Tillit

Tilliten til Stortinget er høy. Men synkende.

Tillit. Ett av få begrep som staves likt både forlengs og baklengs. Treffende nok. For tillit handler om noe som går begge veier: Toveis relasjon mellom mennesker. Møter jeg deg med tillit, så er det lettere for deg å gjengjelde tilliten. Møter jeg deg med mistenksomhet, så vil jeg trolig få mistenksomhet i retur. Et samfunn preget av tillit til hverandre og myndigheter er å foretrekke framfor et samfunn preget av mistenksomhet og myndighetsforakt. Men det fordrer at vi som enkeltindivider, og personer med tillitsverv, viser seg tilliten verdig.   


Dette er en bearbeidet versjon av andre analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Tillitsfulle nordmenn
Forskere over hele verden har målt tillit i mange år. Nordmenn kommer gjennomgående ut blant de mest tillitsfulle folkene i slike undersøkelser. Vi stoler generelt på hverandre og vi stoler på myndighetene.

Stortinget er blant de institusjonene som nordmenn har aller mest tillit til. Det er, bokstavelig talt, en tillitserklæring til våre politikere og hele vårt politiske system. Tilliten er tuftet på en tro på at politikerne stort sett vil befolkningen vel og evner å fatte beslutninger på vegne av velgerne som i hovedsak er gode.

Lav tillit hindrer myndighetsutøvelse
Tillit er hverken en naturgitt eller en statisk størrelse. Mange steder i verden har tilliten både til hverandre og til det politiske systemet, hatt en fallende kurve de siste årene. Økende mistro, politikerforakt og mer konflikter følger i kjølvannet. Fallende tillit skaper også økende problemer for myndighetsutøvelse. Det gir ikke minst problemer i krisesituasjoner der god håndtering og evne til rask gjennomføring avhenger nettopp av tillit fra folk.

Pandemien har vist oss hvor nøye dette henger sammen og hvor store forskjellene kan bli fra land til land avhengig av hvor stor tilliten er. Det er en generell tendens til at land der folk har høy tillit til myndighetene har kommet bedre ut av pandemien enn land med lav tillit.  
 
I desember gjennomførte Norstat en tillitsmåling med 1 000 respondenter. Spørsmålet lød:

På en skala fra 1 til 10, der 1 står for ingen tillit i det hele tatt og 10 står for full tillit, hvilken tillit har du til Stortinget som institusjon? 

Svarfordelingen ser du i tabellen under:

Høy tillit til Stortinget
To av tre svar ligger i sjiktet 5-8. Og det er dobbelt så mange som har full tillit (10) til Stortinget som ingen tillit (1). I sum tolker jeg svarene dithen at befolkningen har god tillit til Stortinget. Snittet ligger på 6,5.

Norstat og deres oppdragsgiver Vårt Land v/nyhetsredaktør Veslemøy Østrem har generøst gitt meg innsyn i bakgrunnstallene. Etter å ha studert disse, så finner jeg grunn til å konkludere med at det er relativt små tillitsforskjeller i sosiale bakgrunn å spore. Men kvinner har litt høyere tillit til Stortinget enn menn. Oslo-folk har høyest stortingstillit, mens folk i Nord-Norge gjennomgående har lavest tillit. 

Rødt og Frps velgere har, ikke helt overraskende lavest tillit. Mens MDGs velger troner, kanskje noe mer overraskende, på tillitstoppen. 

Skandalesaker

Metoo bidro til at en rekke saker med uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering kom fram på ulike områder av samfunnet. Politikken var intet unntak. Med Trond Giske og Kristian Tonning Riise som de to mest omtalte. De misbrukte sin makt grovt over tid. Giske stod på terskelen til å kunne bli partiets neste leder og mulig statsminister for Ap. Riise var en oppadstigende stjerne i Høyre. Begge forsvant ut av rikspolitikken. Tilliten var borte, deres handlinger ødela.  

