onsdag 28. oktober 2009

Bør kommuner slås sammen?

I går ba jeg om innspill til nye temaer. "Tor" mente at jeg burde skrive om kommunesammenslåinger. Og det skal jeg jammen gjøre nå! Så her kommer det en liten snutt om hovedargumentene for og mot:

I hovedsak er det fire kjerneverdier som ligger til grunn for kommunenes eksistens:
Lokal selvbestemmelse: Makten skal ikke være samlet i statens hender, men være fordelt også til lokale nivåer. Slik maktspredning hindrer maktmisbruk. Samtidig gir det de lokale innbyggerne en form for frihet. En frihet til å bestemme selv i en viss grad, og dermed en frihet fra staten og den statlige styringen.

Demokrati: Avstanden mellom velger og representant skal være liten. I små kommuner er nærheten høyst reell. Alle kjenner en kommunestyrerepresentant i slike kommuner. Dessuten styrker hyppigheten av folkevalgte på lokalt nivå den beslutningslegitimiteten som vårt representative demokrati er helt avhengig av. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere.

Lokal tilpasning: På fint kalt allokeringseffektivitet. D.v.s. at de offentlige tjenestene skal være best mulig tilpasset innbyggerne og de lokale behovene. Kommunene kjenner disse behovene langt bedre enn det staten gjør.

Innovasjon: Kommunene fungerer ofte som små testlaboratorier der ulike ”forsøkskommuner” prøver ut nye løsninger. Eventuelle negative konsekvenser blir mest begrenset jo mindre kommunen er. Det som fungerer best, setter en slags standard.

Alle disse fire verdiene brukes for alt det som det er verdt, og vel så det, i kampen for å beholde den nåværende kommunestrukturen. Men forkjemperne for storkommunene har også gode argumenter på hånden. Disse hentes først og fremst fra tre andre hovedverdier:

Likhet: Kommunene er våre viktigste velferdsprodusenter, og kvaliteten og tjenestetilbudet for innbyggerne bør være noenlunde likt uavhengig av bosted i Norge. Dette kan best sikres i kommuner av en viss størrelse. Jo flere kommuner vi har, jo større blir trolig forskjellene.

Økonomisk effektivitet: Større kommuner gir lavere kostnader p.g.a. stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har for eksempel gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på tre mrd. kroner årlig hvis kommuneantallet i Norge ble halvert.

Nasjonale hensyn: Rettssikkerhet kan best ivaretas ved å sikre innbyggerne likebehandling ut i fra nasjonale og ikke kommunale regler. Såkalt makroøkonomisk styring, bl.a. kamp mot arbeidsledighet, inflasjon og for økt konkurranseevne, er også et moment som taler for mer statlig styring. Det er lettere å få til i et landskap der kommunene er færre og større enn i dag.

De tre sistnevnte verdiene står til dels steilt mot de fire førstnevnte. Det er langs disse linjene sammenslåingsdebatten utkjempes. Lokal selvbestemmelse, tilpasning og demokrati versus likhet og økonomisk effektivisering. For sammenslåingsentusiastene virker det forstemmende og bakstreversk at nærmest ethvert lokalsamfunn skal ha sitt eget rådhus med tilhørende herligheter. Det må da gå an å gjøre dette på en langt mer effektiv måte? Mens småkommunetilhengerne heiser den lokaldemokratiske fanen høyt, og fnyser av forakt over sentralisering, statlig overstyring og dirigering. Rikspolitikere står mot lokalpolitikere. By mot bygd. Grunnlaget for heftige ordvekslinger bør således være det aller beste.

Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge de siste 40 årene. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 25, fra 454 til 429. Skal sammenslåingstakten økes, kan man neppe legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. Det vil i så fall kunne utløse et spetakkel uten like.

Jeg synes argumentene for sammenslåing veier noe tyngre enn argumentene i mot? Hva med deg? Har du andre argumenter?

15 kommentarer:

  1. Har et annet argument: De utvidede pliktene til kommunene.

    Kommunene har så mange lovfestede plikter vs. sine innbyggere at småkommuner ikke har ressurser til å fylle alle. Rett og slett fordi det ville bety flere folk på lønningslista. Kommunestørrelser er satt i en tid da kommunene hadde langt færre ansvarsområder!

    Jeg vil også legge til at større kommuner kunne hatt et større potensiale for lokaldemokrati som maktet å hamle opp med staten. Som case vil jeg trekke frem John Major sin OPPDELING av de skotske "councils" fordi de begynte å bli plagsomt store og vanskelige å ha med å gjøre (Særlig Glasgow og Clyde, som førte egen utenrikspolitikk ca...).

    Mitt siste argument for kommunesammenslåing er at de fleste folkene som er i mot jeg har debattert med er ansatt i kommunen (og i risikosonen for å miste jobben i stordriftsfordelen) eller har hatt reservasjoner fordi man er erkerival med nabokommunens fotball-lag...

    Hvorvidt det burde gjøres med tvang eller ikke er en helt annen sak dog..

    SvarSlett
  2. Først bare et spørsmål: Hva er kommuner av en viss størrelse?

    Det er jo selvfølgelig en god del kommuner som kan slås sammen. Larvik/Tønsberg/Sandefjord f.eks og Skien/Porsgrunn. Fredrikstad/Halden/Sarpsborg og omliggende land. Men det er vel ikke det man først og fremst tenker på når det gjelder kommunesammenslåinger, kanskje - det at det faktisk går fint an å slå sammen de der bykommunene som ligger tette som hagl der nede på Østlandet.

    Jeg er ikke mot kommunesammenslåing, men jeg er mot tvang, og jeg er mot forståsegpåere utenfra som skal fortelle hvor fortreffelig det vil bli. For jeg er ikke sikker på at det vil bli så fortreffelig hvis man ikke gjennom en lengre periode med gode diskusjoner selv kommer fram til en konklusjon. Og kanskje konklusjonen ikke er kommunesammenslåing? Jeg bor selv i en kommune med 1700 innbygger, spredt utover et enormt areal på Vestlandet. Jeg har ingen tro på at vi får opprettholdt det gode tilbudet vi har innenfor skole og helse dersom vi blir en del av en av de store nabokommunene. Det er vel ingen som ønsker at velferdstjenestene skal bli dårligere? Og selv om et av argumentene for sammenslåing er likhet, så er det et argument svært mange vil være skeptisk til, fordi det for mange betyr at de får et dårligere tilbud.

    SvarSlett
  3. Min erfaring med sammenslåing av kommuner er det et stort spetakkel før og fullstendig stille etter sammenslåing.
    Den største grunnen til sammenslåing er rett og slett at tidene forandrer seg. Det blir større behov til å sammarbeide om feks søppelhåndtering, vegutbygging, ugtdannelse osv.
    Å sende ordføreren til Oslo for å tigge var en sport for noen år siden, men har inntrykk at interkommunalt sammarbeid er mere vanlig nå.

    SvarSlett
  4. "Lokal selvbestemmelse" og "demokrati" kan da gå andre veien også.

    Er kommunen for liten, har den ikke nok kompetanse. Da blir saksområder overflyttet fra kommunen til fylket eller staten, og ergo mister de selvbestemmelsen. Higenen etter desentralisering kan dermed slå tilbake med mer sentralisering.

    Samt at nærhet til velgerne vil i (svært) små kommuner føre til mye inhabilitet. Hvor bra er det egentlig at hele bygde kjenner hele kommunestyret, og treffer på de samme personene på nærbutikken to dager etter de har behandlet en byggesøknad eller noen kommunale anbud er lagt ut. Hvor demokratisk er dette?

