KrFs retningsvalg: Hareides fall. Og gjenoppstandelse..

"Hareides fall" stod høyt oppe på min lille ønskeliste til jul. Og sannelig befant denne boken, skrevet av tidligere Hareide-rådgiver  Emil Andre Erstad, seg under juletreet. Jeg har nå lest boken, og den ga et interessant innblikk i kulissene i de 36 dramatiske dagene høsten 2018 der KrFs retningsvalg stod i sentrum av norsk politikk og nærmest satte hele det politiske Norge på vent. De smått utrolige dagene der en rekke fylkesårsmøter i KrF rundt omkring i landet ble direktesendt i riksmediene.

Bakteppet for prosessen var et parti som har slitt med oppslutningen over lang tid, der manglende velgerappell ut over sin "kjerne" er det vedvarende hovedproblemet. Valgkampen 2017 ble mislykket, valgresultatet historisk dårlig, selv om man berget seg over sperregrensen med liten margin. Partiets "havarikommisjon", ledet av Hilde Ekeberg, konkluderte i november 2017 med at samarbeidsstrategien (ønsket om H+KrF+V-regjering) og kommunikasjonen rundt regjeringsspørsmålet var feilslått og ødela partiets valgkamp.

"Knut Arild framstod som en tåkefyrste uten et forståelig budskap", skriver Erstad om lederens kommunikasjon i saken. Et klart flertall i patiet kom fram til en erkjennelse av at den mellomposisjonen man stod i, som fødselshjelper og støtteparti for en blå regjering, og samtidig i opposisjon - særlig til Frp, og under et stadig rødgrønt opposisjonspress, ikke lenger var bærekraftig. Sentrumkollegaen Venstre, valgte, på nyåret 2018, å gå inn i Solberg-regjeringen, og satte ytterligere fart i tankeprosessene også hos folk i KrF.

Allerede valgnatten i 2017 oppfordret Erstad sin partileder til å skrive en bok for å få fram en dypere tenking enn det som er mulig dag-til-dag-politikken, en bok som gjennom våren 2018 vokste fram, og ble ført i pennen av Erstad selv, i spann med ideologen Erik Lunde. "Det er viktig å forstå at de som er politiske rådgivere, har som jobb å nettopp vite hva ledernes dere mener og hvordan de resonnerer" forklarer Erstad som årsak til at Hareide selv ikke skrev boken. Men Hareide var ansvarlig for innholdet og med på utformingen av boken.

Sylvi Listhaugs avgang mars 2018 på Facebook-posten om at "Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjones sikkerhet", ble framstilt som en seier for Hareide. Men med Listhaug ute, så ville presset på at KrF bør inn i regjering øke, og Hareide skjønte at nå måtte det handles. Etter en samtale med Ap-leder Støre, der han ble oppfordret til å "ikke bare tenke på det som er lurt, men også på det som er riktig", vokste beslutningen fram hos Hareide. Beslutningen om å forsøke dra KrF bort fra blå og over i rød retning, nærmere Ap. Det ble flere møter mellom ham og Støre, for å forankre at Ap-lederen syntes dette ville være en god ide. Erstad peker på at Støres åpent kristne holdning, bidro til en god kjemi dem i mellom.

"Bare ved å åpne for samarbeid med Arbeiderpartiet i regjering, ville vi modernisere og åpne partiet. Det var vi helt sikre på", skriver Erstad. Konklusjonen var tuftet på en analyse av at "Kristelig" tok for mye plass på bekostning av "Folkeparti". De ønsket åpne opp og tiltrekke seg det Erstad kaller "den progressive og moderne delen av den Den norske kirkens medlemmer". Et hovedproblem med  samarbeidet med Solberg-regjeringen, var at KrF primært fikk gjennomslag i symbolsaker og ikke det Hareide/Erstad mente var viktigere deler av partiprogrammet. En minst like viktig begrunnelse for dreiing i rød retning, var kampen mot høyrepopulismen. "Det var ikke til å holde ut" at KrF samarbeidet med de fremste høyrepopulistene i Norge, står det i boken, og frykten var at partiet gjennom sitt Frp-samarbeid skulle bidra til "tilstander" ala USA, Polen og Ungarn.

