Redaksjonell omtale eller reklame?

Den gode, men tidvis i overkant sære avisen Morgenbladet, har i siste nummer en interessant artikkel om vinjournalistikk. Eller rettere skrevet "journalistikk".

Vi har et alkoholreklameforbud her til lands. Et forbud som vi kan mene mangt og meget om, men som i mine øyne virker fornuftig fordi det føyer seg inn i restriktiv linje i alkoholpolitikken. På de fleste områder er jeg tilhenger av noenlunde fri konkurranse, men alkohol er et rusmiddel som ikke bør behandles på linje med andre varer.

Vi har også noe som heter ytringsfrihet. Grunnlovens §100 står sterkt. Noen ganger møtes forbudet og loven i noe som kan anses som gråsoner og vel så det. Et slikt møte finner sted når medier anmelder vin. Mediene kaller dette redaksjonell omtale, og vips er de beskyttet av §100.

Geir Salvesen er en av de mest kjente vinanmelderne. Han har anmeldt viner i Aftenposten i en årrekke, gitt ut bøker, holdt vinsmakekurs og vært guide på vinturer. I siste utgave av Aftenpostens helgebilag A-magasinet, har han sin faste spalte. Det er ikke så ofte jeg leser slike anmeldelser, men pga. Morgenbladet-artikkelen, tok jeg en nysgjerrig titt på den siste. Her sitter jammen sekserne løst! Av ti omtalte viner, får hele sju av dem seks. En får fem og to får fire. Og uttrykk som "fint balansert, behagelig, delikat, elegant og innsmigrende" sitter om mulig enda løsere.

Jeg har ikke grunnlag for å hevde at Geir Salvesen er verre eller bedre enn andre i denne "bransjen". Det er selve fenomenet jeg synes er mest interessant å diskutere. I mine øyne er dette en form for alkoholreklame som ikke burde beskyttes av §100. Fordi artiklene ikke er et produkt av vanlige redaksjonelle vurderinger der kritisk sans er et hovedelement.

Hva synes du?

Bloggdemokratiet og Norges Nate Silver

Ring, ring
- Hallo?
- Det er Erling Fossen. Jeg skriver en artikkel for Stat og styring og lurte på om du aksepterer tesen om at du er Norges svar på Nate Silver.
Tenke fort, tenke.. Å ja, Silver - han statistikkguruen i USA
- Ja, det er jo meget smigrende. Så jeg kommer ikke akkurat til å nekte deg det.

I tidsskriftartikkelen (2010:4), som forøvrig kan kjøpes for 60 spenn, setter Fossen søkelyset på bloggere og bloggmakt (et tema jeg har vært innom noen ganger selv også, se f.eks. her). Bl.a. er Fritt Ord-utdelingen av 2,5 millioner kroner til diverse bloggere, viet en del plass.

Etter noen bakgrunnsopplysninger fra meg, ble omtalen av denne blogger seende slik ut på trykk:

I februar 2009 opprettet statsviter Svein Tore Marthinsen bloggen http://sveintoremarthinsen.blogspot.com. En blogg med hovedvekt på politiske analyser og prognoser. Mange mediefolk ble fort blant faste lesere og fram mot stortingsvalget i september leverte han sine analyser og prognoser også til en rekke regionale medier, før mange riksmedier også meldte interesse - deriblant VG, Aftenposten, Dagbladet, Nettavisen og Vårt Land. Han ble invitert til NRK radio flere ganger og TV2 Nyhetskanalen for å debattere, kommentere og analysere aktuelle hendelser. En måned før valget laget han en prognose over utfallet i samtlige valgkretser. Av i alt 169 mandater fra disse kretsene, traff han blink på 150. Kort tid etter valget ble han invitert av Aftenposten til også å blogge på deres plattform (http://blogg.aftenposten. no/marthinsen). Der har han blant annet i etterkant av valget initiert en stor debatt om den norske valgordningen. Han er nå i gang med arbeidet med nye prognoser og analyser inn mot kommune- og fylkestingvalget 12. september 2011.

Om Silver har Fossen sakset følgende fra Wikipedia: I 2007 begynte Nate Silver å publisere analyser og prognoser foran 2008-presidentvalget i USA under pseudonymet “Poblano” på den politiske bloggen Daily Kos. I mars 2008 etablerte Silver sin egen blogg FiveThirtyEight.com. Samme året begynte han å opptre i nasjonale medier, og han forutså vinneren i 49 av 50 stater. Han fikk også rett i alle de 35 senatorvalgene som var samme år. I april 2009 ble han kåret til en av verdens mest innflytelsesrike personer av TIME Magazine. I juni i år ble bloggen kjøpt opp av New York Times og fikk navnet FiveThirtyEight; Nate Silvers Political Calculus.


Vel, vel - nok om meg og Silver - nå må jeg analysere valget i Ullensaker. Skal holde et foredrag for Ullensaker Høyre til onsdag. 

Infact, VG-intervju, regjeringstrøbbel og Maria Amelie

Infacts partibarometer for januar, som VG i dag publiserer (men som jeg pt. ikke finner på VGs egne nettsider, men derimot som toppsak hos konkurrenten Dagbladet..), er nok en måling som føyer seg inn i rekken av svake målinger for regjeringspartiene. Journalist Ingar Johnsrud tok i går kontakt med meg for å få en kommentar til denne målingen, som inneholder heller beskjedne endringer (alle godt innenfor feilmarginene) målt mot forrige måned.

Vår 20 minutters telefonsamtale ledet til at jeg er sitert på et par korte setninger, slik man gjerne blir i den tabloide verden:
- Regjeringen ligger nede for telling, velgermessig sett. Høyresiden i norsk politikk er historisk sterk.
Marthinsen mener enkeltsaker har skapt et inntrykk av at regjeringen sliter med å håndtere vanskelige saker.
- Positive saker som lav rente og høy sysselsetting, har druknet.

Artikkelen ellers er vinklet opp mot rekken  av dårlige saker for regjeringen; togtrøbbel, strømpriser, forsvarsbråk, gavesaker, Sps partistøtte, monstermaster, NAV, sykehus og Maria Amelie. Og artikkelen er fulgt opp på lederplass under overskriften "Regjering i krise". Så i dag kan du jo godt marsje av sted og få fatt i dagens VG, eller ty til BuyAndRead for å få en viss utdypning.

Hvorvidt Maria Amelie-saken er dårlig for regjeringen, er det imidlertid grunn til å dvele litt ved. Min første vurdering var at jeg trodde saken ville ha begrenset effekt på opinionen - sett i et partimessig lys. Jeg skrev også at hvis det blir noen effekt, så vil den eventuelt trekke i retning av ytterligere svekkelse av Ap og regjeringen og styrking av høyresiden. Foreløpig har vi tre målinger å støtte oss på som er tatt opp mens og etter at denne saken ble kjent. Alle har begrensede utslag.

