Kathrine Aspaas. Selv om hun var med i ett eller annet sangprogram på NRK (husker ikke hva det het) som jeg tilfeldigvis så, så er hun for meg Aftenposten-dama. Økonomijournalisten som gjerne skrev kommentarer med kritiske, små spark rettet mot økonomieliten. Spark med ganske flate sko. Jeg har aldri hatt henne som noen favorittkommentator. Dels fordi økonomistoffet ikke er det jeg kaster meg over i Aftenposten, og dels fordi kommentarene hennes rett og slett ikke har fenget meg. Men det har skjedd noe med kommentarene hennes i det siste, de handler mer om mennesker, mindre om penger, og jeg leser henne med større interesse.
Det har skjedd noe med kommentarene hennes fordi det i 2009 skjedde noe med Kathrine (la oss være på fornavn..). Hun sluttet i sin faste jobb i Aftenposten, hvor hun hadde vært i 13 år, startet for seg selv og begynte ganske raskt å savne sin gamle journalistidentitet. Hun ble rammet av "bylinesyken".
Samme høst skulle hun lede en samtale mellom tre forfattere i en fullstappet sal i Operaen. Samtalen skulle handle om livet, intet mindre.
- Jeg må gjøre det, tenker hun. Jeg kan ikke bare sitte her og snakke. Jeg må dele det. Jeg vil ikke være en liten lort.
Så gjør hun det.
- Det er så enkelt å snakke om sårbarhet. Det er en trygg intellektuell øvelse. Det virkelig skumle er å vise sårbarheten frem. Det skal jeg forsøke nå, for jeg har en av mitt livs aller verste dager akkurat i dag, sier hun.
Salen er helt stille.
- Søsteren min har bursdag i dag, og jeg er så misunnelig på henne at jeg nesten ikke klarer å samle tankene til denne jobben.
Misunnelig??
- Søsteren min har alt. En mann som hun elsker, og som elsker henne, to barn som hun elsker over alt i verden, et hus med hage rundt, et lekkert badeværelse, en jobb hun blomstrer i, og på toppen av det hele tar hun en master i helsefremmende arbeid - drømmestudiet mitt! Mens jeg er singel, barnløs og uten fast jobb.
Salen applauderte spontant. Fordi hun var misunnelig?? Nei, fordi hun slapp kontrollen. Var ærlig. Ga av seg selv. Viste åpent fram misunnelsen sin. En misunnelse som de fleste av oss føler på, meg selv inkludert. Den er en del av livet. Ikke en del det er grunn til å være særlig stolt av, vi bør jo heller unne mennesker enn misunne. Men like fullt, misunnelse er en del av livet.
Denne hendelsen gjorde noe med Kathrine. Hun dro ut på en reise. En reise for å utforske livet. Utforske menneskene, åpenheten og rausheten. Hun har kommet tilbake fra reisen og har nå begått en bok. "Raushetens tid" heter den. En bok som inneholder et til tider svulstig språk. Begreper som feiltastisk (erkjennelsen av å være et feilbarlig menneske), fredsjournalistikk (konfliktdempende), transposisjonering (se verden fra annen synsvinkel), sjiraffspråk (språk som har store ører og stort hjerte) og gåsehudbedrift (bedrift som skaper begeistring og som framsnakkes av andre) kan oppleves i drøyeste laget for de av oss som liker å ha begge føttene plantet sånn noenlunde i bakken. Og forfatteren balanserer på grensen til at det blir for mye av det gode. På grensen til at det tar helt av. Noen ganger går hun over grensen, noen passasjer i boka må jeg bare smile beskjemmet av - passasjer som forlag og forfatter med fordel kunne luket bort.
Jeg kunne latterliggjort alt det svulstige og fordømt alt dette positive som denne "journalistkjerringa" plutselig har fått for seg. Avvist dette som drømmerier og eventyrfortellinger. Men jeg kan ikke gjøre det, og jeg vil ikke gjøre det. Fordi jeg tror (og håper) at hun har helt rett! Boka hennes er, i det store og det hele, en bok som er fin å lese. Fin fordi den har noe ved seg som gjør forbaska godt. Noe som gir meg tro på at vi beveger oss i en retning som er bra for oss. Bra for samfunnet vårt og for oss som individer. En retning der vi tør å være sårbare fordi livet faktisk er sårbart, og der vi ønsker å dele vår sårbarhet med andre. Vi tør fordi vi opplever at det egentlig ikke er så farlig å åpne seg. Det er i grunn bare godt, både for deg selv og de du deler det med. En retning der kjærligheten til livet er sterkere enn frykten for døden. I den retningen finner vi menneskesamfunnet.
Siste kapittel i manuset til mitt eget bokprosjekt ble levert i dag. Rettelse: Vårt prosjekt! Kommuneforlaget, Cecilie og mitt prosjekt. En bok som ble noe annet enn det jeg, og vi, så for oss da vi startet for et snaut år siden. Den handler mye mer om mennesker enn jeg forestilte meg at den skulle, fordi vi har gått gjennom noe av det samme som Kathrine. Erkjennelsen av at det er deg og meg det handler om, har vokst fram og vokst seg sterkere og sterkere. Om de menneskene vi er. På godt og vondt. Kanskje derfor treffer boka hennes meg ekstra. Den rører rett og slett ved en kjerne som det er befriende at noen prøver å si hva er for noe. Vi prøver å si noe om dette, på en annen måte, i vår bok. Om vi får det til, får andre etterhvert bedømme. Kathrine prøver i sin bok, hun får det bra til - synes jeg.
"Rasuhetens tid" gir en berettiget tro på at samfunnet faktisk blir bedre. Fordi vi mennesker blir rausere med hverandre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar