De store partiene trekker stigen opp etter seg

 Den nye valgloven har gjort det mye vanskeligere for små partier å stille til valg.


 

Tegning: Egil Nyhus


På et ekstraordinært landsmøte i Liberalistene forrige helg stemte 51 av 52 møtedeltakere for nedleggelse av partiet som ble dannet i 2014. Vedtaket ble begrunnet med at den nye Valgloven har gjort det for krevende for dem å stille til valg.

Hva består egentlig denne lovendringen i? 


Dette er analysebrev nr 36 i 2024. Du kan abonnere på analysebrevene mine ved å Vippse 500 kr til 92237487. Abonnenter gjør det mulig å lage mer innhold. 

Valglovutvalgets innstramningsforslag
I NOU 2020: 6 – Frie og hemmelige valg – ny valglov, heter det i kap. 13 om den gamle ordningen:

Ved stortings- og fylkestingsvalg skal listeforslaget være underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i valgdistriktet ved det aktuelle valget, jf. valgloven § 6-3 andre ledd bokstav a.

Under «Utvalgets vurdering» sies det at:
Utvalget mener et minstekrav til antall underskrifter for å stille liste ved stortingsvalg og fylkestingsvalg bør differensieres slik at kravet beregnes ut fra en andel av de stemmeberettigede i valgdistriktet, istedenfor at det baseres på et fast tall. Dette vil gi et mer rettferdig krav for alle som stiller liste, uavhengig av størrelsen på valgdistriktet de stiller liste i.

Utvalgets flertall (Anundsen, Christensen, Giertsen, Grimsrud, Hagen, Hoff, Holmøyvik, Røhnebæk, Storberget, Strømmen, Tørresdal, Aardal og Aarnes) mener kravet bør settes til én prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg. Dette vil i praksis øke kravet til antall underskrifter. Disse medlemmene viser til at Veneziakommisjonen i «Code of Good Practice in Electoral Matters» anbefaler at loven ikke pålegger listeforslagene å ha underskrifter fra mer enn én prosent av velgerne i valgdistriktet. Begrunnelsen er at det sikrer at loven ikke hindrer noen partier eller kandidater fra å stille til valg.

 

Utvalgets mindretall (Holmås, Høgestøl, Nygreen, Stokstad og Aatlo) mener kravet heller bør settes til 0,5 prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg. Dette vil også medføre en økning fra dagens krav for de fleste valgdistriktene, men likevel sikre at partier og grupper som ønsker å stille liste, har mulighet til å oppnå kravet uten altfor store omkostninger.

Mer rettferdighet?
Begrunnelsen fra Valglovutvalget for forslaget var altså å øke rettferdigheten. En prosentandel pr. valgdistrikt ble oppfattet som mer rettferdig enn ordningen med et minimumstall på 500. Men når flertallet foreslår at 1 prosent av de stemmeberettigede skal være det nye kravet, så innebærer det konkret at man øker kravet til underskrifter i samtlige valgdistrikt. Og man øker det svært mye.   
 
Under finner du en tabell som viser antallet stemmeberettigede pr valgkrets i 2021, hvor mange underskrifter som trengs og hvor mange folk de anslagsvis må spørre.   
 

Valgkrets	Stemmeb. 2021	Underskrifter	Må spørre (anslag)
Oslo	485 801	4 858	48 580
Akershus	471 262	4 713	47 126
Hordaland	382 372	3 824	38 237
Rogaland	333 528	3 335	33 353
Sør-Trøndelag	247 589	2 476	24 759
Østfold	224 004	2 240	22 400
Møre og Romsdal	192 416	1 924	19 242
Buskerud	191 682	1 917	19 168
Vestfold	182 992	1 830	18 299
Nordland	182 097	1 821	18 210
Hedmark	152 259	1 526	15 226
Vest-Agder	137 484	1 375	13 750
Oppland	132 395	1 324	13 240
Telemark	130 960	1 310	13 010
Troms	124 791	1 248	12 479
Nord-Trøndelag	100 649	1 006	10 065
Aust-Agder	87 312	873	8 731
Sogn og Fjordane	78 297	783	7 830
Finnmark	54 617	546	5 462

Firedobling av underskriftkravet
En prosent av de stemmeberettigede i Finnmark utgjør 546 underskrifter. I Oslo kreves det hele 4 858 underskrifter. Skal et parti som oppnådde under 5 000 stemmer i 2021 stille liste i hele landet, så må det samle inn nærmere 40 000 underskrifter. Før endringen i Valgloven var det nok å samle snaut 9 500. Reelt innebærer dermed forslaget i snitt over en firedobling av underskriftkravet. I Oslo og Akershus er det faktisk snakk om nesten tidobling.