På to av disse målingene går regjeringspartiene samlet sett litt tilbake, mens på den siste går regjeringen hårfint fram. Ap går tilbake på en og fram på to. På alle tre målingene går Høyre fram, mens Frp går fram på to og tilbake på en. Alle utslag er innenfor feilmarginene, og vi må således være ytterst varsomme med tolkninger. Fordi faren for overtolkning er overhengende.

Hovedtolkningen min er like fullt fortsatt at denne saken har begrenset effekt. Det er ikke overraskende all den tid velgere flest (med unntak av Frps velgere) normalt sett ikke tillegger asyl- og innvandringsspørsmål avgjørende vekt for sin stemmegivning (jeg ser imidlertid for meg at dette er spørsmål som kommer til å bli viktigere ved kommende valg). Mens de tre partiene som står for den strengeste asyl- og innvandringslinjen, Ap, H og Frp, ikke ser ut til å ha tapt noe, snarere tvert i mot.

Infacts målinger tyder på en usedvanlig kjapp dreining i folkeopinionen i restriktiv retning i denne enkeltsaken, men jeg skulle gjerne sett målinger fra andre byråer som eventuelt kunne bekrefte en slik tendens, før jeg trekker de kjappe konklusjonene som enkelte andre kommentatorene i disse dager gjør.

Summa summarum: Regjeringen sliter tungt og Maria Amelie spiller, kanskje overraskende for noen, liten rolle til eller i fra i den sammenhengen.        

Begrenset Maria Amalie-effekt?

Saken om Maria Amalie har rullet og gått i en ukes tid nå. Mediedekningen har vært sjelden bred. Selv er jeg av den oppfatning at den norske innvandrings- og asylpolitikken gjerne kunne vært hakket rausere. I det perspektivet er det bra at papirløse med sterk Norges-tilknytning får bli i landet. Men samtidig er det også slik at likhet for loven bør gjelde alle. Også for smarte og ressurssterke.

Velgerne hadde muligheten til å stemme på en mer liberal asylpolitikk ved valget i 2009, men gjorde det motsatte. De partiene som ivrer sterkest for det, SV og Venstre, gikk tilbake. Mens partier som går inn for en streng linje, Ap og Frp, gikk fram. I så måte er det alt annet en urimelig at det blir ført en streng politikk her til lands. Det virker som mange av oss har sans for en streng linje, i alle fall så lenge vi slipper å bli presentert for enkeltskjebner ala Maria Amalie. Er det dette som er menneskehetens dualisme?

Pressen må også ta noen runder med seg selv i kjølvannet av denne saken. Dekningen har vært pinlig ensrettet. Men honnør til Aftenposten som har bidratt med noen viktige nyanser de seneste dagene.

Vil saken få innvirkning på det opinionsmessige styrkeforholdet mellom partiene? Jeg tror effekten i så fall blir begrenset. Foreløpig har vi kun en måling som er tatt opp mens saken har rullet. Det er for lite til å trekke konklusjoner. Men mitt tips er at hvis det blir noen bevegelser, så vil de trekke i retning av ytterligere svekkelse av Ap og regjeringen og en viss styrking av høyresiden - primært Høyre. Fordi saken befester et opinionsinntrykk av en regjering som sliter tungt.

For sannheten er nok snarere den at de færreste velgere legger så veldig mye vekt på asylpolitikk når de går til stemmeurnene. Denne saken har engasjert, men jeg er fortsatt i tvil om hvor sterkt engasjementet stikker og hvor bredt det er.

Jeg har en mistanke om at dette er en langt større pressesak enn befolkningssak, for å si det slik.

Ny layout

Forandring fryder, er det visst noe som heter. Jeg må tilstå at layout og form generelt ikke er min sterkeste side. Men som du kanskje nå ser, så har jeg like fullt gjort noen grep med bloggen. Fordi jeg synes det var på tide med et aldri så lite ansiktsløft. Forhåpentligvis til det bedre..

Hva synes du om forandringene?

Ikke lov å stryke

I fjor høst fattet Stortinget vedtak om at det fortsatt ikke skal være mulig å stryke kandidater fra listene ved kommunevalg. Høyre fremmet forslag om å gjeninnføre denne ordningen. En ordning som ble fjernet før valget i 2003 og som slett ikke ble gjeninnført i 2007 slik NTB feilaktig skriver og som altfor mange medier ukritisk har gjengitt.

Frp, Venstre og SV stemte for Høyres forslag, men Ap, KrF og Sp stemte i mot. Dermed ble det et hårfint flertall i mot forslaget (Ap, Sp og KrF har pr i dag akkurat de 85 mandatene som er nødvendig for flertall). Denne koalisjonen viser samtidig at det er ikke i alle saker hvor det rødgrønne flertallet (SV+Ap+Sp) holder sammen på Stortinget - datalagringsdirektivet er et annet aktuelt eksempel.

To hovedargument står i mot hverandre. På den ene side er ønsket om "mer makt til velgerne" det mest framtredende momentet som tilhengere av ordningen forfekter. På den annen side innebærer stryking en form for negativ stemmegivning (hvem skal ut?) som kan virke uheldig  - ikke minst hva gjelder kandidater fra minoritetsgrupper.

Selv har jeg ingen sterke preferanser her, men synes det er helt ok at det ikke åpnes for strykninger. Det er helt andre aspekter ved den norske valgordningen som vi bør gå løs på.

Er du for eller i mot stryking?  

Seychellene

Langt, langt bort fra hverdag, trivialiteter, kulde, snø og ansvar. Der befinner jeg meg nå. I tankene. Tankene som vandrer tilbake på en reise til en nokså øde øy. En øy som het Praslin, i øygruppen Seychellene.

Mer eksakt tusler jeg rundt på stranden. En strand som må være noe bortimot verdens fineste. Anse Lazio het den.
    

Tusler rundt. Uten bekymringer. Uten tanker for annet enn å suge inn atmosfæren. Suge inn inntrykkene av hvor flott jorden vår også kan være.

God helg!

Småpartiene dør ut?

Det er et spørsmål som er et stadig tilbakevendende tema i pressen for tiden. I går tok Drammens Tidende kontakt både med Bernt Aardal og meg for å få en kommentar til at KrFs ildsjel i Svelvik i en årrekke, Ole Kolbjørnsæter, nå har frasagt seg gjenvalg. Denne ene mannens betydning for partiet er så stor i kommunen at KrF ikke klarer å stille liste uten ham. Menighetsbladet er også nedlagt som en konsekvens av at han velger å prioritere annet.