25. september 2018 ble Hareides bok "Det som betyr noe" lansert. Her beredes grunnen for den viktige landsstyretalen som han holdt tre dager etterpå; den 28. september: "Mitt råd er nå at vi undersøker muligheten for hvilket politisk gjennomslag det er mulig å få gjennom et samarbeid med KrF, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, uten SV", var konklusjonen i talen og startskuddet for en intern partiprosess som mangler sidestykke i norsk politisk historie var fyrt av.

I den første fasen etter at talen var avholdt, opplevde de "røde" at de hadde momentum. Nye medlemmer strømmet til partiet, noe som ble tolket som en støtte til Hareide og hans linje. Erstad avslører også at Kjell Ingolf Ropstad i en fortrolig samtale med ham, skal ha uttrykt at "innerst inne håper jeg Knut Arild vinner". Antagelig i betydningen at da slapp han å ta over som leder, hvilket på det tidspunktet nok framstod som en i overkant stor oppgave med små barn hjemme. Håpet deres lå i at Ropstad skulle kjempe en stund "for syns skyld" og så gi opp hvis prognosene pekte klart i retning av at rød side ville vinne. Samtidig bar de på en underliggende frykt for hva Erna Solberg ville foreta seg.

Partiet ble enige om at hvert fylke skulle peke ut sine delegater til det ekstraordinære landsmøtet som skulle avholdes 2. november. I forkant skulle det arrangeres folkemøter der både rød side ved Hareide, og blå side ved enten Ropstad eller Bollestad, fikk legge fram sitt syn. Erstad var uenig i dette, han mente det var for raust av sin partileder å ha med nestlederne på møtene. Og dette illustrerer et hovedpoeng i boken; rådgiveren synes generelt at Hareide er for imøtekommende og veik, hadde det vært opptil Erstad så hadde de kjørt en mye hardere linje overfor de blå og lagt Hareides lederskap i potten på et tidligere tidspunkt.

I boken pekes det på særlig to punkt som bidro til å snu det momentumet som de mente rød side hadde: Abort og "kuppet" i Rogaland. Som de røde fryktet, så satt (selvsagt) ikke Høyre og Erna Solberg rolig å så på en prosess som kunne få hele regjeringsprosjektet til å rakne. I et møte mellom Solberg, Sanner, Høie, Bollestad og Ropstad ble det klart at Høyre kunne være villig til å komme KrF i møte i synet på tvillingaborter og på paragraf 2 C i abortloven som omhandler muligheten for abort etter uke 12 i svangerskapet pga "alvorlig sykdom" - deriblant Down syndrom - ofte omtalt som "sorteringsparagrafen" av folk i KrF.

Hareide var klar over at møtet fant sted, men ikke hva de snakket om. Erstad var ikke klar over det og ble sint. Og begge var irriterte på det de oppfattet som et brudd på den "gentlemen agreement"-avtalen som de trodde de hadde om at ingen sider skulle drive med offentlige regjeringsforhandlinger med andre partier før prosessen om retningsvalget var avsluttet. Da muligheten for et historisk skritt i restriktiv retning i abortloven ble kjent, er Erstads analyse at det ga blå side to oppturer: For det første at det tente en gnist hos Kjell Ingolf Ropstad som blåste bort tankene om at lederoppgaven var for stor for ham. Dernest at det bidro til å skape en entusiasme som blå side tidligere hadde manglet i prosessen.                   

Rogaland var første fylket som skulle avgjøre hvilke delegater de skulle sende til landsmøtet. Fylket er KrFs klart største både målt i både velgeroppslutning og medlemstall. Men fordelingsnøkkelen medførte at fylket fikk sende langt færre delegater enn medlems- og velgertall skulle tilsi. Dette var et avgjørende punkt for de på blå side som mente at Rogaland derfor burde kompensere dette misfoholdet ved å bruke et "vinneren tar alt"-system til grunn for utvelgelsen, framfor forholdstall. Ca to tredeler gikk inn for et blått retningsvalg på fylkesmøtet. Og man valgte å sende 15 blå delegater og 1 rød. Fylkesmøtet er suverent, og avgjørelsen  var intet brudd på egne vedtekter, men det falt Hareide, Erstad og de røde tungt for brystet da de holdt fram at alle fylkene burde sende delegater etter et forholdstallssystem.

