Nominasjonsstatus i Akershus

Stortingsvalget 2025 er fortsatt halvannet år unna. Men nominasjonsprosessene dras så smått i gang snart og vil være i full sving til høsten. Jeg har gjort et tidlig kartleggingsarbeid for å lodde stemningen før det hele braker skikkelig løs senere i år. Ved å kontakte både sittende representanter, mulige utfordrere, organisasjonsfolk, politiske kommentatorer, journalister og noen andre med god innsikt, har denne informasjonen, sammenholdt med mine egne vurderinger og utregninger, gitt et grunnlag for en liten løypemelding fra valgkretsene. Dette er slett ingen fasit over hvordan det kommer til å gå, kun en liten statusrapport basert på min informasjon pr. i dag.

Du leser et utdrag av mitt Pluss-brev nr 1 i 2024. Pluss koster 800 pr år og du kan Vippse beløpet til nr 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen "Politisk analyse Pluss". Pluss-abo er for de mest interesserte og gir også automatisk tilgang "Politisk analyse" der hovedbrevet blir publisert hver fredag.  


Mange sittende representanter holder kortene tett til brystet og er svært sparsommelige med å svare eller de lar vær. Andre er friere og åpnere. Det er mange faktorer å hensynta ifm. nominasjon: Politisk dyktighet og erfaring, kjønn, geografi, alder og mangfold. I noen partier, som f eks Ap, teller kjønnsbalanse mer enn i H eller Frp.  

Min oversikt vil jevnlig oppdateres hele veien inn til Stortingsvalget etter hvert som det blir nye velgerbevegelser som endrer antatt mandatrekkefølge og det kommer til ny informasjon om kandidatene etter hvert som prosessene skrider fram.



Hva skjer med Sanners i Akershus?
Det er en viss usikkerhet rundt Jan Tore Sanners renominasjon. Han virker motivert for å fortsette, men Henrik Asheim er nestleder og et større navn i Høyre nå og vil dermed antagelig avansere til førsteplass på listen. Bærum får neppe de to øverste plassene, så da kan spørsmålet bli om Sanner aksepterer en degradering til tredjeplass. Han er en pragmatisk type, så det er et fullt mulig scenario. Et tilleggsmoment som han nok vurderer er om han snart bør tre til side for å slippe til sin datter Maria. Jeg har ikke info om Tone Trøen og Turid Kristensen ønsker gjenvalg, men antar at de begge går for det. Trøen virker i så fall ganske så bankers på andreplass. Kristensen er mindre sikker, men er etter min info favoritt til å bekle 5.plassen på nytt.

Anne Kristine Linnestad er motivert for gjenvalg. Linnestad kan muligens bli utfordret av Anine Noren på «Follo-plassen» nr. 4 på listen, men mest trolig får hun fornyet tillit. Asker var svært misfornøyd med at de ble henvist til åttendeplass sist. Det kan derfor være litt deres tur nå, men det betinger at de klarer å slå en kile i flertallsalliansen Bærum+Romerike. Kari Bjørnsen er antagelig det sterkeste navnet fra Asker. Det kan i så fall gå ut over den sittende representanten Hårek Elvenes som kom seg inn på et utjevningsmandat fra sin sjetteposisjon på listen i 2021. Men har Elvenes nødvendig backing fra sitt lokallag i Bærum, så spørs det om Bjørnsen tar ham. Det gjenstår dog også å se om Elvenes faktisk ønsker gjenvalg. Ut over dette er Håkon Snortheim en mulig ungdomskandidat på Akershus Hs noe aldrende liste.

                Tegning: Egil Nyhus

 
Farvel til Huitfeldt
Anniken Huitfeldt (Ap) ser ut til å bli USA-ambassadør og forsvinner dermed ut av norsk politikk. Tonje Brenna overtar etter alle solemerker hennes førsteplass på Aps liste. Bak henne er det mer åpent. Sverre Myrli har sittet lenge og kan være moden for utskiftning. Kanskje gir dette en åpning for at Åsmund Aukrust kan rykke helt opp til fjerde til andreplass. Tuva Moflag beholder trolig tredjeplassen. Hvis Myrli forsvinner, kan det være duket for en duell mellom tidligere Lillestrøm-ordfører Jørgen Vik og Rælingens ex-ordfører Ståle Grøtte. Hvis man fraviker annethvert kjønn-prinsippet, så kan også Heidi Nyhus og Anita Patel være aktuelle navn fra Nedre Romerike i et mulig bikkjeslagsmål om fjerdeplassen. Mani Hussani er et antatt Follo-navn på femteplass.  

Hans Andreas Limi er favoritt til å bekle Frps frontposisjon. Men jeg har foreløpig ikke info på om han ønsker gjenvalg. Bak ham kan det bli en ny duell mellom Himanshu Gulati og Liv Gustavsen. Begge er motiverte. Gulati dro det lengste strået i 2021, Gustavsen kan ha en bedre sjanse nå, men dette er åpent. Tonje Lavik Pedersen kan være en joker å følge med på bak disse to.

Partileder Kirsti Bergstø er selvskreven øverst for SV. Haihtam El-Noush ble toer sist, og han er det mest trolige valget som nr. 2 igjen i følge min informasjon.

