Ap-byråkratene

Aslak Bonde skrev en interessant artikkel i siste utgave av Morgenbladet om de forbausende raske sidebyttene fra byråkrat til politiker. Jeg limer den inn under. Samtidig som jeg stiller meg spørsmålet - burde det ikke innføres karantebestemmelser også for byråkrater...?

De nye Ap-byråkratene

Tre av Aps nye statssekretærer er hentet direkte fra embetsverket. Stoltenberg virker lite opptatt av skillet mellom politikk og administrasjon.

Av: Aslak Bonde

Bjarne Håkon Hanssens overgang fra politikk til rådgivning er gjennomlyst. La oss heller sette søkelyset på Kjetil Lund, Gina Lund, Inger-Anne Ravlum og Elisabeth Walaas! De fire er statssekretærer i henholdsvis finans-, arbeids-, fornyings- og utenriksdepartementet. De har det til felles at de skal være politiske sjefer for byråkrater som for kort tid siden var deres kolleger. Kjetil Lund var riktignok byråkrat på Statsministerens kontor, men som økonomisk rådgiver fungerte han som en slags liaisonoffiser for det Finansdepartementet han nå skal være med på å bestyre.

Lund erstatter en statssekretær som gjorde akkurat det samme rolleskiftet for fire år siden, og Elisabeth Walaas gjorde sitt skifte allerede for to år siden. Det er derfor ikke noe prinsipielt nytt vi ser denne høsten. Omfanget er imidlertid større enn før. Det finnes ikke statistikk for slikt, men sannsynligvis setter Stoltenberg III-regjeringen rekord når partiet henter 4 av 28 statssekretærer direkte fra embetsverket.

Utenriksdepartementet er det eneste stedet hvor det har vært tradisjon for at ulike regjeringer har hentet inn yrkesdiplomater i den politiske ledelsen. Det har vært godtatt fordi det har vært så stor enighet om norsk utenrikspolitikk – både mellom partiene og mellom politikere og embetsverk. I tillegg har de fleste statsministre sett det som en fordel å ha en «proff» med i UDs politiske ledelse – en som behersket diplomatiets regler og som kjente departementet fra innsiden, slik at han eller hun sto bedre rustet til å styre alle de selvstendige diplomatene.

Det kan virke som om denne tenkningen har spredd seg til andre politikkfelt. Jens Stoltenberg ser ganske sikkert på budsjettstyring og makroøkonomi som ganske så upolitisk – alle politikerøkonomer vet at nå gjelder det å stramme inn budsjettene. Om Kjetil Lund gjør det fra et politisk eller byråkratisk ståsted, ser Stoltenberg neppe særlig stor forskjell på.

Gina Lunds oppgave er visstnok ikke klart definert ennå, men hun blir antagelig politisk nestsjef for Nav – en formidabel oppgave, men likevel en jobb der statsministeren nok mener at partiene og byråkratene ser ganske likt på utfordringene. Forvaltningspolitikken, som Inger-Anne Ravlum skal bestyre, oppfattes også som upolitisk, selv om det kom kraftige protester fra minoriteter i SV, Sp og Ap da Heidi Grande Røys la frem forvaltningsmeldingen i vår. Den var visstnok ført i pennen av byråkraten Ravlum.

Et interessant trekk ved sideskiftene er at de antageligvis også er begrunnet i et ønske om å få en mest mulig effektiv styring av departementene. Idealet om at den politiske ledelse skal komme fra utsiden har av og til ført til at man har fått statsråder og statssekretærer som har latt seg lede – både av embetsverk, interessegrupper og mediene. Erfarne byråkrater har en fordel, både fordi de kjenner til presset en politisk ledelse utsettes for, og fordi de vet til fingerspissene hvordan departementet fungerer – og hvorfor det av og til ikke fungerer.

Begrunnelsene for å gjøre byråkrater til politikere er såpass gode at det er dumt å si absolutt nei til slike sideskifter. Dessuten er det praktisk vanskelig å forby byråkrater å drive med partipolitikk.

Hyppige overganger kan imidlertid føre til at skillene mellom politikk og administrasjon blir visket ut. Den muligheten skulle jeg gjerne ha hørt Stoltenberg reflektere rundt.