De øvrige fylkene avholdt sine møter og valgte sine delegater, og løpet var ganske jevnt. Men blå side hadde hele tiden et lite forsprang, noe som speilet stemningen i partiet godt. Etter at Oslo, Akershus og Østfold, som de siste, valgte sine delegater, stod det klart at i alt 99 delegater ville være blå og 90 røde, mens 1 ville stemme blankt (her er Grøvans "gule" alternativ holdt utenfor). Mao. måtte fem delegater snu på landsmøtet, hvis Hareides røde linje skulle vinne fram. Kvelden før alt skulle avgjøres, ønsket Erstad at Hareide skulle forsøke påvirke de på blå side som man visste var litt usikre. Erstad hadde satt opp en liste med navn og telefonnummer. Men Harreide ville ikke forsøke påvirke delegatene slik, noe som igjen ergret Erstad.

"Lederkortet var det beste vi hadde", skriver han. I betydningen at et utfall i blå retning ville medføre Knut Arild Hareide sin avgang. Erstad ville kjøre ut dette kortet tidligere, men Hareide valgte å spare det til slutt. Først i sin siste tale før avstemningen, valgte han å gjøre det klart for alle at han kom til å gå av hvis de blå vant. Håpet var at dette skulle snu de fire-fem delegatene som han trengte for å vinne fram.

"Landsmøter har sin særegne dynamikk", tvitret den erfarne, politiske Vårt Land-journalisten Berit Aalborg, noen dager før, og mente mye kunne snu på landsmøtet. Men det var ingen "dynamikk" på dette landsmøtet. Det eneste som skjedde var at en hel delegat byttet preferanse fra blå til blank. Utfallet ble derfor 98 blå og 90 røde. At  Hareide stilte "kabinettspørsmål" hadde null effekt. Delegatene oppfattet åpenbart at de stilte som "bundne" mandater.

Dermed var løpet kjørt for Hareide. "Jeg var bare sint. Skuffa og frustret", skriver Erstad om egne følelser som utspant seg da avstemningsresultatet var klart. Hareide gikk av, Ropstad etterfulgte ham som ny leder, innledet regjeringsforhandlinger med Høyre, Frp og V på Granavolden og KrF gikk inn i regjeringen.

Noen tanker og refleksjoner er vel verdt å gjøre seg i etterkant av denne leseropplevelsen og oppfriskningen av hva som skjedde. Først og fremst har jeg lyst til å gi Erstad ros for å skrive boken. Selv om hans drøm gikk i knas, og selv om han tidvis framstår som bitter i teksten, så gir han et verdifullt bidrag til en viktig del av vår nære politiske historie. Jeg er imidlertid i tvil om han gir et hundre prosent ærlig bilde av det som skjedde. Framstillingen av sin egen side som idealistisk og hjertevarme, om enn noe naive, og motparten som kalde og kyniske maktspillere, er for enkel. Boken hadde stått seg på å skildre dypere hvilke taktiske vurderinger man gjorde seg også på rød side, hvilken rolle spilte Ap i prosessen og hva var f eks Øystein Mjærums bidrag?

Det aller mest interessante i boken finner jeg imidlertid i avslutningskapittelet, der Erstad har en samtale med Hareide om hvorfor det gikk som det gjorde. "Jeg trodde valget mellom Ap og Frp skulle bli veldig mye enklere for de fleste i KrF enn det ble", sier han der. Og her tror jeg vi er ved selve kjernepunktet i retningsvalget. Hareide og de røde forsøkte å gjøre valget til et valg mellom Ap og Frp. Men de fleste oppfattet nok snarere at dette var et valg mellom Ap og H. Langt flere av både KrFs velgere og medlemmer foretrekker H framfor Ap. Såpass enkelt er det. Derfor vant blå side. Fordi Høyre står KrF nærmere i det som Erstad, litt foraktelig, kaller "symbolpolitikk". Men for mange i KrF er ikke saker som K-en i KRLE,  kontantstøtte, abort, Israel osv symboler. Det er tvert i viktige saker og mye av årsaken til at mange er med i partiet. At Hareide undervurderte dette, overrasker meg.


Speilet det blå retingsvalget medlemmene og de tillitvalgte sine preferanser? I tabllen har jeg samlet avstemingsresultatene i alle fylkene (for enkelhets skyld er det "gule" alternativet holdt utenfor). Jeg har tatt utgangspunkt i KrFs medlemstall i fylkene, og lagt inn et premiss om at avstemningsresultatene på fylkesmøtene speilet stemningen blant fylkens medlemmer bra. Hvis alle de 190 delegatene hadde blitt fordelt proporsjonalt på hvert fylke, så ville det blitt en fordeling på 100-90 i blå favør. Avrundingen til nærmeste hele delegat går her i rød favør totalt sett (104-86 blått hvis man ser medlemsfordelingen i landet under ett).