Abid Raja er motivert for fire nye år for Akershus V og får nok dette innvilget, til tross for sitt Oslo-bosted. Han får trolig med seg Solveig Schytz på annenplass. Men Schytz må se opp for Unge Venstre-leder Ane Breivik som kan komme til å utfordre henne. 

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) ble fjernet fra regjeringen i fjor der kysse-episoden med en underordnet i eget departement kan ha vært en bakenforliggende variabel. Jeg har ikke info om han ønsker gjenvalg, men setter ham øverst enn så lenge.

Marie Sneve Martinussen var på topp for Rødt i Akershus sist. Hun hadde bosted Oslo, men har flyttet til Moss siden den gang. Hun stiller neppe i Østfold, til det er mandatet der altfor usikkert.  Også Akershus kan bli for usikkert for Rødts partileder, så det blir nok et aktuelt tema om hun bør flyttes til Oslo-listen. Silje Kjosbakken kan være aktuell arvtaker i Akershus hvis Martinussen flyttes, men hun er ikke noe åpenbart valg siden hun ikke lenger er nestleder i partiet.   
 

Ønsker du å lese om ståa i Østfold, Oslo, Hedmark og Oppland? Ja, da anbefaler jeg at du sjekker ut
"Politisk analyse Pluss" som er mitt ekstra analysetilbud til de mest interesserte. Vanlig abo koster    
500 kr pr år. Plus koster 800. Du kan gjerne Vippse beløpet til 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen. 

Norge på vårt beste

2020 har vist kvalitetene som vårt politiske system er i besittelse av.    

24. januar 2020 gikk Frp gikk ut av Solberg-regjeringen, men regjeringen fortsatte. Vi har ingen tilsvarende eksempler på at et regjeringsparti har trukket seg ut uten at det har medført regjeringsfall. Den utløsende årsaken var regjeringens beslutning om å hente hjem en terrorsiktet IS-kvinne og hennes sønn som var alvorlig syk. Men avgangen må ses i lys av Frps opplevelse av at Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp mente de ga mer enn de fikk. «Frexit» var også et strategisk valg der partiet så muligheten for å frigjøre seg fra makten og blankpusse partiprofilen mot Stortingsvalget 2021. Frp fikk raskt et stort opinionsløft; ti prosent i januar ble til 15 i februar.

Korona
«I dag kommer den norske regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Det er helt nødvendig», sa statsminister Erna Solberg den 12. mars. Regjeringen hadde besluttet, etter råd fra Helsedirektorat og Folkehelseinstituttet, å stenge ned Norge. Korona-viruset hadde spredt seg inn over våre landegrenser og all oppmerksomhet ble rettet mot å få kontroll over smittespredningen. Spriting av hender og avstand til andre mennesker ble den nye normalen for innbyggerne. Vi skulle holde oss mest mulig hjemme. Det meste ble stengt, inkludert skoler og barnehager. Oppslutningen om disse inngripende tiltakene var høy, folk gjorde i hovedsak som de fikk beskjed om. Myndighetene lyktes godt med å bekjempe viruset. Kun drøyt 400 er pr. desember 2020 døde av viruset til lands, de fleste andre land i verden har langt høyere tall. 

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Nedstengingen ga oss mange lærdommer av både positiv og negativ karakter. Økt verdsetting av de nære ting: hjemmet, familien, nærområdet og lokalsamfunnet. Vi fikk opp øynene for det verdifulle arbeidet som butikkansatte, helsearbeidere, lærere m.fl. utfører hver enste dag. Skole og arbeidsplasser fikk et digitalt løft i løpet av få uker som de ellers hadde brukt mange år på. Det viste seg at hjemmeundervisning og hjemmekontor kan fungere bra. Mindre stress for å rekke jobb eller skole, mindre reising og færre private og offentlige arrangementer ga mer tid til familien, til matlaging, hage, turer i nærområdet og spill.         

Virusbekjempelsen har også sin pris. Mindre moro. Mer ensomhet. Barn og voksne i hjem med rusproblemer eller andre utfordringer, får forsterket disse. Næringslivet blødde kraftig. Mange ble permittert eller sagt opp. I starten av året var det rundt 100 00 «helt eller delvis» ledige her til lands. I april var det over 400 000. Politikerne satte inn krisepakke etter krisepakke. På tvers av partiskiller og blokker, ble det raskt funnet fram til enighet om støtteordninger og løsninger som kunne avhjelpe situasjonen. Milliardene fikk ben å gå på.

Samarbeid og tillit
Året har vist det beste av det politiske Norge: Samspillet mellom faglige og politiske myndigheter. Evne til å lytte til faglige råd før det fattes politiske beslutninger. Respekt for hverandre ulike roller. Når dette toppes med vilje til å søke tverrpolitiske kompromisser, borgernes dugnadsånd og høy systemtillit, så gir det i sum et inntak til forståelse av hvorfor Norge har kommet godt ut av pandemien.

Våre politiske representanter har dette året stått i en rekke vanskelige prosesser og har måttet søke å fatte gode beslutninger mye raskere enn vanlig. Det har satt dem på prøve. En prøve de i hovedsak har bestått. Selv om flere beslutninger åpenbart er diskutable og noen helt sikkert
lite gode, så har dette året vist oss til fulle hvor viktig det er at vi har folkevalgte representanter som evner å peke ut en samlende kurs i kriser.   

