Jeg slår et slag for deltidsarbeidende på kronikkplass i VG i dag. VG har dessverre ikke kronikker på nett, så jeg limer den inn under her:
Hurra for deltid!
Deltid omtales ofte som et problem. Nå er tiden inne for å gi deltidsarbeidende applaus.
Deltid er et kvinneproblem. Deltid er et likestillingsproblem. Deltid er et problem for arbeidsgiverne. Deltid er et problem for brukerne. Deltid er et problem for velferdsstaten. Slik kan mange uttalelser fra ulike politikere og forskere i diverse fora oppsummeres. Uttalelser som mediene bringer videre med stor iver. Problem og deltid er to begreper som ofte nevnes i samme åndedrag. En av fire sysselsatte nordmenn jobber deltid, skal vi tro den siste arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå. Det er nesten 700 000 mennesker, det. Hvorfor velger alle disse å skaffe seg, og landet vårt, så mange problemer?
De fleste velger deltid for å frigjøre tid til annet arbeid. Som å ha mer daglig omsorg for egne barn og få hverdagskabalen til å gå opp. Eller man tar seg av gamle foreldre i livets siste fase. Andre igjen velger å prioritere egen helse. Selv om man går ned til for eksempel 80 eller 60 prosent stilling, så har mange en reell følelse av at de omtrent gjør like mye på jobben som før. Derfor er mange slett ikke deltidsarbeidende, men dobbeltarbeidende.
I begrepsoppklarende øyemed bør vi også skille mellom frivillig og ufrivillig deltid. For det er stor forskjell på om man virkelig ønsker deltid eller om man er tvunget til det fordi arbeidsgiver ikke har annet å tilby. Ut i fra all oppmerksomhet knyttet til deltid som problem, er det lett å tro at ufrivillig deltid er i klart overtall. Slik er det ikke. I en fersk FAFO-rapport kommer det fram at under en av fem deltidsarbeidende ønsker mer arbeid. Ergo er deltidsarbeidet som utføres her til lands, stort sett villet og ønsket. Det betyr ikke at utfordringene knyttet til ufrivillig deltid bør bagatelliseres. Men det betyr at virkelighetsbildet er et helt annet enn det vi ofte får tegnet i media.
En undersøkelse som TNS Gallup utførte i 2008, viste at over en av tre ønsker å bruke mindre tid på utearbeid. Derfor bør vi henlede oppmerksomheten mer mot dette. For er det ikke et tap for både enkeltmennesker, familie og land at unger vokser opp med mindre foreldrekontakt enn det både foreldre og barn ønsker? Er det ikke et tap at mange er på jobb og lever store deler av livene sine der, uten å egentlig ville det?
La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Sett nå at FAFOs tall stemmer sånn noenlunde og at alle 600 000 som ønsker mer lønnet arbeid, får oppfylt sitt ønske. Og sett nå at Gallup er inne på noe og at alle de 900 000 som ønsker å arbeide mindre ute, får gjøre det. Hvilke konsekvenser ville det få? Det ville blitt utført noen færre lønnede arbeidstimer. I så fall en utvikling som går på tvers av politikermantraet om at vi må jobbe mer og ”stå lenger i arbeid”. Men må vi egentlig jobbe mer? Mitt svar er nei. Tvert i mot kan det være meget fornuftig om vi i sum bruker noe mindre tid på jobb og noe mer tid sammen med familie og venner. Du skal heller ikke se bort i fra at samfunnet vårt vil ha godt av at flere mennesker fikk gjøre flere noenlunde frie valg.
I et slikt samfunn må vi nok akseptere kutt i noen av velferdsordningene for å møte redusert skatteinngang og demografiske endringer av typen ”eldrebølge”. Flere vil trolig også måtte gå ned på sitt forbruk. I en tid der dramatiske klimaendringer reiser betimelige spørsmål om økt forbruk og vekst lar seg forene med klodens eksistens slik vi kjenner den, kan mer deltid og lavere lønnsinntekter være noe av løsningen. I det perspektivet fortoner økende incentiver fra bl.a. pensjonsreform om å jobbe mer, som feilslått politikk.
Hvordan skal flere mennesker gjøre friere arbeidslivsvalg? En start er at flere arbeidsgivere evner å gi mennesker heltidsarbeid. Parallelt med at arbeidstakerne viser vilje til å møte arbeidsgiveres etterspørsel. I minst like stor grad trenger vi også flere arbeidsgivere som gir folk mulighet til å bidra i yrkeslivet i den grad de vil. Om det nå er 20 eller 80 prosent. Og vi trenger klarere holdninger i retning av respekt for at folk har vidt forskjellige behov og ønsker i ulike livsfaser.
Det betyr at mennesker som velger å gå fra heltid til deltid, bør høste like mye anerkjennelse for sitt valg, som de som velger å gå andre veien. Hvilket kjønn det er på den som ønsker å jobbe deltid, bør ikke spille noen rolle. Likestillingen bør ha kommet såpass langt i 2010 at kvinners deltidsvalg anerkjennes i samme grad som mennenes. Derfor vil jeg, om du er kvinne eller mann, rope et høyt hurra for deg som jobber deltid (eller ofte rettere sagt; dobbelt). Og jeg vil oppfordre alle mine lesere til å gi samtlige deltidsarbeidende høy og lang applaus.
Gjerne så høyt at klappsalvene høres ut over hele landet.
tirsdag 7. september 2010
søndag 5. september 2010
Valget i Sverige
På oppdrag fra nettutgaven av tidsskriftet Minerva skal jeg denne uken lage en forhåndsanalyse av valget i Sverige som avholdes 19. september. Hva synes du kan være (mest) spennende å lese om i den forbindelse?
fredag 3. september 2010
Presser Solberg igjennom DLD?
Trolig stemmer Arbeiderpartiets 64 stortingsrepresentanter samlet for datalagringsdirektivet. I så fall trengs ytterligere 21 stemmer for at dette skal bli vedtatt. Høyres gruppe består av 30 medlemmer. Forutsetter vi at alle de andre partiene stemmer samlet i mot, hvilket det pr. i dag tyder på, så betyr det at Høyre vil avgjøre saken og at ti Høyre-folk kan blokkere et Ja-vedtak.
Ni av partiets lokallag har sagt Nei til direktivet. To har sagt Ja. De resterende åtte vil visst ikke mene noe om en av denne høstens viktigste politiske debatter. Det er feigt.
Nei-vinden i Høyre er noe sterkere enn jeg på forhånd trodde. Jeg trodde at det faktum at partiledelsens (minus Bent Høie) standpunkt for, og EU-elementet i saken, skulle dra Høyre i Ja-retning.
Dette betyr at Erna Solberg og co nå har en deilikat sak i fanget. Skal hun forsøke å få igjennom sitt syn ved å søke og få på plass noen mindre direktivendringer i forhandlinger med Ap, som kan tekkes tvilerne i partiet og bikke flertallet slik at det kan fettes et bindende vedtak der alle partiets representanter piskes på plass? Eller skal hun bøye av og gå på et stygt prestisjenederlag?
Jeg tror hun kommer til å velge det første. Å gå i mot EU, sitter meget langt inne. Men posisjonen hennes er sterk nå, og er det noen gang hun kan gjøre noe slikt, så er det nå. I så fall blir det meget interessant hva profilerte Nei-folk som Michael Tetzchner, Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen vil gjøre. Vil de bryte ut? Og får de med seg flere Høyre-utbrytere?
Hva tror du Høyre vil ende opp med i dld-saken?
Ni av partiets lokallag har sagt Nei til direktivet. To har sagt Ja. De resterende åtte vil visst ikke mene noe om en av denne høstens viktigste politiske debatter. Det er feigt.
Nei-vinden i Høyre er noe sterkere enn jeg på forhånd trodde. Jeg trodde at det faktum at partiledelsens (minus Bent Høie) standpunkt for, og EU-elementet i saken, skulle dra Høyre i Ja-retning.
Dette betyr at Erna Solberg og co nå har en deilikat sak i fanget. Skal hun forsøke å få igjennom sitt syn ved å søke og få på plass noen mindre direktivendringer i forhandlinger med Ap, som kan tekkes tvilerne i partiet og bikke flertallet slik at det kan fettes et bindende vedtak der alle partiets representanter piskes på plass? Eller skal hun bøye av og gå på et stygt prestisjenederlag?
Jeg tror hun kommer til å velge det første. Å gå i mot EU, sitter meget langt inne. Men posisjonen hennes er sterk nå, og er det noen gang hun kan gjøre noe slikt, så er det nå. I så fall blir det meget interessant hva profilerte Nei-folk som Michael Tetzchner, Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen vil gjøre. Vil de bryte ut? Og får de med seg flere Høyre-utbrytere?
Hva tror du Høyre vil ende opp med i dld-saken?
torsdag 2. september 2010
Frps innvandringskort
På Frps strategiseminar i dag gikk partileder Siv Jensen til angrep på Erna Solberg og Høyre i innvandringspolitikken. Frp spiller derfor nå ut sitt best kort i kampen for å ta tilbake posisjonen som storebror på borgerlig side. En strategi som ikke akkurat er av helt ny dato. Dilemmaet er imidlertid at Frp er nødt til å samarbeide med Høyre for å komme i regjeringsposisjon. Og man bygger ikke allianser ved å rakke ned på de som man skal gå i allianse med.
Når det er sagt, så er det liten tvil om at dette er alvor fra Frp sin side. Partiet er nødt til å få godt med gjennomslag for sitt restriktive syn, all den tid mye av partiets suksess er tuftet på denne saken. Høyre er m.a.o. nødt til å gi noen konsesjoner til Frp på dette feltet. Hvordan et evenutelt kompromiss mellom dem skal utformes, blir høyinteressant å se. Ikke minst hvis man også er avhengig av å ha med Venstre og/eller KrF på lasset.
I tillegg til innvandring, kommer Frp til å kjøre fram at vi må bruke mer oljepenger, senke skatter og rette opp mangler i helse- og eldreomsorg i tiden som nå kommer. Alt er meget gjennkjennelig Frp-politikk. Så blir det et spørsmål i hvilken grad partiet klarer å utvide velgerappellen til også å gjelde andre politikkområder. Som f.eks. skole. Et felt som partiet fullstendig har forsømt å forsøke og bygge opp velgertrovedighet på.
Men det er og blir innvandring som er Frps store vinnersak blant velgerne. Derfor er det helt avgjørende at man får dette temaet høyt opp på agendaen med jevne mellomrom. Gjerne i tider når partiet er presset.
Slik som nå.
Når det er sagt, så er det liten tvil om at dette er alvor fra Frp sin side. Partiet er nødt til å få godt med gjennomslag for sitt restriktive syn, all den tid mye av partiets suksess er tuftet på denne saken. Høyre er m.a.o. nødt til å gi noen konsesjoner til Frp på dette feltet. Hvordan et evenutelt kompromiss mellom dem skal utformes, blir høyinteressant å se. Ikke minst hvis man også er avhengig av å ha med Venstre og/eller KrF på lasset.
I tillegg til innvandring, kommer Frp til å kjøre fram at vi må bruke mer oljepenger, senke skatter og rette opp mangler i helse- og eldreomsorg i tiden som nå kommer. Alt er meget gjennkjennelig Frp-politikk. Så blir det et spørsmål i hvilken grad partiet klarer å utvide velgerappellen til også å gjelde andre politikkområder. Som f.eks. skole. Et felt som partiet fullstendig har forsømt å forsøke og bygge opp velgertrovedighet på.
Men det er og blir innvandring som er Frps store vinnersak blant velgerne. Derfor er det helt avgjørende at man får dette temaet høyt opp på agendaen med jevne mellomrom. Gjerne i tider når partiet er presset.
Slik som nå.
onsdag 1. september 2010
103 borgerlige mandater
Jeg har akkurat lagt ut en rykende fersk analyse av velgerbevelgesene i august på min Aftenposten-blogg. Snittberegningene viser at opposisjonspartiene KrF, V, H og Frp ville fått intet mindre enn 103 mandater hvis augusttallene var valgresultatet.
lørdag 28. august 2010
Hva nå, Frp?
