man ut med valgresultatet
Ap 34
H 20
Frp 13
Sp 13
KrF 4,5
V 4
MDG 4
SV 3,5
Rødt 2.

Dette gir i så fall et rent flertall av Ap (63) + Sp (23) med 86 mandater. Legger man til mandatene til SV (1), Rødt (1) og MDG (7), så blir det rødgrønne flertallet ved årets valg på 95-74. Altså omtrent motsatt av 2013 da det ble 96-73 borgerlig.

Dessverre, eller skal vi snarere si heldigvis, er det neppe så enkelt å predikere valgutfall. Hvert valg og hver valgkamp har sine særegne forutsetninger og lever sine egne liv. Omtrent slik fotballkamper gjør. De borgerlige posisjonspartiene har pt flere gjerdesittere enn de rødgrønne oppoisjonspartiene, noe som bør gi dem reelt håp om en positiv utvikling inn mot valget. Samtidig som det slett ikke er gitt at flertallet av de som bestemmer seg sent, faller ned på borgerlig side.

Favorittstempelet er uansett fortsatt rødgrønt.