Den faktiske delegatfordelingen 99-90 (+1 blank) på landsmøtet virker derfor å ha speilet preferansene i KrF på en meget god måte. På denne bakgrunn gir det liten mening å snakke om blått "kupp". Kuppet ville snarere vært om rød side hadde fått et flertall av delegatene, på tross av et blått flertall i partiet.

"Høsten 2018 endte med Hareides fall. Men jeg har sett verre fall", avrunder Erstad sin bok med. Hareide falt, men i dag reiser han seg og trer inn i Solberg-regjeringen, som nå består av H+KrF+V. Som samferdselsminister. Undrenes tid er ikke helt forbi. "Hvis vi går til valg med sentrum/Høyre som vårt alternativ i 2021, vil vi gjøre det for femte gang – og vi vil være det eneste partiet som har det som vårt foretrukne alternativ. Selv jeg må innse at dette ikke er realistisk", sa Hareide i sin landsstyremøtetale i 2018. Dette premisset viste seg å være feil. For det urealistiske har, via Frps utmarsj fra regjeringen, nå plutselig blitt høyst realistisk.

KrF valgte Høyre framfor Ap. Og KrFs inntreden i regjeringen bidro til Frps utreden. Det kan øke rommet for KrF, men det er opp til partiet om de klarer å utnytte dette.

7. januar i år meldte Erstad seg ut av partiet. Drømmen hans ble knust. Men et flertall i partiet har nå fått sin "drømmeregjering".

Fordi de tok et blått retningsvalg.

Von i hangande snøre for KrF

På helgens KrF-landsmøte takkes Knut Arild Hareide av som leder.  Kjell Ingolf Ropstad overtar et parti som ligger på rundt 3,5 prosent på målingene. Det ser mørkt ut, men det finnes noen lys.

KrFs brukte store deler av høsten i fjor på å bestemme seg for hvilken retning partiet vil samarbeide i. Det var stor uenighet om retningen på samarbeidet, men det var forbausende stor enighet om at KrF måtte ta et retningsvalg nå. En erkjennelse som vokste fram etter flere år i mellomposisjon der man følte seg mer og mer presset fra begge sider.

Prosessen munnet ut i at et flertall valgte et samarbeid med høyresiden, til tross for at partileder Hareide la all sin tyngde (!) inn på at man burde velge et samarbeid med venstresiden. Konklusjonen ble blå fordi et flertall i partiet mener KrF har mer til felles, og får mer gjennomslag med Høyre enn med Ap i kjernesaker som familiepolitikk, etiske spørsmål og kristne verdier.

Starten av året gikk med til regjeringsforhandlinger med H, Frp og V som endte med enighet om Granavolden-erklæringen der KrF fikk betydelige gjennomslag i form av stor økning i barnetrygden, oppfølging av lærernorm, vetorett i bioteknologi som bl. a. innebærer nei til eggdonasjon, likeverdsreform og tilslutning til importvernet i landbrukspolitikken for å nevne noe.

Dommedag?
Det har ikke manglet på dommedagsprofetier etter at KrFs traff sin konklusjon. KrF "er sluttkjørt" og  "på vei mot utslettelse", i følge Dagsavisens erfarne kommentator Arne Strand, som framholder at "Erna spiser dem til frokost". Tidligere KrF-politiker Odd Anders With frykter partiet "går dukken". Han har dannet nettverket "Drivkraft" der skuffede, "røde" KrF-ere og ex-KrF-ere kan drive sjelesorg.

De som spår KrF nedenom og hjem kan få litt rett i den forstand at partiet kan gjøre det dårlig i valgene som kommer. Faresignalene har vært der lenge: Partiet har en aldrende velgermasse og man sliter støtt og stadig med å tiltrekke seg andre velgere enn egne. KrF trøbler mange steder med å få folk til å stille på listene, og produktet er at man ikke makter å stille liste i 132 av landets kommuner ved høstens valg. Dette er en utvikling som partiet må snu.

