Senterpartiets livs sjanse

Senterpartiet har svært gode muligheter for å gjøre sitt beste lokalvalg noensinne. Partiet kan komme på vippen i et flertall av fylkene og få ordføreren i over 100 kommuner.  

Sp stabiliserte oppslutningen rundt 10-11 prosent i etterkant av det gode Stortingsvalget 2017. De siste månedene har man gjort et nytt rykk og partiet nærmer seg nå 14-tallet på snittet av stortingsmålingene (blå graf). Normalt sett er Sps lokalnivå høyere, så tall på 15 eller 16 er innen rekkevidde. Poll of polls sin beregning, basert på de siste lokalmålingene, viser 15,2.

15-16 prosent?
Foreløpig ligger nasjonale kommunemålinger (rød graf) overraskende nok lavere enn Stortingsnivået for lokalt sterke Sp. Tvilsom vekting kan være en forklaring på det. Jeg ser for meg at denne differansen vil bli justert ned og antagelig byttet når vi nærmer oss valget. Sp-rekorden på 11,6 prosent fra 1995 bør slås med god margin. Framgangen fra 2015-nivået (grønn graf) på 8,5 prosent vil bli massiv. 

Sp har en ekstremt høy lojalitet, koblet mot sterk appell hos andre partiers velgere. Særlig fortsetter Ap å blø til Sp, men Sp har pen velgergevinst også til de borgerlige partiene. Potensialet for ytterligere vekst ser dog noe begrenset ut, så jeg tror det gjelder for partiet å forsøke bevare formen inn mot valget. Men skulle f. eks Ap rakne helt, så kan ikke ytterligere Sp-framgang utelukkes.    

Derfor vokser Sp

Senterpartiets framvekst har flere forklaringer. Først og fremst må partiet ta mye av æren selv. Etter det svake 2013-valget og mye indre uro, har partiet samlet seg bak Vedum og et politisk budskap som oppleves relevant for mange velgere. Partiet har også fått drahjelp ved at det har blitt skikkelig fres på sentrum-periferi-aksen i norsk politikk de senere årene gjennom saker av typen kommunereform, regionreform, politireform og ulv. Sp framstår her som det tydeligste oppoisjonsalternativet mot  sentralisering, eliter og Oslo-makt. En høyreorintert regjering en perfekt "sentraliseringsmotstander".

Sp er også på parti med en tidsånd som peker i retning av nasjonalisering og økt vektlegging av nordmenns identitet og kultur. På toppen nyter partiet godt av Aps store personmessige, organisatoriske og politiske problemer, tidligere Ap-velgere strømmer til Sp i hopetall.

Hestehandler seg fram til mange lederverv?
Et spenningsmoment før høstens valg er hvordan Sp kan bruke sin nye styrke i ettervalgsforhandlingene i kommuner og fylker. Sp har valgt rødgrønn side nasjonalt, og er i rødgrønt samarbeid mange steder også regionalt og lokalt. Men partiet samarbeider også bra med de andre sentrumspartiene og høyresiden noen steder. Spørsmålet er om partiet kan maksimere sin innflytelse ved å ikke flagge sidevalg før valget, men heller holde alle muligheter åpne og hestehandle seg fram til viktige posisjoner gjennom å bygge relasjoner til begge sider.

I 10 av 11 fylker vil ikke Sp gi noen signaler før valget. Kun i Rogaland flagges rødgrønn støtte. Sp har gode muligheter for å havne i vippeposisjoner i de fleste fylker, så partiets regionale veivalg kan bli helt avgjørende for maktforholdene flere steder. Et svekket Ap, en styrking av SV, Rødt og Høyre, kan gi Sp et incitament til for å velge borgerlig retning noen flere steder enn i dag.

Jeg tror imidlertid at Sp vil holde seg på rødgrønn side de fleste steder når det kommer til stykket, men blir ikke veldig overrasket om de kan forhandle seg fram til en lederposisjon eller tre i fylkene, enten ved at Ap ofrer seg for å unngå at de skifter side, eller som belønning fra de borgerlig for sideskift. Både Innlandet, Vestfold og Telemark, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Torms og Finnmark er aktuelle kanddiater i så måte.

100 Sp-ordførere?
Når det gjelder kommunene, så ligger Sps styrke primært i de mest grisgrendte strøkene, selv om partiets framgang er bred og også vil blåse inn over mer urbane strøk. "Ordførerpartiet" har ordføreren 98 av kommunene våre i dag og kan håpe på flere etter høstens valg. Men kommunesammenslåinger gjør noen "Sp-kort" blir del av større kommuner der Ap og Høyre gjør det skarpere, likevel bør over 100 ordførere være realistisk ambisjonsnivå, kanskje også noe i sjiktet 120-140. Med det vil Sp kunne kjempe med Ap om å få flest ordførere.

Senterpartiet har sitt livs sjanse nå. Vil partiet gripe den?   



Vipps 92237487 eller bruk konto nr 97101646878 for å støtte mitt frittstående valganalysearbeid.    

Høyre har gode angrepsmuligheter

Høyre kan få makt i minst 10 av de 20 største kommuene og i halvparten av de nye fylkene etter høstens valg.  

