Analyse av Buskerud valgkrets

Av og til ønsker lokale og regionale medier at jeg skal beregne parti- og mandattall for enkeltfylker.  Mange partier har nå gjennomført nominasjonene før stortingsvalget neste år, og hvilke folk som kommer inn og hvem som må ut fra Stortinget gjør at stoffet kan personifiseres - noe som ofte gjør tallene mer interessante å presentere. I uka som gikk laget jeg tall for Drammens Tidende. Disse ble publisert på lørdag. La oss først ta en titt på dem:        

Tallene er basert på gjennomsnittet av fire nasjonale meningsmålinger fra byråer Respons, Sentio, Gallup og Infact. Målingene er tatt opp i perioden 12.-29. november, og regnet om til Buskerud valgkrets v.h.a. en fylkesfaktor som baserer seg på valgstatistikk. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de åtte distritsmandatene.

Ap tok fire mandater i 2009, mens H og Frp tok to hver. Sp fikk med seg utjevningsmandatet, noe som totalt sett ga de rødgrønne 5-4 i kretsen. Buskerud er en "vippekrets" som kan gå fra rødt til blått. Mine tall for øyeblikket indikerer borgerlig ledelse 6-3.

Innslagspunktet for et fast mandat i fylket ser ut til å ligge på i overkant av sju prosent. Ingen av småpartiene er i nærheten av dette nivået, så i øyeblikket er utjevningsmandatet det som SV, KrF, V og Sp eventuelt kan håpe på her. På de fleste av beregningene jeg har kjørt den siste tiden, kommer enten V eller Sp ut med utjevningen i fylket. På de aller siste tallene har jeg Venstre og førstekandidat Rebekka Borsch inne, mens Per Olaf Lundteigen (Sp) ryker.

Terskelen for to mandater i Buskerud ser ut til å være rundt 15 prosent, litt avhengig av stemmefordelingen på de øvrige partiene. Det er akkurat rundt dette nivået Frp ligger på nå, i følge mine tall. Ulf Erik Knudsen har takket nei til gjenvalg. Jørund Rytman ble lørdag nominert på topp. Han ser bankers ut. Morten Wold kapret annenplassen, antagelig den eneste (ex-)journalisten i landet med hjerte for Frp.. (det var en fleip som ikke er helt uten grobunn i virkeligheten). Ved inngangen til valgåret lukter det kampplass av Wold.

Klarer ikke Frp å forsvare to mandater, så vil den som blir størst av Høyre og Ap trolig få fire mandater. Høyre har nå et grep om teten, og holder sistemandatet i fylket - noe som i så fall gi både toppkandidat Trond Helleland, andrekandidat Anders Werp, tredjevalget Kristin Ørmen Johnsen og fjerdenominerte Christopher Wand stortingsplasser. Men Wand er helt avhengig av at Høyre holder sitt høye nivå hele veien inn.

Dette betyr at av Buskerud Aps fire frontfigurer i stortingssammenheng; Martin Kolberg, Lise Christoffersen, Torgeir Michaelsen og Laila Gustavsen, så ligger en av dem pt. tynt an. Fylkeslaget avholder sin nominasjon til helgen, og det blir meget interessant hvem av dem som må ta til takke med den usikre fjerdeplassen. Ikke minst på bakgrunn av avdekkingen av Kolbergs bruk/misbruk (stryk det som ikke passer) av sin maktposisjon.    

Summeres dette, så virker sju plasser rimelig sikre i mine øyne. Disse er Helleland, Werp og Ørmen Johnsen (alle H - trekløveret på bildet), de tre første hos Ap (som ikke er klare ennå) og Rytman (Frp). Sistemandatet ser ut til å bli en kamp mellom Wand, Wold og den fjerdenominerte på Aps liste. Jeg holder Wand litt foran  akkurat nå.  
   Frps opinionsnivå er et stort usikkerhetsmoment. Jeg viet derfor kronikkplassen i avisen dette temaet. Kronikken finner du under.           

Frp i trøbbel

Lenge har man kunnet regne to stortingsmandater som sikre for Frp i Buskerud. Nå er andreplassen høyst usikker.


Både ved valget i 2005 og i 2009 plukket Frp lett to mandater i Buskerud. Sist gang var partiet sågar i nærheten av tre mandater, men det holdt ikke hele veien inn for Ida Marie Holen som den gang stod på tredjeplass. Den som i dagens nominasjonsmøte i Frp sikrer seg andreplassen, enten det blir Morten Wold eller en annen, burde kunnet ta mål av stortingsdressen - hvis ting hadde vært noe i nærheten av det som har vært normalen for Frp de siste årene. Men noe har skjedd. For etter mine beregninger ligger partiet nå inne med kun ett mandat i Buskerud.

Vi må dog ta noen forbehold. For det hefter for tiden ekstremt stor usikkerhet til hva som er Frps reelle oppslutning. På onsdag presenterte VG en riksmåling, utført av Infact, som ga Frp kun 12,7 prosent. På torsdag publiserte NRK en måling, laget av Norstat, som ga Frp hele 21,6 prosent. Sentio utførte en Buskerud-måling for DT i september som viste 20 prosent til Frp og to sikre mandater. Noe av årsaken til disse store sprikene ligger i metodene byråene bruker. Noen legger lokalvalget 2011 til grunn når de «vekter» tallene, mens andre baserer seg på stortingsvalget i 2009. Frp gjorde et godt stortingsvalg og et elendig lokalvalg. De byråene som vekter mot 2011 ligger systematisk lavere på Frp enn byråene som vekter mot 2009. Sentio, som er DTs foretrukne byrå, er for tiden blant de som ligger aller høyest på Frp.

Jeg har valgt en mellomløsning og inkluderer både to byråer som vekter mot 2009 og to som vekter mot 2011 som bakgrunn for beregningene i dagens avis. Fordi det etter mitt skjønn finnes gode argumenter for begge metoder. Dette betyr at skulle «2009-byråene» ha rett, så ligger Frps nivå reelt sett trolig et stykke over de 14,6 prosentene jeg kom fram til. Og skulle «2011-byråene» ha rett, så er trolig tallet lavere. Sentios egne råtall for Buskerud (råtall er det folk faktisk har svart meningsmålerne, før tallene «veies»), basert på nasjonale målinger januar – november, gir Frp kun 11,2 prosent.

Min tolkning av råtallene er at de er et veldig dårlig tegn for Frp. Tall som bør gi generalsekretær Finn Egil Holm og andre tallknusere og strateger i partiet både en og to bekymringsrynker. Tallene gir oss også grunn til å spørre Sentio hvordan de begrunner at Frp-tallene veies så kraftig opp. Hvorfor tror de at det er omtrent dobbelt så mange Frp-ere som de som faktisk sier at vil stemme på Frp? Det hadde vært fint og fått et åpent svar på det her i avisen. Vi er, om ikke mange, så i alle fall noen som lurer på dette.

Skulle Frp være på vei ned mot en halvering av sitt 09-resultat, så snakker vi i Buskerud netto om 15 - 20 000 velgere som da enten allerede er borte eller er på vei bort fra Frp. Dette tilfører valgkampen en meget interessant dynamikk. For i så fall - hvor går alle disse velgerne? Mange har satt seg på gjerdet. Mange har allerede gått til Høyre. Eller de sier i alle fall at de vil stemme på Høyre. Kan noen av de andre partiene også plukke opp en del frafalne Frp-velgere? Særlig er disse velgerne en nøkkel for Ap. For også Ap ser ut til å lide store netto tap til Høyre. En god valgkamp kan sørge for at tapene til Høyre blir mindre enn det ser ut nå, men tap blir det etter alle solemerker. Det betyr at for å holde blokkbalansen noenlunde konstant, som er en helt nødvendig forutsetning hvis Stoltenberg og co skal lykkes med å ta en tredje valgseier, så må Ap kompensere ved å tiltrekke seg mange ex-Frp-velgere.

Får Ap 3 eller 4 mandater i Buskerud? Får Høyre 3 eller 4? Klarer Frp å berge sine 2 eller må de nøye seg med 1? Og går utjevningsmandatet til Sp eller Venstre? Det ser, rent matematisk, ut til å være hovedspørsmålene i Buskerud, i det valgåret vi nå snart går inn i. Det er ni måneder igjen, og alle som har vært borti et svangerskap vet at det er lang tid der mye kan skje. I politikken er det nærmest en evighet.


Men foreløpig er det tegn som tyder på at Frp er i trøbbel.

Hva skal vi kalle velgere som står mellom H og Ap?

For noen dager siden gjorde jeg en analyse av de siste velgerbevegelsene, samt skuet fram mot neste års stortingsvalg. Oppmerksomheten ble særlig viet de velgerne som står mellom Ap og Høyre. Fordi deres veivalg kommer til å bli svært viktig for utfallet. Hvilket begrep skal man bruke på denne velgergruppen? Det var et spørsmål jeg tenkte på før jeg skrev. Først synes jeg det var en god ide å bruke "rosa velgere".

Men en oppmerksom sjel på Twitter (Britt Lysaa @112BL) pekte på at det strengt tatt er lilla du får når du blander rødt (Ap) og blått (Høyre). Så valget falt i stedet på "lilla velgere".