Dette illustrerer noen av de problemene som KrF nå står midt oppi. Men dette er ikke bare et KrF-problem. Mange av småpartiene sliter tungt med rekrutteringen.

Er det begynnelsen til slutten for KrF og andre småpartier vi nå ser? Eller tror du, som meg, at å avsi dødsdommen over disse er altfor forhastet?

Årsaker til Aps fall og veien videre

I helgen la jeg ut hovedpunkter fra mitt foredrag for et lokallag i Ap. Verdien av slike punkter er sikkert noe begrenset for den jevne leser. Da seansen dessverre, eller kanskje rettere sagt; heldigvis, ikke ble filmet, tenkte jeg heller å legge ut noe utfylling her i stedet.

Jeg innledet med å peke på hovedtrendene i opinionen etter valget i 2009. Kort oppsummert dreier det seg om Aps klare tilbakegang og Høyres sterke framgang, mens de øvrige partiene ligger noenlunde stabilt. For en analytikerfyr som meg, er det interessant å vurdere mulige årsaker til slike velgerbevegelser.

Når det gjelder Aps tilbakegang, viser underlagsmateriell at partiet har lekket tungt med velgere direkte til Høyre. I tillegg har mange av Aps velgere fra 2009 hoppet opp på gjerdet. I sum gir dette Ap en velgerlojalitet som pr i dag trolig er altfor lav hvis man har intensjoner om å gjøre et godt valg. Tall jeg har sett, tyder på at lojaliteten er rundt 60 prosent (enkelte tall viser en lojalitet helt ned i mot 50). Ap bør nok over 70 og kanskje helt opp i mot 80 for å være fornøyd.

Jeg er ikke mer originial enn at jeg tror hovedårsaken til det store velgerfallet er en negativ agenda over tid der høye strømpriser, togkaos, gavesaker, monstermaster og sykehusstrid er noen av ingrediensene som har dominert. De gode sakene, som lav rente, høy sysselsetting og bedrede PISA-resultater, har druknet i de negative.

Det er sikkert fullt mulig å skylde på media og at mediene har vært for slemme med posisjonen og for snille med opposisjonen. Og et stykke på vei er jeg enig i at det synes å være en tendens til at mediene driver kritisk journalistikk primært mot posisjonen mellom valg, mens man venter helt til valgkampene med å være kritiske mot opposisjonen. Imidlertid holder den forklaringen ikke helt. For hvorfor kan mediene lage saker med negative vinklinger for regjeringen? Jo, det er fordi regjeringens politikk og statsråders håndtering, gir dem godt grunnlag for det.

Nedgangen har også noe å gjøre med at regjeringsslitasjen er i ferd med å slå inn av full kraft. Den gløden, inspirasjonen og entusiasmen som man så i starten av det rødgrønne regjeringsprosjektet, synes nå å være på hell for å si det forsiktig. Det som en gang var rødt og grønt, er i ferd med å bli grått. Og da sikter jeg ikke til statsrådenes hårfarge, men til politikken. Sammenlign Sora Moria 1 og 2 så ser du hvorfor.

Dessuten har Ap møtt et forbedret Høyre. Høyres "hamskifte" i varmere og mindre kalkulaturorientert retning bør nok neppe overdrives. Men de store velgervandringene mellom Ap og Høyre det siste året, to partier som tradisjonelt ikke pleier å utveksle så veldig mange velgere seg i mellom, kan også ha noe gjøre med at en del velgere som står mellom disse to partiene, nå føler seg tryggere på Høyre. Høyres retoriske varmegrep kan ha senket terskelen for velgeroverganger fra Ap

Hva skal til for at Ap skal snu trenden og komme i mål med et godt valg den 12. september? Hovedsaklig vil en dreiing fra partiets svakheter (som maktarroganse, reaksjonær konservatisme og grå politikk) over på partiets styrker hjelpe et stykke på vei. En av styrkene er at Ap ikke er noe ensaks- eller tosaksparti, men et helhetsparti. Når Ap er på sitt beste, har partiet høy velgertrovedighet på en rekke ulike områder av politikken. Særlig viktig for partiet er det å bevare sin høye standing på velferd (skole, helse og eldreomsorg) og sysselsetting.

Ap er også et trygt valg for mange mennesker. Denne styrken så vi ikke minst ifm. "trygghetsvalget" 2009 der det i kjølvannet av finanskrisen oppstod et velgerklima for det trygge og robuste i en usikker tid. I en slik situasjon kan det som framstår som grått, kjedelig og traust også være= trygt. Spør man velgere før valg, så er det ofte mange som sier "Jeg vet ikke om jeg skal stemme i år. Jeg er i grunn litt enig og uenig med alle". Spør man noen av de samme velgerne etterpå, så sier en del at "Jeg endte opp med å stemme Ap. Det føltes som det tryggeste". Dette er en stor styrke som partiet har, ikke minst i sluttfasen av en valgkamp, der det ofte handler om å mobilisere de usikre. I tillegg har partiet Norges beste valgkampapparat. Når man drar i gang hele sin gjeng med dørbankere, telefonringere, roseutdelere og attpåtil har LO og sterke TV-opptredener av Jens Stoltenberg i ryggen, så er det ingen partier som klarer å matche dette.


Ap står nå overfor en situasjon der utfallet av valget 2011 henger mye på deres mobiliseringsevne i de åtte månedene som gjenstår. Klarer Ap ikke å løfte seg, så risikerer partiet å maktmessig bli feid vekk av de blå i mange kommuner og fylker. Da vil valget 2011 kunne gå inn i historien som det blåeste noensinne. Lykkes derimot Ap med å mobilisere bra med gjerdesittere, parallelt med at man drar noen av velgerne tilbake fra Høyre, så trenger ikke dette valget å bli så svakt, sett med Ap-øyne.

Særlig henger hva som kan tolkes som et anstendig valgresultat, på hva som skjer i Oslo og Trondheim. Lykkes partiet med å beholde Trondheim, samtidig som flertallet bikker i rød retning i Oslo, så er mye gjort. Min vurdering pr i dag er imidlertid at Oslo ser ut til å forbli på borgerlige hender og at det ligger helt på vippen i Trondheim.

Jeg lover å komme tilbake med mer spesifikke vurderinger her senere.     

Blå valgvind i mange kommuner og fylker

Ukebrevet Mandagmorgen, ved journalist Sveinung Engeland, har snakket med analytikere som Kristin Hoff, Anders Todal Jenssen, Jan Arild Snoen og meg selv. På basis av disse samtalene, og ut i fra beregninger som jeg har gjort av situasjonen i fylkene og de 20 største kommuene, samt utregninger som er gjort av Lars Øy og Johan Giersten i Poll of polls, publiseres denne interessante artikkelen.