Landets ledende styringsparti nasjonalt for tiden avholder sitt landsmøte denne helgen. Kan Høyre også bli ledende lokalt etter høstens kommune- og fylkestingsvalg? La oss se på situasjonen:

Høyre har holdt høyt nivå lenge nasjonalt, men pilen begynte å peke litt i negativ retning i fjor høst og fallet tiltok i januar og februar i år. Stortingstallene bunnet ut på 22-tallet i februar, og nærmer seg 25 igjen i mars. Nasjonale kommunemålinger har bikket 25-tallet.

Hovedproblemet for partiet i det siste har vært sviktende lojalitet, men de ferskeste tegnene tyder på at denne er litt på vei opp igjen.

Et valgresultat rundt 25-26 virker mest sannsynlig i øyeblikket for Høyre, men demobilisering i valgkampen kan gi et resultat ned mot 2015-valget på 23. Får Høyre derimot fart på mobiliseringen ved å særlig hente ned gjerdesitterne, så er et resultat i sjiktet 26-28 ikke umulig.

Høyre har en god sjanse til å overta makten i Bergen og beholde den i Stavanger. Både Oslo og Trondheim ser vanskeligere ut for Høyre, men muligheten er til stede særlig i Oslo. Bærum og Asker er bankers for Høyre. Favorittstemeplet er klart blått også i Kristiansand. Drammen ser åpnere ut enn på lenge, her må Høyre se opp for å bli fratatt makten. 

Lillestrøm og Fredrikstad ser vanskelige ut for Høyre. Og i Sandnes er man trolig avhengig av at Frp avslutter sitt uortodokse samarbeid med Ap for å ha håp om makt. I Tromsø har partiet atter en gang gjort det vanskelig for seg selv.  Derimot ligger det en bra mulighet for maktovertakelse i Ålesund, og i Sandefjord bør de kunne forsvare sin maktposisjon.

Sarpsborg og Skien blir vanskelige å gjøre noe med for dem, men både i Larvik og Bodø ser det helt åpent ut, her kan Høyre med klaff erobre begge ordførerkjedene. Ei heller Karmøy og Arendal er håpløse, sett med Høyre-øyne, men det fordrer trolig at de brede sentrum-venstre-samarbeidene der ikke videreføres. Høyre har et favorittstempel i den nye storkommunen Nordre Follo. Det samme gjelder i Tønsberg, mens det ser åpent ut i Moss.

Når det gjelder fylkestingsvalget, så er Høyre godt posisjonert for å innta ledertrøyen i Viken. Men utfallet ligger an til å bli jevnt. Også i Vestfold og Telemark har jeg Høyre om favoritt til å bekle det første fylkesordførervervet i det nye fylket. Høyre bør også kunne ta grepet om Agder.

I Rogaland kan Høyre være avhengig av at KrF og/el. Venstre trer ut av Ap-samarbeidet som de der er en del av for å komme i posisjon. I Vestland er det ikke umulig for Høyre å gjøre med Aps maktposisjon, men da må trolig KrF bytte over til borgerlig side. Møre og Romsdal er heller ikke kjørt, sett med blå/borgerlige øyne, men jeg holder det som noe mer sannsynlig at Ap fortsetter med makt der. I Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark sitter Høyre-makt trolig for langt inne.

Summeres dagens bilde opp, så ser vi at Høyre er i posisjon til å få mer lokal og regional makt etter høstens valg enn de har nå. Et problem kan være at de må dra lasset i for stor grad alene, alle de tre andre regjeringspartnerne ser ut til  ha mer enn nok med å prøve forsvare sitt 2015-nivå sånn noenlunde. Et annet problem er at KrF og Venstre ikke nødvendigvis søker samarbeid med Høyre lokalt, noen steder virker de snarere mer komfortable sammen med Ap.

Jeg holder det likevel som mest sannsynlig at vi våkner opp til et noe blåere lokal-Norge den 12. september. Men forskyvningen totalt sett blir mest trolig moderat i blå retning. 

Ap plukker 11 fylker, Høyre 6 og Sp 1?

Fylkestingsvalget bør vi ikke glemme! Dette er ståa i våre 18 fylker der det avholdes valg, slik jeg vurderer det.  
Til grunn for vurderingene ligger den info jeg sitter på om samarbeidskonstellasjoner i fylkene, snittet av nasjonale målinger og de siste lokale fylkesmålingene der de finnes. Har du info som er mer oppdatert og bedre, så er jeg takknemlig om du spiller dem inn i kommentarfeltet, eller på Facebook eller Twitter.

Østfold: Ap og fylkesordfører Ole Haabeth styrer fylket, med støtte fra SV, Sp og KrF. Haabeth går for gjenvalg. Den siste målingen herfra viser 18 mandater til den rødgrønnegule styringskoalisjonen, noe som er flertall med knappest mulig margin. Føyes MDGs ene mandat til, så er flertallet noe mer komfortabelt. Jeg har lenge holdt Ap som favoritt til å forsvare maktposisjonen, men Simon Nord (H) har meldt seg på. Men han må trolig få KrF over på sin side skal det være realisme i makthåpet. Tipset mitt går fortsatt i retning Haabeth.

Akershus: Helblått flertall av Høyre og Frp her sist. Også Venstre og KrF inngår i det borgerlige samarbeidet. Nils Aage Jegstad (H) gjenvalgt som fylkesordfører, men han ble valgt inn som stortingsrepresentant i 2013 og ga fra seg kjedet til partikollega Anette Solli. Det helblå flertallet er borte på målingene, den siste pt gir imidlertid 23 (av 43) mandater til den borgerlige blokken samlet sett og dermed flertall. Jeg ledet en fylkesdebatt med fylkestoppene på lørdag, og min tolkning av den runden vi hadde om styringsalternativer der, er at Venstre og KrF er komfortable i det borgerlige samarbeidet og ønsker å videreføre dette. Det betyr at Ap og deres frontkandidat Tonje Brenna må håpe disse fire mister flertallet. Håpet er tynt i øyeblikket, Solli (H) har styrket sitt favorittstempel.        

