Benkesliteren Ap

Ap ligger an til sitt svakeste valg på nærmere 100 år.

 
De fem målingene som til nå er publisert i oktober, viser at Aps dype problemer er forsterket. Gjennomsnittet er kun 21 prosent. Skulle dette bli valgresultatet neste år, så vil det være det dårligste Ap-valget siden 1924 da partiet oppnådde 18 prosent.

Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 29/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg oversikt over hvor Aps tidligere velgere har funnet veien samt hvor Ap ligger an til å miste mandater. 


Jan Bøhlers avgang til Sp, og Geir Lippestads vei ut av Ap og inn som leder av det nye partiet Sentrum, er to symboler på at Ap lekker i alle ender. Partiet sliter støtt og stadig med å få oppmerksomhet rundt egen politikk, velgerne får jevnlige påminnelser om et parti i indre strid – så også i høst via Giske, Bøhler og Lippestad.  

Statsminister Vedum?
Kjernen i Aps problemer handler likevel om politikk. Partiet havner stadig i skvis mellom partier som går lenger. Sp er den klare motstemmen til strukturreformer og sentralisering. Det er Sp som framstår «nær folk» og som distriktets talerør. Ikke Ap. Fortsetter utviklingen, så kan det bli Trygve Salgsvold Vedum som framstår som opposisjonslederen og neste statsministeren. Ikke Jonas Gahr Støre. 

Ap ønsker å sette klima og miljø høyt. Men det er MDG, og til dels SV og V, som er «miljøpartiene» i velgernes øyne. Ikke Ap.

Ap vil være restriktive og «tøffe» i innvandringsspørsmål, men klarer ikke konkurrere med Frp. Det er Frp som «eier» innvandringssaken. Ikke Ap.        
 
Ap ønsker å være Solberg-regjeringens fremste kritiker når det gjelder sosial profil, økende ulikhet og lavere skatt til rikinger. Men partiet settes i skyggen av Rødt og SV som går vesentlig lenger. Det er Rødt og SV som framstår som partiene for sosial utjevning. Ikke Ap.

På benken
Ap ønsker å ta tilbake sin gamle paradegren sysselsetting. I en tid der ledigheten er svært høy, så bør det være marked for partiets løsninger på feltet. Men det er Høyre som er i førersetet i regjeringsposisjon, det er Høyre (og KrF og V) som iverksatte kraftfull motkonjunkturpolitikk som har bidratt til at pilene går i rett retning etter den dramatiske økningen i vår. Ikke Ap.      

Helse er for tiden satt uvanlig høyt oppe på agendaen. Ap vil være partiet som velgere vender seg til for å søke trygghet i løsninger som vekker tillit i en utrygg tid. Men også her er det Høyre som er i front. Det er Bent Høie som helseagendaen. Han er i Høyre. Ikke i Ap.   

Det virker som det er andre som utkjemper den politiske kampen.

Ap er plassert på benken.

   


Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 29/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg også oversikt over hvor Aps tidligere velgere har funnet veien samt hvor Ap ligger an til å miste mandater. 

Arbeiderpartiets mandatmuligheter og strategi

Den rødgrønne sjansen for valgseier er bedre med Ap på 34 prosent og Sp på 9 enn dagens situasjon med Ap 31 og Sp 12. Ap har dermed god grunn til å gjøre sin profil blankere. Er Støre mannen til det?     

Etter det labre valgresultatet på snaue 31 prosent ved forrige stortingsvalg, og tap av regjeringsmakt, gikk Ap i opposisjon, byttet partileder og kom i en oppgangstrend som toppet ut på imponerende 42 prosent februar 2015. Deretter bar det utforbakke i ett års tid ned mot 33 i fjor vinter. Med unntak av en dipp i fjor sommer, steg partiet igjen fram mot høsten 2016 der man toppet ut på nivåer like under 37 i oktober. Så startet en ny nedtur der man nå, pr. april 2017, er inne i sin sjette måned på rad med tilbakegang. Nivået er nå rundt 31, dvs at man er tilbake på valgresultatet fra 2013.

Forklaringene på Aps oppturer og nedturer i denne stortingsperioden er sammensatte, men agenda er et viktig stikkord. Ap klarer på sitt beste både å mobilisere gamle velgere og tiltrekke seg nye ved å kombinere sosialdemokratisk gjenkjennelighet med å kanalisere det meste av misnøye med den blå regjeringen. Når agendaen handler om gode Ap-saker som ledighet, helse og eldre og budsjettrot på borgerlig side, er dette mulig. Når agendaen derimot dreier i retning innvandring, som i 2015, eller sentrum-periferi-saker av typen kommunereform og ulv, som i år, så er velgertroverdigheten lavere og oppslutningen faller.

Skal Ap klare å snu nedgangstrenden de er inne i for øyeblikket, så er en viktig forutsetning at man lykkes med å løfte sine beste saker høyere opp. Dette kan aldri et parti klare alene, man er avhengig av drahjelp gjennom aktuelle hendelser, mediers vinklinger etc. Normalt sett virker valgkampens dynamikk pro Ap fordi flere av deres gode saker, som styring/regjeringsalternativer, helse, eldre og skole, ofte debatteres mer foran valg.