Dette har falt enkelte i Det Liberale Folkepartiet tungt for brystet. Jeg har fått reaksjoner fra flere som  mener lilla er deres farge. En sendte meg sågar en lenke til et fargekart som viser at lilla befinner seg helt til høyre i fargelandskapet.

Velgere som står mellom Ap og Høyre er en velgergruppe som jeg kommer til å snakke og skrive mer om framover. Foreløpig holder jeg fast ved lilla som en brukbar betegnelse, men har du forslag til noe enda bedre så er det god plass i kommentarfeltet!

    

Psykisk åpenhet

Nye medier bidrar til at vi åpner oss mer enn før. Det vil føre psykisk helse høyere på den politiske agendaen.

«Viktige saker for velgerne ved stortingsvalgene 1993-2009» er overskriften på en tabell i boken «Det politiske landskap» (Bernt Aardal red.). En bok der mye kunnskap om norske velgere er samlet. I tabellen skjuler det seg interessante tall om hva norske velgere har vært opptatt av de fem siste stortingsvalgene. Ved valget i 1993 var EU-saken dominerende. 65 prosent mente saken var viktig. Senere har ingen enkeltsak dominert, men i 1997 ble eldreomsorg vurdert som viktigst. Ved valgene i 2001, 2005 og 2009 var skole på topp.

Hva med helse? Skarve tre prosent mente helsesaken var viktig i 1993. Andelen økte til hele 30 prosent i 1997. Så falt tallet til 22 i 2001 og videre ned til 15 i 2005, før det økte til 19 i 2009. Helse har ikke vært aller viktigst for velgerne i noe valg, men er ofte blant topp tre-fire. I sum forteller tallene at helse er noe mange velgere ofte er opptatt av når de skal avgi sin stemme.

Hvorfor ble helse og eldreomsorg ekstra viktig i 1997? Aps slagord den gang var «helse og eldre først!» Verken før eller siden har Norges største parti funnet plass til helse i sitt hovedslagord. Også de fremste opponentene til Ap den gang; KrF og Frp, hadde helse og eldreomsorg høyt oppe på sin liste over viktige saker. Helse ble viktig i 1997 fordi politikere og partier selv løftet saken høyt opp på agendaen.Men helse ble viktig også av en annen årsak. For å finne den skal vi skru klokken tilbake til januar 2002. Da leverte Therese Evensen sin hovedoppgave i statsvitenskap om hvordan valgkampen 1997 framstod i mediene. Evensen foretok en innholdsanalyse av seks aviser i perioden 1. august til 15. september 1997, samt av partilederdebatten på NRK. På basis av sine funn konkluderte hun med at «medieagendaen var sterkt dominert av meningsmålinger, regjeringsspørsmålet og "spillet", mens velgerne derimot var mest opptatt av eldre- og helsespørsmål». Samsvaret mellom velgernes dagsorden og medienes dagsorden var heller svak. Velgerne var opptatt av saker, mediene av spill. Det var velgerne og politikerne som sammen gjorde helse til en hovedsak i 1997, ikke mediene. Dette gir oss grunnlag for å hevde at både velgere og politikere har dagsordensmakt. Drahjelp fra mediene hjelper, men det er ikke avgjørende.

Politikere og velgere har i dag enda bedre muligheter til selv å sette agendaen enn de hadde i 1997. Tradisjonelle medier er fortsatt viktige informasjonskilder for velgerne, med TV på topp, men nye medier som Facebook, Twitter og blogger utfyller og supplerer de tradisjonelle mediene i økende grad. Den politiske agendaen blir dermed mer fragmentert. Ingen av oss er lenger prisgitt hva tradisjonelle portvoktere i debattredaksjonene bestemmer seg for når det gjelder hvem og hva som skal trykkes. Mange politikere og velgere er i stedet blitt egne redaktører på nett. Vi kan oftere selv sette agendaen.

Vil vi bruke vår dagsordensmakt til å få psykisk helse lengre fram i velgernes bevissthet når vi går og stemmer ved stortingsvalget 9. september 2013? Det finnes argumenter mot det. Psykiske helseproblemer er noe mange av oss ikke gjerne tar opp fordi det ofte er litt vanskelig å snakke om. Og det er noe som politikere og journalister heller ikke gjerne tar opp. Fordi det, også for dem, er langt lettere å snakke om det akutte og det synlige. Derfor er norsk helsedebatt gjerne synonymt med sykehus, køer, ressurser, bevilgninger og organisering. Dette er viktige temaer, men helsedebattene mangler dermed en sentral dimensjon.

På min Facebookside ba jeg om innspill til denne kronikken. En av dem som velvillig delte av sine erfaringer var Turid Kristensen, gruppeleder i Lørenskog Høyre. Hun sa det slik: 
«Psykisk helse kommer ofte langt bak i en valgkamp fordi de psykisk syke er en gruppe som ikke roper høyt. Tilbudene til dem står ofte også laglig til for hogg i en presset budsjettsituasjon fordi de ikke er lovpålagte. Å ta vare på de som trenger det mest, er noe politikere bør utfordres på. Jeg synes egentlig akkurat det er en god lakmustest på om kommunen ivaretar noen av sine mest grunnleggende oppgaver på en god måte».

Utsagnet ga rom for noen refleksjoner. Refleksjoner som jeg i grunn aldri har gjort meg før, men som er vel verdt for flere enn meg å gruble litt over. Roper ikke mennesker med psykiske lidelser? Må man rope høyt for å bli hørt? Blir psykisk syke systematisk nedprioritert fordi det ikke finnes lovpålagte oppgaver? Er ivaretakelse av folk med psykiske problemer en politisk kjerneoppgave? Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at svaret på det siste er ja. Det skjer mye bra innenfor psykisk helse, men mer oppmerksomhet kan føre til at det skjer noe som er enda bedre. En opptrappingsplan over ti år ga mer behandlingskvantitet, men et hovedspørsmål er om gjennomføringen har ført til bedre kvalitet. Regjeringsplattformen til de rødgrønne partiene, Soria Moria 1, var konkret på psykisk helse. Soria Moria 2 langt vagere.

For meg, som ser det hele utenfra, er det et tankekors at de få gangene psykisk helse debatteres, så er det ofte behandling det snakkes om. Behandling er vesentlig og noe samfunnet vårt må tilby av solid kvalitet, men det aller viktigste er at flere folk klarer å håndtere sine utfordringer før de blir til problemer som bør behandles. Det hjelper å snakke om det, sies det. Det er ikke dumt sagt. Psykologer kan sikkert være utmerkete folk å gå til i så henseende, men enda viktigere er de nærmeste folkene vi har rundt oss. Kjæresten, familie, venner og kolleger. Man trenger ikke være psykolog for å skjønne at mer åpenhet kan være den aller beste forebyggingen.

Nylig leverte kollega Cecilie Staude og jeg manus til en bok som får tittelen «Sosial kommunikasjon». Den dreier seg om hvordan vi bruker sosiale medier, og hvordan bruken påvirker oss som individer og samfunnet rundt oss. I arbeidet med boken stod det bare klarere og klarere for oss at flere snakker åpnere om seg selv enn de gjorde før. Vi deler mer med hverandre. De nye mediekanalene har gjort det lettere å åpne seg for andre. Mange glanser livene sine i sosiale medier, slik mennesker har glanset livene sine til alle tider. Men ser du litt nærmere på Facebook-vennene dine, følgerne på Twitter og bloggerne du leser, så vil du trolig se at flere nå også tør dele informasjon som bryter med glansbildet. Slett ikke alle, men noen flere enn før. Å pynte seg til fest er en god ide og noe mange trives med, men å være stivpyntet hele tiden er neppe behagelig. Å være seg selv er et ideal som kommer til å bli bare sterkere. Å være syk er en del av oss, fordi det er en naturlig del av livet. Livet er ikke noe å skamme seg over.  Halvparten av oss får psykiske problemer i løpet av livet. Halvparten av velgermassen – det er mange velgere det, politikere! Stadig flere kommer til å fortelle andre om at vi har slike utfordringer i hverdagen. Fordi det ikke er så farlig lenger. Tvert i mot, ved å vise svakhet og sårbarhet viser vi styrke. I et samfunn som er åpnere og rausere får sårbarheten og svakhetene mer rom.

Skulle ønske #Ap og @jonasgahrstore ville fokusere på #psykiskhelse i valgkampen. Blir gjerne med som frivillig fremover, har mange ideer», tvitret Hanne Heggheim (@hanne444) nylig. «Enig! Tror vi er mange med gode ideer som har jobbet eller brukt psykiatri. Spør oss da», supplerte  Bente Sørensen (@pysbenzo). «Herved gjort. Jeg vil gjerne lytte til råd om psykisk helse og andre erfaringer. Send mail eller brev eller link», svarte Jonas Gahr Støre. 
Den nye åpenheten i nye medier kommer til å påvirke tradisjonelle medier, politikere og den politiske agendaen, både inn mot valget i 2013, ved påfølgende valg og ikke minst; mellom valgene. Jeg kan yte min lille skjerv til at påvirkningskraften blir større. Det samme kan du. 

Skal vi gripe de nye mulighetene og se hva som skjer?
 
