Visjoner og hundepark i Nannestad

Lørdag 15. juni hadde jeg gleden av å være ordstyrer ved en lokalpolitisk debatt på Nannestadfestivalen.
Debattforberedelsene mine startet med refleksjoner over Nannestads politiske landskap. Et landskap som ikke er helt ulikt andre politiske landskap på Romerike, men som også har sine særtrekk. Ap har ordføreren i Hans Thue. Partiet er normalt sett sterke her, men gjorde et svakt valg sist der personstridigheter internt ødela mye. En bred sentrum-venstre-koalisjon bestående av både Ap, SV, Sp, KrF, V og MDG utgjør den politiske posisjonen i kommunen. Samarbeidskonstellasjonen ligner Enebakk, Skedsmo, Lørenskog, Nittedal, Aurskog-Høland og Gjerdrum og er en viktig del av forklaringen på Aps sterke maktgrep om Romerike. Skal opposisjonen i Nannestad, og i de nevnte kommuner, frata Ap makten etter høstens valg, så må de bli bedre på å bygge allianser inn mot sentrum og slå kiler inn i dagens samarbeidskonstellasjoner.

Venstre har gjort flere sterke lokalvalg på rad i Nannestad. Det er åpenbart flere velgere som vurderer Venstre som langt mer attraktivt å stemme på lokalt enn nasjonalt; 10 prosent ved lokalvalget i 2015 og kun 3 prosent ved stortingsvalget i 2017 forteller dette. Varaordfører Karl Henrik Laaches sterke og synlige posisjon i kommunen må ta sin del av æren for det.

Ett annet særtrekk ved dagens politiske landskap i Nannestad er Bygdelistens posisjon. De gjorde stor suksess i 2015 med 11 prosent av stemmene og 3 representanter i kommunestyret. Mer innbyggerinvolvering, motstand mot kommunesammenslåing og fortsatt post i butikk i Nannestad var blant mobiliseringssakene. Et spenningsmoment er om Bygdelisten finner nye saker å mobilisere på i år, eller om de faller tilbake. Bygdelister generelt sliter med å gjøre mer enn ett godt valg. Samtidig kan den økende oppslutningen nasjonalt om Bompengemotstandere, Sp, MDG, SV og Rødt tolkes som et utrykk for at velgerne har litt ekstra lyst til å gi makta en «på tygga» i år, noe som også kan gi bygdelister bedre utsikter enn normalt. Apropos Rødt, så stiller partiet liste for aller første gang i historien i Nannestad, et lite tegn på partiets framvekst.

Arrangøren Nannestad kulturråd ønsket en debatt om de store tingene: Hva skal Nannestad være?
Hvilken identitet skal Nannestad ha?  Hvilke verdier bør Nannestad bygge på? Politikerne vil helst snakke mest om tjenesteyting i skole og omsorg. Innbyggerne vil gjerne ha svar på de små tingene; kan vi få flere søppelkasser, en hundepark, er det mulig å få pyntet sentrum med blomster og er det ikke på tide å bygge en tennisbane?   

Denne kontrastfylte blandingen brakte mine refleksjoner om det politiske landskapet over på noe (mer?) interessant. For det slo meg plutselig at det er jo nettopp disse tre momentene som årets valgkamp bør handle om! Visjoner, skole og tennisbane. Verdier, omsorg og hundepark. I skjønn forening. 

En valgkamp som kun består av store visjoner blir for svevende. En valgkamp som bare handler om skole og omsorg blir for ensporet. En valgkamp som bare handler om hundeparker er en dårlig valgkamp.

Valgkamp som får fram det store bildet i det små, har derimot mye for seg. En slik valgkamp kan endog øke deltakelsen.

Både i Nannestad og andre steder.


Teksten stod på trykk i Romerikes Blad 17. juni

Tre rullebaner?