Politikeres føring av reiseregninger er gått grundig igjennom via utmerket graving av Aftenposten. Hege Liadal og Mazyar Keshvari ble tatt for å ha levert falske reiseregninger for flere hundre tusen kroner. Keshvari ble dømt til 11 måneder i fengsel. Påtalemyndigheten har bedt om ni månder fengsel for Liadal, dommen er ikke avgjort. Begges politiske karrierer ble lagt i grus. Tilliten forsvant.     

Det har i fjor sommer og høst vært en serie med pendlerbolig-saker der det ble dokumentert at sentrale politikere har fått goder de ikke skulle hatt. Med Kjell Ingolf Ropstad og Eva Kristin Hansen som de mest profilerte eksemplene. Det fikk følger for Ropstads statsrådsliv og partilederverv. Det fikk også følger for Hansens tid som stortingspresident som ble av det sylkorte slaget. Stortingets administrasjon har også kommet dårlig ut av dette – både kontrollrutiner og informasjon har vært for dårlig.

På toppen har vi Per Sandbergs Iran-tur og avgang, Listhaugs Facebook-post og statsrådsfall, Wara-saken og ikke minst overskridelser i milliardklassen rundt stortingsgarasjene relativt friskt i minne. Det siste felte både daværende stortingspresident Olemic Thommessen og stortingsdirektør Ida Børresen.   

  

Gjenreise tillit?

Med dette bakteppet er det nesten utrolig at tilliten til Stortinget fortsatt er såpass høy som den er. Det tyder på at mange velgere også ser forbi slike saker og at tilliten bygger på en mer grunnleggende tiltro til selve systemet. Samtidig har tilliten ligget en del høyere før. Respons, som utfører tilsvarende målinger, målte så sent som i fjor sommer et klart høyere nivå (på opp mot 8,0). Og i en Norstat-måling for Aftenposten før jul, svarte to av tre at de hadde fått mindre tillit etter pendlerbolig-sakene. Det tyder på at velgerne også blir påvirket av slike saker – noe annet ville nesten vært skremmende.  

Den nye stortingspresidenten Masud Gharakhani har kalt det en tillitskrise. Det er å overdrive. For som vi nå har sett, så er fortsatt tilliten til Stortinget generelt sett god. Men at både han, og de 168 øvrige representantene som innehar landets viktigste tillitsverv, har en betydelig oppgave foran seg de kommende månedene og årene for å snu tendensen og gjenreise den tilliten som har gått tapt, er det liten tvil om.

    Tegning: Egil Nyhus


Klarer de det, så vil Norge fortsatt kunne være et tillitsbasert samfunn, der sterk tiltro til vår fremste politiske institusjon, Stortinget, er en hovedpilar. Klarer de det ikke, så vil det kunne skape rystelser i vårt politiske system, som på kort sikt vil kunne avtegne seg både i år, ved lokalvalget neste år og ved stortingsvalget 2025.              



Dette er en bearbeidet versjon av andre analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Stortinget og Institutt for samfunnsforskning feilinformerer elever og lærere om mandater

   

Stortingets administrasjon har, basert på utregninger Instiutt for samfunnsforskning har gjort, laget et undervisningsopplegg for elever og lærere som gir et feil bilde av hvordan unge stemmer. Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet er tildelt langt flere mandater og Høyre og Frp er tildelt langt færre mandater enn de egentlig skal ha.   


Nylig leste jeg en kronikk i Aftenposten skrevet av tekstforfatter Fred Hauge. Han har fått i oppdrag av sin sønn på 12 år å lage "en kort setning som kan redde kloden" til sønnens bruk i demonstrasjon for miljøet. Hauge svarer "Nei, men jeg kan vise deg et regnestykke". I kronikken stod det videre å lese at "dersom alle i 2017 hadde stemt slik velgere fra 18 til 29 år gjorde, ville Miljøpartiet De Grønne fått 16 ganger flere representanter enn den ene de har i dag."