Hedmark: Det var et "klassisk" rødgrønt samarbeid av Ap, SV og Sp  i parlamentarisk styrte Hedmark 2007-11, men SV har trukket seg ut, så nå er det bare Ap+Sp igjen. Njål Føsker ble valgt som fylkesrådsleder i 2011, men trakk seg året etter pga. "pengegarantisaken". Per-Gunnar Sveen overtok den politisk topposisjonen og satser på gjenvalg. Ap hadde tidligere i år et reelt håp om å få rent flertall, men nå er det lite som tyder på at det kan gå. Men sammen med Sp har Ap et flertall 18-15 på de siste lokale tallene. Sveen (Ap) bør ta dette hjem.

Oppland: Ap, SV, Sp og KrF inngår i posisjonssamarbeidet i Oppland. Gro Lundby (Ap) har sittet som fylkesordfører i fire år, men frasier seg gjenvalg. Even Aleksander Hagen er ny frontkandidat for Ap, og det er vanskelig å se hvordan noen kan stoppe 26-åringen i å bli ny fylkesordfører i ett av Norges rødeste fylker. I likhet med Hedmark var Ap oppe og luktet på rent flertall her tidligere i år, men nå virker det som om 40+ er det mest trolige valgresultatet. Sammen med samarbeidpartiene har de et soleklart flertall, og dette bør bli "walk in the park" for Hagen.

Buskerud: Det ble maktskifte i Buskerud sist, med Morten Eriksrød (H) som ny fylkesordfører. Også Frp og KrF inngår i posisjonssamarbeidet, mens V og Sp var med på valgteknisk samarbeid. Rune Kjølstad har tatt over som frontkandidat for Høyre. Det er et helt åpent spørsmål om han får overta etter Eriksrød eller om Roger Ryberg (Ap) kan ta tilbake posisjonen han mistet i 2011. Dette vil avhenge av valgresultat og ettervalgsforhandlingene, for i Buskerud blir det hverken helblått eller rødt. Jeg har dessverre ingen fylkesmålinger å støtte meg på, men på mine prognosetall så har nå H+Frp+KrF 21 (av 43) mandater og dermed ikke flertall. I så fall må de ha med seg minst ett parti til; Venstre og Sp eller MDG. Men alle disse kan også tenkes samarbeide mot venstre, så utfallet er uforutsigbart. Kjølstad (H) får imidlertid tipset.

Vestfold:  23-16 i borgerlig favør her ved valget i 2011. Høyres Per-Eivind Johansen har sittet som fylkesordfører, støttet av Frp, V og KrF. Jeg har 21-18 borgerlig på mine tall nå, så holder denne konstellasjonen sammen - så peker det i retning av at Johansens etterfølger i Høyre, Rune Hogsnes, overtar topposisjonen.

Telemark: Sp inngikk i et borgerlig samarbeid 2007-11, men byttet side etter valget i 2011 mot at Ap ga fylkesordførerposten til Terje Riis-Johansen. Maktkonstellasjonen Ap+Sp+SV fikk 21 (av 41 mandater) ved forrige valg og dermed akkurat flertall. Jeg har fortsatt 21 mandater til dem på mine tall. Skulle Sp komme på vippen igjen, så blir det et spørsmål om partiet nok en gang vil akseptere at et vesentlig mindre parti får toppvervet. Jeg tror ja, og gir tipset til Riis-Johansen. I så fall må Aps toppkandidat Sven Tore Løksild nøye seg med et varaordførerverv.

Aust-Agder: En form for regnbue-styre i Aust-Agder, med Bjørgulv Lund (H) som fylkesordfører. Han tar ikke gjenvalg, Høyres nye topp heter Torunn Ostad. Siste fylkesmåling ga 18-17 i borgerlig favør. Maktskifte i retning Ap-topp Tellef Inge Mørland ikke umulig, men Ostad er favoritt i mine øyne.

Vest-Agder: Terje Damman (H) overtok fylkesordførervervet etter KrFs Thore Westmoen etter valget i 2011, også her basert på en slags regnbueallianse. Det borgerlige flertallet er massivt. Så med mindre KrF inngår et samarbeid med Ap, f.eks. om de blir tilbudt ordførervervet, så tyder det meste pr i dag på fire år til med Damman.

Rogaland: KrF og V var en del av Aps maktgrunnlag 2007-11, men byttet side etter valget - noe som medførte at Janne Johnsen (H) etterfulgte Tom Tvedt (Ap) som fylkesordfører. Lokale målinger peker i retning av at de borgerlige har styrket sin posisjon i Rogaland, kanskje har nedgangen i oljesektoren gitt de styrende et lite "styringstillegg". KrF ser ut til å havne i vippeposisjon. Johnsen er klar favoritt til fire nye år.

Hordaland: Tom-Christer Nilsen (H) etterfulgte Torill Nyborg (KrF) som fylkesordfører, etter at Høyre og Frp, etter KrFs oppfatning, gikk bak ryggen på dem og inngikk avtale med Venstre. Samarbeidspartiene Høyre, Venstre og Frp har et hårfint flertall 29-28 i dagens fylkesting. Det ser ut som dette flertallet ryker. Ap+KrF+Sp har inngått en avtale om mulig samarbeid. Men heller ikke denne konstellasjonen ligger an til flertall. Dermed lukter det MDG på vippen. Ettervalgsforhandlingene vil avgjøre. Det står mellom Nilsen og og Ap-topp Anne Gine Hestetun om ordførervervet. Jeg tror MDG velger i retning venstresiden, i så fall blir det Hestetun.

Sogn og Fjordane: 23-16 i rødgrønn mandatfavør her sist. Ap hårfint større enn Sp i sistnevntes aller best fylke, og Åshild Kjelsnes (Ap) sikret seg fylkesordførervervet etter Nils Sandal (Sp). Også KrF og SV inngår i det rødgrønne samarbeidet. Ingen ting tyder på maktskifte her, men det blir avgjørende hvem av Ap eller Sp som blir størst mht. ordførerverv. Kjelsnes er favoritt, men Sps frontkandidat Jenny Følling har en fair sjanse.

Møre og Romsdal: Sunnmørslista ble tungen på vektskålen sist og valgte et samarbeid til venstre. Også Venstre inngår i maktgrunnlaget til fylkesordfører Jon Aasen og Ap. Ap+SV+Sp+V+Sunnmøre har 23 av i alt 47 mandater på siste måling. Dermed er flertallet borte og MDG på vippen. Det ser jevnt ut i Møre og Romsdal, og Høyre-topp Charles Tøsse er inne i det. Men jeg holder fortsatt en liten knapp på Aasen.        

Sør-Trøndelag: Tore O Sandvik (Ap) har sittet som fylkesordfører i 12 år, og satser på fire år til. SV og Sp har inngått i maktgrunnlaget hele tiden, men det ble utvidet med Rødt og KrF etter 2011. Ap ligger an til et resultat rundt 40 prosent, og det rødgrønne flertallet ser komfortabelt ut. Sandvik fremdeles soleklar favoritt til å ta dette.

Nord-Trøndelag: En allianse av Ap, Høyre og KrF styrer i parlamentariske Nord-Trøndelag. Ap er dominerende parti, og Ingvild Kjerkol ble valgt som fylkesrådsleder. Men hun kom inn på Stortinget i 2013 og overlot plassen til Anne Marit Mevassvik. Mevassvik stiller som toppkandidat ved årets valg. Ap var oppe og luktet på rent flertall her tidligere i år, men nå er det utenfor rekkevidde. Spørsmålet etter valget blir om Høyre og KrF ønsker å holde fast på denne noe uvanlige alliansen. Får Ap over 40 prosent, slik det nå ligger an til, tyder uansett det meste på at Mevassvik beholder topposisjonen.

Nordland: Parlamentarisme i Nordland også. I Nordland var det også den blokkoverskridende Ap+H+KrF-varianten som dannet makttrekløveret, med Ap som dominerende parti. Odd Eriksen satt som fylkesrådsleder i seks år, men trakk seg i 2013 i kjølvannet av "griseprat-saken" og maktkamp internt. Tomas Norvoll overtok hans verv og er også frontkandidat ved valget. Høyre forsvant ut av trepartisamarbeidet, så nå er det Ap+KrF, støttet av Sp og SV som styrer. Denne konstellasjonen ser ut til å beholde flertallet med dog margin, så fortsatt Ap-styre med Norvoll virker mest logisk.

Troms: I parlamentariske Troms gjelder det å følge med i svingene for å klare henge med på de politiske krumspringene. I utgangspunktet var det en koalisjon av, ja nettopp.., Ap, H og KrF som utgjorde maktgrunnlaget for Pia Svensgaard sitt fylkesrådslederskap. Men mot slutten av 2013 trakk Høyre seg fra samarbeidet fordi de ikke ville støtte budsjettet, noe som medførte at flertallet var borte. Svensgaard valgte da å gå av, og sonderingene munnet ut i en samarbeidsavtale mellom H, Frp, V, Sp og Kystpartiet - med Line Fusdahl (H) som ny fylkesrådsleder. En måling i juni viste at denne alliansen hadde mistet sitt flertall. Den av Fusdahl eller Aps nye topp, Cecilie Myrseth, som er best på å etablere et bredt samarbeid, vil kunne få topposisjonen i fylket. Dette ser helt åpent ut, men Rødts sterke frammarsj i Tromsø kan hjelpe Myrseth til topps.

Finnmark: Runar Sjåstad (Ap) har sittet som fylkesordfører siden 2007 og ønsker seg fire år til. Ap fikk nærmere 40 prosent her sist, og siste lokale måling derfra tyder på at Ap er i nærheten av rent flertall. Jeg har Ap lavere på egne tall, men sammen med SV og evt. Sp går nok dette greit veien for Sjåstad.


Summerer jeg opp her, så ligger fortsatt Ap an til å forsvare sin topposisjon i samtlige ni fylker de i dag har dette vervet: Østfold, Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark. Men Østfold og Møre og Romsdal har tettet seg til og begge steder har opposisjonen og Høyre en reell sjanse til maktovertakelse. Ap har på sin side ok muligheter til å overta i Telemark, Buskerud, Troms og Hordaland.