Denne teksten kommer på trykk i Psykologtidsskriftet til uka. 

Teksten ble til etter at debattredaktør Øystein Helmikstøl ringte meg og lurte på om jeg kunne skrive om dette temaet. Jeg måtte tenke meg om fordi det er et felt som jeg vanligvis ikke engasjerer meg så sterkt i, men valgte å ta utfordringen. Det er jeg glad for. For i forbindelse med arbeidet med teksten, så fikk jeg økt forståelse av viktigheten av å sette psykisk helse lenger fram på dagsorden. Takk til alle som spilte inn gode ideer og tanker underveis. Jeg vil også gi honnør til debattredaktøren. For det første for at han inviterer skribenter til bladet sitt, i stedet for å sitte og vente på at folk skal sende inn til ham. Dernest for at han overrasket positivt da jeg spurte når jeg kunne publisere dette på min blogg. Jeg hadde forventet at han skulle si "etter at vi har publisert hos oss". Men se hva han svarte:

Øystein Helmikstøl

I stedet for å tenke at "det er dumt for oss at han publiserer først" så er han raus og tenker at det er bra for dem. Fordi det kan gi dem god forhåndsomtale og kanskje gi meg, og andre, lyst til å skrive der igjen. Det er denne holdningen jeg tror (og håper) vil bli framtidens holdning blant debattredaktørene. 



Folk i de sosiale mediene og i de tradisjonelle mediene kan utfylle hverandre hvis vi ser mulighetene framfor truslene.        

Endringer på bloggen

 

Flunkende ny blogg medfører noen endringer

I dag lanserer kollega Cecilie Staude og jeg bloggen www.sosialkommunikasjon.no. En blogg som vi håper skal bli en fin møteplass for mange av oss som er interessert i kommunikasjon og det å snakke med andre mennesker. Kanskje kan du hjelpe oss til å gjøre møteplassen enda mer spennende gjennom dine erfaringer og synspunkt?


Jeg kommer til å kanalisere det meste av tanker og ideer som dreier seg om sosiale medier inn dit, samt på vår nye Facebook-side. Dette betyr at bloggen du nå leser vil bli en renere politisk blogg der valganalytikeren og statsviteren i meg vil komme tydeligere fram. Stortingvalget neste år vil være et viktig tema for meg her, og jeg håper å kunne gi dere flere av mine vurderinger og politiske analyser i tiden som kommer.

Kommentarfeltet mitt står alltid åpent for alle som har synspunkter på hvilke temaer jeg bør løfte fram. Dere som leser her, er ikke så veldig mange, men dere betyr mye for meg. Jeg ønsker nå å dreie tematikken i større grad mot det "opprinnelige"; norsk politikk. Ispedd enkelte andre temaer.

Hva synes du om det?    

Kan Twitter sette agendaen?

Tid for Raushet!

Kathrine Aspaas. Selv om hun var med i ett eller annet sangprogram på NRK (husker ikke hva det het) som jeg tilfeldigvis så, så er hun for meg Aftenposten-dama. Økonomijournalisten som gjerne skrev kommentarer med kritiske, små spark rettet mot økonomieliten. Spark med ganske flate sko. Jeg har aldri hatt henne som noen favorittkommentator. Dels fordi økonomistoffet ikke er det jeg kaster meg over i Aftenposten, og dels fordi kommentarene hennes rett og slett ikke har fenget meg. Men det har skjedd noe med kommentarene hennes i det siste, de handler mer om mennesker, mindre om penger, og jeg leser henne med større interesse.


Det har skjedd noe med kommentarene hennes fordi det i 2009 skjedde noe med Kathrine (la oss være på fornavn..). Hun sluttet i sin faste jobb i Aftenposten, hvor hun hadde vært i 13 år, startet for seg selv og begynte ganske raskt å savne sin gamle journalistidentitet. Hun ble rammet av "bylinesyken".
Samme høst skulle hun lede en samtale mellom tre forfattere i en fullstappet sal i Operaen. Samtalen skulle handle om livet, intet mindre.

- Jeg må gjøre det, tenker hun. Jeg kan ikke bare sitte her og snakke. Jeg må dele det. Jeg vil ikke være en liten lort.

Så gjør hun det.

- Det er så enkelt å snakke om sårbarhet. Det er en trygg intellektuell øvelse. Det virkelig skumle er å vise sårbarheten frem. Det skal jeg forsøke nå, for jeg har en av mitt livs aller verste dager akkurat i dag, sier hun.

Salen er helt stille.

- Søsteren min har bursdag i dag, og jeg er så misunnelig på henne at jeg nesten ikke klarer å samle tankene til denne jobben.

Misunnelig??

- Søsteren min har alt. En mann som hun elsker, og som elsker henne, to barn som hun elsker over alt i verden, et hus med hage rundt, et lekkert badeværelse, en jobb hun blomstrer i, og på toppen av det hele tar hun en master i helsefremmende arbeid - drømmestudiet mitt! Mens jeg er singel, barnløs og uten fast jobb.

Salen applauderte spontant. Fordi hun var misunnelig?? Nei, fordi hun slapp kontrollen. Var ærlig. Ga av seg selv. Viste åpent fram misunnelsen sin. En misunnelse som de fleste av oss føler på, meg selv inkludert. Den er en del av livet. Ikke en del det er grunn til å være særlig stolt av, vi bør jo heller unne mennesker enn misunne. Men like fullt, misunnelse er en del av livet.

Denne hendelsen gjorde noe med Kathrine. Hun dro ut på en reise. En reise for å utforske livet. Utforske menneskene, åpenheten og rausheten. Hun har kommet tilbake fra reisen og har nå begått en bok. "Raushetens tid" heter den. En bok som inneholder et til tider svulstig språk. Begreper som feiltastisk (erkjennelsen av å være et feilbarlig menneske), fredsjournalistikk (konfliktdempende), transposisjonering (se verden fra annen synsvinkel), sjiraffspråk (språk som har store ører og stort hjerte) og gåsehudbedrift (bedrift som skaper begeistring og som framsnakkes av andre) kan oppleves i drøyeste laget for de av oss som liker å ha begge føttene plantet sånn noenlunde i bakken. Og forfatteren balanserer på grensen til at det blir for mye av det gode. På grensen til at det tar helt av. Noen ganger går hun over grensen, noen passasjer i boka må jeg bare smile beskjemmet av - passasjer som forlag og forfatter med fordel kunne luket bort.

Jeg kunne latterliggjort alt det svulstige og fordømt alt dette positive som denne "journalistkjerringa" plutselig har fått for seg. Avvist dette som drømmerier og eventyrfortellinger. Men jeg kan ikke gjøre det, og jeg vil ikke gjøre det. Fordi jeg tror (og håper) at hun har helt rett! Boka hennes er, i det store og det hele, en bok som er fin å lese. Fin fordi den har noe ved seg som gjør forbaska godt. Noe som gir meg tro på at vi beveger oss i en retning som er bra for oss. Bra for samfunnet vårt og for oss som individer. En retning der vi tør å være sårbare fordi livet faktisk er sårbart, og der vi ønsker å dele vår sårbarhet med andre. Vi tør fordi vi opplever at det egentlig ikke er så farlig å åpne seg. Det er i grunn bare godt, både for deg selv og de du deler det med. En retning der kjærligheten til livet er sterkere enn frykten for døden. I den retningen finner vi menneskesamfunnet.

Siste kapittel i manuset til mitt eget bokprosjekt ble levert i dag. Rettelse: Vårt prosjekt! Kommuneforlaget, Cecilie og mitt prosjekt. En bok som ble noe annet enn det jeg, og vi, så for oss da vi startet for et snaut år siden. Den handler mye mer om mennesker enn jeg forestilte meg at den skulle, fordi vi har gått gjennom noe av det samme som Kathrine. Erkjennelsen av at det er deg og meg det handler om, har vokst fram og vokst seg sterkere og sterkere. Om de menneskene vi er. På godt og vondt. Kanskje derfor treffer boka hennes meg ekstra. Den rører rett og slett ved en kjerne som det er befriende at noen prøver å si hva er for noe. Vi prøver å si noe om dette, på en annen måte, i vår bok. Om vi får det til, får andre etterhvert bedømme. Kathrine prøver i sin bok, hun får det bra til - synes jeg.  

"Rasuhetens tid" gir en berettiget tro på at samfunnet faktisk blir bedre. Fordi vi mennesker blir rausere med hverandre.  

14 blå valgkretser, 4 uavgjort, 1 rødgønn

Store deler av forrige helg ble brukt på å studere og analysere situasjonen i våre 19 valgkretser, et snaut år før stortingsvalget. Mine vurderinger kan du lese hvis du klikker deg inn her.

Mister Høyre formen?

Har toppformen inne. Litt vel tidlig, eller..?

Det renner stadig på med målinger som bekrefter Høyres knallsterke posisjon for tiden. Jeg har dykket ned i bakgrunnstallene fra to fylkesmålinger som jeg har fått tilgang de siste dagene; Sentios Buskerud-måling og Infacts Akershus-måling. De gir oss svar på hvordan velgerne flokker seg om partiet nå.