For hver underskrift et lite parti får, så viser erfaringene at de må spørre ca. ti mennesker. Altså må de spørre rundt 400 000 mennesker for å få de 40 000 underskriftene de trenger for å være landsomfattende. Dette innebærer et betydelig arbeid for små partier med lite ressurser, og her er det forståelig at flere enn Liberalistene kan komme til å gi opp.  

Lite debatt. Kun V, R, MDG og P i mot
Det var ikke Valglovutvalget som vedtok endringene i Valgloven. Det var selvsagt Stortinget. Regjeringen, v/Kommunaldepartementet, skrev i sitt forberedende dokument, Prop 45 L (2022-23) i kap. 19, rett ut at:

Departementet støtter utvalget i at kravet til antall underskrifter på listeforslag ved stortingsvalg og fylkestingsvalg bør økes, da det i dag etter departementets vurdering er for enkelt å stille liste. Dette ser en blant annet ved at mange lister får svært få stemmer ved valget. 

Da forslaget var oppe til behandling i Stortinget, 6. juni 2023, nevnte saksordfører Svein Harberg (H) endringen kort i sitt hovedinnlegg. Jeg finner ingen diskusjon om dette i stortingsdebatten, men Rødt og Venstre foreslo at kravet i stedet skulle være 0,5 prosent av de stemmeberettigede, i tråd med mindretallet i Valglovutvalget. Av voteringsoversikten framgår det at hele 90 stemte for 1 prosent, mens kun 10 representanter stemte for 0,5 prosent. I tillegg til V og R, stemte også MDG og Pasientfokus i mot.

En storkoalisjon bestående av Ap, H, Frp, Sp, SV og KrF vedtok altså det nye 1-prosent-kravet.

 

Det nye systemet ville stoppet MDG?
11 av de 26 partiene som stilte til valg i 2021 fikk ikke over 5 000 stemmer på landsbasis. Deriblant Pasientfokus, Liberalistene, FNB og Piratpartiet.           
      
 
Det tar tid å bygge opp landsomfattende partier. Miljøpartiet De Grønne er et godt eksempel i så måte. Partiet fikk langt under 5 000 stemmer i sin startfase på 90-tallet. Og oppnådde ved 2005-valget kun 3652 stemmer. Med dagens system så er det slett ikke utenkelig at de ville gitt opp.

En av de fremste styrkene i Norge har vært at vi har evnet å endre valgsystemet vårt i pakt med samfunnsutviklingen og endringer i velgerstrømninger. Endringen fra flertallsvalg til forholdstallsvalg i 1919 ga Ap mulighet for å vokse fram og bli en viktig, politisk kraft - i kjølvannet av både industrialisering og økende arbeidsklasse. Høyre og Venstre kunne ha tviholdt på sin makt ved å beholde favoriseringen av dem selv som det gamle systemet ga, men fortjener honnør for at de evnet å tenke prinsipielt, forstå samfunnsutviklingen og se ut over sin egen vinning.

Forholdsprinsippet, i kombinasjon med at man har gjort det forholdsvis overkommelig å etablere nye partier som kan stille til valg, har senere gitt partier som Sp, KrF, SV, Frp, R og MDG Frp mulighet for å vokse fram. Det har ført til et partisystem her til lands som er langt bedre og mye mer i pakt med velgerne enn hva vi f eks ser i land som USA og Storbritannia der de styrende partiene velger å klamre seg til makten ved å tviholde på et avleggs system.        

Utilsiktede eller ønskede virkninger?
Spørsmålet som nå kan stilles, er om Valglovutvlaget, og deretter regjering og til slutt et bredt stortingsflertall, her har initiert og vedtatt et system med utilsiktede og urimelige virkninger. Eller om man bevisst har søkt å stikke kjepper i hjulene for de små og favorisere de store og at vi nå ser de konsekvensene som de har ønsket seg.     