Dette fanget min interesse. Ikke fordi det er oppsiktsvekkende at MDG gjør det best blant unge, men jeg synes tallet hørtes for høyt ut. Så jeg måtte sjekke dette nøyere. Regnestykket som Hauge ønsker at både sønnen og alle vi andre skal sjekke, er hentet fra Stortinget sine nettsider. De har laget et undervisningsopplegg til bruk i skolene. Stortingets administrasjon har også laget en mandatgrafikk, basert på utregninger som Institutt for samfunnsforskning har gjort, som skal vise hvordan Stortinget hadde sett ut hvis kun unge hadde stemmerett ved 2017-valget.

I grafikken er kun antall mandater for hvert parti oppgitt, det er ikke gitt informasjon om hvilken prosentfordeling mandatfordelingen bygger på. Men i kildeteksten står det at utregningene bygger på Valgundersøkelsen.

Jeg må derfor gå videre og sjekke tallmaterialet i Valgundersøkelsen 2017 for å finne svar. Valgundersøkelsen er et samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og Instiutt for samfunnsforskning.

Valgundersøkelsen innholder bl.a en tabell over velgernes stemmegivning fordelt etter alder. Dette er trolig det tallgrunnlaget som mandatfordelingen på Stortingets nettsider bygger på og som er brukt i undervisningsopplegget. Aldersgruppene er der kategorisert etter 18-19, 20-24 og 25-44 år. Men jeg ønsker finne tall spesifikt for 18-29 år. Og i SSBs statistikkbank finner jeg det leter etter (takk til leseren B. Harberg for hjelp!). Her kan man gå inn og endre kategoriene slik at stemmegivningen isloert for denne gruppen synliggjøres. Ut i fra disse opplysningene fordelte deres stemmer seg slik ved 2017-valget: 

Oppslutningen om MDG, som Hauge fokuserer på i sin kronikk, er oppgitt til 7 prosent. I Stortingets grafikk og undervisningsopplegg er MDG gitt 16 mandater. Hvordan partiet kan få 16 av Stortingets 169 mandater med 7 prosent av stemmene bak seg, skjønner jeg ikke. Det korrekte tallet er 11 mandater.

Jeg stusser også over flere andre tall i Stortingets undervisningsopplegg. FrP har der blitt tildelt 12 mandater. Men som det framgår av tabellen i valgundersøkelsen, så har FrP 12 prosent oppslutning blant unge velgere. Dette ville gitt partiet 20 mandater, altså nesten det dobbelte av det som Institutt for samfunnsforskning har regnet seg fram til og som Stortinget feilinformerer elever, lærere og andre interesserte om.


Sp har fått hele 26 mandater i grafikken. I følge valgundersøkelsen har partiet ti prosent av unge velgere bak seg, noe som etter mine beregninger bare gir 18 mandater. Altså hele 8 mandater for mye. Høyre har blitt tildelt 31 mandater i undervisningsopplegget. Høyre fikk 19 prosent av stemmene blant de unge  i følge valgundersøkelsen, det korrekte mandattallet til Høyre skal være 36 mandater.

Jeg får heller ingen andre mandattall til å stemme. KrF er gitt to mandater for mye, SV har fått en for mye. Mens Ap, V og Rødt er gitt ett mandat for lite hver, ut i fra mine mandatberegninger. Her må jeg ta et visst forbehold om at tallene fra statistikkbaken er avrundet til hele tall, med eksakte desimaler, kan mandatfordelingen se ørlite annerledes  ut, men neppe mye. I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet ISF/Stortingets feilinfo med, ut i fra mine beregninger, de riktige mandattallene.         

             

         
Hvilke tall som Institutt for Samfunnsforskning egentlig har brukt og hvordan disse er blitt omregnet til mandater, er helt ubegripelig. Det er sterkt beklagelig at denne informasjonen er publisert på Stortingets nettsider og enda verre at tallene er brukt i undervisningsopplegg i to år blant mange elever.