Honnør til ukebrevet for å legge den ut fritt!  

Velgertrender, valget 2011 og Arbeiderpartiet

Det var tre av temaene jeg berørte under mitt foredrag for Rælingen Ap på fredag. Min presentasjon kan du klikke deg inn på under her.

Ap

Kommunesammenslåing

Kommunesammenslåing kan bli et viktig valgkamptema i år. Et anseelig antall kommuner lurer på om de skal slå seg sammen med nabokommunene. I min kronikk i Drammens Tidende i dag har jeg tatt utgangspunkt i "caset" Røyken og Hurum. Men argumentene som jeg trekker opp, er til stede i enhver slik sammenslåingsdebatt rundt omkring i det ganske land. 

Bør Røyken og Hurum slås sammen?



Rådmennene er positive til sammenslåing mellom Røyken og Hurum. Hva er gevinstene, og hva kan gå tapt?


Fylkes- og kommunegrensene er under press. De mest reformivrige ser for seg en inndeling der dagens 19 fylker enten er fjernet eller erstattet med fire-fem regioner, og der våre 430 kommuner er redusert til ca. 100. Også i Buskerud pågår sammenslåingsdebatten. I 1999 ble det et klart nei i folkeavstemningen om sammenslåing av Røyken og Hurum. Nå reises forslaget på nytt. Blir det en realitet denne gang?


Tilhengerne av sammenslåing trekker ofte fram økonomisk effektivisering som et hovedargument. Større kommuner gir lavere kostnader og stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på flere milliarder i året hvis kommuneantallet i Norge ble halvert. Hvorfor skal Røyken og Hurum ha hvert sitt kommunestyre, administrasjon og rådhus med tilhørende herligheter, når man i stedet kunne samlet kompetansen på ett sted? En tilleggseffekt vil være at en større enhet gir mer profesjonalisering, noe som i sin tur kan gi bedre styring av kommunen. Det kan også øke rekrutteringen til både politiske verv og byråkratiet.


Bedre og mer robust tjenestetilbud er et annet moment som gjerne brukes som et sammenslåingsargument. Mindre kommuner er hver for seg ofte for små til å gi sine innbyggere et fullverdig offentlig tilbud. Men sammen kan de bli store nok til bedre å dekke dette behovet. Noen steder løses dette i dag via såkalt interkommunalt samarbeid der det lages løsninger på tvers av kommunegrensene. Problemet med denne typen samarbeid er mer uklare ansvarslinjer og et svekket representativt demokrati, samt at muligheten for demokratisk kontroll reduseres. Dette interkommunale demokratiproblemet elimineres i stor grad hvis kommunene i stedet slår seg sammen.


På den annen side er det fullt mulig å hevde at det ligger innbakt en fare for at storkommuner snarere kan bidra til å gjøre tjenestetilbudet svakere enn bedre. Fordi småkommuner bedre kjenner de ulike innbyggernes behov enn det storkommuner gjør, noe som gjør det lettere å skreddersy og tilpasse tjenestetilbudet.


En av de store styrkene ved det norske lokaldemokratiet er at avstanden mellom velger og representant er liten. Sjansen er stor for at man kjenner en eller flere kommunestyrerepresentanter i små kommuner. Veien til maktpåvirkning er dermed kort. Jo større kommunen blir, jo svakere blir denne nærheten. Dermed er det en fare for at noe viktig går tapt på veien mot det større. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere. Blir det færre slike arenaer, så blir det også færre som får prøvd seg som politikere.


– Hurum er det naturlige navnet, det er tross alt Hurum-halvøya vi snakker om, sa Hurum-ordfører Gudmund Wasmuth Notøy til DT 15.desember på spørsmål om hva som eventuelt skal bli det nye navnet på storkommunen. Er det så enkelt? Neppe. Man kan godt latterliggjøre navnedebatter. Men i bunn og grunn handler de om noe viktig, nemlig identitet. Mange folk identifiserer seg med kommunen de bor i. Tar man bort navnet, så tar man også bort noe av folks identitet. Nå tror ikke jeg at folk i Røyken vil ramle sammen som et produkt av en mulig navneendring. Likevel kan det være grunn til å minne Hurum-rådmannen om at Røyken har dobbelt så mange innbyggere. Bør ikke det bety noe? Uansett hvilket navn som eventuelt velges, så er det noen som vil føle det som et tap.


Økonomisk effektivisering, tjenestetilbud, lokaldemokrati og identitet. Det er langs disse viktige linjene at sammenslåingsdebatten går. Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge i lengre tid. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 24, fra 454 til 430. Sammenslåingstakten vil kanskje kunne øke noe de neste årene, men en revolusjon vil jeg se før jeg tror på det. I alle fall hvis en skal legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. I Røyken og Hurum, som andre steder.


Hvilke partier tør gå inn i valgkampen 2011 med et klart standpunkt for sammenslåing?

På konferanse med Trond-Viggo og Per Inge

I mars er jeg invitert til å holde et innlegg om hva som skal til for at flere unge skal stemme ved valg. Spesielt er det et ønske fra arrangøren sin side at jeg snakker om hvordan sosiale medier kan bidra til å vekke engasjementet.

På konferansen skal bl.a. moromennene Trond-Viggo Torgersen og Per Inge Thorkildsen også holde innlegg (Thorkildsen er forøvrig kommet inn i stedet for Jonas Gahr Støre). Jeg er redd at mitt bidrag humormessig ikke akkurat kommer i samme klasse. Men kanskje det går an for meg å angripe fra en annen vinkel?

Tips til hvilke momenter jeg kan ta med i en slik sammenheng? Spill gjerne inn i kommentarfeltet!

Anbefaling og foredrag

I dag er jeg såpass navlebeskuende at jeg nøyer meg med å anbefale mine foredragsbetraktninger på min Aftenposten-blogg. Jeg skal holde dette foredraget i morgen, og håper å få lagt ut noen høydepunkter her i løpet av helgen. Bl.a. har jeg regnet ut en rykende fersk prognose for Akershus fylkesting.

Anonyme debattanter

I kjølvannet av rosabloggeren Voe sitt bloggfarvel, har det oppstått en debatt om nettdebatter og debattanter. Ett av kjernepunktene i debatten handler om hvorvidt anonyme kommentarer bør tillates, eller om nettmedier og vi som blogger bør kreve at debattantene undertegner med fullt navn.

Praksis er noe ulik fra medium til medium og fra blogger til blogger. Selv ser jeg gode argumenter for begge deler. Foreløpig har jeg lagt meg på en relativt liberal linje der både anonyme og ikke anonyme, med et par unntak, har fått ytre seg helt fritt i kommentarfeltet.