Stor kjerne
Likevel er ikke bildet så dystert som de største KrF-pessimistene skal ha det til. Partier er ofte svært  seiglivede organisasjoner. Bare se på Venstre som med jevne mellomrom er spådd nedenom og hjem siden partisplittelsen i 1972. KrF har, i motsetning til Venstre, et relativt stort "grunnfjell" som holder fast ved sitt parti fra valg til valg, man ble reddet av dette da det meste ellers gikk skeis i valgkampen 2017. De trofaste KrF-erne befinner seg i stor grad på Sør-Vestlandet og har i stor grad sans for KrFs klarere borgerlige linje - her finnes det entusiasme å bygge på. Eldre velgere stemmer i langt større grad enn yngre, så dette er velgere å regne med også på valgdagen (vel og merke de som ikke faller fra av naturlige årsaker før den tid..).

KrFs valgresultat i 2017 endte hårfint over sperregrensen med 4,2 prosent. Partiet har deretter ligget stabilt rundt 4 prosent fram til i fjor høst da det svingte både opp og ned, men etter at retningsvalget ble foretatt i november, har partiet ligget svært stabilit rundt 3,5 prosent (blå graf nedenfor). Det har vært en viss avskalling både velgermessig og medlemsmessig fra de som hadde ønsket et annet retningsvalg, men avskallingen virker ikke dramatisk.

Valgresultatet blir 3,5-4 prosent?
Kommunemålingene viser pussig nok sterkere tall, for tiden på ca 4,5 prosent (rød graf). Pussig fordi normalt sett gjør KrF det noe svakere lokalt enn nasjonalt. Jeg anser et valgresultat i sjiktet 3,5-4 som det mest sannsylige i øyeblikket, noe som vil være klar tilbakegang fra 2015-valget på 5,4 prosent (grønn graf). KrF har imidlertid en del gjerdesittere som kan mobiliseres gjennom en god valgkamp, så et resultat et stykke opp på 4-tallet er ikke umulig.               

Den virkelige første store testen på KrFs retningsvalg, kommer ved stortingsvalget i 2021. Her vil et resultat over sperregrensen være å anse som en stor seier. Framgang for et lite regjeringsparti har høye odds, men Venstre viste ved 2005-valget at også små partier kan gå markert fram i en borgerlig regjering. Riktignok ble V godt hjulpet av taktisk stemmegivning fra Høyre-folk både da og i 2017, et element som forvørig nå også kan hjelpe "blågule" KrF litt mer enn tidligere.

Familie og omsorg
KrF beste velgersak er familiepolitikk. Men selv på sin beste sak er partiet falt ned til tredjeplass etter både Ap og Høyre, i følge valgundersøkelsen 2017 . Der bør ikke KrF ligge hvis man har tenkt å styrke sin stilling, partiet bør være klar sakseier på feltet. KrFs nest beste sak er eldreomsorg, men også her må partiet finne seg i å ligge bak Høyre og Ap, og i tillegg Frp, nede på en fjerdeplass.

I den situasjonen KrF befinner seg i, så virker det fornuftig at familie og omsorg nå løftes fram av den påtroppende partilederen som partiets to hovedsaker i årets valgkamp. De beste sakene må styrkes for å konsolidere, og eventuelt på sikt, øke velgerpotensialet.

KD kan inspirere

Ser man noe lenger fram i tid, så er KrF også avhengig av økt appell hos flere enn kjernevelgerne sine. Her er det mulig å hente inspirasjon fra søsterpartiet Kristendemokratene i Sverige som gjennom hele sine historie stort sett har vært et klart mindre parti enn KrF. Nå er rollene byttet fordi KD har hatt et bemerkelsesverdig oppsving det siste året og ligger i øyeblikket på hele 13 prosent på målingene. Oppskriften der er sterkere fronting av familie og omsorg, et tydelig høyreorientert retningsvalg der man (i motsetning til de fleste andre partier i Sverige) signaliserer at de ønsker snakke med Sverigedemokratene og en dyktig partileder i Ebba Busch Thor som evner å framføre partiets budskap på en glitrende måte. 

