Rødgrønt år

 Store deler av 2021 ble en rødgrønn parademarsj. Men avslutningen av året stod ikke i stil.     

Dette er mitt siste analysebrev i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Erna Solberg gikk inn i 2021 og sitt åttende regjeringsår, langt bak opposisjonen på målingene. Januar-tallene viste at de tre regjeringspartiene H, KrF og V lå an til kun 65 mandater. Mens den rødgrønne opposisjonen av Ap, Sp, SV, R og MDG hadde over 100 mandater inne. Sp var jevnstort med Ap på rundt 20 prosent.

I nyttårstalen holdt statsministeren optimistisk fram at «snart kommer vår dag». Et par dager senere oppfordret hun folk til ikke å ha noen besøk hjemme. H fikk et nytt «Korona-løft» i kjølvannet av økende smittetall, nye mutasjoner og innstramninger etter nyttår. Partiets  oppslutning toppet ut rundt 26 prosent i februar og skulle aldri komme tilbake dit i valgåret.

Ap i trøbbel
I en Sentio-undersøkelse medio januar, ble velgerne som hadde byttet parti siden 2017-valget bedt om å begrunne dette. Rundt halvparten hadde ingen klar formening om hvorfor de hadde endret oppfatning. Det gjenspeilet en generelt stor grad av usikkerhet i velgermassen. Jeg tok en ekstra titt på hva Aps tidligere velgere svarte. Her ble dårligere politikk, svakt lederskap og mer negativ oppfatning av partiet nevnt som hovedårsaker til hvorfor man hadde forlatt det. Det så stygt ut for Jonas Gahr Støre. 

      Tegninger: Egil Nyhus

Listhaug overtar Frp
18. februar annonserte Siv Jensen at hun ikke ville ta gjenvalg til Stortinget. Hun trakk seg også som partileder. Sylvi Listhaug pekte seg ut som en naturlig etterfølger, med Ketil Solvik-Olsen som en like naturlig nestleder. De ble formelt valgt på landsmøtet i mai. Jensen tok Frp inn i regjering i 2013 og ble der i over seks år. Hun var finansminister like lenge. Men hun tok også Frp ut av regjering og etterlot seg et parti som lå helt nede på 8-tallet da hun trakk seg. Partiet løftet seg til rundt 10 da Listhaug ble valgt. Lederskiftet kan ha virket litt inn selv om politikken er viktigere enn personen for velgere flest. 

Med Listhaug som ny partileder, så er det reist flere spørsmål om det borgerlige samarbeidet vil slå enda flere sprekker. Listhaugs Frp gjør trolig et samarbeid med KrF og V vanskeligere. Det var forventet at Frp i større grad vil blankpusse profilen sin med innvandring som en enda klarere hovedpilar og med en tøffere retorikk. Anti-elite og protestpartiet Frp kan komme tilbake med Listhaug. Frps nye partileder lå også an til å bli en mer takknemlig hovedmotstander for de fleste partier. Foreløpig har disse spådommene bare sånn halvveis slått til. Særlig sliter hun og partiet med å få løftet innvandringssaken.

  

  MDG møtte motgang

MDG leverte et glitrende lokalvalg i 2019 og fikk sju prosent av stemmene. Miljø og klima lå an til å bli den klart viktigste enkeltsaken i velgernes øyne ved årets valg. Mye så mao. lyst ut for partiet. Men stortingsmålingene stoppet opp midt på 5-tallet sommeren 2020. Ifm. MDGs landsmøte i mars pekte jeg på at partiets sterke ensakspreg og stortingsvalgenes mer fokus på helhet og regjeringsalternativer, kunne skape utfordringer for partiet. Det store, nasjonale gjennombruddet forbi sperregrensen var ikke lenger så opplagt som det så ut til for bare noen måneder siden.
     

  

Lysning for Ap
16. april ble trinn 1 i gjenåpningen av landet iverksatt. Parallelt kom Korona-kommisjonens rapport som ga regjering og myndigheter gode skussmål for håndtering og handlekraft, men som var kritisk til forberedelser, importsmitte og uklar rollefordeling mellom Helsedirektorat og Folkehelseinstitutt. H sank litt og begge regjeringskameratene KrF og V slet med tall godt under sperregrensen, V var sågar nede på 2-tallet.

