Å leve ut Drømmen

I en fin alder av 50 år.  

I går fylte jeg 50 år. Og feiret med å skrive dette brevet, holde et lite foredrag for noen Venstre-folk på Romerike og gjøre et intervju med et par av de aktuelle folkene bak Abid Raja i nominasjonsprosessen i Akershus Venstre – nærmere bestemt Solveig Schytz og Thorbjørn Merkesdal, spise selvfisket hummer og marsipankake. For man(n) bør feire litt av og til. Det trenger ikke være stort, men litt. For livet er verdt å feire. Så lenge man har det.

Gro-Kåre
Jeg har tenkt en del denne uken. Dvs. jeg tenker jo en del alle uker, da. Men litt ekstra denne uken. På det som har vært, og det som jeg håper kommer.     

Min etterhvert langt framskredne interesse for politikk, valg og demokrati fikk sin spede start under oppveksten min i Gansdalen i daværende Fet kommune i Akershus. Jeg vet ikke helt hva det var, eller akkurat hvorfor, men Gro-Kåre-debattene på 80-tallet fenget meg allerede da jeg gikk på barneskolen.

Gro Harlem Brundtland. Ap. Første kvinne som partileder og statsminister. Mange innskutte bisetninger og tidvis irritert. Kåre Willoch. Høyre-mann. Statsminister. Fakta og detaljer. Tidvis arrogant. De var de to store politiske stjernene på den norske politiske himmelen på 80-tallet.

Geir Helljesen
Men en entusiastisk fyr raget over dem begge. For meg. For når det var klart for valgdag, og Geir Helljesen formidlet tall, mandater og prognoser utover kvelden og natten med en innlevelse som bare han kan, da koste jeg meg skikkelig. Det var som julaften, 17. mai, bursdag og hele pakka på en gang. Og når man i tillegg fikk servert valganalyser av Henry Valen, så var kvelden helt komplett.

Samfunnsfag ble favorittfaget på ungdomsskolen. Med Magne Skrede som lærer. Etter flytting til Nevlunghavn, ble Larvik Gymnas neste studiestopp, og samfunnsfaginteressen ble videreutviklet med Alf Rød.
- Vi skal jo prøve å gjøre samfunnsvitere av dere, husker jeg han sa i en av de aller første timene.

Der lyktes han i alle fall med meg. For etter tre år, russetid til "Sing Halleluja" i 93 og ex. phil. på folkeuniversitetet i Vestfold, ble statsvitenskap et naturlig og riktig valg. Det virket mest interessant og spennende. Blindern og Universitetet i Oslo ble stedet.

Herlig og ensom studietid
Flytting til hovedstaden var ikke uten bekymringer for en bygdegutt. Mye var stort og fremmed. Men jeg liker å huske studietiden som noe herlig. Bekymringsløs. Fylt med interessante studier, nye venner og kule foajefester. Tenker jeg noe bedre etter, så var det imidlertid også sider som handlet om ensomhet, tung teori og kjedelige forelesere.  
       
I 2002 var jeg uteksaminert. Cand. polit.-tittelen i lomma: Hovedfag i statsvitenskap, støttefag i sosiologi og sosialøkonomi. Hva kunne jeg bruke utdannelsen min til? Gjøre som de fleste andre: Søke jobb? Min vei ble en annen. Personlig frihet har alltid tiltalt meg. Være min egen sjef. Derfor prøvde jeg meg som frilanser.

Jeg var litt heldig. For via arbeidet med hovedoppgaven, om hvordan velgernes stemmegivning har blitt gjenspeilet i sammensetningen av storting og regjering etter krigen, fikk jeg god kunnskap om valgsystemet, den nye valgloven og kommende endringer. Dermed satt jeg på innsikt som hadde en viss nyhetsinteresse. Jeg regnet ut at flere av valgkretser ville få forandret sitt antall mandater inn mot 2005-valget. Og jeg så min lille nisje i å skrive om dette og sende artikkelforslag til større og mindre aviser i ulike fylker rundt omkring i vårt land. Den gode følelsen av å få den første artikkelen antatt, i Altaposten, sitter fortsatt i meg. Trønderavisa, Sogn Avis, Jærbladet, Drammens Tidende og Romerikes Blad fulgte på.

Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne spe på artikkelskrivingen med kronikker: Nationen, Bergens Tidende, Adresseavisen, Tønsberg Blad, VG og Aftenposten var blant avisene jeg kom inn i. Men det var alltid et spenningsmoment om «portvokteren» godtok eller forkastet. For konkurransen var hard.

Seminarleder
Det gikk rundt, men det var ikke akkurat fett. Derfor var jeg glad for at det kom dumpende ned et brev i postkassen min en vårdag 2003 fra Institutt for statsvitenskap med forespørsel om jeg ville være seminarleder for bachelorstudenter. Jeg takket ja. Under noe tvil. For jobben innebar at jeg måtte snakke mye i forsamling. Og det har ikke vært helt meg. Så da første seminargruppe skulle avholdes, i komparativ politikk, var seminarlederen nok vesentlig mer nervøs enn studentene.

Men vi kom i gang, om enn litt hakkete. Gradvis forsvant sjenansen. Interessen for faget, for diskusjoner med studentene, og muntlig og skriftlig framstilling, vant fram. I 2008 hadde ikke lenger Instituttet penger til flere seminarer og la ned tilbudet. Man burde gått i motsatt retning og vitalisert seminarene. For det er jo her studentene får utøvd sitt fag og presentert sitt arbeid muntlig og skriftlig.

Laurbærbladet
Parallelt dukket det opp en uventet mulighet for å jobbe på litt mer fast basis i internbladet Laurbærbladet i Hydro, som senere ble til StatoilHydro og så Statoil. Her skrev jeg om ting jeg aldri trodde jeg kom til å skrive om: Reiseskildringer, mat, vasking m.m. Men også om verdibasert ledelse og fusjon.

Jeg fortsatte å lage fylkesvise prognoser for ulike medier; Troms for Harstad Tidende, Østfold for Smaalenene, Buskerud for Drammens Tidende, Akershus for Romerikes Blad.

 

Foredrag
I 2009 fikk jeg mitt livs første forespørsel om å holde foredrag. Henvendelsen kom fra Likestillingsombudet, som hadde lest min VG-kronikk om sosial representasjon på Stortinget. Dette var i utgangspunktet helt fjernt for meg. En sjenert og innadvendt fyr som meg som foredragsholder??

Seminarene hadde imidlertid hjulpet meg til å være litt tøffere, og jeg tenkte: Noen sjanser må du bare ta, Svein Tore. Så jeg sa ja. Og troppet opp hos Beate Gangås og co ikke fullt så nervøs som jeg ville vært før, med noen tall og stikkord på en powerpoint.
- Jeg trodde du skulle bruke overhead, sa hun - valgforskere pleier det.
- Godt jeg ikke er valgforsker da, sa jeg. Og så lo vi litt, og jeg var i gang.

Det første foredraget hjalp meg til å forstå at jeg faktisk kunne ha noe å tilføre folk - også muntlig. Og jeg skjønte at det er mulig å gjøre mer ut av valgene - både skriftlig og muntlig. Jeg begynte på samme tid å få øynene skikkelig opp for sosiale medier, Facebook-bruken min ble utvidet. Bloggen ble en kjær venn, og jeg logget meg på Twitter for første gang og ble nærmest hektet med en gang.  