Etikk/moral kan bli vinnersak?På sikt kan det også ligge noen interessante muligheter for KrF i framstå som en mer markert motstemme til de generelle liberaliseringstendensene i etiske og moralske spørsmål. Den religiøs/moralske konfliktlinjen i norsk politikk er et viktig grunnlag for KrFs eksistens, men partiet har i liten grad maktet gjøre dette til noen vinnersak. Kommer spørsmål som uvidelse av selvbestemt abort til uke 18 høyere opp på den politiske agendaen i årene som kommer, så kan KrF ta en synlig motposisjon som vil kunne ha appell et godt stykke utenfor de vanlige partirekkene. Også på bioteknologi kan partiet innta en slik rolle.

KrFs to storhetstider på midten av 70-tallet og slutten av 90-tallet, har begge kommet i kjølvannet av EU-avstemninger, men også via økt verdiorientering i velgermassen som har gitt økt etterspørsel etter KrFs politiske løsninger. Dette kan inntreffe igjen hvis den økende oppmerksomheten rundt "norske verdier" som Sp i øyeblikket profiterer på, kan utvides til å omhandle etiske og moralske spørsmål.

Opposisjonsrolle 2021-25 kan løfte partiet?
Det kan ikke utelukkes at den borgerlige regjeringen vil vinne valget også i 2021 og bli sittende helt til 2025. Men det mest sannsynlige er at det blir med åtte år med Solberg-styre og at dagens regjeringspartier vil utgjøre opposisjonen inn mot 2025. I så fall er det lett å se for seg at Frp velgermessig kan profittere på en slik frigjøring. Men også for KrF vil det kunne ligge klare muligheter i en slik opposisjonsrolle.

Partiet fikk det ikke til i en tilsvarende posisjon da den rødgrønne regjeringen styrte 2005-13 fordi først Frp, og så Høyre, var langt dyktigere i sin opposisjonspolitikk, mens KrFs midtenposisjon koblet med blank avvisning av Frp, ikke fungerte særlig godt. En klarere posisjonering på borgerlig side vil kunne gi større muligheter også for KrF til å mobilisere egne velgere og appellere bredere hos velgere som etterhvert vil ønske noe annet enn en rødgrønn styring inn mot neste valg i 2029.

Rogaland, Hordaland og Vest-Agder er KrFs livsforsikring
Hva skjer hvis KrF ramler under sperregrensen i 2021? Da vil de miste alle sine utjevningsmandater. Men partiet har styrke nok i Rogaland, Hordaland og Vest-Agder til å kunne sikre seg direktemandater fra disse fylkene, slik at partiet ikke vil falle ut av Stortinget. Dermed vil partiet, selv i en slik dårlig situasjon, uansett kunne ha en nasjonal politisk plattform å jobbe på fram til påfølgende stortingsvalg i 2025. I 2025 vil et nytt valgsystem være på plass, trolig med større valgkretser, noe som vil gjøre det noe lettere for små partier som KrF å få representasjon. Så det er grunn til å tro at selv med et KrF nede på 3-tallet, så vil partiet spille en nasjonal rolle i vårt politiske landskap.

"Det er von i hangande snøre" sa KrF-nestoren Kjell Bondevik da han på starten av 70-tallet skulle gjøre et relativt håpløst forsøk på å berge stumpene i en borgerlig regjering i full oppløsning på EF-saken. Han endte opp "djupt såra og vonbroten" over Senterpartiets manglende vilje. Det er et mer reelt von for dagens KrF, selv om det for tiden åpenbart finnes andre partier med sikrere framtidsutsikter.

Det kan komme en framtid, som ikke nødvendigvis er særlig fjern, der det er Senterpartiet og Høyre  som må se opp for lekkasjer til KrF.

Hareides lederskap

I dag takket tidligere KrF-leder nei til å være partiets parlamentariske leder på Stortinget. Dermed er et foreløpig punktum satt for dette oppsiktsvekkende siste halvåret der prosessen han igangsatte rundt partiets retningsvalg munnet ut i at partiet valgte motsatt vei.

Det er mulig å se hans ledelse i denne prosessen gjennom to motstridende perspektiv:
1. Han har vært modig som har tatt et valg han mener er riktig for sitt parti, stått opp for dette, kjempet og argumentert, og endog lagt sitt eget verv og videre politiske liv i potten. Skal man få til endring, så må man satse.