Nylig hadde jeg gleden av å lede et folkemøte om en tredje rullebane på Gardermoen. Saken berører og engasjerer mange mennesker på Øvre Romerike, men også langt ut over både lokale og regionale grenser. Avinor, som drifter flyplassene våre, har prognoser som viser at passasjerveksten fører til at når vi kommer fram til ca. 2030, så vil kapasiteten på dagens to rullebaner bli så sprengt at behovet for bane 3 melder seg. Kostnadene er stipulert til 19 milliarder.

Argumentene for utbygging er at vi trenger en velfungerende hovedflyplass med god kapasitet slik at mennesker kommer seg raskt til og fra steder i Norge og verden, en effektiv nasjonal «hub» er god distriktspolitikk i vårt langstrakte land, et næringsliv i omstilling får bedre rammebetingelser, og mulighetene for vekst og utvikling øker både regionalt og nasjonalt.

Motargumentene er både globale, nasjonale og lokale: Hvordan nå klimamålene i Paris-avtalen ved å legge til rette for økning i den forurensende flytrafikken? Hvorfor bygge en dyr, tredje rullebane når vi allerede har rullebaner på Rygge og Torp som kan rustes opp og et togtilbud som kan forbedres? Hvorfor påføre flyplassnaboene ytterligere plager med støy og forurensing?

I fjor ga Stortinget, med stemmene til H, Frp, Ap og KrF, grønt lys for at Avinor kan fortsette å planlegge en tredje rullebane. Men Stortinget har ikke gitt klarsignal til selve utbyggingen. Både Høyre og Frp virker klare til å stemme for, selv om både Høyre og Frp lokalt kjemper i mot.

De to blå partiene har ikke flertall, så Ap sitter med nøkkelen i saken. Ap er delt. Lokale og unge krefter i Ap kjemper i mot, Oslo Ap har sagt nei og Akershus Ap er i en «prosess» som det heter på politikerspråket. Jeg tror det skal mye til at nei-synet vinner flertall i partiet, men det kan ikke utelukkes. Spørsmålet om en tredje rullebane er derfor uavklart fram til Ap bestemmer seg. Det kan ta tid. Trolig venter man til Avinor sier at nå trenger vi et vedtak slik at spaden kan settes i jorda og vi kan starte utbyggingen. Det kan være et godt stykke inn i 2020-tallet.




Et par minutter før folkemøtet skulle starte, fikk jeg et lite håndskrevet brev fra ei kvinne som bodde sammen med sin mann på Midtskogen.

- Vi er i en vanskelig situasjon, sa hun, vi må selge huset vårt i løpet av det nærmeste året og frykter stort økonomisk tap da huset trolig må rives hvis en ny rullebane bygges.

Kan du spørre hva Avinor vil gjøre for oss?

Jeg spurte, og Avinors lufthavndirektør Øyvind Hasaas svarte:
- Vi har stor respekt for de problemene og utfordringene som mennesker i nærområdet får pga. utbygging av en tredje rullebane. Men vi kan ikke forskuttere beslutningen. Sånn er livet.

Ekteparet må altså belage seg på økonomisk tap. Hasaas og Avinor gjør den jobben de er satt til å gjøre av staten og svarer deretter. Avinor mener at en ny rullebane trengs, men det er opp til Stortingspolitikerne å bestemme om det blir slik.

Politikerne må veie hensyn og argumenter opp mot hverandre. Sånn er demokratiet vårt.



Inntil beslutningen er tatt, har både tilhengere og motstandere fortsatt et berettiget håp om å vinne fram. 


Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 7. mai 2018. Debatten ble streamet og kan ses i sin helhet her (krever innlogging).

Hva bør jeg gjøre?

Jeg er (muligens) midtveis i livet. Det er tid for å stoppe opp litt, tenke på veien hit og hvor den går videre.

Min etterhvert langt framskredne interesse for politikk, valg og demokrati fikk sin spede start under oppveksten i Gansdalen. Jeg vet ikke helt hva det var, eller akkurat hvorfor, men Gro-Kåre-debattene på 80-tallet fenget meg allerede da jeg gikk på barneskolen.