Samtidig står Ap midt oppe i et dilemma. For skal Ap gjøre et godt valg, så er man avhengig av å få tilbake en del av de velgerne som har gått til Sp de siste månedene. Men Sp er Aps viktigste allierte i kampen for et nytt flertall og regjeringsmakt, og partiet gjør for tiden en utmerket jobb med å tiltrekke seg blå 2013-velgere, velgeroverganger som rødgrønn side er avhengig av for å skape et nytt flertall. En agenda-dreing bort fra Sps beste saker vil svekke deres oppslutning.

Hvordan er dagens Ap-nivå på 31 prosent sammenlignet med samme tid i foregående stortingsvalgår? Går vi tilbake til april 2013, så lå man under 28 prosent i snitt på målingene. Ap løftet seg rundt tre prosentpoeng fram til et valgresultat på snaue 31. I 2009 lå man midt på 32-tallet i april og kom i mål ved valget midt på 35-tallet, altså nok et løft på ca tre prosentpoeng. Og går vi tilbake til april 2005 så var Ap-nivået rundt 30, mens valgresultatet ble opp mot 33. Ved alle de tre siste stortingsvalgene har Ap løftet seg ca tre prosentpoeng fra april og fram til valget.

Historien trenger slett ikke gjenta seg i år, men la oss likevel forutsette et scenario framover der Ap tenker mest på seg selv, lykkes med å dreie agendaen over på sine beste saker og stiger tre prosentpoeng fra dagens nviå, mens Sp faller med noe tilsvarende. Hvilke utslag vil det gjøre mht. mandater i fylkene?

Østfold: Ap oppnådde 3 mandater her i 2005, 4 i 2009, og tilbake til 3 i 2013. Ap gjør det noe bedre i Østfold enn landssnittet, fylkesfaktoren (nivå i kretsen : nasjonalt nivå) er ca 1,1 ved alle de tre siste valgene. Et nasjonalt resultat på ca 34 (x 1,1) indikerer et Østfold-resultat midt på 37-tallet, det ser ut til å kunne være nok for å vinne fire mandater, men her er marginene små. Sp står derimot svakere i Østfold enn nasjonalt. Men med et Sp på opp mot 12 prosent nasjonalt, så er et Østfold-resultat på over 9 prosent innen rekkevidde - hvilket vil gi Sp et mandat her med trygg margin. Et fall ned mot 7 prosent vil imidlertid sette dette mandatet i fare. Her kan altså Aps nr. 4 komme i direkte kamp mot Sps nr 1. Foreløpig ligger det an til Ap 3 og Sp 1 her, med stang-inn kan det bli Ap 4 og Sp 1, men det kan også bli Ap 4 og Sp 0.

Akershus: Ap har fått fem mandater her ved alle de tre siste valgene. Partiet ligger noe under sitt nasjonale nivå i Akershus. Med et landsnivå på 31, så ligger man trolig rundt 29 i Akershus, som vil gi fem mandater nok en gang. Jekker jeg Ap opp til over 31 prosent i valgkretsen, så slår det sjette mandatet inn. Sp ligger tradisjonelt på under halvparten av sin nasjonale oppslutning her. Men et Sp nasjonalt på 12, vil trolig gi Akershus Sp en oppslutning oppe på 5-tallet. Det vil holde til et mandat med god margin. Ryker en firedel av oppslutningen inn mot valget, så kan det lede til et Sp på ca 4 prosent, kanskje under. Da er direktemandatet i faresonen. Også her kan dermed en Ap-økning gå ut over Sp.

Oslo: Seks mandater til Ap her ved alle de tre siste valgene. Ap ligger omtrent på landssnittet sitt i hovedstaden, dog ørlite grann under. Ca 31 prosent vil etter alle solemerker gi Ap seks mandater nok en gang. Men økes nivået til 34, så er sju mandater klart innen rekkevidde. Sp har Oslo som sin klart svakeste krets og ser ikke ut til å komme i posisjon for mandat, en eventuell Ap-økning her vil altså ikke gå på bekostning av Sps sjanser.                                          

Hedmark: Aps beste fylke med en faktor på rundt 1,4. Ap plukket fire mandater her både i 2005 og 2009, men måtte nøye seg med tre i 2013. Dagens nivå indikerer et resultat i Hedmark i sjiktet 43 prosent, noe som igjen vil gi tre mandater. Et løft til 46-47 prosent, setter Ap i posisjon for fire. Sp er også sterke i Hedmark, og kan - hvis dagens nivå holder, bikke 20 prosent i kretsen. Det vil trolig gi partiet to mandater. Men et fall til 16-17 prosent, vil medføre at andremandatet ryker. Eventuell Ap-plussing her vil dermed trolig gå ut over Sp.

Oppland: Aps nest beste krets. Partiet fikk fire mandater i 2005, men "bare" tre i 2009 og 2013. Oppland Ap ligger i øyeblikket an til et resultat på rundt 41 prosent. Det vil gi tre mandater. Om Ap vokser opp mot 44-45 prosent, så vil det trolig ikke være nok for fire mandater. Partiet bør over 47 for å sikre seg dette. Sp er sterke i Oppland og ligger an til å få et resultat midt på 20-tallet og vil med det sikre seg to mandater. Et fall ned mot og under 20, vil føre til at andremandatet ryker. I Oppland har vi altså den situasjonen at eventuell Ap-vekst inn mot valget neppe vil gi mandatgevinst, men det kan blokkere Sps sjanser for å plusse på sin beholdning.

