Valgkampen uke 1

Valgkampens noe nølende uke 1 er tilbakelagt. Mye har handlet om Frp og ulike utspill og beklagelser fra diverse representanter for partiet. Men det har da blitt diskutert politikk også - uten at det foreløpig er mulig å se noen klar retning på temaene. Det er imidlertid først i neste uke at man kommer skikkelig i gang. Partilederdebatten til tirsdag, som blir en samsending mellom NRK og TV2, blir en meget interessant affære som kan sette tonen for mye. Særlig interessant blir det å se hvordan statsminister Jens Stoltenberg velger å opptre. Og det blir interessant hvordan de andre partilederne velger å forholde seg til ham.

Slik jeg tidligere har antatt, er det nå tegn som tyder på at Aps sympatieffekt er på hell. De siste målingene viser en tendens i retning avmatning. Effekten har også åpenbart slått inn ulikt fra kommune til kommune, selv om tendensen er klar overalt.

Storbyene Oslo og Bergen er blant de kommuner der effekten har vært relativt moderat. Et poeng i Oslo kan være at en viss "Fabian-effekt" har dempet Høyres fall der noe. Men vel så viktig; Aps framgang går til dels på bekostning av SV. Og Ap er helt avhengig av at SV holder et bra nivå oppe hvis ambisjonene om å ta Oslo skal ha realistiske sjanser. Jeg trodde Ap-sympatien ville så godt som utligne det borgerlige forspranget i Oslo, men det har kun redusert forspranget noe. Derfor har de borgerlige beholdt sitt favorittstempel her.

Derimot bærer det mot fire nye år med Rita Ottervik og co i Trondheim. Løpet er ikke kjørt for de borgerlige der, men de rødgrønne har nå skaffet seg et forsprang som det skal bli vrient å hente inn i løpet av de tre ukene som gjenstår.

Over halvparten av de velgerne som vil delta har nå bestemt seg for sitt valg. Men mange bestemmer seg sent, om lag en av tre bestemmer seg den siste uken. Og ca en av ti på selve valgdagen. Det er disse stemmene som på mange måter avgjør hvilken vei det vil blåse i år. Hvilke partier vil lykkes best med mobiliseringen de siste ukene og dagene?

Valgkampens agenda blir avgjørende. Kanskje ligger det an til at valgkampen blir mer lokal enn vanlig i år? I så fall burde det gavne Høyre og Sp som begge står sterkt ute i kommunene. Kanskje får Ap og Stoltenberg vist fram enda flere av sine beste lederegenskaper hvis en ny global økonomisk krise nå er under oppseiling? Det kan få usikre velgere til i enda grad slutte opp om Ap. Eller kanskje blir innvandring og integrering et vel så viktig spørsmål som noe annet? Det kan gavne Frp.

Samtidig viser tall fra den ferske boken til valgforsker Bernt Aardal og co fra valget i 2009 at det er vel så viktig for partiene at man har saksbredde som sakseierskap. Altså at partiene har bred velgertillit på flere  politikkfelt enn på bare ett eller to. Derfor er det viktig for Høyre at de gjør noe med sin akillleshæl; eldreomsorgen. Derfor er det viktig for Frp at de gjør noe med sin store svakhet i velgerøyne; skole. Derfor er det viktig for SV at de er noe mer enn et miljøparti og bl.a. henter tilbake noe av tilliten på skole. Osv.

Det partiet som lykkes med agendaen og har den beste bredden, vil vinne valget. Men en viktig utfordring er å balansere mellom å søke bredde og spisse sine sterkeste områder.

Velgertrender, valget 2011 og Arbeiderpartiet

Det var tre av temaene jeg berørte under mitt foredrag for Rælingen Ap på fredag. Min presentasjon kan du klikke deg inn på under her.

Ap

Kommunesammenslåing

Kommunesammenslåing kan bli et viktig valgkamptema i år. Et anseelig antall kommuner lurer på om de skal slå seg sammen med nabokommunene. I min kronikk i Drammens Tidende i dag har jeg tatt utgangspunkt i "caset" Røyken og Hurum. Men argumentene som jeg trekker opp, er til stede i enhver slik sammenslåingsdebatt rundt omkring i det ganske land. 

