MDG og Venstre har best sperregrensesjanse

 MDG, Rødt, KrF og V slåss mot sperregrensen. Overvurderes MDG og Rødt på målingene?

Stortingsvalget 2021 kan bli historisk. For første gang kan både Miljøpartiet De Grønne og Rødt bryte sperregrensen på fire prosent og dermed få en gruppe på minst 7-8 representanter hver. Dette kan endre vårt politiske landskap. På de sju nasjonale målingene som til nå er publisert i desember, viser gjennomsnittet 4,1 prosent for både MDG og Rødt. For regjeringspartiene KrF og V er desembertallet hhv. 3,4 og 3,3. Disse fire utgjør pr. nå «sperregrensepartiene». Er det ståa også valgdagen neste år, så er det i praksis umulig for de borgerlige å vinne valget. Skulle derimot Rødt og MDG ramle under, mens KrF og V kommer seg over, så kan det gjøre valget langt jevnere enn det ser ut til i dag.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 38/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

MDG, R og KrF ble overvurdert i 2017
Kan valghistorikken si oss noe om hvordan utfallet rundt sperregrensen vil bli om noen måneder? Hvis vi går tilbake til 2016-2017, og studerer utviklingen for de fire partiene fra desember 2016 og inn mot valgdagen i september 2017, så ser vi av grafene under at hverken MDG eller Rødt klarte å oppnå et valgresultat på nivå med sine siste september-målinger rett i forkant av valget. MDG lå på rundt fire prosent i ukene før valget, men valgresultatet ble kun 3,2. 

Rødt lå på godt over tre prosent, men falt ned til 2,4 på valgdagen. Begge presterte altså rundt ett prosentpoeng svakere ved valget enn de siste målingene indikerte. Samtidig ser vi at begge mobiliserte fint på vårparten og inn mot sommeren, og begge kom i mål med et resultat som lå over nivåene som de lå på i desember 2016.   

KrF hadde en svakt fallende tendens gjennom hele valgåret 2017, bortsett fra en liten opptur på sommeren. Partiet endte med et historisk dårlig valgresultat på 4,2, kun to tideler over sperren. Heller ikke KrF klarte ved valget å forsvare sitt nivå fra de siste september-målingene, men partiet falt noe mindre enn Rødt og MDG. Men KrFs valgresultat ble om lag ett prosentpoeng lavere enn det man lå på ved årsskiftet. 

Venstre hadde en omvendt valgkamputvikling. Fra et nivå rundt 4 ved årsskiftet, gikk det utforbakke fram mot sommeren. Men partiet fikk noe vind i seilene etter sommerferien og hadde en klart oppadstigende formkurve fram til et valgresultat på 4,4 og ble med det best av «sperregrensepartiene». Venstre var dermed eneste parti av disse fire som både gjorde et bedre valg enn desember-tallet 2016 viste og som målingene rett i forkant av valget viste. 

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 38/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan lese resten av analysen og abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Abonnement gir deg også tilgang til hele analysearkivet. 

Utjevningsmandatene: 12-7 borgerlig. Andre Skjelstad (V) er Norges heldigste politiker.

Stemmefordelingen i våre 19 valgkretser ble slik ved høstens valg:

Den partivise fordelingen av de 150 distriktsmandatene ble slik:

På denne bakgrunn ble det gjort to beregninger for å finne hvordan de 19 utjevningsmandatene skulle fordeles. Først fant man ut hvor mange ujevningsmandater hvert enkelt parti skulle ha. Det gjøres ved å sammenligne fordelingen av de 150 distriktsmandatene med hvordan fordelingen hadde vært hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater (landsmandater).

I tabellen nedenfor er denne sammenligningen foretatt. Antallet utjevningsmandater for hvert parti finner man ved å trekke antall distriksmandat fra antall landsmandat.

Ser vi blokkmessig på det, så ble de borgerlige partiene tildelt i alt 12 utjevningmandater, mens de rødgrønne partiene måtte nøye seg med 7. I 2013 var utjevningsfordelingen 11-8 i borgerlig favør. Siden de borgerlige vant 76 distriktsmandater, mot 74 for rødgrønn side, så måtte de rødgrønne ha plukket 11 ujevningsmandater for å flippe flertallet. Ett hovedproblem på rødgrønn side var at to av partiene, Rødt og MDG, ikke kom seg over sperregrensen og dermed ikke kom med i kampen om utjevningsmandatene.