Denne endringen i valgloven vår har foregått uten særlig grad av debatt. Og det har stort sett gått under radaren i mediebildet. Tiden er derfor nå inne for å få dette opp på dagsorden.

Dagens analysebrev er et bidrag til det.  


Dette var analysebrev nr 36 i 2024. Du kan abonnere på analysebrevene mine ved å Vippse 500 kr til 92237487. Abonnenter gjør det mulig å lage mer innhold.   

Visjoner og hundepark i Nannestad

Lørdag 15. juni hadde jeg gleden av å være ordstyrer ved en lokalpolitisk debatt på Nannestadfestivalen.
Debattforberedelsene mine startet med refleksjoner over Nannestads politiske landskap. Et landskap som ikke er helt ulikt andre politiske landskap på Romerike, men som også har sine særtrekk. Ap har ordføreren i Hans Thue. Partiet er normalt sett sterke her, men gjorde et svakt valg sist der personstridigheter internt ødela mye. En bred sentrum-venstre-koalisjon bestående av både Ap, SV, Sp, KrF, V og MDG utgjør den politiske posisjonen i kommunen. Samarbeidskonstellasjonen ligner Enebakk, Skedsmo, Lørenskog, Nittedal, Aurskog-Høland og Gjerdrum og er en viktig del av forklaringen på Aps sterke maktgrep om Romerike. Skal opposisjonen i Nannestad, og i de nevnte kommuner, frata Ap makten etter høstens valg, så må de bli bedre på å bygge allianser inn mot sentrum og slå kiler inn i dagens samarbeidskonstellasjoner.

Venstre har gjort flere sterke lokalvalg på rad i Nannestad. Det er åpenbart flere velgere som vurderer Venstre som langt mer attraktivt å stemme på lokalt enn nasjonalt; 10 prosent ved lokalvalget i 2015 og kun 3 prosent ved stortingsvalget i 2017 forteller dette. Varaordfører Karl Henrik Laaches sterke og synlige posisjon i kommunen må ta sin del av æren for det.

Ett annet særtrekk ved dagens politiske landskap i Nannestad er Bygdelistens posisjon. De gjorde stor suksess i 2015 med 11 prosent av stemmene og 3 representanter i kommunestyret. Mer innbyggerinvolvering, motstand mot kommunesammenslåing og fortsatt post i butikk i Nannestad var blant mobiliseringssakene. Et spenningsmoment er om Bygdelisten finner nye saker å mobilisere på i år, eller om de faller tilbake. Bygdelister generelt sliter med å gjøre mer enn ett godt valg. Samtidig kan den økende oppslutningen nasjonalt om Bompengemotstandere, Sp, MDG, SV og Rødt tolkes som et utrykk for at velgerne har litt ekstra lyst til å gi makta en «på tygga» i år, noe som også kan gi bygdelister bedre utsikter enn normalt. Apropos Rødt, så stiller partiet liste for aller første gang i historien i Nannestad, et lite tegn på partiets framvekst.

Arrangøren Nannestad kulturråd ønsket en debatt om de store tingene: Hva skal Nannestad være?
Hvilken identitet skal Nannestad ha?  Hvilke verdier bør Nannestad bygge på? Politikerne vil helst snakke mest om tjenesteyting i skole og omsorg. Innbyggerne vil gjerne ha svar på de små tingene; kan vi få flere søppelkasser, en hundepark, er det mulig å få pyntet sentrum med blomster og er det ikke på tide å bygge en tennisbane?   

Denne kontrastfylte blandingen brakte mine refleksjoner om det politiske landskapet over på noe (mer?) interessant. For det slo meg plutselig at det er jo nettopp disse tre momentene som årets valgkamp bør handle om! Visjoner, skole og tennisbane. Verdier, omsorg og hundepark. I skjønn forening. 

En valgkamp som kun består av store visjoner blir for svevende. En valgkamp som bare handler om skole og omsorg blir for ensporet. En valgkamp som bare handler om hundeparker er en dårlig valgkamp.

Valgkamp som får fram det store bildet i det små, har derimot mye for seg. En slik valgkamp kan endog øke deltakelsen.

Både i Nannestad og andre steder.


Teksten stod på trykk i Romerikes Blad 17. juni

Sp vinner. Ap og Venstre taper

Sp ser ut til bli høstens store valgvinner. Etterfulgt av Rødt, SV og Høyre. Ap og Venstre ligger an til å bli klart svekket. 

I de to foregående blogginnleggene har jeg gått gjennom Rødt og Venstre sin situasjon. I dag vil jeg se litt nærmere på de øvrige partiene. Jeg bruker som vanlig gjennomsnittet av målingene som utgangspunkt for analysen.

Aps svakeste lokalvalg? 
Aps negative utvikling snudde i løpet av sommeren og partiet hevet seg til rundt 28 prosent på stortingsmålingene i for høst. Kommunemålingene er sprikende mellom Gallup/TV2 som indikerer et nivå på 26-tallet og Norstat/NRK som viser rundt 30. Norstat vekter tallene mot 2015-valget som var meget godt for Ap og som dermed betyr at barometertallet blir en del vektet opp. Jeg tror Gallup er nærmest sannheten, for Ap ligger normalt lavere lokalt enn riks.
Ap har bedret sin lojalitet, men sliter fortsatt med lekkasjer til både Sp, SV og Rødt. Et valgresultat noe rundt 27 prosent virker mest trolig i øyeblikket.

Høyre rundt 25 
Høyre har holdt høyt nivå lenge, men pilen begynte å peke litt i negativ retning i fjor høst og fallet har tiltatt i år. Stortingstallene er nå nede på 22-tallet, mens nasjonale kommunemålinger viser rundt 24. Hovedproblemet for partiet er sviktende lojalitet, mange tidligere H-velgere forsvinner til gjerdet.

Et valgresultat rundt 25 virker mest sannsynlig i øyeblikket, men klarer man ikke stoppe demobiliseringen, så kan en gjentagelse av 2015 på 23, eller endog lavere, ikke utelukkes. Får man derimot fart på mobiliseringen ved å særlig hente ned gjerdesitterne, så er et resultat på 26 eller høyere fortsatt mulig.

Sp kan skrive historie

Sp stabiliserte oppslutningen rundt 10-11 prosent i etterkant av det gode Stortingsvalget 2017. De siste månedene har man gjort et nytt rykk og ser nå 13-tallet på snittet av stortingsmålingene. Normalt sett er Sps lokalnivå høyere, så tall på 14 og endog høyere burde slik sett være innen rekkevidde. Derfor er det noe overraskende at kommunemålingene til nå ligger lavere enn Stortingsnivået. Jeg  ser for meg at denne differansen vil bli justert ned og antagelig byttet når vi nærmer oss valget. 

Sp har en ekstremt høy lojalitet, koblet mot sterk appell hos andre partiers velgere. Særlig fortsetter Ap å blø til Sp, men Sp har pen velgergevinst også til de borgerlige partiene. Potensialet for ytterligere vekste ser noe begrenset ut, men partiet har "bare" 11,6 som sin bestenotering gjennom kommunevalghistorien og har i år alle sjanser til å skrive historie.   

Frp omtrent som i 2015

Tendensen har vært nedadgående siden april i fjor for Frp. Nedgangen har skutt fart i år, og Stortings-snittallet ligger nå på rundt 11 prosent. Komunetallet ligger omtrent på valgresultatet fra 2015 på 9,5.

Frps velgerlojalitet er fallende. I tillegg har man et negativt bytteforhold med Sp og Høyre. I øyeblikket ser det ut som partiet har nok med å forsøke forsvare 2015-nivået i valgkampen.
   

SV øker til 6?SV har svingt i intervallet 6-7,5 etter stortingsvalget, men har vokst ytterligere i år og er oppe og lukter på 8-tallet. Kommunenivået er markant svakere og ligger nede på 5-tallet. Det er normalt at SV gjør det svakere lokalt, men differansen er i overkant stor. SV har høy lojalitet til partiet å være og plukker fortsatt godt med tidligere Ap-velgere. Rødt er derimot en brysom velgerkonkurrent. 

Lysner litt for KrF 
KrF ser ut til å stoppet nedgangen på rundt 3,5. Partiet står som regel svakere lokalt, så at man nesten ser 5-tallet på kommunemålingene er snålt. KrF lekker primært velgere til gjerdet, så her kan det ligge et mobilseringspotensial. Også Sp og Høyre har forsynt seg med tidligere KrF-velgere, men lekkasjene til Høyre kan nå se ut til å ha stoppet opp i kjølvannet av KrFs borgerligere retningsvalg og inntredenen i Solberg-regjeringen. Et lokavalg for KrF på noe rundt 4 virker mest trolig pt, med nedside ned mot 3 og oppside på 5.   