    Mange av disse "smått er godt"-tilhengerne har enkelt og greit bare slått fast at jo større ting er, jo mer udemokratisk er det. Enten det er storkommuner (etter norsk standard), eller internasjonalt: EU, USA (eller for den saks skyld India og Indonesia) kan ikke være demokratiske fordi de er for store, uansett hva de gjør: Det er for langt mellom velgerne og der makten ligger.

    SvarSlett
  5. Denne utgivelsen fra Erna Solbergs kommunaldepartement er godt lesestoff i denne debatten: http://www.regjeringen.no/upload/kilde/krd/prm/2005/0137/ddd/pdfv/252815-kronikksamling_synspunkter_4.pdf

    Hovedbegrunnelsen til at vi nå bør ha en helt ny kommunestruktur i Norge, er at de 215 kommunene som har under 4000 innbyggere ikke kan etablere gode nok fagmiljøer innenfor helse, skole og administrasjon. De små kommunene har f eks de svakeste skoleresultatene (mens Oslo har de beste). Det stilles krav til høy kompetanse innenfor offentlige innkjøp. Det er derfor ikke overraskende at mange små kommuner blir felt av klageorganet for offentlige anskaffelser.

    Avstanden mellom politisk styring og befolkning blir også svært liten, hvilken ofte innebærer alt for tette bånd og kommunepolitikere som hele tiden møter seg selv i døren.
    Som det går frem av kronikksamlingen er det for få incentiver til at lokalpolitikere, særlig ordførere går inn for sammenslåing.
    Kommuner med særlig store arealer er selvfølgelig en utfordring, men det er viktig å innse at det alt vesentlige av kommunenes virksomhet er rettet mot innbyggerne.

    Ideelt sett bør kommuner i Norge ikke ha under 10 000 innbyggere.

    SvarSlett
  6. likte vedlig godt forrige kommentarinlegg av Arve Edvardsen :-D

    SvarSlett
  7. Oda: Gode momenter. Men er tvang også en nødvendig del av debatten? For uten tvang blir det uhyre få sammenslåinger...

    Vibeke: Areal er åpenbart et poeng. I tillegg til innbyggerantallet. Dette bør nok ses i sammenheng.

    Einar: Ja, det pleier å være mer spetakkel før enn etter sammenslåinger. Men jeg vet også om mnage mennekser, ikke minst fra tidligere småkommuner, som fortsatt er dypt irritert på sammenslåingen. Og her er vi også ved en kjerne: De som bor i byer/sentra vil gjerne slå seg sammen med sitt omland. Mens de som bor i omlandet, ikke vil. Hvem bør bestemme?

    Yosh: Ser at de to kan gå begge veier. Oversikten min er noe skjematisk.

    Arve: Bør man ikke ta hensyn til areal overhodet i utformingen av eventuell ny kommunestruktur? Blir ikke en grense på 10 000 innbyggere for rigid?

    SvarSlett
  8. Tallet 10 000 var ment som en illustrasjon. Professor Sørensen fra BI foreslår i kronikksamlingen: "Mitt alternativ er å erstatte dagens kommuner og fylkeskommuner med forvaltningsnivå med omtrent 100 kommuner".

    Det er ingen grunn til at arealstørrelse i seg selv skal være styrende for strukturen, muligens med noen helt spesielle unntak. Bedre infrastruktur og moderne kommunikasjonsmidler motvirker lange avstander.

    Velfungerende kommuner med gode fagmiljøer er en forutsetning for et fremtidig reelt lokaldemokrati. Det har dessverre vist seg at frivillighet ikke ha vært noen suksess. Da må Stortinget på banen, på samme måte som Folketinget i Danmark. En honnør til Venstre for å ha frontet dette i valgkampen, selv om det muligens ikke var noen vinnersak.

    SvarSlett
  9. Når det gjelder Venstre så kan det jo dog være en ide til neste å forsøke og fronte noen vinnersaker også...

    SvarSlett
  10. Problemet i Norge er at vi behandler kommuner som en homogen masse! Naturligvis kan store bykommuner med 40000 innbyggere avlaste staten på en annen måte enn små øyer og bygdesamfunn med 500 innbyggere og hvor alle kreative mellom 20 og 40 er borte!