2. Han har gått ut med et standpunkt i et politisk hovedspørsmål uten å ha forankring i partiet. Hareide har omtalt tidligere politiske venner på høyresiden i negative ordelag og lagt opp til en dyp splittelse av et lite parti som slåss rundt sperregrensen. Han tapte kampen, snakker varmt om forsoning etterpå, men forsøket på omkamp i sentralstyret og nei til det parlamentariske ledervervet tyder på at han ikke selv bidrar all verdens til forsoningen.

Modig og beundringsverdig ledelse eller bare dumt og ødeleggende? Jeg har selv vært i tvil om hvordan hans ledelse av partiet skal bedømmes. På mange måter er det noe beundringsverdig med ledere som satser. Men jeg har kommet fram til at ledelsen har vært mer dumt enn dristig. Særlig fordi jeg er overrasket over at han ikke kjenner bedre til sitt eget parti. For han hadde aldri igangsatt dette uten sterk tro på at hans syn ville vinne fram. Han feilberegnet dermed partiets grunnfjell, som jo er mer høyreorientert enn venstreorientert.

Hareide var en godt likt partileder, også ut over partiets rekker. Uten at det ga noen særlig spor i form av økt oppslutning om partiet. Tvert i mot gikk KrFs oppslutning ned under hans ledelse. Og hans ettermæle kan bli at han bidro til å sende partiet inn i en dyp splittelse som senket KrF ned til å bli et knøtteparti.

Men han kan også være den som igangsatte en prosess der KrF foretok et nødvendig retningsvalg som reddet partiet ut av en håpløs skvis, selv om valget ble motsatt av det han ønsket. Kun tiden vil vise om han ble en noe ufrivillig redningsmann.

Hareides lederskap er uansett et interessant "case" for alle som er opptatt av ledelsesfilosofi.   

     

 

 

                 

Hareide trenger et under i de fire siste fylkene

Fire fylker står igjen for KrF: Oslo, Akershus, Vestfold og Østfold.

Akershus: 9 delegater på valg. Min delegatkartlegging viser 37-28 stemmer i favør rød. De blå trenger 26 stemmer for å få 4 delegater. Ligger dermed an til 5-4 røde her. Hareide trenger 6-3, ikke umulig, men vanskelig.

Oslo: 7 delegater. Jevnt, men antar at Oslo heller svakt rødt og at 4-3 røde dermed er mest sannsynlig. Hareide må ha 5-2, ikke helt umulig, men blir vanskelig.

Vestfold: 7 delegater. Også jevnt her. 4-3 blå eller 4-3 rød, evt 3-3 og 1 gul delegat uten subsidiær preferanse er mulige utfall. Hareide trenger 5-2 røde, ser ikke helt hvordan det skal gå til.

Østfold: 8 delegater. Min foreløpige kartlegging (Rakkestad, Halden, Moss, Spydeberg, Råde, Rygge, Askim, Marker, Fredrikstad, Våler og Eidsberg) viser 33-20  i blå stemmefavør. 5-3 virer derfor som det mest trolige utfallet. Hareide må ha 4-4, det virker urealistisk.

 Min prognose viser nå 99-91 favør blått (hvis Møre og Romsdals gul/blanke delegat regnes inn på blå side, holdes hun utenfor er det 98-91-1).

Kan "kabinettspørsmålet" snu noen lyseblå?
Er løpet kjørt for Hareides røde linje? Ikke helt, for det kan skje ting mellom siste fylkesmøte tirsdag kveld og landsmøtet på fredag. Trolig vil Hareide stille "kabinettspørsmål" og dermed håpe at det kan flytte en håndfull lyseblå over til hans side av frykt for å miste ham som leder.

Logisk sett skulle en tro at "Grøvan-alternativet" (at KrF forsetter i opposisjon som nå), som trolig får et 20-talls delegater (jeg har fordelt dem etter subsidiær preferanse i min modell),  har styrket sine muligheter fordi den (røde) siden som ligger an til å tape, kan komme til å ønske det nest beste for dem; status quo. Jeg tror dog at ledelsen går "all in" på å ta et retningsvalg nå, og setter status quo opp (skal KrF i regjering eller ikke?) som votering først, dette faller, og vi får en ren duell mellom rød og blå til slutt. Et skriftelig og dermed hemmelig votering kan øke sjansen for at noen delegater kan endre preferanse i salen. De er dog valgt på bakgrunn av sitt syn, så endringer vil skape reaksjoner, men stemningsendring og dynamikk i salen er Hareides siste håp. 

Lyset som brenner for Hareide ser blått ut.