Selv om jeg foretrekker at folk debatterer med fullt navn, så er dette en linje jeg vil fortsette med, så lenge alle holder en noenlunde saklig tone og framviser alminnelig folkeskikk. Men skulle det bli tendenser til negativ utarting, så er stenging av muligheten for anonymitet noe jeg må vurdere.

Hva synes du  - bør man tillate eller stenge for anonyme debattanter?

 

Aps verste måned

Det blir en noe amputert månedsanalyse denne gang, siden jeg for tiden prioriterer å jobbe med et foredrag som jeg skal holde til fredag. Men noen betraktninger skal du få. 11 målinger ble publisert i desember. Snittallene ser du under (endringene er målt mot november).

Rødt 1,5
SV 5,8 (+0,3)
Ap 26,1 (-1,6)
Sp  4,9
KrF 4,9  (+0,3)
V  4,2   (-0,2)
H 26,1 (-0,1)
Frp25,3 (+1,0)
Andre 1,4 (+0,4)

Ap noterte med 26,1 årsverste og ligger klin likt med Høyre. Frp puster begge i nakken med sine 25,3. Frp vokste sakte, men sikkert siste halvår 2010, noe jeg tilskriver en viss agendadreining i "Frp-vennlig retning" (eldreomsorg, innvandring, terror). I tillegg synes Frp er i ferd med å finne tilbake til noe av "sitt gamle jeg" etter en forbausende slapp periode etter valget i 2009. Samtidig er det bemerkesesverdig at Høyre fortsetter å holde sitt høye nivå.

La oss ta en titt på mandattallene, forutsatt at de ovennevnte prosenttall var valgresultatet ved stortingsvalg.

Rødt 1
SV 9
Ap 47 (-1)
Sp 9
KrF 8
V  7
H  45
Frp 43 (+1)

Det er heller små utslag fra november. Frp tar ett mandat fra Ap, ellers er resten stabilt. Høyre og Frp ligger nå samlet inne med 88 mandater, noe som er tre over den "magiske" grensen på 85 som gir flertall på Tinget.

Forhåpentligvis kommer målebyråene i økende grad til å spørre om velgernes preferanser ved lokalvalg, og ikke riksvalg, i de kommende månedene - siden vi nå er i gang med lokalvalgåret 2011. Jeg kommer i alle fall til å redusere oppmerksomheten rundt stortingsvalg i tiden som kommer, for dermed å frigjøre plass og energi til å konsetrere meg om lokalvalget.

Særlig kommer jeg til å vie fylkene og de 20 største kommunene plass, men jeg satser også på å komme med noen betraktninger om noen av de andre kommunene. Spill gjerne inn ønsker i kommentarfeltet om kommuner som du gjerne ser belyst.  

Tidenes blåeste valg?

Eller kan de rødgrønne komme seg i land med et anstendig resultat? Jeg analyserer og spekulerer i en kronikk i Dagsavisen. Hiv gjerne inn dine betrakninger.

Mitt bloggliv. Hvem er du?

Du som er så bra til å skrive - hvorfor har du ikke en blogg? Det spørsmålet fikk jeg fra en bekjent for om lag tre år siden. Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg. Blogging hadde på det tidspunktet begynt å bre om seg.

Og jeg opprettet like godt to blogger for å teste ut om dette kunne være noe for meg. En på VGs plattform og en på Dagbladets. Smigrende nok ble opptil flere av de bloggpostene jeg la ut hos Dagbladet brukt som en slags "teaser" på førstesiden, noe som ga meg hundrevis og tusenvis av lesere. Noen av dem la også igjen kommentarer - på det meste fikk jeg rundt 200 kommentarer.

Etterhvert ramlet følgende tanke ned hos meg: Hvorfor skrive gratis for Norges største medier og gi dem innhold? Jo mer jeg tenkte på dette, jo klarere ble det for meg at jeg burde ha min egen plattform i stedet.

Det var bakgrunnen for at jeg for snart to år siden opprettet denne bloggen. Det betydde samtidig at jeg mistet de leserne som særlig Dagbladet hadde gitt meg pga. profileringen. En leserskare måtte derfor bygges opp på nytt. Timingen hva gjelder opprettelsen var imidlertid god all den tid det var i starten av valgåret 2009.

Etter hvert som  jeg la ut diverse analyser av det politiske bildet i Norge, så merket jeg en tiltagende interesse for hva jeg holdt på meg. Lesertallet økte og økte og toppet på et par tusen valgnatten pga denne lille bloggposten. Ut i fra statistikken å bedømme, så var mellom 300 og 500 lesere innom bloggen jevnlig (daglig/ukentlig) mot slutten av 2009. I tillegg til en del tusen mer sporadisk.

I år har jeg dempet bloggfrekvensen her. Årsaken til det er tredelt. For det første at jeg takket ja til tilbudet fra Aftenposten om å blogge fra deres plattform (jeg vet.. det kan virke som et vinglete valg. Men lysten til å nå ut til større leserskarer er der fortsatt). For det andre at 2010 har vært et mellomår hva gjelder norske valg. Og for det tredje at jeg er hjemme med min snart to år gamle sønn på dagtid (og han er ikke så glad i at pappa blogger...).

Det har også resultert i at jeg har mistet noen lesere, så pt. er vi stort sett en kjerne på ca 200 personer som vanker her jevnlig. I tillegg har VG valgt å bruke to av mine siste innlegg på sin front, noe som ga meg ca 3 000 sporadiske lesere. Dessuten er det en god del slengere innom utenom dette.

Det er denne kjernen som jeg i grunn har lyst til å bli enda bedre kjent med. Noen av dere har jeg truffet IRL (som det vel heter fortsatt?). Noen vet jeg, i alle fall sånn virtuelt sett, hvem er. Men de fleste av  dere vet jeg lite om. Derfor tenkte jeg at du som er fast leser av denne bloggen, hvis du har lyst, kan legge inn en aldri så liten presentasjon av deg selv (åpent eller anonymt) i kommentarfeltet der du også skriver noen ord om hvorfor du er innom her (ros...) og hva som skal til for at du, og kanskje flere med deg, stikker innom enda oftere i 2011 (ris...)

Dermed gis mine lesere også en bra sjanse til å bli en smule kjent med hverandre. Du skal jammen se at vi er en bra gjeng! Denne blogger lover i alle fall å komme sterkt igjen i valgåret 2011.

Godt og tidvis substansielt nytt år til dere alle!

