Nylig hadde jeg gleden av å lede et folkemøte om en tredje rullebane på
Gardermoen. Saken berører og engasjerer mange mennesker på Øvre Romerike, men
også langt ut over både lokale og regionale grenser. Avinor, som drifter
flyplassene våre, har prognoser som viser at passasjerveksten fører til at når
vi kommer fram til ca. 2030, så vil kapasiteten på dagens to rullebaner bli så
sprengt at behovet for bane 3 melder seg. Kostnadene er stipulert til 19
milliarder. 
Argumentene for utbygging er at vi trenger en velfungerende hovedflyplass med god kapasitet slik at mennesker kommer seg raskt til og fra steder i Norge og verden, en effektiv nasjonal «hub» er god distriktspolitikk i vårt langstrakte land, et næringsliv i omstilling får bedre rammebetingelser, og mulighetene for vekst og utvikling øker både regionalt og nasjonalt.
Motargumentene er både globale, nasjonale og lokale: Hvordan nå klimamålene i Paris-avtalen ved å legge til rette for økning i den forurensende flytrafikken? Hvorfor bygge en dyr, tredje rullebane når vi allerede har rullebaner på Rygge og Torp som kan rustes opp og et togtilbud som kan forbedres? Hvorfor påføre flyplassnaboene ytterligere plager med støy og forurensing?
I fjor ga Stortinget, med stemmene til H, Frp, Ap og KrF, grønt lys for at Avinor kan fortsette å planlegge en tredje rullebane. Men Stortinget har ikke gitt klarsignal til selve utbyggingen. Både Høyre og Frp virker klare til å stemme for, selv om både Høyre og Frp lokalt kjemper i mot.
De to blå partiene har ikke flertall, så Ap sitter med nøkkelen i saken. Ap er delt. Lokale og unge krefter i Ap kjemper i mot, Oslo Ap har sagt nei og Akershus Ap er i en «prosess» som det heter på politikerspråket. Jeg tror det skal mye til at nei-synet vinner flertall i partiet, men det kan ikke utelukkes. Spørsmålet om en tredje rullebane er derfor uavklart fram til Ap bestemmer seg. Det kan ta tid. Trolig venter man til Avinor sier at nå trenger vi et vedtak slik at spaden kan settes i jorda og vi kan starte utbyggingen. Det kan være et godt stykke inn i 2020-tallet.
Et par minutter før folkemøtet skulle starte, fikk jeg et lite håndskrevet brev fra ei kvinne som bodde sammen med sin mann på Midtskogen.
- Vi er i en vanskelig situasjon, sa hun, vi må selge huset vårt i løpet av det nærmeste året og frykter stort økonomisk tap da huset trolig må rives hvis en ny rullebane bygges.
Kan du spørre hva Avinor vil gjøre for oss?
Jeg spurte, og Avinors lufthavndirektør Øyvind Hasaas svarte:
- Vi har stor respekt for de problemene og utfordringene som mennesker i nærområdet får pga. utbygging av en tredje rullebane. Men vi kan ikke forskuttere beslutningen. Sånn er livet.
Ekteparet må altså belage seg på økonomisk tap. Hasaas og Avinor gjør den jobben de er satt til å gjøre av staten og svarer deretter. Avinor mener at en ny rullebane trengs, men det er opp til Stortingspolitikerne å bestemme om det blir slik.
Politikerne må veie hensyn og argumenter opp mot hverandre. Sånn er demokratiet vårt.
Inntil beslutningen er tatt, har både tilhengere og motstandere fortsatt et berettiget håp om å vinne fram.
Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 7. mai 2018. Debatten ble streamet og kan ses i sin helhet her (krever innlogging).