Parallelt var det begynt å lysne for Ap. Aps lojalitetstall vokste noe, det var tegn til plussforhold mot H og tendenser til bedre oppdemming av lekkasjer til Sp. I sum medførte dette at statsminister Støre ble stadig mer realistisk. Blokkflertallet var stabilt og stort i rødgrønn favør.   

 

 

  Miljø, utjevning, skole og distrikt

I april presenterte jeg en undersøkelse som viste at miljø holdt stand på topp av saker som velgerne mente var viktigst for sitt partivalg. Men utjevning seilte opp som nummer to, etterfulgt av skole og distrikt. Mai-undersøkelsen dokumenterte at MDG og Sp var stabile sakseiere på hhv. miljø og distrikt, mens Ap og H delte eierskapet til skole.

Venstreside-partiene Ap, SV og R hadde et bra grep om utjevning. Sakens økende viktighet var derfor en fordel for disse partiene og en ulempe for regjeringspartiene. Frp og KrF gjorde det svakt på alle disse fire toppsakene. I sum ga undersøkelsen et bilde at et relativt stabilt sakseirskapsmønster. Det forklarte også hvorfor det rødgrønne forspranget var solid.   

I bakgrunnsmaterialet merket jeg meg at Aps utjevningspolitikk syntes å appellere sterkt til Høyres velgere. Mange H-velgere svarte Ap hadde best politikk på feltet.  

 

Butter for Sp
Sp avrundet landsmøtesesongen i juni. Målingene viste i snitt rundt 17. Fortsatt et meget sterkt nivå, men likevel var det tegn som nå pekte i retning av avmatting. Intensiteten i strukturdebatten dabbet av, Ap var i ferd med å finne sin «vanlige folk»-løsning på de verste Sp-lekkasjene i distriktene og også H og Frp syntes å demme opp noe bedre opp nå. Parret med litt lavere velgerlojalitet ga dette et høytflyvende Sp en smule motgang inn mot sommerferien.

Likevel tydet alle indikatorer på et historisk sterkt valg for parti, kanskje på linje med det historiske «EU-valget» i 1993. 

 

Økt politisering av 22. juli
22. juli 2021 var det gått 10 år siden bomben i regjeringskvartalet gikk av og massedrapene på Utøya fant sted. Det var et angrep på AUF, på Arbeiderpartiet og på demokratiet vårt. Det tok livet av 77 mennesker. Mange unge mennesker som hadde det til felles at de ble drept fordi de engasjerte seg i å skape et samfunn de ville gjøre bedre. Angrepet utløste sterke følelser i hele landet, rosetog og sympati med alle berørte. Og gjør det fortsatt, ti år etter.

Den politiske betoningen av dagen var mer markant i år. Flere av de som opplevde terroren på nært hold, evnet å sette ord på de politiske sidene av sin historie via bøker, kronikker, innlegg og beskrivelser. Tonje Brennas bok i sommer er kanskje det fremst beviset på det. Sterkere politisk betoning åpnet også et rom for mer meningsbryting om temaet som setter større krav til balansekunst og respekt for hverandres synspunkt. Det setter samholdet på prøve.

Den sterke oppmerksomheten rundt dette ga ikke konkrete utslag på opinionsmålingene. Ap lå ganske stabilt på rundt 24 prosent.

   

Klima-rapporten dominerte i august
Rapporten fra FNs klimapanel ble lagt fram 9. august. Den dokumenterte på nytt økende temperatur, høy forekomst av CO2 i atmosfæren og menneskeskapt påvirkning. Det satte fyr på miljø-debatten i valgkampen og ga MDG ny vind i seilene. Partiet så igjen 5-tallet og enkeltmålinger viste over 6. Også SV og V steg. V hadde for øvrig en fin utvikling gjennom hele sommeren, bikket 4-tallet i august og så seg ikke tilbake inn mot valget.

Miljø-dominansen avtok imidlertid noe etter et par uker og mot slutten av måneden lignet valgkampen en god del på de foregående med debatter også om andre temaer som skole, distrikt, utjevning, helse og skatt. Men innvandring var fortsatt så godt som borte vekk fra agendaen. Den digitale valgkampen økte sin betydning, selv om smittesituasjonen var ganske god i de siste ukene før valget.     tortingsvalget 13. september. Rekordmange stemte på forhånd. Velgerne valgte denne gang å fordele sine stemmer slik:

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Valg 2021	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9	3,8	4,6	20,4	11,6	3,6
Valg 2017	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2	1,8
Differanse	+2,3	+1,6	-1,1	+3,2	+0,7	-0,4	+0,2	-4,6	-3,6	+1,8

SV, MDG, V, Sp og R ble valgvinnerne i betydningen gikk fram fra 2017. Rødt fikk den sterkeste framgangen i prosent, doblet sin oppslutning og leverte sitt klart beste valg noensinne. Sp gikk mest fram i prosentpoeng, men brakvalget uteble. H, Ap, Frp og KrF ble valgets tapere i den forstand at alle gikk tilbake målt mot 2017. Demokratene ble klart størst av «Andre».
 
Den borgerlige regjeringsblokken H, Frp, KrF og V fikk samlet 40,5 prosent. De oppnådde 48,8 prosent i 2017. Altså en tilbakegang på 8,3 prosentpoeng. Mens de rødgrønne opposisjonspartiene Ap, Sp, SV, MDG og R samlet 56 prosent mot 49,3 i 2017. En framgang på 6,7 prosentpoeng. Det var altså en stor velgerbevegelse i rødgrønn retning. Min ettervalganalyse viste at ønsket om noe annet enn det bestående var drivkraft for en god del av velgerne som skiftet side, men først og fremst gjaldt dette borgerlige velgere som gikk til Ap. For øvrig oppga velgerne for de ulike partiene relativt forutsigbare hovedgrunner for sitt valg.  

Mandatfordelingen 2021-25 ble slik: 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	PF
Valg 2021	8	13	48	28	3	3	8	36	21	1
Valg 2017	1	11	49	19	1	8	8	45	27
Differanse	+7	+2	-1	+9	+2	-5		-9	-6	+1

Den borgerlige blokken av H, Frp, KrF og V fikk 68 mandater og manglet dermed 17 mandater på å holde sitt flertall. Den rødgrønne blokken av Ap, Sp, SV, MDG og R fikk 100 mandater og dermed massivt flertall.

Ti partier ble representert på Stortinget 2021-25. Det er ny rekord og et tegn på fragmentering i velgermassen. Pasientfokus klarte å komme inn fra Finnmark på sin kampsak om sykehus i Alta. MDG satte rekord i komme nærmest sperregrensen uten å klare det. KrF falt under for første gang siden partiet ble landsomfattende.  

 

Yngste og mest kvinnerike Tinget noensinne
Våre 169 nye folkevalgte består av 91 menn og 78 kvinner. Det er klar, ny kvinnerekord. Vi fikk også det yngste Stortinget noensinne med en snittalder på under 46 år. 71 er nyvalgte. De rødgrønne vant terreng overalt og fikk uttelling i form av mandatgevinst i så godt som alle valgkretser. Kun i Vest-Agder ble det borgerlig mandatflertall. Rødts framgang kom på bred front i hele landet. Mens Sp gikk relativt mest fram i halvurbane strøk.

 

Maktskiftet
23. september innledet Ap, Sp og SV regjeringssonderinger i Hurdal. En uke etterpå trakk SV seg ut fordi de mente avstanden på miljø og fordeling ble for stor. Ap og Sp fortsatte med forhandlinger som munnet ut i en regjeringsplattform som var forholdsvis rund i formen, men med signaler om en ny retning både på skatt, fordeling og struktur. Ap fikk 11 statsråder og Sp åtte. Statsrådene bar preg av å være trygge valg, men med næringsminister Jan Vestre (Ap) som ett av få nye og spennende unntak.   

14. oktober fant regjeringsskiftet sted. Åtte år med Solberg-regjering var over. Aldri har en statsminister fra H sittet lenger. Tre elementer blir trolig stående etter henne:
- Skattelettelser
- Strukturreformer
- Krisehåndtering
Det var en bragd å holde det borgerlige samarbeidet noenlunde sammen i alle disse årene, og det var sterkt å gjenvinne flertallet i 2017. Men i 2021 var tiden ute. Hs prosjekt manglet.  

Maktskiftet foregikk i gode rammer. Gamle statsråder takket av og ønsket de nye velkommen. I Norge har vi lenge tatt dette som en selvfølge, men presidentskiftet i USA tidligere i 2021 viste at dette slett ikke er noen selvfølge. Det er derfor en verdi ved vårt politiske system som vi bør verdsette høyere. 