I fylkene Akershus, Buskerud, Vestfold, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland holder jeg Høyre som favoritt til å forsvare sin frontposisjon.

Mens Senterpartiet har en ok sjanse til å beholde sin fylkesordfører i Telemark og vinne en ny i Sogn og Fjordane.

Totalt sett går vi ikke mot noen store endringer i den fylkeskommunale maktstrukturen.

Ap favoritt i ti fylker

Det er lokalvalg til høsten, og de fleste assosierer nok det med kommunevalg. Men det skal også være fylkestingvalg der representanter skal velges inn i våre 18 fylkesting for de neste fire årene. Fylkestingene har primært videregående skoler som sin styringsoppgave, men også kultur og samferdsel er budsjettområder.

La oss ta en titt på hvordan situasjonen er i fylkene med fylkesting nå (Oslo holdes utenfor). Mine vurderinger gjøres på bakgrunn av siste valg, den informasjonen jeg har tilgjengelig om samarbeidskonstellasjoner (takknemlig for innspill hvis du sitter på annen info her som kan klargjøre og opplyse), dagens nasjonale målinger og fylkesmålinger der de finnes.  

Østfold: Ap og fylkesordfører Ole Haabeth styrer fylket, med støtte fra SV, Sp og KrF. Haabeth går for gjenvalg, og jeg ser pr i dag ingen reell blå trussel så lenge Ap klarer holde koalisjonen sammen. Lukter mao. fire nye røde(grønnegule) år her.

Akershus: Helblått flertall av Høyre og Frp her sist. Også Venstre og KrF inngår i det borgerlige samarbeidet. Nils Aage Jegstad (H) gjenvalgt som fylkesordfører, men han ble valgt inn som stortingsrepresentant i 2013 og ga fra seg kjedet til partikollega Anette Solli. Det helblå flertallet er nå borte, og en fylkesmåling i februar viste tilnærmet løp mellom blokkene. Ap viser nå fallende tendens på landsplan, og jeg tror de borgerlige har en noe større stemmereserve - noe som gjør at fortsatt borgerlig flertall virker mest sannsynlig. Ap og frontkandidat Tonje Brenna er dog ikke helt ute av det, og et scenario med MDG på vippen er ikke helt urealistisk. Men Solli er favoritt her i mine øyne.         

Hedmark: Det var et "klassisk" rødgrønt samarbeid av Ap, SV og Sp  i parlamentarisk styrte Hedmark 2007-11, men SV har trukket seg ut, så nå er det bare Ap+Sp igjen. Njål Føsker ble valgt som fylkesrådsleder i 2011, men trakk seg året etter pga. "pengegarantisaken". Per-Gunnar Sveen overtok den politisk topposisjonen og satser på gjenvalg. Gitt at Ap og Sp holder sammen, ser jeg pr i dag ingen som kan utfordre ham. Ap bør endog ha en viss sjanse på å få rent flertall, men sammen med Sp går det uansett greit.

Oppland: Ap, SV, Sp og KrF inngår i posisjonssamarbeidet i Oppland. Gro Lundby (Ap) har sittet som fylkesordfører i fire år, men frasier seg gjenvalg. Even Aleksander Hagen er ny frontkandidat for Ap, og det er vanskelig å se hvordan noen kan stoppe 26-åringen i å bli ny fylkesordfører i ett av Norges rødeste fylker. I likhet med Hedmark er Ap oppe og lukter på rent flertall her.

Buskerud: Det ble maktskifte i Buskerud sist, med Morten Eriksrød (H) som ny fylkesordfører. Også Frp og KrF inngår i posisjonssamarbeidet, mens V og Sp var med på valgteknisk samarbeid. Rune Kjølstad har tatt over som frontkandidat for Høyre. Det er et helt åpent spørsmål om han får overta etter Eriksrød eller om Roger Ryberg (Ap) kan ta tilbake posisjonen han mistet i 2011. Dette vil avhenge av valgresultat og ettervalgsforhandlingene, for i Buskerud blir det hverken helblått eller rødt. H+Frp+KrF ser nå ut til å miste flertallet de vant i 2011. Trolig må de derfor ha med ett eller to partier til; Venstre og Sp eller MDG. Men alle disse kan også tenkes samarbeide mot venstre, så utfallet er uforutsigbart. Kjølstad får et tynt tips av meg pt.  

Vestfold:  23-16 i borgerlig favør her ved valget i 2011. Høyres Per-Eivind Johansen har sittet som fylkesordfører, støttet av Frp, V og KrF. Det borgerlige flertallet er noe redusert, men holder konstellasjonen sammen så blir det høyst sannsynlig fire år med Johansens etterfølger i Høyre, Rune Hogsnes, bak fylkesspakene, i den grad det heter det, i Vestfold.

Telemark: Sp inngikk i et borgerlig samarbeid 2007-11, men byttet side etter valget i 2011 mot at Ap ga fylkesordførerposten til Terje Riis-Johansen. Ap ser ut til å styrke sin posisjon her, som andre steder, men ligger ikke an til rent rødt flertall med SV. Ergo lukter det vippen på Sp igjen. Så blir spørsmålet om Ap, med rundt 40 prosent av stemmene bak seg, vil synes det er like ok at et parti med rundt 8 prosent har toppvervet. Jeg heller til ja, og i så fall må Aps toppkandidat Sven Tore Løksild nøye seg med et varaordførerverv.