Høyre har i skrivende stund et snitt på augustmålingene på hele 26,8 og er dermed landets største parti. Frp ligger på 22,9 - noe som er identisk med valgresultatet i fjor. Dette betyr at Frp nå står overfor en utfordring som det er lenge siden de har stått overfor. Nemlig takle å være lillebror på opposisjonssiden.
Neste år er det lokalvalg. Frp gjør tradisjonelt langt svakere lokalvalg enn riksvalg. For Høyre er stiuasjonen omvendt. Etterhvert som det lokalpolitiske aspektet vil komme sterkere i ukene og månedene som kommer, og Høyre i byer som Oslo, Bergen og Stavanger framstår den klart ledende drivkraften på borgerlig side, vil dette kunne bety at avstanden opp til Høyre kan øke ytterligere.
Hvordan skal Frp greie å markere seg ved siden av et stort og godtgående Høyre? Dette spørsmålet grubler partiets strateger nå over. Innvandringskortet er da et velkjent Frp-grep å ty til. Trolig var Tybring-Gjeddes sterkt innvandringsfiendtlige kronikk på torsdag, klarert med partiledelsen. Og han, og partiet, må sies å ha lyktes godt med å sette agendaen de siste dagene. Det skal bli interessant om Frp vil lykkes med å holde innvandringsdebatten varm framover.
All valgforskning tyder på at innvandring er Frps klart beste sak i velgernes øyne. Derfor er det smart velgerstrategisk å få dette høyt opp på agendaen for Frp. Men noe av problemet for Frp nå, er at velgerne i økende grad etterspør et styringsdyktig alternativ til de rødgrønne og strømmer til Høyre i stedet for Frp. For Høyre har vist tidligere at de kan styre landet, det har ikke Frp vist. Inn mot stortingsvalget i 2013, må Frp etablere et enda bedre forhold til Høyre for å kunne regjerere sammen med dem. Det betyr at Frp ikke lenger bare kan la alle sine løse kanoner fyre løs.
Dermed ser vi nå klarere og klarere at en intern konfliktlinje er i ferd med å ta fyr. En konfliktlinje mellom de som mener at Frp fortsatt skal være det politisk ukorrekte, frittalende og populistiske alternativet i norsk politikk og de som mener at Frp i enda større grad bør strømlinjeformes for å klargjøres for regjeringsmakt.
Jeg tolker valget av Bård Hoksrud som sentralstyremedlem i stedet for Terje Søviknes tidligere i år, som et utrykk for at den første grupperingen står meget sterkt i partiet. Og jeg utelukker heller ikke at det på landsmøtet neste år vil bli full strid om nestlederne Per Sandberg og Per Arne Olsen.
Siv Jensen sitter trolig trygt til og med valget i 2013. Men skulle både valgene i både 2011 og 2013 ende skuffende, så vil også ledervervet kunne komme i spill. Det er imidlertid pr. i dag vanskelig å se hvem som eventuelt reelt sett skulle kunne utfordre henne. Det er ikke akkurat flust med gode lederkandidater i partiet.
Enda viktigere enn persongalleri, er de politiske veivalgene Frp nå står overfor. Skulle det bli et borgerlig flertall i 2013, men med et stort Høyre og et langt mindre Frp, så vil nok Frp-lysten på regjeringsmakt også dempes mer enn en smule. For juniorpartnerskap i regjering er ikke det som kler Frp. Partiet bør komme inn i regjering med stor styrke og fynd og klem. Se derfor ikke bort i fra at en ren Høyre-regjering kan vise seg å bli et mer og mer realitisk regjeringsalternativ.
Tiden som nå kommer, blir derfor uhyre viktig for Frp. Vil Frp slå knallhartd tilbake eller er partiet i ferd med å rote bort sitt livs sjanse til å styre Norge?
Oppdatert: Nettavisen har laget en sak på dette blogginnlegget, paret med noen uttalelser fra Anders Todal Jenssen.
Neste år er det lokalvalg. Frp gjør tradisjonelt langt svakere lokalvalg enn riksvalg. For Høyre er stiuasjonen omvendt. Etterhvert som det lokalpolitiske aspektet vil komme sterkere i ukene og månedene som kommer, og Høyre i byer som Oslo, Bergen og Stavanger framstår den klart ledende drivkraften på borgerlig side, vil dette kunne bety at avstanden opp til Høyre kan øke ytterligere.
Hvordan skal Frp greie å markere seg ved siden av et stort og godtgående Høyre? Dette spørsmålet grubler partiets strateger nå over. Innvandringskortet er da et velkjent Frp-grep å ty til. Trolig var Tybring-Gjeddes sterkt innvandringsfiendtlige kronikk på torsdag, klarert med partiledelsen. Og han, og partiet, må sies å ha lyktes godt med å sette agendaen de siste dagene. Det skal bli interessant om Frp vil lykkes med å holde innvandringsdebatten varm framover.
All valgforskning tyder på at innvandring er Frps klart beste sak i velgernes øyne. Derfor er det smart velgerstrategisk å få dette høyt opp på agendaen for Frp. Men noe av problemet for Frp nå, er at velgerne i økende grad etterspør et styringsdyktig alternativ til de rødgrønne og strømmer til Høyre i stedet for Frp. For Høyre har vist tidligere at de kan styre landet, det har ikke Frp vist. Inn mot stortingsvalget i 2013, må Frp etablere et enda bedre forhold til Høyre for å kunne regjerere sammen med dem. Det betyr at Frp ikke lenger bare kan la alle sine løse kanoner fyre løs.
Dermed ser vi nå klarere og klarere at en intern konfliktlinje er i ferd med å ta fyr. En konfliktlinje mellom de som mener at Frp fortsatt skal være det politisk ukorrekte, frittalende og populistiske alternativet i norsk politikk og de som mener at Frp i enda større grad bør strømlinjeformes for å klargjøres for regjeringsmakt.
Jeg tolker valget av Bård Hoksrud som sentralstyremedlem i stedet for Terje Søviknes tidligere i år, som et utrykk for at den første grupperingen står meget sterkt i partiet. Og jeg utelukker heller ikke at det på landsmøtet neste år vil bli full strid om nestlederne Per Sandberg og Per Arne Olsen.
Siv Jensen sitter trolig trygt til og med valget i 2013. Men skulle både valgene i både 2011 og 2013 ende skuffende, så vil også ledervervet kunne komme i spill. Det er imidlertid pr. i dag vanskelig å se hvem som eventuelt reelt sett skulle kunne utfordre henne. Det er ikke akkurat flust med gode lederkandidater i partiet.
Enda viktigere enn persongalleri, er de politiske veivalgene Frp nå står overfor. Skulle det bli et borgerlig flertall i 2013, men med et stort Høyre og et langt mindre Frp, så vil nok Frp-lysten på regjeringsmakt også dempes mer enn en smule. For juniorpartnerskap i regjering er ikke det som kler Frp. Partiet bør komme inn i regjering med stor styrke og fynd og klem. Se derfor ikke bort i fra at en ren Høyre-regjering kan vise seg å bli et mer og mer realitisk regjeringsalternativ.
Tiden som nå kommer, blir derfor uhyre viktig for Frp. Vil Frp slå knallhartd tilbake eller er partiet i ferd med å rote bort sitt livs sjanse til å styre Norge?
Oppdatert: Nettavisen har laget en sak på dette blogginnlegget, paret med noen uttalelser fra Anders Todal Jenssen.
torsdag 26. august 2010
Å skyte fra hofta
Frp er blitt forbigått av Høyre og er for tiden bare Norges tredje største parti. I Dagsavisen i går oppfordret Tord Lien folk i sitt kjære Frp til "å skyter mer fra hofta" (finner dessverre ikke saken på nett).
I dag fyrer stortingsrepresentant Christian Tybring Gjedde av det første (bom)skuddet.
I dag fyrer stortingsrepresentant Christian Tybring Gjedde av det første (bom)skuddet.
tirsdag 24. august 2010
Må vi mores til døde?
I en meget interessant kronikk i Aftenposten i dag hevder språkviter Eirik Vatnøy at de politiske TV-debattene har blitt så medieregissisert at selve de politiske sakene drukner i dramaturgiens krav til underholdning, personorientering og konflikt. I en analyse for den liberale tankesmien Civita har han bl.a. gått igjennom NRKs valgsendinger Velg!09 og funnet ut at om lag halvparten av programledernes spørsmål dreide seg om regjeringskonstellasjoner.
Jeg synes et nøkkelspørsmål er om programskaperne treffer blink med sine valg av vinklinger. Eller er det snarere slik at man dermed undervurderer sitt publikum? Jeg tror en slags mellomting er det beste. Dvs. at et visst underholdningselement og temperatur bør være til stede for å skape interessere og fenge seere som i utgangspunktet kanskje ikke er mer enn sånn passe interessert i politikk. Samtidig bør det være slik at vi seere ikke alltid må underholdes nærmest til døde. En saklig og god debatt der folk får snakke ut og der det er mulig å følge med på resonnementer, kan også være meget godt TV.
Hva mener du?
Jeg synes et nøkkelspørsmål er om programskaperne treffer blink med sine valg av vinklinger. Eller er det snarere slik at man dermed undervurderer sitt publikum? Jeg tror en slags mellomting er det beste. Dvs. at et visst underholdningselement og temperatur bør være til stede for å skape interessere og fenge seere som i utgangspunktet kanskje ikke er mer enn sånn passe interessert i politikk. Samtidig bør det være slik at vi seere ikke alltid må underholdes nærmest til døde. En saklig og god debatt der folk får snakke ut og der det er mulig å følge med på resonnementer, kan også være meget godt TV.
Hva mener du?
søndag 15. august 2010
Prognose kommunevalget
Det er til nå i august blitt publisert fire nasjonale meningsmålinger. Når jeg legger gjennomsnittet av dem til grunn, og regner dem om til lokalvalgstall, kommer jeg ut med følgende prognose (avrundet til nærmeste prosent):
Rødt 2
SV 5
Ap 26
Sp 6
KrF 5
V 5
H 28
Frp 19
Andre 4
Som vi ser, ligger faktisk Høyre an til å bli Norges største kommuneparti. Blir dette noe i nærheten av valgresultatet om ett år, så vil det være en fullstendig fiasko for regjeringspartiene. Jeg har ikke brutt ned tallene på enkeltkommuner. Men ut i fra den nasjonale trenden, så er min vurdering nå at de rødgrønne nesten kan glemme Bergen, Stavanger, Kristiansand, Sandnes og Drammen. Også Oslo ser fryktelig tung ut å snu for dem.
Derimot burde de greie å forsvare Tromsø og Sarpsborg. Fredrikstad er også en rødgrønn mulighet, men jeg holder foreløpig en knapp på de borgerlige her. I Trondheim har de rødgrønne fremdeles et favorittstempel. Men slår den nasjonale trenden inn her, parallelt med at velgerne straffer Ottervik og co for styringen lokalt, så kan man faktisk ikke se bort i fra et maktskifte i Norges gamle hovedstad.
Oppsmmuert innebærer dette at regjeringen nå har en kjempeutfordring hva gjelder å forsøke og redde valget. Riktignok legger om lag halvparten av velgerne mest vekt på lokale forhold når de stemmer. Like fullt er det da også om lag halvparten som i størst grad legger de nasjonale forholdene til grunn. I så måte risikerer mange lokale, rødgrønne politikere å bli feid ut av kommunestyrer og fylkesting p.g.a. misnøye med den rødgrønne regjeringen.
Skal vi gjette at det nå, på kort sikt, ligger noen budsjettlekkasjer av "godsaker" rett rundt hjørnet?
Rødt 2
SV 5
Ap 26
Sp 6
KrF 5
V 5
H 28
Frp 19
Andre 4
Som vi ser, ligger faktisk Høyre an til å bli Norges største kommuneparti. Blir dette noe i nærheten av valgresultatet om ett år, så vil det være en fullstendig fiasko for regjeringspartiene. Jeg har ikke brutt ned tallene på enkeltkommuner. Men ut i fra den nasjonale trenden, så er min vurdering nå at de rødgrønne nesten kan glemme Bergen, Stavanger, Kristiansand, Sandnes og Drammen. Også Oslo ser fryktelig tung ut å snu for dem.