MDG på status quo

MDG leverte et sterkt lokalvalg sist og kan slite med å forsvare det nivået. Men partiet viser en positiv tendens i år og snittet av kommunemålingene ligger nå over partiets 2015-valg. Framgangen skyldes årimørt økende lojalitet. I likhet med KrF, så virker noe i sjiktet rundt 4 prosent mest sannsynlig. Men mislykkes man i valgkampen, så er partiet fort nede på rundt 3. Oppsiden ligger opp mot 5.       

Valgresultatet?
Basert på min tolkning av tallene, så er følgende valgutfall mest sannsynlig i øyeblikket
(avrundet til nærmeste prosent): 

Ap 27 (-6) 

H 25   (+2)
Sp 14  (+6)
Frp 9   (-)
SV 6    (+2)
Rødt 4 (+2)
KrF 4   (-1)
MDG 4 (-) 

V 3      (-2)
Andre 4 (-1)

Lokaldemokratiets helter

Hva skulle vi gjort uten Åse Birgitte Skjærli (Nes V)
og alle de andre 10 000 lokalpolitikerne våre? 

Ved lokalvalget om to måneder skal vi velge inn over 10 000 mennesker som skal styre våre 428 kommuner og 19 fylker de neste fire årene. Disse menneskene skal ta lokalpolitiske beslutninger på vegne av oss velgere.

Det er slik vårt representative demokrati fungerer: Vi gir representantene legitimitet gjennom vår stemmeseddel, og de styrer på basis av vår tillit. Ved neste valg kan vi gi dem fornyet tillit eller trekke tilliten tilbake ved å stemme på andre.

I motsetning til rikspolitikken, består ikke folkevalgte lokalforsamlinger av mennesker som har politikken som jobb. Kommunestyrene og fylkestingene er tvert i mot amatørenes arena. Her er det stort sett bare ordføreren som har politikk som heltidsverv. De fleste er lokalpolitikere på fritiden sin.

Det kan reises mange kritiske spørsmål til fritidspolitikken. Blir de lokalpolitiske beslutningene gode nok når det er en haug med amatørpolitikere som fatter dem? Er det bare en håndfull erfarne politikere i hver kommune som reelt sett sitter med makten? Får kommunebyråkratene, med rådmannen i spiss, mer makt enn de har godt av?

Spørsmål som fortjener utdypning. Men det får bli en annen gang, for i dag vil jeg i stedet gi en uforbeholden hyllest til de som faktisk gidder holde på med politikk på fritiden sin. For det er også et demokratisk gode: Det gir liten avstand mellom velgere og politikere. En kommunestyrepolitiker er ikke noe opphøyd, han eller hun er en av oss.

Ca halvparten av kommunestyrerepresentantene skiftes ut ved hvert valg, det fører til at kommunestyret ikke stivner og blir en arena for husvarme folk som tenker likt. Friskt blod og nye tanker er en nødvendig betingelse for fornying. Møtegodtgjørelsen er beskjeden. Her er det ingen feite pensjonsordninger ala Stortinget. Drivkraften er ideell. Ønsker du å sitte i et kommunestyre i dag, så er hovedårsaken at du vil gjøre noe for lokalsamfunnet ditt uten å få betalt for det. I en tid der profesjonalisering og kommersialisering synes å bli stadig viktigere, representerer lokalpolitikken en fin motkraft.    

Til deg som snart går ut av lokalpolitikken nå, som i fire år har lest en haug med lange saksdokumenter, vært på noen morsomme, men flest kjedelige og innimellom altfor lange møter og brukt tid som du i stedet kunne brukt sammen med barna dine, kjæresten din, vennene dine eller på deg selv: Takk for at du gadd, og takk for den jobben du gjorde!

Til deg som står på en partiliste i år, og håper å bli valgt inn i kommunestyret fordi du ønsker påvirke utviklingen i din hjemkommune de neste fire årene, som har lyst til å lære, og som tar med deg noen nye ideer om hvordan ting bør gjøres: Takk for pågangsmot og for at du vil!

Til deg som går på nok en periode som lokalpolitiker, som tar med deg den politiske kunnskapen du har ervervet deg gjennom mange år, som representerer lokalpolitisk kontinuitet, som hjelper de nye med å forstå skrevne og uskrevne regler og koder, som påtar deg ansvar, i stedet for å fraskrive deg det: Takk for at du orker! 

Og til deg som er sammen med en lokalpolitiker, har en pappa eller mamma, bestefar eller bestemor, venn eller kollega som er det, og som gjerne skulle brukt litt mer tid med han eller henne: Takk for din tålmodighet!

Uten deg stopper lokaldemokratiet vårt opp.   



Omskrevet versjon av kommentar i Romerikes Blad 6. juli        

Hurra for demokratiet!

Vi har gått inn i den store demokratiuka. Grunnloven blir 200 år i disse dager, noe som det er grunn til å feire både før, på og etter 17. mai.


Vår grunnlov av 1814 var radikal. Den ga stemmerett til langt flere borgere enn i det fleste andre land på den tiden. Rundt 40 prosent av alle menn over 25 år fikk i praksis stemmerett. Grunnlovsteksten var inspirert av filosofen Montesquieu. Våre grunnlovsfedre delte statsmakten i tre, slik den franske filosofen ønsket: Utøvende (konge og regjering), lovgivende (Stortinget) og dømmende (Domstolene).

Stortinget og Regjeringen er ikke lenger to adskilte statsmakter, slik våre grunnlovsfedre våre så for seg. Tvert i mot utgår Regjeringen fra og er ansvarlig overfor Stortinget. Vi praktiserer altså parlamentarisme. Lenge hadde ikke parlamentarismen noen plass i Grunnloven, men dette helt sentrale og bærende elementet i vårt politiske system ble omsider tatt inn i 2007, over 100 år etter at den reelt sett ble innført.

Kongen har mistet sin reelle makt og blitt stående igjen med kun en symbolsk rolle. Fremdeles framstår Kongens posisjon altfor sterk i Grunnloven, noe som gjør den uegnet som «lærebok» i samfunnsfag. Lenge har også språket i den vært gammeldags og utdatert. Språknormen av 1903 har preget teksten helt fram til nå, noe som har gjort den vanskelig tilgjengelig for folk å lese og forstå.

Omsider har Stortinget nå mannet seg opp til å vedta noen grep som gjør språket noe mer i pakt med den tiden vi lever i. Språkvedtaket ble til gjennom et kompromiss mellom høyre- og venstresiden. Et kompromiss etter beste, eller verste, politiske merke. Venstresiden fikk gjennomslag for at Grunnloven heretter også skal være på nynorsk (Graver-forslaget), mens høyresiden fikk gehør for at Finn Erik Vinjes moderate forslag blir gjeldende bokmålsversjon. Resultatet er at Grunnloven, språklig sett, framstår mest moderne på det skriftspråket som stadig færre av oss bruker.

Langt viktigere enn hvordan språket er utformet, er imidlertid hvilke verdier som er nedfelt i Grunnloven og hvordan vi setter verdiene ut i praksis. Demokrati gjennomsyrer «alle lovers mor». Allerede i §2 heter det at «denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Demokratiet sikres bl.a. gjennom stemmerett, frie valg, ytringsfrihet, likt menneskeverd og rettssikkerhet.

Men demokratiet sikres også gjennom reell deltakelse utenom valgene. Ved hjelp av en rivende teknologisk utvikling, gir internett og sosiale medier oss i dag langt bedre muligheter for at våre ytringer skal synes og høres. Den beste måten å feire demokratiet vårt på, er å gjøre det levende hver eneste dag.

Det er det grunn til å rope et rungende hurra for!

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 12. mai.

Å hjelpe hverandre

 For noen dager siden kom det en henvendelse på Facebook fra en samfunnsfaglærer:

Henvendelsen fikk mine tanker til å fare. På alle lærerne "der ute". Som lager opplegg. Og elevene som skal være en del av opplegget og lære om valg. Stortingsvalg. Et viktig element i demokratiet vårt. Et demokrati vi tar for gitt, men som vi ikke burde ta for gitt. 22. juli viste oss det.

