Demokratiets blodårer

«Det norske demokratiet er blant de mest velfungerende i verden. Stortinget kan virkelig påberope seg å være en av de viktigste institusjonene for å få dette til å fungere. Nå har jeg fått det ærefulle oppdraget å få dette hjertet til å slå så harmonisk som mulig.» Det skrev nyvalgt Stortingspresident Tone Trøen i denne spalten forrige mandag. Hun pekte på demokratiforståelse for barn og unge som satsingsområde og viste til at Stortinget i dag møter unge på Snapchat og Instagram.

Trøen har rett i at Stortinget er et sentralt demokratiorgan. Her sitter det 169 folkevalgte mennesker som tar viktige beslutninger på vegne av befolkningen. Stortingsrepresentantene vedtar lovene som gjelder i samfunnet, de bestemmer hvilke skatter og avgifter vi skal betale og hvordan inntektene brukes på velferd og andre tjenester som vi trenger. Og Stortinget driver kontroll av regjeringen. Stortinget har et ansvar for å formidle de viktige oppgavene man ivaretar i demokratiet vårt. Nye medier gir Stortinget muligheter for å kommunisere bedre med oss enn før om hva man gjør.

Høsten 2016 hadde jeg gleden av å lede en workshop om Sosial kommunikasjon for Stortingets kommunikasjonsavdeling på idylliske «Smakfulle rom» i Sørum. Da var Stortinget hverken på Facebook, Instagram eller Snapchat. Vi vurderte nyttepotensialet, diskuterte fordeler og utfordringer og kom fram til en klar erkjennelse av at Stortinget ikke bør la slike fine kommunikasjonsverktøy ligge ubrukt. Noen måneder senere var Stortinget sent, men godt, til stede på alle disse kanalene. I dag drives mye godt folkeopplysningsarbeid på nye måter der, sjekk gjerne ut.

Skal Trøen lykkes med sin demokratiambisjon, så holder det imidlertid ikke at Stortinget kommuniserer bedre. Stortinget bør også åpne sin virksomhet og gjøre diskusjonene mer interessante. I dag foregår mye av det viktigste arbeidet i lukkede komiteer og partigrupper. Debattene i stortingssalene er stort sett lange gjesp av noen seige sekvenser der representantene går opp på talerstolen, leser opp sitt ferdigskrevne manus og går ned i igjen. Til slutt stemmes det og man får et utfall som er avklart på forhånd. Denne formen virker avleggs fordi den appellerer til forsvinnende få.

Neste år avholdes det lokalvalg. 10 000 mennesker skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting i hele landet. Lokaldemokratiet er blodårene som får de øvrige organene i demokratikroppen til å fungere. I Trøens og Grunnlovens hjemkommune, Eidsvoll, deltok kun halvparten av velgerne ved valget i 2015. Eidsvoll er slett ikke alene om laber valgdeltakelse. Det vitner om at mange oppfatter lokalpolitikken som mindre viktig. Innsnevrede blodårer er farlig. Et storting som gir kommuner og lokalpolitikere mer frihet er et sted å starte for å utvide årene slik at hjertet slår mer harmonisk. Men lokalpolitikerne bør også bli bedre til å bruke den makten de faktisk har.  

Ytringsfrihet er kanskje vår aller viktigste demokratiske rettighet. Å snakke med andre på en bra måte er grunnleggende. Samtalene våre er nyrene som avgjør hvor godt demokratikroppens indre miljø fungerer.  Klarer vi å skape en bedre ytringskultur der flere mennesker, både unge og gamle, opplever å bli hørt, så unngås nyresvikt og det norske demokratiet vil leve i bedre velgående. Tre små tips:

1. Lytt til hva andre sier.
2. Legg velvilje framfor vrangvilje til.
3. Tenk deg om et par sekunder før du ytrer deg.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 16. april 2018    

Sosial stortingskommunikasjon from Svein Tore Marthinsen

Lokaldemokratiets helter

Hva skulle vi gjort uten Åse Birgitte Skjærli (Nes V)
og alle de andre 10 000 lokalpolitikerne våre? 

Ved lokalvalget om to måneder skal vi velge inn over 10 000 mennesker som skal styre våre 428 kommuner og 19 fylker de neste fire årene. Disse menneskene skal ta lokalpolitiske beslutninger på vegne av oss velgere.