Derimot burde de greie å forsvare Tromsø og Sarpsborg. Fredrikstad er også en rødgrønn mulighet, men jeg holder foreløpig en knapp på de borgerlige her. I Trondheim har de rødgrønne fremdeles et favorittstempel. Men slår den nasjonale trenden inn her, parallelt med at velgerne straffer Ottervik og co for styringen lokalt, så kan man faktisk ikke se bort i fra et maktskifte i Norges gamle hovedstad.
Oppsmmuert innebærer dette at regjeringen nå har en kjempeutfordring hva gjelder å forsøke og redde valget. Riktignok legger om lag halvparten av velgerne mest vekt på lokale forhold når de stemmer. Like fullt er det da også om lag halvparten som i størst grad legger de nasjonale forholdene til grunn. I så måte risikerer mange lokale, rødgrønne politikere å bli feid ut av kommunestyrer og fylkesting p.g.a. misnøye med den rødgrønne regjeringen.
Skal vi gjette at det nå, på kort sikt, ligger noen budsjettlekkasjer av "godsaker" rett rundt hjørnet?
torsdag 12. august 2010
Hverdagsliv
Dager som går. Dager som kommer.
Hverdagsdager.
Mat som skal handles, lages og spises.
Frokost. Lunsj. Middag. Kvelds.
Barn som skal skiftes på.
Bleier. Klær. Stell.
Barn som skal roes. Leses for.
Og synges for.
Regninger som skal betales.
Penger som skal skaffes.
Jobb som skal gjøres.
Frister som skal innfris.
Plen som skal slås.
Snø som skal måkes.
Tallerkener som skal vaskes.
Og ryddes inn.
Forhold som skal pleies.
Menstruasjoner som kommer.
Og går.
Kompromisser som skal inngås.
Hverdagsliv.
Hverdagsdager.
Meningen med livet.
Eller et forbaska styr?
Hverdagsdager.
Mat som skal handles, lages og spises.
Frokost. Lunsj. Middag. Kvelds.
Barn som skal skiftes på.
Bleier. Klær. Stell.
Barn som skal roes. Leses for.
Og synges for.
Regninger som skal betales.
Penger som skal skaffes.
Jobb som skal gjøres.
Frister som skal innfris.
Plen som skal slås.
Snø som skal måkes.
Tallerkener som skal vaskes.
Og ryddes inn.
Forhold som skal pleies.
Menstruasjoner som kommer.
Og går.
Kompromisser som skal inngås.
Hverdagsliv.
Hverdagsdager.
Meningen med livet.
Eller et forbaska styr?
tirsdag 10. august 2010
Hard anger
Regjeringen angrer. Eller rettere sagt Sp og Ap angrer. Personifisert ved Liv Signe Navarsete, Terje Riis Johansen og Jens Stoltennberg. De angrer på timingen (sommeren) for vedtaket om å bygge kraftlinje gjennom Hardanger. De angrer på arrogansen. De angrer på at de ikke i større grad klarte å forutse de sterke protestene. Men angrer de på selve beslutningen?
I dag gjorde regjeringen retrett i "monstermastesaken". Sjøkabler kan visst likevel være en god løsning. Det må i alle fall utredes bedre. Selv om vi til nå har hørt fra regjeringshold igjen og igjen at alle alternativer var blitt vurdert og at master var den sikreste og klart beste løsningen. Det må være særlig pinlig for olje- og energiministeren å bli tatt ned på denne måten. Hvor lenge kan han fortsette? Han minner stygt om en "lame duck".
Det er vanskelig å tolke retretten på særlig annen måte enn at de store folkelige prostestene mot dette har gitt regjeringen kalde føtter. Så kall det gjerne populisme. I en situasjon der det er ett år igjen til lokalvalget, og der planen er at "byer skal farges røde" og at "Ap skal ta Vestlandet", så ble dette standpunktet altfor kostbart å fronte.
Likevel sitter jeg igjen med et klart inntrykk av at både Johansen, Stoltenberg og Navarsete fortsatt mener at "monstermaster" er det beste. Og hvis de mener det, så betyr det at de snur kappa etter vinden. Fornuftig og klokt at "folkeviljen" følges, vil noen hevde. Feigt, vil jeg si.
For bør man ikke stå opp for og argumentere for det man tror er den beste politikken?
I dag gjorde regjeringen retrett i "monstermastesaken". Sjøkabler kan visst likevel være en god løsning. Det må i alle fall utredes bedre. Selv om vi til nå har hørt fra regjeringshold igjen og igjen at alle alternativer var blitt vurdert og at master var den sikreste og klart beste løsningen. Det må være særlig pinlig for olje- og energiministeren å bli tatt ned på denne måten. Hvor lenge kan han fortsette? Han minner stygt om en "lame duck".
Det er vanskelig å tolke retretten på særlig annen måte enn at de store folkelige prostestene mot dette har gitt regjeringen kalde føtter. Så kall det gjerne populisme. I en situasjon der det er ett år igjen til lokalvalget, og der planen er at "byer skal farges røde" og at "Ap skal ta Vestlandet", så ble dette standpunktet altfor kostbart å fronte.
Likevel sitter jeg igjen med et klart inntrykk av at både Johansen, Stoltenberg og Navarsete fortsatt mener at "monstermaster" er det beste. Og hvis de mener det, så betyr det at de snur kappa etter vinden. Fornuftig og klokt at "folkeviljen" følges, vil noen hevde. Feigt, vil jeg si.
For bør man ikke stå opp for og argumentere for det man tror er den beste politikken?
lørdag 7. august 2010
Noen spekulasjoner
Bjarne Håkon Hanssen jobber mot sin tidligere regjeringe. Bør vi øke skattene? Monstermaster i Hardanger. Det er den politiske debatten sommeren 2010. Sånn kort oppsummert. Alt er dårlige saker for den sittende rødgrønne regjeringen. Særlig den siste saken.
Målingene er elendige, sett med rødgrønne øyne. Det blåser en frisk, blå vind over landet. Først og fremst fordi mange velgere er sugne på noe annet enn Stoltenberg og co. Særlig nyter Høyre godt av dette suget. Er det råtningen av den rødgrønne roten vi nå ser?
Jeg tror Ap, SV og Sp holder sammen til lokalvalget neste år. Men blir valget en fiasko, så er det et alt annet enn utenkelig scenario at både SV og Sp trekker seg ut og at Ap fortsetter som mindretallsregjering inn mot valget i 2013. I så fall stokkes den parlamentariske kortstokken om og ut av stokkingen vil både KrF og Venstre springe ut som langt mer interessante for Ap.
For det er dette sentrum som ligger Stoltenbergs hjerte nær. SV og Sp bærer preg av mer fornuftsekteskap enn kjærlighet. Men de har begge vært nyttige idioter. Særlig SV som har latt Ap vokse på egen bekostning. Tar Stoltenberg en konfrontasjon nå for å styre dem begge ut av regjering slik at han kan regjere mer etter hjertet sitt på tampen av sin politiske karriere? Og så overlate boet til Jonas Gahr Støre som kan videreføre denne linjen?
Et slikt nært forestående taktskifte i norsk politikk kan imidlertid være å gjøre opp en regning uten vert. For hvor sugne er KrF og Venstre på å holde Ap ved makten etter flere års tiltagende maktarroganse? Neppe særlig sugne. Et kjølig sak til sak-samarbeid kan være en løsning inntil en borgerlig regjering, med Høyre i spiss (kanskje en ren H-regjering) avløser Ap.
Dermed kan Gahr Støres første prøvelse som ny partileder fort bli å være opposisjonsleder 2013-17 og bygge en ny plattform for å komme tilbake og vinne valget i 2017.
Målingene er elendige, sett med rødgrønne øyne. Det blåser en frisk, blå vind over landet. Først og fremst fordi mange velgere er sugne på noe annet enn Stoltenberg og co. Særlig nyter Høyre godt av dette suget. Er det råtningen av den rødgrønne roten vi nå ser?
Jeg tror Ap, SV og Sp holder sammen til lokalvalget neste år. Men blir valget en fiasko, så er det et alt annet enn utenkelig scenario at både SV og Sp trekker seg ut og at Ap fortsetter som mindretallsregjering inn mot valget i 2013. I så fall stokkes den parlamentariske kortstokken om og ut av stokkingen vil både KrF og Venstre springe ut som langt mer interessante for Ap.
For det er dette sentrum som ligger Stoltenbergs hjerte nær. SV og Sp bærer preg av mer fornuftsekteskap enn kjærlighet. Men de har begge vært nyttige idioter. Særlig SV som har latt Ap vokse på egen bekostning. Tar Stoltenberg en konfrontasjon nå for å styre dem begge ut av regjering slik at han kan regjere mer etter hjertet sitt på tampen av sin politiske karriere? Og så overlate boet til Jonas Gahr Støre som kan videreføre denne linjen?
Et slikt nært forestående taktskifte i norsk politikk kan imidlertid være å gjøre opp en regning uten vert. For hvor sugne er KrF og Venstre på å holde Ap ved makten etter flere års tiltagende maktarroganse? Neppe særlig sugne. Et kjølig sak til sak-samarbeid kan være en løsning inntil en borgerlig regjering, med Høyre i spiss (kanskje en ren H-regjering) avløser Ap.
Dermed kan Gahr Støres første prøvelse som ny partileder fort bli å være opposisjonsleder 2013-17 og bygge en ny plattform for å komme tilbake og vinne valget i 2017.
mandag 2. august 2010
Analyse juli
Jeg valgte en vinkling på de rødgrønnes muligheter inn mot valgene i 2011 og 2013 i min ferske analyse av julimålingene.
lørdag 31. juli 2010
Tips til analysevinkel?
14 feriedager på Mallorca er brakt til en ende. Og denne analytiker går umiddelbart i gang med å analysere juli-målingene... Søndagen skal brukes til å skrive en analyse for Minerva.
Hvis det finnes noen lesere igjen der ute - har du et tips til vinkel?
Hvis det finnes noen lesere igjen der ute - har du et tips til vinkel?
mandag 12. juli 2010
Ap lekker til Høyre
Jeg hadde en samtale med Klassekampen i går vedrørende deres siste måling. Det resulterte i denne saken. OK artikkel, men overskriften og inngangen er nok noe misvisende. Høyres store framgang har også rammet Ap direkte ved at partiet nå lekker mange velgere til konkurrenten. Men akkurat hvor mange, er ikke helt enkelt å si noe om. Respons sine tall tyder på at hele 100 000 velgere har gått direkte fra Ap til Høyre. Selv tror jeg at "sannheten" ligger et sted i mellom Klassekampens (Norfakta) og Aftenpostens tall.
Tradisjonelt sett er velgerovergangene begrensede mellom disse to partiene. Mye tyder imidlertid nå på at overgangene mellom to av hovedkonkurretene i norsk politikk det siste halvåret har vært langt sterkere enn normalt. Hvor disse lyseblå/lyserøde velgerne tar veien ved både kommunevalget 2011 og stortingsvalget 2013 blir høyinteressant og helt avgjørende for hvem som vil vinne valgene.
Tradisjonelt sett er velgerovergangene begrensede mellom disse to partiene. Mye tyder imidlertid nå på at overgangene mellom to av hovedkonkurretene i norsk politikk det siste halvåret har vært langt sterkere enn normalt. Hvor disse lyseblå/lyserøde velgerne tar veien ved både kommunevalget 2011 og stortingsvalget 2013 blir høyinteressant og helt avgjørende for hvem som vil vinne valgene.
torsdag 8. juli 2010
Høyre bikker 30 i Akershus
På oppdrag for Romerikes Blad har jeg laget en fylkesprognose for Akershus. Mine beregninger viser at Høyre nå har over 30 prosent av velgerne bak seg i sitt beste fylke.
søndag 4. juli 2010
Kommunevalget
Nå er det ett drøyt år igjen til kommunevalget (og fylkestingsvalget..om det er noen som bryr seg om det..). Høyre-medlemmene Johan Giersten og Lars Øy har utviklet et interessant konsept (poll of polls) der de forsøker å estimere det nasjonale valgresultatet på basis av lokale målinger.