Styringseffekten
Velgermessig sett ble det lettere å være i posisjon i vår, men vanskeligere å være opposisjon. For velgerne søkte trygghet i krisen og samlet seg bak de styrende. Høyre fikk en voldsom «styringseffekt» og økte fra 19 prosent i februar til 27 i mai. Frp hadde plutselig liten opinionsnytte av sin nyvunne frihet og falt tilbake. Det gjorde også opposisjonspartiene MDG, Rødt og Sp. «Styringspartiet» Ap klarte seg bedre, men den store oppturen uteble.  

Politisk analyse
Livet må gå videre, selv i en pandemi. Også forfatteren av dette brevet måtte tenke nytt i mars. Ideen til et analysebrev ble unnfanget. Fødselen skjedde 3. april. Med overskriften «Styringstillegg» gikk premierenummeret ut til et knippe abonnenter. Interessen har steget gjennom året. Antall utgivelser er nå oppe i 39 og antall abonnenter over 500. Dette har gitt muligheter for å utvide. Norges fremste karikaturtegner, Egil Nyhus, sa seg villig til å bruke sin genistrek for å gi oss strålende visuelle analyser. I august kom tilleggsutgivelsen Pluss som går mer i dybden. Målebyrået Sentio har fått i oppdrag jevnlig å innhente ferske velgerdata om interessante spørsmål for å skaffe oss mer kunnskap om velgerne.                
  

Ny valgordning
27. mai la Valglovutvalget fram sitt arbeid med en ny valgordning. Et flertall av utvalgsmedlemmene tok i (for) stor grad orde for å beholde status quo: Beholde 169 storingsrepresentanter, beholde 19 valgkretser, beholde første delingstall 1,4 og beholde papirvalgene. Men innstillingen inneholder også noen interessante endringsforslag: Senke sperregrensen til tre prosent, fjerne arealfaktoren, innføre stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg og øke innslaget av personvalg til Stortinget. Neste års stortingsbehandling bestemmer hva slags valgreform det blir, antagelig blir endringene redusert.           

Sp vokser
Smittesituasjonen ble brakt under kontroll. Barnehager, skoler og resten av samfunnet ble gradvis åpnet, og vi gikk inn i en sommer med utsikter til Norges-ferie og håp om en høst uten for sterkt pandemi-preg. Håpet brast etter sommeren, bølge to slo inn, flere restriktive tiltak ble atter innført – dog med lokale og regionale variasjoner. Det var Korona-trøtthet å spore i befolkningen. Tilslutningen til tiltakene var fortsatt høy, men kritiske røster fikk mer plass.

Høyre mistet noe av sitt styringsmomentum ut over høsten, Ap falt enda mer – mens Sp ristet av seg den smule motbøren på våren og vokste med fornyet kraft til nye høyder. Sp konkurrer ved inngangen til valgåret 2021 om å være landets største parti.

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Miljø viktigst
Helserelaterte spørsmål har stått i forgrunnen mye av året, men helse er ikke den viktigste saken for velgernes partivalg, i følge en velgerundersøkelse jeg fikk Sentio til å utføre i september. Miljø/klima er derimot viktigst, etterfulgt av skole. Helse er «bare» nummer tre og distrikt fire. At velgerne vektlegger miljøkrisen sterkere enn helsekrisen, er godt nytt for MDG. Men foreløpig har ikke MDG klart å hente ut potensialet her, selv om partiet har forsterket sitt sakseierskap på området. Derimot har Sp lyktes maksimalt med å bruke sitt store trumfkort; distriktspolitikken, inn i en større senter-periferi-ramme som også innbefatter en posisjon-opposisjon og elite-anti-elite-dimensjon der de både henter velgere som er misfornøyd med dagens regjering eller misfornøyd med Ap.    

  

         

Guri Melby overtar Venstre 
Landets eldste parti, Venstre, fikk ny partileder i september. Trine Skei Grande ledet partiet over sperregrensen to ganger på rad. Det blir stående igjen etter henne som en meget sterk prestasjon. Men hun hadde vært partileder lenge og kom til et punkt der det opplevdes for krevende å forene kreftene i partiet som trakk i ulike retninger. Personifisert ved Sveinung Rotevatn og Abid Raja. I tillegg var hun selv del i episoder som ikke var heldige, mildt sagt. 

Rotevatn var den store favoritten da Skei Grande signaliserte sin avgang i mars, med Raja som en outsider. Men Skei Grandes etterfølger som kunnskapsminister, Guri Melby, vokste på kort tid fram som en samlende lederskikkelse i kraft av sin synlige ministerposisjon, joviale væremåte og stoiske ro – egenskaper som partiet sårt trengte. I tillegg til at hun ble oppfattet å befinne seg et sted i mellom Rotevatns urban-liberale «by-Venstre» og Rajas «distrikts-Venstre». I sum medførte dette at hun til slutt ble valgt som leder uten motkandidat. 