Gro Harlem Brundtland; Ap-dame, mange innskutte bisetninger og tidvis irritert. Kåre Willoch; Høyre-mann, med fakta og detaljer - tidvis arrogant. De var de to store, politiske stjernene på den norske politiske himmelen på 80-tallet.



Geir Helljesen
Men en entusiastisk fyr raget over dem begge. For meg. For når det var klart for valgdag, og Geir Helljesen formidlet tall, mandater og prognoser utover kvelden og natten med en innlevelse som bare han kan, da koste jeg meg skikkelig - det var som julaften, 17. mai, bursdag og hele pakka på en gang. Og når man i tillegg fikk servert valganalyser av Henry Valen, så var kvelden helt komplett.

Samfunnsfag ble favorittfaget på ungdomsskolen (husker du, Magne Skrede?). Etter flytting til Nevlunghavn, ble Larvik Gymnas neste studiestopp, og samfunnsfaginteressen ble videreutviklet med Alf Rød som lærer.
- Vi skal jo prøve å gjøre samfunnsvitere av dere, husker jeg han sa i en av de aller første timene.
Der lyktes han i alle fall med meg. For etter tre år, russetid til "Sing Halleluja" i 93 og ex.phil på folkeuniversitetet i Vestfold, ble statsvitenskap et naturlig og riktig valg. Det virket mest interessant og spennende. Universitetet i Oslo ble stedet.

Studietiden
Flytting til hovedstaden var ikke uten bekymringer for en bygdegutt. Men jeg nærmet meg 20, tiden var inne. Det har jeg aldri angret på. Studietiden var herlig. Bekymringsløs. Fylt med interessante studier, nye venner og kule foajefester. Det er i alle fall slik jeg liker å huske den. Tenker jeg noe bedre etter, så var det også sider som handlet om ensomhet, tungt stoff, kjedelige forelesere m.m.  
       

I 2002 var jeg uteksaminert. Cand. polit.-tittelen i lomma: Hovedfag i statsvitenskap, støttefag i sosiologi og sosialøkonomi. Hva skal jeg bruke utdannelsen min til? Gjøre som de fleste andre: Søke jobb? Min vei ble en annen. Personlig frihet har alltid tiltalt meg, derfor satset jeg på å være min egen sjef og prøve meg som frilanser.

Frilanserliv
Jeg var litt heldig. For arbeidet med hovedoppgaven min falt sammen med endringer i valgsystemet. Dermed satt jeg på kunnskap som hadde en viss nyhetsinteresse. Flere fylker skulle få endret sitt antall mandater til neste stortingsvalg. Og jeg så min lille nisje i å skrive om dette og sende artikkelforslag til større og mindre aviser i ulike fylker rundt omkring i vårt land. Den gode følelsen av å få den første artikkelen antatt, i Altaposten, sitter fortsatt i meg. Trønderavisa, Sogn Avis, Jærbladet, Drammens Tidende og Romerikes Blad fulgte på.

Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne spe på artikkelskrivingen med kronikker: Nationen, Bergens Tidende, Adresseavisen, Tønsberg Blad, VG og Aftenposten var blant avisene jeg kom inn i. Men det var alltid et spenningsmoment om portvokteren godtok eller forkastet. For konkurransen var hard.

Seminarleder
Det gikk rundt, men det var ikke akkurat fett. Derfor var jeg glad for at det kom dumpende ned et brev i postkassen min en vårdag 2003 fra Institutt for statsvitenskap med forespørsel om jeg ville være seminarleder for bachelorstudenter. Jeg takket ja. Under noe tvil. For jobben innebar jo at jeg måtte snakke mye i forsamling. Og det har ikke vært helt meg. Så da første seminargruppe skulle avholdes, i komparativ politikk, var seminarlederen nok vesentlig mer nervøs enn studentene. Men vi kom i gang, om enn litt hakkete. Gradvis forsvant sjenansen, og interessen for faget, for diskusjoner og muntlig og skriftlig framstilling vant fram.