Min metode er omvendt. Jeg lager mine estimat ut i fra snittet av de siste nasjonale målingene. Det er styrker og svakheter ved begge metodene. "Poll og polls" kan slite med at det er få lokale og sporadiske målinger noe som gjør at de dermed henger etter de reelle velgerpreferansene. Jeg må på min side må forsøke å regne om fra nasjonale stortingsmålinger til preferanser ved kommunevalg.
Etter å ha studert historisk valgstatistikk de siste årene, synes det som om det er et klart mønter at Høyre, Sp og Rødt gjør det bedre ved kommunevalg enn stortingsvalg. Mens KrF, SV, Ap og Frp gjør det svakere. For Venstres del synes det å være omtrent hipp som happ.
Valget neste år blir neppe noe særlig annerledes i så måte. Foreløpig er mitt estimat over valgutfallet neste år slik (avrundet til nærmeste prosent):
Rødt 2
SV 5
Ap 27
Sp 7
KrF 5
V 4
H 27
Frp 18
Andre 5
Jeg har altså Høyre og Andre litt høyere enn Poll of polls. Mens Ap og Sp ligger litt lavere hos meg. For øyeblikket kjemper Høyre og Ap faktisk en knallhard kamp om å være Norges største lokalparti. I så fall blir valget neste år et brakvalg for Høyre.
Men det er resulatene i de enkelte kommunene som er det mest spennende. Av forståelige grunner så kommer jeg ikke til å legge ut estimater over alle landets kommuner. Jeg vil konsentrere meg om de største. Kommer mer tilbake til dette senere, men det lukter helblått i Bergen og Stavanger. I Oslo har de røde bedre muligheter, men også her har de borgerlige fortsatt et klart favorittstempel. I Trondheim er det ting som tyder på at den rødgrønne bastionen kommer til å bli mye mindre bastion. Fortsatt holder jeg de rødgrønne som favoritter her, men de borgerlige har knappet solid innpå.
Min metode er omvendt. Jeg lager mine estimat ut i fra snittet av de siste nasjonale målingene. Det er styrker og svakheter ved begge metodene. "Poll og polls" kan slite med at det er få lokale og sporadiske målinger noe som gjør at de dermed henger etter de reelle velgerpreferansene. Jeg må på min side må forsøke å regne om fra nasjonale stortingsmålinger til preferanser ved kommunevalg.
Etter å ha studert historisk valgstatistikk de siste årene, synes det som om det er et klart mønter at Høyre, Sp og Rødt gjør det bedre ved kommunevalg enn stortingsvalg. Mens KrF, SV, Ap og Frp gjør det svakere. For Venstres del synes det å være omtrent hipp som happ.
Valget neste år blir neppe noe særlig annerledes i så måte. Foreløpig er mitt estimat over valgutfallet neste år slik (avrundet til nærmeste prosent):
Rødt 2
SV 5
Ap 27
Sp 7
KrF 5
V 4
H 27
Frp 18
Andre 5
Jeg har altså Høyre og Andre litt høyere enn Poll of polls. Mens Ap og Sp ligger litt lavere hos meg. For øyeblikket kjemper Høyre og Ap faktisk en knallhard kamp om å være Norges største lokalparti. I så fall blir valget neste år et brakvalg for Høyre.
Men det er resulatene i de enkelte kommunene som er det mest spennende. Av forståelige grunner så kommer jeg ikke til å legge ut estimater over alle landets kommuner. Jeg vil konsentrere meg om de største. Kommer mer tilbake til dette senere, men det lukter helblått i Bergen og Stavanger. I Oslo har de røde bedre muligheter, men også her har de borgerlige fortsatt et klart favorittstempel. I Trondheim er det ting som tyder på at den rødgrønne bastionen kommer til å bli mye mindre bastion. Fortsatt holder jeg de rødgrønne som favoritter her, men de borgerlige har knappet solid innpå.
tirsdag 29. juni 2010
Frp fester grepet om Nord-Norge
I den siste bloggposten i serien om partienes geografiske variasjoner knyttet til 09-valget, skal jeg ta en titt på Frp. Partiet har den jevneste geografiske profilen av alle. Frp-oppslutningen svinger mao. mindre fra fylke til fylke og landsdel til landsdel enn for de andre partiene. En forklaring på dette, er at Frp (av stortingsspartiene) er det nyeste tilskuddet i partifloraen og således i mindre grad har sin forankring i de gamle skillelinjene (sentrum-periferi, kultur osv), men i stedet målbærer motsetningene langs nye dimensjoner som særlig innvandringsspørsmålet.
Dette betyr ikke at ikke også Frp har sine geografiske styrker og svakheter. Tradisjonelt har partiet stått sterkt i Oslo og fylkene rundt Oslo, på Sørlandet og Sørvestlandet. Ved de senere valgene har imidlertid Oslo gått fra å være ett av de beste Frp-fylkene til å bli ett av de dårligste. Underliggende velgerstrukturer i Oslo som klart økende innvandrerandel og sterk utdanningsvekst er en stor ulempe for Frp. Også Vest-Agder gjorde partiet en kraftig dipp ved 01-valget, trolig knyttet til at Frp-utrenskningene (med Vidar Kleppe i front) slo særlig sterkt inn her. Men nå har man hentet seg inn og endog vokst så mye at kretsen ved 09-valget ble landets sterkeste Frp-fylke. En topplassering som Vest-Agder deler med Møre og Romsdal, ett annet fylke som har vist en bemerkelsesverdig Frp-styrke ved de tre siste valgene.
Dette betyr at Vestfold, som har vært Frps beste krets siden 1993, ved fjorårets valg måtte ta til takke med tredjeplassen. Fylket har vært noe preget av et sterkt bompengefokus, noe som nok har gagnet Frp ekstra. Når bompengespørsmålet nå er er mer avklart, så har trolig Frp også mistet noen "bompengestemmer". En tilbakegang fra 29,3 i 2005 til 27,2 i 2009 var likevel mer enn ventet ved et valg der Frp på landsplan gikk fra med 0,8 pp.
Frp gikk ellers fram i samtlige andre fylker, med ett unntak. Og det unntaket var Østfold. En titt på lokatallene viser at det sviktet særlig i Fredrikstad med en tilbakegang på godt over tre prosentpoeng. En forklaring på dette kan være at noen velgere har valgt å straffe Frp for lokale forhold som dundrende budsjettunderskudd og Frp-ordfører i pinlige seanser.
Det mest interessante geografiske Frp-trekket er imidlertid at partiet tok noen store jafs i Nord-Norge. Det har tidligere vært sagt og skrevet en hel del om Frps økende styrke i nord, men faktum er at dette stort sett har vært et meningsmålingsfenomen. Ved selve valgene har nordlendingene stemt Frp i mindre grad enn resten av landet. Men ved dette valget gjorde Frp det klart bedre i både Troms og Nordland sammenlignet med landssnittet. Og også i Finnmark er partiet nå like ved sitt gjennomsnitt.
Jeg tror Kystpartiets kollaps ved 09-valget særlig har kommet Frp til gode. De hadde en protestvelgerprofil som lignet Frps og en del av deres velgere har trolig havnet her. Frp har sannsynligvis også utnyttet KrFs voldsomme nedtur i nord til sin fordel. I tillegg må Frp denne gang ha greid å mobilisere noen av dem som tidligere har kunne tenke seg å stemme på partiet, men som har latt være fordi de ikke helt turde når det kom til stykket.
I så måte er noen barrierer brutt for Frp i nord.
Dette betyr ikke at ikke også Frp har sine geografiske styrker og svakheter. Tradisjonelt har partiet stått sterkt i Oslo og fylkene rundt Oslo, på Sørlandet og Sørvestlandet. Ved de senere valgene har imidlertid Oslo gått fra å være ett av de beste Frp-fylkene til å bli ett av de dårligste. Underliggende velgerstrukturer i Oslo som klart økende innvandrerandel og sterk utdanningsvekst er en stor ulempe for Frp. Også Vest-Agder gjorde partiet en kraftig dipp ved 01-valget, trolig knyttet til at Frp-utrenskningene (med Vidar Kleppe i front) slo særlig sterkt inn her. Men nå har man hentet seg inn og endog vokst så mye at kretsen ved 09-valget ble landets sterkeste Frp-fylke. En topplassering som Vest-Agder deler med Møre og Romsdal, ett annet fylke som har vist en bemerkelsesverdig Frp-styrke ved de tre siste valgene.
Dette betyr at Vestfold, som har vært Frps beste krets siden 1993, ved fjorårets valg måtte ta til takke med tredjeplassen. Fylket har vært noe preget av et sterkt bompengefokus, noe som nok har gagnet Frp ekstra. Når bompengespørsmålet nå er er mer avklart, så har trolig Frp også mistet noen "bompengestemmer". En tilbakegang fra 29,3 i 2005 til 27,2 i 2009 var likevel mer enn ventet ved et valg der Frp på landsplan gikk fra med 0,8 pp.
Frp gikk ellers fram i samtlige andre fylker, med ett unntak. Og det unntaket var Østfold. En titt på lokatallene viser at det sviktet særlig i Fredrikstad med en tilbakegang på godt over tre prosentpoeng. En forklaring på dette kan være at noen velgere har valgt å straffe Frp for lokale forhold som dundrende budsjettunderskudd og Frp-ordfører i pinlige seanser.
Det mest interessante geografiske Frp-trekket er imidlertid at partiet tok noen store jafs i Nord-Norge. Det har tidligere vært sagt og skrevet en hel del om Frps økende styrke i nord, men faktum er at dette stort sett har vært et meningsmålingsfenomen. Ved selve valgene har nordlendingene stemt Frp i mindre grad enn resten av landet. Men ved dette valget gjorde Frp det klart bedre i både Troms og Nordland sammenlignet med landssnittet. Og også i Finnmark er partiet nå like ved sitt gjennomsnitt.
Jeg tror Kystpartiets kollaps ved 09-valget særlig har kommet Frp til gode. De hadde en protestvelgerprofil som lignet Frps og en del av deres velgere har trolig havnet her. Frp har sannsynligvis også utnyttet KrFs voldsomme nedtur i nord til sin fordel. I tillegg må Frp denne gang ha greid å mobilisere noen av dem som tidligere har kunne tenke seg å stemme på partiet, men som har latt være fordi de ikke helt turde når det kom til stykket.
I så måte er noen barrierer brutt for Frp i nord.
fredag 25. juni 2010
Sommerintervju med Liberaleren
Nettstedet Liberaleren har intervjuet meg om bøker, markedskultur og sånt. Blant spørsmålene var hvilken ene bok jeg ville beholde resten av livet. Jeg endte opp med å svare Bibelen.
Hva ville du svart?
Hva ville du svart?
onsdag 23. juni 2010
Høyre bedrer distriktsprofilen
I min lille bloggserie om partienes geografiske variasjoner, er det nå Høyre sin tur. Et parti som har hatt en bemerkelsesverdig sterk utvikling det siste året. Oppturen startet så smått i valgkampen i fjor og har senere bare ballet på seg i en slik grad at partiet nå endog har passert Frp på gjennomsnittet av målingene.
Jeg fant klare tegn til geografisk nedsliping hva gjelder Aps oppslutning. Og etter å ha studert Høyres valgresultat 2009 synes jeg dette er en bra konklusjon også for vårt nest eldste parti. Det betyr ikke at de geografiske svingningene er små. Tradisjonen tro ble Nord-Trøndelag landets svakeste Høyre-fylke med en oppslutning på 8,9 prossent. Etterfulgt av Hedmark og Finnmark. Mens Akershus for fjerde stortingsvalg på rad ble Høyres beste krets med en oppslutning på 23,1 prosent. Etterfulgt av Oslo og Hordaland.