Valgkommentator
I 2010 lurte Romerikes Blad på om jeg kunne skrive noen «gjestekommentarer» for dem. En spalte som jeg beholdt fram til nå. Der Anniken Huitfeldt, Tone Trøen, Gunhild Lærum og jeg for tiden roterer på å skrive «MandagsKommentaren».

I 2011 fikk jeg en forespørsel fra NRK Østlandssendingen og Bjørnar Brechan om å kommentere valget i radio og TV- med hovedfokus på Akershus. Wow. En forespørsel jeg måtte si Ja til. Å sitte på direktesendt TV og analysere mens stemmene ble opptalt, var utfordrende, krevende, skremmende, men mest av alt gøy. Selv om det er mange maktkonstellasjoner, ordførerkandidater og endrede mandatfordelinger å holde styr på.

Også valgene i 2015, 2017, 2019 og 2023 har jeg hatt gledene av å kommentere for NRK Østlandssendingen/Viken. I 2021 ble det en fin opptreden i Avisa Oslo.

Sosial kommunikasjon
I valgkampen 2011 tok jobblivet en annen sving. Jeg hadde tidligere på året blitt litt kjent med høyskolelektor Cecilie Staude via Twitter. Hun inviterte meg rett før valget til å holde et foredrag med henne på BI om valgkampkommunikasjon. Det gikk såpass bra at vi tenkte at dette kanskje kunne være noe vi kunne gjøre mer av. Gjennom egen bruk av sosiale medier hadde jeg også utviklet en stadig økende interesse for kommunikasjonsfeltet. Kunne jeg kombinere min samfunnsfaglige interesse med faglig interesse for kommunikasjon i nye medier?

Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg på at dette er noe som jeg har lyst til. Demokrati er en strålende overbygning, slik jeg ser det. Vi igangsatte analyser av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. Vi fikk også etter hvert tilbud av Kommuneforlaget om å samle vår kunnskap, sette det inn i en større helhet og skrive en bok. Jeg hadde lekt med tanken om å skrive en bok, men trodde jo at boka i så fall ville dreie seg om politikk, valg og demokrati. Slik ble det ikke helt. For boka, som Cecilie og jeg brukte mye av 2012 på å forfatte, handlet riktignok litt om politikk, valg og demokrati. Men mest av alt handlet den om sosial kommunikasjon. Om fenomenet sosiale medier og fellestrekkene, om kanalenes egenart, om nytteområdene og utfordringene.

2013 startet med boklansering, og deretter gikk det slag i slag med foredrag, workshops, rådgivning, artikler, gjesteforelesninger på BI m.m. Nå vekslet jeg mellom to ben å stå på: 1) Valg/politikk 2) Sosial kommunikasjon. Etterspørselen holdt seg godt ut over i 2014, men dabbet noe av våren 2015.

Debattleder
Sensommeren og høsten 2015 dukket det opp en ny mulighet - som jeg grep: Debattledelse. For i valgkampen trengte mange en som kunne lede lokalpolitiske debatter her på Romerike. Og flere henvendte seg til meg.  

Dette var nytt territorium for meg, men de mulighetene som ligger her i å involvere folk, sette viktige saker på agendaen, skape gode samtaler mellom politikere i møter med velgere, trigget meg. I alt ledet jeg sju debatter den høsten. Senere har det blitt langt flere, jeg tror det er over 100. Dette arbeidet bevisstgjorde også at det å evne og lede en samtale med en rød tråd, er et håndverk som er langt vanskeligere å utøve enn det man kanskje tror når man river seg i håret over dårlig debattledelse når man lytter til en radio- eller TV-debatt. 



 

Analysebrev
Årene etterpå gikk i stor grad med til analyser, skriving, foredrag og ledelser av debatter. Men i 2020 inntraff pandemien. Markedet for foredrag og debattledelse falt bort. Hva nå? Ideen til et analysebrev ble unnfanget. Det datt rett og slett ned i hodet mitt. Fødselen skjedde 3. april. Med overskriften «Styringstillegg» gikk premierenummeret ut til et knippe abonnenter som bestod av mamma og noen til.

Jeg ante ikke hva jeg bega meg ut på, og jeg hadde ikke peiling om det fantes interesse for noe slik «der ut». Men jeg valgte å kaste meg ut i det. Interessen har, gledelig nok, steget. Selv om den har svingt, i takt med om det er valgår eller ikke. Antall utgivelser er nå 222 og antallet abonnenter er over 500.

Egil Nyhus

Et visuelt kvantesprang for analysebrevet kom da Norges, etter mitt syn, fremste karikaturtegner, Egil Nyhus, sa seg villig til å hjelpe til med formidlingen. Gleden min var enorm over at han fant det interessant å samarbeide med meg. Det nydelige er at han bruker sin genistrek slik at også folk som ikke så kjempeglade i tall, kan få en inngang og tilnærming til hva som skjer.

 

 

Nyhus har levert det ene kunstverket etter det andre i den tiden jeg har samarbeidet med ham. Her er en av mine favoritter:

Jeg klarer rett og slett ikke forstå hvordan han får det til, antagelig fordi jeg er elendig på tegning selv, men det er dypt fascinerende. Og jeg håper vi kan fortsette lenge, lenge med dette. Han har en viktig strek og er en stemme som virkelig fortjener en plattform der han kan utfolde seg med politisk karikering.

Gave
Denne fabelaktige kunstneren ga meg denne i bursdagsgave i dag. Det er en stor ære, jeg er i grunn nesten stum. Men jeg ser at han har klart å få med både antall mandater på Tinget, sperregrensen, antall valgkretser og jammen arealfaktoren også. Samt min fotballinteresse.  


       

Stefan
Jeg jobbet på videre med analysene 2020-24. Men jeg har de siste månedene følt på et behov for videreutvikling. Jeg visste bare ikke helt hvordan. Inntil en snål og bra fyr dukket opp i livet mitt:

-Hallo! Har du sett Mogreinapraten på Østli TV på Facebook? Kunne du tenke deg å stille opp på noe sånt? Enkle spørsmål, vridd mot din kompetanse rundt Mogreina?
Denne meldingen datt inn i Messangeren min for et par måneder siden.
Avsender: Stefan Sørlie Oure.

Hæ? Mogreinapraten? Østli TV? Hva er dette, tenkte jeg, og lot det gå noen dager, før jeg avmålt svarte:
- Østli er nok ikke den TV-kanalen jeg har fulgt mest med på. Har ingen spisskompetanse på Mogreina.

Mogreina er ei grend nord i Ullensaker. En plass jeg stort sett bare kjører forbi. For å levere hageavfall og skrot på miljøstasjonen på Dal. Men joda, x-ordfører Harald Espelund (Frp), vet jeg bor der. Og Frp gjør det skarpt der. Kan sikkert si litt om det (men håper egentlig jeg slipper).
Stefan gir seg ikke og sender ny melding:
- Hvis du vil være med, hadde det vært helt konge. Vi er en relativt liten TV-kanal enda.  
Intet svar fra meg (æsj, han hadde ikke glemt meg).
Stefan igjen:
- Jeg trenger bare et sånn røflig tidspunkt, så lager jeg noen spørsmål til deg.
Fortsatt intet svar fra meg (Veldig ivrig han er da, men skal ha for pågangsmot).