Lærere og elever. Sammen kan de inspirere hverandre. Eller ødelegge for hverandre.. Sammen kan de skape et godt læringsmiljø der de positive opplevelsene dominerer. Eller et surt miljø der negativitet råder..

Videre tenkte jeg: Hva skal egentlig til for at Mona-Kristin Skogstad og hennes kolleger skal skape inspirasjon? Hva skal til for å skape et læringsmiljø der kunnskap, både den faglige og den sosiale, vokser fram i den enkelte elev?

Jeg tenkte tilbake på min egen tid på videregående. Hva gjorde vi i samfunnsfagtimene? Hva lærte jeg? Og jeg kom til en erkjennelse av at "opplegget" betyr mye. Læreren betyr mye. De gode lærerne er de engasjerte lærerne. De lærerne som klarer å formidle kunnskap på en måte som er levende. En måte som gjør at du virkelig får lyst til å lære mer, som skaper glød, som gjør deg nysgjerrig på faget.

Men så tenkte jeg en ting til: Elevene er vel så viktige. Å ha medelever som vil skape, i stedet for å ødelegge. Medelever som du kan lære av, og bort til. Elever som gjør at du gleder deg til skoledagen, i stedet for å grue deg.

Elevene er jo faktisk lærerens viktigste ressurs, tenkte jeg. Elever har også kunnskap som læreren kan trekke veksler på. Hvis læreren lar elevene slippe til. Hvis læreren gir elevene ansvar. Hvis læreren er så trygg på seg selv at hun involverer elevene i undervisningen. Lar dem være med og utforme "opplegget".

Etter at jeg hadde tenkt alt dette, så konkluderte jeg med at Mona-Kristin, og elevene hennes, har en forbaska viktig jobb å gjøre! Nemlig å skape dette opplegget sammen. Og realisere opplegget sammen. Slik at både lærer og elever kan mer om demokrati, valg og partier når valget er over. Men kanskje enda viktigere: Slik at lærer og elever skjønner at de kan hjelpe hverandre - for å få det til. Der de bryr seg om hverandre, og vil hverandre vel.

Tør en lærer be elevene om hjelp, så vil læreren trolig lære at elevene veldig gjerne vil hjelpe. Det er ikke noe nederlag, men en seier for både læreren som spør og elevene som hjelper. Tør en elev be læreren eller medeleven om hjelp, så vil han trolig erfare at både lærer og medelev vil hjelpe. Fordi det føles bra å hjelpe andre, og det føles verdifullt å bidra med noe som andre har bruk for. Det kan føre til at vi hjelper hverandre mer og bidrar mer. Det kan føre til at læringsklimaet blir bedre.

Mona-Kristin turde be meg om hjelp. Og jeg ville hjelpe henne. Derfor satt jeg meg ned og formulerte dette nokså lange svaret (til Facebook å være..) til henne.

Kanskje du, som er lærer og som leser dette og som skal lage valgopplegg nå snart, kan hente en ide eller to? Kanskje du, som er elev, kan foreslå en eller to ideer herfra til din lærer og klasse?

Kanskje du, som hverken er lærer eller elev, men har noen tanker om hvordan en klasse kan jobbe med et tema som valg, kan spille inne en tanke eller to i kommentarfeltet?

Og du, Mona-Kristin - takk for at du spurte. Det var hyggelig å kunne hjelpe. Jeg følte meg verdifull, og håper at jeg klarte å gi noe verdifullt tilbake..

Vi kan skape et bedre Norge

Deler av språket mitt har blitt borte denne helgen. For man blir så godt som stum av forferdelse. Men i dag vendte noen av ordene tilbake. Og jeg satte dem sammen til et blogginnlegg hos Aftenposten. Fordi der når jeg flest og kanskje kan noen finne en viss styrke og trøst i noen av dem.

Framtiden er det vi kan gjøre noe med. En framtid der jeg tror de grufulle handlingene vil skape mer demokrati og medmenneskelighet. Ikke mindre. Fordi vi vil slå angrepet på samfunnet vårt tilbake. 

Sammen.  

Små partier, stor makt

Jeg spant litt videre på dette blogginnlegget om sentrumspartienes makt og fikk denne kronikken på trykk i Drammens Tidende i går: 

Små partier som Venstre og KrF kan komme til å få helt avgjørende maktposisjoner en rekke steder etter høstens valg. Hvor demokratisk er det?