     

            

KrF vs Frp
Framleggelsen av statsbudsjettet 2021, og de påfølgende forhandlingene med Frp, tydeliggjorde hvorfor Frp og KrF ikke klarte sitte mer enn ett år i regjering med hverandre før en måtte ut. KrFs største seiere (bistand, flyktninger) var Frps største tap. Og Frps største seiere (alkohol og andre «grensevarer») var KrFs største tap. Budsjettforhandlingene ble ikke det opinionsrommet for egenmarkering som Frp nok hadde håpet fordi smittesituasjonen var for alvorlig til at man med særlig troverdighet kunne true med regjeringskrise hvis man ikke fikk gjennomslag. 

Avslutningen på 2020 avdekket en intern maktkamp i Frp mellom to fløyer; liberalistisk vs. nasjonal. Situasjonen er særlig dramatisk i Oslo der den nasjonalkonservative fylkeslederen ble ekskludert, fylkeslaget satt under administrasjon og hele nominasjonsprosessen satt på vent. Ketil-Solvik Olsen (Rogaland) takket nei til stortingsnominasjon. Jon Helgheim (Buskerud) og Åshild Bruun Gundersen (Aust-Agder) gikk på overraskende tap i nominasjonene. Jan Bøhler gjorde en spektakulær overgang fra å være Aps store «ombudsmann fra Groruddalen» til å bli Sps frontfigur i hovedstaden. I de øvrige partiene har høstens nominasjonsprosess gått uten de store overraskelsene.

Trond Giske, som utrolig nok forsøkte å bli nominert for en ny periode på Stortinget trass i alle historier om maktmisbruk og seksuell trakassering, ble innhentet av enda flere historier fra sitt eget fylkeslag før punktum ble satt. Den tidligere AUF-lederens politiske sorti ble at Trøndelag AUF marsjerte ut av nominasjonsmøtet i protest mot ham under sin siste tale.


Har nominasjonskomiteene for mye makt?
I stor grad har nominasjonsmøtene valgt å følge nominasjonskomiteenes forslag i alle partier. Dette er intet nytt, men det har likevel fått meg til å undres over om disse komiteene har for mye makt. For det betyr at i realiteten at det sitter en håndfull mennesker i hver valgkrets og i hvert parti som i praksis bestemmer hvem som skal sitte på Stortinget. Det kan anføres som et argument at folk som kjenner partiet og kandidatene best, bør ha en slik posisjon. Men det er betenkelig at så mye avgjøres av komitemedlemmene. Demokratiet kunne hatt godt av åpnere nominasjonsprosesser med mer reell konkurranse mellom gode kandidater der flere avgjør.

Folkeaksjonen Nei til Bompenger, som var fjorårets store politiske nyhet», raknet stygt i år med en rekke utmeldelser og velgerfrafall. Nye partier, som Industri- og Næringspartiet og Sentrum, har kommet til. Foreløpig uten særlig målbar oppslutning, men Sentrum har lyktes bra med å få medieoppmerksomhet etter hvert som kjente folk som Geir Lippestad, Simen Bondevik og Dagrun Eriksen har meldt seg inn. Det gjenstår å se om tidligere Frp-ere som Ingebjørg Godskesen og Per Sandberg kan få mer fart på hhv. Pensjonistpartiet og Liberalistene, men det er nok heller tvilsomt.    


Best når det gjelder
Et valg i dag ville gitt de rødgrønne, i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R, over 100 mandater og soleklart flertall.  De borgerlige, i betydningen H, Frp, V og KrF, syntes å være på vei til hente inn forspranget i vår, først og fremst pga. Hs framgang. Men de har falt tilbake i høst og er nå på omtrent samme nivå som ved årets inngang. Om en uke holder Erna Solberg nyttårstalen. Det blir trolig hennes siste. Med mindre noe helt spesielt inntreffer i 2021.

Noe helt spesielt inntraff i 2020. Det endret opinionen. Men selv et så stort «sjokk» rokket ikke ved den grunnleggende tendensen til at det borgerlige flertallet er borte. Korona holdt ikke som «game changer». Så da kan en jo lure på hva som egentlig skal til for at Erna Solberg og co skal kunne forsvare sitt flertall ved valget den 13. september 2021.        

Uansett om det blir Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum som får i oppdrag å danne ny regjering, eller om Erna Solberg får en sensasjonell tredje periode, så har 2020 vist at landet vårt har et godt politisk system som er sitt aller beste når det gjelder som mest. Det er betryggende. Særlig når vi ser rundt oss i verden.

Den tryggheten er vel verdt å ta med oss inn i 2021.


Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

110 representanter gjenvelges?

Nominasjonsstillingen og mandatsituasjonen i våre 19 valgkretser foran Stortingsvalget 2021 viser et rikspolitisk landskap i kontinuitet og endring.    

Nominasjonsprosessene skrider stadig fram, riktignok i noe ulik takt fra parti til parti og valgkrets til valgkrets. Du får nå en statusrapport fra alle kretser og partier som i øyeblikket ligger an til stortingsmandater. Informasjonen bygger på kilder jeg har snakket med, offentlig tilgjengelig informasjon og egne utregninger. Gjennomsnittet av de fem nasjonale målingene i oktober er brukt som utgangspunkt for å bryte opinionstallene ned på de 19 valgkretsene. Husk at det du leser er et øyeblikksbilde. 

Dette er et lite utdrag fra mitt plussanalysebrev nr 3/2020. Brevet inneholder komplett oversikt over alle 19 valgkretser. Du kan abonnere ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ønsker du kun tilgang til denne enkeltutgaven, så koster det 50 kr. Plussbrevene gis ut ca en gang pr mnd. 

