Hva nå, lille KrF?

KrF avholder landsstyremøte denne helgen. Et meget viktig møte. For situasjonen er nå dramatisk for partiet. Partileder Dagfinn Høybråten skal holde en meget interessant tale om den politiske situasjonen. Og nestleder Dagrun Eriksen skal lede et utvalg som skal meisle ut en strategi for hvordan skal partiet skal reise seg mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013.

I denne anledning har jeg analysert KrF-situasjonen for Drammens Tidende - med en aldri så liten innbakt Buskerudvri innbakt:

Hva nå, lille KrF?

KrF gikk på sitt livs valgsmell og har fortsatt nedturen etter valget. Sperregrensen truer. Er partiet dødsdømt eller kan det reise seg igjen?

KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. I Buskerud greide ikke partiet mer enn stusselige 3,2 prosent. Og toppkandidaten Eva Høili måtte tåle å se elendige 2,8 prosent i sin egen hjemkrets; Røyken. Etter valget har nedturen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger av de aller siste opinionsbevegelsene viser at partiet nå er langt nede på 4-tallet nasjonalt. Dette betyr at KrF er så godt som radert ut av Buskerud-kartet – partiets oppslutning her er nå er helt ned i mot 2 blank!

Det er meget dramatisk for partiet. Dette mørke bakteppet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. Hva skal KrF gjøre for å reise seg inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013? Slik jeg vurderer det så har partiet tre muligheter:
1. Åpne partiet mot nye og urbane velgergrupper ved å liberalisere politikken og ta bort ”mørkemannsstempelet”. Dvs. bl.a. tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven, fjerne bekjennelsesparagrafen og liberalisere alkoholpolitikken.
2. Dyrke kristenkonservative kjernevelgere ved å stå enda klarere opp for verdisakene. Øke trykket for å reversere ekteskapsloven og videreføre den positive særbehandlingen av heterofile ekteskap, bli mer restriktive i alkoholpolitikken, åpne opp for Frp-samarbeid og beholde bekjennelsesparagrafen.
3. Kombinere 1 og 2 ved å fokusere på de sakene som forener og dempe de sakene som splitter. Bl.a. maksimere frontingen av familiepolitikken ved å øke kontantstøtten og trykke på for mer u-hjelp og mer restriktivitet i bioteknologilovgivningen.

Uansett hva KrF velger, så er det fallgruver å gå i. Går partiet inn for alternativ nr 1, som er Eva Høilis linje, så er faren at partiet dermed støter fra seg en del av sine kjernevelgere som da ikke vil kjenne seg igjen i partiet. Det er meget farlig for disse velgerne utgjør fortsatt en kjerne som er såpass stor at de redder partiet over sperregrensen. Går KrF for nr. 2 og kjører en ”back to basic”-linje, så er faren at man satser på en utdøende kristenkonservativ velgerase. Hvilket bokstavelig talt kan bety en dødslinje etter hvert som disse velgerne faller fra. Og går man inn for nr.3, så er faren at partiet blir vassent og at KrF detter mellom to stoler ved at partiet støter fra seg litt av grunnfjellet uten å klare å tiltrekke seg nye velgere.

Dette betyr at mange i partiet fort kan få følelsen av at uansett hva man velger, så kan det bli feil. I tillegg rives partiet av et par sterke, indre konfliktlinjer som gjør veivalget alt annet enn opplagt. Høyresiden står mot venstresiden. Dette kommer særlig til syne i regjeringsspørsmålet der flere på høyresiden gjerne ser for seg samarbeid med både Høyre og Frp, mens venstresiden i KrF heller foretrekker Ap. Dernest går det en konflikt mellom de som sogner til den (lav)kirkelige bevegelsen versus de mer ”moderne” kristendemokratene. Denne konfliktlinjen overlapper i en viss grad motsetningen mellom de kristenkonservative og de mer liberale. Her er det samtidig også en generasjonsmotsetning ute og går - unge står mot eldre. Slike konfliktlinjer dempes gjerne når det går bra, mens de trer fram med full kraft når det ikke går bra – som nå.

Noen vil rope etter en ny leder som kan dra partiet ut av uføret. Og når sant skal sies så har ikke Dagfinn Høybråten lyktes særlig godt med å realisere det som var hans hovedmål da han tiltrådte. Nemlig å gjøre partiet tydeligere uten å gjøre det smalere. KrF har snarere blitt det motsatte – mer utydelig og smalere. Det finnes kun en kronprins, og han heter Knut Arild Hareide. Han greide hårfint å kare til seg en plass på Stortinget fra Akershus og kan nå bygge seg opp fra sin base der. Går KrF på nok en smell i 2011, så tror jeg at Dagfinn Høybråtens dager er talte som leder. Men et lederskifte er ingen vidunderløsning. Fordi velgere i liten grad stemmer på personer, men på politikk og saker. Selv om dette selvsagt ofte også henger sammen.

Mange kommentatorer og forståsegpåere har gått til det skritt å mer eller mindre avskrive både KrF og sentrum. Det tror jeg er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør derfor fortsatt være rom for både gule og grønne i vårt politiske landskap. Men noen garanti for at KrF vil reise seg igjen, finnes ikke.

Partiet har nå derfor noen uhyre viktige og vanskelige valg å ta.