Feirer Jesu fødsel

Denne politisk svært interesserte blogger kan ikke leve av politikk alene. Dessuten er det meget sunt å utvide horisonten sin. Bl.a. derfor bidrar jeg også i et internblad i Statoil som heter Laurbærbladet. Bladet er primært for forpleiningspersonell, men leses også av andre.

I siste utgave av bladet, har jeg intervjuet teologiprofessor Notto Thelle (bildet) om julen og vår feiring. Jeg synes han hadde såpass mye bra å komme med, at jeg også ville dele intervjuet med leserne av denne bloggen.

Med dette ønsker jeg deg en trivelig, fredfylt, tidvis munter og tidvis tankefylt jul! 



- Julens budskap er Jesu fødsel. Alt annet er overfladisk staffasje, mener teologiprofessor Notto R. Thelle.

Vi inviterte seniorprofessoren på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo til en samtale om den kristne julefeiringen. Og startet like godt med muligens det noe naive spørsmålet: Er det nå egentlig slik at Jesu fødselsdag er den 25. desember?
- Bibelen viser ingen interesse for når på året Jesus ble født, repliserer han.

Så de som påstår at Jesus ble født i oktober kan godt ha rett?
- Den første Jesusbevegelsen var opptatt av det som var selve saken: Jesu liv og død og hans forkynnelse. På 200-tallet nevnes det at noen kirker feiret hans fødsel, men det var først på siste halvdel av 300-tallet at Jesu fødsel ble datert til 25. desember og julen gjort til en sentral kirkelig høytid.


Solfest
Hva var dagen opprinnelig en markering av?
- Opprinnelig var det en solfest for Sol Invictus, den uovervinnelige solen som var knyttet til keiserdyrkelsen.

Hvorfor la da kirken feiringen til akkurat denne dagen?
- Ved å legge feiringen av Jesu fødsel til den dagen, markerte kirken, som nå var blitt statsbærende religion, at Kristus var den uovervinnelige solen. Dermed fikk kirkeåret noe av den dynamikken som fremdeles preger julen, sier teologiprofessoren.

Hvilken dynamikk?
- Feiringen av lysets komme midt i mørketiden. ”Julen er kommet med solverv for hjertene bange,” som Grundtvig formulerte det. Her i nord ble symbolikken enda tydeligere med gamle hedenske juletradisjoner og opplevelsen av at solen og lyset vender tilbake.

- Jesus kom fra Gud
I Bibelen står det at jomfru Maria fødte Jesus. Hvordan kan en jomfru føde?
– En jomfru i bibelsk tradisjon er et annet ord for ung kvinne. Matteus og Lukas spiller på et profetisk utsagn om at en ”jomfru” skal føde en sønn og beskriver Jesu fødsel som en overnaturlig skaperhandling. Andre nytestamentlige skrifter ser ikke ut til å være opptatt av slike fortellinger. Det var Jesu liv og gjerning som var det underfulle, hevder Thelle.

Hvem var Jesus?
– Leser man evangeliene, får man ingen fasit, bare mange ulike beretninger som forteller hvem Jesus var. Les selv! Alle er samstemte om at han kom fra Gud. Han kom for å vitne om sannheten, skriver Johannes.

Hvorfor ble Jesus født?
- Han kom for å gjøre Gud nærværende der ingen ventet ham: Hos de foraktede, nedtråkkede og utstøtte. Han proklamerte at Guds kongeherredømme ikke dreide seg om makt og ære.

Hva dreide dette herredømmet seg om da?
- Om en kjærlighet som gir livet for andre og derfor er sterkere enn døden. ”Ære være Gud i det høyeste!” lød englesangen for hyrdene på marken. De kunne like godt ha sunget ”Ære være Gud i det laveste!”


Jesus på godt og ondt
Har oppfatningen av hvem Jesus var, endret seg mye opp igjennom historien?
- Ja, historisk har Jesus forandret seg – på godt og ondt.

Ta gjerne det gode først.
- Hans budskap gikk på tvers av kulturer og landegrenser og berørte mennesker midt i livet. Han måtte tolkes i møte med nye tider og nye folkeslag. Han ble gresk, romersk, tysk, vestlig, afrikansk, asiatisk og latinamerikansk. Det har gitt stadig nye perspektiver.

Og på ondt?
- Det var alltid en fare for at Jesus ble fanget av kulturene. Man tilpasset ham sine behov og fordommer, kuttet kantene, pådyttet ham sine egne idealer. Det gjelder oss alle. Men det er hele tiden noe radikalt ved ham som bryter ut av våre manipuleringer og tvinger oss til å vende tilbake og spørre: Hvem var han egentlig?


Kjærligheten
Synes du det kristne julebudskapet får for liten plass i vår julefeiring i dag?
– Ja, det er både tragisk og meningsløst at Jesus er erstattet av nisser, kommers, glitter og stas. Noen barnehager og skoler er så forsiktige med julen at de heller markerer Halloween og Sankta Lucia. Innvandrerne snakker med stor frimodighet om sin tro og sine fester, mens nordmenn er så forlegne. Kanskje vi skulle lære av dem og vende tilbake til det egentlige, undrer Thelle.

Hvorfor har det blitt slik da?
- Det er tusen grunner til at det har blitt slik. Men dypest nede vet folk at vi klarer oss godt uten kommers og kjøpepress, for det gir liten glede. Et ubeskyttet barn, Jesus, som tegn på guddommelig nærvær minner oss om det umistelige: Kjærligheten.

Betenkelige partibytter

Hele fem representanter i Drammen bystyre har byttet parti i løpet av inneværende kommunestyreperiode. I tillegg til et par bytter i omegn fikk dette meg til å reflektere rundt partibytter som demokratisk fenomen i Drammens Tidende i går:


Det politiske systemet i Drammen og omegn har vært preget av mange partibytter i det siste. Byttene har problematiske sider.


Etter valget i 2007 fikk Frp valgt inn ni representanter i Drammen bystyre. Nå har Frp bare seks igjen. I tur og orden har Kjell Jensen, Randi Schea og Freddy Hoffmann forsvunnet bort fra partiet. Schea og Hoffmann har i stedet søkt husly i Høyre, mens Jensen valgte å hoppe over til Bylista. Ei heller Aps bystyregruppe er helt hva den var i starten av denne valgperioden. Yosuf Gilani forsvant over til Venstre, mens Ravi Sunder søkte til Høyre. Dermed har Høyres gruppe økt fra 18 til 21 pga. partibyttene, mens Bylista og Venstre begge har fått doblet sin gruppebeholdning fra en til to. Alle disse er nok glade for forsterkningene, men er det ikke velgerne som egentlig bør bestemme hva slags partisammensetning bystyret skal ha?