Fire seminargrupper i offentlig politikk og administrasjon hver høst, fire grupper i komparativ politikk hver vår. Etter å ha ledet 700 studenter, fordelt på 44 grupper, etter å ha lest 700 oppgaver, fordelt opponenter, veiledet, diskutert fag, og jobbet med god kildebruk, så var det slutt en novemberdag i 2008. Instituttet hadde ikke penger til flere seminarer og la ned tilbudet. Man burde gått i motsatt retning og vitalisert seminarene. For det er jo her studentene får utøvd sitt fag og presentert sitt arbeid muntlig og skriftlig.

Blogg
Men jeg stod ikke på bar bakke. For parallelt med seminarene, fortsatte jeg å skrive artikler og kronikker. Jeg skrev også for et par små nettsteder; Kommentar.no og Samfunnsmagasinet. I tillegg dukket det opp en mulighet for å jobbe på noe mer fast basis i internbladet Laurbærbladet i Hydro, som senere ble til StatoilHydro og så Statoil. Her skrev jeg om ting jeg aldri trodde jeg kom til å skrive om: Reiseskildringer, mat, vasking m.m. Men også om verdibasert ledelse og fusjon.

I 2008 begynte jeg å blogge både på Dagbladets og VGs bloggplattform. Minervas redaksjonssekretær leste Db-bloggen og ønsket at jeg skulle kommentere og analysere litt for dem. Jeg begynte med månedlige opinionsanalyser der og holdt det vedlike til 2013. I 2009 startet jeg denne bloggen - med en frekvens på omtrent ett innlegg om dagen (lavere frekvens senere..).

Etterhvert fikk jeg jammen også noen lesere. Ikke mange, men noen. Noen av disse var politiske journalister. Minerva-analysene, bloggen min og et nært forestående stortingsvalg bidro trolig til at flere mediehus begynte å ta kontakt med meg når de ville ha valgkommentarer fra andre enn Bernt Aardal og Frank Aarebrot. Det var nytt, interessant og gøy. Jeg laget også fylkesvise prognoser for ulike medier; Troms for Harstad Tidende, Østfold for Smaalenene, Buskerud for Drammens Tidende, Akershus for Romerikes Blad.

Foredrag
I 2009 fikk jeg mitt livs første forespørsel om å holde foredrag. Henvendelsen kom fra Likestillingsombudet, som hadde lest min VG-kronikk om sosial representasjon. Dette var i utgangspunktet helt fjernt for meg. En sjenert og innadvendt fyr som meg som foredragsholder?? Seminarene hadde imidlertid hjulpet meg til å være litt tøffere, og jeg tenkte: Noen sjanser må du bare ta, Svein Tore. Så jeg sa ja. Og troppet opp hos Beate Gangås og co ikke fullt så nervøs som jeg ville vært før, med noen tall og stikkord på en powerpoint.
- Jeg trodde du skulle bruke overhead, sa hun - valgforskere pleier det.
- Godt jeg ikke er valgforsker da, sa jeg. Og så lo vi litt, og jeg var i gang.

Det skjedde mye i 2009. Jeg forstod at jeg faktisk kunne ha noe å tilføre folk i form av foredrag, jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer ut av valgene - både skriftlig og muntlig. Jeg begynte å få øynene skikkelig opp for sosiale medier, Facebook-bruken min ble utvidet - bloggen ble en kjær venn og jeg logget meg på Twitter for første gang og ble nærmest hektet med en gang.  Og aller viktigst: jeg ble pappa.

Valgkommentator
I 2010 var 16 mer eller mindre sammenhengende år i Oslo forbi: Brekkelia, Frysja, Vinderen, Grünerløkka og Stovner hadde vært mine steder i hovedstaden. Nå gikk turen til Jessheim og egen bolig, sågar med hage.

Siste ord ble skrevet i Laurbærbladet i desember 2010, og jeg stod uten større, faste oppdragsgivere ved inngangen til 2011. Men i 2011 var det lokalvalg, og det skjedde særlig en spennende ting i den forbindelse: Jeg fikk forespørsel fra NRK Østlandssendingen om å kommentere valget i radio og TV- med hovedfokus på Akershus.