Buskerud: 4-4-3 er Aps mandatrekke i 05, 09 og 13. Også denne gangen vil spørsmålet være om man får tre eller fire mandater. Buskerud Ap ligger an til rundt 32 prosent, med utgangspunkt i dagens nivå. Det vil gi tre mandater. Plusser vi på Aps oppslutning til rundt 35, så er vi akkurat ved vippepunktet for fire mandater. Buskerud Sp pleier å gjøre det omtrent som landssnittet. Med dagens nivå indikerer historikken et resultat på ca 12 prosent. Det gir et bankers mandat, men det er fortsatt et stykke opp til to. Selv om Sp ryker ned mot 8-9 prosent, så er mandatet sikkert inne. Aps kamp om fire mandater her ser altså ikke ut til å påvirke Sps mandatbeholdning.

Vestfold: 3-3-2 viser den nære Vestfold-historikken for Ap. Mine tall viser et Vestfold Ap nå på ca 30 prosent. Det ser pt. ut til å holde til tre mandater. Vestold Sp har over 6 prosent på mine tall nå. Det er et stykke opp til mandat, trolig må de over 8 for å sikre seg dette. Jeg synes det virker for langt fram, men skulle de klare det, så vil det kunne gå ut over Aps nr 3.  

Telemark: Tre mandater her i alle de tre siste valgene. En fylkesfaktor på 1,2 og et nasjonalt nivå på 31 tyder på et resultat på ca 37 prosent for Telemark Ap. Det vil gi tre mandater nok en gang. Ap må godt over 50 prosent for å plukke fire, det er sjanseløst. Telemark Sp gjør det normalt sett svakere enn landssnittet, men er likevel oppe og lukter på tosifret når vi legger historikk og nasjonalt aprilnivå til grunn. Sp må trolig ha rundt 11 prosent for å kapre et fast mandat. En lokal måling viste 14 prosent, i så fall er partiet inne med god margin - på bekostning av Aps tredje mandat. Kampen om sistemandatet står altså mellom Ap og Sp.
               
Aust-Agder: To Ap-mandater her i 2005, men kun ett i 2009 og 2013. En eller to er spørsmålet også ved årets valg. Jeg har Ap på i overkant av 28 prosent. Det ser ut til å gi ett mandat. En treprosentpoengssvekst til over 31, vil føre Ap inn for fullt i kampen med Frp om sistemandatet i kretsen. Sp ligger på rundt 10 prosent, det holder ikke til fast mandat, og jeg synes det virker for langt fram.

Vest-Agder: Svak Ap-krets. Ett fast mandat ved de siste tre valgene (men i 2013 sikret man seg et utjevningsmandat i tillegg). Aps nivå i Vest-Agder er trolig nå ca 24 prosent og man kjemper med Høyre om å bli størst, den som får den "tittelen" vil trolig få to mandater. I øyeblikket er det dødt løp, men skulle Ap vokse med to-tre prosentpoeng, så vil det bli vrient å forhindre dem i å plukke to. Sp er uten sjanser til fast mandat.

Rogaland:  Aps svakeste krets. Tre mandater ved alle de tre siste valgene. Har Ap på ca 24 her nå, lokale målinger ligger noe høyere. Dette gir fire mandater. Ap må nok ha rundt 30 prosent for å ha reelle sjanser på fem mandater, det virker langt fram. Rogaland Sp ligger gjerne litt under sitt landsresultat. Dagens nivåer tyder på ca 11 prosent, hvilket kan gi dem to mandater. Men faller Sp under 10 prosent, så ryker trolig andremandatet. Ap er ikke direkte i kamp mot Sp, slik det ligger an nå.

Hordaland:  4-5-4 er Aps mandatbeholdning ved de siste valgene. 4 eller 5 mandater blir sannsynligvis spørsmålet her igjen. Mine utregninger gir Ap ca 26 prosent her. Det gir 4 mandater. Det ser ut som Ap må løfte seg seks prosentpoeng for å ha sjanse på fem faste i kretsen, det virker for mye. Sp ligger rundt tosifret, det sender dem inn i en posisjon der to mandater kan være innen rekkevidde. Men faller man litt tilbake, så blir man stående på en. Heller ikke her er Ap i direkte kamp med Sp.

Sogn og Fjordane: To mandater her i 05 og 09, men kun ett i 2013. Blir det ett eller to i år? Dagens nasjonale nivå indikerer at SF Ap får ca 28 prosent. Det vil gi ett mandat. Her kan det bli en kamp om Ap eller Sp blir størst. I øyeblikket har Sp et nivå inne som ligger langt oppe på 30-tallet og to mandater. Ap-vekst til over 30 og Sp-fall til under 30, vil gi et skifte fra 2-1 Sp til 2-1 Ap. Også Høyre er med i kampen om sistemandatet i kretsen.

Møre og Romsdal: 2-3-2 er MR-rekken for Ap. 2 eller 3 er spørsmålet igjen. Pt. peker pilene i retning av 26 prosent her, det vil gi to mandater. Også Sp, med rundt 16 prosent, ligger i skorpa for to mandater. Men en liten Ap-økning og tilsvarende Sp-fall, kan gi utfallet Ap 3 og Sp 1 i stedet.

