Norge på vårt beste

2020 har vist kvalitetene som vårt politiske system er i besittelse av.    

24. januar 2020 gikk Frp gikk ut av Solberg-regjeringen, men regjeringen fortsatte. Vi har ingen tilsvarende eksempler på at et regjeringsparti har trukket seg ut uten at det har medført regjeringsfall. Den utløsende årsaken var regjeringens beslutning om å hente hjem en terrorsiktet IS-kvinne og hennes sønn som var alvorlig syk. Men avgangen må ses i lys av Frps opplevelse av at Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp mente de ga mer enn de fikk. «Frexit» var også et strategisk valg der partiet så muligheten for å frigjøre seg fra makten og blankpusse partiprofilen mot Stortingsvalget 2021. Frp fikk raskt et stort opinionsløft; ti prosent i januar ble til 15 i februar.

Korona
«I dag kommer den norske regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Det er helt nødvendig», sa statsminister Erna Solberg den 12. mars. Regjeringen hadde besluttet, etter råd fra Helsedirektorat og Folkehelseinstituttet, å stenge ned Norge. Korona-viruset hadde spredt seg inn over våre landegrenser og all oppmerksomhet ble rettet mot å få kontroll over smittespredningen. Spriting av hender og avstand til andre mennesker ble den nye normalen for innbyggerne. Vi skulle holde oss mest mulig hjemme. Det meste ble stengt, inkludert skoler og barnehager. Oppslutningen om disse inngripende tiltakene var høy, folk gjorde i hovedsak som de fikk beskjed om. Myndighetene lyktes godt med å bekjempe viruset. Kun drøyt 400 er pr. desember 2020 døde av viruset til lands, de fleste andre land i verden har langt høyere tall. 

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Nedstengingen ga oss mange lærdommer av både positiv og negativ karakter. Økt verdsetting av de nære ting: hjemmet, familien, nærområdet og lokalsamfunnet. Vi fikk opp øynene for det verdifulle arbeidet som butikkansatte, helsearbeidere, lærere m.fl. utfører hver enste dag. Skole og arbeidsplasser fikk et digitalt løft i løpet av få uker som de ellers hadde brukt mange år på. Det viste seg at hjemmeundervisning og hjemmekontor kan fungere bra. Mindre stress for å rekke jobb eller skole, mindre reising og færre private og offentlige arrangementer ga mer tid til familien, til matlaging, hage, turer i nærområdet og spill.         

Virusbekjempelsen har også sin pris. Mindre moro. Mer ensomhet. Barn og voksne i hjem med rusproblemer eller andre utfordringer, får forsterket disse. Næringslivet blødde kraftig. Mange ble permittert eller sagt opp. I starten av året var det rundt 100 00 «helt eller delvis» ledige her til lands. I april var det over 400 000. Politikerne satte inn krisepakke etter krisepakke. På tvers av partiskiller og blokker, ble det raskt funnet fram til enighet om støtteordninger og løsninger som kunne avhjelpe situasjonen. Milliardene fikk ben å gå på.

Samarbeid og tillit
Året har vist det beste av det politiske Norge: Samspillet mellom faglige og politiske myndigheter. Evne til å lytte til faglige råd før det fattes politiske beslutninger. Respekt for hverandre ulike roller. Når dette toppes med vilje til å søke tverrpolitiske kompromisser, borgernes dugnadsånd og høy systemtillit, så gir det i sum et inntak til forståelse av hvorfor Norge har kommet godt ut av pandemien.

Våre politiske representanter har dette året stått i en rekke vanskelige prosesser og har måttet søke å fatte gode beslutninger mye raskere enn vanlig. Det har satt dem på prøve. En prøve de i hovedsak har bestått. Selv om flere beslutninger åpenbart er diskutable og noen helt sikkert
lite gode, så har dette året vist oss til fulle hvor viktig det er at vi har folkevalgte representanter som evner å peke ut en samlende kurs i kriser.   

Styringseffekten
Velgermessig sett ble det lettere å være i posisjon i vår, men vanskeligere å være opposisjon. For velgerne søkte trygghet i krisen og samlet seg bak de styrende. Høyre fikk en voldsom «styringseffekt» og økte fra 19 prosent i februar til 27 i mai. Frp hadde plutselig liten opinionsnytte av sin nyvunne frihet og falt tilbake. Det gjorde også opposisjonspartiene MDG, Rødt og Sp. «Styringspartiet» Ap klarte seg bedre, men den store oppturen uteble.  

Politisk analyse
Livet må gå videre, selv i en pandemi. Også forfatteren av dette brevet måtte tenke nytt i mars. Ideen til et analysebrev ble unnfanget. Fødselen skjedde 3. april. Med overskriften «Styringstillegg» gikk premierenummeret ut til et knippe abonnenter. Interessen har steget gjennom året. Antall utgivelser er nå oppe i 39 og antall abonnenter over 500. Dette har gitt muligheter for å utvide. Norges fremste karikaturtegner, Egil Nyhus, sa seg villig til å bruke sin genistrek for å gi oss strålende visuelle analyser. I august kom tilleggsutgivelsen Pluss som går mer i dybden. Målebyrået Sentio har fått i oppdrag jevnlig å innhente ferske velgerdata om interessante spørsmål for å skaffe oss mer kunnskap om velgerne.                
  

Ny valgordning
27. mai la Valglovutvalget fram sitt arbeid med en ny valgordning. Et flertall av utvalgsmedlemmene tok i (for) stor grad orde for å beholde status quo: Beholde 169 storingsrepresentanter, beholde 19 valgkretser, beholde første delingstall 1,4 og beholde papirvalgene. Men innstillingen inneholder også noen interessante endringsforslag: Senke sperregrensen til tre prosent, fjerne arealfaktoren, innføre stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg og øke innslaget av personvalg til Stortinget. Neste års stortingsbehandling bestemmer hva slags valgreform det blir, antagelig blir endringene redusert.           

Sp vokser
Smittesituasjonen ble brakt under kontroll. Barnehager, skoler og resten av samfunnet ble gradvis åpnet, og vi gikk inn i en sommer med utsikter til Norges-ferie og håp om en høst uten for sterkt pandemi-preg. Håpet brast etter sommeren, bølge to slo inn, flere restriktive tiltak ble atter innført – dog med lokale og regionale variasjoner. Det var Korona-trøtthet å spore i befolkningen. Tilslutningen til tiltakene var fortsatt høy, men kritiske røster fikk mer plass.

Høyre mistet noe av sitt styringsmomentum ut over høsten, Ap falt enda mer – mens Sp ristet av seg den smule motbøren på våren og vokste med fornyet kraft til nye høyder. Sp konkurrer ved inngangen til valgåret 2021 om å være landets største parti.

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Miljø viktigst
Helserelaterte spørsmål har stått i forgrunnen mye av året, men helse er ikke den viktigste saken for velgernes partivalg, i følge en velgerundersøkelse jeg fikk Sentio til å utføre i september. Miljø/klima er derimot viktigst, etterfulgt av skole. Helse er «bare» nummer tre og distrikt fire. At velgerne vektlegger miljøkrisen sterkere enn helsekrisen, er godt nytt for MDG. Men foreløpig har ikke MDG klart å hente ut potensialet her, selv om partiet har forsterket sitt sakseierskap på området. Derimot har Sp lyktes maksimalt med å bruke sitt store trumfkort; distriktspolitikken, inn i en større senter-periferi-ramme som også innbefatter en posisjon-opposisjon og elite-anti-elite-dimensjon der de både henter velgere som er misfornøyd med dagens regjering eller misfornøyd med Ap.    

  

         

Guri Melby overtar Venstre 
Landets eldste parti, Venstre, fikk ny partileder i september. Trine Skei Grande ledet partiet over sperregrensen to ganger på rad. Det blir stående igjen etter henne som en meget sterk prestasjon. Men hun hadde vært partileder lenge og kom til et punkt der det opplevdes for krevende å forene kreftene i partiet som trakk i ulike retninger. Personifisert ved Sveinung Rotevatn og Abid Raja. I tillegg var hun selv del i episoder som ikke var heldige, mildt sagt. 

Rotevatn var den store favoritten da Skei Grande signaliserte sin avgang i mars, med Raja som en outsider. Men Skei Grandes etterfølger som kunnskapsminister, Guri Melby, vokste på kort tid fram som en samlende lederskikkelse i kraft av sin synlige ministerposisjon, joviale væremåte og stoiske ro – egenskaper som partiet sårt trengte. I tillegg til at hun ble oppfattet å befinne seg et sted i mellom Rotevatns urban-liberale «by-Venstre» og Rajas «distrikts-Venstre». I sum medførte dette at hun til slutt ble valgt som leder uten motkandidat. 