Avventende velgere
I de første ukene etter at den nye regjeringen tiltrådte, hersket det en avventende stemning blant velgerne. De fleste holdt fast ved sitt partivalg, og Ap og Sp holdt nivået fra valget. En Sentio-undersøkelse viste at få hadde et negativt inntrykk av regjeringen. Men det var heller ikke noen stor entusiasme å spore.


Den nye regjeringen la fram sine budsjettendringer, og budsjettforhandlingene med SV skred deretter fram med partimarkeringer som nok tydeliggjorde den rødgrønne uenigheten for en del velgere. Samtidig som det ble klarere hvorfor SV takket nei til å delta i regjeringen. Men man kom, som ventet, fram til en budsjettavtale som alle tre partier kunne stille seg bak.



I skyggen av dette valgte KrF ny leder. Kjell Ingolf Ropstad trakk seg etter pendlerbolig-saken og et svakt valg og Olaug Bollestad tok over. Det så en stund ut til at det kunne bli Dag Inge Ulstein, men han ønsket ikke stille som lederkandidat.

Historisk svak start
I desember begynte pilene å peke markert nedover for regjeringspartiene. Ap falt til 23 prosent og Sp ramlet til 11 på snittet av målingene. Totalt en nedgang på over fem prosentpoeng siden valget. Det utgjør 150 000 velgere i minus. Dette er den svakeste regjeringsstarten i dette årtusenet.  Lojaliteten viste klart synkende tegn for både Ap og Sp. Begge mister velgere til særlig H, SV og R. Og H var tilbake som landets største parti. 

Negativ oppmerksomhet rundt valget av stortingspresident Eva Kristin Hansen og pendlerbolig-runder, mer støy rundt valget av Masud Gharahkhani, samt budsjettuenigheten, kan forklare noe. De galopperende strømprisene bidrar nok også til å kaste et bedre lys over den negative opinionsutviklingen for regjeringen. En utvikling som til slutt medførte at regjeringen 17. desember måtte på banen med en støttepakke til husholdningene. Nye og inngripende restriksjoner før jul, og økende alvor rundt omikron, ga intet kriseløft.

    

Støre-regjeringen - styrke eller problem for Ap og Sp lokalt?
Med dette som bakteppe, holder Jonas Gahr Støre sin aller første nyttårstale i morgen. Statsministerrollen burde passe ham. Han har egenskaper som kan gjøre at han vokser inn i den på en fin måte. Men veien fram var lang. Hvetebrødsdagene ble usedvanlig korte. Utfordringene står i kø i 2022. Vi får nå se hva han og regjeringen er laget av. Året etter der kommer det også et lokalvalg. En rekke Ap og Sp-politikere lokalt er avhengig av en viss drahjelp sentralt for å forsvare viktige maktposisjoner. Får de den av Støre og co?

I øyeblikket ser det ikke så lyst ut, men 2022 vil gi oss en bedre pekepinn.  



Dette var mitt siste analysebrev i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Hva er galt med Ap?

Paradegrenene helse og sysselsetting er øverst på agendaen, men Ap sliter i skyggen av andre. Ett fattig mandat kan bli eneste beholdning på Nord-Vestlandet.

Arbeiderpartiet har en stolt tradisjon i norsk politikk. «Ørnen blant partiene» (sitat Jens Arup Seip) har vært størst ved alle Stortingsvalg fra 1927 og fram til nå. Men partiet er en vanlig fugl for øyeblikket. Juni 2020 ble innledet med fire strake målinger på det labre 23-tallet.

Stabilt dårlig i tre år
Trekker vi linjen tilbake til Stortingsvalget 2017, så ser vi at Ap har ligget oppsiktsvekkende stabilt midt på 20-tallet lenge. Stabilt dårlig til partiet å være. Vi skal dog ikke gå lenger tilbake enn 2015 for å finne helt andre tall. Da hadde Ap et snitt på 38 prosent. Februar 2015 var man sågar helt oppi 42 prosent. Noen funderte endog på om det faktisk var mulig for Ap, selv i våre dager, å få rent flertall (partiet hadde rent flertall i perioden 1945-61). Dette viser hvor stort potensial Ap kan ha, men også hvor fort det kan snu til det verre.