Hauge avrunder sin konikk med oppfordringen "Do the math". Den oppfordringen bør også gå både til ham selv, Stortingets administrasjon og Institutt for samfunnsforskning, som nå bør gjøre litt matte og rette opp i denne stygge feilinformasjonen. 



Vipps 92237487 eller bruk konto 97101646878 for å støtte mitt frie analysearbeid 

Demokratiets blodårer

«Det norske demokratiet er blant de mest velfungerende i verden. Stortinget kan virkelig påberope seg å være en av de viktigste institusjonene for å få dette til å fungere. Nå har jeg fått det ærefulle oppdraget å få dette hjertet til å slå så harmonisk som mulig.» Det skrev nyvalgt Stortingspresident Tone Trøen i denne spalten forrige mandag. Hun pekte på demokratiforståelse for barn og unge som satsingsområde og viste til at Stortinget i dag møter unge på Snapchat og Instagram.

Trøen har rett i at Stortinget er et sentralt demokratiorgan. Her sitter det 169 folkevalgte mennesker som tar viktige beslutninger på vegne av befolkningen. Stortingsrepresentantene vedtar lovene som gjelder i samfunnet, de bestemmer hvilke skatter og avgifter vi skal betale og hvordan inntektene brukes på velferd og andre tjenester som vi trenger. Og Stortinget driver kontroll av regjeringen. Stortinget har et ansvar for å formidle de viktige oppgavene man ivaretar i demokratiet vårt. Nye medier gir Stortinget muligheter for å kommunisere bedre med oss enn før om hva man gjør.

Høsten 2016 hadde jeg gleden av å lede en workshop om Sosial kommunikasjon for Stortingets kommunikasjonsavdeling på idylliske «Smakfulle rom» i Sørum. Da var Stortinget hverken på Facebook, Instagram eller Snapchat. Vi vurderte nyttepotensialet, diskuterte fordeler og utfordringer og kom fram til en klar erkjennelse av at Stortinget ikke bør la slike fine kommunikasjonsverktøy ligge ubrukt. Noen måneder senere var Stortinget sent, men godt, til stede på alle disse kanalene. I dag drives mye godt folkeopplysningsarbeid på nye måter der, sjekk gjerne ut.

Skal Trøen lykkes med sin demokratiambisjon, så holder det imidlertid ikke at Stortinget kommuniserer bedre. Stortinget bør også åpne sin virksomhet og gjøre diskusjonene mer interessante. I dag foregår mye av det viktigste arbeidet i lukkede komiteer og partigrupper. Debattene i stortingssalene er stort sett lange gjesp av noen seige sekvenser der representantene går opp på talerstolen, leser opp sitt ferdigskrevne manus og går ned i igjen. Til slutt stemmes det og man får et utfall som er avklart på forhånd. Denne formen virker avleggs fordi den appellerer til forsvinnende få.

Neste år avholdes det lokalvalg. 10 000 mennesker skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting i hele landet. Lokaldemokratiet er blodårene som får de øvrige organene i demokratikroppen til å fungere. I Trøens og Grunnlovens hjemkommune, Eidsvoll, deltok kun halvparten av velgerne ved valget i 2015. Eidsvoll er slett ikke alene om laber valgdeltakelse. Det vitner om at mange oppfatter lokalpolitikken som mindre viktig. Innsnevrede blodårer er farlig. Et storting som gir kommuner og lokalpolitikere mer frihet er et sted å starte for å utvide årene slik at hjertet slår mer harmonisk. Men lokalpolitikerne bør også bli bedre til å bruke den makten de faktisk har.  