    Snittkommunen i Danmark er på rundt 400 km2, og Norge rundt 700 km2. Så vi har ikke mye å gå på før reisetidene blir uhorvelige mange steder. At Norge skal ha 100 kommuner fordi Danmark har det virker derfor useriøst. Sponheim har vært inne på det: Kjøretid til nabokommunen må være det styrende her i Norge.

    Men kommuner under 5.000 innbyggere er i utgangspunktet en uting da det forhindrer kvalitet på fagmiljøene og evne til å ta de store utfordringene innen helse og næringsutvikling.

    Derfor bør kommunene deles i to etter avstand:

    # Ligger kommunesenteret under 30 minutters kjøring fra et større kommunesenter MÅ kommunen slå seg sammen med en (eller flere) VALGFRI nabokommune for å komme over 5.000 innbyggere
    # Ligger kommunesenteret over 30 minutter unna neste, og kommunen har under 5.000 innbyggere, må kommunen akseptere en B-status som ikke pålegges et fullt spekter av oppgaver, men må eksempelvis kjøpe seg inn i helsehus i en valgfri større kommune i nærheten

    Uten å ha undersøkt i detalj vil trolig betingelsene over føre til massive sammenslåinger i sentrale strøk, og et stort sjikt av B-kommuner i perifere strøk. Kanskje sitter vi da igjen med 100 A-kommuner, 50 A-kommuner med regionfunksjon for B-kommuner og 150 B-kommuner (ergo 130 utraderte kommuner) og en kommunestruktur som er levedyktig i 50 år.

    Vibeke trekker opp en annen debatt: Burde bykommuner i større grad slå seg sammen hvis byene ligger tett? Det blir en helt annen diskusjon. Disse byene klarer jo hver for seg å håndtere oppgavene staten tildeler dem. Men i forhold til næringsutvikling, samferdelsstrategi og ikke minst tilrive seg statlige arbeidsplasser og større bedrifter er det klart at særlig Grenland, Drammensregionen og Nedre Glomma (Sarpsborg/Fredrikstad) nok hadde tjent på å ha storkommuner som omfattet hele tettstedet med alle bykjerner og næringsparker. Også i kommuner som Tønsberg, Gjøvik, Moss, Ringerike, Hamar og Haugesund burde utvidelser av kommunegrensene være noe å vurdere selv om nabokommunene for så vidt oppfyller alle krav til å være en leveringsdyktig kommune. I dag har Norge 6 kommuner med mellom 60.000-120.000 innbyggere. Det burde kanskje vært 21 som i Danmark?

    SvarSlett
  11. En modell med noen rigide krav som "minimum 30 minutter til neste kommunesenter" og "minimum 5.000 innbyggere" hadde åpnet for en prosess tilsvarende den vi så i Danmark, hvor kommunene engasjerte seg i hvem de ønsket å samarbeide med og dannet de allianser de så seg best tjent med.

    Eksempelvis ville Marker kommune (med Ørje som sentrum) i Østfold med 3.500 innbyggere i utgangspunktet bli for liten, og da er Mysen nærmeste tettsted, 25 minutter unna. Men ville digre Eidsberg kommune brydd seg særlig om utvikling borte ved riksgrensa på Ørje? Neppe. Marker ville dermed vært bedre tjent med å slå seg sammen med de enda mindre nabokommunene Rømskog og Aremark (begge en knapp halvtime fra Ørje), og danne en avlang grensekommune med 5.500 innbyggere. Men det ville da forutsette at Rømskog og Aremark så det på samme måten, at det var bedre å danne en bygdekommune med flere småbygder enn at bygdene skal slukes av hver sin større kommune. (Rømskog har i utgangspunktet kortere vei til Aurskog-Høland enn Marker, og Aremark kortere til Halden enn Ørje).