Det er slik vårt representative demokrati fungerer: Vi gir representantene legitimitet gjennom vår stemmeseddel, og de styrer på basis av vår tillit. Ved neste valg kan vi gi dem fornyet tillit eller trekke tilliten tilbake ved å stemme på andre.

I motsetning til rikspolitikken, består ikke folkevalgte lokalforsamlinger av mennesker som har politikken som jobb. Kommunestyrene og fylkestingene er tvert i mot amatørenes arena. Her er det stort sett bare ordføreren som har politikk som heltidsverv. De fleste er lokalpolitikere på fritiden sin.

Det kan reises mange kritiske spørsmål til fritidspolitikken. Blir de lokalpolitiske beslutningene gode nok når det er en haug med amatørpolitikere som fatter dem? Er det bare en håndfull erfarne politikere i hver kommune som reelt sett sitter med makten? Får kommunebyråkratene, med rådmannen i spiss, mer makt enn de har godt av?

Spørsmål som fortjener utdypning. Men det får bli en annen gang, for i dag vil jeg i stedet gi en uforbeholden hyllest til de som faktisk gidder holde på med politikk på fritiden sin. For det er også et demokratisk gode: Det gir liten avstand mellom velgere og politikere. En kommunestyrepolitiker er ikke noe opphøyd, han eller hun er en av oss.

Ca halvparten av kommunestyrerepresentantene skiftes ut ved hvert valg, det fører til at kommunestyret ikke stivner og blir en arena for husvarme folk som tenker likt. Friskt blod og nye tanker er en nødvendig betingelse for fornying. Møtegodtgjørelsen er beskjeden. Her er det ingen feite pensjonsordninger ala Stortinget. Drivkraften er ideell. Ønsker du å sitte i et kommunestyre i dag, så er hovedårsaken at du vil gjøre noe for lokalsamfunnet ditt uten å få betalt for det. I en tid der profesjonalisering og kommersialisering synes å bli stadig viktigere, representerer lokalpolitikken en fin motkraft.    

Til deg som snart går ut av lokalpolitikken nå, som i fire år har lest en haug med lange saksdokumenter, vært på noen morsomme, men flest kjedelige og innimellom altfor lange møter og brukt tid som du i stedet kunne brukt sammen med barna dine, kjæresten din, vennene dine eller på deg selv: Takk for at du gadd, og takk for den jobben du gjorde!

Til deg som står på en partiliste i år, og håper å bli valgt inn i kommunestyret fordi du ønsker påvirke utviklingen i din hjemkommune de neste fire årene, som har lyst til å lære, og som tar med deg noen nye ideer om hvordan ting bør gjøres: Takk for pågangsmot og for at du vil!

Til deg som går på nok en periode som lokalpolitiker, som tar med deg den politiske kunnskapen du har ervervet deg gjennom mange år, som representerer lokalpolitisk kontinuitet, som hjelper de nye med å forstå skrevne og uskrevne regler og koder, som påtar deg ansvar, i stedet for å fraskrive deg det: Takk for at du orker! 

Og til deg som er sammen med en lokalpolitiker, har en pappa eller mamma, bestefar eller bestemor, venn eller kollega som er det, og som gjerne skulle brukt litt mer tid med han eller henne: Takk for din tålmodighet!

Uten deg stopper lokaldemokratiet vårt opp.   



Omskrevet versjon av kommentar i Romerikes Blad 6. juli        

Viktige småtterier

Jeg hadde bittelitt lyst til å drite ut lokalpolitikken i min valgspalte i Romerikes Blad i dag. Men så endte jeg opp med å skrive en hyllest av den. Og dermed også gi en hyllest av de tusenvis av folkevalgte som gjør en jobb for lokalsamfunnene:

12. september gjør vi et valg mellom små retningsforskjeller. For partiene og politikerne vi velger blant, er enige om det meste. Men små forskjeller om små saker gjør ikke valget uvesentlig.   
   

- Denne budsjettdebatten – eller skal vi heller si budsjettkrangelen, som har pågått gjennom hele høsten, har dreid seg om en prosent av statsbudsjettet. Det har vært denne ene prosenten som skulle skaffe en ny giv for Norge.