Men den prosentvise Høyre-framgangen i Akershus og Oslo var mindre enn i mange andre fylker. Hordaland puster nå Oslo Høyre i nakken og kan være forbi i 2013. Også Buskerud, Rogaland og Vestfold fortsetter å være gode kretser for Høyre.
Den geografiske nedslipingen handler ikke bare om at Høyre, relativt sett, gjør det noe svakere i sine to beste kretser. Det dreier seg også om at partiet er i ferd med å redusere sine svakheter i "distriktsfylker" som særlig Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland og Troms. Det er således tegn som tyder på at Høyres framgang er denne gang er bredere enn ved det gode valget i 2001 da framgangen var særlig sterk i Høyres beste fylker.
I sum tolker jeg dette som et tegn på at "bypartiet" Høyre nå er i ferd med å feste et bedre grep på distriktene.
Jeg fant klare tegn til geografisk nedsliping hva gjelder Aps oppslutning. Og etter å ha studert Høyres valgresultat 2009 synes jeg dette er en bra konklusjon også for vårt nest eldste parti. Det betyr ikke at de geografiske svingningene er små. Tradisjonen tro ble Nord-Trøndelag landets svakeste Høyre-fylke med en oppslutning på 8,9 prossent. Etterfulgt av Hedmark og Finnmark. Mens Akershus for fjerde stortingsvalg på rad ble Høyres beste krets med en oppslutning på 23,1 prosent. Etterfulgt av Oslo og Hordaland.
Men den prosentvise Høyre-framgangen i Akershus og Oslo var mindre enn i mange andre fylker. Hordaland puster nå Oslo Høyre i nakken og kan være forbi i 2013. Også Buskerud, Rogaland og Vestfold fortsetter å være gode kretser for Høyre.
Den geografiske nedslipingen handler ikke bare om at Høyre, relativt sett, gjør det noe svakere i sine to beste kretser. Det dreier seg også om at partiet er i ferd med å redusere sine svakheter i "distriktsfylker" som særlig Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland og Troms. Det er således tegn som tyder på at Høyres framgang er denne gang er bredere enn ved det gode valget i 2001 da framgangen var særlig sterk i Høyres beste fylker.
I sum tolker jeg dette som et tegn på at "bypartiet" Høyre nå er i ferd med å feste et bedre grep på distriktene.
mandag 14. juni 2010
Er parlamentarisme veien å gå?
Lørdag foredro jeg for Hordaland Frp om parlamentarisme. Etter at Frps koalisjonspartnere i fylket, KrF og Høyre, synes å gå inn for å bytte dagens formannskapsmodell, så blir det trolig avgjørende hva Frp vil havne på (både Ap, SV, V, Sp og Rødt er i mot å skifte styringsmodell). Trolig derfor var det også litt interessant for Frp-erne å høre hva en ekstern fyr som meg har å si om dette.
Jeg åpnet med å peke på noen hovedelementer ved hver av de to modellene.
Formannskapsmodellen kjennetegnes av at formannskapet i kommunen/fylket velges etter et forholdstallsprinsipp. Dvs. at partiene blir representert etter sin styrke i kommunestyret/fylkestinget. Formannskapet består av om lag en firedel av de folkevalgte representatene og er uavsettelig.
Hva slags folk sitter i formannskapet? Jo, det er stort sett den lokalpolitiske eliten. Partiene plasserer sine beste menn og kvinner her fordi formannskapet har en meget viktig funksjon som forberedende organ og ofte fattes også sentrale politiske beslutninger reelt sett her. I et formannskapsystem spiller både ordføreren og rådmannen en meget viktig rolle. Ordføreren som den viktigste politikeren - ofte også den eneste i kommunen som har politikk som en heltidsjobb. Rådmannen (eller administrasjonssjefen som det vel formelt rett heter i disse kjønnsnøytrale tider...) som øverste sjef for byråkratiet. I kommuner der rådmannen har blitt litt vel sterk, snakkes det ofte om et "rådmannsvelde".
Slik jeg vurderer det, er konsensusorientering mye av den bærende ideen bak et formannskapssystem.
Alle skal, via forholdsholdstallsmetoden, få noe gjennomslag, og alle skal ansvarliggjøres for den politikken som føres. Politikerne er stort sett "glade amatører".
For å få fram hva som i hovedsak skiller parlamentarisme fra formannskapsmodellen, nøyde jeg meg med å peke på fire kjernepunkter. For det første så utgår det utøvende organet, kommunerådet (eller fylkesrådet) fra kommunestyret/fylkestinget. Har et parti rent flertall, så danner også dette partiet som regel "regjering". Etter Aps glanstid på 50-tallet, er det i norsk sammenheng heller sjelden at et parti får rent flertall - både i kommunal, fylkeskommunal og nasjonal sammenheng. Da blir det et spørsmål om forhandlinger og samarbeid mellom to eller flere partier hva gjelder å få stablet et styringsdyktig flertall på beina. Lykkes ikke det, så blir det eventuelt en mindretallskonstellasjon. Det er imidlertid i utgangspunktet et flertallsprinsipp gjennomsyrer parlamentarismen, altså at det er en eller annen form for flertall som bør ligge til grunn for styringsmakten. I Norge har vi nasjonalt dog ingen tradisjon for å ha tillitsvotering når en regjering tiltrår, således trenger dette flertallet ikke være positivt og eksplisitt uttrykt (negativ parlamentarisme). I Bergen har man imidlertid en slik votering, men ikke i Oslo.
Kommunerådet/fylkesrådet står også ansvarlig overfor kommunestyret/fylkesstyret. Dette betyr bl.a. at de utøvende har en plikt til å komme med korrekt informasjon til de folkevalgte. Brudd på infoplikten kan, i siste instans, medføre mistillitsforslag fra opposisjonen (opposisjonen kan formelt imidlertid reise mistillit på ethvert grunnlag - gjerne også misnøye med sveisen til fylkesården). Får et mistillitsforslag flertall, så må kommunerådet/fylkesrådet gå av. De styrendes sterkeste maktmiddel, er kabinettspørsmålet. Får de et flertall i mot seg på dette, så må de også gå av (her er det en viss akademisk debatt knyttet til hvorvidt de styrende har en plikt eller bare en rett til å gå av, men den debatten skal jeg ikke trøtte dere med i denne omgang..)
Ordføreren har en mye mer symbolsk rolle i et parlamentarisk system. Han eller hun framstår som vingeklippet og blir mest av alt et ansikt utad. Rådmannen er borte fordi den utøvende, styrende makten av byråkratiet overføres fra administrasjon til posisjonspolitikere. I bunn for parlamentarisme ligger det således en bærende ide om en politisiering i den forstand at byråkratenes makt dempes og utøvende politikeres makt styrkes. Dette innebærer også en profesjonalisering av lokalpolitikken der det blir noen flere heltidspolitikere. Ønsket om å synliggjøre de politiske forskjellene mellom partiene er også en sentral ide.
Etter noen faktiske opplysninger knyttet til parlamentarismens inntreden både nasjonalt (1884-1910, vi hadde ikke noe fullt utviklet parlamentarisk system før også Høyre aksepterte dette fullt ut), kommunalt (Oslo innførte i 1986, Bergen fulgte etter i 2000 og Trondheim har nylig vedtatt å innføre det i neste periode) og fylkeskommunalt (Nordland var først ute i 1999, deretter har Hedmark, Nord-Trøndelag og Troms fulgt på (alle fra 2003), så kom jeg over i den mest morsomme delen av foredraget. Nemlig å diskutere modellene opp i mot hverandre. I diskusjonen forutsatte jeg at modellene er "idealtypiske" - altså at de i praksis fungerer omtrent slik de er tenkt i teorien.
Her er (som vanlig) ståsted avgjørende for hvilke argumentene som man synes er de beste for og imot, men jeg trakk like fullt fram fire hovedmomenter som kan tale for begge modellene. For formannskap først:
1. Samarbeid: Sier man at tverrpolitisk samarbeid og ansvarliggjøring av alle politikere og partier er en god ting, så er nok foramnnskap å foretrekke.
2. Stabilitet: Et formannskap sitter for fire år av gangen. Punktum. Et fylkesråd kan avsettes hver eneste dag.
3. Gjenspeiling av valgresultatet: Et formannskapssystem med forholdsmessighet gjenspeiler velgernes preferanser på en bedre måte. I et parlamentarisk system risikerer f.eks. det største partiet å bli uten utøvende innflytelse.
4. Tradisjon. Vi har en nesten 200 år lang tradisjon for formannskap. Mange steder har det fungert bra. Hvorfor da endre modell? ("vi vet hva vi har, ikke hva vi får")
Deretter trakk jeg fram fire hovedgevinster ved å eventuelt bytte til parlamentarisme.
1. Politiske ansvaret tydeliggjøres. De styrende kan ikke løpe fra sitt politiske ansvar - både hva gjelder utøvende politikk og det byråkratiet de leder.
2. Rådmannsveldet elimineres. Makt flyttes fra sterke og ikke demokratisk valgte byråkrater, til folkevalgte politikere.
3. Effektivitet. Et politisk system der to-tre styrende partier ikke trenger ta hensyn til alle de andre partiene i samme grad, blir et mer effektivt system fordi beslutningsprosessene blir raskere og linjene kortere.
4. Overordnet og finansiell styring. I et formannskapssystem der alle skal få noe gjennomslag, er det en fare for svakere økonomistyring. I et parlamentarisk system burde politiske prioriteringer være lettere å gjøre og dermed økonomien lettere å styre.
På dette siste punktet bør det føyes til at parlamentarisme, isolert sett, på kort sikt trolig er et noe mer kostbart system i den forstand at flere politikere må frikjøpes. Men det trenger ikke være mye dyrere, det er f.eks. mulig å redusere antallet fylkestingsreprsentanter eller gjøre andre grep (i tillegg til å fjerne rådmannen) på byåkratisiden.
På blogg og twitter fikk jeg, i forberedelsene til foredraget mitt, andre momenter som bør tillegges vekt (takk til Synnøve Handeland, Torbjørn Sølsnes, Fredrik Mellem, Morten Elster, Andreas Halse Jarle Heitmann og Kristina Torbergsen for gode innspill). Jeg valgte å plukke fram tre av dem:
- Det kan være en fare for at flere avgjørelser tas i lukkede rom i et parlamentarisk system der posisjonspolitikere og partier styrer og steller veldig mye.
- Opposisjonen gis dårlige rammebetingelser i parlamentarismen. De styrende får ofte heltidsjobber og har et byråkrati å støtte seg på. Opposisjonen er amatørpolitikere og er i stor grad overlatt til seg selv.
- Velgerne kan lettere belønne eller straffe partier og politikere i et parlamentarisk system der ansvarsforholdene er klarere.
Det skapte en viss humring i salen da jeg sa at det på spinnesiden ofte uttrykkes at størrelse ikke teller og at jeg tidvis er i tvil om dette bare er noe de sier.. Men i parlamentarisk sammenheng så synes det som om størrelsen entydig har noe å si. For det er vel neppe tilfeldig at det på kommunalt plan kun er de største byene våre som har innført systemet? Når det er sagt, så ser jeg ikke noe i veien for at parlamentarisme kan fungere også i mindre kommuner. Men neppe i de aller minste. På fylkesplan er etter mitt skjønn alle fylker store nok til å ha dette systemet.
Men så er det et klart "men" ved de overnevnte idealargumentene. For hva er praksisen i kommunene? Jo, praksis fra Oslo og Bergen er at det ofte er mindretallsparlamentarisme. Hva er praksis fra mange kommuner med formannskapssystem? Jo, praksis er at det ofte dannes faste flertallskonstellasjoner som reelt sett sitter med makten. Hva betyr dette for argumentene for de to modellene? Det betyr at argumentene blir mer uklare. Fordi praksis går i retning av en modelltilnærming. Derfor er det helt essensielt å være klar over at styringssystemet i seg selv ikke er avgjørende for hvordan kommunen eller fylket styres. Men det er de som utfører styringen, politikerne, partiene og byråkratene, og hvordan de utfører sine roller, som er det viktigste. Eller sagt på en annen måte: Det er fullt mulig å kjøre økonomien i grøfta om styringssystemet er sånn eller slik.