Akershus: Frp og Rødt i kamp om sistemandatet
H 5, Ap 5, Frp 3, Sp 1, SV 1 og V 1 ble fordelingen sist. Ap tok sistemandatet, mens H plukket utjevningen. Akershus får to flere mandater denne gang, slik at det er 18 faste mandater til fordeling pluss ett utjevningsmandat.

Her ser det nå ut til at H kan ta seks mandater. Aps femtemandat kan ryke, i så fall blir de stående igjen med 4. Frps tredjemandat er i fare – de kan havne på to. Sp ser ut til å doble sin beholdning til 2, V har sitt ene greit inne, SV ligger an til å holde sitt mandat med god margin og MDG ser også ut til å plukke ett mandat. Kampen om sistemandatet står i øyeblikket mellom Rødts førstevalg og Frps kandidat nr 3. H ligger inne på utjevning pt.

Jan Tore Sanner, Tone Trøen og Henrik Asheim er udiskutabel topptrio for H. Anne Kristine Linnestad har taket på fjerdeplassen, mens Turid Kristensen ser ut til å kunne bekle femteplassen. Hårek Elvenes og Kari Sofie Bjørnsen kjemper om 6. Håkon Snortheim er aktuell til 7. plassen, det samme er Tonje Anderson Olsen. Aps nominasjonskomite har som ventet fremmet forslag om renominasjon av Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Tuva Moflag og Åsmund Aukrust. Det har vært knyttet mer spenning rundt 5. plassen, her er Mani Hussaini foreslått. Hans Andreas Limi er klar favoritt til å inneha førsteplassen i Frp. Liv Gustavsen er foreslått på 2., med Himanshu Gulati på 3. Både andre- og tredjeplassen blir det trolig kamp om. Anette Elseth, Lone Kjølsrud og Tom Staahle er navn som kan blande seg inn.       

Venstre stiller felles liste i Østfold, Akershus og Buskerud. Den kommer til å toppes av Abid Raja, etterfulgt av Solveig Schytz. Kirsti Bergstø er favoritt til førsteplassen i SV. Sigbjørn Gjelsvik er klart førstevalg i Sp. Else Marie Rødby er innstilt som nummer to, men kan få kamp av Kari Prestrud. I Rødt kommer Marie Sneve Martinussen til å bli nominert på topp. MDG kjører fram partileder Une Bastholm øverst. Ida Lindtveit Røse er favoritt i KrF.

Oslo: Tetzschner forgår, Bøhler består?  
H 5, Ap 5, Frp 2, SV 2, V 2, R 1 og MDG 1 tok de faste mandatene. V tok sistemandatet. H vant utjevningsmandatet. Oslo får ett mandat ekstra neste år og dermed 19 faste + 1 utjevning.

H ser ut til å kunne holde sine 5. Ap trøbler derimot med sitt femtemandat. Frp sliter med å holde sitt andremandat, men kan klare det. SV ligger greit inne med 2, og både MDG og Rødt kan komme til å doble sin Oslo-beholdning fra 1 til 2. V sliter med å holde sitt andremandat, dette er meget tynt inne på mine beregninger nå. Både Ap, H og Sp kan fighte om dette. Sp ligger inne på utjevning i skrivende stund.

Sterk kamp om plassene i Høyre, men Ine Marie Eriksen Søreide og Nikolai Astrup er klar toppduo. Michael Tetzschner kan bli vraket som nr tre til fordel for Heidi Nordby Lunde. Mudassar Kapur er et mulig 4. valg, mens Stefan Heggelund, Mathilde Tybring Gjedde og Camilla Strandskog er trolig de heteste navnene til plassene bak. Kun Jonas Gahr Støre er bankers i Oslo Ap. Kamzy Gunaratnam kan klare 2. plassen, mens Espen Barth Eide og Frode Jacobsen antagelig gjør opp om 3. plassen. Siri Staalesen og Zaineb Al-Samarai er også med i kampen om plasser høyt oppe, men Trine Lise Sundnes har kastet seg inn med full kraft og kan gå forbi dem begge. 

I Frp blir det Siv Jensen på 1., Christian Tybring Gjedde som nummer 2 og Carl I. Hagen på 3. I Venstre er Guri Melby et åpenbart førstevalg og Ola Elvestuen en høyst trolig toer. Kari Kaski er selvskreven på topp i SV. Annenplassen står mellom Andreas Unneland, Marian Hussain og Petter Eide. I MDG er Lan Marie Berg et opplagt førstevalg, mens Rasmus Hansson har kastet seg inn i kampen om 2. plassen. Han kan få den, men Hulda Holtvedt bør ikke undervurderes. Rødt velger selvsagt Bjørnar Moxnes som 1. Seher Aydar blir trolig 2. Jan Bøhler foretok et mye omtalt partibytte fra Ap til Sp nylig og kommer til å bli Sps frontkandidat.   

Hedmark: Kan Sp ta halve benken?
Distriktsmandatene fordelte seg med Ap 2, Sp 2, H 1 og Frp 1 forrige gang. Sp tok sistemandatet, mens SV plukket opp utjevningen. 