Dette hjertesukket kom fra daværende Frp-representant Tor Mikkel Wara under Stortingets budsjettdebatt i 1990. Sitatet illustrerer en kjerne ved vårt politiske landskap som er like aktuell i dag. For politikerne står sammen om det aller meste her i landet, selv om det ikke høres slik ut når man lytter til politiske debatter. Realiteten er at det er bred enighet om utenrikspolitikken. Det er også stort sett enighet i innenrikspolitikken. Deriblant en  velferdsstat med romslige trygdeordninger, en god skole og en verdig eldreomsorg. Enigheten er enda sterkere på lokalplanet enn på riksplanet. Pragmatismen trenger her mye av det som måtte være av ideologiske skillelinjer, til side.

Politikk handler om prioritering og fordeling av goder, lærte jeg på statsvitenskapen. I så fall handler norsk lokalpolitikk om å prioritere skole og omsorg. For det er dette som alle kommuner bruker desidert mest penger på. Enten kommunen er Ap-styrt, Høyre-styrt eller hva det måtte være. “Kunnskapsløftet” har visket ut hovedmotsetningene på skolefeltet. Selv om det fortsatt finnes forskjeller i synet på karakterer, privatskoler og nivådeling. Og alle politikerne kappes om å bevilge mest til eldreomsorg. Selv om det finnes uenighet om i hvilken grad private bør slippe til – eller “bestemor på anbud” som gjerne venstresidepolitikere foraktelig omtaler konkurranseutsetting som.

Skattepolitikken er omtrent regulert ut av kommunestyrene siden alle kommuner tar den samme inntektsskattesatsen av innbyggerne. Den lille skatteuenigheten som gjenstår lokalt dreier seg stort sett om eiendomsskatt. Her er det en tendens til at venstresiden er mer tilbøyelig til å innføre eiendomsskatt enn høyresiden. Men forskjellene er på langt nær så markante som man tidvis kan få inntrykk av. Så hvilke store lokalsaker handler årets valg om? Omtrent ingen. Lokalpolitikk er summen av alle de små tingene.

“Kommunepolitikerne bør sørge for at det bygges nytt bårehus med toaletter ved Nannestad kirke som i dag har utedo. Hvor enig er du i det, og hvor viktig er dette for deg?” Det er ett av spørsmålene i NRKs valgomat for velgere som sogner til Nannestad. Nytt bårehus i stedet for utedo? Jeg må tilstå at jeg har lyst til å latterliggjøre dette. Men vent litt – det er jo en lokal prioritering. Muligens et uhyre lite spørsmål, men viktig nok for de som bruker utedoen ved Nannestad kirke. Og det er nettopp dette som lokalpolitikken handler om. En utedo her. En sykkelsti der. En veistump. Ett lys. En fotballbane. En bussholdeplass. En ungdomsklubb. Osv. Småtterier, men viktige småtterier for de som bor der.

“Det viktigste i verden skjer der du bor” er et slagord som Romerikes Blad er glade i å bruke. Kanskje et i overkant navlebeskuende slagord. For vi må passe oss så vi ikke drukner i vårt eget navlelo. Men like fullt, avisen har et poeng. Et poeng som gjør det meningsfylt å stemme ved dette valget. Fordi de små forskjellene om de små sakene i de små lokalsamfunnene er viktige nok.

For folk som lever akkurat der.  

Rikspolitikerne ødelegger lokalvalget?

Drammens Tidende er en avis jeg skriver og analyserer noenlunde jevnlig for. På mandag hadde jeg på trykk noen betraktninger rundt forholdet mellom riks- og lokalpolitikk. Ta en titt under. Tar gjerne i mot kommentarer til kronikken, eller innspill til ideer om kommende temaer.  

Vi går nå snart inn i en valgkamp der trynene til rikspolitikerne vil prege TV, radio og aviser. Glemmer vi at det faktisk er lokalvalg vi skal ha til høsten?


Skrur man på TV eller blar i en avis, så er det knapt til å unngå å møte  
meninger og uttalelser fra rikspolitikere. Rikssaker dominerer agendaen. Enten det nå dreier seg om skole, eldreomsorg, samferdsel, innvandring, avgifter eller miljø.