Kristin Hoff skulle som vanlig kommentere Oslo. Jeg ble også litt kjent med henne, og vi holdt et par foredrag sammen i valgkampen. Å sitte på direktesendt TV og analysere var utfordrende, krevende, skremmende, men mest av alt gøy. Selv om det er mange maktkonstellasjoner, ordførerkandidater og endrede mandatfordelinger å holde styr på.

Sosial kommunikasjon
I valgkampen 2011 skjedde det også noe annet som skulle få stor betydning. Jeg hadde tidligere på året blitt litt kjent med høyskolelektor Cecilie Staude (BI) via Twitter. Hun inviterte meg rett før valget til å holde et foredrag med henne på BI om valgkampkommunikasjon. Det gikk såpass bra at vi tenkte at dette kanskje kunne være noe vi kunne gjøre mer av. Gjennom egen bruk av sosiale medier hadde jeg også utviklet en stadig økende interesse for kommunikasjonsfeltet. Kunne jeg kombinere min samfunnsfaglige interesse med faglig interesse for kommunikasjon i nye medier?

Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg på at dette er noe som jeg har lyst til og brenner for. Demokrati er en strålende overbygning, slik jeg ser det.

Vi igangsatte analyser av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. Like etter ble Likestillingsombudet igjen et slags foredragsmessig startskudd for det som senere ble en pilar jobbmessig: sosiale medier. I samme tidsrom fikk vi også tilbud av Kommuneforlaget om å samle vår kunnskap, sette det inn i en større helhet og skrive en bok. Jeg hadde lekt med tanken om en gang å skrive en bok, men trodde jo at boka i så fall ville dreie seg om politikk, valg og demokrati. Slik ble det. Og slik ble det ikke. For boka, som Cecilie og jeg brukte mye av 2012 på å forfatte, handlet litt om politikk, valg og demokrati. Men mest av alt handlet den om sosial kommunikasjon. Om fenomenet sosiale medier og fellestrekkene, om kanalenes egenart, om nytteområdene, om utfordringene og om hva som fungerer.

Gullåret 2013
2013 startet med boklansering, og deretter gikk det slag i slag med foredrag, workshops, rådgivning, artikler, gjesteforelesninger på BI m.m. Med igangsettelse av Rema 1000 sitt SoMe-prosjekt og NRKs Dalen Vår som to av høydepunktene.  Dette ble mitt travleste år, og høsten bød på nytt stortingsvalg. Nå vekslet jeg mellom to ben å stå på: 1) Valg/politikk 2) Sosial kommunikasjon

Etterspørselen holdt seg godt ut over i 2014, men dabbet noe av våren 2015. Sensommeren og høsten 2015 tiltok igjen interessen for min valgkompetanse: NRK ville ha meg til å kommentere lokalvalget, foredrags-og artikkelforespørslene kom igjen tettere, og det dukket opp en ny mulighet - som jeg grep: Debattledelse.

Debattleder
I valgkampen trengte mange en som kunne lede lokalpolitiske debatter. Dette var nytt territorium for meg, men de mulighetene som ligger her i å involvere folk, sette viktige saker på agendaen og skape gode samtaler mellom mennesker, var tiltalende.

I alt ledet jeg sju debatter den høsten. Og mot slutten av året fikk jeg også mulighet for å gjenoppta oppgavelesing fra seminarlederledertiden, nå som sensor i et sosialt mediekurs på BI.

Hva nå?
Et lite stykke inn i 2016 funderer jeg litt over hva jeg skal gjøre. Hva bør være min vei videre? Gå mer tilbake til "basisen" valg og politikk? Rendyrke min sosiale kommunikasjonskompetanse? Satse mer på debattledelse? Gjøre litt av alt? Eller forsøke en fast jobb for en gang skyld?

Foreløpig står det to debattlederoppdrag på 2016-planen i vinter/vår. En workshop om sosial kommunikasjon. Noen kommentarer i Romerikes Blad (som spaltist). Et par forelesninger på BI og MHH. Ellers er det åpent.