For å finne i hvilke valgkretser de ulike partiene skulle ha sine utjevningsmandater, ble det gjort en  ny beregning der stemmetallet på partiet i den enkelte valgkrets divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak distriktsmandatene i samme krets. Da kommer man ut med en rekke "restkvotienter" (ubrukte stemmer). Disse kvotientene, sammen med antallet utjevningsmandater for hvert enkelt parti skal ha og det faktum at det kun er ett utjevningsmandat pr valgkrets, legges til grunn for å finne den faktiske utjevningsfordelingen.

Bakke-Jensen fikk utjevningsmandat nr 1
Den høyeste restkvotienten ved årets valg fikk Høyre i Finnmark. Utjevningsmandat nr 1 gikk dermed til Frank Bakke Jensen. De tre neste på kvotienttopplisten var alle fra SV i hhv. Nordland (Mona Lill Fagerås), Rogland (Solfrid Lerbekk) og Troms (Torgeir Knag Fylkesnes). Dermed ble bl.a Venstres Iselin Nybø (Rogaland), som plukket utjevningsmandat nr 1 ved forrige valg, blokkert fordi hun denne gang bare hadde nest høyeste kvotient i Rogaland.

Det var en nedtur for KrF at man ikke maktet plukke et distriktsmandat i Møre og Romsdal. Men da det ble klart at KrF greide å holde seg over sperregrensen, så stod Steinar Reiten først i partiets utjevningskø, han hadde partiets høyeste restkvotient og ble dermed tildelt det første av KrFs i alt fem utjevningsmandater. Hans Olav Syversen (Oslo) hadde nest høyest kvotient for partiet, og Ingunn Ulfsten (Akershus) tredje høyest, men begge havnet litt bak Høyres kandidater i begge fylker (se avsnittet nedenfor).

Den med høyest kvotient som ikke ga utjevningsmandat ble Oslo Aps 6. kandidat Zaineb Al-Samarai. Hun kom ikke inn fordi Ap ikke fikk utjevningsmandater ved årets valg. Men her var det svært nære på. Hadde Ap ikke lyktes (etter fintelling) med å kapre siste distriktsmandat i Rogaland, så ville Ap fått ett ujevningsmandat og dette ville tilfalt Al-Samarai. Dette utfallet ga i stedet en åpning for Stefan Heggelund i Oslo som sikret seg Høyres siste av partiets tre utjevningmandater (Høyres utjevningsmandat nr 2 tilfalt Hårek Elevenes i Akershus). Mens Anders Werp (Buskerud) hadde en hårfint svakere kvotient enn Heggelund og dermed måtte ta farvel med Stortinget etter fire år. At Heggelund hårfint karret seg foran Werp, åpnet for den kandidaten med nest høyeste kvotient i Buskerud; SVs Arne Nævra. Dette var første gang at et annet parti enn Sp plukket utjevningen i Buskerud etter at det nye valgsystemet ble innført i 2005.

Også Sylvi Listhaugs rådgiver, Espen Teigen, hadde utur i den forstand at han stod først i Frps "utjevningskø", men siden Frp ikke ble tildelt ett eneste utjevningsmandat, så kom han ikke inn fra Nord-Trøndelag. 
      

Går vi litt lenger ned i "kvotientrekkefølgen", så ser vi at Sps andrekandidat, Nils Bjørke, i Hordaland ble tildelt partiets eneste utjevningsmandat. Både Frps Torkel Åmland og Høyres Liv Kari Eskeland hadde høyere kvotient enn Bjørke i fylket, men Frp skulle som nevnt ikke ha utjevningsmandater i år og Høyre sine tre utjeveningmandater ble tildelt i kretser der partiet hadde enda høyere kvotienter. 

Venstres utjevningsmandat nr 1 gikk til til Jon Gunnes (Sør-Trøndelag). Også i dette fylket hadde Høyre en kandidat med høyere kvotient (Guro Angell Gimse). I Østfold stod det et svært spennende slag mellom SVs Freddy Andre Øvstegård og KrFs Line Henriette Hjemdal som Øvstegård knepent gikk seirende ut av. Hjemdal manglet 226 stemmer på å få forlenget sitt Stortingsverv. SVs sjette og siste utjevningsmandat gikk til Hedmark  og Karin Andersen.      