Velgerne slutter da også i langt større grad opp om stortingsvalg enn lokalvalg. Ved stortingsvalget i 2009 møtte ca. 2,7 millioner av landets stemmeberettigede opp og avga sin stemme. Mens ved lokalvalget i 2007 møtte kun 2,2 millioner opp. Ergo satt så mange som 500 000 flere velgere hjemme. Betyr dette at mange velgere mener at stortingsvalg er viktig, mens lokalvalg er mindre viktig? Mye kan tyde på det. Noe som kan henge sammen med at velgerne oppfatter at kommunestyrer og fylkesting ikke har så mye de skulle ha sagt sammenlignet med storting og regjering. Mange lokalpolitikere rundt omkring i vårt ganske land, er nok langt på vei enig i en slik vurdering. Fordi rikspolitikerne legger så mange rammer og føringer at det politiske rommet for lokalpolitikerne begrenses.  

Samtidig er det en helt annen side ved dette. For lokalvalg og riksvalg henger sammen. Uten kommunene kan ikke staten fungere. Uten kommunestyrer blir Stortinget lite verdt. Fordi det er kommunene som på mange måter setter politikken ut i livet. Det er i kommunene at grunnskolene ligger. Det er i kommunene at innvandrere integreres. Det er i kommunene at eldreomsorgen skal fungere. Lokalpolitikere har slik sett stor makt, men graden av makt avhenger også av viljen til å bruke de mulighetene man faktisk har.

Rikspolitikere er avhengig av lokalpolitikere og omvendt. Derfor er det så viktig at det finnes en annen offentlighet enn riksoffentligheten. En lokal offentlighet. Her spiller lokale medier en nøkkelrolle. I Buskerud gjelder det for store medier som NRK og Drammens Tidende å skape arenaer der regiondebatt kan møte lokaldebatt. Enten det nå skjer i eteren, på papir eller nett. Det gjelder å grave fram både regionale og lokale saker som kan vekke det politiske engasjementet til live. Saker som gjerne kan plukkes opp av riksmedier. På samme måte som småaviser som Ringerikes Blad, Bygdeposten, Eikerbladet, Hallingdølen, Laagendalsposten, Lierposten og Røyken og Hurums avis må utnytte det lokale fortrinnet de har til å fange saker og skape debatter så nær den enkelte velger som mulig.  

I 2003 avholdt Nittedal kommune lokalvalg 16. juni – om lag tre måneder før alle andre kommuner. Begrunnelsen for dette forsøket var ønsket om å få mer oppmerksomhet på de lokale sakene og kandidatene. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har i ettertid evaluert forsøket og konkluderte med at kommunen i noen grad greide å oppnå dette målet. Lokalpolitikere dominerte valgkampen i Nittedal, de lokale sakene kom godt fram og debattene foregikk på lokale arenaer. Likevel ble valgdeltakelsen rekordlav. Kun 46 prosent av velgerne møtte opp, noe som var en tilbakegang på hele 16 prosentpoeng fra valget i 1999. 

Forsøket fra Nittedal sier noe om at lokalvalg er avhengig av drahjelp. Og denne drahjelpen må komme utenfra. Nærmere bestemt fra riksplan. Derfor tror jeg at lokalpolitikere ikke bør se på rikspolitikere som konkurrenter, men som del av det samme laget. På samme måte som lokale medier ikke bør se på riksmedier som rivaler, men som komplementære - for å låne et “Godfot”-begrep fra fotballtrener Nils Arne Eggen. Rikspolitikere, riksmedier, lokalpolitikere og lokalmedier utfyller hverandre. De gjør hverandre gode (eller dårlige..).

Svaret på spørsmålet i min overskrift er altså nei. Rikspolitikere ødelegger ikke. De hjelper. Forutsatt at lokalpolitikere lar dem hjelpe og ikke ødelegge. Og forutsatt at rikspolitikere kjenner sine begrensninger og anerkjenner det lokale selvstyret fullt ut. Riksmedier hjelper, så sant lokale medier lar dem hjelpe. For det er i samspillet mellom riks og lokal at debatter blir til, engasjement utvikles og politikken skapes og settes i verk.

Kan vi ved inngangen til valgkampen 2011 forstå verdien av dette samspillet, så kan det bli et godt valg. Både for medier, politikere, velgere og dermed for demokratiet vårt.