Når det gjelder erfaringspraksisen fra fylkene, så er den annerledes. For her har flertallsparlamentarisme vært totalt dominerende. Det synes altså å være langt lettere å bygge flertallskoalisjoner på fylkesplan enn på kommunalt plan, noe som nok henger sammen med at de politiske motsetningene og stridsspørsmålene er langt sterkere i kommunene enn i fylkene. I så måte får de nevnte argumentene igjen mer gyldighet. Men også på fylkesplanet er det et klart men. For her har det ikke bare vært flertalltallskoalisjoner, men sågar mange "overtallige" flerall. Dvs. at flere partier enn nødvendig for å bygge flertall, trekkes inn i den utøvende styringen. Og jo flere partier som trekkes inn i den utøvende makten, jo mer nærmer man seg formannskapsystemet om å ansvarliggjøre flest mulig.
Deretter sa jeg litt mer om erfaringspraksisen og evalueringen fra kommuner og fylker som har hatt parlamentarisme. Noen trekk fra Oslo først:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Mer helhetlig styring
- Konsensuspreg både før og etter parlamentarisme.
- Høy legimitet. De fleste politikere i Oslo vil videreføre systemet.
Bakteppet for innføring av parlamentarisme i Oslo var økonomiske problemer. Økonomien forverret seg på kort sikt etter parlamentarismeinnføringen, men har bedret seg senere.
Hva gjaldt konsensuspreg, så er det nok noen modifaksjoner. Jeg snakket nylig med Oslos byrådsleder Stian Berger Røsland. Han sa at mange Oslo-politikere, selv om de er grunnleggende positive til parlamentarisme, til tider er litt oppgitt over at parlamentarismen på mange måter bidrar til å konstruere uenighet (opposisjon vs posisjon) som egentlig ikke finnes.
Bergen hadde ikke det samme økonomiske bakteppet som Oslo for å innføre nytt styringssystem. Her handlet det mer om ønsket om bedre og mer helhetlig politiske styring. Erfaringene fra Bergen viser:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Konfliktorienteringen er langt sterkere enn i Oslo. Noe som bl.a.a vises ved at mistillit er mer brukt i Bergen.
- Ordføreren er (som ventet) klart svekket.
- Politikerne er klart mer splittet i synet på om parlamentarisme er bra.
Når det gjelder fylkene, så nøyde jeg med å peke på noen fellestrekk (selv om det er forskjeller på de fire fylkene som har innført dette til nå):
- Flertallsparlamentarisme dominerer
- Fylkesrådene blir meget sterke, fylkestingene svake.
- Posisjonspolitikere er generelt langt mer fornøyd enn opposisjonspolitikerne med systemet.
- Byråkratene er generelt mer misfornøyd enn politikerne.
- Politiske skillelinjene har blitt noe mer markerte.
- Det politiske ansvaret har blitt klarere.
- Valgdeltakelsen har ikke økt.
- Media har ikke blitt mer interessert i å skrive om fylkespolitikk.
- "Hestehandlingen" har blitt mer lukket.
Slik sett har erfaringene i fylkene på mange måter vært i tråd med hva man kunne forvente.
Avlsutningsvis dro jeg fram noen av hovedunktene i mitt foredrag:
* Formannskap dominerer, men parlamentarisme er på vei inn.
* Det er gode argumenter for begge modeller
* Praksis på kommunalt plan synes å gi en modelltilnærming
* Styringsmodell av underordnet betydning?
* Erfaringene med parlamentarisme er generelt delte, men jeg tolker hovedbildet dithen at det er er noen flere positive enn negative erfaringer. Og det beste argumentet er kanskje at ikke en eneste kommune eller fylkeskommune som har innført parlamentarisme, har byttet tilbake.
Selv er jeg nok en svak (og ingen entusiastisk) tilhenger av parlamentarisme på kommunalt og fylkeskommunalt plan.
Etterpå var det duket for en spørsmålsrunde. Flere var opptatt økonomi og hva en overgang til parlamentarisme ville koste. En ville vite hva innbyggerne syntes om parlamentarisme, hvorpå jeg repliserte at "folk flest" ikke vet eller gir blaffen i hva slags styringssystem som kommunen eller fylkeskommunen har.
Så fulgte en meget velsmakende lunsj hvor jeg satte meg ned blant noen "på gulvet"-politikere. Her fikk jeg både en dose skepsis mot statsvitere og en tirade mot norske avgifter og medier, servert som attåtnæring. Jeg har vært borti noen fylkesmøter i andre partier dette året, og jeg kan konstatere at Frp fremdeles har politikere som skiller seg en hel del fra andre politikere.
I den etterfølgende debatten, hadde først toppolitikerne, med Terje Søviknes, Gunnar Bakke, Arne Sortevik, og Gjermund Hagesæther i spiss, ordet (jeg savnet noen damer.). Siden dette var et lukket møte, så har jeg ikke til hensikt å referere hva de sa om sitt ståsted i saken. Men jeg røper vel neppe noen særlig stor hemmelighet når jeg viderebringer at taktikk, i Frp som i andre partier, er et element som også debatteres og vektlegges når standpunkter skal fattes.
Jeg åpnet med å peke på noen hovedelementer ved hver av de to modellene.
Formannskapsmodellen kjennetegnes av at formannskapet i kommunen/fylket velges etter et forholdstallsprinsipp. Dvs. at partiene blir representert etter sin styrke i kommunestyret/fylkestinget. Formannskapet består av om lag en firedel av de folkevalgte representatene og er uavsettelig.
Hva slags folk sitter i formannskapet? Jo, det er stort sett den lokalpolitiske eliten. Partiene plasserer sine beste menn og kvinner her fordi formannskapet har en meget viktig funksjon som forberedende organ og ofte fattes også sentrale politiske beslutninger reelt sett her. I et formannskapsystem spiller både ordføreren og rådmannen en meget viktig rolle. Ordføreren som den viktigste politikeren - ofte også den eneste i kommunen som har politikk som en heltidsjobb. Rådmannen (eller administrasjonssjefen som det vel formelt rett heter i disse kjønnsnøytrale tider...) som øverste sjef for byråkratiet. I kommuner der rådmannen har blitt litt vel sterk, snakkes det ofte om et "rådmannsvelde".
Slik jeg vurderer det, er konsensusorientering mye av den bærende ideen bak et formannskapssystem.
Alle skal, via forholdsholdstallsmetoden, få noe gjennomslag, og alle skal ansvarliggjøres for den politikken som føres. Politikerne er stort sett "glade amatører".
For å få fram hva som i hovedsak skiller parlamentarisme fra formannskapsmodellen, nøyde jeg meg med å peke på fire kjernepunkter. For det første så utgår det utøvende organet, kommunerådet (eller fylkesrådet) fra kommunestyret/fylkestinget. Har et parti rent flertall, så danner også dette partiet som regel "regjering". Etter Aps glanstid på 50-tallet, er det i norsk sammenheng heller sjelden at et parti får rent flertall - både i kommunal, fylkeskommunal og nasjonal sammenheng. Da blir det et spørsmål om forhandlinger og samarbeid mellom to eller flere partier hva gjelder å få stablet et styringsdyktig flertall på beina. Lykkes ikke det, så blir det eventuelt en mindretallskonstellasjon. Det er imidlertid i utgangspunktet et flertallsprinsipp gjennomsyrer parlamentarismen, altså at det er en eller annen form for flertall som bør ligge til grunn for styringsmakten. I Norge har vi nasjonalt dog ingen tradisjon for å ha tillitsvotering når en regjering tiltrår, således trenger dette flertallet ikke være positivt og eksplisitt uttrykt (negativ parlamentarisme). I Bergen har man imidlertid en slik votering, men ikke i Oslo.
Kommunerådet/fylkesrådet står også ansvarlig overfor kommunestyret/fylkesstyret. Dette betyr bl.a. at de utøvende har en plikt til å komme med korrekt informasjon til de folkevalgte. Brudd på infoplikten kan, i siste instans, medføre mistillitsforslag fra opposisjonen (opposisjonen kan formelt imidlertid reise mistillit på ethvert grunnlag - gjerne også misnøye med sveisen til fylkesården). Får et mistillitsforslag flertall, så må kommunerådet/fylkesrådet gå av. De styrendes sterkeste maktmiddel, er kabinettspørsmålet. Får de et flertall i mot seg på dette, så må de også gå av (her er det en viss akademisk debatt knyttet til hvorvidt de styrende har en plikt eller bare en rett til å gå av, men den debatten skal jeg ikke trøtte dere med i denne omgang..)
Ordføreren har en mye mer symbolsk rolle i et parlamentarisk system. Han eller hun framstår som vingeklippet og blir mest av alt et ansikt utad. Rådmannen er borte fordi den utøvende, styrende makten av byråkratiet overføres fra administrasjon til posisjonspolitikere. I bunn for parlamentarisme ligger det således en bærende ide om en politisiering i den forstand at byråkratenes makt dempes og utøvende politikeres makt styrkes. Dette innebærer også en profesjonalisering av lokalpolitikken der det blir noen flere heltidspolitikere. Ønsket om å synliggjøre de politiske forskjellene mellom partiene er også en sentral ide.
Etter noen faktiske opplysninger knyttet til parlamentarismens inntreden både nasjonalt (1884-1910, vi hadde ikke noe fullt utviklet parlamentarisk system før også Høyre aksepterte dette fullt ut), kommunalt (Oslo innførte i 1986, Bergen fulgte etter i 2000 og Trondheim har nylig vedtatt å innføre det i neste periode) og fylkeskommunalt (Nordland var først ute i 1999, deretter har Hedmark, Nord-Trøndelag og Troms fulgt på (alle fra 2003), så kom jeg over i den mest morsomme delen av foredraget. Nemlig å diskutere modellene opp i mot hverandre. I diskusjonen forutsatte jeg at modellene er "idealtypiske" - altså at de i praksis fungerer omtrent slik de er tenkt i teorien.
Her er (som vanlig) ståsted avgjørende for hvilke argumentene som man synes er de beste for og imot, men jeg trakk like fullt fram fire hovedmomenter som kan tale for begge modellene. For formannskap først:
1. Samarbeid: Sier man at tverrpolitisk samarbeid og ansvarliggjøring av alle politikere og partier er en god ting, så er nok foramnnskap å foretrekke.
2. Stabilitet: Et formannskap sitter for fire år av gangen. Punktum. Et fylkesråd kan avsettes hver eneste dag.
3. Gjenspeiling av valgresultatet: Et formannskapssystem med forholdsmessighet gjenspeiler velgernes preferanser på en bedre måte. I et parlamentarisk system risikerer f.eks. det største partiet å bli uten utøvende innflytelse.
4. Tradisjon. Vi har en nesten 200 år lang tradisjon for formannskap. Mange steder har det fungert bra. Hvorfor da endre modell? ("vi vet hva vi har, ikke hva vi får")
Deretter trakk jeg fram fire hovedgevinster ved å eventuelt bytte til parlamentarisme.
1. Politiske ansvaret tydeliggjøres. De styrende kan ikke løpe fra sitt politiske ansvar - både hva gjelder utøvende politikk og det byråkratiet de leder.
2. Rådmannsveldet elimineres. Makt flyttes fra sterke og ikke demokratisk valgte byråkrater, til folkevalgte politikere.
3. Effektivitet. Et politisk system der to-tre styrende partier ikke trenger ta hensyn til alle de andre partiene i samme grad, blir et mer effektivt system fordi beslutningsprosessene blir raskere og linjene kortere.
4. Overordnet og finansiell styring. I et formannskapssystem der alle skal få noe gjennomslag, er det en fare for svakere økonomistyring. I et parlamentarisk system burde politiske prioriteringer være lettere å gjøre og dermed økonomien lettere å styre.
På dette siste punktet bør det føyes til at parlamentarisme, isolert sett, på kort sikt trolig er et noe mer kostbart system i den forstand at flere politikere må frikjøpes. Men det trenger ikke være mye dyrere, det er f.eks. mulig å redusere antallet fylkestingsreprsentanter eller gjøre andre grep (i tillegg til å fjerne rådmannen) på byåkratisiden.