Ap ser ut til å beholde sine to. Det samme gjelder Sp, men partiet er nå også oppe og lukter på tre. H ser ut til å beholde sitt mandat med fin margin. Frp har problemer med å holde sitt ene og kjemper en hard kamp med Sp om sistemandatet. SV holder utjevningsmandatet.

Anette Trettebergstuen og Nils Sandtrøen er foreslått som hhv. 1 og 2. Anna Molberg har festet et grep om førsteplassen i H. Trygve Slagsvold Vedum er selvsagt nummer en i Sp, med Emile Mehl som trolig toer og Per Martin Sandtrøen som nummer tre. Dermed kan det bli to brødre på Hedmark-benken fra hvert sitt parti. Tor Andre Johnsen renomineres på topp i Frp. Mens Karin Andersen atter en gang er SVs førstevalg her.   

Oppland: Carl I. Hagen mister Frps mandat?
Distriktsmandatene fordelte seg på nøyaktig samme måte i Oppland som i Hedmark: Ap 2, Sp 2, H 1 og Frp 1. Sp tok sistemandatet, mens V vant utjevningsmandatet. Kretsen mister ett mandat neste år, slik at det vil være fem faste mandater til fordeling, samt utjevningsmandatet.

Både Ap og Sp ser ut til å holde sine to mandater enkelt, mens H beholder sitt ene. Det betyr at Frps mandat ryker. Jeg har MDG inne på utjevning nå. 

Rigmor Aaserud og Rune Støstad blir hhv. 1 og 2 i Ap. Kari-Anne Jønnes er foreslått på førsteplass i H, hun har en reell utfordrer i Hanne Velure. Sp nominerer Marit Strand øverst, etterfulgt av Bengt Fasteraune. Karina Ødegård er innstilt som nummer 1 for MDG. I Frp er Carl I. Hagen foreslått øverst, men han må i kampvotering mot Wenche Almestrand. Tror Hagen tar det, men det kan bli ganske jevnt.


Dette er et lite utdrag fra mitt plussanalysebrev nr 3/2020. Brevet inneholder komplett oversikt over alle 19 valgkretser. Du kan abonnere ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ønsker du kun tilgang til denne enkeltutgaven, så koster det 50 kr. Plussbrevene gis ut ca en gang pr mnd. 

Hvilke 169 mennesker vil utgjøre Stortinget 2021-25?

Politikk er viktigere enn person. Hva som besluttes er viktigere enn hvem som tar beslutningene. Velgere stemmer på partier. Partiene er grunnmuren i valgkampene og i utforming og gjennomføring av politikken. Samtidig henger personer og politikk tett sammen. Hvem som velges betyr noe for hva som besluttes og hvordan beslutningene settes ut i praksis. Et parti uten mennesker er intet parti. Politisk avstand og mandater avgjør hvilke allianser som bygges, men personkjemi er også en faktor som en ikke bør kimse av. Derfor er det interessant hvem partiene nominerer. 

Anonyme kilder
Nominasjonsprosessene i forbindelse med Stortingsvalget neste år har kommet langt noen steder, kortere andre steder. Foreløpig er ikke ett eneste nominasjonsmøte avholdt, det skjer i senere i høst og vinter. Jeg har de siste månedene jobbet med å kartlegge hvilke kandidater som ligger best an til å bli nominert øverst for sine respektive partier. I arbeidet har jeg kontaktet flere hundre kilder som (forhåpentlig) har innsikt i prosessene. 

Arbeidet har avdekket noen læringspunkter som jeg har lyst til å dele med deg. For det første så har det gitt økt forståelse for mediers bruk av anonyme kilder. «Dette må bli mellom oss, hvis du ikke siterer meg så kan jeg si at.., helt off record så..» er blant gjengangere hos mine kilder. Når de vet at jeg ikke siterer, så får jeg langt mer informasjon enn om de var åpne. Det gir et bedre grunnlag å vurdere nominasjonen ut i fra, og dermed mer verdi til deg som leser. 

Men det er noen partiforskjeller. Generelt har det f eks. vært vanskeligere å få Ap-folk til å snakke om nominasjonen enn H- og Frp-ere.  En i Ap sa det slik: «Prøv andre partier enn Ap. Her er vi mer enn strenge. Går i partiets organer. Det gir trygghet både for kandidater og medlemmer». Det finnes dog unntak i Ap, særlig blant yngre kandidater.                                      

Dyktighet, kjønn og geografi

Dernest har jeg merket meg at særlig tre kriterier ved kandidatene vektlegges: 

1. Politisk dyktighet 
Momenter som erfaring, kommunikasjonsevne internt og eksternt, arbeidskapasitet og gjennomslagskraft er sentrale.      

2. Kjønn.
De fleste partier er «strenge» på at det skal være annenhver kvinne og mann på listene. Frp skiller seg ut uten et slikt «krav». Men det åpnes for unntak i mange partier, som i Høyre og Sp. I noen partier, som MDG, er det lettere å få «unntak» hvis det er snakk om to kvinner på topp.  

3. Geografi
Hver valgkrets er gjerne delt i to, tre, fire eller fem regioner, som alle ønsker sin representasjon på listen. Folketallet i hver region spiller noe inn. I tillegg er det en sentrum-periferi-dimensjon der bykandidater og distriktkandidater også bør balanseres.       

