Sosial mediefomling

Romerikes Blad har gitt meg en valgspalte. I dag blir den brukt til å si noe sosiale medier generelt og politikere spesielt. Setter den inn under her. Takk til Cecilie Staude for god hjelp og inspirasjon!

Veien ut av sosial mediefomling

Politikere fomler på Facebook, Twitter og blogg. I likhet med mange av oss. Men etter hvert som vi blir flinkere til å bruke kanalene, vil vi se at de er mer nyttige. 

Sosiale medier er noe nymotens greier. Så nymotens at vi for få år siden ikke hadde hørt om noe av dette. Likevel er det forbløffende hvor fort de har blitt en del av manges hverdag. For de ivrigste, meg selv inkludert, er det i dag nesten umulig å huske hvordan livet var før sosiale medier. Hva brukte vi tiden på?

 Facebook har blitt den største kanalen med over 2,5 millioner norske brukere.  Om lag 300 000 har en blogg og over 200 000 er på mikrobloggtjenesten Twitter. Tallene øker i takt med stigende erkjennelse av at de nye mediekanalene skaper fine rom for kommunikasjon på nye måter. Men de nye sosiale mediene er både mangfoldige og uoversiktelige, noe som kan gjøre det utfordrende å forholde seg til dem. Jeg har ofte stilt meg spørsmål av typen: Hvor personlig bør man være? Er det greit å legge ut familiebilder som perifere bekjentskaper kan se? Hvor går grensen mellom det offentlige og det private? Bør jeg tillate anonyme kommentarer på bloggen min?

Noe av årsaken til sosiale mediers suksess, ligger i en form for aktiv livsspeiling. For det er nettopp i smørja av personlighet, hverdagstrivialiteter, underholdning og substans at vi møter andre mennesker – enten vi kommuniserer ansikt til ansikt, i telefon eller i nettsamfunn. Den raske informasjonsspredningen i sosiale medier skaper også et enormt mobiliseringspotensial. Et potensial som ble hentet ut til praktfullhet mandag 25. juli da flere arrangementer til støtte for terrorofrene, samlet hundretusener av mennesker etter private initiativ på Facebook. Ondskap ble slått tilbake av roser, tog og musikk. Det ble skapt et samhold og oppslutning om demokratiske grunnverdier på tvers av vanlige skillelinjer mellom partier og mennesker. Det var Norge på sitt beste. 

For bedrifter kan et slikt potensial brukes til å bygge bedre relasjoner til kundene. Sportstøyprodusenten Stormberg er kanskje det fremste norske eksemplet på en suksessbedrift som gjennom åpen innovasjon aktivt bruker sosiale medier til produktutvikling. For politikere gjelder det å møte velgerne der de er. Det innebærer at politikerne i økende grad må se velgerne som aktive og likeverdige samtalepartnere. Den reelle dialogen må trenge noe av den enveisorienterte kommunikasjonen til side. Dette sitter langt inne for mange politikere. KrF-leder og Akershus-representant Knut Arild Hareide (@KAHareide) svarer for eksempel aldri på spørsmål Twitter. Han er slett ikke alene.   


“Heldigvis” for disse er ikke sosiale medier foreløpig så veldig viktig for velgernes stemmegivning. Kun åtte prosent besøkte en politikerblogg eller en Facebook-side før valget i 2009, viser ferske forskningstall fra boken “Det politiske landskap” (Bernt Aardal red.). Men andelen kommer til å øke ved årets valg og i kommende valg.

Derfor, til hjelp for meg selv, og kanskje også for andre, deriblant politikere, tok jeg kontakt med en av Norges fremste eksperter på sosiale medier; høyskolelektor Cecilie Staude ved Handelshøyskolen BI. Over en kaffekopp satte vi opp følgende fem råd til hvordan vi kan komme oss bort fra fomlingen:

1. Inviter til dialog og delta selv.
2. By på deg selv innenfor den grensen du er komfortabel med.
3. Velg kvalitet i relasjonene framfor kvantitet.
4. Vær bevisst og unngå at utenksomhet bestemmer hvordan du oppfattes.
5. Behandle dine følgere høflig og tilfør dem verdi fordi de har valgt å følge deg.               

Menneskelige politikere 2

For en uke siden hadde jeg en interessant diskusjon med Carl-Erik og Cecilie Staude om rommet for menneskelige sider blant politiske ledere. Den diskusjonen inspirerte meg til å skrive en kronikk om dette temaet som Drammens Tidende i dag publiserer.