Aust-Agder er KrFs "utjevningsbastion" 
Nok en gang plukket KrF og Kjell Ingolf Ropstad utjevningen i Aust-Agder. Aust-Agder er nå eneste krets der utjevningsmandatet har tilfalt samme parti ved samtlige valg etter at valgsystemet ble lagt om i 2005. 

 

Grimstad slo ut Tyvand

Som i 2013 tok KrF med seg utjevningen i Telemark (Geir Bekkevold). Derimot glapp Vestfold for partiet. Her manglet man skarve 215 stemmer på å bli større enn Venstre og få en høyere kvotient enn sin sentrumskollega. Dette medførte at Carl Erik Grimstad (V) i stedet kapret utjevningen i fylket og Anders Tyvand måtte takke for seg.

Derimot kapret KrF utjevningen i Vest-Ager denne gang. KrFs annenkandidat her ,Thorild Brandsdal, hadde lavere kvotient enn både Odd Omland (Ap), Ole Omdal (Sp), Theodor Helland (Frp) og Mali Tronsmoen (SV). Ap og Frp fikk ingen utjevningsmandater, mens Sp "brukte opp" sitt ene i Hordaland. SV hadde, i likhet med Sp, bedre kvotienter i andre fylker (se over) og brukte opp sine utjevningsmandater der. Dette ga Brandsdal den åpningen hun trengte.

Da gjenstod utdelingen av utjevningsmandat nr 17, 18 og 19. Hvor havnet disse? Venstre hadde fått to utjevningsmandater og skulle dermed ha to til, mens KrF skulle ha en til. Nr 17 tilfalt Venstres Kjetil Kjenseth i Oppland. Han hadde stang inn i den forstand at en rekke Venstre-kandidater i andre fylker (Rogaland, Akershus, Oslo, Nordland, Østfold, Finnmark) hadde høyere kvotient, men utjevningsmandatene i disse fylkene gikk til andre kandidater med enda høyere kvotient fra andre partier.

Utjevningsmandat nr 18 ble en duell mellom Sveinung Rotevatn (V) og Tore Storehaug (KrF) der partiet som fikk flest stemmer av de to også fikk utjevningsmandatet i fylket. KrF fikk 151 stemmer mer enn Venstre i fylket og dermed gikk Storehaug seirende ut og Rotevatn måtte forlate Stortinget.

Skjelstad "tok en Bradbury"
Det aller siste utjevningsmandatet gikk, i år som i 2013, til Venstres Andre Skjelstad (bildet) i Nord-Trøndelag. Skjeldstad kom inn på Tinget med 1758 stemmer og en kvotient på under 0,09 - det er svært lavt (men "bunnrekorden" innehas av Venstres Vera Lysklætt som kom inn med 826 stemmer).

Slik sett er Skjelstad Norges heldigste politiker - norsk politikk har nå fått sin Stephen Bradbury (verdens heldigste skøyteløper). Men det er lov å ha flaks, både i sport og politikk.     

Viss borgerlig margin

Ville blokkutfallet blitt annerledes hvis KrF og/eller Venstre hadde ramlet under sperregrensen? Hvis vi senker KrF ned til 3,9 prosent, og holder øvrige stortingspartiers oppslutning konstant, ville partiets 5 utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 og Frp 1. Det ville gitt 86-83 borgerlig i antall mandater, altså et knappere flertall, men like fullt et flertall. Hadde Venstre ramlet under, så ville partiets utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 Frp 2 og dermed også det gitt 86-83 borgerlig. Hadde begge partiene falt under, ville derimot flertallet bikket til 87-82 rødgrønt.

Ville det blitt rødgrønt flertall hvis MDG hadde kommet over sperregrensen? Jekkes MDG opp til 4 blank, så ville de kapret seks utjevningsmandater, men "bare" tre av disse ville gått på bekostning av de borgerlige partiene slik at blokkufallet ville blitt 85-84 borgerlig. Hvis MDG hadde kommet over og KrF ramlet under, så ville det derimot gitt et rødgrønt flertall på 86-83.