Disse tre kriteriene står i en særstilling, ut i fra mine samtaler. Alder er også et moment, men underordnet. Det samme gjelder innvandrerbakgrunn.  

La oss nå ta en titt på ståa i valgkrestene, så langt jeg har klart å bringe det på det rene. Dette er svært komprimert informasjon og et øyeblikksbilde – mye kan endre seg etter hvert som prosessene skrider mer fram ut over høsten.  

Østfold: Aps frontkandidat fra 2017, Stein Erik Lauvås, ser ut til å bli vraket helt fra listen. Ny førstemann blir trolig Fredrikstad-ordfører Jon-Ivar Nygård. Elise Bjørnebekk-Waagen tar antagelig andreplassen på nytt. Tredjeplassen kan bli et oppgjør mellom Moss og Halden; Shakeel Rehman vs. Marius Bjørndalen.  Høyre velger sannsynligvis Ingjerd Schou og Tage Pettersen som sin toppduo igjen. Fredrikke Stensrød og Fredrik Holm er de heteste navnene om tredjeplassen. Erlend Wiborg er nok bankers i Frp, etterfulgt av Julia Brennstrøm eller Bjørnar Laabak. Ole Myrvold renomineres på topp for Sp. I SV kommer Freddy Andre Øvstegaard til å bekle topplassen. 

Akershus: Jan Tore Sanner, Tone Trøen og Henrik Asheim er opplagte kandidater til de tre første plassene i Høyre. Deretter er det mer åpent, men Anne Kristine Linnestad, Turid Kristensen og Hårek Elvenes virker å ligge nærmest plassene 4-6. Anniken Huitfeldt og Sverre Myrli kommer trolig til å være de to øverste på nytt for Ap. Tuva Moflag kan avansere til 3. plass, etterfulgt av Åsmund Aukrust. I Frp er det neppe særlig tvil om Hans Andreas Limi som nr 1. Liv Gustavsen er innstilt som nr 2 og Himanshu Gulati ned på tredjeplassen, men Gulati kommer til å ta opp kampen. Venstre stiller felles liste i Østfold, Akershus og Buskerud. Den vil toppes av Abid Raja, trolig etterfulgt av Solveig Schytz. Kirsti Bergstø er bedt om å bytte krets fra Finnmark til Akershus for SV. Hun er favoritt, men kretsbyttet møter motstand, og hun blir utfordret av Sheida Sangtarash. Det jobbes også for å finne en tredje kandidat som kan utfordre.  Sigbjørn Gjelsvik er klart førstevalg i Sp, men det er åpent mellom Kristin Myrås, Else Marie Rødby og Karen Mette Prestrud om annenplassen.  I Rødt kan første nestleder Marie Sneve Martinussen komme til å stille fra Akershus og dytte partiets andre nestleder Silje Kjosbakken ned et hakk. MDG prøver samme manøver som i 2017 og sender sin partileder til Akershus. Denne gang i form av Une Bastholm. Ida Lindtveit Røse er favoritt i KrF.

Oslo: Ine Marie Eriksen Søreide og Nikolai Astrup er klar toppduo i Høyre. Bak er det mer åpent. Michael Tetzschner ble nr 3 sist, men krav om foryngelse og fornyelse kan gi ham en utfordring. Heidi Nordby Lunde kan slå seg inn på topp 3. Mudassar Kapur, Stefan Heggelund, Mathilde Tybring Gjedde og Camilla Strandskog er de mest aktuelle til plassene bak de nevnte fire. Kun Jonas Gahr Støre er et opplagt valg i Ap som nr 1. Varaordfører Kamzy Gunaratnam kan være i ferd med å seile opp som nykommer på plass 2 og eventuelt henvise Siri Staalesen til 4. Tredjeplassen kan stå mellom Espen Barth Eide og Frode Jacobsen. Mye strid i Frp, men de faller nok ned på Siv Jensen som 1, Christian Tybring Gjedde som nummer 2 og Carl I. Hagen som 3. I Venstre er nå Guri Melby et åpenbart førstevalg og Ola Elvestuen en høyst trolig toer. Kari Kaski er selvskreven i SV. Det er mer åpent om annenplassen, Petter Eide kan kanskje få den på nytt. I MDG er Lan Marie Berg et opplagt førstevalg. Andreplassen er åpen, men Hulda Holtvedt skal etter min info ligge godt an. Rødt velger selvsagt Bjørnar Moxnes som 1. Seher Aydar blir trolig 2.  

Hedmark: Anette Trettebergstuen og Nils Sandtrøen velges trolig som nr 1 og 2 for Ap, men her er det en klar senter-periferi-splittelse der Trettebergstuen har taket på bylagene og Sandtrøen klart fortrekkes av distriktslagene. Lise Selnes er et antatt tredjevalg. Åpent i Høyre, men Anna Molberg er i ferd med å få et lite favorittstempel. Alt annet enn åpent i Sp der Trygve Slagsvold Vedum selvsagt er nummer en, med Emile Mehl som trolig nummer to. Tor Andre Johnsen velges på nytt som ener i Frp.  

Oppland: Rigmor Aaserud og Rune Støstad ser ut til å bli hhv. 1 og 2 i Ap. Mer åpent i Høyre, men Kari-Anne Jønnes kan være et bra tips. Sp ser ut til å nominere Marit Strand på topp etterfulgt av Bengt Fasteraune. Johannes Gran kan bli innstilt som nr 1 for MDG. 