- Vi vil tvinge andre til å velge Venstre, sa partiets fylkeslistetopp Runolv Stegane til Drammens Tidende den 21. februar. Tonen er satt. Kommer Venstre på vippen, så skal posisjonen utnyttes til det maksimale. Den frieren som gir partiet de beste gavene, får dele ekteseng. Men denne situasjonen er ikke ny. Og dette gjelder ikke bare Venstre. For andre sentrumspartier som KrF og Sp har opp igjennom historien klart å skaffe seg makt, innflytelse og posisjoner som langt har overskredet det som deres størrelse skulle tilsi. Makt som det (i nyere tid) vesentlig større partiet, Frp, til nå bare har kunnet drømme om.

Det er dypt udemokratisk, hevder noen. Jeg forstår den tankegangen. For er det ikke et eller annet riv, ruskende galt med valg der partier som få stemmer på, får mest makt? Dernest: Hvor redelig er det overfor oss velgere at vi ikke aner slags styre vi støtter hvis vi skulle velge å putte en stemmeseddel med for eksempel Venstre i urnen? Har ikke vi velgere et krav på å vite hvor partiene står før vi bestemmer oss? Dette er meget betimelige og gode momenter. Momenter som Stegane og co definitivt må tenke igjennom slik at de ikke bidrar til at det politiske spillet kommer i forgrunnen og selve politikken i bakgrunnen. Velgerne fortjener bedre!

Samtidig finnes det også noen gode argumenter for at små sentrumspartier agerer slik. Et nøkkelord her er politikk. For valg og stemmeandeler er ikke bare et spørsmål om matematikk. Det er også et spørsmål om politikk. Under min tid som seminarleder for statsvitenskapsstudenter ved Universitetet i Oslo, drøftet vi ofte hva som er de viktigste konfliktlinjene i norsk politikk. Ett element som gikk igjen, var enighet om at høyre-venstre-aksen er sentral. Som regel tegnet jeg da opp en strek på tavla og ba studentene plassere partiene på en skala fra venstre mot høyre. Omtrent alle satte SV lengst til venstre, dernest Ap, så Sp, KrF og Venstre rundt midten, før Høyre og Frp ble plassert til høyre. Dette bildet harmonerer godt med hvordan velgere flest oppfatter partiene.

Høyre-venstre-aksen er slett ikke den eneste motsetningen av betydning i vårt politiske landskap. Andre akser som bl.a. dreier seg om geografi, kultur, miljø og innvandring er også viktige. Men høyre-venstre er en nøkkel for å forstå hvordan partiblokker og maktkonstellasjoner oppstår. Og sentrumspartienes plassering om lag midt på denne aksen, skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr at de har gunstige kort når det kommer til forhandlinger. Meningen med Venstre er vel at de skal få til mest mulig Venstre-politikk? På samme måte som meningen med KrF er at deres politikk skal settes ut i livet. Osv.
I det perspektivet er det ikke så god grunn for å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for det som den er verdt. Det ligger i partienes natur å forsøke å maksimere sin innflytelse for seg og sine velgere.

På de nasjonale målingene har Høyre og Frp nå rent flertall. Mange kommentatorer spekulerer derfor allerede friskt i at vi kan få en blåblå regjering etter valget i 2013. Det er ennå langt fram dit, og jeg tror opptil flere forståsegpåere og partistrateger fortsatt gjør lurt i inkludere både Venstre og KrF i kalkylene over hvem som er nødvendige for å få til et maktskifte. For det skal ikke rare velgerbevegelsene til, før dagens helblå meningsmålingsflertall er borte og KrF og/eller Venstre er på vippen.

Det er atskillig kortere vei inn til høstens lokalvalg. Situasjonen i Buskerud har klare likhetstrekk med situasjonen nasjonalt. Både i Buskerud fylkesting og i Drammen kommunestyre ligger det pr i dag an til rene Høyre+Frp-flertall. Men greier for eksempel Ap, gjennom en god valgkamp, å mobilisere mange av sine sympatisører som i dag sitter på gjerdet, så kan valgutfallet begge steder bli at ett eller flere sentrumspartier havner på vippen.

Uansett utfall her, så skal det beskjeden spådomskunst til for å hevde at veien til makt mange steder vil fortsette å gå gjennom de små i sentrum. Demokratisk eller ei.