     

            

KrF vs Frp
Framleggelsen av statsbudsjettet 2021, og de påfølgende forhandlingene med Frp, tydeliggjorde hvorfor Frp og KrF ikke klarte sitte mer enn ett år i regjering med hverandre før en måtte ut. KrFs største seiere (bistand, flyktninger) var Frps største tap. Og Frps største seiere (alkohol og andre «grensevarer») var KrFs største tap. Budsjettforhandlingene ble ikke det opinionsrommet for egenmarkering som Frp nok hadde håpet fordi smittesituasjonen var for alvorlig til at man med særlig troverdighet kunne true med regjeringskrise hvis man ikke fikk gjennomslag. 

Avslutningen på 2020 avdekket en intern maktkamp i Frp mellom to fløyer; liberalistisk vs. nasjonal. Situasjonen er særlig dramatisk i Oslo der den nasjonalkonservative fylkeslederen ble ekskludert, fylkeslaget satt under administrasjon og hele nominasjonsprosessen satt på vent. Ketil-Solvik Olsen (Rogaland) takket nei til stortingsnominasjon. Jon Helgheim (Buskerud) og Åshild Bruun Gundersen (Aust-Agder) gikk på overraskende tap i nominasjonene. Jan Bøhler gjorde en spektakulær overgang fra å være Aps store «ombudsmann fra Groruddalen» til å bli Sps frontfigur i hovedstaden. I de øvrige partiene har høstens nominasjonsprosess gått uten de store overraskelsene.

Trond Giske, som utrolig nok forsøkte å bli nominert for en ny periode på Stortinget trass i alle historier om maktmisbruk og seksuell trakassering, ble innhentet av enda flere historier fra sitt eget fylkeslag før punktum ble satt. Den tidligere AUF-lederens politiske sorti ble at Trøndelag AUF marsjerte ut av nominasjonsmøtet i protest mot ham under sin siste tale.


Har nominasjonskomiteene for mye makt?
I stor grad har nominasjonsmøtene valgt å følge nominasjonskomiteenes forslag i alle partier. Dette er intet nytt, men det har likevel fått meg til å undres over om disse komiteene har for mye makt. For det betyr at i realiteten at det sitter en håndfull mennesker i hver valgkrets og i hvert parti som i praksis bestemmer hvem som skal sitte på Stortinget. Det kan anføres som et argument at folk som kjenner partiet og kandidatene best, bør ha en slik posisjon. Men det er betenkelig at så mye avgjøres av komitemedlemmene. Demokratiet kunne hatt godt av åpnere nominasjonsprosesser med mer reell konkurranse mellom gode kandidater der flere avgjør.

Folkeaksjonen Nei til Bompenger, som var fjorårets store politiske nyhet», raknet stygt i år med en rekke utmeldelser og velgerfrafall. Nye partier, som Industri- og Næringspartiet og Sentrum, har kommet til. Foreløpig uten særlig målbar oppslutning, men Sentrum har lyktes bra med å få medieoppmerksomhet etter hvert som kjente folk som Geir Lippestad, Simen Bondevik og Dagrun Eriksen har meldt seg inn. Det gjenstår å se om tidligere Frp-ere som Ingebjørg Godskesen og Per Sandberg kan få mer fart på hhv. Pensjonistpartiet og Liberalistene, men det er nok heller tvilsomt.    


Best når det gjelder
Et valg i dag ville gitt de rødgrønne, i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R, over 100 mandater og soleklart flertall.  De borgerlige, i betydningen H, Frp, V og KrF, syntes å være på vei til hente inn forspranget i vår, først og fremst pga. Hs framgang. Men de har falt tilbake i høst og er nå på omtrent samme nivå som ved årets inngang. Om en uke holder Erna Solberg nyttårstalen. Det blir trolig hennes siste. Med mindre noe helt spesielt inntreffer i 2021.

Noe helt spesielt inntraff i 2020. Det endret opinionen. Men selv et så stort «sjokk» rokket ikke ved den grunnleggende tendensen til at det borgerlige flertallet er borte. Korona holdt ikke som «game changer». Så da kan en jo lure på hva som egentlig skal til for at Erna Solberg og co skal kunne forsvare sitt flertall ved valget den 13. september 2021.        

Uansett om det blir Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum som får i oppdrag å danne ny regjering, eller om Erna Solberg får en sensasjonell tredje periode, så har 2020 vist at landet vårt har et godt politisk system som er sitt aller beste når det gjelder som mest. Det er betryggende. Særlig når vi ser rundt oss i verden.

Den tryggheten er vel verdt å ta med oss inn i 2021.


Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.