Aust-Agder: En form for regnbue-styre i Aust-Agder, med Bjørgulv Lund (H) som fylkesordfører. Han tar ikke gjenvalg, Høyres nye topp heter Torunn Ostad. Slik jeg leser det politiske landskapet i fylket, og de siste opinionsbevegelsene nasjonalt, så bør hun kunne klare å overta ordførerkjedet fra partikollegaen. Selv om en fylkesmåling i mars viste hårfint rødgrønt flertall. Status quo er mitt tips her.

Vest-Agder: Terje Damman (H) overtok fylkesordførervervet etter KrFs Thore Westmoen etter valget i 2011, også her basert på en slags regnbueallianse. Det borgerlige flertallet er massivt, dog noe mindre enn sist. Så med mindre KrF inngår et samarbeid med Ap, f.eks. om de blir tilbudt ordførervervet, så tyder det meste pr i dag på fire år til med Damman.  

Rogaland: KrF og V var en del av Aps maktgrunnlag 2007-2011, men byttet side etter valget - noe som medførte at Janne Johnsen (H) etterfulgte Tom Tvedt (Ap) som fylkesordfører. Alle indikatorer peker i retning av nytt borgerlig flertall her, men ikke helblått. KrF trolig i vippeposisjon, så Johnsen og co må gjøre sine hoser gule for å sikre fire år til.

Hordaland: Tom-Christer Nilsen (H) etterfulgte Torill Nyborg (KrF) som fylkesordfører, etter at Høyre og Frp, etter KrFs oppfatning, gikk bak ryggen på dem og inngikk avtale med Venstre. Samarbeidspartiene Høyre, Venstre og Frp har et hårfint flertall 29-28 i dagens fylkesting. Siste fylkesmåling her, for et par måneder siden, viste at dette flertallet nå er borte. Synes det lukter KrF og/eller MDG på vippen i øyeblikket, og ettervalgsforhandlingene vil dermed avgjøre. Åpent mellom Nilsen og og Ap-topp Anne Gine Hestetun om fylkesordførervervet. Et mulig utfall er også at Ap tilbyr KrF og Pål Kårbø ordførervervet, i bytte mot politisk samarbeid til venstre.  

Sogn og Fjordane: 23-16 i rødgrønn mandatfavør her sist. Ap hårfint større enn Sp i sistnevntes aller best fylke, og Åshild Kjelsnes (Ap) sikret seg fylkesordførervervet etter Nils Sandal (Sp). Også KrF og SV inngår i det rødgrønne samarbeidet. Ingen ting tyder på maktskifte her, Kjelsnes er favoritt.  

Møre og Romsdal: Sunnmørslista ble tungen på vektskålen sist og valgte et samarbeid til venstre. Også Venstre inngår i maktgrunnlaget til fylkesordfører Jon Aasen og Ap. Mars-målingen viste at posisjonspartiene i sum har styrket sin stilling. Greier Aasen og co å holde konstellasjonen sammen, så bør det kunne bli fire nye år.       

Sør-Trøndelag: Tore O Sandvik (Ap) har sittet som fylkesordfører i 12 år, og satser på fire år til. SV og Sp har inngått i maktgrunnlaget hele tiden, men det ble utvidet med Rødt og KrF etter 2011. Ap ligger an til et resultat godt oppe på 40-tallet her. Partiet får ikke rent flertall, men det rødgrønne flertallet er ikke truet og et mirakel må til om ikke fylkesordføreren heter Sandvik også etter 14 september.

Nord-Trøndelag: En allianse av Ap, Høyre og KrF styrer. Denne konstellasjonen høres noe rar ut, men i fylkesparlamentarisk sammenheng er den ikke så rar. Mer om det om litt. Ap er dominerende parti, og Ingvild Kjerkol ble valgt som fylkesrådsleder. Men hun kom inn på Stortinget i 2013 og overlot plassen til Anne Marit Mevassvik. Mevassvik stiller som toppkandidat ved årets valg. Ap er ikke sjanseløse på rent flertall, men jeg tror det blir litt for tøft. Lite tyder uansett på at partiet mister fylkesrådslederposisjon i Nord-Trøndelag, med mindre Høyre bryter.

Nordland: Parlamentarisme i Nordland og Troms også. I Nordland var det også den blokkoverskridende Ap+H+KrF-varianten som dannet makttrekløveret, med Ap som dominerende parti. Odd Eriksen satt som fylkesrådsleder i seks år, men trakk seg i 2013 i kjølvannet av "griseprat-saken" og maktkamp internt. Tomas Norvoll overtok hans verv og er også frontkandidat ved valget. Høyre forsvant ut av "treparts"samarbeidet, så nå er det Ap+KrF, støttet av Sp og SV som styrer. Denne konstellasjonen ligger an til å beholde flertallet, så fortsatt Ap-styre med Norvoll virker mest logisk her.

Troms: I Troms gjelder det å følge med i svingene for å klare henge med på de politiske krumspringene. I utgangspunktet var det en koalisjon av, ja nettopp.., Ap, H og KrF som utgjorde maktgrunnlaget for Pia Svensgaard sitt fylkesrådslederskap. Men mot slutten av 2013 trakk Høyre seg fra samarbeidet fordi de ikke ville støtte budsjettet, noe som medførte at flertallet var borte. Svensgaard valgte da å gå av, og sonderingene munnet ut i en samarbeidsavtale mellom H, Frp, V, Sp og Kystpartiet - med Line Fusdahl (H) som ny fylkesrådsleder. Mine tall viser at denne konstellasjonen ligger an til å miste sitt flertall. I så fall må de enten prøve utvide grunnlaget med f.eks. KrF og/el MDG (hvis de kommer inn), eller så må Aps nye topp, Cecilie Myrseth, prøve å etablere en styringsdyktig konstellasjon ved f.eks å få Sp over på rødgrønn side. Dette ser temmelig åpent ut. Men et tynt tips fra meg på maktskifte.