Det er ikke bare i Drammen at folkevalgte har valgt seg over til andre partier enn de som de ble valgt inn for. I Røyken fant KrFs toppkandidat i Buskerud ved stortingsvalget i fjor, Eva Høili, ut at det ble for trangt for henne i dette partiet og meldte overgang til Høyre. I Nedre Eiker meldte Kaare Fredriksen seg ut av Frp og fortsatte som uavhengig en stund, inntil han sluttet seg til Aps gruppe. Hans glideflukt har også endret balansen mellom blokkene i denne valgmessig meget jevne kommunen.


Det kan være gode, og mindre gode, grunner til at folk skifter mening etter hvert som tiden går. Følelsen av å være uønsket i eget parti, kombinert med personlige motsetninger, kan bli så uoverstigelig at veien til utmelding blir den ærligste og eneste farbare. Kommer man på kant med eget parti også politisk, så kan det å gå på akkord med seg selv bli en altfor tung bør og bære på. Til partibytternes forsvar skal det også sies at mange av byttene har kommet langt uti kommuneperioden.


En folkevalgt må imidlertid uansett tenke seg om mer enn en gang før han går til det skritt å melde seg ut av sitt opprinnelige parti. Fordi han ved å melde seg ut av partiet, bryter kontrakten med sine velgere. En kontrakt som går ut på at representanten skal representere det partiet som han gikk til valg på. Enten dette representative organet heter kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Representantene sitter i disse politiske maktorganene på vegne av sine velgere. De er velgernes stedfortredere og innehar dermed tillitsverv. Å frasi seg dette tillitsvervet inne i en valgperiode, er et tillitsbrudd.

Her til lands stemmer velgere primært på partier og ikke på personer, selv om det også er et visst innslag av personvalg innbakt. Derfor er ikke en representant først og fremst en representant for seg selv. Han er en representant for partiet og partiets velgere. I så måte innebærer en utmelding at man svikter sine velgere. Etter min oppfatning blir velgersviket ytterligere forsterket når representanten ikke fortsetter sin politiske virksomhet som uavhengig, men endog går inn i et annet og konkurrerende parti og blir en representant for dette i stedet.

Betyr dette at vi bør lage et forbud mot utmelding for folkevalgte representanter? Jeg tror det har svært lite for seg. Av den grunn at vi har med mennesker å gjøre. Frie mennesker bør ikke tvinges til å være i et parti de åpenbart ikke har lyst å være i. Derimot er det mulig å se for seg at representanter som går ut av et parti, bør erstattes av sine respektive vararepresentanter ut valgperioden. En slik ordning vil bety at maktbalansen som velgerne har bestemt, ikke kan endres. Et alternativt forslag kan være at utmeldte må forbli uavhengige ut perioden. Begge disse forslagene kan det også reises gode innvendinger mot, men tiden er nå moden for reelt å vurdere dem.

De hyppige partibyttene i Drammen og omegn har aktualisert debatten om konsekvensene av slike skifter. Det er en debatt som mange politikere og velgere bør delta i. Fordi det handler om demokratiet vårt og hvordan vi vil at det skal utformes og utøves.

Helga Pedersens spørrehalvtime

Tidligere denne uken inviterte Aps parlamentariske leder, Helga Pedersen, til spørretime på Facebook. Hun nøyde seg med å sette av en halvtime til dette gode formål. Nysgjerrig som jeg er på politikeres omgang med sosiale medier, så la jeg inn et par spørsmål til henne:

Ap har falt tungt på målingene det siste året. Hva tror du er hovedårsaken til det? Og hvordan skal dere snu trenden inn mot høstens lokalvalg?


Hun valgte å svarfomulere seg slik:
- Vi har nok ikke lyktes godt nok med å skape oppmerksomhet rundt våre egne saker, og det har til tider vært mye fokus på interne konflikter og "utenomsportslige" ting. Men objektivt sett mener jeg vi har mye å vise til det siste året: lav ledighet (mens det stormer i landene rundt oss), en historisk delelinjeavtale, bedre resultater i norsk skole - og vi satser på eldreomsorgen. Vi må bli flinkere til å få fram det, være tydeligere på den planen vi har for det norske samfunnet - og få fram skillelinjene mot høyresida som vil noe helt annet enn oss.


Svaret var omtrent som forventet. Når det går dårlig, så skylder politikere alltid på at det ikke har vært nok oppmerksomhet om politikken deres. For politikken i seg selv er det som kjent aldri noe galt med...

Men Helga Pedersen skal ha for initiativet og at hun faktisk svarte. Andre politikere kan her ha noe å lære.

Hva synes du om Helga Pedersen sitt svar og Facebook-initiativ?

Skjevt valgsystem gir skjev politikk

"Det Antal Storthingsrepræsentanter, som bliver at vælge fra hvert Valgdistrikt, bestemmes paa Grundlag af en Beregning af Forholdet mellem hvert Distrikts Antal Indvaanere samt Areal, og det hele Riges Antal Indvaanere samt Areal, naar hver Indvaaner giver 1 Point og hver Kvadratkilometer giver 1,8 Point".

Slik er §57 i Grunnloven vår formulert, på sin snirklete og undødvendig gammeldagse måte. Vi har dermed satt diskrimineringen av velgere som bor i små fylker i system.  Og ikke i et hvilket som helst system heller. Vi snakker altså om loven over alle lover. Her står dette snodige kvadratkilometerdemokratiet vårt beskrevet svart på hvitt.

Ved en rekke anledninger har jeg pekt på de skjevhetene som ligger innbakt i det norske valgsystemet. Dette er en debatt som jeg skal bidra til å holde levende, inntil vi har et langt bedre og mer demokratisk system som tar henyn til det utmerkede prinisppet om "en velger, en stemme, en verdi" på plass.

Det skjeve norske valgsystemet fører ikke bare til skjeve valgutfall. Det fører også med seg en politikk som på flere områder favoriserer A-velgerne i arealtunge fylker på bekostning av B-, eller skal vi heller si. C-velgerne i små fylker. Nylig påviste professorene Rune Sørensen og Leif Helland at det bygges veier ikke der det trengs mest, men der veiene gir størst velgergevinst.

I en helt fersk artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning har de samme forskerne, i tillegg til Åge Thokildsen (master i militære studier), sett på bevilgningene til Forsvaret i perioden 1986-2005. Funnene er nedslående, men ikke helt overraskende. Analysen viser at de offentlige bevilgningene systematisk og over tid, vris i favør av de valgdistrikt som er mest overrepresentert. "Vedtaksrepresentativiteten lider altså under den geografiske skjevrepresentasjonen som er innebygget i valgordningen vår", konkluderer forskerne.

Hvort lenge skal vi holde oss med dette skjeve systemet?    