Sør-Trøndelag:  Fire mandater i alle de tre siste valgene her. Fire er igjen det mest trolig utfallet med det nivået som Ap nå ligger på (sjiktet 37-38 prosent). Men en økning til opp mot, og kanskje endog over, 40 prosent, gir en mulighet for fem. Vippepunktet for to mandater synes å ligge rundt 13 prosent i kretsen. Dette har Sp inne på mine tall nå. Faller Sp noe, parallelt med at Ap stiger, så kan Aps eventuelle mandatgevinst gå ut over Sp.

Nord-Trøndelag: 2-3-2 mandater ved valgene i hhv. 05, 09 og 13. Håpet for Ap er 3. Et valg omtrent som sist gir ca 42 prosent og to mandater for Ap. Jeg har Sp langt oppe på 20-tallet og de ligger dermed i posisjon for å kunne plukke to. Også Høyre kjemper om sistemandatet. Stiger Ap noe. parallelt med at Sp faller, så vil Sps andremandat glippe, mens Ap slår inn med tre.

Nordland: Fire Ap-mandater her ved de siste tre valgene. Et valgresultat her i sjiktet rundt 36 prosent vil gi dem fire mandater på nytt. Sp ligger på rundt 15 prosent her på mine tall. Det sender dem inn i kampen om et mandat nr 2 fra kretsen. Ap ligger langt unna fem mandater, og en eventuell Ap-vekst vil kun gjøre det vanskeligere for Sp.

Troms: Tre mandater både i 05 og 09, men ned til to i 2013. Normalen er et Troms-resultat på linje med landsresultatet. Blir det dagens nivå på ca 31, så vil det gi to mandater igjen. Sp ligger i sjiktet 14-15 prosent på mine tall nå, det holder fint til ett mandat. Men stiger Ap opp mot og over 35 prosent, samtidlig som Sp synker ned mot 10, så blir det tett kamp mellom dem om sistemandatet.

Finnmark: 2-3-2 til Ap her ved de siste valgene. Finnmark Ap har et nivå rundt 40 prosent inne, det indikerer to mandater. Veien opp til tre mandater virker helt usannsynlig lang. Sp er ikke i posisjon til å ha et reelt håp om fast mandat.


Når jeg summerer opp Aps mandatsjanser, så vil et valgresultat på linje med 2013-valget, som målingene pr. i dag viser, gi partiet 56-58 mandater. Øker man ca tre prosentpoeng, som man pleier, og får et valgresultat på ca 34 prosent, så vil det utløse Ap-gevinst i mange valgkretser og man kan komme opp i 66-68 mandater. Et Sp-valg på ca 12 prosent, vil gi dem 22-24 mandater. Faller Sp omtrent det samme som Ap stiger, ned mot 9 prosent, så vil man miste 5-7 av disse og komme inn med 15-17 mandater.

Et scenario med Ap på rundt 31 og Sp på 12, vil kunne gi dem samlet rundt 80 mandater. Med Ap på 34 og Sp på 9, så øker muligheten for flere mandater samlet sett, da vil både 82, 83, 84 og endog et rent flertall på 85 mandater være realistiske utfall. Dette er mulig fordi Ap i noen kretser, som Oslo, Buskerud, Aust- og Vest-Agder kan plusse og vinne nye mandater, parallelt med at Sp faller tilsvarende like mye i disse kretsene, uten at det går ut over partiets mandatbeholdning. Det vi ser er at det såkalte "styringstillegget" i valgsystemet da slår inn; jo større et parti (Ap) blir, jo mer overrepresentert blir det. Ap+Sp kan vinne flertall med under 43 prosent av stemmene bak seg.

Ap har derfor en dobbel grunn til å blankpusse egen profil inn mot valget: Både øke sjansen for egen vekst og øke sjansen for rødgrønt flertall. Så gjenstår det å se om "tåkefyrsten" Jonas Gahr Støre kan overraske og være mannen som fronter den klarere profilen som Ap nå trenger. Hvordan han løser sitt politiske livs viktigste utfordring, kan avgjøre årets valg.

Dagens landsmøtetale var en god start for å snu trenden, men han trenger mer.

Psykisk åpenhet

Nye medier bidrar til at vi åpner oss mer enn før. Det vil føre psykisk helse høyere på den politiske agendaen.

«Viktige saker for velgerne ved stortingsvalgene 1993-2009» er overskriften på en tabell i boken «Det politiske landskap» (Bernt Aardal red.). En bok der mye kunnskap om norske velgere er samlet. I tabellen skjuler det seg interessante tall om hva norske velgere har vært opptatt av de fem siste stortingsvalgene. Ved valget i 1993 var EU-saken dominerende. 65 prosent mente saken var viktig. Senere har ingen enkeltsak dominert, men i 1997 ble eldreomsorg vurdert som viktigst. Ved valgene i 2001, 2005 og 2009 var skole på topp.

Hva med helse? Skarve tre prosent mente helsesaken var viktig i 1993. Andelen økte til hele 30 prosent i 1997. Så falt tallet til 22 i 2001 og videre ned til 15 i 2005, før det økte til 19 i 2009. Helse har ikke vært aller viktigst for velgerne i noe valg, men er ofte blant topp tre-fire. I sum forteller tallene at helse er noe mange velgere ofte er opptatt av når de skal avgi sin stemme.

Hvorfor ble helse og eldreomsorg ekstra viktig i 1997? Aps slagord den gang var «helse og eldre først!» Verken før eller siden har Norges største parti funnet plass til helse i sitt hovedslagord. Også de fremste opponentene til Ap den gang; KrF og Frp, hadde helse og eldreomsorg høyt oppe på sin liste over viktige saker. Helse ble viktig i 1997 fordi politikere og partier selv løftet saken høyt opp på agendaen.Men helse ble viktig også av en annen årsak. For å finne den skal vi skru klokken tilbake til januar 2002. Da leverte Therese Evensen sin hovedoppgave i statsvitenskap om hvordan valgkampen 1997 framstod i mediene. Evensen foretok en innholdsanalyse av seks aviser i perioden 1. august til 15. september 1997, samt av partilederdebatten på NRK. På basis av sine funn konkluderte hun med at «medieagendaen var sterkt dominert av meningsmålinger, regjeringsspørsmålet og "spillet", mens velgerne derimot var mest opptatt av eldre- og helsespørsmål». Samsvaret mellom velgernes dagsorden og medienes dagsorden var heller svak. Velgerne var opptatt av saker, mediene av spill. Det var velgerne og politikerne som sammen gjorde helse til en hovedsak i 1997, ikke mediene. Dette gir oss grunnlag for å hevde at både velgere og politikere har dagsordensmakt. Drahjelp fra mediene hjelper, men det er ikke avgjørende.

Politikere og velgere har i dag enda bedre muligheter til selv å sette agendaen enn de hadde i 1997. Tradisjonelle medier er fortsatt viktige informasjonskilder for velgerne, med TV på topp, men nye medier som Facebook, Twitter og blogger utfyller og supplerer de tradisjonelle mediene i økende grad. Den politiske agendaen blir dermed mer fragmentert. Ingen av oss er lenger prisgitt hva tradisjonelle portvoktere i debattredaksjonene bestemmer seg for når det gjelder hvem og hva som skal trykkes. Mange politikere og velgere er i stedet blitt egne redaktører på nett. Vi kan oftere selv sette agendaen.

Vil vi bruke vår dagsordensmakt til å få psykisk helse lengre fram i velgernes bevissthet når vi går og stemmer ved stortingsvalget 9. september 2013? Det finnes argumenter mot det. Psykiske helseproblemer er noe mange av oss ikke gjerne tar opp fordi det ofte er litt vanskelig å snakke om. Og det er noe som politikere og journalister heller ikke gjerne tar opp. Fordi det, også for dem, er langt lettere å snakke om det akutte og det synlige. Derfor er norsk helsedebatt gjerne synonymt med sykehus, køer, ressurser, bevilgninger og organisering. Dette er viktige temaer, men helsedebattene mangler dermed en sentral dimensjon.

På min Facebookside ba jeg om innspill til denne kronikken. En av dem som velvillig delte av sine erfaringer var Turid Kristensen, gruppeleder i Lørenskog Høyre. Hun sa det slik: 
«Psykisk helse kommer ofte langt bak i en valgkamp fordi de psykisk syke er en gruppe som ikke roper høyt. Tilbudene til dem står ofte også laglig til for hogg i en presset budsjettsituasjon fordi de ikke er lovpålagte. Å ta vare på de som trenger det mest, er noe politikere bør utfordres på. Jeg synes egentlig akkurat det er en god lakmustest på om kommunen ivaretar noen av sine mest grunnleggende oppgaver på en god måte».

Utsagnet ga rom for noen refleksjoner. Refleksjoner som jeg i grunn aldri har gjort meg før, men som er vel verdt for flere enn meg å gruble litt over. Roper ikke mennesker med psykiske lidelser? Må man rope høyt for å bli hørt? Blir psykisk syke systematisk nedprioritert fordi det ikke finnes lovpålagte oppgaver? Er ivaretakelse av folk med psykiske problemer en politisk kjerneoppgave? Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at svaret på det siste er ja. Det skjer mye bra innenfor psykisk helse, men mer oppmerksomhet kan føre til at det skjer noe som er enda bedre. En opptrappingsplan over ti år ga mer behandlingskvantitet, men et hovedspørsmål er om gjennomføringen har ført til bedre kvalitet. Regjeringsplattformen til de rødgrønne partiene, Soria Moria 1, var konkret på psykisk helse. Soria Moria 2 langt vagere.

For meg, som ser det hele utenfra, er det et tankekors at de få gangene psykisk helse debatteres, så er det ofte behandling det snakkes om. Behandling er vesentlig og noe samfunnet vårt må tilby av solid kvalitet, men det aller viktigste er at flere folk klarer å håndtere sine utfordringer før de blir til problemer som bør behandles. Det hjelper å snakke om det, sies det. Det er ikke dumt sagt. Psykologer kan sikkert være utmerkete folk å gå til i så henseende, men enda viktigere er de nærmeste folkene vi har rundt oss. Kjæresten, familie, venner og kolleger. Man trenger ikke være psykolog for å skjønne at mer åpenhet kan være den aller beste forebyggingen.