Informasjon om situasjonen i de øvrige 14 valgkretser får du ved å tegne abonnement på mitt analysebrev. Vipps 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487. Oppgi e-post.  


I tabellen nedenfor er gjennomsnittet av de ni nasjonale målingene i august brukt som et utgangspunkt for å bryte opinionstallene ned på de 19 valgkretsene. Da får vi en brukbar oversikt over hvilke partier som ligger an til mandater i de ulike kretsene. Sammenholdt med min informasjon om ståa i nominasjonsprosessen, kan vi derfor få en pekepinn på hvem som ligger an til å utgjøre Stortinget 2021-25. Mandatene er beregnet fra første til fjerdemandat i hver krets, som du leser fra venstre mot høyre i tabellen. (Beregning for de resterende mandatene får du ved å tegne abonnement).   

65 prosent gjenvalg og 47 prosent kvinner
Er dette i nærheten av å slå til på valgdagen om et drøyt år, vil ca 110 av dagens 169 stortingsrepresentanter bli gjenvalgt. Det utgjør en gjenvalgsprosent på 65. I 2017 ble 102 gjenvalgt dvs. 60 prosent.  Rundt 80 stk, eller 47 prosent, av representantene blir kvinner, det blir i så fall klart ny kvinnerekord.

Viktigere enn både kjønn og gjenvalg: Vil disse 169 menneskene fatte gode beslutninger på vegene av oss velgere i tiden fram til 2025? Det gjenstår å se, men nå har du i alle fall fått en brukbar pekepinn på hvem mange av dem blir.       

Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 23/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg innsikt i nominasjonsprosessen i alle 19 valgkretser, samt beregninger over hvem som ligger best an til å komme inn på Stortinget i alle kretser. 

Sp erobrer Trøndelag

Senterpartiet har stabilisert oppslutningen på et høyt nivå. Partiet kan doble sin mandatstyrke i Trøndelag neste år. 

Senterpartiets opinionsnedtur under Stoltenberg-regjeringen 2005-13 kom i skyggen av SVs større fall. Men valgresultatet på kun 5,5 prosent i 2013 var det svakeste i partiets historie og et kraftfullt uttrykk for at velgerne ikke likte det de så. Valgnederlaget avfødte en intern granskning som konkluderte med at partiet slet med indre strid, manglende saker med velgerappell og lite gjennomslag i riksmediene.

Nå er det godt indre samhold, partiet har saker med sterk velgerappell og får solid gjennomslag i mediene. Sp hadde godt av å komme seg ut av regjering, ha intern debatt om både politikk og lederposisjon og samle seg om en kurs med Vedum i front. Ved lokalvalget i 2015 viste partiet fine tendenser. De ble forsterket ytterligere ved valgene i 2017 og 2019.

Sps fremgang er et resultat av gode politiske og strategiske valg, fin kommunikasjonsevne, mange år med blå regjering og internasjonale velgerkonjunkturer. Partiet fyller sitt rom på senter-periferi-dimensjonen på en utmerket måte. Godt hjulpet av Solberg-regjeringens strukturreformer (kommune, fylke, politi, utdanning) er det økende velgerbehov for en markant motstemme som står opp mot «elite» og sentralisering og som taler makta midt i mot.

Legges snittallet på drøyt 14 prosent i juni til grunn som valgresultat, så vil det trolig gi Sp 26 mandater. I så fall pluss sju fra 2017-valget hvor de fikk 19. To av påplusningene ligger an til å komme i Trøndelag.

Ola Borten Moe inntar førsteplassen i Sør-Trøndelag
Sp kan komme til å doble sin mandatbeholdning i Sør-Trøndelag, på bekostning av Aps fjerdemandat. Fordelingen Ap 3, Sp 2, H 2, Frp 1 og SV 1 virker pt mest trolig.

     

Heidi Greni ønsker gjenvalg. Sps nestleder, Ola Borten Moe (Sp), vil tilbake på Stortinget. Det spørs om Greni vil ta opp kampen om førsteplassen, mest trolig henvises hun uansett til andreplass. 

Størst i Nord-Trøndelag
Sp kan skrive politisk historie neste år ved for aller første gang blir største parti i kretsen. 40 prosent er ikke noe utenkelig scenario. Ap kan måtte nøye seg med bli nest størst og kjempe innbitt med Høyre om sistemandatet i kretsen. Marit Arnstad går for fire nye år og er selvskreven på topp for Sp. Overhalla-ordfører Per Olav Tyldum kan bli nr. 2 bak henne.

Suksessen fortsetter – en stund?  
Sps framvekst de senere årene er et utmerket «case» for alle som ønsker å lære om hvordan man kan snu politisk motgang til medgang. Det meste ligger nå til rette for et glitrende 2021-valg der partiet kan komme til å skrive politisk historie i Trøndelag og flere andre regioner.

Den store bøygen vil komme den dagen Sp på nytt kommer i regjering, og det skal leveres på store forventninger som er skapt gjennom mange år med kraftfull opposisjonspolitikk.

  
Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 12/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder en dypere vurdering av Sps framvekst, samt analyserer av de øvrige partienes mandatsjanser i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag.