Kommunesammenslåing

Kommunesammenslåing kan bli et viktig valgkamptema i år. Et anseelig antall kommuner lurer på om de skal slå seg sammen med nabokommunene. I min kronikk i Drammens Tidende i dag har jeg tatt utgangspunkt i "caset" Røyken og Hurum. Men argumentene som jeg trekker opp, er til stede i enhver slik sammenslåingsdebatt rundt omkring i det ganske land. 

Bør Røyken og Hurum slås sammen?



Rådmennene er positive til sammenslåing mellom Røyken og Hurum. Hva er gevinstene, og hva kan gå tapt?


Fylkes- og kommunegrensene er under press. De mest reformivrige ser for seg en inndeling der dagens 19 fylker enten er fjernet eller erstattet med fire-fem regioner, og der våre 430 kommuner er redusert til ca. 100. Også i Buskerud pågår sammenslåingsdebatten. I 1999 ble det et klart nei i folkeavstemningen om sammenslåing av Røyken og Hurum. Nå reises forslaget på nytt. Blir det en realitet denne gang?


Tilhengerne av sammenslåing trekker ofte fram økonomisk effektivisering som et hovedargument. Større kommuner gir lavere kostnader og stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på flere milliarder i året hvis kommuneantallet i Norge ble halvert. Hvorfor skal Røyken og Hurum ha hvert sitt kommunestyre, administrasjon og rådhus med tilhørende herligheter, når man i stedet kunne samlet kompetansen på ett sted? En tilleggseffekt vil være at en større enhet gir mer profesjonalisering, noe som i sin tur kan gi bedre styring av kommunen. Det kan også øke rekrutteringen til både politiske verv og byråkratiet.


Bedre og mer robust tjenestetilbud er et annet moment som gjerne brukes som et sammenslåingsargument. Mindre kommuner er hver for seg ofte for små til å gi sine innbyggere et fullverdig offentlig tilbud. Men sammen kan de bli store nok til bedre å dekke dette behovet. Noen steder løses dette i dag via såkalt interkommunalt samarbeid der det lages løsninger på tvers av kommunegrensene. Problemet med denne typen samarbeid er mer uklare ansvarslinjer og et svekket representativt demokrati, samt at muligheten for demokratisk kontroll reduseres. Dette interkommunale demokratiproblemet elimineres i stor grad hvis kommunene i stedet slår seg sammen.


På den annen side er det fullt mulig å hevde at det ligger innbakt en fare for at storkommuner snarere kan bidra til å gjøre tjenestetilbudet svakere enn bedre. Fordi småkommuner bedre kjenner de ulike innbyggernes behov enn det storkommuner gjør, noe som gjør det lettere å skreddersy og tilpasse tjenestetilbudet.


En av de store styrkene ved det norske lokaldemokratiet er at avstanden mellom velger og representant er liten. Sjansen er stor for at man kjenner en eller flere kommunestyrerepresentanter i små kommuner. Veien til maktpåvirkning er dermed kort. Jo større kommunen blir, jo svakere blir denne nærheten. Dermed er det en fare for at noe viktig går tapt på veien mot det større. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere. Blir det færre slike arenaer, så blir det også færre som får prøvd seg som politikere.


– Hurum er det naturlige navnet, det er tross alt Hurum-halvøya vi snakker om, sa Hurum-ordfører Gudmund Wasmuth Notøy til DT 15.desember på spørsmål om hva som eventuelt skal bli det nye navnet på storkommunen. Er det så enkelt? Neppe. Man kan godt latterliggjøre navnedebatter. Men i bunn og grunn handler de om noe viktig, nemlig identitet. Mange folk identifiserer seg med kommunen de bor i. Tar man bort navnet, så tar man også bort noe av folks identitet. Nå tror ikke jeg at folk i Røyken vil ramle sammen som et produkt av en mulig navneendring. Likevel kan det være grunn til å minne Hurum-rådmannen om at Røyken har dobbelt så mange innbyggere. Bør ikke det bety noe? Uansett hvilket navn som eventuelt velges, så er det noen som vil føle det som et tap.


Økonomisk effektivisering, tjenestetilbud, lokaldemokrati og identitet. Det er langs disse viktige linjene at sammenslåingsdebatten går. Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge i lengre tid. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 24, fra 454 til 430. Sammenslåingstakten vil kanskje kunne øke noe de neste årene, men en revolusjon vil jeg se før jeg tror på det. I alle fall hvis en skal legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. I Røyken og Hurum, som andre steder.


Hvilke partier tør gå inn i valgkampen 2011 med et klart standpunkt for sammenslåing?