Nylig leverte kollega Cecilie Staude og jeg manus til en bok som får tittelen «Sosial kommunikasjon». Den dreier seg om hvordan vi bruker sosiale medier, og hvordan bruken påvirker oss som individer og samfunnet rundt oss. I arbeidet med boken stod det bare klarere og klarere for oss at flere snakker åpnere om seg selv enn de gjorde før. Vi deler mer med hverandre. De nye mediekanalene har gjort det lettere å åpne seg for andre. Mange glanser livene sine i sosiale medier, slik mennesker har glanset livene sine til alle tider. Men ser du litt nærmere på Facebook-vennene dine, følgerne på Twitter og bloggerne du leser, så vil du trolig se at flere nå også tør dele informasjon som bryter med glansbildet. Slett ikke alle, men noen flere enn før. Å pynte seg til fest er en god ide og noe mange trives med, men å være stivpyntet hele tiden er neppe behagelig. Å være seg selv er et ideal som kommer til å bli bare sterkere. Å være syk er en del av oss, fordi det er en naturlig del av livet. Livet er ikke noe å skamme seg over.  Halvparten av oss får psykiske problemer i løpet av livet. Halvparten av velgermassen – det er mange velgere det, politikere! Stadig flere kommer til å fortelle andre om at vi har slike utfordringer i hverdagen. Fordi det ikke er så farlig lenger. Tvert i mot, ved å vise svakhet og sårbarhet viser vi styrke. I et samfunn som er åpnere og rausere får sårbarheten og svakhetene mer rom.

Skulle ønske #Ap og @jonasgahrstore ville fokusere på #psykiskhelse i valgkampen. Blir gjerne med som frivillig fremover, har mange ideer», tvitret Hanne Heggheim (@hanne444) nylig. «Enig! Tror vi er mange med gode ideer som har jobbet eller brukt psykiatri. Spør oss da», supplerte  Bente Sørensen (@pysbenzo). «Herved gjort. Jeg vil gjerne lytte til råd om psykisk helse og andre erfaringer. Send mail eller brev eller link», svarte Jonas Gahr Støre. 
Den nye åpenheten i nye medier kommer til å påvirke tradisjonelle medier, politikere og den politiske agendaen, både inn mot valget i 2013, ved påfølgende valg og ikke minst; mellom valgene. Jeg kan yte min lille skjerv til at påvirkningskraften blir større. Det samme kan du. 

Skal vi gripe de nye mulighetene og se hva som skjer?
 
Denne teksten kommer på trykk i Psykologtidsskriftet til uka. 

Teksten ble til etter at debattredaktør Øystein Helmikstøl ringte meg og lurte på om jeg kunne skrive om dette temaet. Jeg måtte tenke meg om fordi det er et felt som jeg vanligvis ikke engasjerer meg så sterkt i, men valgte å ta utfordringen. Det er jeg glad for. For i forbindelse med arbeidet med teksten, så fikk jeg økt forståelse av viktigheten av å sette psykisk helse lenger fram på dagsorden. Takk til alle som spilte inn gode ideer og tanker underveis. Jeg vil også gi honnør til debattredaktøren. For det første for at han inviterer skribenter til bladet sitt, i stedet for å sitte og vente på at folk skal sende inn til ham. Dernest for at han overrasket positivt da jeg spurte når jeg kunne publisere dette på min blogg. Jeg hadde forventet at han skulle si "etter at vi har publisert hos oss". Men se hva han svarte:

Øystein Helmikstøl

I stedet for å tenke at "det er dumt for oss at han publiserer først" så er han raus og tenker at det er bra for dem. Fordi det kan gi dem god forhåndsomtale og kanskje gi meg, og andre, lyst til å skrive der igjen. Det er denne holdningen jeg tror (og håper) vil bli framtidens holdning blant debattredaktørene. 



Folk i de sosiale mediene og i de tradisjonelle mediene kan utfylle hverandre hvis vi ser mulighetene framfor truslene.        

Norge i krig

Norge skal delta i krigen mot Libya. Men vår utenriksminister later som det  ikke er en krig vi skal føre. Hvis ikke det som nå skjer i Libya er en krig, så skjønner jeg virkelig ikke hva en krig er for noe.

Hvorfor er det så veldig vanskelig å kalle en spade for en spade?

Menneskelige politikere 2

For en uke siden hadde jeg en interessant diskusjon med Carl-Erik og Cecilie Staude om rommet for menneskelige sider blant politiske ledere. Den diskusjonen inspirerte meg til å skrive en kronikk om dette temaet som Drammens Tidende i dag publiserer.


Freddy Hoffmann, Jonas Gahr Støre og Bertel Haarder har et par ting felles. De er alle politikere som i det siste har vist fram sine menneskelige sider. På vondt. Men også på godt. 

Om ekteskapet til Drammen Aps ordførerkandidat Masud Gharahkhani, ble varaordfører Freddy Hoffmann (H) sitert på følgende i Drammens Tidende 28. januar:

- Alt tilsier at dette er arrangert på en måte, uten at jeg skal påstå at det er det.
Hoffmann tvilte også sterkt på om det virkelig er mulig for en nordmann å finne kjærligheten i Iran.