For det første har partiet ekstremt høy lojalitet. Ni av ti velgere som stemte Høyre i 2009, sier at de vil stemme på partiet igjen. Ingen andre partier er i nærheten av dette lojalitetsnivået. Dernest appellerer Høyre sterkt både til de som stemte andre partier sist, og til de som satt hjemme. Ikke minst har tidligere Ap- og Frp-velgere i hopetall funnet veien til Høyre. Å holde på sine gamle velgere, samtidig som man appellerer til nye velgergrupper, er oppskriften på et brakvalg. 

Spørsmålet som nå melder seg, og som sikkert også får enkelte Høyre-menn og damer til å skjelve i bukser og skjørt, er om partiet har funnet toppformen for tidlig. Det er ett år igjen til valget, og ett år er lang tid i politikk.

Det finnes gode argument for at Høyre vil holde koken hele veien inn. Det viktigste argumentet er at de rødgrønne, med Ap i front, vil ha sittet med makten sammenhengende i åtte år ved neste års valg. Regjeringsslitasjen er synligere og ønsket om forandring er sterkere nå enn for fire år siden. Høyre er det klare førstevalget for mange som ønsker et skifte. Det borgerlige alternativet er også klarere nå enn sist. KrF og Venstre er mer vennlig innstilt til Frp, og det virker klart at et borgerlig stortingsflertall vil gi en borgerlig regjering – dette var ikke klart i 2009. «Oss eller kaos»-kortet, som Stoltenberg og co med hell har kunnet spille ut i de to foregående valgkampene, vil ikke fungere like bra nå.

Det er også for tiden ekstra stor usikkerhet knyttet til Frps oppslutning fordi målebyråene er uenige om hva som er den beste metoden. De byråene som vekter «råtallene» mot Frps gode valg i 2009, har Frp på høyere nivåer enn de to byråene, Incaft og Respons, som vekter mot Frps svake 2011-valg. Ligger Frps reelle oppslutning lavere enn det mange av partibarometrene for tiden viser, så kan det være slik at Frps lekkasjene til Høyre er enda større enn det ser ut som. I så fall har Høyre et ytterligere vektspotensial.

Sentrum er marginalisert. Sentrumsalternativet av Sp, KrF og Venstre, som laget mye krøll for Høyre på 90-tallet, er helt dødt. Historisk har Høyre gjort det best når sentrum har vært svake. Ingen ting tyder i dag på at sentrum vil vitaliseres på kort sikt.

Det finnes også noen bra argument for at Høyres oppslutning ikke vil holde. Finanskrisen, og regjeringens gode håndtering av den like før valget i 2009, bidro til å gi Ap akkurat det løftet det trengte for å forsvare flertallet. Økonomiske krisetider kan slå inn igjen og gi Ap nok en styringseffekt.

Høyre har ingen god valgkamphistorikk. I fire av de fem siste stortingsvalgkampene har Høyre falt til dels tungt inn mot valget (unntaket var i 2009). Det henger bl.a. sammen med at Høyre er et svakere valgkampparti enn hovedmotstanderen Ap, både målt i penger og organisering. Det kommer særlig til syne i stortingsvalgkampene. Og Jens Stoltenberg er, på sitt beste, en bedre debattant enn Erna Solberg. I valgkampens sluttfase kan innsats i viktige TV-debatter spille en viss rolle.

Selv om det borgerlige alternativet er klarere enn sist, så er det ikke akkurat glassklart. Vi vet ikke hva slags regjering vi får med et borgerlig flertall. Blir det en Høyre+Frp-regjering? Blir det en H+KrF+V-regjering? Blir det en ren Høyre-regjering? Eller skal alle fire partiene regjere sammen?

Det viktigste er likevel dette: Høyre kommer til å bli mer utfordret på hva slags politikk det vil føre i regjering. Oppslutningen har økt på misnøye med de sittende og ønske om noe annet. Jo nærmere valget vi kommer, jo mer vil mediene fokusere på hva dette annet faktisk er. Her må Høyre balansere mellom å kommunisere at partiet står for en annen kurs enn Ap på sentrale områder, parallelt med at man må si det som er sannheten; nemlig at Høyres politikk slett ikke er radikalt annerledes.

Høyre kan her komme til å forskreve seg.



Teksten er en lettere omskrevet versjon av en kronikk som stod på trykk i Drammens Tidende i går. 

Vil du lage omslaget på boka vår?

Det er noen måneder siden det ble klart at jeg skulle debutere som bokforfatter. Tiden etterpå har vært en prosess fylt av tro, tvil, fortvilelse og glede. Tro på at dette blir skikkelig bra. Tvil om dette egentlig holder mål. Fortvilelse over at ordene ikke kommer ut. Glede over at ordene kommer ut. Nå begynner denne lærerike prosessen å gå mot en slutt. En solid sluttspurt gjenstår, men manuset skal leveres medio oktober.

Det er nå også tid for å tenke på hvordan bokomslaget skal se ut. Vi vil at du eller noen du kjenner kan være med og tenke sammen med oss. Min medforfatter Cecilie Staude, vårt forlag Kommuneforlaget og jeg synes derfor det er en god ide å invitere kreative folk til en konkurranse til hvordan dette omslaget kan se ut. Vi har derfor laget denne invitasjonen til alle som kan ha gode forslag å komme med:

Vi holder i disse dager på med boken Sosial kommunikasjon – Personlig. Samtale. Verdi. Boken vil handle om hvordan mennesker i økende grad bruker sosiale medier til å snakke med hverandre, og hva dette betyr for den enkelte og for samfunnet vårt. Hovedbudskapet i boken handler om at vår kommunikasjon går i en mer sosial retning; vi blir mer personlige og mer dialog- og verdiorienterte.

Boken, som kommer ut i årsskiftet 2012/13, trenger et omslag som illustrerer dette budskapet. Til det trenger vi din hjelp. Kan du eller noen av dine venner designe et forslag til bokomslag som får frem at personlig kommunikasjon, tuftet på likeverd mellom mennesker, gjensidig kan tilføre noe og skape verdi for hverandre? Kort sagt; kan du visualisere at samtaler mellom mennesker i sosiale medier kan være noe positivt? Hvis ja, så vil vi gjerne at du hjelper oss.

Alle innsendte forslag vil honoreres med en stor takk fra oss. Det bidraget vi synes illustrerer budskapet vårt aller best, blir kreditert for omslaget i boken, i tillegg vil vinneren motta designerhonorar på 8 000 kr fra Kommuneforlaget.

Fristen for innlevering av forslag er 1.november 2012.

Vil du være med?
Sjekk Kommuneforlagets konkurranseside for å delta.

Kampen om utjevningsmandatene

I går trykket Drammens Tidende min kronikk om utjevningsmandater. Teksten, som du finner under, er et forsøk på å forklare dette elementet i vår valgordning på en noenlunde lettfattelig måte. Den er Buskerud-vinklet, men bør ha interesse for alle som er interessert i tematikken. For de som vil ha en mer teknisk og matematisk redegjørelse av hvordan utjevningsmandatene fordeles, kan jeg anbefale Bernt Aardals nettartikkel  Se gjerne også Pollofpolls sin beregning over hvordan utjevningsmandatene ligger an til å bli fordelt neste gang, gitt femti landsmålinger februar - juni. Under kronikken finner du forvørig prognosetallene for Buskerud valgkrets som jeg utarbeidet på oppdrag for Drammens Tidende sist torsdag.



I forrige uke laget jeg en beregning for Drammens Tidende som viste antatt mandatfordeling i Buskerud hvis det var stortingsvalg nå. Beregningen ga tre mandater til Høyre, tre til Ap og to til Frp, mens Sp lå inne med utjevningsmandatet i fylket. Avisen valgte å vinkle tallene mot utjevningsmandatet og en form for duell mellom Venstres trolige toppkandidat Rebekka Borsch (som jeg hadde inne på forrige prognose og som jeg av Borsch har blitt gjort oppmerksom på allerede er nominert på topplassen - takk!) og Sps Buskerud-topp PerOlaf Lundteigen. Det er en forenkling av virkeligheten for det er flere om utjevningsbeinet. I øyeblikket har også SV, Høyre og Ap realistiske muligheter for et slikt mandat. KrF og Frp er for tiden lenger unna, men kan ikke avskrives helt hvis velgerpreferansene endrer seg noe.

Denne dama (Rebekka Borsch) kan danke ut Per Olaf Lundteigen
fra "utjevningstronen" i Buskerud. Men det er flere om utjevningsbeinet..

Hva er disse utjevningsmandatene egentlig for noe? Det spørsmålet får jeg ofte, særlig i forbindelse med valgene. Og det er forståelig at folk lurer, for det er en vrien oppgave å forklare på en lettfattelig måte. Den letteste pedagogiske delen av svaret er å si at for at et parti skal ha sjans på utjevningsmandat, så må partiet oppnå fire prosent eller mer nasjonalt. Faller partiet under denne sperregrensen, som Venstre gjorde ved forrige stortingsvalg, så faller også partiet og alle deres kandidater ut av kampen om utjevningsmandatene. Både SV, Venstre, KrF og Sp kjemper for tiden en kamp mot sperregrensen.