Stefan på nytt:
- Hadde det vært interessant å filme videosnutter av analysene dine? 
Fortsatt intet svar (skal jeg ta sjansen på å møte denne fyren da?)
Før jeg omsider svarer:
-Tja, skal tenke på det. Kan kanskje møtes en dag?
Svaret kommer lynraskt:
- Absolutt – hvor tenker du?

Vi avtaler å ta en kaffe. Jeg går inn på cafeen med en smule undring. Og møter en rocka fyr med flippskjegg. Ikke noe galt i det, men - kan vi ha noe felles å jobbe med?
Vi begynner å prate. Han forteller om de superlokale greiene han holder på med. Jeg forteller om mine greier. Som riktignok også er ganske lokalt, på kommune- og fylkesnivå, men også rikspolitisk. Jeg sliter med å se hvordan dette kan kobles sammen. Vi skilles ad. Interessant møte, men jeg tenker innerst inne at det nok blir med det. 

Så går det ikke mange timene, før en ny melding kommer:
- Har laget forslag til logo for deg!
Og jeg svarer:
- Så flott! (men jeg er ikke opptatt av logoer).
Noen dager etter kommer en ny melding fra Stefan:
- Nå begynner TV-studioet i kjelleren min å ta form.
Hæ?? Har fyren ordnet studio i sin egen kjeller? Har han virkelig ryddet vekk det kjære musikkutstyret sitt som han hadde der for å gjøre plass??

TV og Pod

Jeg innser nå at jeg bare må gi dette en sjanse. Aner ikke hvor det bærer, men vi kan jo alltids kjøre en test. Skal jeg lage en Akershus-prognose i sending nr. 1? Ja! Det gjør vi. Vi bruker PC-en hans som bakgrunn for å vise fram grafer og tall. Kjører i gang direktesending med Politisk analyse på Youtube og Facebook. Sikkert litt famlende, men jeg tror seerne ser en indre glød hos to, muligens snåle karer, som nå ser muligheter. I alle fall var tilbakemeldingene gode. Flere sier at de vil ha mer. Stefan sier han skal kjøpe utstyr som vil gjøre sendingene bedre.   

Deretter har vi ikke sett oss tilbake. På to måneder har vi vært på tre landsmøter, snakket med fire partiledere og diverse andre toppolitikere. Startet TV-kanal og laget 14 sendinger. Startet podcast og spilt inn tre episoder. Ideene strømmer på: La oss gjøre mer, lage debatter, dybdeintervjuer! Korte snutter. TikTok – hva kan vi få til der?





Jobbdrømmen
Jeg sitter her og tenker: Hey, jeg er 50 og lever jo ut jobbdrømmen min nå! Som handler om hva da, egentlig? Jo, å forsøke øke interessen og kunnskapen for valg og demokrati. Allmenn stemmerett og frie valg er noe av det aller fineste vi har. Hvordan velgernes stemmer omsettes til mandater, representanter og makt er viktig. Mitt «kall» er å folkeliggjøre dette greiene, som sikkert kan oppfattes som noe tørt. Rett og slett å være en uavhengig analysefyr. Som aldri har funnet seg noe parti å være med i fordi jeg er for uenig i alle til å gå inn i dem. Uten bindinger noe sted – gjøre det til min analysestyrke.    

Fra å sitte mye på mitt hjemmekontor (som jeg fortsatt digger å sitte på) og jobbe med tall, grafer og ord, så skjer det nå plutselig stadig nye ting. Mandag denne uken hadde jeg gleden av å lede
podcastsending nr. 3. Om Akershus valgkrets. Jeg hadde kvelden før regnet på hva et valg i dag kunne ført til av prosenter og mandater her og presenterte dette på sending. Med tre interessante gjester i Liv Gustavsen (varaordfører Akershus fylke, Frp), Anne Kristine Linnestad (H) og Dag Otter Johansen (Budstikka) som jeg hadde invitert kort tid før. Som villig stilte opp. Der Gustavsen sågar booket rom til oss i hovedkontoret slik at vi kunne spille podden inn fra.

Vi satt en time og samtalte om maktskiftet i Nes, Akershus fylke sine tre regioner, allianser og nominasjon, stemmetall, kandidater, mandater, saker, om utjevningsmandatet Hårek Elvenes sin spennende valgkveld i 2021, med mer. Og jeg satt der og koste meg. Og det virket som også gjestene gjorde det. Og lytterne. Og seerne. I sending 1 snakket vi om Østfold og i nr. 2 om Oppland. La oss ta turen rundt i alle 19 kretser! Klinke til og legge ut på Norges-turne?! Nja, kanskje å dra på, men vi får se. Ingen ting er umulig.      

 

Maria
Etterpå hadde jeg avtalt å møte ei dame i Opinion; Maria Rosness. Den interessante lunsj-samtalen med henne munnet ut i enighet om at det bør være mulig å få til et frokostmøte eller en annen arena der vi kan få ut mer kunnskap om målebyråenes arbeid. Få det ut bredere til flere folk. Tidligere i år møtte jeg Lars Eirik Helander i Infact. Som også var interessert i å få til noe.

Det trengs definitivt mer kunnskap om målinger. Om hva det er og hva det ikke er. Mer kritisk bevisstgjøring. Noe jeg har svært lyst til å være med på. Kanskje moderere en samtale mellom byråfolk, en forsker, en journalist eller noe – vi får se. Eller skape noe mer varig – en møteplass av noe slag som kan streames til alle interesserte.   

 

Tenk når vi kommer til 2025! Og 2027!!
Hva med Arendal-uka i sommer? Hva kan vi få til der? Med de TV-, pod- og analysebrev-mulighetene vi har nå: Mye! Det gleder jeg meg til å ta fatt på.

Hva med høsten? Nominasjonsprosessene skrider fram og flere og flere kandidatlister vil velges. Her er det mye å dekke. Den norske nominasjonsprosessen bør åpnes mer. For mye skjer i lukkede fora der det sitter få mennesker med mye makt. Og tenk når vi kommer oss over i 2025. Selveste stortingsvalgåret! Det kommer til å bli en analysefest! Jeg vil gjerne ha deg med på festen, og jeg er svært åpen for innspill til hvordan vi kan videreutvikle og til hvilke temaer som bør tas opp.

Når Stortingsvalget er over, så kan vi prøve å forstå og forklare hvorfor det gikk som det gikk. Men vi kan også så smått begynne å se fram mot kommune- og fylkestingsvalget 2027. Lokalvalgene er egentlig vel så kule som stortingsvalgene.  

Og hvem vet, kanskje det kan sitte en eller annen «rar», fin tolvåring et eller annet sted i landet og plukke opp en eller to av de videoene jeg, litt famlende, prøver meg på ute på TikTok og la seg inspirere litt. Slik at hun, eller han, kanskje en eller annen gang, har lyst til å fordype seg i valg og demokrati. Som kan føre valgformidlingen videre. Det er lov å håpe.                

50 nye?
Jeg aner ikke hvor lenge jeg kan holde på slik. Fem år? Ti år? 20? 30? 50? Det siste blir trolig for drøyt. Hehe. Men det jeg aner er at jeg på jobbfronten er på et veldig bra sted i livet. Fordi jeg har skjønt at svært mye er mulig å få til. Bare man er interessert nok, skaffer seg kunnskap om noe og ikke minst; kan få hjelp der man selv ikke strekker til.

Og du som leser, som abonnerer på dette brevet, det er du som gjør dette muligens nerdete, rare, men forhåpentlig også, viktige prosjektet, mulig. Så hjertelig takk! Jeg lover at jeg skal fortsette å jobbe på, så lenger jeg kan og så lenge jeg orker.
For dette er mitt «kall». Min drøm.