Offisielt har det lenge vært hevdet at Norge kun har hatt kontakt på embetsnivå med den palestinske og mildt sagt omstridte organisasjonen Hamas. Men i et intervju med TV2 sa Hamas sin toppleder Khaled Mesaal at han hadde ført flere samtaler med utenriksminister Jonas Gahr Støre. TV2 fulgte fortjenestefullt opp saken og på direkte spørsmål (27. januar) om utenriksministeren hadde hatt samtaler med Meshaal, svarte Støre “Nei”. Så ble han usikker, og ba om at spørsmålet ble stilt på nytt, før han noe motvillig innrømmet at joda, han har hatt samtaler med Hamas-lederen.

Rett før jul gikk klippet med den vanligvis så pertentlige danske ministeren Bertel Haarder, sin “seiersgang” på Yotube. Haardel gikk fra det meste av konsepter og ga journalisten som stilte spørsmål som han syntes var helt håpløse, en verbal omgang han sent vil glemme. Uttrykk som røvhul, dumme svin, du behandler meg som lort og piss meg i øret, dirret i luften.

Drammens Tidende og Hoffmann viderebrakte løse rykter ut til mange av oss som ikke engang ante at slike rykter eksisterte. Samtidig avdekket Hoffmann holdninger som mange finner avskyelige. Støre var slumsete og kom med en løgn på TV. Haardel framviste en oppførsel og brukte ord og uttrykk som ikke sømmer seg noe sted. De fortjener den refsen de har fått.

Samtidig er det en annen side ved disse tre eksemplene som jeg finner grunn til å dvele ved. For de sier meg noe om at politikere også er mennesker. Hva gjør vi mennesker? Vi sprer bl.a. rykter. Vi lyver – visstnok opptil flere ganger hver eneste dag. Vi bruker av og til ord og uttrykk som vi burde ha spart oss for. Kort sagt; vi viser fram ulike sider av oss selv. Gode sider. Dårlige sider.

Det er, og det bør være, strenge krav til oppførsel for den politiske eliten, enten vi snakker om den lokale varianten eller den nasjonale. For toppolitikere er ledere som bør gå foran som gode eksempler. Men også for ledere må det være rom for tabber. Det må være rom for ikke å tenke på omdømmet 24 timer i døgnet.

Det bør rett og slett være plass for menneskelig romslighet, selv på lederplan. Hvis ikke, så ender vi opp med en gjeng lederroboter. Er det bare slike ledere vi vil ha? Og spør du meg, på et mer generelt grunnlag, så er det noe deilig befriende ved politikere som av og til kan gi fullstendig i blaffen i de riktige og flotte medierådene som de stadig vekk får fra diverse PR-folk og kommunikasjonseksperter rundt seg. For det finnes knapt noe kjedeligere enn utelukkende veldreide og medietilpassede ytringer.

Å kunne håndtere media er en sentral del av en toppolitikers hverdag. Det er ikke til å underslå. Jeg vil derfor ha politikere som fikser den biten og som gjør seg bra på TV. Som en Jens Stoltenberg. Men jeg vil også gjerne ha politikere som sleiver og slumser litt. Slik som Thorbjørnene Berntsen og Jagland. Fremfor alt vil jeg ha politikere som er gode når kameralysene og mikrofonene er slått av og journalistblokkene borte. Som en Jan Petersen-type.

For det viktigste er tross alt ikke om man kan briljere i media eller ei. Det viktigste er at man skjøtter det tillitsvervet man har fått av sine velgere, på best mulig måte. Derfor trenger vi et mangfold av helt ulike typer som kan skape friksjon og spenn både i det offentlige rommet som vi velgere ser, men vel så gjerne i de mange krokene vi ikke ser. Vi trenger politikere som viser oss politikkens menneskelige ansikt.

Politikkens menneskeliggjøring har Hoffmann, Støre og Haarder på hver sin måte bidratt til. Det er det kanskje grunn til å være glad for. Tross alt.

Coverpolitikk

Jonas Gahr Støre har ledet et utvalg som i dag la fram forslag til integreringspolitikk. Forslag som går i restriktiv retning og som på mange punkt er omtrent det som Frp foreslo for 20-30 år siden. Frps Per Willy Amundsen kalte det coverpolitikk på Politisk kvarter i dag. Det synes jeg er et godt begrep. Band som bare spiller coverlåter kan gjøre det bra en kveld. Men i lengden går lytterne lei.

Ap slåss om mange av de samme velgerne som Frp. Frps innvandringspolitikk har appell langt utenfor partirekkene - ikke minst hos en del Ap-velgere. Frp har på mange måter fått innvandrings- og integreringsdebatten over på sin banehalvdel. Ap og Høyre har kommet diltende etter i kampen om å framstå som tøffest og strengest.

All den valgforskning jeg har lest til nå, tyder imidlertid på at velgere flest ikke legger helt avgjørende vekt på innvandringsspørsmålet når de stemmer. Unntaket er Frps velgere - der legger mange vekt på det. Det betyr ikke at innvandrings- og integreringsspørsmål er uviktig. Min påstand er at dette er et felt som kommer til å bli viktigere i tiden som kommer. Men det betyr at partier som Ap og Høyre ikke bør overvurdere hva de har å tjene på å nærme seg Frp her. Ap og Høyre har også en stor utfordring når det gjelder å tekkes de av sine velgere som synes Frps standpunkter og retorikk i innvandrings- og integreringsspørsmål både lukter og smaker vondt.