En vanlig misforståelse er å tro at sperregrensen gjelder for tildeling av samtlige stortingsmandater. Men det er utelukkende for tildeling av de 19 utjevningsmandatene at denne grensen har betydning. For tildeling av de andre 150 distriktsmandatene er det oppslutningen i hvert fylke isolert som bestemmer fordelingen. Selv om Venstre kom under sperregrensen sist, så hadde partiet styrke nok for å plukke et mandat i både Oslo og Akershus, slik at man likevel fikk to representanter på Stortinget i inneværende periode. Kystpartiet hadde minimal oppslutning nasjonalt, men partiet og toppkandidaten Steinar Bastesen var så populære i Nordland at det sikret ham stortingsplass i to perioder; 1997-2005.

I Buskerud ligger grensen for et direkte distriktsmandat på drøyt sju prosent. Klarer f.eks Buskerud Sp og Lundteigen å nyte godt av en lokalsykehuseffekt i fylket som sender partiet et stykke over sju prosent, så vil det gi Lundteigen en stortingsplass selv om Sp skulle havne på 3,9 prosent eller lavere nasjonalt. I praksis er dette imidlertid et lite trolig scenario; Buskerud Sp pleier å gjøre det omtrent som landsgjennomsnittet. Buskerud Venstre, SV og KrF ligger alltid lavere enn deres respektive landssnitt. Slik det der ut nå, så er dermed utjevningsmandatet det samtlige småpartier her må håpe på, ett år før valget.

 Etter at de 150 distriktsmandatene er fordelt, deriblant Buskeruds åtte, så skal utjevningsmandatene fordeles. Tidligere var det åtte utjevningsmandater til fordeling, men ved valget i 2005 ble kvoten økt til 19. Nå har alle fylker ett utjevningsmandat hver. Først finner man ut hvor mange utjevningsmandater hvert parti skal ha. Poenget med ordningen ligger i ordet; den skal jevne ut. Partier som kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene, skal komme bedre ut etter fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. Ved valget i 2009 kom KrF skjevt ut og fikk kun fire distriktsmandater. Utjevningsordningen jevnet dette ut ved at partiet ble tildelt hele seksutjevningsmandater. SV fikk den gang fem utjevningsmandater, Høyre og Frp tre hver og Sp to. Når man har funnet ut hvor mange utjevningsmandater partiene skal ha, gjelder det å finne i hvilke fylker partiene skal ha disse. Dette er en nervepirrende valgkveldaffære for alle kandidater som er aktuelle for utjevningsmandat, livene deres kan bli snudd på hodet – avhengig av om marginene går stang inn eller ut. For noen kan drømmen om en politisk rikskarriere bli knust av ørlite for små kvotienter, for andre blir den virkelig.

 Under den gamle valgordningen fikk Buskerud utjevningsmandat kun en gang, i 1993, da det gikk til Frp og Roy Wetterstad. Wetterstad meldte seg for øvrig ut av Frp kort tid etter og fullførte sin stortingsperiode som uavhengig representant. Mens under den nye ordningen har utjevningsmandatet i Buskerud tilfalt Sp og Lundteigen både i 2005 og 2009. Han har hatt marginene med seg. Det kan skje igjen. Eller Rebekka Borsch kan bli historisk. Eller skal virkelig Ap få sitt livs første utjevningsmandat? Eller kanskje.. Heldigvis kan ikke valgutfallet forutses nøyaktig. Det betyr at de som nå snart nomineres, har mye å kjempe for.

Utjevningsmandatet bør bidra til økt kamplyst.            

Prognosetallene for Buskerud er basert på gjennomsnittet av fem nasjonale meningsmålinger fra ulike byråer tatt opp i perioden 17.06 – 29.07., regnet om til Buskerud valgkrets v.h.a. en fylkesfaktor som primært baserer seg på valgstatistikk i fylket. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de åtte distriktsmandatene. Frp holder det siste distriktsmandatet i fylket på denne prognosen. Høyre er nærmest å kapre dette.

Kan Susanne Kaluza leve av bloggen sin?

Susanne Kaluza. Ikke hørt om dama? Det hadde ikke jeg heller. Inntil jeg leste denne artikkelen på det gode medienettstedet journalisten.no i forrige uke, skrevet av Glenn Slydal Johansen. Og fant ut at hun har jobbet ti år i Dagbladet. Men nå er det slutt. For nå har hun, med to små barn og huslån, sagt opp og skal satse på å leve av bloggen sin. Frisk satsing, tenkte jeg.

Ikke lenge etter at jeg hadde tenkt det, ringte en journalist ved navn Embret Rognerød i Dagens Næringsliv og ville ha kommentarer til Susanne Kaluza og hennes veivalg. Hvor mange lever av bloggen sin? Hvordan har det norske bloggmarkedet utviklet seg? Hvordan er blogg-Norge stilt sammenlignet med Sverige og andre land? Dette var spørsmål han ville ha svar på.

Faksmile fra Dagens Næringsliv 07.07

Jeg svarte etter beste evne, men alle svar ble ikke like gode. Bl.a. fordi det, såvidt meg bekjent, ikke finnes noen tall på hvor mange som lever av bloggen sin. Det jeg vet er at mange er det ikke. Fordi det er krevende å leve av bloggen. Svært krevende. Du må ha et talent, du må kunne levere innhold som oppleves interessant for mange innenfor nisjen du blogger i, du må klare å markedsføre bloggen din og du må ha samarbeidspartnere som kan betale, eller annonser som du kan leve av. I tillegg kan du, som meg selv, bruke bloggen til å bygge relasjoner som kan gi betalte oppdrag av typen foredrag, kurs eller workshops.

Susanne Kaluza har utvilsomt mye av dette. Etter en titt på bloggen hennes er det lett å se at hun har et åpenbart talent for å skrive. Hun skriver lett og godt. Hun har en nisje; mat, som mange interesserer seg for og vil lese mer om. Men dette er ikke en ren matblogg for hun kombinerer også ved bl.a. å gi nyttige tips om aktiviteter for barn. Hun er personlig, og noen ganger privat, men mer personlig enn privat. Det gir bloggen hennes en stemme som er hennes, som skaper nærhet til leserne, uten at hun deler mer enn hun er komfortabel med å dele. Trolig appellerer bloggen mest til kvinner i 20-, 30- og 40-årene, men sikkert noen menn også.

Faksmile fra Drammens Tidende 10.07.

I går ringte Siri Narverud Moen, journalist i Drammens Tidende. Hva hun lurte på? Jo, om jeg kunne si noe om Susanne Kaluza og hennes veivalg. For Kaluza har tilknytning til Drammen (trolig oppvokst der, men bor i Oslo nå, etter hva jeg har søkt meg til..). Og dermed har lokalavisen en fin, lokal inngang på saken.

Kan vi snakke om en trend, lurte DT-journalisten bl.a. på. Det er for drøyt, tenkte jeg, all den tid dette gjelder svært få. I stedet svarte jeg på noe litt annet, som jeg også ble sitert på, nemlig at det snarere er en trend som handler om at bloggere utfyller den tradisjonelle journalistikken. I en tid der mediehus, ikke bare i Norge, men de fleste steder i verden kutter kostnader, i kjølvannet av finanskrise og sviktende opplagstall, så gis bloggere bedre anledning og mer rom for å tilføre leserne noe annet enn det de får i sine lokale medier og riksmedier. En blogg vil aldri kunne erstatte avisen, men den kan supplere og utfylle.

Bloggere, som Susanna Kaluza, er mye smalere enn en avis. Dette skaper begrensninger, men også muligheter. Muligheter for å gå mer i dybden i sin nisje, få mer dedikerte lesere, være nærmere dem og realisere egne ideer i større grad. Du har ikke en redaktør eller en nyhetsleder som sjefer over deg, du er både din egen journalist og redaktør.

Tilbake til åpningsspørsmålet; kan hun leve av bloggen sin? Jeg vet virkelig ikke, men det blir interessant å se. Får hun det til, uten å gå på kommersiell akkord med seg selv, så er det bare å applaudere.


Livet er for kort til å la være å følge noen av de drømmene vi har.


Hva betyr bloggere og blogging for deg?

Novair vil ikke gi pute og teppe til barn som sover

- Møt senest 3,5 timer før avgang.

SMS-en fra Apollo var tung å fordøye. Med flyavgang kl 6.50 betydde det at vi måtte møte på Gardermoen litt over kl 3. Men OK. Det var vekterstreik, man hadde da forståelse for at det kunne medføre litt ekstra kø og man risikerer jo bare ikke å komme for sent når man skal på en etterlengtet to ukers Syden-ferie.

Det var bare å få liv i seg selv, etter et par timers søvn, og deretter få liv i pjokken på tre år, få på seg noen klær, drasse med seg de tunge koffertene og komme oss til flyplassen. Kø gjennom sikkerhetskontrollen var det, men 3,5 timer var i overkant med margin, Apollo. For klokken var bare 4.30, vi var igjennom kontrollen og fortsatt var det over to timer til flyet gikk. Men man var positiv, selvsagt var man det. Det var mange fly å se på for den lille, og snart skulle vi jo opp i ett selv.



"Vi kjøre stoort fly".

Forventningene hadde bygget seg opp, og bygget seg opp, timene gikk og så var det omsider vår tur. Barneøynene var store, glade og lystne i det vi gikk ombord. Alle fant sine plasser, og kapteinen ruset motoren og ga gass. Og vi lettet... men den lille hadde allerede sovnet. Utladet av forventninger og lite søvn.