50 er ikke så verst å være!

50 ganger hurra for demokratiet vårt og for livet
hilsen Svein Tore



PS: Skulle du ønske å støtte dette demokrati-prosjektet mitt/vårt med et valgfritt beløp, så bruk gjerne Vipps 92237487 eller konto 97101646878.

Du kan også abonnorere på analysebrevene og TV-kanalen. Brevene koster 500 kr pr år, det samme gjør TV. 

Rekord i velgervandring

En av to velgere byttet preferanse fra 2017 til 2021.

I forrige uke ble de første tallene fra Valgundersøkelsen 2021 lagt fram. Valgforskningen bygger på et samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning og har røtter helt tilbake til 1957 da Henry Valen og Stein Rokkan og deres medarbeidere gjennomførte den aller første valgundersøkelsen. Det er med andre ord en stolt tradisjon som dagens frontfigurer Johannes Bergh (ISF) og Øyvin Kleven (SSB) forvalter.

Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Valgresultatet 2021
Stortingsvalget 2021 ble ujevnt til norske valg å være. Den rødgrønne seieren var meget stor. Høyre og Frp gikk mye tilbake, mens Sp, R, SV og «Andre» gikk markert fram. Under finner du valgresultatet oppsummert, og sammenlignet med 2017.    

Det er verdt å merke seg at antallet stemmer ble historisk høyt, selv om valgdeltakelsen gikk litt ned. Det skyldes at det var rekord i antall stemmeberettigede.


Vandrerne
Hva skjuler det seg bak disse hovedtallene? Et spennende trekk som forskerne har lagt merke til, er at velgervandringene satte ny rekord. Ganske nøyaktig halvparten av velgerne byttet preferanse fra 2017 til 2021. Enten ved at de byttet parti, eller hoppet inn eller ut av hjemmesittergruppen.

 

 

    Tegning: Egil Nyhus

Potensialet for både suksess og fiasko var dermed stort for alle partier som deltok i 2021. Etter flere valg på rad der man har sett det motsatte, med færre velgervandringer enn f eks på 90-tallet, er dette en påfallende økning. Det er særlig trafikken mellom det å stemme på et parti og sitte hjemme som har økt.  

Kilde: Valgundersøkelsen 2021. Grafer fra Bernt Aardal hjemmeside 


Slik vandret de
Valgundersøkelsen gir oss også en unik kilde til kunnskap til hvordan velgerne vandrer. Det første tallet vi bør se på er lojalitetstallet. Altså hvor mange som fastholder sitt valg. Her kom valgforsker Bergh med en interessant opplysning på pressekonferansen som jeg var til stede på. Han sa nemlig at lojaliteten i valgundersøkelsen ligger klart lavere enn ved de ordinære stortingsmålingene. Fordi valgundersøkelsen bygger på et panel som man følger over tid, mens målinger ringer opp nye folk hver gang. 1 av 3 «husker ikke» hva de stemte på ved målinger, påpekte han, og mange svarer det partiet de oppgir som preferanse i dag, framfor det partiet de faktisk stemte på, når de blir spurt om hva de stemte ved forrige valg. 


Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

I tabellen under har jeg satt en rød strek under de ulike partiene lojalitetstall, i følge velgermatrisen i valgundersøkelsen. Som vi ser, svinger det fra 40 prosent som svakest (Venstre), til 64 som best (Ap og Sp).  Egentlig ikke spesielt imponerende tall av noen, ved 2017-valget hadde Sp og R den høyeste lojaliteten med hhv. 85 og 81 prosent.

Partisett
Dette kan tolkes som et uttrykk for at mange velgere følte på en usikkerhet ved valget. Der det partiet de stemte på sist, slett ikke var noe opplagt valg igjen. Ofte har velgerne to, tre, fire partier som de vurderer som ganske aktuelle, uten at ett parti nødvendigvis peker seg klart ut. Dette kalles gjerne partisett. I tillegg var det åpenbart mange velgere som vippet mellom å sitte hjemme eller stemme. I sum ga ikke dette særlig høy lojalitet for noen, samtidig som det ei heller var noen av de etablerte partiene som falt helt igjennom lojalitetsmessig. Alle lyktes altså mer eller mindre sånn halvveis med å mobilisere egne velgere, ingen var i nærheten av fullklaff.

Hvis vi studerer forholdet mellom stemmegivning i 2017, og hvem som lot vær å stemme i 2021, så ser vi at Frp, Ap og V kom dårligst ut. Hele 15 prosent av Frps 2017-velgere lot være å stemme i 2021, mens tallet for Ap og V var 12. Alle tre må dermed kunne sies å ha hatt en viss demobilisering i deler av sin velgermasse. Sp, H og R hadde den laveste andelen som lot vær å stemme og lyktes altså slik sett best på dette punkt.


Sp appellerte til borgerlige velgere
Valgvinner Sp hadde positiv velgerutveskling mot de fleste partier. Men jeg merker meg to interessante unntak: SV og Rødt. Den mye omtalte velgerveksten på Aps bekostning fant sted, men endte mer begrenset enn det kunne se ut som i forkant av valget. Dette indikerer at Sps framgang i første rekke var tuftet på velgere som stemte borgerlig sist. Her ligger også en hovedforklaring på den store rødgrønne valgseieren; Sps var den desidert sterkeste bidragsyteren til å dra velgere over blokken.     

Rødts vekst var særlig drevet av pluss til SV og Ap. Også SV hadde pluss til Ap, men jeg merker meg at mange SV-velgere fra 2017 også gikk motsatt vei. Ap ser dermed ut til å ha lyktes med å demme brukbart opp for de verste netto lekkasjene både i forholdet til Sp og SV. For selv om partiet åpenbart mistet mange velgere til disse to, så klarte man parallelt å hente en del fra begge slik at den netto summen ikke ble så stygg.      

H tapte til KrF
Hva kunne reddet KrF og MDG over sperregrensen? Først og fremst økt lojalitet. MDG lyktes bra med å appellere inn i SVs rekker, men mistet også mange velgere til dem slik at det totalt sett omtrent gikk i null. Overgangsmatrisen indikerer også et klart og noe overraskende tap mot H. KrF fikk et pent netto pluss mot H, Bergh antydet at dette i noen grad kunne være taktiske velgere. Men partiet sliter tungt med appell til andre partiers velgere og gikk særlig på et stort netto tap mot Sp.    

Høyre og Frps tilbakegang skyldes som nevnt bl.a. tap til Sp. Men begge har også netto tap til Ap, særlig H gikk her på et smertelig velgertap til sin konkurrent.         

Kontinuitet og endring
Det hoppet mange velgere både mellom partiene, mellom blokkene og mellom sofaen og partiene ved høstens stortingsvalg. Men velgerne hopper ikke vilt rundt, det er noen gjenkjennelige mønstre i velgerovergangene, men også noen unike trekk. Ønsket om maktskifte og en endret saksagenda bidro til den klare rødgrønne valgseieren.

Om et drøyt år kommer det nye muligheter for alle, både partier og velgere.  

Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Kontinuitet

«Endring og kontinuitet». Det var overskriften som valgforskerne Henry Valen og Bernt Aardal valgte på sin bok etter stortingsvalget i 1989. Tittelen kunne vært bare «Endring».  For endringene ved 89-valget var store: Innvandringssaken gjorde seg virkelig gjeldende for første gang og bidro til at Frp fikk sitt endelige gjennombrudd og stormet fram fra 4 til 13 prosent på bekostning av Høyre. På venstresiden gjorde SV store innhugg i Aps velgermasse, båret fram av økende oppmerksomhet om miljøsaken.

Selv om nye konfliktlinjer kom til, så fant forskerne ut at de gamle aksene fortsatt bestod: Sentrum-periferi, bykultur-motkultur og høyre-venstre. Den gamle konfliktlinjemodellen måtte suppleres, men ikke skrotes. Ap var fortsatt vårt største parti slik det har vært ved alle valg etter 1927. Høyre var fremdeles nest størst, slik det stort sett har vært gjennom hele sin partihistorie. KrF og Sp hadde stabil oppslutning i sentrum.

Også ved høstens valg kan det skje store endringer. Tenk om bare fire partier kommer over sperregrensen! Både KrF, SV og Venstre står i fare for å ramle under. Eller blir det snarere slik, for første gang i historien, at hele ni partier kommer seg over? MDG, og til dels Rødt, har en viss mulighet til å klare det, og dermed få sine nasjonale gjennombrudd.

Skal Sp fortsette framgangen, passere Frp og innta posisjonen som vårt tredje største parti fordi sentrum-periferi-aksen får sin store renessanse og nasjonale valgvinder blåser partiet til værs? Blir det et historisk gjenvalg av en blå regjering der Høyre for aller første gang får ha statsministeren i to perioder? Eller feier snarere en sterk, rødgrønn vind over Norge og gir sentrum-venstre en parlamentarisk posisjon som vi må gå langt tilbake for å finne maken til?

Spørsmålene er mange, og de mest ekstreme utfallene vil gi oss et nytt politisk landskap når vi våkner opp 12. september. Men i valgkampens hete, der mediene gjør det de kan for å piske opp alt som kan smake av drama, så bør vi huske lærdommen fra Valen og Aardal: Endring og kontinuitet. Og kanskje er, når alt kommer til alt, det stabile egentlig det mest oppsiktsvekkende ved vårt politiske landskap. For i grunn er det jo ganske utrolig at såpass mange velgere stemmer på de samme partiene nå som velgerne stemte på for 100 år siden.

Riktignok er ikke Venstre i nærheten av hva de den gang var, men selv de klorer seg fast. Ap og Høyre lever i beste velgående, det samme gjør Sp. KrFs trofaste grunnfjell berger nok partiet denne gangen også. De «nye» partiene SV og Frp har blitt veletablerte, sågar med flere års regjeringserfaring. «Ferskingene» MDG og Rødt er strengt tatt ikke akkurat nyfødte de heller.

Gamle partier har godt av å bli utfordret av nye, ellers stivner de. Det politiske systemet må speile strømninger i befolkningen. Historien viser at partiene våre er seige og lengelevende. Antagelig fordi de er ganske gode til å fornye seg. I en omskiftelig verden er det en egenskap vel verdt å ta med seg.

Det skaper kontinuitet.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 29. mai 

Gamle og nye konfliktlinjer

Sist fredag var jeg innom Stortinget for å holde et foredrag om konfliktlinjer i det norske, politiske systemet. Invitasjonen kom fra KrF-eren Hilde Ekeberg som denne helgen var en slags ledestjerne for seks av de unge og håpefulle i KrFU, deriblant Emil Andre Erstad og Vegard Ask. Som et lite ledd i dette ledertreningskurset ble jeg bedt å si noen velvalgte ord om det ovennevnte tema innenfor en tidsramme på halvannen time.

Jeg åpnet med å si at vi er enige om mye i norsk politikk. Ofte er man enige om mange av målene, men så er det visse uenigheter om virkemidlene. Dernest holdt jeg fram to definisjoner på konfliktlinje:Vid definisjon: Sentral motsetning mellom velgere (og politikere) av varig karakter.

Smal definisjon: Motsetning som har ført til en (eller flere) viktig(e) partidannelse(r).

I konfliktlinjesammenheng er det for en statsviterfyr som meg bortimot dønn umulig å komme uten klassikerne Stein Rokkan og Henry Valen. På basis av sin brede empiriske forskning, mente de at det norske politiske systemet preges av et motsetningsforhold langs fem-seks sentrale dimensjoner.

1. Geografi: Sentrum vs. periferi. By vs. land. Sentrale Østlandet vs. Sør-Vestlandet og Nord-Norge.
2. Kultur: Målsak. Rurale vs. urbane.
3. Religion: Legmannsbevegelse vs. sekulære. (Valen mente at Moral burde skilles ut som en egen skillelinje med alkoholsaken som det sentrale stridsspørsmålet).
4. Varemarkedet: Produsenter vs. konsumenter.
5. Arbeidsmarkedet: Arbeidstakere vs. arbeidsgivere.

I mine øyne koker konfliktlinjemodellen ned til tre hovedakser:
Sentrum vs. periferi, motkultur vs. liberale og høyre vs. venstre. De to første overlapper hverandre i stor grad.

Jeg kunne godt messet i samfulle halvannen time, men fant ut at aktivisering av forsamlingen er en vel så god ting. Derfor hadde jeg på forhånd laget tre gruppeoppgaver som jeg fordelte underveis. Den første lød slik:
Plassèr de sju stortingspartiene KrF, Sp, Frp, H, SV, Ap og V på en høyre-venstre-akse og reflekter samtidig over hvorfor du plasserer partiene akkurat der.

Det var en viss uenighet i forsamlingen, men KrFU-ungdommene var stort sett enige om at partiene burde plasseres slik:

V----------------------------------------S----------------------------------H
              SV             Ap    Sp    KrF     V       H    Frp   

Blant saker som forklarte hvorfor partiene ble plassert slik, var det særlig økonomi som gikk igjen. Men også ideologi og offentlig/privat ble nevnt som beveggrunner. Jeg viste dem deretter hvordan norske velgere i dag blir plassert av Aardal og co (2011) co på en høyre-venstre-akse:

V--------------------------------------S-------------------------------------H
               SV         Sp Ap            V  KrF     Frp   H

Til grunn for denne fordelingen legger forskerne en offentlig vs privat orientering. Altså at velgere som ønsker private løsninger plasseres mot høyre, mens velgere som i større grad ønsker offentlige løsninger plasseres mot venstre. Kanskje litt overraskende for mange ligger Sps velgere hakket til venstre for Ap, og Frps velgere noe lenger til venstre enn Høyres.

Deretter var det tid for (igjen) å understreke at H-V-aksen bare er en blant flere sentrale akser i det politiske landskapet. Norske velgere og politikere opererer altså ikke i endimensjonale, men flerdimensjonale rom.

Husk at modellen baserer seg på empiri før 1970. Hva har skjedd i tiden etterpå? Modellens forklaringskraft er svekket. Motkulturene (legmannsbevegelse, avhold og målsak) er ikke hva de en gang var. De geografiske motsetningene er blitt noe mer avslepne - bl.a. svinger den geografiske oppslutningen om de nye partiene i systemet, SV og Frp, mindre enn for de etablerte. Høyre-venstre-dimensjonen er den som har “klart seg” best. Betyr det at vi bør forkaste modellen? Nei. Men den bør oppdateres, moderniseres og justeres.


Først bør man modernisere de tre bestående hovedaksene.
1. Sentrum vs. periferi: I utvidet forstand kan man kanskje trekke inn elite vs anti-elite - perspektiv. En dimensjon som Frp har klart å utnytte til fulle.

2. Kultur: Her bør verdiperspektivet klarere inn (eks. biotek, ekteskapslov etc). Liberale vs. konservative er en dimensjon som da består. Og kanskje passer elite vs. anti-elite like godt (vel så godt?) inn under den kulturelle dimensjonen

3. Høyre-venstre: I tillegg til økonomi (skatter, avgifter osv). så handler høyre-venstre i noe videre forstand om synet på staten. Hvor stor stat vil vi ha? Offentlig vs. privat er her, som nevnt, en sentral motsetning som hører inn under den vitaliserte høyre-venstre-dimensjonen.

Deretter var det naturlig å la tilhørerne få diskutere om det har kommet inn noen nye motsetninger som er så sterke og av såpass varig karakter at vi kan kalle dem nye konfliktlinjer. Vi ble enige om at følgende to motsetninger bør falle inne under begrepet:

4. Miljø. Vekst vs. vern.

5. Innvandring. Liberale vs. restriktive.

Innvendingene mot disse som nye konfliktlinjer kan imidlertid, ift. den snevrere betydningen av begrepet, være at ingen av dem har ført til viktige partidannelser (miljøpartiet De Grønne er (foreløpig) ikke noe viktig/relevant parti i det politiske systemet, men det fikk et lite gjennombrudd ved høstens valg). Frp ble på sin side på mange måter reddet av innvandringsdimensjonens sprengkraft da partiet slet tungt første del av 80-tallet.


Av de øvrige forslag som ble nevnt, var kanskje global vs. nasjonal det aller beste. Selv er jeg dog litt forsiktig med å inkludere den som en egen konfliktlinje, men det finnes åpenbart gode argumenter for å gjøre det.

Jeg dro så opp fire framtidsscenarier ut i fra denne tematikken. For det første tror jeg at geografiske, kulturelle og økonomiske motsetninger vil bestå i den overskuelige framtiden. Jeg tror også at miljø og innvandring vil bli enda viktigere konfliktlinjer. Jeg tror velferdsstaten kommer til å bli diskutert enda mer. Og jeg ser for meg at globalisering blir viktigere i den forstand at det vil påvirke politikere og beslutningstakere enda mer enn i dag.

Hva betyr konfliktlinjene for partiene og politikerne? Det spørsmålet ble den siste gruppeoppgaven. Noen mente at nye konfliktdimensjoner kan føre til at partiene flytter på seg på de ulike aksene og at det igjen kan føre til nye samarbeidskonstellasjoner. Andre holdt fram konfliktlinjene kan bli så sterke innad i partiene at det kan gi partisplittelser. Mens atter andre pekte på at nye motsetninger skaper modernisering av politikken som alle partier må ta inn i sine programmer.

Selv dro jeg fram at konfliktlinjer har betydning for både politikere og partier i den forstand at gode politikere evner å både lytte og lede på en gang. De må være klar over hva velgerne mener, hvilke strømninger og motstrømninger som finnes og samtidig må de evne å peke ut en kurs og en retning for hvilken vei vi skal gå. Denne politiske kursen tuftes på hovedspørsmålet; hva slags samfunn vil vi ha? De ulike partiene og politikerne skal både få fram forskjellene seg i mellom, de skal representere motsetningene i velgermassen og de skal dempe dem. Dette høres paradoksalt ut, men det er i dette paradoksale rommet at politikerne har sin plass og legitimitet. For partier er levende kompromissorganer med folk med mange ulike oppfatninger, men som skal enes om et felles program og en politikk som alle kan stå inne for og fronte utad. Og partier må i tillegg også inngå kompromisser med andre partier. På den ene siden skulle få fram konfliktlinjene (f.eks. i en valgkamp) og på den annen side skulle dempe dem, er krevende - men noe alle som går inn i politikk, må være forberedt på.


Jeg rundet av med fire konkluderende hovedpunkter:

- Klassiske konfliktlinjer er av geografisk, kulturell og økonomisk karakter

- Nye konfliktlinjer, som miljø og innvandring, har kommet til

- Det norske, politiske landskapet er flerdimensjonalt. Men vi er enige om mye

- Politikere skal både synliggjøre, representere og dempe konfliktene

Konfliktlinjer

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

Motsetningene i norsk politikk

Til helgen har jeg blitt invitert til Hønefoss for å holde et foredrag på et ledertreningskurs i KrFU. Her deltar de største politiske talentene i ungdomspartiet. Temaet jeg fikk oppgitt var det noe vide "Politikk i dag". Min tanke er å pense det over på hovedmotsetninger i politikken.

Det er vrient å komme utenom klassikerne Stein Rokkan og Henry Valen i en slik sammenheng. Deres forskning innebar bred empirisk dokumentasjon som pekte i retning av det fantes fem hovedmotsetninger (eller konfliktlinjer/skillelinjer om du heller vil) blant norske velgere:

1. Geografi: Sentrum vs periferi. By mot land. Sentrale Østlandet (Oslo-regionen) vs. resten av landet (Rokkan opererte dog med to ulike periferier; Sør- og Vestlandet + Nord-Norge).

2. Sosiokultur: Urbane vs bønder. Akademikere vs nasjonalister. Bokmål vs nynorsk.

3. Religion:  Legmannsbevegelse vs. sekulære. Skrifttro vs. tolerante. Aktive vs. passive.
(Valen la her til en egen moralsk skillelinje som primært omhandlet alkoholpolitikken)

4. Varemarkedet:  Konsumenter (forbrukere) vs. produsenter (primært bønder).

5. Arbeidsmarkedet:  Arbeidsgivere vs. arbeidstakere. NHO (tidl NAF) vs. LO.

Denne skillelinjemodellen var ført og fremst basert på empiri fra før 1970. Er modellen fortsatt relevant? Ja. Men forklaringskraften er svekket. Derfor må modellen både modereres, utfylles og suppleres. Selv synes jeg det gir mest mening å koke disse fem konfliktlinjene ned til tre hovedakser:

* Sentrum-periferi. Gjerne noe utvidet også med en by mot by og land mot land-variant f.eks. i lokaliseringsspørsmål.
* Kultur. Gjerne utvidet med et verdiperspektiv hvor en kan trekke inn bioteknologi, ekteskapslov osv. Samt en elite vs. protestdimensjon som Frp har visst å hente utnytte til fulle.
* Venstre-høyre. Økonomi utvidet med privat vs. offentlig og grader av statlig styring.

Har vi fått noen helt nye konfliktlinjer (varige motsetninger) de siste 30-40 årene? Mange mener at miljø (vekst vs. vern) er en slik. Andre peker på innvandring (liberal vs. restriktiv) som en sentral skillelinje. Noen holder fram kjønn. Globalisering (global vs nasjonal) blir også nevnt som en god kandidat.

Hva oppfatter du å være de mest sentrale motsetningene i norsk politikk i dag? Og hva vil bli hovedskillelinjene i framtiden?

Eller er det tvert i mot slik som den erfarne politiske journalisten Gerhard Helskog framholdt i et par twittermeldinger til meg i kveld:
-Kampen står mellom dem som vil ha en veldig stor stat og dem som vil ha en grenseløs stor stat. Derfor er det mest sentrale at vi ikke har sterke motsetninger.

Har han rett?

Foredrag om velgertrender for Østfold Høyre

I dag har jeg avlagt Moss og stilige Refsnes Gods et besøk for å foredra på Østfold Høyres evalueringskonferanse. Fylkesleder Tage Pettersen la listen noe høyt for meg da han i sin introduksjon bemerket at de tidligere har pleid å bruke valgforskernestor Henry Valen på tilsvarende arrangementer. Men her var det like fullt lite annet å gjøre enn å forsøke å hoppe etter Valen.

Velgertrender før, under og etter valget 2009 og fram mot kommunevalget i 2011, var hovedtemaet som jeg ble bedt om å belyse. Jeg innledet med å vise fram noen søyler som summerte opp partienes utvikling fra januar i fjor og fram i mot valget. Bakteppet var finanskriseffekten som slo ut for fullt høsten 2008 hvor Frp ramlet fra nivåer helt opp mot 30 og ned til 22-23 i desmber. Ap steg fra under 30 sommeren 2008 og opp til ca 34, mens Høyre steg fra rundt 13-14 og opp til 17. Deretter slo bl.a. hijabdebatten til med full styrke, noe som bidro til å sende Frp opp igjen til 26-27 senvinteren og våren 2009. Både Høyre og Ap falt noe tilbake.

Så fulgte en lang periode der velgerpreferansene lå overraskende stabile, før valgkampens siste fire uker der velgerbevegelsene igjen tiltok styrke. Høyre og Ap steg, mens både Frp, Venstre og KrF ramlet inn mot det som bel selve valgresultatet. Stemmefordelingen ga en mandatfordeling i 86-83  favør de rødgrønne, til tross for at de fire opposisjonspartiene økte sin stemmeovervekt fra ca 20 000 til 50 000 stemmer. Valgsystemet konstruerte således et rødrønt flertall.

Jeg nøyde meg med å peke på tre hovedtrekk ved selve valget:

1) Regjeringen ble gjenvalgt som første regjering siden 1993.
Aps sluttmobilisering og Venstres fall under sperregrensen bidro i sum til et fortsatt rødrgønt mandatflertall. SV lekket kraftig til Ap. Ap dro også fordeler av at det ble et "trygghetsvalg" der hva velgerne visste hva de hadde, men ikke hva de ville få ved et borgerlig flertall. I tillegg nøt Ap godt av den sterkt økende pengebruken, som et produkt av den motsykliske og finanskriseinitierte finanspolitikken.

2) Sentrum ble sterkt svekket.
Her problematiserte jeg bruken av begrepet sentrum på partiene KrF, Sp og Venstre fordi disse partiene, ikke er sentrumspartier i de sakene som betyr mest for dem (hhv verdi, familie, EU, distrikt og miljø). Men like fullt; "sentrum" oppnådde samlet sett sin laveste stemmeandel noensinne. Både Venstre og KrF tapte på regjeringsspørsmålet og at de ble litt uinteressante mellom blokkene.

3) H + Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent. Her pekte jeg på et par årsaksfaktorer. For det første at det lå en viss grad av protestelement mot den rødgrønne regjeringen som førte til at en del velgere søkte til de to partiene som utgjør den klareste opposisjonen. Dessuten at både Frp og Høyre nøt godt av sentrums problemer.

I tillegg trakk jeg fram at regjeringsspørsmålet ble veldig sentralt, noe som trolig både Ap og Høyre denne gang profiterte på. Av konkrete politiske saker, så viser Synovate-tall at velgerne har lagt mest vekt på skole (bra for "sakseierne" Ap og H) og dernest miljø. Når det gjelder miljø så er det et paradoks at "milljøpartiene" SV og V gikk tilbake til tross for at miljøsaken var viktigere enn på lenge i en valgkamp. Det siste viser imidlertid også at velgere ikke nødvendigvis legger mye vekt på enkeltsaker og temaer, men tar sitt valg ut i fra en mer helthetlig vurdering.

I en Høyre-forsamling fant jeg det mest naturlig å snakke mest om det partiet som opptar dem mest, nemlig Høyre. Hvorfor klarte Høyre denne gang å løfte seg fra 13-tallet og opp på 17 ved valget og dermed bryte en negativ trend ved stortingsvalgkamper? Her vektla jeg tre hovedpunkter som i sum  bidrar til å kaste et lys over dette:

1) Høyre var bra + Agendaklaff
Man gikk fra en situasjon med "krise-Høyre" på sommeren til "comeback-Høyre" som et produkt bl.a. av at Høyre på mange måter ble en del borgerlig orienterte velgere beste "regjeringshåp" hva gjaldt å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Høyre framstod konstruktive ("vi har alle dører åpne"), mens de andre, speiselt KrF og Venstre framstod litt som sabotører ("vi nekter Frp"..). Dette, koblet sammen med skole og trygghet, gjorde at Høyre fikk agendaen litt på sin side.

I tilleg gjorde partiets representanter stort en ryddig og bra jobb. På spørsmål fra meg, så var det tydelig at egenevalueringen konkluderte med at Erna Solbergs innsats var det avgjørende. Dette tonet jeg noe ned, det er lite i norsk valgforskning som tyder på at personeffekter har noe særlig å si. Velgere stemmer i overveiende grad på partier, ikke personer. Samtidig som jeg pekte på at Solbergs gode TV-innsats spesielt i startfasen, bidro til å bygge opp bildet fra krise til coemback, noe som selvsagt ikke var noen ulempe.

2) Konkurrentene slet
a) Frp trøbletPartiet ble til dels mediekjørt ganske hardt på en del sammenhenger i politikken sin - et kjør som partiet ikke taklet på beste måte. Frp er klart best i angrep. Finanskrisen og sterkt økende offentlig pengebruk fratok Frp også "raushetskortet" (dvs. mulighten til å framstå som et raust parti som har ekstra med penger til gode formål, mens de andre partiene framstår gnieraktige). Partiet fikk ei heller opp sitt beste politiske kort i velgersammenheng; innvandring i noe særlig grad i valgkampen.

b) Venstre og KrF lekket til H 
Statsministerbildet bidro til å forsterke inntrykket av at Høyre var den drivende kraften hva gjaldt å få til et regjeringsskifte. KrF fikk ikke opp sin beste sak; familiepolitikken. En del velgere gikk nok også tilbake til Høyre etter å ha stemt taktisk på Venstre sist (for å dra partiet over sperregrensen).


Etter å ha snakket om nasjonale faktorer, kom jeg etter hvert også inn på noen lokale (Østfold)forhold. Selve valgresultatet i Østfold var, gitt det nasjonale nivået som de ulike partiene til slutt havnet på, omtrent som forventet. Imidlertid er det grunn til å peke på at Frp hadde en viss tilbakegang i fylket (mens de gikk noe fram i omtrent hele resten av landet). Særlig slet partiet med tilbakegang i det viktige Fredrikstad-området, noe som kan tyde på at enkelte spesielle lokale elementer har slått inn.

Hva gjelder Østfold Høyre sin oppslutning, så var den på det jevne (14,8:17,2 = fylkesfaktor 0,86) relativt sett sammenlignet med foregående valg. Det var ørlite bedre enn 05-valget (faktor 0,84), men noe dårligere enn 01-valget (faktor 0,92).

Hva er så årsakene til at Østfold Høyre alltid gjør det dårligere enn landsgjennomsnittet?
Fra salen ble det spilt inn at generelt lavt utdanningsnivå og mange arbeidere er to hovedårsaker - noe jeg var helt enig i. Dessuten føyde jeg til at inntektsnivået blant velgerne i Østfold ligger noe lavere enn i et gjennomsnittsfylke. Dette er sosiale strukturer som nok vil ligge fast i mange år framover, og som fører til at Østfold Høyre også i framtiden vil slite tungt med å komme seg opp på nasjonalt snittnviå.

Hva gjelder mandatfordelingen i Østfold, så ble den 5-4 i borgerlig favør - akkurat som ved valget i 2005. Spenningsmomentet i fylket stod om de to siste faste mandatene, samt utjevningsmandatet. Ap hadde på forhånd tre sikre, Frp to og Høyre ett. Hovedspørsmålene var om Ap kunne klare å kapre ett mandat til, om SV kunne beholde sitt ene, Frp sine tre og KrF sitt utjevningsmandat. Fasiten ble at Ap maktet jobben med å plukke fire, men det gikk på bekostning av SV som mistet ett. KrF beholdt sitt utjevningsmandat, mens Høyre og Tage Pettersen var 0,9 prosentpoeng unna (ca 1200 stemmer) fra å ta et mandat fra Frp.

Så pekte jeg på utviklingen etter valget og fram til i dag. Her dro jeg fram tre hovedpunkter
- Ap har falt
- Høyre har steget
- Sentrum fortsetter å slite
Her kan det nå være grunnlag for å påstå at Norge har gått inn i en fase der et nytt politisk landskap åpner seg. Samtidig er jeg skeptisk til å avskrive sentrum som en viktig faktor også i framtiden. Sentrumspartiene kan komme tilbake.

Hvorfor har Høyre fortsatt å stige? Fem årsaker ble trukket opp fra min side:
a) Valgvinnere får gjerne et ettervalgsløft (bandwagon-effekt)
b) Ap har trolig lekket noen velgere direkte til H (pga mange dårlige saker for regjeringen; Bjarne Håkon Hanssen, biografier, biodiesel, sykelønn)
c) Høyre har fortsatt å være bra - bl.a. fått inn noen nye og dyktige folk i stortingsgruppen (som Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup)
d) Frp har vært tamme - brukt lang tid på å få konstituert stortingsgruppen sin.
e) KrF og Venstre har fortsatt å slite

Basert på snittet av de seks målingene som til nå er publisert i februar, laget jeg denne landsprognosen pr 13.02.:
SV 6,5
Ap 32,6
Sp 5
KrF 4,6
V 3,9
H 22,1
Frp 22,3

Mandatsimulering gir da denne fordelingen:

SV 12 -1
Ap 58 - 6
Sp 9
KrF 8 -2
V 2
H 39 +8
Frp 40 -1

Dette innebærer et borgerlig flertall på 90-79. Men så handler det da om å være best når det gjelder og best når det ikke gjelder...

Med partienes fylkesfaktorer for Østfold lik valgresultatet, så ville Østfold-resulatet sett slik ut:

SV 4,5 + 0,1
Ap 36,2 -3,1
Sp 4,0 - 0,9
KrF 4,9 -0,9
V 2,5
H 19,0 +4,2
Frp 25,4 - 0,7

Min mandatberegning viser at Ap ville beholdt sine fire mandater med meget tynn margin. Partiet er ved rundt 36 prosent nede på vippepunktet mellom tre og fire mandater i fylket. Frp er med sine drøyt 25 prosent akkurat på vippepunktet mellom to og tre mandater - min beregning viser at det akkurat ikke ville holdt til tre. Høyre har med 19 prseont to mandater greit inne, mens SV kunne kommet til å frata KrF sitt utjevningsmandat (her må det føyes til at forhåndsestimering av utjevningsmandat er en meget usikker øvelse).

I sum ville det altså, paradoksalt nok, kunne gitt en mandatforskyvning i rødgrønn retning (5-4) fordi de rødgrønne ville hatt "stang inn". Samtidig illustrerer dette også at Østfold, akkurat pr nå, ligger helt i vannskorpa til å kunne bikke helt over til 6-3 i borgerlig favør (gitt at Frp plukker tre, Høyre to og KrF ett). En forskjell på to mandater mellom blokkene kan avgjøre et jevnt nasjonalt valg.

Under dette punktet pekte jeg også på de mandatmessige fylkesendringene som det ligger an til i 2013 da dette skal justeres i takt med befolkningsutviklingen.  Østfold kommer til å ligge på status quo med sine ni mandater.

Avslutningsvis prøvde jeg også å se litt inn i glasskulen fram mot lokalvalget neste år. Her dro jeg opp fem elementer som kan bli avgjørende:

1. Regjeringen må kutte i pengebruken. Det kan føre til
- mer protest blant velgerne som burde gavne største opposisjonspartiene Frp og Høyre
- det kan også gi Frp tilbake "raushetskortet"

2. Høyre har den force at de kan drive den mest konsistente opposisjonspolitikken fra høyre. Fordi Frp tidvis må angripe regjeringen fra venstre (ikke minst hva gjelder velferdspolitikk)

3. Hvor viktig blir det nasjonale aspektet? Vil velgerne bruke stemmeseddelen sin til å straffe regjeringspartiene slik at lokalvalget blir en en form for folkeavstemning over regjeringen?

4. Valgvinden blåser vesentelig mer ulikt ved lokalvalg enn stortingsvalg. Men en trend ved 03-valget var at styrende lokalt ("ordførerpartiene") ble straffet, mens de i 07 snarere ble belønnet av velgerne (ordfører-effekt).

5. Lokale medier spiller, naturlig nok, en mye viktigere rolle. Lokalavisen er den viktigste infokanalen for velgere flest ifm et kommunevalg.

Høyres vinnerscenario vil være at
- velgerkonkurrentene fortsetter å slite
- regjeringen blir mer upoplær
- styring, skatt og skole slir sentralt
- H framstår i valgkampen enten som den styrende drivkraften i mange kommuner eller som det viktigste mulige styringsalternativet på opposisjonssiden.
Går alt dette inn, så er ikke et nivå helt opp i mot 30 prosent umulig.

Taperscenarioet vil være:
- Høyre blir svakere innad
- Frp fram på protest, ny petropop, innvandring og eldreomsorg
- Venstre og KrF revitalieres
- Ny krise e.l. gir regjeringen et nytt løft

Inntreffer alt dette, så mener jeg at Høyres bunnivå i lokalvalgssammenheng er ned mot 15 prosent.

Det mest realisteiske er selvsagt at partiet havner et eller annet sted i mellom disse "ekstremscenarioene".

Hvor går de langsiktige velgerstrukturene? Hva gjelder Høyre, så går noen strukturer pro partiet og andre kontra.
Pro-H er:
- Inntektsveksten blant velgerne
- Urbaniseringen
- Liberaliseringen og sekulariseringen
- Utdanningsveksten

Kontra H går:
- Økningen i andelen ikke-vestlige innvandrere (mange her stemmer rødt)
- Flere ansatte i offentlig sektor
- Flere eldre (H sliter med å få godt grep om eldre velgere)

Jeg rundet av med å trekke fram fire konkluderende poenger:
* Høyre gjorde et OK 09-valg (men slett ikke glitrende)
* Høyre løftet seg pga egen dyktighet, andres problemer og brukbar klaff med agendaen
* Østfold Høyre gjorde, relativt sett, et middels valg. Var nær to mandater, men det holdt ikke helt.
* Gjenvalget av Stoltenberg-regjeringen gir H gode muligheter både i 2011 og 2013.