Hva bør jeg gjøre?

Utvid debatten

"Interessert i å lede en lokalpolitisk debatt førstkommende lørdag på Jessheim torg? Ring meg.»

Facebook-meldingen kom 10. august. Avsenderen var Tom Staahle (Frp).

Lovlig sent, tenkte jeg først. Dernest: Hva bør jeg svare, jeg har jo ikke gjort det før. Men noen ganger her i livet bør en kline til og gjøre ting man ikke har prøvd. Så jeg sa ja.

Få dager etter stod jeg på torget under Jessheim-dagene og ledet ordskiftet mellom listetoppene i Ullensaker – ni stykker i alt. Temaet var samarbeidsalternativer og skole.  Det gikk fort opp for meg at det er mye lettere å mene og vite hva en god debattleder er, når man sitter i godstolen hjemme og lytter til Dagsnytt18 eller ser Debatten.

For det er krevende å finne den rette inngangen, sette seg inn i sakene, stille de gode spørsmålene og følge opp, la folk fullføre resonnement, men ikke for lenge, la alle slippe til, men ikke nødvendigvis like mye, skape flyt, ha en retning for debatten klar, men samtidig være impulsiv underveis. Det var mye jeg kunne og burde gjort bedre, men debatten ga mersmak og lyst til å bidra mer for å tilrettelegge for godt politisk ordskifte.

Få dager etter inviterte Skedsmo Venstre meg til å lede en debatt om Kjellers framtid - med fine Scene 5 i Lillestrøm kulturhus som arena. Deretter ønsket Skedsmo Frp, i kommunens bibliotek, å sette fokus på asylsøkere og prioritering.  Så kom Strømmen Storsenter på banen og ønsket debatt mellom fylkestoppene i Akershus om samferdsel, og mellom ungdomspolitikerne i Skedsmo om deres hjertesaker. Samt Eidsvoll bibliotek som ville ha alle de ni de partitoppene i kommunen i debattmøter både før og etter lokalvalget.  

Etter å ha ledet sju lokalpolitiske debatter på Romerike denne høsten, sitter jeg igjen med mange nye inntrykk. Det har vært en udelt glede å oppleve det lokalpolitiske engasjementet som finnes i distriktet vårt. Oppleve folk som vier sin fritid til å drive med politikk og saker de tror på. Det er herlig å se hvordan både kulturhus og kjøpesentre kan brukes til debatter. Og det er spennende hvordan bibliotekene våre nå vokser fram som nye, nøytrale ytringsarenaer. 

Ett inntrykk står fram som det aller tydeligste: De politiske debattene heves når andre enn politikere tar del i dem. Det var da ungdomsskolelæreren reiste seg og fortalte om sine erfaringer at politikerne i Ullensaker ble skikkelig utfordret. Det var da engasjerte folk, med greie på både byutvikling, småfly og forsvar, spilte inn sine synspunkt, at Kjeller-debatten ble god. Det var da den nyvalgte FAU-lederen ved Stensby barnehage fortalte om usikkerheten blant foreldrene i forbindelse med asylmottaket rett i nærheten, at Eidsvoll-debatten fikk et løft.                             

En tilhører i samme debatt undret seg over om politikerne vil sette den labre valgdeltakelsen høyere på agendaen. Det ville politikerne. Men ingen hadde noen gode svar på hva som egentlig bør gjøres. Jeg tror det lureste vi kan gjøre, er å utvide samtalene og debattene våre. Både på Facebook-veggene, i kommentarfeltene, på skolene, på arbeidsplassene og i familie og venneflokk. Samtalene blir bedre når flere med ulike erfaringer og syn deltar. Åpner vi for at flere stemmer høres i ordskiftet, så kan nysgjerrighet på hverandres argumenter trenge forutsigbare skyttergraver til side.

Å få flere til å snakke mer og bedre med hverandre om det som opptar oss, det er mitt jule- og nyttårsønske.

God jul!


Kommentaren stod i Romerikes Blad 21. desember