Dette skjedde på KrFs landsmøte

KrF har avviklet sitt landsmøte. Hvilke slutninger er det mulig å trekke fra det?
Jeg velger meg følgende punkter:

1. KrF ønsker å være tydeligere på sine hjertesaker som kontantstøtte, bistand og heterofile ekteskap, men sender samtidig ut signaler som peker i retning av at KrF også skal være et folkeparti (trenger ikke være kristen, homofobisk og avholds for å stemme partiet). Men OBS KrF: Bredde og tydelighet er to størrelser som fort kan komme i konflikt med hverandre.

2. Partiet har sagt et klart nei til å samarbeide med Frp i regjering. Samtidig viste landsmøtet at det finnes understrømninger i partiet som går inn for dette. De er ikke sterke, men de er der.

3. Motstanden mot gjenvalget av Inger Lise Hansen var overraskende sterk. 27 blanke stemmer er en klar markering som må svi for partiets "kronprinsesse". Jeg synes nå at det begynner å lukte enda sterkere av at Knut Arild Hareide er mannen som kommer til å ta over ledelsen av partiet.

4. KrF kan etter dette landsmøtet, i enda sterkere grad, bli stemplet som et utgiftsparti. For hvor skal partiet hente inndekningen til alle sine løfter om penger til ulike formål? Skal alt tas fra oljefondet, eller skal skatter og avgifter økes?

Jeg ser foreløpig og fortsatt kun ett scenario som kan redde KrF fra et svakt valg. Og det er at kontantstøtte-saken kommer meget høyt opp på agendaen i valgkampen.

Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!

Hysteriet rundt Oljefondet

Oljefondet hadde et svakt år i fjor. I likhet med alle som har verdier i aksjer. Men slike svinginger må man tåle når en er i aksjemarkedet. Og det er fortsatt verdier for 2 275 milliarder kroner igjen i fondet. Det er derfor ingen grunn den til panikken som mange nå synes å forsøke å skape.

Fram til 1996 brukte den norske stat brukt opp rubb og stubb av inntektene fra oljen og gassen i Nordsjøen. I løpet av 1996 greide vi omsider å sette til side de første 48 milliardene. Siden den gang har fondets verdi steget markant og befinner seg i dag på tett oppunder 2 300 milliarder kroner.

I startet ønsket man en 40-60 fordeling av fondet i forholdet mellom aksjer og obligasjoner. Jeg synes det var dumt og ville ønsket 100 prosent i aksjer fra dag 1. For all historikk viser at aksjesparing er langt mer lønnsom enn obligasjonssparing. Man får som regel godt betalt for den risikoen man tar ved å være i aksjemarkedet.

Nylig ble det imidlertid vedtatt å øke aksjeeksponeringen til 60 prosent. Det var litt sent, men et skritt i riktig retning. For Oljefondet har dermed kunne kjøpe billige aksjer høsten 2008. Nå er man oppe i 50 prosent, og man kan derfor fortsette å plukke billige aksjer i 2009 til man når 60-grensen.

Oljefondet har et 30 års perspektiv på sine investeringer. Derfor må fondet måles opp i mot dette, og ikke på kortsiktige svingninger fra år til år. Alle som kjenner litt til aksjer, vet at kursene går opp og ned. Over tid går de mer opp enn ned.

Derfor er det grunn til å ha en smule is i magen. I disse krisemaksimerende tider så synes innslaget av slik is å være usedvanlig lite. Det er synd, men det er å håpe at vi i det minste har politikere og fondsforvaltere som bevarer en viss ro.

For vi er nok neppe inne i verdens undergang. Denne gangen heller.