Vi ser altså at selv om valget var jevnt, så hadde de borgerlige litt margin. De nøt godt av at stemmene på borgerlig side ga bedre mandatuttelling. Begge småpartiene KrF og V kom over sperregrensen og fikkdermed  langt "billigere" mandater enn  MDG og Rødt som ikke hadde stemmestyrke nok til å være med i utjevningskampen. 

Bård Vegar jevnet ut Malin

Malin og Bård Vegar inngikk en pakt. Bård Vegar brøt pakten. Han havnet på Stortinget, hun havnet utenfor.

«Pakten» gikk ut på at SVs toppkandidat Bård Vegar Solhjell skulle ta et direkte distriktsmandat i Akershus ved høstens valg, slik han gjorde ved forrige valg. Mens KrF-topp Malin Stensønes skulle ta utjevningsmandatet i fylket, slik Knut Arild Hareide gjorde for partiet i 2009. Slik gikk det ikke. Der Knut Arild hadde stang inn, hadde Malin stang ut.




Lysklætt-rekorden
KrF gjorde det litt bedre i Akershus i år enn sist: 3,2 prosent og drøyt 10 000 stemmer nå, mot 3,1 prosent og drøyt 9 000 stemmer forrige gang. Men i motsetning til 2009, fikk SV denne gang for få stemmer i Akershus til å ta ett av de i alt 16 direktemandatene i kretsen. Det førte til at det 17. og siste mandatet, utjevningsmandatet, i praksis ble en ren duell mellom Bård Vegar og Malin. En duell som Malin tapte. Et fortjent tap sett på bakgrunn av at SV fikk 1 000 stemmer mer enn KrF i Akershus.

Men ser man på de i alt 19 personene som ble valgt inn som utjevningsmandat (ett fra hvert av våre fylker) i høst, så har Malin langt flere stemmer bak seg enn mange av de som kom inn på Stortinget fra andre fylker. Hennes partikolleger Geir Bekkevold i Telemark og Anders Tyvand i Vestfold kom begge inn med under 7 000 stemmer. Og Kirsti Bergstø (SV) i Finnmark havnet på Tinget med under2 000 stemmer bak seg. «Rekorden» innehar Venstres Vera Lysklætt (bildet) da hun i 2005 kom inn med skarve 826 stemmer i ryggen.


Utjevningsordningen kan synes å slå tilfeldig ut, men er basert på en matematisk logikk som gir en viss mening. Ønsket om å redusere skjevheter ligger til grunn for at vi har denne ordningen i vårt valgsystem. Nærmere bestemt skal ordningen bedre samsvaret mellom velgernes stemmegivning og sammensetningen av Stortinget. I praksis får små partier de fleste utjevningsmandatene. Det henger sammen med at småpartiene ofte kommer dårlig ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene og dermed «jevnes ut» ved at de får mange av de 19 utjevningsmandatene.

Sperregrensen
Sperregrensen er fire prosent, noe som betyr at et parti må over fire prosent på landsbasis for å kunne være med i kampen om disse 19 mandatene. Det var helt på nippet at det holdt for SV i år, partiet karet seg så vidt over med sine 4,09 prosent. Hadde partiet fått 2 600 færre stemmer, ville partiet vært under og Bård Vegar Solhjell hadde være ute av rikspolitikken.

For å bestemme hvordan de 19 utjevningsmandatene fordeles, ser man på hvordan de 150 første distriktsmandatene faktisk ble fordelt ved valget og sammenligner med hvordan de hadde blitt fordelt hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom hva partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I år vant KrF fem distriktsmandater. Partiet skulle, ut ifra stemmetallet, hatt ti hvis landet var en krets med 169 mandater. Ergo ble KrF tildelt fem utjevningsmandater (10-5=5). SV fikk to distriktsmandater. Partiet skulle hatt sju, noe som ga dem fem utjevningsmandater. Osv.

Blokkert
For å finne hvilke personer som tildeles utjevningsmandatene, ser man på andel «ubrukte stemmer» i hvert fylke. Høyeste andel stemmer som ikke førte til distriktsmandat, hadde i år Venstres Iselin Nybø i Rogaland. Hun ble derfor tildelt utjevningsmandat nr. 1. Nest høyeste ubrukte andel hadde Bård Vegar Solhjell som ble tildelt utjevningsmandat nr. 2. Siden hvert fylke kun har ett utjevningsmandat, ble Malin Stensønes sin mulighet dermed blokkert.