Terroren løfter Frp?

Selvmordsbomberen som sprengte seg selv i luften midt i Stockholm sentrum på lørdag, får mye omtale i norske medier.
-Terrorhandlingene er forferdelige og har nå kommet skremmende nærme Norge. Men det er nesten uforståelig at mennesker som har fått oppleve et fritt demokrati likevel kan utvikle et slikt hat. Vi må hegne om våre frihetsverdier!!!, skriver Frp-leder Siv Jensen på sin Facebookside i dag.

Min første tanke er at dette kan gi Frp et visst opinionsløft på kort sikt. Litt avhengig dog av styrken og langvarigheten i medieoppslagene framover. Det har den siste tiden vært en viss agendadreiing i Frp-retning. Økt oppmerksomhet om eldreomsorg i kjølvannet av en rekke TV2-reportasjer, økte strømpriser og Frp-forslag om hijabforbud i skolen er aktuelle saker som jeg tror bidrar til å sende Frp noe opp.

Det var indikasjoner i november på at Frp hadde noe på gang. Bakgrunnstallene tyder på at de nå øker sin velgerlojalitet, parallelt med at de har begynt å trekke noen flere velgere fra Høyre og Ap. Mitt tips er at disse opinionstegnene forsterkes på de siste målingene i desember og at Frp kommer til å gå forbi Høyre og igjen blir landets nest største parti. Og Ap må se opp slik at ikke de også blir innhentet.

Hva tror du - gir de siste dagenes hendelser et Frp-løft?         

Sammenligning av fire kommunetall

Fort kort tid siden laget jeg en kommuneprognose for Minerva (se nederst i artikkelen). Poll of polls lager sine beregninger  kontinuerlig etterhvert som nye tall kommer inn. I går publiserte TV2 nye målingstall fra Gallup som baserer seg på velgernes preferanser ved kommunevalg. Honnør til TV2 for det! I tillegg publiserte Landslaget for lokalaviser en kommunemåling i slutten av november. Dermed har vi fire forskjellige og ferske kommunetall å kose oss med.

La oss ta en titt på dem, i rekkefølgen min prognose, Poll of polls, Gallup og Norfakta:

Rødt 1,9  1,6  1,3  1,8

SV 5,0  6,0  5,9   7,3

Ap 26,3  27,6  25,4  25,9

Sp 6,0  6,2  6,5  5,5

KrF 4,3  4,8  4,9  5,9

V 4,4  5,2  5,7  5,9

H 27,4  26,2  27,3  25,9

Frp 20,1  17,5  19,4  17,2

Andre 4,6  2,5  3,7  4,4


Enigheten er i grunn forbløffende stor. Jeg hadde forventet mer sprik. Det tolker jeg i retning av at de nivåene du her ser, gir et godt bilde på hvor kommunevalgpreferansene befinner seg akkurat nå.

Noen forskjeller er det dog. Norfakta skiller seg mest fra snittet ved å ligge høyest av alle på både SV, KrF og Venstre. Mens de ligger lavest av alle på Frp og Høyre. Jeg ligger derimot høyest på Høyre, Frp, Rødt og Andre. Og lavest på Venstre, KrF og SV.

Jeg tror (neppe helt overraskende) at mine tall gir det aller beste bildet. Men sikkert er det selvsagt ikke. Og jeg skal denne gang gå til det noe uvanlige skritt å argumentere for at jeg tar feil. Mine tall bygger i hovedsak på et snitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til lokalvalgstall via historisk statistikk. Historikken viser at Høyre, Rødt, Sp og Andre gjør bedre lokalvalg enn riksvalg, mens det er omvendt for Ap, Frp, KrF og SV. For Venstre finner jeg ikke noe klart mønster.

Mine tall avviker mest fra de andre når det gjelder Venstre og SV. Kan det være et tegn på at disse to partiene denne gang, relativt sett, kommer til å gjøre det bedre lokalt enn de pleier? SV sitter nasjonalt låst fast i regjeringsprosjektet. Det gjør partiet langt gråere enn den mye friskere utgaven vi kjenner fra tidligere tider. Lokalt har imidlertid partiet mindre styringsansvar - noe som kan slå heldig ut på oppslutningen. SV fungerer best i opposisjon.

Venstre ble straffet for sitt regjeringsspill ved stortingsvalget. Sponheims "heller Jens enn Jensen" sendte borgerlig orienterte V-velgere rett i fanget på Høyre. Det vil bli langt mindre snakk om regjeringsalternativer  før neste års valg. Det kan Venstre tjene på. Men også SV og KrF, som nasjonalt alle trolig taper på dagens regjeringssituasjon når det gjelder oppslutning, kan høste en viss gevinst av en noe annen type politisk agenda.

La oss til slutt ta en titt på gjennomsnittet av disse fire ulike (men mest like) tallene:
Rødt  1,7
SV 6,1
Ap 26,3
Sp 6,1
KrF 5,0
V 5,3
H 26,7
Frp 18,6
Andre 3,8

Skulle dette bli valgresultatet neste høst, så viser en rask titt i valghistorien at Ap må tilbake til starten av 1900-tallet for å finne et lavere nivå. Også for Sp og KrF sitt vedkommende må vi lete langt tilbake for å finne dårligere tall. Sp oppnådde 6 blank i 1951, mens KrF noterte 1,5 prosent i 1937 (men dette var før partiet ble landsomfattende). Ei heller SV har særlig grunn til å juble i et historisk perspektiv; 5,9 fra 1995 står i fare for å bli "slått".

Frp fikk 17,5 i 2007, noe som var deres livs beste lokalvalg. Nå ligger de altså hakket over dette. Høyre snuser litt på sitt sterke 79-nivå (29,2 prosent). Mens Venstre, med sine 5,3, ligger an til å gjøre sitt nest beste lokalvalg siden 1971 - bare slått av det gode valget i 2007 på 5,9. Rødt har sin beste notering fra 1999 med 2 blank og kan snuse på denne.

Dermed ser kommunevalget 2011 ut til å bli historisk på mange vis. Men dagens stilling er nok neppe stillingen om en måned eller fem.   

Fredsprisen, CNN og Ole Brumm

I fjor på denne tiden var jeg flau over å være norsk. I dag er jeg stolt. Den tomme stolen og reaksjonene fra Kina forteller meg med all mulig tydelighet at årets fredspris er et meget godt valg.

CNN inviterte meg, smigrendene nok, til å blogge fra Oslo rådhus i kveld i forbindelse med det tradisjonsrike Jonathan Mann-intervjuet. Men jeg takket nei. Fordi jeg ville se på Ole Brumm sammen med min sønn i stedet.

For noen ganger kan man ikke si ja takk til begge deler.