Bakgrunnstallene fra målingene indikerer at nedgangen handler om svekket lojalitet og lekkasjer til andre partier. Aps lojalitet er nå langt nede på 60-tallet. Ap på sitt beste ligger langt oppe på 70-tallet. For å snu trenden, så er jobb nr. 1 å mobilisere egne, usikre velgere.
Sp har de siste årene vært den klart mest brysomme velgerkonkurrenten, Ap har hatt en stygg netto lekkasje dit. Men også SV, Rødt og MDG har vokst seg større på Aps bekostning. På toppen av det hele har Ap slitt med å få tak i velgere fra H og Frp. Ved 2017-valget mistet Ap det som lå an til å bli pen tilvekst av «lillavelgere» fra H og endte i stedet opp med netto tap.         

Tegning: Egil Nyhus

Økt partikonkurranse er således en del av årsaken til Aps problemer. Jobb nr. 2 ligger dermed i å få tettet lekkasjene. Men når man lekker i mange ender samtidig, så er det vrient å vite hvor en skal starte tettingen. Hadde Ap kun lekket i retning SV og Rødt, så ville det innlysende strategiske svaret vært å legge retorikk og politikk til venstre. Men når det lekkes også til Sp og MDG og dels H, så kan strategien skape økt rom for at disse partiene kan spise mer. Og motsatt, legger man seg mot sentrum for å demme opp for H og Sp, så kan det gi mer rom for Rødt og SV. Ap løser heller ikke noe av «Sp-problemet» ved sentrumsorientering fordi Sp henter velgere på senter-periferi-aksen. Her er Sp ikke noe senterparti, men radikalt.

Ap i skvis
Her er vi ved en kjerne av Aps problem. For i den opposisjonstilværelsen Ap har vært i sju år på riksplan, har partiet påfallende ofte havnet i skvis mellom andre partier med tydeligere politikk og standpunkt. Ap ønsker å være litt i opposisjon på strukturreformene, men er også noe for dem, slik at Sp ender opp som den klare motstemmen og distriktets talerør og Ap framstår famlende. Ap ønsker å være et miljøparti, men alliansen med H, Frp og Sp om Iskanten og oljeskatten den siste uken, illustrerer at man er langt unna både MDG, SV og V sin grønne profil. Ap vil gjerne være i front hva gjelder kritikk av at Solberg-regjeringen tar landet i usosial retning i form av økende ulikhet, lavere skatt til rikinger etc. Men både Rødt og SV går vesentlig lenger på dette punkt. Ap vil være restriktive i innvandringsspørsmål, men både Sp og Høyre er minst like restriktive, og Frp går alltid lenger enn det Ap kan. Ap vil vise at det er den sosialdemokratiske motkonjunkturpolitikken som virkelig funker i kriser. Men regjeringen fører omtrent samme motkonjunkturpolitikk som Ap ville gjort. I sak etter sak kommer derfor Ap i skyggen av de andre, til tross for at de er største opposisjonsparti.

Høyre fører an på Aps gamle hjemmebane
Er de første juni-målingene representative, så vil Ap gå ut av denne første sommermåneden på et lavere nivå enn de gikk inn i Korona-mars. Fordi det primært er Høyre som har tatt ut «kriseeffekten». Med en voldsom oppmerksomhet rundt helsespørsmål, og dernest sysselsetting, så burde Ap vokse – dette bør være Aps vinnersaker. Men det er Høyre som leder regjering, det er Høyre som har statsministeren, helseministeren, justisministeren og finansministeren som alle har opptrådt tillitsvekkende og handlekraftig. Ap er ikke lenger klare saksvinnere på helse og sysselsetting som de en gang var. Høyre har økt troverdighet klart på begge felt og gjør Ap rangen stridig.      

Er politikken god nok?
Ap har hatt en politikk som mange har vendt ryggen til. I så måte blir det meget avgjørende hvilket program som vedtas til i april neste år. Partiet hadde sin glansperiode ifm. gjenoppbygningen etter krigen. Det ble satt i gang store velferdsreformer. Rødgrønn valgseier neste år vil gi Ap mulighet til å være i førersetet for en ny gjenoppbygging. Da gjelder det å ha et prosjekt som velgerne kan feste lit til. Da gjelder det «å forstå den tida vi lever i og gi svar folk tror på» for å låne et Trygve Bratteli-sitat. Og da gjelder det å ha ryddet opp i egen organisasjon, og trenge hemmende maktstrukturer vi så utspille seg ifm. #metoo til side, slik at mennesker og ideer kan blomstre.

Klarer Ap å utvikle politikk som er god nok til å vinne valget? Har Ap ryddet opp? Jeg er usikker på begge punkt.

Svaret kommer neste år.    


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 11/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også en vurdering av Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal valgkrets.