Bård Vegar jevnet Malin ut av Stortinget.


Innlegget stod på trykk i Romerikes Blad 25.november 2013

Kampen om utjevningsmandatene

I går trykket Drammens Tidende min kronikk om utjevningsmandater. Teksten, som du finner under, er et forsøk på å forklare dette elementet i vår valgordning på en noenlunde lettfattelig måte. Den er Buskerud-vinklet, men bør ha interesse for alle som er interessert i tematikken. For de som vil ha en mer teknisk og matematisk redegjørelse av hvordan utjevningsmandatene fordeles, kan jeg anbefale Bernt Aardals nettartikkel  Se gjerne også Pollofpolls sin beregning over hvordan utjevningsmandatene ligger an til å bli fordelt neste gang, gitt femti landsmålinger februar - juni. Under kronikken finner du forvørig prognosetallene for Buskerud valgkrets som jeg utarbeidet på oppdrag for Drammens Tidende sist torsdag.



I forrige uke laget jeg en beregning for Drammens Tidende som viste antatt mandatfordeling i Buskerud hvis det var stortingsvalg nå. Beregningen ga tre mandater til Høyre, tre til Ap og to til Frp, mens Sp lå inne med utjevningsmandatet i fylket. Avisen valgte å vinkle tallene mot utjevningsmandatet og en form for duell mellom Venstres trolige toppkandidat Rebekka Borsch (som jeg hadde inne på forrige prognose og som jeg av Borsch har blitt gjort oppmerksom på allerede er nominert på topplassen - takk!) og Sps Buskerud-topp PerOlaf Lundteigen. Det er en forenkling av virkeligheten for det er flere om utjevningsbeinet. I øyeblikket har også SV, Høyre og Ap realistiske muligheter for et slikt mandat. KrF og Frp er for tiden lenger unna, men kan ikke avskrives helt hvis velgerpreferansene endrer seg noe.

Denne dama (Rebekka Borsch) kan danke ut Per Olaf Lundteigen
fra "utjevningstronen" i Buskerud. Men det er flere om utjevningsbeinet..

Hva er disse utjevningsmandatene egentlig for noe? Det spørsmålet får jeg ofte, særlig i forbindelse med valgene. Og det er forståelig at folk lurer, for det er en vrien oppgave å forklare på en lettfattelig måte. Den letteste pedagogiske delen av svaret er å si at for at et parti skal ha sjans på utjevningsmandat, så må partiet oppnå fire prosent eller mer nasjonalt. Faller partiet under denne sperregrensen, som Venstre gjorde ved forrige stortingsvalg, så faller også partiet og alle deres kandidater ut av kampen om utjevningsmandatene. Både SV, Venstre, KrF og Sp kjemper for tiden en kamp mot sperregrensen.


En vanlig misforståelse er å tro at sperregrensen gjelder for tildeling av samtlige stortingsmandater. Men det er utelukkende for tildeling av de 19 utjevningsmandatene at denne grensen har betydning. For tildeling av de andre 150 distriktsmandatene er det oppslutningen i hvert fylke isolert som bestemmer fordelingen. Selv om Venstre kom under sperregrensen sist, så hadde partiet styrke nok for å plukke et mandat i både Oslo og Akershus, slik at man likevel fikk to representanter på Stortinget i inneværende periode. Kystpartiet hadde minimal oppslutning nasjonalt, men partiet og toppkandidaten Steinar Bastesen var så populære i Nordland at det sikret ham stortingsplass i to perioder; 1997-2005.

I Buskerud ligger grensen for et direkte distriktsmandat på drøyt sju prosent. Klarer f.eks Buskerud Sp og Lundteigen å nyte godt av en lokalsykehuseffekt i fylket som sender partiet et stykke over sju prosent, så vil det gi Lundteigen en stortingsplass selv om Sp skulle havne på 3,9 prosent eller lavere nasjonalt. I praksis er dette imidlertid et lite trolig scenario; Buskerud Sp pleier å gjøre det omtrent som landsgjennomsnittet. Buskerud Venstre, SV og KrF ligger alltid lavere enn deres respektive landssnitt. Slik det der ut nå, så er dermed utjevningsmandatet det samtlige småpartier her må håpe på, ett år før valget.