Å være liberal og streng på en gang er ikke lett. Spagat er fort en posisjon man da havner i.
  

Menneskelige politikere

Tidligere har jeg forsøkt å pirke borti det supermannstempelet som utenriksminister Jonas Gahr Støre har fått. TV2 tok pirkingen et hakk lenger da de tok ham i løgn om sin kontakt med Hamas.  Av høyskolelektor og kommunikasjonsekspert Cecilie Staude får Støre en solid dose pepper for mediehåndteringen sin.

- Det er aldri lurt å snakke på direkten når ikke alle synspunkter på en sak er nøye gjennomtenkt på forhånd. Da er det fare for at en bruker ord og uttrykk som man i ettertid kanskje vil angre bittert på, skriver hun.

En annen sak rinner meg i hu. Den danske ministeren Bertel Haarder gikk rett før jul fra konseptene fordi han syntes journalisten stilte helt håpløse spørsmål (sjekk drøyt sju minutter ut i klippet). Fordømmelsen lot ikke vente på seg.

Støre bør ikke lyve. Haarder brukte ord og uttrykk som ikke sømmer seg. Men disse to eksemplene viser samtidig at vi har med mennesker å gjøre. Mennesker lyver. Vi bruker endog av og til ord og uttrykk som ikke alltid passer seg. Er det ikke også av og til litt befriende at ikke alt som politikere sier er gjennomtenkt og analysert av en bråte med kommunikasjonsfolk på forhånd? 

Mitt svar er jo. Det er faktisk deilig å se. Hva er ditt svar?  

Nye partiledere - noen spekulasjoner

I forkant av stortingsvalget kan en drodle litt over hvilke partiledere som kommer til å trekke seg i neste periode. Dette er mine vurderinger:

Ap: Jens Stoltenberg har sittet en god stund nå, og jeg tipper at han vil gå av i løpet av perioden. Tidlig (2010) hvis Ap gjør det svakt, sent i perioden (2012) hvis Ap gjør det godt. Da er det antagelig duket for Jonas Gahr Støre, med Trond Giske som en mulig utfordrer. Egentlig burde det stå en kvinne for tur, men Helga Pedersen har antagelig surret vekk muligheten allerede.

SV: Et resultatat på 6-7 prosent, slik det ligger an nå, vil få det til å murre i partirekkene. Halvorsens posisjon er dog sterk, så hun velger nok helt selv tidspunktet for sin egen avgang. Men en rekke SV-ere er bitre på hennes lederstil, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er et par av dem som har fått erfare at hun ikke er fullt så trivelig intern som hun framstår på TV. Hun vil nok selv ha Solhjell, evt. Holmås som sin etterfølger, men Audun Lysbakken vil seile opp hvis SV trenger venstredreining.

SP: Liv Signe Navarsete fortsetter ut denne perioden, med mindre helsa skulle svikte mer enn den allerede gjør.

KrF: Dagfinn Høybråten tåler nok et svakt resultat til, før han må ha framgang. Dvs. at lokalvalget i 2011 må gi et annet KrF-nivå enn det svake sekstallet man ligger på nå. Jeg ser kun en mulig arvtaker - og det er Knut Arild Hariede. Hverken Dagrun Eriksen eller Inger Lise Hansen tror jeg har det formatet som skal til.

Venstre: Lars Sponheim har bidratt til å stabilisere Venstre over sperregrensen. Han sitter så lenge han vil, men tviler på om han vil noe særlig mer enn et par år til. Da er det nok antagelig duket for Trine Skei Grande, men Ola Elvestuen kan kanskje komme opp som en utfordrer.

Høyre: Tror løpet er kjørt for Erna Solberg med et resultat på 15 eller under. I så fall ligger nok Børge Brende nærmest. Kan ikke helt utelukke Kristin Clemet eller Per Kristian Foss heller. Det er nok for tidlig for Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide - de må nok gjøre opp om dette om ca ti år.

Frp: Siv Jensen sitter fjellstøtt.

Hva tror du ? Hvem er sikre og hvem ryker?

Støre-syndromet

I fjor høst skrev jeg en kronikk i Aftenposten hvor jeg kritiserte medienes panegyriske holdning til utenriksminister Jonas Gahr Støre (For en måned siden hadde Odd Magnar Brubæk en kronikk på trykk i Sunnmørsposten med..hm...klin lik overskrift).

I siste utgave av den glitrende avisen Morgenbladet, framfører Janne Haaland Matlary noe av det samme budskapet (dessverre ikke på nett). Hun skriver bl.a. at "Det er en klar tendens til at man er så imponert av utenriksministerens kompetanse at man ikke tør eller evner å kritisere ham. Det første - mot - krever jo det siste, kompetanse".

Amen, Matlary!

Avisene kutter og kutter kostnader. Derfor er det liten grunn til å tro at dette syndromet vil avta. Tvert i mot - det er grunn til å frykte det motsatte. Her er pressen i ferd med å svikte sin mest sentrale rolle - den kritiske.

Hvem kan i så fall komme inn og fylle rollen? Bloggerne? Ja, jo, kanskje.

Skal vi prøve, folkens?