Ytringsfrihet er kanskje vår aller viktigste demokratiske rettighet. Å snakke med andre på en bra måte er grunnleggende. Samtalene våre er nyrene som avgjør hvor godt demokratikroppens indre miljø fungerer.  Klarer vi å skape en bedre ytringskultur der flere mennesker, både unge og gamle, opplever å bli hørt, så unngås nyresvikt og det norske demokratiet vil leve i bedre velgående. Tre små tips:

1. Lytt til hva andre sier.
2. Legg velvilje framfor vrangvilje til.
3. Tenk deg om et par sekunder før du ytrer deg.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 16. april 2018    

Sosial stortingskommunikasjon from Svein Tore Marthinsen

For sterkt vern

Trond Giske (Ap), Kristian Tonning Riise (H) og Ulf Leirstein (Frp) har misbrukt sin makt og begått så grove tillitsbrudd at alle er fratatt sine ekstra tillitsverv som hhv. nestleder, finansleder og sentralstyremedlem (Giske), Unge Høyre-leder (Riise) og justispolitisk talsperson og parlamentarisk nestleder (Leirstein). Ett verv beholder de: Stortingsplassen. Partiene kunne ekskludert dem, men de ville ha fortsatt som uavhengige representanter. Det gjør at eksklusjon neppe frister partiene.

Det er gode grunner for at vi har et sterkt vern av stortingsrepresentanter. Stortinget er vårt øverste folkevalgte organ. De innvalgte 169 representantene er valgt av velgerne og gitt tillit til å ta beslutninger på folkets vegne i fire år. Formelt er den enkelte representant personlig valgt, og det er bortimot umulig å bli fritatt stortingsvervet, da må det ligge særs tungtveiende argument til grunn, som at man er tildelt viktig oppdrag utenlands, slik Jens Stoltenberg fikk fritak da han ble NATO-sjef.

Reelt sett stemmer velgere flest på parti og ikke på person. Mange velgere har liten kjennskap til hvem som står på valglistene, men de stemmer på partiet som står dem nærmest ut i fra politikken partiet står for. I realiteten er det nominasjonene i fylkespartiene, og en relativt liten gruppe partimedlemmer, som i stor grad avgjør personsammensetningen av Stortinget. Det er gode argumenter for å tillate større grad av personvalg til Stortinget, bl.a. at velgerne bør få mer innflytelse over hvilke mennesker som skal representere dem. Samtidig gir et sterkt partivalg den fordelen at politikk og saker trenger personifisering til side.

Et naturlig spørsmål i kjølvannet av Giske, Riise og Leirstein, og i lys av vårt sterke partivalg, er om deres tillitsbrudd burde fått konsekvenser for stortingsplassen. Jeg mener ja. De fikk før 2017-valget tillit i partienes nominasjoner på et åpenbart sviktende grunnlag og burde nå vært fjernet som representanter for sine partier. De bør få sjansen til å komme tilbake, men bare i så fall ved at de eventuelt klarer gjenvinne sin tapte tillit i nominasjonen i fylkespartiene sine før 2021- eller 2025-valget. Tillitsbruddene bør få større konsekvenser enn at disse ufortrødent kan fortsette i sine stortingsverv.    

Riise, Leirstein og Giske burde mistet sine stortingsverv

       
Velgerne har mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene. Det er også mye enklere å få fritak fra kommunestyrevervet, i mange tilfeller for enkelt. Men også en kommunestyrerepresentant har et sterkt vern. Og også ved kommunevalg stemmer velgere flest mer på parti enn person. En representant som velges inn, velges dermed inn også her primært fordi han eller hun er nominert av sitt parti til å representere det. Kjetil Hasselberg i Sørum ble valgt inn som Ap-representant i 2015, men fant ut at han ikke kunne stå inne for partiets politikk og er i dag «uavhengig» Venstre-mann. Han sitter fremdeles i kommunestyret og bidrar der til å berge et fortsatt Høyre-styre i kommunen. Det var neppe dette Sørum Ap og Aps velgere så for seg da han fikk deres tillit i 2015 – dette er å holde både parti og velgere for narr. Det burde ha vært en åpning i vårt system for at han kunne fratas sitt verv og erstattes med en vararepresentant.

Vernet om stortings- og kommunestyrerepresentanter er for sterkt. 


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 5. februar 2018