 Etter at de 150 distriktsmandatene er fordelt, deriblant Buskeruds åtte, så skal utjevningsmandatene fordeles. Tidligere var det åtte utjevningsmandater til fordeling, men ved valget i 2005 ble kvoten økt til 19. Nå har alle fylker ett utjevningsmandat hver. Først finner man ut hvor mange utjevningsmandater hvert parti skal ha. Poenget med ordningen ligger i ordet; den skal jevne ut. Partier som kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene, skal komme bedre ut etter fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. Ved valget i 2009 kom KrF skjevt ut og fikk kun fire distriktsmandater. Utjevningsordningen jevnet dette ut ved at partiet ble tildelt hele seksutjevningsmandater. SV fikk den gang fem utjevningsmandater, Høyre og Frp tre hver og Sp to. Når man har funnet ut hvor mange utjevningsmandater partiene skal ha, gjelder det å finne i hvilke fylker partiene skal ha disse. Dette er en nervepirrende valgkveldaffære for alle kandidater som er aktuelle for utjevningsmandat, livene deres kan bli snudd på hodet – avhengig av om marginene går stang inn eller ut. For noen kan drømmen om en politisk rikskarriere bli knust av ørlite for små kvotienter, for andre blir den virkelig.

 Under den gamle valgordningen fikk Buskerud utjevningsmandat kun en gang, i 1993, da det gikk til Frp og Roy Wetterstad. Wetterstad meldte seg for øvrig ut av Frp kort tid etter og fullførte sin stortingsperiode som uavhengig representant. Mens under den nye ordningen har utjevningsmandatet i Buskerud tilfalt Sp og Lundteigen både i 2005 og 2009. Han har hatt marginene med seg. Det kan skje igjen. Eller Rebekka Borsch kan bli historisk. Eller skal virkelig Ap få sitt livs første utjevningsmandat? Eller kanskje.. Heldigvis kan ikke valgutfallet forutses nøyaktig. Det betyr at de som nå snart nomineres, har mye å kjempe for.

Utjevningsmandatet bør bidra til økt kamplyst.            

Prognosetallene for Buskerud er basert på gjennomsnittet av fem nasjonale meningsmålinger fra ulike byråer tatt opp i perioden 17.06 – 29.07., regnet om til Buskerud valgkrets v.h.a. en fylkesfaktor som primært baserer seg på valgstatistikk i fylket. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de åtte distriktsmandatene. Frp holder det siste distriktsmandatet i fylket på denne prognosen. Høyre er nærmest å kapre dette.

Ikke noe utjevningsmandat til Østfold i år?

Moss Avis fortsetter å leverere morsomheter fra Østfold i denne valgkampen. I dag er det førstelektor i statsvitenskap ved Høgskolen i Østfold, Geir Conrad Tufte, som får boltre seg i spaltene med denne lattervekkende uttalelsen:
- Det er ikke gitt at Østfold får noe utjevningsmandat i år.

Klokken har visst stoppet på 2003 på Høgskolen i Østfold. Det er pinlig at en lektor i statsvitenskap ikke har fått med seg den endringen i valgordningen som skjedde da, nemlig at hvert fylke får ett utjvningsmandat hver. Det er også pinlig at avisens politiske journalister ikke fanger opp dette slik at det ikke havner på trykk.

Men slapp av, Østfold-folk. Det blir nok et utjevningsmandat på dere i år også, skal dere se...:-)

Stillingen i alle 19 valgkretser

I dag publiseres en oppsummerende valgartikkel som jeg har produsert for Minervas nettsider. Artikkelen tar for seg dagens valgsituasjon i alle våre 19 fylker. Stillingen er nå 87-82 i borgerlig favør iflg mine beregninger, men marginene er ikke i større i en rekke fylker enn at dette kan vippe begge veier. Men forsatt holder jeg en klar knapp på at det rødgrønne flertallet vil ryke.

Valgkampen blir nå helt avgjørende. Hvem vinner kampen om agendaen?