På blogg og twitter fikk jeg, i forberedelsene til foredraget mitt, andre momenter som bør tillegges vekt (takk til Synnøve Handeland, Torbjørn Sølsnes, Fredrik Mellem, Morten Elster, Andreas Halse Jarle Heitmann og Kristina Torbergsen for gode innspill). Jeg valgte å plukke fram tre av dem:
- Det kan være en fare for at flere avgjørelser tas i lukkede rom i et parlamentarisk system der posisjonspolitikere og partier styrer og steller veldig mye.
- Opposisjonen gis dårlige rammebetingelser i parlamentarismen. De styrende får ofte heltidsjobber og har et byråkrati å støtte seg på. Opposisjonen er amatørpolitikere og er i stor grad overlatt til seg selv.
- Velgerne kan lettere belønne eller straffe partier og politikere i et parlamentarisk system der ansvarsforholdene er klarere.
Det skapte en viss humring i salen da jeg sa at det på spinnesiden ofte uttrykkes at størrelse ikke teller og at jeg tidvis er i tvil om dette bare er noe de sier.. Men i parlamentarisk sammenheng så synes det som om størrelsen entydig har noe å si. For det er vel neppe tilfeldig at det på kommunalt plan kun er de største byene våre som har innført systemet? Når det er sagt, så ser jeg ikke noe i veien for at parlamentarisme kan fungere også i mindre kommuner. Men neppe i de aller minste. På fylkesplan er etter mitt skjønn alle fylker store nok til å ha dette systemet.
Men så er det et klart "men" ved de overnevnte idealargumentene. For hva er praksisen i kommunene? Jo, praksis fra Oslo og Bergen er at det ofte er mindretallsparlamentarisme. Hva er praksis fra mange kommuner med formannskapssystem? Jo, praksis er at det ofte dannes faste flertallskonstellasjoner som reelt sett sitter med makten. Hva betyr dette for argumentene for de to modellene? Det betyr at argumentene blir mer uklare. Fordi praksis går i retning av en modelltilnærming. Derfor er det helt essensielt å være klar over at styringssystemet i seg selv ikke er avgjørende for hvordan kommunen eller fylket styres. Men det er de som utfører styringen, politikerne, partiene og byråkratene, og hvordan de utfører sine roller, som er det viktigste. Eller sagt på en annen måte: Det er fullt mulig å kjøre økonomien i grøfta om styringssystemet er sånn eller slik.
Når det gjelder erfaringspraksisen fra fylkene, så er den annerledes. For her har flertallsparlamentarisme vært totalt dominerende. Det synes altså å være langt lettere å bygge flertallskoalisjoner på fylkesplan enn på kommunalt plan, noe som nok henger sammen med at de politiske motsetningene og stridsspørsmålene er langt sterkere i kommunene enn i fylkene. I så måte får de nevnte argumentene igjen mer gyldighet. Men også på fylkesplanet er det et klart men. For her har det ikke bare vært flertalltallskoalisjoner, men sågar mange "overtallige" flerall. Dvs. at flere partier enn nødvendig for å bygge flertall, trekkes inn i den utøvende styringen. Og jo flere partier som trekkes inn i den utøvende makten, jo mer nærmer man seg formannskapsystemet om å ansvarliggjøre flest mulig.
Deretter sa jeg litt mer om erfaringspraksisen og evalueringen fra kommuner og fylker som har hatt parlamentarisme. Noen trekk fra Oslo først:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Mer helhetlig styring
- Konsensuspreg både før og etter parlamentarisme.
- Høy legimitet. De fleste politikere i Oslo vil videreføre systemet.
Bakteppet for innføring av parlamentarisme i Oslo var økonomiske problemer. Økonomien forverret seg på kort sikt etter parlamentarismeinnføringen, men har bedret seg senere.
Hva gjaldt konsensuspreg, så er det nok noen modifaksjoner. Jeg snakket nylig med Oslos byrådsleder Stian Berger Røsland. Han sa at mange Oslo-politikere, selv om de er grunnleggende positive til parlamentarisme, til tider er litt oppgitt over at parlamentarismen på mange måter bidrar til å konstruere uenighet (opposisjon vs posisjon) som egentlig ikke finnes.
Bergen hadde ikke det samme økonomiske bakteppet som Oslo for å innføre nytt styringssystem. Her handlet det mer om ønsket om bedre og mer helhetlig politiske styring. Erfaringene fra Bergen viser:
- Ofte mindretrallsparlamentarisme
- Konfliktorienteringen er langt sterkere enn i Oslo. Noe som bl.a.a vises ved at mistillit er mer brukt i Bergen.
- Ordføreren er (som ventet) klart svekket.
- Politikerne er klart mer splittet i synet på om parlamentarisme er bra.
Når det gjelder fylkene, så nøyde jeg med å peke på noen fellestrekk (selv om det er forskjeller på de fire fylkene som har innført dette til nå):
- Flertallsparlamentarisme dominerer
- Fylkesrådene blir meget sterke, fylkestingene svake.
- Posisjonspolitikere er generelt langt mer fornøyd enn opposisjonspolitikerne med systemet.
- Byråkratene er generelt mer misfornøyd enn politikerne.
- Politiske skillelinjene har blitt noe mer markerte.
- Det politiske ansvaret har blitt klarere.
- Valgdeltakelsen har ikke økt.
- Media har ikke blitt mer interessert i å skrive om fylkespolitikk.
- "Hestehandlingen" har blitt mer lukket.
Slik sett har erfaringene i fylkene på mange måter vært i tråd med hva man kunne forvente.
Avlsutningsvis dro jeg fram noen av hovedunktene i mitt foredrag:
* Formannskap dominerer, men parlamentarisme er på vei inn.
* Det er gode argumenter for begge modeller
* Praksis på kommunalt plan synes å gi en modelltilnærming
* Styringsmodell av underordnet betydning?
* Erfaringene med parlamentarisme er generelt delte, men jeg tolker hovedbildet dithen at det er er noen flere positive enn negative erfaringer. Og det beste argumentet er kanskje at ikke en eneste kommune eller fylkeskommune som har innført parlamentarisme, har byttet tilbake.
Selv er jeg nok en svak (og ingen entusiastisk) tilhenger av parlamentarisme på kommunalt og fylkeskommunalt plan.
Etterpå var det duket for en spørsmålsrunde. Flere var opptatt økonomi og hva en overgang til parlamentarisme ville koste. En ville vite hva innbyggerne syntes om parlamentarisme, hvorpå jeg repliserte at "folk flest" ikke vet eller gir blaffen i hva slags styringssystem som kommunen eller fylkeskommunen har.
Så fulgte en meget velsmakende lunsj hvor jeg satte meg ned blant noen "på gulvet"-politikere. Her fikk jeg både en dose skepsis mot statsvitere og en tirade mot norske avgifter og medier, servert som attåtnæring. Jeg har vært borti noen fylkesmøter i andre partier dette året, og jeg kan konstatere at Frp fremdeles har politikere som skiller seg en hel del fra andre politikere.
I den etterfølgende debatten, hadde først toppolitikerne, med Terje Søviknes, Gunnar Bakke, Arne Sortevik, og Gjermund Hagesæther i spiss, ordet (jeg savnet noen damer.). Siden dette var et lukket møte, så har jeg ikke til hensikt å referere hva de sa om sitt ståsted i saken. Men jeg røper vel neppe noen særlig stor hemmelighet når jeg viderebringer at taktikk, i Frp som i andre partier, er et element som også debatteres og vektlegges når standpunkter skal fattes.
torsdag 10. juni 2010
Oslo og Akershus er Venstres livsforsikring
Torsdag er en fin dag å bruke på å ta en titt på Venstres geografiske profil. Vårt eldste parti var tidligere Norges fremste bygde- og motkulturparti. Men det var den gang da. For nå har partiet sin største styrke på det mest sentrale Østlandsområdet.
Ved valget i 1945 var Oslo og Akershus blant Venstres desidert svakeste valgkretser. Ved valget i fjor var Oslo og Akershus partiets to beste kretser. Det sier noe om den oppsiktsvekkende utviklingen som partiet har vært igjennom.
Valget i fjor ble som kjent en katastrofe for Venstre, i den grad man bør bruke slike begrep om et partis tilbakegang. Venstre-elendigheten ble imdilertid noe mindre elendig enn den ellers kunne vært, takket være at styrken i Oslo og Akershus medførte at partiet tross alt ble representert på Stortinget med to representanter.
Når vi går litt bak tallene, så viser det seg at Venstres resultat på 6,4 i Oslo faktisk var hakket bedre, relativt sett, enn resulatet i 2005. Eller sagt på en annen måte: Venstre gikk litt mindre tilbake i Oslo enn på landsbasis. Men for all del: Venstre gikk solid tilbake også i Oslo, som i alle andre fylker. Med et eneste unntak, og det var Finnmark hvor partiet faktisk kunne notere et lite tidel i pluss (en aldri så liten Vera Lysklætt-effekt..?)
I Akershus beholdt partiet sitt ene mandat. Partiet hadde OK margin ned, men heller ikke mer da det tross alt var det siste faste mandatet man kapret i fylket. Like fullt; skulle partiet ei heller ved valget i 2013 klare å karre seg over sperregrensen, så vil Oslo og Akershus trolig nok en gang sikre partiet stortingsrepresentasjon fram mot 2017 slik at man også i neste periode i alle fall har en liten parlamentarisk plattform å jobbe videre på. For husk at Oslo trolig vil få to mandater mer, mens Akershus ligger an til ett mandat mer sammenlignet med dagens mandatfordeling - noe som gjør det litt lettere for et Venstre under sperregrensen å henge med videre. Slik sett utgjør Oslo og Akershus partiets livsforsikring p.t.
Derfor er det med en viss grad av undring jeg leser den autoriserte Sponheim-biografien. Der sier den avgåtte partilederen bl.a. at:
- Dette akademiske, borgerlige Venstre har skaffet seg velgere i Oslo og i de andre byene, men det representerer etter min mening ikke det genuine sentrum. Det går an å argumentere for at det er det partiet Venstre bør være, men det er ikke et parti som fyller en sentrumsrolle i politikken, og etter mitt syn er det døden for Venstre å få en slik todeling av norsk politikk. Hele kyst-Venstre med den store sosiale samvittigheten, kombinert med troen på småbedrifter, på at folk må kunne tjene penger, det har blitt svekket med all Oslo-dominansen vi har fått i dette partiet. Her har det vært en utvikling i Venstre som jeg ikke har klart å demme opp for.
Jeg finner Sponheims analyse meget snodig. Fordi jeg er av den oppfatning av Venstres delvise suksess under Sponheim, nettopp skyldes at partiet under hans ledelse plasserte seg klarere på borgerlig side enn hva forgjenger Odd Einar "giftet seg med Gro" Dørum gjorde. I så måte burde Sponheim glede seg over den sterke framgangen i Oslo og Akershus i stedet for å nærmest gremmes.
Sponheim manglet drøyt 300 stemmer på stortingsplass. Hadde Hordaland hatt det ene mandatet ekstra som de kommer til å få ved neste valg, så ville han i dag vært stortingsmann i stedet for fylkesmann. Dette betyr at også i Hordaland er det brukbare muligheter for Venstre-representasjon i 2013, selv om partiet nok en gang skulle havne under sperren. For fremdeles så gjør partiet det bedre enn landsgjennomsnittet i Hordaland. Det samme gjelder i Rogaland. Venstres fire beste fylker, er dermed også landets fire mest folkerike fylker.
Venstre har derimot nesten kollapset i Møre og Romsdal. Partiet ble ganske nøyaktig halvert fra 2005 til 2009 her. Også i nabofylket Sogn og Fjordane går det brattere utforbakke enn i resten av landet.
Generelt fortsetter Østfold, Hedmark, Telemark og våre fire nordligste fylker å være Venstres største problemfylker - selv om Finnmark som nevnt ble et lite Venstre-lyspunkt.