Bør Røyken og Hurum slås sammen?



Rådmennene er positive til sammenslåing mellom Røyken og Hurum. Hva er gevinstene, og hva kan gå tapt?


Fylkes- og kommunegrensene er under press. De mest reformivrige ser for seg en inndeling der dagens 19 fylker enten er fjernet eller erstattet med fire-fem regioner, og der våre 430 kommuner er redusert til ca. 100. Også i Buskerud pågår sammenslåingsdebatten. I 1999 ble det et klart nei i folkeavstemningen om sammenslåing av Røyken og Hurum. Nå reises forslaget på nytt. Blir det en realitet denne gang?


Tilhengerne av sammenslåing trekker ofte fram økonomisk effektivisering som et hovedargument. Større kommuner gir lavere kostnader og stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på flere milliarder i året hvis kommuneantallet i Norge ble halvert. Hvorfor skal Røyken og Hurum ha hvert sitt kommunestyre, administrasjon og rådhus med tilhørende herligheter, når man i stedet kunne samlet kompetansen på ett sted? En tilleggseffekt vil være at en større enhet gir mer profesjonalisering, noe som i sin tur kan gi bedre styring av kommunen. Det kan også øke rekrutteringen til både politiske verv og byråkratiet.


Bedre og mer robust tjenestetilbud er et annet moment som gjerne brukes som et sammenslåingsargument. Mindre kommuner er hver for seg ofte for små til å gi sine innbyggere et fullverdig offentlig tilbud. Men sammen kan de bli store nok til bedre å dekke dette behovet. Noen steder løses dette i dag via såkalt interkommunalt samarbeid der det lages løsninger på tvers av kommunegrensene. Problemet med denne typen samarbeid er mer uklare ansvarslinjer og et svekket representativt demokrati, samt at muligheten for demokratisk kontroll reduseres. Dette interkommunale demokratiproblemet elimineres i stor grad hvis kommunene i stedet slår seg sammen.


På den annen side er det fullt mulig å hevde at det ligger innbakt en fare for at storkommuner snarere kan bidra til å gjøre tjenestetilbudet svakere enn bedre. Fordi småkommuner bedre kjenner de ulike innbyggernes behov enn det storkommuner gjør, noe som gjør det lettere å skreddersy og tilpasse tjenestetilbudet.


En av de store styrkene ved det norske lokaldemokratiet er at avstanden mellom velger og representant er liten. Sjansen er stor for at man kjenner en eller flere kommunestyrerepresentanter i små kommuner. Veien til maktpåvirkning er dermed kort. Jo større kommunen blir, jo svakere blir denne nærheten. Dermed er det en fare for at noe viktig går tapt på veien mot det større. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere. Blir det færre slike arenaer, så blir det også færre som får prøvd seg som politikere.


– Hurum er det naturlige navnet, det er tross alt Hurum-halvøya vi snakker om, sa Hurum-ordfører Gudmund Wasmuth Notøy til DT 15.desember på spørsmål om hva som eventuelt skal bli det nye navnet på storkommunen. Er det så enkelt? Neppe. Man kan godt latterliggjøre navnedebatter. Men i bunn og grunn handler de om noe viktig, nemlig identitet. Mange folk identifiserer seg med kommunen de bor i. Tar man bort navnet, så tar man også bort noe av folks identitet. Nå tror ikke jeg at folk i Røyken vil ramle sammen som et produkt av en mulig navneendring. Likevel kan det være grunn til å minne Hurum-rådmannen om at Røyken har dobbelt så mange innbyggere. Bør ikke det bety noe? Uansett hvilket navn som eventuelt velges, så er det noen som vil føle det som et tap.


Økonomisk effektivisering, tjenestetilbud, lokaldemokrati og identitet. Det er langs disse viktige linjene at sammenslåingsdebatten går. Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge i lengre tid. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 24, fra 454 til 430. Sammenslåingstakten vil kanskje kunne øke noe de neste årene, men en revolusjon vil jeg se før jeg tror på det. I alle fall hvis en skal legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. I Røyken og Hurum, som andre steder.


Hvilke partier tør gå inn i valgkampen 2011 med et klart standpunkt for sammenslåing?