Lyset for setebeltene ble slukket og opp spratt flyvertinnene, klar for å servere oss passasjerer produkter, mat og drikke. De er jo der for oss. De har, som før, sikkert en pute og et pledd å avse til tre-åringen slik at han kan ligge litt bedre i flysetet sitt, tenkte jeg.

- Skal det være noe å drikke?
- Ja, tar en Pepsi. Kan vi få en pute og et teppe til den lille som akkurat har sovnet?
- Nei.
- Nei?
- Nei, vi har ikke det.
- Ikke? Jammen, i hyllen over her ligger det en stor pose full av puter og tepper (det hadde jeg nemlig sett da jeg lempet inn håndbagasjen).
- De er der bare i tilfelle noen blir syke.
- Så vi kan ikke få en pute og ett pledd?
- Nei.

Neivel.. Og kanskje en bagatell. Sønnen min sov jo for det. Det gikk godt an å bruke genseren min under hodet hans i stedet - som jeg hadde i håndbagasjen.

Men likevel så klarer jeg bare ikke avfinne meg med at det er en ubetydelig bagatell. For ærlig talt, Novair - hvorfor så smålig? Hvor mye koster det dere å dele ut en liten pute og et pledd til en håndfull barn som sover på deres flyvninger? Er det ikke å møte kundens behov det handler om for dere? Hva er dere verdt som selskap uten oss kunder? Dere delte ut pute og pledd før - hvorfor i all verden har dere sluttet med det?

I stedet for at jeg kommer hjem og skryter av Novair på bloggen min til mine lesere, og gir dere en positiv dose "Word of Mouth", så blir det i stedet denne negative bloggposten.

Hvorfor så smålige, Novair?

Begynnelsen på slutten for Stoltenberg?

  

Synger på siste verset?

Denne uken er bl.a brukt til å gå igjennom de siste  velgerbevegelsene. På
oppdrag for Minerva så kom jeg opp med denne analysen. Her gis det spark til målebransjen og trekkes noen valgtråder bakover i tid,
 parallelt med at det skues fram mot neste års stortingsvalg.





Er du sugen på flere velgeranalyser denne helgen, så ta gjerne en titt på Kjetil Alstadheims vurderinger i Dagens Næringliv. Og Aslak Bondes synspunkter i Morgenbladet.

Liv Signe Navarsete bidro også til min sysselsetting i går. Hennes statusoppdatering på sin private Facebooks-side om at hun heretter ønsket å skille klart mellom privatprofil og offentlig side, avstedkom en telefon fra en Nationen-journalist og en sak i dag der jeg uttrykker skepsis til om en partileder kan forvente privatliv på en slik side med over 2200 "venner".

Ha en god helg!

Borgerlig ledelse 6-3 i Buskerud

På oppdrag for Drammens Tidende laget jeg denne uken en stortingsprognose for Buskerud basert på dagens målenivåer.

I 2005 vant de rødgrønne 6-3 i Buskerud. Et stortingsvalg i dag hadde gitt 6-3 i borgerlig mandatfavør. Det blir avgjørende for Stoltenberg og co å gjenerobre Buskerud neste år.

Ved neste års stortingsvalg vil mandatene i de ulike valgkretsene bli justert i takt med den befolkningsutviklingen som har vært siden det nye valgsystemet ble innført i 2005. Oslo ligger an til å få to nye mandater, mens Akershus, Hordaland og Rogaland får ett mandat hver. Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt. Dette vil redusere dagens skjevheter noe, men så lenge vi har en arealfaktor der hver kvadratkilometer skal telle 1,8 poeng og hver innbygger bare 1 poeng, så vil arealtunge valgkretser alltid favoriseres.

I Buskerud vil velgerne neste år, som i 2009, velge inn ni representanter på Stortinget. Åtte av disse velges som distriktsmandater, mens det niende er et utjevningsmandat. Både i 2005 og 2009 klarte Ap å vinne fire av distriktsmandatene. Også i 2013 blir Aps fjerde Buskerud-mandat en nøkkel. Klarer regjeringspartiet å beholde den skansen, så er det et godt tegn for regjeringsblokken med tanke på et mulig gjenvalg. Ryker fjerdemandatet, så vil det derimot være et klart signal om en borgerlig valgseier. På dagens beregning, som jeg har bygd på gjennomsnittet av de siste nasjonale målingene omregnet til Buskerud valgkrets etter valgstatistikk fra fylket, så er Ap et stykke unna å forsvare sine fire. I stedet overtar Høyre, som nå er jevnstort med Ap, ett av mandatene. Begge ligger dermed an til å plukke tre mandater.

 Frp gjorde et bra valg i 2009 og var i nærheten av tre Buskerud-mandater i løpet av valgkvelden, men måtte nøye seg med to da alle stemmene var talt opp. Mye har gått skeis siden den gang for partiet og man har ligget så langt nede at selv det andre mandatet deres i Buskerud har vært i fare. De siste par månedene har imidlertid vist en stigende tendens på målingene, selv om Frp-sprikene mellom byråene for tiden er ekstra store. Jeg har Frp nå derfor inne med to mandater. Partiet holder det siste distriktsmandatet for øyeblikket og bør ikke føle seg for trygg på dette, men pt. har partiet såpass margin ned, at å forsvare begge to er innenfor rekkevidde.


Dette betyr at de tre store; Ap, Høyre og Frp, som i 2009, ligger an til å fordele alle de faste mandatene i fylket mellom seg. Både for SV, Venstre, Sp og KrF virker det pr. i dag for langt opp til å ha realistiske ambisjoner om å kapre et slikt mandat. Et parti må ha noe over sju prosent i Buskerud for å vinne et fast mandat, innslagspunktet vil trolig ligge rundt 7,5. Ingen av småpartiene er i nærheten av dette nå. Med unntak av Sp, så gjør alle det også svakere i Buskerud enn et gjennomsnittsfylke, noe som forverrer mulighetene ytterligere. Med mindre ett av småpartiene skulle oppleve et stort oppsving, så er det primært utjevningsmandatet alle disse må håpe på. Ved de to siste valgene har dette tilfalt Sp og Per Olaf Lundteigen. Han har, forutsatt at han går for fire nye år på Tinget, en mulighet på dette også neste år. Men det fordrer trolig at både partiet nasjonalt og lokalt løfter seg opp i mot 09-nivået på over seks prosent. Sp gjør det ofte noe bedre ved valg enn det målingene viser i forkant. Og Lundteigen kan kanskje bli hjulpet av en viss lokalsykehuseffekt, selv om det ikke er så ofte at lokalvindene blåser særlig sterkt ved et riksvalg. Beregningen av utjevningsmandatet er beheftet med større usikkerhet da det bygger på en ligning med diverse ukjente. Vi vet i dag for eksempel ikke om noen av småpartiene skulle ramle under sperregrensen på fire prosent og dermed miste muligheten for å være med i kampen om utjevningsmandat, slik Venstre falt igjennom sist. Med de nivåene som partiene i dag har inne, så holder jeg imidlertid en knapp på at Venstre kan frata Sp utjevningsmandatet i fylket. Også SV er inne i denne kampen, mens det ser tungt ut for KrF.

Nominasjonsprosessene er reelt sett i gang rundt omkring, selv om det formelt ikke begynner før til høsten og vinteren. De tre første på listen til Ap og Høyre, og den første hos Frp, ser slik det ligger an nå, ut til å kunne ta mål av både stortingsdresser og drakter. Andreplassen hos Frp og fjerde hos Ap lukter det interessante kampplasser av, enten det skulle bli Jørund Rytman, Laila Gustavsen eller andre. Mens toppkandidatene i Sp, SV og Venstre fort kan havne i et rotterace om utjevningsmandatet.

Rødgrønt 6-3 har blitt til borgerlig 6-3 på sju år. Men det er valgene som teller, og det er over ett år igjen til neste. Her ligger de rødgrønnes håp.

Hva er god e-post-kommunikasjon?

Bjørn Eidsvåg synger om "to små planeter i hvert sitt univers". Og det er nok et forhold mellom mann og kvinne han beskriver: "Du sa kjære. Eg hørte slask. Du sa kos. Eg hørte helgevask". En kommunikasjon dem i mellom som altså er heller dårlig. Fordi man misforstår hverandre og snakker forbi hverandre. Ikke et helt ukjent fenomen i opptil flere forskjellige kommunikasjonsforhold..

Hvorfor kan det bli slik? Avsender får ikke sagt det hun vil si. Eller mottaker oppfatter det hun sier på en annen måte enn det avsender forventer. Løsningen for å få til en bedre kommunikasjon hviler derfor ofte like mye på begge parter. Avsender bør gå en runde eller to med seg selv og forsøke å formulere og formidle sitt budskap bedre og klarere. Og mottaker bør

legge godvilje framfor vrangvilje til. For hva handler god kommunikasjon om? Den dreier seg ikke om at vi nødvendigvis blir enige, men at vi forstår hverandre. At vi befinner oss på den samme planeten og snakker et språk som er noenlunde felles. Forstår vi hverandre så vil begge oppleve å bli sett, hørt og respektert. Det er helt avgjørende for at man skal føle seg inkludert, i stedet for ekskludert og oversett.