Ved valget i 1945 var Oslo og Akershus blant Venstres desidert svakeste valgkretser. Ved valget i fjor var Oslo og Akershus partiets to beste kretser. Det sier noe om den oppsiktsvekkende utviklingen som partiet har vært igjennom.
Valget i fjor ble som kjent en katastrofe for Venstre, i den grad man bør bruke slike begrep om et partis tilbakegang. Venstre-elendigheten ble imdilertid noe mindre elendig enn den ellers kunne vært, takket være at styrken i Oslo og Akershus medførte at partiet tross alt ble representert på Stortinget med to representanter.
Når vi går litt bak tallene, så viser det seg at Venstres resultat på 6,4 i Oslo faktisk var hakket bedre, relativt sett, enn resulatet i 2005. Eller sagt på en annen måte: Venstre gikk litt mindre tilbake i Oslo enn på landsbasis. Men for all del: Venstre gikk solid tilbake også i Oslo, som i alle andre fylker. Med et eneste unntak, og det var Finnmark hvor partiet faktisk kunne notere et lite tidel i pluss (en aldri så liten Vera Lysklætt-effekt..?)
I Akershus beholdt partiet sitt ene mandat. Partiet hadde OK margin ned, men heller ikke mer da det tross alt var det siste faste mandatet man kapret i fylket. Like fullt; skulle partiet ei heller ved valget i 2013 klare å karre seg over sperregrensen, så vil Oslo og Akershus trolig nok en gang sikre partiet stortingsrepresentasjon fram mot 2017 slik at man også i neste periode i alle fall har en liten parlamentarisk plattform å jobbe videre på. For husk at Oslo trolig vil få to mandater mer, mens Akershus ligger an til ett mandat mer sammenlignet med dagens mandatfordeling - noe som gjør det litt lettere for et Venstre under sperregrensen å henge med videre. Slik sett utgjør Oslo og Akershus partiets livsforsikring p.t.
Derfor er det med en viss grad av undring jeg leser den autoriserte Sponheim-biografien. Der sier den avgåtte partilederen bl.a. at:
- Dette akademiske, borgerlige Venstre har skaffet seg velgere i Oslo og i de andre byene, men det representerer etter min mening ikke det genuine sentrum. Det går an å argumentere for at det er det partiet Venstre bør være, men det er ikke et parti som fyller en sentrumsrolle i politikken, og etter mitt syn er det døden for Venstre å få en slik todeling av norsk politikk. Hele kyst-Venstre med den store sosiale samvittigheten, kombinert med troen på småbedrifter, på at folk må kunne tjene penger, det har blitt svekket med all Oslo-dominansen vi har fått i dette partiet. Her har det vært en utvikling i Venstre som jeg ikke har klart å demme opp for.
Jeg finner Sponheims analyse meget snodig. Fordi jeg er av den oppfatning av Venstres delvise suksess under Sponheim, nettopp skyldes at partiet under hans ledelse plasserte seg klarere på borgerlig side enn hva forgjenger Odd Einar "giftet seg med Gro" Dørum gjorde. I så måte burde Sponheim glede seg over den sterke framgangen i Oslo og Akershus i stedet for å nærmest gremmes.
Sponheim manglet drøyt 300 stemmer på stortingsplass. Hadde Hordaland hatt det ene mandatet ekstra som de kommer til å få ved neste valg, så ville han i dag vært stortingsmann i stedet for fylkesmann. Dette betyr at også i Hordaland er det brukbare muligheter for Venstre-representasjon i 2013, selv om partiet nok en gang skulle havne under sperren. For fremdeles så gjør partiet det bedre enn landsgjennomsnittet i Hordaland. Det samme gjelder i Rogaland. Venstres fire beste fylker, er dermed også landets fire mest folkerike fylker.
Venstre har derimot nesten kollapset i Møre og Romsdal. Partiet ble ganske nøyaktig halvert fra 2005 til 2009 her. Også i nabofylket Sogn og Fjordane går det brattere utforbakke enn i resten av landet.
Generelt fortsetter Østfold, Hedmark, Telemark og våre fire nordligste fylker å være Venstres største problemfylker - selv om Finnmark som nevnt ble et lite Venstre-lyspunkt.
tirsdag 8. juni 2010
Sør- og Vestlandet redder KrF
I mine ettervalgsanalyser har jeg tatt for meg de geografiske profilene til Rødt, SV, Ap og Sp. Turen er nå kommet til KrF. Den tradisjonelle kunnskapen om partiets velgere tilsier at KrF har sin styrke på Sør- og Vestlandet, mens man - litt enkelt sagt- står svakt i resten av landet.
Er det slik fortsatt? Ja. Som i 2005, ble partiet ved fjorårets valg stående igjen med fire faste mandater: Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. I landets øvrige valgkretser har ikke KrF pt. styrke nok til å kapre rene distriktsmandater. Slik sett utgjør Sør- og Vestlandet partiets livsforsikring. For selv om KrF skulle falle under sperregresen ved neste valg, så vil partiet trolig bli representatert fra i alle fall 2-3 av disse fylkene. Jeg holder Rogaland som det sikreste KrF-mandatet, etterfulgt av Hordaland og Vest-Agder, mens Møre og Romsdal er det mest usikre "kortet".
Hva er forklaringen på dette fenomenet? I korte trekk handler det om tradisjon, kultur og verdier. De såkalte motkulturene (avholdsbevegelse, legmannsbevegelse og målsak) har stått, og står fortsatt, sterkere her enn andre steder i landet. Verdikonsevaratismen står sterkere og det samme gjør familieverdiene. Dette er en fordel for motkulturpartiet framfor noe i norsk politikk; KrF. Men vær oppmerksom på at motkulturen på Sør- og Vestlandet (også) er svekket.
Valgresultatet på 5,5 prosent var elendig for KrF. Det var partiets svakeste valg siden partiet ble landsomfattende i 1945. KrF gikk tilbake i samtlige fylker, sammenlignet med 05-valget. Relativt sett var tilbakegangen minst i Aust-Agder og Rogaland. Vest-Agder ble, for niende stortingsvalg på rad, partiets beste krets med en oppslutning på 15,5 prosent. Mens Hedmark var svakest for KrF med stusselige 2,5 prosent. De geografiske variasjonene er dermed meget store for partiet, dog noe mindre enn for Senterpartiets del.
Det er sikkert noen KrF-ere som hadde håpet på diverse personeffekter av at kjente politikere toppet listene. Jeg kan ikke finne spor av noen Hareide-effekt i Akershus. Det er ingen Tørresdal-effekt å spore i Nord-Trøndelag. Og jeg kan ei heller se tegn til noen Hansen-effekt i Vestfold. Dette forsterker mine stadige tilbakevendene påstander om at personeffekter i rikspolitikken i stor grad er overdrevet.
Jeg merker meg likevel at Rogaland, igjen sånn relativt sett, trender klart positivt for KrF. Eller sagt på kanskje noe mer forståelig måte: KrF-tilbakegangen i Rogaland har vært liten sammenlignet med andre steder. Jeg vil derfor strekke meg til å si at det er mulig at dette kan tolkes som å være en aldri så liten fjær i den hatten som listetoppen Dagfinn Høybråten trolig ikke bruker.
Ellers er det interessant å se hvordan KrF totalt har mistet grepet på Nord-Norge sammenlignet med glansperioden ved valgene i 1997 og 2001. Tilbakegangen har her vært kolossal. Denne trenden har falt sammen med at Ap i stor grad har gjenvunnet mye av den styrken som gikk tapt i nord rundt tusenårsskiftet.
Således er det grunn til å tro at KrF har lekket mer velgere til Ap i nord enn de har gjort andre steder.
Er det slik fortsatt? Ja. Som i 2005, ble partiet ved fjorårets valg stående igjen med fire faste mandater: Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. I landets øvrige valgkretser har ikke KrF pt. styrke nok til å kapre rene distriktsmandater. Slik sett utgjør Sør- og Vestlandet partiets livsforsikring. For selv om KrF skulle falle under sperregresen ved neste valg, så vil partiet trolig bli representatert fra i alle fall 2-3 av disse fylkene. Jeg holder Rogaland som det sikreste KrF-mandatet, etterfulgt av Hordaland og Vest-Agder, mens Møre og Romsdal er det mest usikre "kortet".
Hva er forklaringen på dette fenomenet? I korte trekk handler det om tradisjon, kultur og verdier. De såkalte motkulturene (avholdsbevegelse, legmannsbevegelse og målsak) har stått, og står fortsatt, sterkere her enn andre steder i landet. Verdikonsevaratismen står sterkere og det samme gjør familieverdiene. Dette er en fordel for motkulturpartiet framfor noe i norsk politikk; KrF. Men vær oppmerksom på at motkulturen på Sør- og Vestlandet (også) er svekket.
Valgresultatet på 5,5 prosent var elendig for KrF. Det var partiets svakeste valg siden partiet ble landsomfattende i 1945. KrF gikk tilbake i samtlige fylker, sammenlignet med 05-valget. Relativt sett var tilbakegangen minst i Aust-Agder og Rogaland. Vest-Agder ble, for niende stortingsvalg på rad, partiets beste krets med en oppslutning på 15,5 prosent. Mens Hedmark var svakest for KrF med stusselige 2,5 prosent. De geografiske variasjonene er dermed meget store for partiet, dog noe mindre enn for Senterpartiets del.
Det er sikkert noen KrF-ere som hadde håpet på diverse personeffekter av at kjente politikere toppet listene. Jeg kan ikke finne spor av noen Hareide-effekt i Akershus. Det er ingen Tørresdal-effekt å spore i Nord-Trøndelag. Og jeg kan ei heller se tegn til noen Hansen-effekt i Vestfold. Dette forsterker mine stadige tilbakevendene påstander om at personeffekter i rikspolitikken i stor grad er overdrevet.
Jeg merker meg likevel at Rogaland, igjen sånn relativt sett, trender klart positivt for KrF. Eller sagt på kanskje noe mer forståelig måte: KrF-tilbakegangen i Rogaland har vært liten sammenlignet med andre steder. Jeg vil derfor strekke meg til å si at det er mulig at dette kan tolkes som å være en aldri så liten fjær i den hatten som listetoppen Dagfinn Høybråten trolig ikke bruker.
Ellers er det interessant å se hvordan KrF totalt har mistet grepet på Nord-Norge sammenlignet med glansperioden ved valgene i 1997 og 2001. Tilbakegangen har her vært kolossal. Denne trenden har falt sammen med at Ap i stor grad har gjenvunnet mye av den styrken som gikk tapt i nord rundt tusenårsskiftet.
Således er det grunn til å tro at KrF har lekket mer velgere til Ap i nord enn de har gjort andre steder.
fredag 4. juni 2010
Formannskap eller parlamentarisme?
For tiden jobber jeg med et foredrag som skal holdes for Hordaland Frp neste helg. Temaet er parlamentarisme. For det er nå snakk om at Hordaland fylkeskommune kanskje skal bytte styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Nordland, Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark har parlamentarisme allerede. I tillegg til kommunene Oslo og Bergen. Og parlamentarisme er på gang i Trondheim. Jeg vet også at parlamentarisme diskuteres innført i Stavanger.
Formannskap er fortsatt dominerende. Men parlamentarisme er altså på vei inn flere steder. Er det bra?
Flere hoder tenker bedre enn ett. Har du erfaringer fra arbeid i en eller begge disse modellene? Eller synspunkter på fordeler og ulemper?
Spill inn i kommentarfeltet!
Formannskap er fortsatt dominerende. Men parlamentarisme er altså på vei inn flere steder. Er det bra?
Flere hoder tenker bedre enn ett. Har du erfaringer fra arbeid i en eller begge disse modellene? Eller synspunkter på fordeler og ulemper?
Spill inn i kommentarfeltet!
tirsdag 1. juni 2010
Mai-analyse
Min analyse av velgerbevegelsene ligger nå ute hos Minerva. Sjekk ut bloggposten nedenfor for tilleggssnadder.
Abonner på:
Innlegg (Atom)