Finnmark: Runar Sjåstad (Ap) har sittet som fylkesordfører siden 2007 og ønsker seg fire år til. Ap fikk nærmere 40 prosent her sist, og er i posisjon til å plusse på med ytterligere noen prosentpoeng. Det vil neppe holde til rent flertall, men sammen med SV er et rødt flertall innen rekkevidde. Muligens må de ha med seg ett parti til, trolig Sp. Sjåstad klar favoritt.


Summerer jeg opp her, så ligger Ap an til å forsvare sin topposisjon i samtlige ni fylker de i dag har dette vervet: Østfold, Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark. De har også ok muligheter til å overta i Telemark, Buskerud, Troms og Hordaland, men her er det åpent.

I de øvrige fem fylkene Akershus, Vestfold, Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland holder jeg Høyre som favoritt til å forsvare sin frontposisjon.

Totalt sett ingen store endringer i den fylkeskommunale maktstrukturen altså, men den antatte Ap-brisen vil kunne endre noe i to-tre av fylkene.                 

          

Gode og dårlige kommunepartier

Stortingsvalg og kommunevalg er to forskjellige ting. Noen partier gjør det best ved stortingsvalg, mens andre partier har sin styrke ved kommunevalg. Tror mange. Men det finnes ikke noe entydig mønster over tid for de fleste partier, i følge valgforsker Bernt Aardal (bildet).

Han har satt opp en interessant oversikt på sin hjemmeside over historiske valgresultater og sammenlignet kommunevalgene mot de foregående stortingsvalgene. En oversikt som forøvrig ble gjengitt i flere medier i går. Bortsett fra at Ap og KrF konsekvent gjør det det svakere ved kommunevalg enn ved stortingsvalg, så er mønsteret sprikende. Både Frp, H, V, Sp og SV varierer. Noen ganger presterer de best ved kommunevalg, andre ganger ved  stortingsvalg.




Jeg har supplert Aardals metode for å gå noe dypere inn i denne tematikken. Å sammenligne kommunevalgene med de forrige stortingsvalgene har noe for seg, men har svakheter (som alle metoder). Den politiske situasjonen, som ligger til grunn for velgernes stemmegivning, kan f.eks. forandre seg mye på to år, slik at sammenligningen ikke blir helt rimelig.

La meg ta ett eksempel: Ved stortingsvalget i 1993 var EU-saken totalt dominerende og stemmegivningen må ses i lys av dette. Det påfølgende lokalvalget i 1995, hvor EU-saken var avgjort og lite på agendaen, kan derfor i liten grad sammenlignes direkte med 1993. Bl.a. gir slik sammenligning et misvisende forhold for Sps vedkommende. Partiet "overpresterte" i 93 pga. EU. Dette er Aardal også selv inne på. Men dette gjelder også andre partier, særlig for Frps del, som "underpresterte" i 93 grunnet splittelse på EU-sak - i tillegg kraftig intern uro og avskallinger. Også ved stortingsvalget i 2001 underpresterte Frp etter mitt skjønn (delvis) som et produkt av intern uro (utrenskninger, sex-skandaler osv), noe som gjør at sammenligningen mellom 01 og 03 blir misvisende (en sammenligning mellom 03 og 05 hadde vært noe riktigere).

For å skape et mer utfyllende og nøyaktig bilde bør vi stille spørsmålet: Hva hadde velgerne stemt hvis det var stortingsvalg og kommunevalg på SAMME TID? Et slikt spørsmål får vi aldri svar på. Men vi kan muligens få en liten pekepinn. For det foregår jo faktisk to separate valg på samme tid her til lands hvert fjerde år; kommunevalget og fylkestingsvalget. Fylkestingsvalget har en viss "rikseffekt" innbakt i seg, selv om effekten selvsagt ikke er like sterk som ved et stortingsvalg.

De fleste velgere stemmer likt ved begge valgene, men slett ikke alle. La oss derfor ta en kikk på hvordan velgerne har fordelt sine stemmer ved disse to valgene siden fylkestingsvalget ble innført i 1975:


Aps kommune- og fylkesresultater er så godt som identiske ved de fem første valgene. Men f.o.m. 95-valget er det en viss stemmedifferanse. I 1999 og 2003 gjorde Ap bedre kommunevalg enn fylkestingsvalg, mens i 1995 og 2007 gjorde partiet bedre fylkestingsvalg. Mest markert var differansen i 2007 (1,2 prosentpoeng er markert i denne sammenheng..).

Forventningen om at Ap gjør bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg, slår totalt sett ikke helt helt til. Bildet spriker.

Ved alle valg fra og med 1975 til og med 1987 gjorde Høyre bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Men i de fem siste valgene fra og med 1991 har Høyre gjort bedre kommunevalg. Differansene er dog ikke all verdens store, men størst ved valget i 2007.
De siste valgene skaper en viss forventning om at Høyre også i 2011 kommer til å gjøre det litt bedre på kommuneplan enn på fylkesplan.  