    Poenget er at prosessen ville gi småkommunene en følelse av å ha valgt skjebne selv, i stedet for å få tredd en eller annen mastodont av en regionkommune over hodet på seg.

    SvarSlett
  12. Det er som Yosh er innepå et spørsmål om kompetanse. Hvis et fagfelt skal ivaretas av kommunen på en betryggende måte, så må det være stort nok til at man kan ha flere ansatte innenfor det samme området. Et konkrekt eksempel på dette er overformynderiet. De gjør en svært viktig jobb med å ivareta interessene til de under 18 år. I Oslo er overformynderiet et stort apparat som har reel kompetanse og kapasitet til å håndtere det som måtte være av saker. I andre kommuner er overformynderiet så å si nedlagt. Det er ikke slik at en nasjonal myndighet eller fylkeskommunen da tar over, det blir ganske enkelt ikke utført. Kommunene må være store nok til at de kan fylle alle sine roller på en forsvarlig måte. Da er det klart at innbyggertallet betyr mye. Den Fysikse avstanden betyr mindere og mindre. All den tid saksbehandlingen blir mer og mer elektronisk og kommune går over til flere selvbetjeningsløsninger på nettet betyr kommunetilhørigheten også mindre.

    SvarSlett
  13. Svein Tore skrev: "Bør man ikke ta hensyn til areal overhodet i utformingen av eventuell ny kommunestruktur?"

    Jeg mener man absolutt bør man også må se på geografi, men da må disse kommunene med liten befolkning (enten det er stort-areal-kommuner med spredd befolkning, eller øysamfunn) finne seg i at de:
    a) I praksis ikke vil ha nok kompetanse
    b) og at de derfor vil få færre oppgaver enn de større kommunene. At de faktisk offisielt blir en b-kommune som "noen andre" (det blir vel staten...) må ta over oppgaver for.

    Men når det gjelder kommuner som ligger samlet, har lite areal og liten befolkning mener jeg de bør tvinges til å slå seg sammen. Med hvem burde de selvfølgelig velge selv, men jeg synes sponheim eksempelet fra valgkampen var ganske bra: Med 15 minutt med bil fra rådhus #1, kommer man frem til både rådhus #2, #3 og #4. (og hadde vi hatt bedre veier i dette landet hadde jo reisetidene blitt enda mindre).

    Det blir vel noe voldsomt baluba for å få gjennomført dette da...

    SvarSlett
  14. Interessante tanker, Magnus.
    Men inndeling i A- og B-kommuner ligger langt unna hva som det nok er mulig å få politisk gjennomslag for i dette landet.
    Og her vi ved en annen kjerne: De fleste ser at den norske kommunestrukturen ikke er hensiktsmessig. Men ingen får gjort noe med den, fordi ingen ønsker å ta den politiske kostnaden det er å tvinge og dermed pådra seg all vreden som vil komme fra de som blir tvunget.

    Det er ærlig talt fryktelig vanskelig å se noe annet utfall enn at dette vil gå sin skjeve gang videre. Så lenge Sp sitter i regjering og endog med kommunalministeren, så blir det i alle fall ingen endringer...

    SvarSlett
  15. "Men ingen får gjort noe med den, fordi ingen ønsker å ta den politiske kostnaden det er å tvinge og dermed pådra seg all vreden som vil komme fra de som blir tvunget."

    Joda, Venstre var villige til å ta den politiske kostnaden... Ikke at det betyr at Venstre fikk gjort noe med den, naturligvis.

    For meg er hovedargumentet kvalitet (som henger sammen med kompetanse) - som mange har vært inne på her. De aller minste kommunene kan umulig ha den kompetansen som trengs til å ta godt nok vare på de utsatte barna (gjennom barnevernet), ha en god rusomsorg, ha juridisk kompetanse nok til å bedrive holdbar saksbehandling på alle felter osv.

    Men i noen grad kan dette sikkert avhjelpes ved sterkere samarbeid mellom kommuner.

    SvarSlett