Ordene betyr lite ansikt-til-ansikt, men mye på e-post
I den klassiske ansikt-til-ansikt-kommunikasjonen betyr ordene dine bare sju prosent for hvordan du oppfattes, i følge en amerikansk studie. Kroppsspråket betyr hele 55 prosent og stemmebruken 38. Men vi kommuniserer i veldig mange forskjellige kanaler. Som telefon, SMS, brev og sosiale medier. Og e-post. E-posten har på mange måter supplert og til dels konkurrert ut brevet. Ikke minst brukes e-post flittig i jobbsammenheng. I følge en svensk undersøkelse så sjekker to av tre av oss e-posten vår hver enste dag. I e-post-kommunikasjon betyr ordene mye mer enn i ansikt-til-ansikt-kommunikasjon. Vi har hverken kroppsspråk eller stemme å hjelpe oss med, men flere tar i bruk smilefjes og ulike ikoner for å kompensere litt for dette tapet.  

God e-post-kultur er slett ingen selvfølge. Det er nok alle som mottar og sender e-poster, dvs de aller fleste av oss, klar over. Å skape en bevisstgjøring blant ansatte er en hovedforutsetning for å få til endringer i ønsket retning. Kall det gjerne forankring. Dette har bl.a. ledelsen i shippingselskapet Farstad forstått. Og trolig derfor ble Cecilie Staude og jeg invitert til Ålesund for å formidle noe av det vi tror på, samt lede en workshop (ta gjerne en titt på slidene som ligger i bunn her) som skulle munne ut i at de ansatte selv kunne enes om noen hovedpunkter som de framover skal tufte sin e-post-kommunikasjon på. Jeg har aldri tidligere vært i Ålesund, så det var jammen på høy tid å få sett denne fine byen i vakre omgivelser.

Gode og dårlige bruksområder
E-posten er fleksibel. Man forventer respons når man spør om noe, men responsforventningene er ikke på langt nær så umiddelbare som på telefon eller ansikt-til-ansikt hvor man forventer svar med en gang. En e-post kan man også sende når som helst på, og du kan sende til omtrent enhver mottaker du vil nå siden neste alle har en e-post-adresse. Derfor er den også utmerket til å kontakte mennesker i andre tidssoner, uten å måtte tenke på hva klokken er der bore, som man må gjøre hvis man skal ta en telefon. Sammenlignet med brevet, så er e-post langt hurtigere, og gjennom vedleggs-funksjonen, så fungerer den også godt til å oversende dokumenter. Arkivfunksjonen og den skriftlige formen gjør at e-posten egner seg godt til å sende dokumenterbar informasjon. E-posten er også velegnet hvis man ønsker å sende informasjon til mange og når man ønsker skriftlige bekreftelser eller avkreftelser.

E-posten er derimot ikke alltid så godt egnet til budskap som har et klart negativt emosjonelt innhold. Nettopp fordi våre emosjonelle uttrykk, bortsett fra ordene, er begrenset. Kontroversielle budskap og temaer der uenigheten er stor, er felt der kommunikasjon på e-post kan gjøre at det "tar av" fordi vi ofte er "tøffere i trynet" på e-post enn når vi møter mennesker ansikt-til-ansikt eller i telefonen. Dette gjør at konflikter kan forsterkes og diskusjoner bli usaklige. For taushetsbelagt informasjon er ei heller e-post den beste kanalen.

Dette kan vi tenke på
Hva bør vi tenke på før vi sender en e-post? Her trakk vi opp fem korte punkter.
1. Hva vil jeg formidle?
2. Hvem er mottaker for mitt budskap? Og hvilke kunnskaper har mottakeren?
3. Er e-post den aller beste kanalen å sende budskapet til mottaker i?
4. Hvis ja, formuler et budskap som er høflig og kort.
5. Presis overskrift (som sier noe om innholdet i e-posten), godt oppsett og et bra språk.

Mine to e-post-eksempler nedenfor, med Cecilie som mottaker, bør illustrere hvordan e-post kan formuleres på en dårlig og på en langt bedre måte..

Hva bør mottaker av en e-post tenke på?
1. Bør jeg svare?
2. Hvis ja, svar konkret og høflig.
3. Takk for henvendelse (husk at avsender har brukt av sin tid på deg).
4. Vær varsom med videresending og "reply all".

I Fartstad jobber det folk både på båter og på land. Forholdet sjø-land gir selskapet noen spesielle utfordringer knyttet til at sjøfolk, som har sitt daglige virke i omgivelser som er helt annerledes enn de på land, kan utvikle et "stammespråk" som ikke alltid fungerer like bra når man skal kommunisere med folk på land.

Vi laget to oppgaver til deltakerne. Først ga vi alle anledning til å diskutere, i små grupper, hva Farstad er gode på vedrørende  internkommunikasjon. Og vi ba dem samtidig snakke om hvor selskapet har det største forbedringspotensialet. Deretter diskuterte vi i plenum de ulike momentene som gruppene trakk fram.


Til slutt tok vi for oss hovedoppgaven. Vi ba gruppene identifisere fem stikkord som de selv ønsker skal være styrende for e-postkommunikasjonen i selskapet framover. Hver gruppe valgte en representant som la fram gruppens synspunkter i plenum. Det var i alt fem grupper, og flere var innom de samme stikkordene. Vi trakk derfor ut ett sentralt hovedstikkord fra hver gruppe, skrev dette opp på tavlen i rommet, slik at det totalt ble fem. Før vi diskuterte litt mer om verdien av disse og om andre elementer burde vært nevnt.

Bedre kommunikasjon kan gi tre gevinster
Klarer Farstad, på basis av denne bevisstgjøringen og de ansattes "eierskap" til egne, enkle kjøreregler, å få til en e-post-kommunikasjon som er et hakk bedre, så kan selskapet oppnå tre ting: For det første så vil det kunne gi mer fornøyde ansatte fordi den enkelte vil nå bedre fram med det man har å si. Å føle seg sett, hørt og respektert, er grunnleggende. Mer fornøyde ansatte er bra for selskapet og selskapets utvikling. Kommunikasjon er et ledelsesansvar. Men også et ansatteansvar. Dessuten vil bedre kommunikasjon fra ansatt til ansatt, mellom ledere, mellom ansatt og leder og mellom sjø og land ikke bare utvikle selskapet. Men det vil også være en viktig skjerv fra Farstad sin side i utviklingen av demokratiet vårt. For demokrati dreier seg ikke bare om politikere, valg og velgere.

Deltaker- og samtaledemokratiet i hverdagen vår er minst like viktig.


Takk til @vidarh73, @ebjorshol, @elgemannen, @glennmelby, @ggunder @gretej1966  og @horrigmoe for gode innspill i forberedelsene til denne workshopen. 
    

Kommunikasjon på e-post

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

De grønne på Stortinget?

Miljøpartiet De Grønne (MDG) avholdt landsmøte denne helgen. Dette lille partiet som fikk et lite gjennombrudd, særlig i de store byene, ved fjorårets lokalvalg. I flere bydeler i Oslo ble partiet omtrent jevnstort med Frp. Partiet fanget dermed opp en liten, grønn bølge.

Kommer det store gjennombruddet ved neste års stortingsvalg? Ja, mener valgforsker Frank Aarebrot. I følge politisk.no så tror Aarebrot at "Miljøpartiet De Grønne kan kapre ett eller flere mandater på Stortinget ved neste valg, fra fylker der partiet gjorde et relativt godt lokalvalg, som Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag og Oslo".

– Herfra er det relativt lett å bli valgt inn til Stortinget. Fireprosentregelen gjelder jo ikke fylkesmandater, sier Aarebrot.

Antagelig er det sperregrensen på fire prosent for utjevningsmandater som Aarebrot sikter til med "fireprosentregelen". Men hvis Aarebrot tror at det er "relativt lett" å få valgt inn et fylkesmandat i Sør-Trøndelag, så bommer han. Vippepunktet for et mandat ligger her på rundt 6,5 prosent, etter mine beregninger. Både Hordaland og Rogaland fordrer også nivåer godt over 4 prosent for mandat. Mens Akershus, som han ikke nevner, har et innslagspunkt rundt 4. Så lett blir det ikke for de Grønne..

Kun Oslo vil neste år ha et innslagspunkt under 4. Trolig i sjiktet 3,7-3,8 prosent. Sett også i lys av velgersammensetningen i valgkretsene, så ligger MDGs klart beste, og etter mitt skjønn eneste reelle mulighet, her.

Partiets nasjonale talsperson, Harald Nissen, fyrte opp landsmøteforsamlingen med oppsiktsvekkende og ferske tall fra hovedstaden:






"Ny måling: De Grønne er inne på Stortinget!" klasket partiet til med på sin nettside:

Litt over gjennomsnittlig interessert i målinger som jeg er, så pirret dette min nysgjerrighet. Da det fremkom heller få bakgrunnsopplysninger i artikkelen, så ba jeg partiet om innsyn i tallene. Generøst nok så sendte informasjonskonsulent Audun Bie meg dette. 

Dette viser seg å være en måling som partiet selv har bestilt av Infact. Det er oppgitt at 1 491 personer er intervjuet via Infacts vanlige metode; automatiske telefonintervjuer (robopoll). Intervjuene ble gjort på kun en dag; 12. april. Tallene er vektet mot både kjønn, alder, bosted og partivalg i 2011. Feilmarginen for totalutvalget ligger på max +- 2,4 prosent.


Målingen inneholder flere interessante element. Men la oss konsentrere oss om Oslo. Tallene for hovedstaden framkommer i kolonnen til venstre.







Som du ser, så er MDG målt til fire prosent. Og dette vil ganske riktig ha gitt partiet et historisk mandat på Tinget. Hvor mange respondenter er disse Oslo-tallene basert på? Dette framgår ikke eksplisitt av bakgrunnstallene jeg har fått, så her må vi regne. Totalutvalget i undersøkelsen er altså 1 491. Oslos befolkning utgjør omlag 12 prosent av Norges totale befolkning, i følge SSB-tall. Forholdet bør være om lag det samme i undersøkelsen.

I så fall snakker vi om skarve 180 mennesker som er intervjuet i Oslo og som dermed danner grunnlaget for Oslo-tallene. Dette lave antallet gjør at jeg sliter med å se noe særlig verdi i tallene - vurdert som en måling. Helst vil jeg ha 1 000 respondenter ved målinger. 500-600 er et minimum i en enkeltkrets som denne. 180 er useriøst lite å bygge på og gir for store rom for tilfeldige skjevheter.

Bl.a. er KrF målt til 0 prosent. Dette er reelt sett tull, og det forstår alle med en smule innsikt. Riktignok er Oslo en svak krets for KrF, men som regel ligger man omtrent på halvparten av sitt landsnivå her. Med 5,3 prosent, som er KrFs snittnivå i april til nå, så betyr det trolig en KrF-oppslutning i sjiktet 2,6-2,7 prosent i Oslo.

Tre oppfordringer til slutt:

1. Aarebrot - regn litt på hva som må til for å komme inn i kretser som Sør-Trøndelag en gang til.

2. MDG - offentliggjør alle relevante bakgrunnsopplysninger og tør å være en smule kritisk. Og kjøp heller en skikkelig Oslo-måling neste gang.

3. Infact - vurder å droppe og beregne tall for enkeltkretser og regioner ut i fra en nasjonal måling da slike nedbrutte antall blir for snaut til å kalle det måling.

Dårlig samvittighet

Jeg har dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg ikke har blogget på en måned. Men ideer og energi brukes på foredrag, bokskriving og workshops for tiden. Luksus"problem"? Ja, jeg vet det. Likevel gnager det at jeg for tiden ikke klarer å gi mer liv til en blogg og lesere jeg er glad i.

Det plager meg også at jeg ikke får trent mer. For jeg burde holdt meg i bedre form. Ikke bare fordi det er bra for helse og eget velvære. Men også fordi jeg savner den gode samvittigheten etterpå. For finnes det noe særlig bedre enn slik god samvittighet etter en treningsøkt?

Taksteinene som ramlet ned fra taket i vinter, burde vært lagt opp igjen. Det har jeg dårlig samvittighet for. Men jeg liker meg ikke oppå tak, og er ikke spesielt glad i å gå i stiger heller. Så det blir utsatt. Og så var den bilen som burde vært vasket..

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke følger nøyere med på månedsplanen til sønnen min i barnehagen. Og dermed vet bedre hva de skal gjøre denne uken og denne dagen. Jeg kunne vært mer til stede, i stedet for å ha tanker andre steder.

Halvveis. Skulle gjerne strukket mer til. På flere områder. Det har jeg dårlig samvittighet for.

Livet er kanskje for kort til å ha dårlig samvittighet? Dårlig samvittighet er like fullt bedre enn ingen samvittighet, synes nå jeg. Fordi samvittighet er en del av livet. En viktig del.

Det ga meg litt bedre samvittighet å skrive dette..



   

Foredrag om "Partier og politikere i sosiale medier"

Før jul gjennomførte høyskolelektor på BI, Cecilie Staude, og jeg en analyse av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. I "Forum for studier av digital kommunikasjon" ble vi i februar invitert til å legge fram noen av våre funn og tanker om dette.

Tror du at du tåler å høre og se oss foredra i 1 t og 15 min, så kan du klikke deg inn her. Kan sikkert også nytes (?) i små porsjoner om gangen..

KONY 2012 - spredning, forklaring og aspekter

De som undrer seg over hvordan man, via sosiale medier, kan lykkes med å få satt dagsorden med en sak som knapt noen tidligere har hørt om, og samtidig spredt et budskap til millioner av mennesker, bør ta en titt på Youtube-filmen om krigsforbryteren og geriljalederen Joseph Kony.

Filmen er laget av non-profit organisasjonen Invisible Children. Gjennom sterke "Hollywood"-virkemidler der bl.a. filmskaperens egen sønn, samt det nære forholdet til vennen i Uganda og hans bortrevne bror er et bærende element, treffer filmen noen følelser i oss som gjør at vi får lyst til å dele det vi har sett med folk i våre nettverk. Venner som i sin tur sprer det videre blant sine venner, bekjente og følgere. Denne delekulturen, som er framtredende i flere sosiale medier, bidrar dermed til en spredning som er massiv. Verving av barnesoldater er en sak som de aller fleste mener er dypt avskyelig. Dette er således en sak som har bred støtte. Men presentert på den tydelige måten som her gjøres, der vi kan gjøre et enkelt trykk på «deleknappen» for å vise at vi støtter saken, så blir holdningen lett å uttrykke. 

Samspill
Initiativtakerne har også lykkes med å få med seg kjendiser som Justin Bieber, Bono og Rihanna som – via sin posisjon som store forbilder for millioner av fans, åpenbart også bidrar til stor spredning. Man har også fått med seg amerikanske politikere. I et presidentvalgår som 2012 jo er i USA, så er timingen utmerket. Dessuten har man, som en konsekvens av at dette har blitt en snakkis i sosiale medier, også fått de tradisjonelle mediene interessert, noe som har gitt mange spaltemeter og bred TV- og radioplass i medier verden over – som i sin tur gir en samspilleffekt og dermed også gir spredningen et enda mye større løft. Det er altså flere faktorer som i sum har ført til ikke mindre enn 74 millioner visninger på Youtube (i skrivende stund - tallet øker for hver time som går) og et engasjement på Facebook som er enormt.

I dag ble jeg invitert av TV2s God Morgen Norge til å snakke med om dette temaet sammen med to av jentene som har engasjert seg i saken her til lands; Vilde Mohn og Nora Dahlberg. De er hhv. leder av Facebook-gruppene Kony 2012 Norway og Kony 2012 20.april Oslo. Møtet var interessant, og jentene har tatt initiativ til en markering som skal finne sted 20. april både i Oslo og andre steder i landet, der målet er at når vi våkner opp den 21. april, så skal Konys navn være overalt i landet. At mennesker ønsker å utgjøre en forskjell og engasjerer seg i saker som er godt utenfor vårt eget, lille navlelo er utmerket. Likegyldighet har vi mer enn nok av ellers. Og den rosen håper jeg at jeg også fikk formidlet på sending.

Ensidig
Samtidig bør denne saken også ses på med en kritisk innfallsvinkel. For den informasjonen som vi får presentert, er ensidig, lite balansert og til dels misvisende. I filmen framstår det som om Konys posisjon fortsatt er sterk i Uganda. Det stemmer ikke. Han er svekket og har flyktet til et av nabolandene, trolig Kongo. Filmen tegner derfor et bilde av Uganda som er noe gammelt.

Filmen framstår som en salgs dokumentar, men er mer følelsesdrevet enn informasjonsdrevet. Et annet, åpent spørsmål er om denne enorme oppmerksomheten om Kony vil føre til at han styrkes i stedet for å svekkes i sitt nærområde. Og hvordan skal han stoppes; gjennom at hans soldater nedkjempes og drepes, deriblant barnesoldatene? Det er noen av disse aspektene som vi bør tenke igjennom før vi ukritisk kaster oss på og videreformidler informasjonen. For vi bør huske på at vi, gjennom å opprette Facebook-kontoer, blogger osv. har fått en form for redaktøransvar. Et ansvar som vi bør ta. Et ansvar der kritisk holdning til både egne og andres ytringer inngår som et kjernepunkt.

Monopolet er brutt
Kony-saken viser at sosiale medier er i ferd med å utfordre den sterke agendasettingsmakten som journalister lenge har hatt. Journalister bestemmer ikke lenger hvilke saker vi skal mene noe om, vi kan i større grad sette agendaen selv. Monopolmakten er dermed brutt. Samtidig illustrerer dette også at informasjon i sosiale medier ikke konkurrerer ut vanlig journalistikk. For behovet for flere kilder og balanserte framstillinger vil alltid være der. Hvis vi kan se sosiale og tradisjonelle medier som medier som utfyller og supplerer hverandre, snarere enn som konkurrerer med hverandre, så tror jeg mediene kan tilføre hverandre kvaliteter som gjør at de faktisk blir bedre.      

Kony 2012 er derfor et interessant fenomen på så mange vis.