For Frps del er bildet helt klart: Partiet har konsekvent gjort bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Slik sett er det grunn til å tro at Frp ville scoret enda høyere ved disse valgene hvis det hadde vært snakk om Stortingvalg. Her må det imidlertid føyes til at velgere i mange kommuner ikke har hatt mulighet til å stemme på partiet ved kommunevalg fordi det ikke har kunnet stille liste. Dermed er nok differansen noe større enn hva den reelt sett ville vært hvis en slik mulighet fantes.
 

Også for SVs vedkommende er mønsteret helt klart; partiet gjør alltid bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Imidlertid gjelder samme forbehold som for Frps vedkommende; i en del kommuner har ikke SV maktet å stille liste i årenes løp - noe som gjør at det er svakheter også ved denne type sammenligning.

KrF gjør det bedre ved riksvalg enn ved lokalvalg. Ergo er forventningen at partiet gjør fylkestingsvalg enn kommunevalg. Den forventningen slår til for fullt. Som det framgår av tabellen til venstre, så har KrF gjort bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg ved samtlige ni valg. KrFs mønster er således så entydig som det får blitt.

I Aardals oversikt framgår det at Sp har gjort bedre kommunevalg enn stortingsvalg de siste 20 årene. Dermed kan en også forvente at partiet vil gjøre litt svakere fylkestingsvalg enn kommunevalg. Men dette slår ikke helt til. Ved fire av ni valg har Sp faktisk gjort det best i fylkestingsvalget. To av valgene; 91 og 95, kan imidlertid kanskje forklares med at EU-effekten ga en viss fylkesgevinst til partiet. Uansett er ikke mønsteret så klart som det en skulle tro.

Venstre har gjort bedre kommunevalg enn fylkestingsvalg i hele perioden 1983-2007. Mønsteret er således ganske klart, selv om differansene ikke er all verdens store.







Jeg har en sammenligningsmetode til på lager. I disse dager lager målebyråene både stortingsmålinger og kommunemålinger. Derfor kan det være verdt å benytte anledningen til å se om det er noen forskjeller i tilslutning for de respektive partiene avhengig av om det er kommunevalg eller stortingsvalg. Nedenfor har jeg beregnet gjennomsnittet av både kommunemålingene og stortingsmålingene som er publisert i juni.













Både Frp og Ap har klart høyere nivåer inne på stortingsmålingene enn kommunemålingene. Mens for Høyre og Sps del er det omvendt. Når det gjelder SV, KrF og V så er det heller små forskjeller å spore.


Har vi nå et ok empirisk grunnlag for å konkludere? Vel, det kan alltids bli bedre, men ut i fra en totalvurdering drister jeg meg frampå med å si at når du ser tallene tikke inn på valgkvelden og valgnatten den 12. september, så er det grunn til å tro at tallene for Ap, Frp, KrF og SV sin del hadde vært noe bedre hvis det var snakk om stortingsvalg den dagen. Og at tallene for H, Sp, V og Rødt sitt vedkommende hadde vært et hakk eller to svakere.

Men fasiten får vi aldri.

Aps verste måned

Det blir en noe amputert månedsanalyse denne gang, siden jeg for tiden prioriterer å jobbe med et foredrag som jeg skal holde til fredag. Men noen betraktninger skal du få. 11 målinger ble publisert i desember. Snittallene ser du under (endringene er målt mot november).

Rødt 1,5
SV 5,8 (+0,3)
Ap 26,1 (-1,6)
Sp  4,9
KrF 4,9  (+0,3)
V  4,2   (-0,2)
H 26,1 (-0,1)
Frp25,3 (+1,0)
Andre 1,4 (+0,4)

Ap noterte med 26,1 årsverste og ligger klin likt med Høyre. Frp puster begge i nakken med sine 25,3. Frp vokste sakte, men sikkert siste halvår 2010, noe jeg tilskriver en viss agendadreining i "Frp-vennlig retning" (eldreomsorg, innvandring, terror). I tillegg synes Frp er i ferd med å finne tilbake til noe av "sitt gamle jeg" etter en forbausende slapp periode etter valget i 2009. Samtidig er det bemerkesesverdig at Høyre fortsetter å holde sitt høye nivå.

La oss ta en titt på mandattallene, forutsatt at de ovennevnte prosenttall var valgresultatet ved stortingsvalg.

Rødt 1
SV 9
Ap 47 (-1)
Sp 9
KrF 8
V  7
H  45
Frp 43 (+1)

Det er heller små utslag fra november. Frp tar ett mandat fra Ap, ellers er resten stabilt. Høyre og Frp ligger nå samlet inne med 88 mandater, noe som er tre over den "magiske" grensen på 85 som gir flertall på Tinget.

Forhåpentligvis kommer målebyråene i økende grad til å spørre om velgernes preferanser ved lokalvalg, og ikke riksvalg, i de kommende månedene - siden vi nå er i gang med lokalvalgåret 2011. Jeg kommer i alle fall til å redusere oppmerksomheten rundt stortingsvalg i tiden som kommer, for dermed å frigjøre plass og energi til å konsetrere meg om lokalvalget.

Særlig kommer jeg til å vie fylkene og de 20 største kommunene plass, men jeg satser også på å komme med noen betraktninger om noen av de andre kommunene. Spill gjerne inn ønsker i kommentarfeltet om kommuner som du gjerne ser belyst.