Freddy Hoffmann, Jonas Gahr Støre og Bertel Haarder har et par ting felles. De er alle politikere som i det siste har vist fram sine menneskelige sider. På vondt. Men også på godt. 

Om ekteskapet til Drammen Aps ordførerkandidat Masud Gharahkhani, ble varaordfører Freddy Hoffmann (H) sitert på følgende i Drammens Tidende 28. januar:

- Alt tilsier at dette er arrangert på en måte, uten at jeg skal påstå at det er det.
Hoffmann tvilte også sterkt på om det virkelig er mulig for en nordmann å finne kjærligheten i Iran.

Offisielt har det lenge vært hevdet at Norge kun har hatt kontakt på embetsnivå med den palestinske og mildt sagt omstridte organisasjonen Hamas. Men i et intervju med TV2 sa Hamas sin toppleder Khaled Mesaal at han hadde ført flere samtaler med utenriksminister Jonas Gahr Støre. TV2 fulgte fortjenestefullt opp saken og på direkte spørsmål (27. januar) om utenriksministeren hadde hatt samtaler med Meshaal, svarte Støre “Nei”. Så ble han usikker, og ba om at spørsmålet ble stilt på nytt, før han noe motvillig innrømmet at joda, han har hatt samtaler med Hamas-lederen.

Rett før jul gikk klippet med den vanligvis så pertentlige danske ministeren Bertel Haarder, sin “seiersgang” på Yotube. Haardel gikk fra det meste av konsepter og ga journalisten som stilte spørsmål som han syntes var helt håpløse, en verbal omgang han sent vil glemme. Uttrykk som røvhul, dumme svin, du behandler meg som lort og piss meg i øret, dirret i luften.

Drammens Tidende og Hoffmann viderebrakte løse rykter ut til mange av oss som ikke engang ante at slike rykter eksisterte. Samtidig avdekket Hoffmann holdninger som mange finner avskyelige. Støre var slumsete og kom med en løgn på TV. Haardel framviste en oppførsel og brukte ord og uttrykk som ikke sømmer seg noe sted. De fortjener den refsen de har fått.

Samtidig er det en annen side ved disse tre eksemplene som jeg finner grunn til å dvele ved. For de sier meg noe om at politikere også er mennesker. Hva gjør vi mennesker? Vi sprer bl.a. rykter. Vi lyver – visstnok opptil flere ganger hver eneste dag. Vi bruker av og til ord og uttrykk som vi burde ha spart oss for. Kort sagt; vi viser fram ulike sider av oss selv. Gode sider. Dårlige sider.

Det er, og det bør være, strenge krav til oppførsel for den politiske eliten, enten vi snakker om den lokale varianten eller den nasjonale. For toppolitikere er ledere som bør gå foran som gode eksempler. Men også for ledere må det være rom for tabber. Det må være rom for ikke å tenke på omdømmet 24 timer i døgnet.

Det bør rett og slett være plass for menneskelig romslighet, selv på lederplan. Hvis ikke, så ender vi opp med en gjeng lederroboter. Er det bare slike ledere vi vil ha? Og spør du meg, på et mer generelt grunnlag, så er det noe deilig befriende ved politikere som av og til kan gi fullstendig i blaffen i de riktige og flotte medierådene som de stadig vekk får fra diverse PR-folk og kommunikasjonseksperter rundt seg. For det finnes knapt noe kjedeligere enn utelukkende veldreide og medietilpassede ytringer.

Å kunne håndtere media er en sentral del av en toppolitikers hverdag. Det er ikke til å underslå. Jeg vil derfor ha politikere som fikser den biten og som gjør seg bra på TV. Som en Jens Stoltenberg. Men jeg vil også gjerne ha politikere som sleiver og slumser litt. Slik som Thorbjørnene Berntsen og Jagland. Fremfor alt vil jeg ha politikere som er gode når kameralysene og mikrofonene er slått av og journalistblokkene borte. Som en Jan Petersen-type.

For det viktigste er tross alt ikke om man kan briljere i media eller ei. Det viktigste er at man skjøtter det tillitsvervet man har fått av sine velgere, på best mulig måte. Derfor trenger vi et mangfold av helt ulike typer som kan skape friksjon og spenn både i det offentlige rommet som vi velgere ser, men vel så gjerne i de mange krokene vi ikke ser. Vi trenger politikere som viser oss politikkens menneskelige ansikt.

Politikkens menneskeliggjøring har Hoffmann, Støre og Haarder på hver sin måte bidratt til. Det er det kanskje grunn til å være glad for. Tross alt.